Om kart, tegning, Dagens næringsliv og Japan. Sånn cirka.

Æ les i en bok om kart for øyeblikket, You Are Here, av Katharine Harmon; ikke om ordentlige kart – sjøl om dem også e fascineranes – men om «personal geographies and other maps of the imaginations», som undertittelen på boka e. Det e hovedsaklig en bok full av bilda – kart – enkelte av plassa/ting/situasjona som eksistere, andre av fri fantasi, kart av minna, av kropp og sjel og hjerne, og det e så vakkert at æ nesten brast i gråt i går, mens æ satt på 4 roser og bladde mæ gjennom den.

Mitt favorittkart va av San Serriffe, av naturlige, semi-kolonistiske, årsaka, men det finnes andre, som de her dyran, og det her bildet som e skikkelig upassanes for offentligheten – i hvert fall når du endelig oppdage ka det e. (æ fant det bildet i det her blogginnlegget, kor du finn to andre kart som også va i boka.) (og mens æ leita etter kart som va brukt i boka, fant æ de her, det andre kartet der e nydelig!)

Det e noen teksta også i boka, skrevet av folk som jobbe med kart, på forskjellige måta, og dem gir mæ lyst til å tegne mine egne kart, over sånt som æ kan tegne kart for. Og så leste æ et blogginnlegg fra Roger Ebert om å tegne, om at folk bestandig tror dem ikke kan tegne, men dem kan det jo, egentlig; det man ikke kan e å følge konvensjonelle regla for proporsjona og kordan ting skal se ut, men man kan jo tegne likevel.

Og de to tingan sammenfalle til å gi mæ lyst til å anskaffe mæ en ulinjert skrivebok så æ kan øve mæ, ikke fordi æ e nokka flink til å tegne, eller å lage kart; å skulle definere nokka ikke-tekstlig e virkelig ikke en av styrkan mine (av og til slit æ evig lenge med å definere nokka tekstlig). Men æ kan jo prøve likevel.

I tanken om kart og steda og identitet – en av tekstan i boka handla om det å være et sted og la tankan vandre fra et sted til et anna, å kunne gå fra der til dit til ditover til der, mens du sitt helt stille og ikke bevege dæ av flekken, alt fordi det e små ting som gjør at de plassan heng sammen, om enn på måta du ikke nødvendigvis kan forklare – i hvert fall ikke uten å virke som om du mangle noen fungeranes mentale synapsa – kom æ på ka det va som fikk mæ til å forelske mæ i Dagens Næringsliv. Eller, rettere sagt, øyeblikket som står igjen i hjernen min som øyeblikket da æ oppgraderte forholdet mitt til Dagens Næringsliv til forelskelse. Det va en tilfeldig sak om minibanka og pengeuttak, nokka totalt irrelevant æ ikke huske, men illustrasjonsbildet va av en minibank i Tokyo, opp en trapp på utsida av et hus laga av stein, med et overbygg på huset (muligens del av etasjen ovenfor), og der har æ vært. Der tok æ eller faren min ut penga da vi va i Japan. I akkurat den minibanken som blei brukt som illustrasjon i akkurat den lille irrelevante nyhetssaken har vi vært. Det va fint vær da vi va der, æ huske ikke anna, æ huske blå himmel, at vi fant en minibank og at det va folk overalt (det e stort sett det æ huske fra både Japan og Kina, det va folk overalt). Og om noen mot all formodning skulle finne det bildet igjen, så tror æ fortsatt æ kunne si at det va akkurat den plassen – uten at æ vet koffor akkurat den minibanken i akkurat det huset e sånn cirka det eneste stedet i hele Japan æ faktisk kan huske.

Og æ kunne sikkert hatt en endeløs liste med minna av den typen, det finnes kaffesjappe i bya i USA kor æ har vært en gang (halvparten av dem i Madison, Wisconsin, gudan vet ka det va med den plassen), men som æ fortsatt har et tydelig bilde av; det finnes små bita av verden lagra i hjernen min, totalt uten en kontekst æ kan forklare, men som sitt så godt at æ ikke har glemt dem enda, og tanken på å kunne bruke dem til å konstruere et kart ulikt alt anna noen andre kunne laga e utrolig tilfredsstillanes – det her e verden som æ huske den, sjøl om det kanskje ikke e verden som den burde sees.

Velkommen til uka i året kor vi e enda mer samisk enn ellers:

Æ så på en danseforestilling i forigårs, Beatnaga ii galgga gulgii geahččat, En skal ikke skue hunden på hårene, en utvida versjon av koreografi-masteroppgaven til Elle Sofe Henriksen. Og i går va æ og hørte på Sigbjørn Skåden snakke om boka Láhppon mánáid bestejeaddji, De fortapte barns frelser, som hevde å være bloggen til en nitten år gammel lesbisk samejente. Seinere på kvelden va æ på Tromsø kunstforening og hørte Hanne Hammer Stien, Hanna H. Hansen, Tone Thørring Tingvoll, Charis Gullickson og Irene Snarby snakke om samisk kunst.

I dag skal æ holde mæ hjemme og pakke fordi vi skal til Jokkmokk i morra, æ og foreldran mine, æ for første gang, og foreldran mine – eller i hvert fall mora mi – for første gang siden ho gikk gravid med mæ. Det begynne å bli en stund siden. Jokkmokksmarknaden har jo visstnok en 406 år lang historie som samisk marked (nokka sånt, det va kanskje 405 eller 407), så det blir spennanes. Æ satse stort på å mase til mæ noen smykka og litt andre samiske greier, alt ettersom ka æ finn.

Æ vet ikke ka æ skal si om danseforestillinga, æ prøvde å forklare for Elle Sofe kor frustreranes det e å vite at det e en hel masse ting der man kan ta tak i, men å ikke ha vokabularet til å gjøre det, å ikke kunne se på dansen med det blikket den fortjene. Fordi sånn som det e nu, så sitt æ igjen med at æ likte det, det traff mæ, nokka i fysikaliteten i det – for det va ikke så mye dans som man kanskje ser for sæ dans, det va mer sånt som æ ville karakterisert som tilfeldige bevegelsa, satt inn i system – gjorde at æ fulgte med. (æ ramla litt ut, av og til, men æ øve mæ på å tenke at det e OK; i motsetning til boklesing og filmseing, så e ikke dans, teater, kunst og arkitektur sånt æ klare å være bevisst på hele tida, fordi æ ikke kan se på det og kjenne igjen metodan som brukes, så assosiasjonan mine trekkes i helt andre retninge.)

Men det va fascineranes, og nokka av den fysiske uttrykksmåten sitt igjen, det e en del kor den ene danseren syng en sang på samisk, mens den andre danseren manøvrere ho rundt omkring og slår ho, med flat hånd (og banka på toppen av hodet hennes med knokan sine), og det så ondt ut, og man kunne høre utbruddan blant folk i salen, men det minte mæ om en fredelig protest, æ tenkte at man kan se på det som en kommentar til forbudet mot joiking og det å bruke morsmålet sitt i offentlige sammenhenga, at folk gjorde det, sjøl om dem fikk lide for det. Men det va også nokka mer der, det slo mæ som nokka mer enn bare det, det føles som en oversimplifisering å si at det va en protest, fordi det e nokka uhåndterlig i å se et menneske la sæ bli slått på den måten – det e også nokka masochistisk i det, og dem sir jo at i SM-relasjona, så e det den masochistiske parten som har makta, fordi vedkommende kan stoppe alt, øyeblikkelig. Det e nokka der, men æ tror Elle Sofe hadde rett da ho sa at man kanskje ikke skal kunne uttrykke sæ om dans, man skal kjenne den på kroppen – sjøl om det jo e uholdbart for en skrivanes litteraturviter!

Alt det andre vet æ ikke helt, æ må tenke mer på det, men det e fint med de her jevne dosan med samisk feedback (sjøl om æ tror æ har nådd et punkt kor kunstsamtalan går i en evig loop, æ må lære mæ mer på egenhånd, om æ kan).

E det her slutten på Finnmark som vi kjenne det, eller?

Så FNs høyeste spesialutsendte mirakelrapportør la fram en rapport om tilstanden i samiske forhold og greier. Om den forrige setninga ikke gjør det åpenbart, så har ikke æ fått med mæ så mye av akkurat det, uten at æ helt kan si koffor. Eller, æ kan vel egentlig det: æ syns samisk politikk e kjedelig.

Tenk om det hadde vært så enkelt. Det e vel egentlig ikke kjedelig i det hele tatt – bortsett fra når det e det, men all politikk vil henfalle til det kjedsommelige en gang i blant – det e mest det at samisk politikk e frustreranes. Ikke bare skal man krangle med interne samiske motstandera, man må til stadighet krangle med eksterne ikke-samiske motstandera også – og de kranglan (eller diskusjonan, som det vel egentlig hete på fint) handle som regel bare om fem (+/-) grunnlegganes ting. Man kunne aldri debattert nokka på et høyere samisk plan fordi det bestandig hadde dukka opp en eller anna slitsom liten jævel som sir «men e saman egentlig et urfolk?»

Det e som å legge ut om bibeloversettelsens mange fallgruve og uhumskheta i en halvtime til noen som så svare med linja «Men Gud finnes jo ikke, ka dokker skal slite med det for?»

«Æ ser ikke koffor det her e nokka dokker burde kreve/snakke om/klage på, koffor gjør dokker det da?» Fordi vi like å stange hodet i veggen, vel! >:/

Dessuten e æ ikke politisk interessert, sånn bortsett fra at æ like sama. (Kan man gå til valgkamp med sånt? Æ like sama, stem på mæ! Æ like det ikke når folk ikke like sama, så om du heller ikke like det når folk ikke like sama, så burde du like mæ og stemme på mæ!) Men man kan kanskje ikke være kulturinteressert same uten også å være politisk interessert, æ vet ikke. Det e i hvert fall en vanskelig kombinasjon. Kan æ skrive nokka om Muorragovat/Trebilder-utstillinga til Geir Tore Holm uten å vite nokka om Finnmarksloven? Kan æ tenke på kunst som tematisere retten til land og vann uten å ta den rettighetsdiskusjonen inn i min egen tenkning? Eller kan æ se på det som «ren kunst» og la andre ta sæ av det politiske? («Ka e egentlig kunst?» hadde den plagsomme personen som ikke tror på Gud og som tvile på at sama e urfolk sagt, og så hadde æ antakeligvis svart «Trynet ditt etter at æ e ferdig med å omarrangere det,» fordi æ e et ganske ubehøvla menneske.)

Ikke det, nu har æ jo skrevet om både Geir Tore Holm, Kristin Tårnesvik og Iver Jåks, på samisk, i nyeste Sámis, så æ har jo tydeligvis vært optimistisk nok til å tro at æ kan si nokka om ting, men æ tror ikke æ hadde sagt at æ vet ka æ snakke om. Eller, om æ nu sir at æ vet ka æ snakke om, så tror æ ikke æ hadde trodd på det sjøl heller. Sukk.

Resepsjonsteori for nybegynnera

I dagens Nordlys sir Espen Østman at publikum må være mer åpen, vi må ikke sitte på første rad med arman i kors og se skeptisk ut «æ e her, underhold mæ [for pokker].» (Æ finn det ikke på nett, men det kan like gjerne være fordi nettavisa til Nordlys e laga av tohundre ape med skrivemaskina.) Og sjøl om æ skjønne ka han mene så blei æ litt irritert. Først og fremst fordi æ e en reaksjonær dust, og dermed har mest lyst til å troppe opp på enhver forestilling fra nu av, sitte på første rad og se kjempeskeptisk ut.

Men hovedsaklig va det fordi æ ikke like at Espen Østman – eller noen andre for den del – tror dem vet kordan æ reagere bare fordi æ sitt med arman godt pakka rundt mæsjøl. (Eller for «Velkommen» sin del, kor æ satt og va litt redd for at det plutselig skulle dukke opp en eller anna teit samevits, for man vet jo aldri. Da e det tross alt bedre å være skeptisk og forberedt enn å plutselig få et uventa slag i magen – dem e det mange nok av når det gjeld samevitsa.) Sjøl om æ skjønne at skuespillera vil ha et publikum som spille på lag med dem, som sitt og e vidåpen og bare vente på at jorda skal bevre, og sjøl om æ gjerne skulle eksistert i en verden kor det va mulig, så gjør æ ikke det.

Om du skal inn under huden på mæ, så må du pirke, og hamre og dælje løs, og gjøre det ganske lenge, fordi æ e pakka inn i et godt stykke grunnlegganes skepsis og sjølforsvar. Æ gir, som publikum, så mye æ kan, men sjelden mer enn at æ vet kor æ har mæsjøl. Og det e sikkert synd for skuespilleran, men æ foretrekke faktisk å tenke på mæsjøl først.

Og jo bedre «Velkommen» blei, jo strammere blei arman mine – og det e faktisk det beste komplimentet æ kan gi et stykke kunst, sjøl om du ikke ser det sånn.

Seminar om kuratering av samisk kunst, 11.-12. september

folk som snakka
Jan-Erik Lundström, direktør, Samisk Kunstnersenter i Karasjok (tidl. direktør ved Bildmuseet i Umeå)
Irene Snarby, konservator, fagenhet for kunst, RidduDuottarMuseat i Karasjok
Samir M’kadmi, kunstner og kurator
Hilde Methi, kurator Samisk Kunstfestival
Kristin Tårnesvik, kunstner
Charis Gullickson, assisterende kurator, Nordnorsk Kunstmuseum
Riita Kuusikko, kurator, Rovaniemi Kunstmuseum
Ordstyrer: Helga-Marie Nordby, instituttleder ved Kunstakademiet i Tromsø
personen som noterte
Æ, litteraturstudenten. (bare sånn at ingen tror æ kan nokka om kunst.)

Det her e fire side i Word. Det e mye man kan si om kunst, altså.