litterære [litt rare] reaksjoner

by

nokka glemt, nokka gammelt

Æ vil si a uten å måtte si b, akkurat i dag, akkurat her, fordi det som va a va at æ plutselig tenkte på linja «du må ikke tro at du har meg, selv om du har meg», men så viste det sæ at den egentlig e «jeg vil ikke at du skal tro at du har meg, selv om du har meg», og det e nu nært nok, «du må ikke» versus «æ vil ikke at du skal», æ tror ikke dem e så forskjellig, egentlig, sjøl om æ fortsatt tenke litt på forskjellen.

Men poenget va at den linja plutselig dukka opp i hodet mitt, sikkert ti år etter sist gang æ tenkte på den («who knows where thoughts come from, they just appear», som dem sier i Empire Records), og alle bøkern mine ligg fortsatt nedpakka i pappesker fordi æ ikke har bokhyller i den nye leiligheta (æ har noen bokhyller, finfine bbb-hyller som en dag skal dekke den ene stueveggen e planen, men kordan planer e det som har gått som planlagt i pandemitider, ikke mine), så æ måtte vente til æ kom på jobb med å finne fram Nils-Øivind Haagensen skriver, for å finne fram til side 69 (det huska æ ikke av mæsjøl, altså, men det står på side 69, diktet «noe Anna sa til meg etter kanskje et halvt år»), og det å finne en bok på nb.no e ikke det samme som å finne en bok i min egen bokhylle, i hvert fall ikke den boka, med de myke nedslitte hjørnan, den rare inskripsjonen, de velbladde siden, fra den tida i livet kor æ blogga masse og bar den med mæ, ofte og lenge nok til at det kan dukke opp setninger ti år etterpå, kanskje, femten år, nesten, og så satt æ her (æ sitt fortsatt her) og spiste lunsjen min mens æ leste noen flere dikt i den boka, begynte på begynnelsen «her skriver jeg til deg, søta».

Og så fortsatte æ, kom til side 31 (av 106) og så åpna æ den her sida og begynte å skrive fordi æ plutselig ikke visste forskjellen på mæsjøl og de diktan. Æ hadde samme opplevelsen da æ gjenleste Borghild Krane sin Følelsers forvirring for noen år siden, æ leste den første gang noen år før æ leste NØH skriver, en gang på videregående, norsklæreren min anbefalte den til særoppgaven min eller kanskje ho bare sa at æ burde lese den, æ huske ikke, det e tyve år siden, minst, og æ leste den, æ eie den nu, den skulle også stått i bokhyllan æ per tida ikke har, Borghild Krane fra 1937 og Nils-Øivind Haagensen fra 2005 og Siri fra tidlig-2000-tall til i dag, ho e jo fortsatt sæ sjøl, men plutselig satt æ i de diktan og lurte på om æ e mæsjøl eller om æ lot mæ hjernevaske av tekst en gang i tida, kan man lese nokka så inderlig at man blir en del av det, nei, at det blir en del av dæ, gud, så pinlig.

Men det e jo ikke pinlig å være et menneske (jo, det e det), å la sæ påvirke av kunsten (herrefred, jo), å være voksen (presumptivt) og oppdage at man e blitt påvirka av nokka man leste for lenge siden, at det finnes biter av en sjøl man ikke kan være sikker på om hadde vært sånn om man ikke hadde bært rundt på akkurat den boka i den tida man gjorde det, æ hadde vært et anna menneske inni mæ om æ aldri leste Borghild Krane og fikk den store skjelven av gjenkjennelse, æ hadde vært et anna menneske om æ ikke leste Roland Barthes sin A Lover’s Discourse en gang i cirka samme tidsperiode, kanskje før 2005, eller kanskje deromkring, det e lenge siden æ har fortalt noen at det e den eneste sjølhjelpsboka æ anbefale (det e ikke det, en sjølhjelpsbok, på en måte heller det motsatte anna enn gjenkjennelseseffekten i å vite at en franskmann på sytti-tallet satt og bala med samme helsiket som du sitt med), men for ikke så lenge siden tenkte æ at æ vil lage en liten del i bokhyllan mine, når æ en dag får dem opp og fram og brukanes, en liten del som kan få betegnelsen føkka forhold til kjærleik, eller kanskje nokka som e mer besøksvennlig, en vennlig liten post-itlapp med vær så snill, ikke les det her, her hvile Siris id og ho vil gjerne ha det i fred, og ka anna hadde stått der, Hélène Cixous, Love Itself in the Letter Box, Charlotte Shane sin Prostitute Laundry, brevan til Olav H. Hauge og Bodil Cappelen, Cathy Acker og McKenzie Wark sin I’m Very Into You, Anne + Jørgen = sant av Vigdis Hjort blir også med, og sikkert nokka anna æ har glemt, masse, nokka nytt og nokka gammelt, nokka blått og nokka stjelt, e det ikke så dem sier?

Og æ tenkte på Charlotte Shane i forigårs, tenkte på linja «I want what I’m about to have and knowing I’m about to have it colors that wanting with joy», hele avsnittet e

I don’t think I’ve found any writing about that, at least not yet, the ability to hold those two things in your heart at the same time: I want what I’m about to have and knowing I’m about to have it colors that wanting with joy. That’s anathema to a lot of what I’m come up against lately; if you know you’re about to have it, you stop wanting it, because it’s all about the unrealized chase. Fuck that. For me, anticipation is desire in its most perfect form.

den leste æ i 2015, ho hadde en epostliste æ fulgte, som nu finnes i bokform, og æ tenke på den med jevne mellomrom, setninga, og epostlista, kanskje, ho forelske sæ i en mann, Sam, dem har en sånn kjærleiksaffære du tenke e urealistisk på en måte, eller kanskje bare e sånt man drømme om, men det e irrelevant, fordi den setninga dukke opp i ny og ne, når æ glede mæ til nokka. Ikke nødvendigvis når æ tenke på noen, sjøl om æ har tenkt det før æ skulle møte folk, venna æ ikke har sett på lenge, før æ skal på Risø, når æ vet det æ vil skal skje kommer til å skje, æ vet at æ skal få det som æ vil og det at æ skal få det gjør at æ glede mæ enda mer; men æ e ikke der, e ikke på at du ikke skal tro at du har mæ, for det kan man ikke si til noen man ikke vet om vil ha en/om man vil ha sjøl, æ e bare på side 31 og vet fortsatt ikke kæm æ hadde vært uten alle de små bestanddelan som dukke opp, men æ tror æ skal la boka ligge, om enn bare digitalt, skal gå ut i verden og drikke kaffe, være 2022-Siri, kanskje sytten år på innsida, men tross alt snart niogtredve utapå, og egentlig for voksen for det her (sjøl om påminnelsen om Bodil Cappelen gjør at æ kommer på at det nok aldri går over, ikke den delen av mæ, æ tror ho forblir sånn alltid, og det e på en måte fint, i hvert fall når man ikke e midt oppi det).

by

kjærleik og kultur, berre kjærleik og kultur

I fjor høst en gang, en dag i oktober, lørdag den 24., for å være helt spesifikk fire måneda seinere, va æ på min nyoppstarta lokale filmfestival, Slagg (og æ har slaggbiten som bevise det). Det burde æ jo egentlig ha sagt nokka om i fjor en gang, kanskje november?, men tida og veien og dokker vet nu kordan livet går fra mæ, fordi det hadde fortjent å bli sagt nokka om, bra lokal entusiasme og bra folk som gjør bra ting og fire filma som ga innblikk i arbeiderfilmen både historisk og samtidig, det ene med det andre, alle de her blogginnleggan æ aldri kommer til å skrive (kom tilbake i mai, kanskje æ skriv nokka om årets TIFF da),

og uansett va ikke poenget som sådan Slagg, bortsett fra at poenget va en av filman æ så, den norske 70-tallsklassikeren Det andre skiftet. Du har sannsynligvis kanskje aldri hørt om den, og det finnes det helt klart gode grunna til. Den e ganske banal, og handle om en purung Nils Gaup som dukke opp på Mo og får sæ jobb på Jernverket, kor han får noen venna og har sæ med kona til en av dem. Det vise sæ at karakteren til Gaup forlot det trygge vante livet i Finnmark – her billedgjort med en reinflokk som spring avgårde, selvfølgelig – for å se ka som finnes i den store verden. Æ lo ikke kjempehøyt mens æ satt i salen, men det holdt ganske hardt. Om du har en ambisjon om å se ka verden har å by på burde du sikte høyere enn Mo i Rana.

Han e en ganske ubehjelpelig skuespiller i en ganske ubehjelpelig film, kor han bruke kjedsommelig mye tid på å stirre, enten tomt ut i lufta, eller på ho han har sæ med eller mannen til ho han har sæ med. Det va ufrivillig morsomt, og mest interessant for å se kordan Mo så ut for såpass lenge siden (og kordan Gaup så ut for så lenge siden, sånn en kjekk ung mann, sånn en håpløs frisyre).

Men som Ani DiFranco syng i en av sangan sine, sometimes there’s poetry written right on the bathroom wall, og på et tidspunkt mot slutten av filmen, når Nils Gaup innser at Mo i Rana kanskje ikke har så mye å by på som en ung mann som vil se verden kunne håpe på, har han en samtale med ho han har sæ med, som jobbe på en kafé i byen og va det første mennesket han snakka med når han kom av bussen første gangen, og han sier nokka sånt som «det va nokka med øyan dine, blikket ditt, æ trodde det fantes flere som dæ her» (bortsett fra at han vel sa det på Finnmarks-dialekt, ikke min omskrevne øvre samisk middelklasse-sosiolekt).

Æ har lest så mange bøker om kjærleik den her høsten og vinteren og kanskje året gjennom, æ vet ikke, men æ leste Chris Kraus» I Love Dick og æ leste Geir Gulliksens Historier om et ekteskap og begge de bøkern dokker vet av Lena Andersson, og Ellisiv Lindkvists Selvopptatt og nu les æ Prostitute Laundry av Charlotte Shane og æ har lest Det er mitt hav av Caroline Kaspara Palonen og Elfriede Jelineks Pianolærerinnen og Green Girl av Kate Zambreno, Dept. of Speculation av Jenny Offill og så mange kjærleiksromana at dokker ane ikke (og så måtte æ snakke med Ida om mangelen på en passanes term for det som på engelsk hete romance novels, for det nærmeste vi kommer e husmorporno eller serieromana på fint, og det e jo ikke det samme, og ikke e det chick lit heller, det eneste fellestrekket romance har e at det skal slutte lykkelig, det e derfor æ les det), i tillegg til alle de her diktsamlingen æ blar mæ gjennom og gråter litt av med jevne mellomrom, samt Love itself in the letterbox av Hélène Cixous og så klart A Lover’s Discourse av Roland Barthes, men æ klare ikke å lese dem fra ende til anna lenger, mitt gamle sarte hjerte som har lest og gjenlest Barthes hver gang det va så mye håp og så mye fortvilelse, ka skal det bli av oss?

Æ vet ikke, men han sa «det va nokka med blikket ditt» og det finnes som oftest øyeblikk i alt, uansett kor dårlig du synes det e, det bittelille fragmentet du kan bære med dæ, æ så «Reaktor» med Giron Sámi Teáhter for ikke så lenge siden (en uke, ikke fire måneda!), og det va ikke så verst men ikke så fullt av varige inntrykk, bortsett fra et øyeblikk, kor to av de tre karakteran plutselig gir etter for hverandre og sitt vendt mot hverandre og han trekk ho nærmere og dem har bein og arma rundt hverandre og æ kunne ikke forstå ka det va i det øyeblikket før æ kom på at æ for minst femten år siden leste et blogginnlegg av noen æ fulgte den gang da kor ho hadde skrevet om at ho satt sånn og kyssa en jente ho va forelska i (eller en mann? et menneske) og æ gjorde den der greia kor du les nokka og så må konsentrere dæ for å få alle delan av menneskan til å passe sammen, kordan gjør man sånt, og så satt det fast helt til det dukka opp nesten tyve år seinere (æ va ikke tretten da æ leste det, æ huske såpass, men æ va kanskje seksten? femten pluss),

og det va ikke så mye å ta med sæ fra den filmen, sjøl om æ va glad for at den fine lille filmfestivalen satte den opp (og at dem skal ha mer festival i år, ett år av gangen, det e bra), men den ene linja (eller de to, men den andre «æ ville se verden» fungerte liksom ikke på samme måten) satt igjen, har fulgt etter mæ siden da, det va nokka med blikket ditt, æ tenkte det va flere som dæ i den her byen, men det e kanskje ikke det? Æ prøve fortsatt å treffe blikket til folk, se om det e noen som ser tilbake; film og bøker og kjærleik e ikke virkeligheta, men kanskje, om æ ser litt nøyere etter, neste gang blikkan vårres møtes, kanskje?

by

Om samisk samtidslitteratur stjel fra den norske [reappropriering]

I går lo æ nesten høyt på turen fra jobb til bussen fordi æ plutselig tenkte «Noen burde gi ut den samiske romanen «Jeg tror áhkku lå med Isak Saba»!», og så brukte æ en del tid på å finne andre passanes titla. Æ kom fram til ting som «Ut og stjæle rein», «Bergebys beskrivelse», «Finne deg i gamma og hente deg ut», «Der jeg tenker er det alltid reinlav», «Nokon kjem til å gande», «Reingjerdesong», «Skutt i filler av Ailo Gaup», «Imot duodji», «Sigbjørn Skåden skriver», «Trygve Lund Guttormsen, hvor ble det av deg i alt mylderet?» Den nyskapanes samiske samtidslitteraturen, du vet.

Og alt det fikk mæ til å tenke på et dikt av Geir Gulliksen som æ en gang i tida (for fem eller seks år siden, kanskje?) samifiserte/skamferte, alt ettersom kordan man ser det (Cleanth Brooks hadde neppe likt det, for å si det sånn). Og fordi æ med jevne mellomrom havne på jakt etter den teksten og bestandig til min irritasjon oppdage at den ikke ligg på bloggen fra før av tenkte æ at den kanskje kan møte verden på ordentlig.

Alt dette var en gang et ekte dikt
Siri K. Gaski, etter Geir Gulliksen

Alt dette tar, selvfølgelig som joiken, aldri slutt
den myten jeg gikk rundt med og trodde på
skal bli appropriert av en annen. For første gang
skal noen lære seg nordsamisk, og så sørsamisk
og noen skal lære om gudene og dermed lære seg at
máttarahkka er den viktigste og uksáhkká den verste
fordi hun er den som gjør ufødte barn til menn
og sånt kan ingen regne ordentlig med
som vet at samer i utgangspunktet er kvinner
Men alt dette skal likevel begynne på nytt:
noen skal sitte ved elvebredden i midnattsola
og prøve å lage en joik til en gammel venn
og noen skal lære seg å temme kjørerein,
og noen skal lese at samene var nomader
og at nå er de knapt nok til å kjenne igjen
og noen skal lese pitesamisk og urfolksteori
og gå ute om kveldene med hendene under luhkkaen
og vite at de skal dø, men ikke ennå
først skal man treffe noen under påskefestivalen, forhåpentligvis,
og så skal noen gå fra dem, men ikke ennå
fordi alt dette skal begynne en gang til: noen skal lese
Nils-Aslak Valkeapää for første gang, og Johan Turi
og Rauni Magga Lukkari, noen skal lese Kirsti Paltto
og noen skal oppdage hvor mange vi er som lever i verden
og plutselig vite at hver eneste av oss er et urfolk
selv om det ikke er etnisitet nok til alle
og selv om det ikke er sant at en dáža er
en dáža hver dag skal noen lære det og tro på det
helt til det ikke er mulig å tro på det lenger
fordi det ikke ser ut til å være sant
fordi det ikke gjør seg å være rasist
selv om ingenting annet er mulig å tro uten at mørket
strømmer innover i lavvuen
og at mørket en dag når fram til boaššuen
og at du en dag sover i det og får det på hendene
og brøler i mørke og drikker mørke, ikke fordi du er tørst
men fordi det ikke finnes noe annet, og fordi den gamle
etnosentriske troen som fantes ikke var tilstrekkelig til alle
var det ikke sånn? men alt dette skal bli gjentatt av en ekte nordmann
og vitenskapen skyter uopphørlig gjennom 600.000 rein på
Finnmarksvidda og bruker kortere tid enn en skabbrev på å finne deg
der du står og prøver å finne spritflaska inni kofta
og alt som skjer deg skjer enten du var stereotyp eller ikke

(Æ har tidligere posta originaldiktet «Alt dette skal begynne en gang til» av Geir Gulliksen her. Og om æ skulle gjort en endring i den ville æ endra det til at en dáža e en dáža hver dag, fordi det virke åpenbart jo eldre æ blir. Men det ville kreve drastiske omskrivinge, så det gidd æ ikke.)

ps. Det her postes åpenbart med all verdens kjærleik til Geir Gulliksen og et lønnlig håp om at han ikke blir sur.

by

dansa dikt og døde mødre. For dette er det verdt.

Æ huske ikke ka det siste æ skreiv va, hvilket antakeligvis betyr at det e for lenge siden æ har sagt nokka. Det blir sånn av og til, sjøl om æ vil si nokka, sjøl om æ vil si alt, så får æ ikke til. Æ vil blogge om Les miserables, æ har et halvferdig blogginnlegg ligganes om det (kortversjonen: ikke min type teater), æ vil definitivt skrive om Ordkalotten og æ vil kanskje skrive nokka om samlinga, æ vet ikke, æ vil vil vil si nokka om «For dette er det verdt», danseteaterforestillinga som hadde premiere under Ordkalotten. Men æ vet ikke ka æ skal si.

Ikke nødvendigvis om forestillinga som sådan, men kanskje om alt, om alt som heng sammen, eller om alt som ikke heng sammen, kæm vet. Æ e så himla velartikulert! (Æ sendte noen av blogginnleggan mine til foreleseren, fordi vi hadde en samtale om skriving, og sånt, og ho sa at æ har en tydelig stemme, men at dem e ganske pratsom, og det har ho jo rett i. Den kortfatta stramme stilen blir muligens aldri helt min greie. Æ skal ikke bli hverken Tor Ulven eller Raymond Carver, så det e sikkert like greit.)

Men jo, dansedikt. Æ så dem to ganga, fordi det e sånt æ gjør. Den første gangen va på premieren, og den andre gangen va sisteforestillinga, da to av danseran ikke deltok fordi mora demmes døde.

Det sto i programmet, i introduksjonsteksten, at ho va alvorlig syk, at ingen visste kor lenge ho kom til å leve, men dem håpa jo på til jul, man håpe vel alltid på «enda litt til», dem hadde kanskje håpa på etter forestillingsslutt.

Æ vet ikke, det va litt fælt å se på andre gangen, å vite akkurat ka som mangla og å vite at det mangla fordi noen va død. Men samtidig va det, og æ har sagt det her tre ganga og æ har sagt «sjøl om æ vet at det ikke e lov å si» hver gang, interessant å se kordan hele stykket endra karakter. Å se ka som mangla, eller kom til, da de to danseran mangla. Det må også sies at til forestillinga på onsdagen visste æ ingenting om den døanes mora, æ tror ikke dem hadde programmet ferdig til da, så det sto ingen plassa, det va bare noen som snakka før forestillinga, i et lydspor, forskjellige folk snakka om perspektiva på livet, om ting dem e takknemlig for, om alt dem har, noen hadde hatt kreft, levde uten den nu, satte pris på perspektivet det ga dem.

Det e fem poeta involvert, dem dreiv med varieranes grad av opplesing og fysisk performativ deltakelse, de fem e Henning H. Bergsvåg, Eirik A. Skrede, Marte Huke, Morten Wintervold og Olava Bidtnes. Æ hadde hørt to av dem lese før, de tre andre har æ bare hørt om, bortsett fra at æ leste Olava Bidtnes i sommer, og stadig sto foran poesihylla på Tana bibliotek og vurderte å lese Marte Huke. (Grunnen til at æ ikke gjorde det va at Fire årstider va så stor, reint fysisk. Ikke va den registrert heller, så æ hadde sikkert endt opp med å få den.) [presisering: Tana bibliotek har visstnok – muligens ikke overraskanes – ganske dårlig statistikk på poesiutlån, så det hende at dem ikke e så nøye på registreringa av poesibøker som kommer, men bare sett dem rett i hylla, sånn at om noen vil låne dem, kan det hende noen får beskjed om at «du kan bare beholde den boka, om du vil». Og det vil jo noen gjerne, så æ økte poesisamlinga mi med et sted mellom fem og ti titla, det e ikke dårlig når det gjeld norsk samtidspoesi.]

Kort oppsummert likte æ forestillinga. Lengre oppsummert så va konklusjonen etter første besøk «da æ så den første delen skulle æ litt ønske at [mannlig poet som ikke va Wintervold eller Skrede] va kjæresten min» (fordi æ gjør mitt beste for at alt æ sier om nokka skal være saklig og relevant). Litt lengre oppsummert likte æ helheten i stykket bedre etter andre gang, det va lettere å se hele greia under ett, første gangen va det mer sånn «den delen likte æ virkelig godt [ergo kjæresteønske?], den delen e æ litt ubestemt på», i tillegg til at det å se dans uten musikk, bare med stemme som bevegelsesbunn e ganske rart.

Så det va greit å vite ka som kom da æ så det andre gangen, at musikken stort sett dukka opp da det ikke va mye dansing som foregikk, å prøve å gripe fatt i kordan de to bestanddelan hang sammen, å se stemmen i dansen, og å høre bevegelsen i ordan. Det e vanskelig å forklare, men det va fint å observere.

Nu skulle æ prøve å trekke fram ka æ likte best, men æ vet ikke lenger, æ tror æ likte alt like godt, æ likte å se kordan den utageranes stemmen til Eirik A. Skrede («han e veldig glad i pederasta, e han ikke?») gjorde sæ bedre med en danser enn æ synes den gjør sæ aleina, når ho kunne ta plass sammen med den, og dem blei nokka større, men samtidig kanskje mindre påklistra. Og kor imponeranes det va at han huska all teksten utenat, at han resiterte, framførte, helt uten manus. (men at æ ikke skjønne koffor dressen hannes va så stor)

Æ likte Olava Bidtnes og den mannlige danseren, måten ho e så velorganisert, ser så ordentlig ut, en gammel dame som har orden på ting, og han va utageranes, han krevde plassen ho knapt snakka om i teksten, men som det va åpenbart at ho ville ha.

Og samspillet mellom Marte Huke og danseren hennes (æ har ikke navnet på danseran her og nu), dem va kanskje det paret som gjorde minst inntrykk der og da, men det sitt likevel igjen nokka, teksten hennes va bra, sjøl om æ ikke lenger huske den, æ lot mæ geleide med.

Og Morten. Æ vet ikke. Første gangen glemte æ å se på danseren som dansa mens Morten leste, andre gangen va ho ikke med, og Ida snakka om tomrommet det etterlot sæ, men æ fikk ikke helt tak på det likevel, Morten e så performativ i sæ sjøl? Æ vet ikke, men når æ tenke på det skulle æ kanskje ønske Morten hadde en mannlig danser, æ lure på kordan bevegelsesrom det hadde gitt i teksten, kordan det hadde vært, hos Eirik A. Skrede og Henning Bergsvåg va det performativt logisk (det hørtes ut som et bra begrep du) at det va kvinnelige dansera, akkurat som det virka performativt logisk med en kvinne sammen med Marte Huke, og hos Olava Bidtnes tror æ det fungerte best med en mann, men æ tror det kunne fungert uansett hos Morten. Æ vet ikke?

Det e uansett et stykke som hadde fortjent et sett mer sammenhenganes tanka enn akkurat det her, men dem sier jo at har du ramla av hesten e det viktigste å komme sæ på igjen, æ får satse på at det e sant og håpe på at æ blir mindre pratsom og mer meddelsom til neste gang, at æ kanskje klare å mene nokka, å si nokka. Eller kanskje æ må hive mæ på dansinga, kanskje æ må begynne å videoblogge og å bare forklare mæ med hjelp av bevegelsa. Det går sikkert bra, æ har ikke så mye å si for tida, uansett, æ bare bruke for mange ord.

tillegg, to daga seinere:

Æ leste gjennom igjen (æ like det æ sjøl skriv best av alt), og fikk litt dårlig samvittighet fordi æ ikke egentlig nevnte den første delen, den med Henning H. Bergsvåg og danseren med et ord (eller bare med noen få upassanes ord as is my wont), fordi den va så effektiv i å sette tonen for stykket som helhet, det va tid, utforsking av bevegelsa gjennom ord, det va en form for intimitet mellom to menneska som tidvis knapt rørte ved hverandre, det va nærhet i det, han sto på en stol og leste, ho rørte på sæ, så av og til ut som om ho va mest fascinert av kordan en kropp kan bevege sæ

(og det e det som e mest attraktivt i dans, for mæ tror æ, alle de små bevegelsan danseran gjør som for å bekrefte sin egen fysiske tilstedeværelse, den kroppskontrollen dem har, i motsetning til andre av oss som veive rundt og svaie uten at det e meninga, som aldri helt vet kor vi har arma og bein, som sitt feil og sitt urett og som altfor sjelden stoppe opp og tenke at det e et herrens mirakel – muligens bokstavelig – at vi har fingra, at vi kan ta på oss sjøl, på hverandre og æ har tenkt på det, at om æ skulle miste en sans, så ville æ mest sannsynligvis fått panikk om det va muligheten til å føle, til å kunne ta på ting, skarpe kanta, myke overflate, ka som helst)

det va et samspill i teksten, en tekst æ ville sammenligna med den første delen i Alle med lungar kopla saman, mest sannsynligvis fordi æ har lest ganske lite sånt, og dem fikk mæ til å tro på historien, på alt. Og det virke feil å ikke nevne det, sjøl om det va akkurat det æ mente med «da æ så den første delen skulle æ litt ønske at […] va kjæresten min», men det e kanskje ikke så lett å forstå for noen som ikke e inni hodet mitt. Og siden dokker ikke e det virka det like greit å klargjøre det nu, når æ kanskje har litt grep på ka æ tenke. (om æ noensinne har det)

tillegg slutt

by

å havne sammen med folk som les dæ så nøye

I meant to write it on the plane
high above my earthly pain
but I slept right through the flight
and that was all

syng Sarah Harmer, og det ironiske – faktisk ironisk, ikke Alanis Morissette-ironisk – e vel at æ sitt på et fly og skriv det her for hånd. Det e ingen vits å sove på en flytur som e over nesten før den starte, som flyturen Tromsø-Kirkenes. Dessuten vet æ ikke om æ får sove (I’ll never sleep again tror æ e en linje et sted, kæm vet, det høres kjent ut), hodet mitt renn snart over, æ har møtt menneska æ aldri har truffet før og æ likte alle sammen, æ glede mæ til å bli kjent med dem på nye måta hver gang, til å se kordan vi skriv, ka vi gjør med tekstan vårres nu.

Det va første samling på studiet, forfatterstudium 1 på UiT, vi starta på torsdag kveld og blei ferdig for drøye to tima siden, klokka e 19.24 på søndag og æ e lykkelig. Æ har ondt i ryggen på måten æ får når æ har sovet for lite; æ klare ikke helt å være fokusert i mer enn en setning av gangen; æ grue mæ allerede til æ må stå opp imorra – og tanken på at æ ikke kan sove lenge før på lørdag eller søndag e ikke bare litt kjip.

Men æ har en skrivebok med notata, svart for informasjon æ vil kunne ha bruk for, lilla for alt som va irrelevant men fint. Eller rock/hipt – fordi æ bruke ordet fint for mye og burde bytte det ut eller roe ned. Æ kan gjøre som Morten, sette super foran alt – det va gøy, det va så mye som va superinteressant, superfint, det fungerte supergodt, super super super – det e godt å høre at andre her de her ordan og frasan som sitt superfast. Uansett, der står det skribla ned sånt som «den kan jo ikke du ha lest fordi den nettopp kom ut, med mindre du har sneket på Terje sin harddisk»; «æ e superfan av å sitte og lese dagbøker»; «koffor har du enkel linjeavstand, det e lettere å se sine egne feilskjær med halvannen»; «plutselig innså æ at æ ikke vet nokka om stemmegafla»; «jeg skjønner at du er glad i termodynamikk, det er faktisk jeg også»; «han ville vel ikke forstyrre» «men det e jo mer forstyrranes når han bare forsvinn.»

(æ like at mange av de sitatan e fra Morten, det virke logisk: han har en sånn måte å uttrykke sæ på som gjør at æ vil huske det – æ smilte da han sa «æ godtar det ikke» og «det godtar æ» for det har æ hørt tidligere, æ gjenkjente det, og æ synes om den måten å forholde sæ til situasjona på, å godta dem eller ikke, enten man kan påvirke dem eller ikke.)

Og æ tror æ skjønne koffor folk vil ta den ene skriveutdanninga etter den andre, å havne sammen med folk som les dæ så nøye va nærmest litt berusanes. Antar æ, edru som æ e. Men på fredag drakk æ et helt glass rosévin, så kæm vet, plutselig e æ Bukowski.

Det æ ikke visste, da æ begynte å skrive det her (et sted i tekstens tilblivelse fløyt vi over fra søndag på flyet til mandag foran datamaskina), va at ting ikke kom til å gå helt som planlagt etter å ha landa i Kirkenes. Æ har aldri sett så tjukk tåke før, det va kjempefascineranes. Æ skulle til Vadsø, være der kvart over ni, være hjemme til rundt halv elleve, på jobb halv ni – en overkommelig plan. Da vi ikke kunne lande i Vadsø satt æ mest og kryssa fingran for at vi ikke kunne lande i Vardø heller, sjøl om det va slemt mot alle som gjerne skulle dit, men sjøl om æ ikke tror mine spede håp utgjorde den store forskjellen for værgudan, havna vi i Båtsfjord. For dem av dokker som e dårlig på Finnmarksgeografi e det her positivt fordi man, for å komme sæ til Vadsø/Vardø(/Hamningberg/Kirkenes/Russland/etc), må kjøre forbi Tana – ergo kunne æ hoppe av bussen i Tanabru og komme mæ til Seida derfra (æ hadde omså nesten vært villig til å gå, men Kristin va snill og venta på mæ, så æ fikk skyss helt hjem).

Poenget med den omstendelige forklaringa av reiseruta e uansett det her: det tar en ganske drøy time (eller knappe to, alt ettersom) å komme sæ fra Båtsfjord til Tanabru, og nesten hele den bussturen satt æ der, i setet ved siden av en mann som leste en bok av John Irving (The Reluctant Midfielder?) og tidvis humra av den (æ ville snu mæ til han, si «det e bra du reagere kroppslig på stoffet, humring og latter betyr at teksten treff kroppen, det e positivt, Morten snakka om det i dag», men æ lot være), og smilte for mæsjøl.

Æ hadde ondt, æ va trøtt, mellom klokka tre og midnatt hadde æ ikke spist nokka anna enn en baguett med mozarella og tomat, så æ va sulten, og likevel klarte æ ikke å slutte å smile. Æ har ikke sovet en ordentlig natts søvn siden tirsdag, men det e verdt det. Æ vet aldri helt om æ stole på mine egne førsteinntrykk av menneska, men æ tror det her blir et bra år, æ tror førsteinntrykket stemme, æ har en følelse av at æ kommer til å bruke hele året på å bli overraska over kordan man forhold sæ til folk når man også må forholde sæ til teksten dem skape. Æ får bare håpe at dem også plukke opp at æ ikke nødvendigvis mene absolutt alt æ til enhver tid sier – æ tror kattungan skal få leve i fred for mæ, uansett ka resultatet av alt det her måtte bli (men æ garantere ingenting, det får være måte på å love sånt som man ikke nødvendigvis kan holde).