kjærleik og kultur, berre kjærleik og kultur

I fjor høst en gang, en dag i oktober, lørdag den 24., for å være helt spesifikk fire måneda seinere, va æ på min nyoppstarta lokale filmfestival, Slagg (og æ har slaggbiten som bevise det). Det burde æ jo egentlig ha sagt nokka om i fjor en gang, kanskje november?, men tida og veien og dokker vet nu kordan livet går fra mæ, fordi det hadde fortjent å bli sagt nokka om, bra lokal entusiasme og bra folk som gjør bra ting og fire filma som ga innblikk i arbeiderfilmen både historisk og samtidig, det ene med det andre, alle de her blogginnleggan æ aldri kommer til å skrive (kom tilbake i mai, kanskje æ skriv nokka om årets TIFF da),

og uansett va ikke poenget som sådan Slagg, bortsett fra at poenget va en av filman æ så, den norske 70-tallsklassikeren Det andre skiftet. Du har sannsynligvis kanskje aldri hørt om den, og det finnes det helt klart gode grunna til. Den e ganske banal, og handle om en purung Nils Gaup som dukke opp på Mo og får sæ jobb på Jernverket, kor han får noen venna og har sæ med kona til en av dem. Det vise sæ at karakteren til Gaup forlot det trygge vante livet i Finnmark – her billedgjort med en reinflokk som spring avgårde, selvfølgelig – for å se ka som finnes i den store verden. Æ lo ikke kjempehøyt mens æ satt i salen, men det holdt ganske hardt. Om du har en ambisjon om å se ka verden har å by på burde du sikte høyere enn Mo i Rana.

Han e en ganske ubehjelpelig skuespiller i en ganske ubehjelpelig film, kor han bruke kjedsommelig mye tid på å stirre, enten tomt ut i lufta, eller på ho han har sæ med eller mannen til ho han har sæ med. Det va ufrivillig morsomt, og mest interessant for å se kordan Mo så ut for såpass lenge siden (og kordan Gaup så ut for så lenge siden, sånn en kjekk ung mann, sånn en håpløs frisyre).

Men som Ani DiFranco syng i en av sangan sine, sometimes there’s poetry written right on the bathroom wall, og på et tidspunkt mot slutten av filmen, når Nils Gaup innser at Mo i Rana kanskje ikke har så mye å by på som en ung mann som vil se verden kunne håpe på, har han en samtale med ho han har sæ med, som jobbe på en kafé i byen og va det første mennesket han snakka med når han kom av bussen første gangen, og han sier nokka sånt som «det va nokka med øyan dine, blikket ditt, æ trodde det fantes flere som dæ her» (bortsett fra at han vel sa det på Finnmarks-dialekt, ikke min omskrevne øvre samisk middelklasse-sosiolekt).

Æ har lest så mange bøker om kjærleik den her høsten og vinteren og kanskje året gjennom, æ vet ikke, men æ leste Chris Kraus» I Love Dick og æ leste Geir Gulliksens Historier om et ekteskap og begge de bøkern dokker vet av Lena Andersson, og Ellisiv Lindkvists Selvopptatt og nu les æ Prostitute Laundry av Charlotte Shane og æ har lest Det er mitt hav av Caroline Kaspara Palonen og Elfriede Jelineks Pianolærerinnen og Green Girl av Kate Zambreno, Dept. of Speculation av Jenny Offill og så mange kjærleiksromana at dokker ane ikke (og så måtte æ snakke med Ida om mangelen på en passanes term for det som på engelsk hete romance novels, for det nærmeste vi kommer e husmorporno eller serieromana på fint, og det e jo ikke det samme, og ikke e det chick lit heller, det eneste fellestrekket romance har e at det skal slutte lykkelig, det e derfor æ les det), i tillegg til alle de her diktsamlingen æ blar mæ gjennom og gråter litt av med jevne mellomrom, samt Love itself in the letterbox av Hélène Cixous og så klart A Lover’s Discourse av Roland Barthes, men æ klare ikke å lese dem fra ende til anna lenger, mitt gamle sarte hjerte som har lest og gjenlest Barthes hver gang det va så mye håp og så mye fortvilelse, ka skal det bli av oss?

Æ vet ikke, men han sa «det va nokka med blikket ditt» og det finnes som oftest øyeblikk i alt, uansett kor dårlig du synes det e, det bittelille fragmentet du kan bære med dæ, æ så «Reaktor» med Giron Sámi Teáhter for ikke så lenge siden (en uke, ikke fire måneda!), og det va ikke så verst men ikke så fullt av varige inntrykk, bortsett fra et øyeblikk, kor to av de tre karakteran plutselig gir etter for hverandre og sitt vendt mot hverandre og han trekk ho nærmere og dem har bein og arma rundt hverandre og æ kunne ikke forstå ka det va i det øyeblikket før æ kom på at æ for minst femten år siden leste et blogginnlegg av noen æ fulgte den gang da kor ho hadde skrevet om at ho satt sånn og kyssa en jente ho va forelska i (eller en mann? et menneske) og æ gjorde den der greia kor du les nokka og så må konsentrere dæ for å få alle delan av menneskan til å passe sammen, kordan gjør man sånt, og så satt det fast helt til det dukka opp nesten tyve år seinere (æ va ikke tretten da æ leste det, æ huske såpass, men æ va kanskje seksten? femten pluss),

og det va ikke så mye å ta med sæ fra den filmen, sjøl om æ va glad for at den fine lille filmfestivalen satte den opp (og at dem skal ha mer festival i år, ett år av gangen, det e bra), men den ene linja (eller de to, men den andre «æ ville se verden» fungerte liksom ikke på samme måten) satt igjen, har fulgt etter mæ siden da, det va nokka med blikket ditt, æ tenkte det va flere som dæ i den her byen, men det e kanskje ikke det? Æ prøve fortsatt å treffe blikket til folk, se om det e noen som ser tilbake; film og bøker og kjærleik e ikke virkeligheta, men kanskje, om æ ser litt nøyere etter, neste gang blikkan vårres møtes, kanskje?

Om samisk samtidslitteratur stjel fra den norske [reappropriering]

I går lo æ nesten høyt på turen fra jobb til bussen fordi æ plutselig tenkte «Noen burde gi ut den samiske romanen «Jeg tror áhkku lå med Isak Saba»!», og så brukte æ en del tid på å finne andre passanes titla. Æ kom fram til ting som «Ut og stjæle rein», «Bergebys beskrivelse», «Finne deg i gamma og hente deg ut», «Der jeg tenker er det alltid reinlav», «Nokon kjem til å gande», «Reingjerdesong», «Skutt i filler av Ailo Gaup», «Imot duodji», «Sigbjørn Skåden skriver», «Trygve Lund Guttormsen, hvor ble det av deg i alt mylderet?» Den nyskapanes samiske samtidslitteraturen, du vet.

Og alt det fikk mæ til å tenke på et dikt av Geir Gulliksen som æ en gang i tida (for fem eller seks år siden, kanskje?) samifiserte/skamferte, alt ettersom kordan man ser det (Cleanth Brooks hadde neppe likt det, for å si det sånn). Og fordi æ med jevne mellomrom havne på jakt etter den teksten og bestandig til min irritasjon oppdage at den ikke ligg på bloggen fra før av tenkte æ at den kanskje kan møte verden på ordentlig.

Alt dette var en gang et ekte dikt
Siri K. Gaski, etter Geir Gulliksen

Alt dette tar, selvfølgelig som joiken, aldri slutt
den myten jeg gikk rundt med og trodde på
skal bli appropriert av en annen. For første gang
skal noen lære seg nordsamisk, og så sørsamisk
og noen skal lære om gudene og dermed lære seg at
máttarahkka er den viktigste og uksáhkká den verste
fordi hun er den som gjør ufødte barn til menn
og sånt kan ingen regne ordentlig med
som vet at samer i utgangspunktet er kvinner
Men alt dette skal likevel begynne på nytt:
noen skal sitte ved elvebredden i midnattsola
og prøve å lage en joik til en gammel venn
og noen skal lære seg å temme kjørerein,
og noen skal lese at samene var nomader
og at nå er de knapt nok til å kjenne igjen
og noen skal lese pitesamisk og urfolksteori
og gå ute om kveldene med hendene under luhkkaen
og vite at de skal dø, men ikke ennå
først skal man treffe noen under påskefestivalen, forhåpentligvis,
og så skal noen gå fra dem, men ikke ennå
fordi alt dette skal begynne en gang til: noen skal lese
Nils-Aslak Valkeapää for første gang, og Johan Turi
og Rauni Magga Lukkari, noen skal lese Kirsti Paltto
og noen skal oppdage hvor mange vi er som lever i verden
og plutselig vite at hver eneste av oss er et urfolk
selv om det ikke er etnisitet nok til alle
og selv om det ikke er sant at en dáža er
en dáža hver dag skal noen lære det og tro på det
helt til det ikke er mulig å tro på det lenger
fordi det ikke ser ut til å være sant
fordi det ikke gjør seg å være rasist
selv om ingenting annet er mulig å tro uten at mørket
strømmer innover i lavvuen
og at mørket en dag når fram til boaššuen
og at du en dag sover i det og får det på hendene
og brøler i mørke og drikker mørke, ikke fordi du er tørst
men fordi det ikke finnes noe annet, og fordi den gamle
etnosentriske troen som fantes ikke var tilstrekkelig til alle
var det ikke sånn? men alt dette skal bli gjentatt av en ekte nordmann
og vitenskapen skyter uopphørlig gjennom 600.000 rein på
Finnmarksvidda og bruker kortere tid enn en skabbrev på å finne deg
der du står og prøver å finne spritflaska inni kofta
og alt som skjer deg skjer enten du var stereotyp eller ikke

(Æ har tidligere posta originaldiktet «Alt dette skal begynne en gang til» av Geir Gulliksen her. Og om æ skulle gjort en endring i den ville æ endra det til at en dáža e en dáža hver dag, fordi det virke åpenbart jo eldre æ blir. Men det ville kreve drastiske omskrivinge, så det gidd æ ikke.)

ps. Det her postes åpenbart med all verdens kjærleik til Geir Gulliksen og et lønnlig håp om at han ikke blir sur.

dansa dikt og døde mødre. For dette er det verdt.

Æ huske ikke ka det siste æ skreiv va, hvilket antakeligvis betyr at det e for lenge siden æ har sagt nokka. Det blir sånn av og til, sjøl om æ vil si nokka, sjøl om æ vil si alt, så får æ ikke til. Æ vil blogge om Les miserables, æ har et halvferdig blogginnlegg ligganes om det (kortversjonen: ikke min type teater), æ vil definitivt skrive om Ordkalotten og æ vil kanskje skrive nokka om samlinga, æ vet ikke, æ vil vil vil si nokka om «For dette er det verdt», danseteaterforestillinga som hadde premiere under Ordkalotten. Men æ vet ikke ka æ skal si.

Ikke nødvendigvis om forestillinga som sådan, men kanskje om alt, om alt som heng sammen, eller om alt som ikke heng sammen, kæm vet. Æ e så himla velartikulert! (Æ sendte noen av blogginnleggan mine til foreleseren, fordi vi hadde en samtale om skriving, og sånt, og ho sa at æ har en tydelig stemme, men at dem e ganske pratsom, og det har ho jo rett i. Den kortfatta stramme stilen blir muligens aldri helt min greie. Æ skal ikke bli hverken Tor Ulven eller Raymond Carver, så det e sikkert like greit.)

Men jo, dansedikt. Æ så dem to ganga, fordi det e sånt æ gjør. Den første gangen va på premieren, og den andre gangen va sisteforestillinga, da to av danseran ikke deltok fordi mora demmes døde.

Det sto i programmet, i introduksjonsteksten, at ho va alvorlig syk, at ingen visste kor lenge ho kom til å leve, men dem håpa jo på til jul, man håpe vel alltid på «enda litt til», dem hadde kanskje håpa på etter forestillingsslutt.

Æ vet ikke, det va litt fælt å se på andre gangen, å vite akkurat ka som mangla og å vite at det mangla fordi noen va død. Men samtidig va det, og æ har sagt det her tre ganga og æ har sagt «sjøl om æ vet at det ikke e lov å si» hver gang, interessant å se kordan hele stykket endra karakter. Å se ka som mangla, eller kom til, da de to danseran mangla. Det må også sies at til forestillinga på onsdagen visste æ ingenting om den døanes mora, æ tror ikke dem hadde programmet ferdig til da, så det sto ingen plassa, det va bare noen som snakka før forestillinga, i et lydspor, forskjellige folk snakka om perspektiva på livet, om ting dem e takknemlig for, om alt dem har, noen hadde hatt kreft, levde uten den nu, satte pris på perspektivet det ga dem.

Det e fem poeta involvert, dem dreiv med varieranes grad av opplesing og fysisk performativ deltakelse, de fem e Henning H. Bergsvåg, Eirik A. Skrede, Marte Huke, Morten Wintervold og Olava Bidtnes. Æ hadde hørt to av dem lese før, de tre andre har æ bare hørt om, bortsett fra at æ leste Olava Bidtnes i sommer, og stadig sto foran poesihylla på Tana bibliotek og vurderte å lese Marte Huke. (Grunnen til at æ ikke gjorde det va at Fire årstider va så stor, reint fysisk. Ikke va den registrert heller, så æ hadde sikkert endt opp med å få den.) [presisering: Tana bibliotek har visstnok – muligens ikke overraskanes – ganske dårlig statistikk på poesiutlån, så det hende at dem ikke e så nøye på registreringa av poesibøker som kommer, men bare sett dem rett i hylla, sånn at om noen vil låne dem, kan det hende noen får beskjed om at «du kan bare beholde den boka, om du vil». Og det vil jo noen gjerne, så æ økte poesisamlinga mi med et sted mellom fem og ti titla, det e ikke dårlig når det gjeld norsk samtidspoesi.]

Kort oppsummert likte æ forestillinga. Lengre oppsummert så va konklusjonen etter første besøk «da æ så den første delen skulle æ litt ønske at [mannlig poet som ikke va Wintervold eller Skrede] va kjæresten min» (fordi æ gjør mitt beste for at alt æ sier om nokka skal være saklig og relevant). Litt lengre oppsummert likte æ helheten i stykket bedre etter andre gang, det va lettere å se hele greia under ett, første gangen va det mer sånn «den delen likte æ virkelig godt [ergo kjæresteønske?], den delen e æ litt ubestemt på», i tillegg til at det å se dans uten musikk, bare med stemme som bevegelsesbunn e ganske rart.

Så det va greit å vite ka som kom da æ så det andre gangen, at musikken stort sett dukka opp da det ikke va mye dansing som foregikk, å prøve å gripe fatt i kordan de to bestanddelan hang sammen, å se stemmen i dansen, og å høre bevegelsen i ordan. Det e vanskelig å forklare, men det va fint å observere.

Nu skulle æ prøve å trekke fram ka æ likte best, men æ vet ikke lenger, æ tror æ likte alt like godt, æ likte å se kordan den utageranes stemmen til Eirik A. Skrede («han e veldig glad i pederasta, e han ikke?») gjorde sæ bedre med en danser enn æ synes den gjør sæ aleina, når ho kunne ta plass sammen med den, og dem blei nokka større, men samtidig kanskje mindre påklistra. Og kor imponeranes det va at han huska all teksten utenat, at han resiterte, framførte, helt uten manus. (men at æ ikke skjønne koffor dressen hannes va så stor)

Æ likte Olava Bidtnes og den mannlige danseren, måten ho e så velorganisert, ser så ordentlig ut, en gammel dame som har orden på ting, og han va utageranes, han krevde plassen ho knapt snakka om i teksten, men som det va åpenbart at ho ville ha.

Og samspillet mellom Marte Huke og danseren hennes (æ har ikke navnet på danseran her og nu), dem va kanskje det paret som gjorde minst inntrykk der og da, men det sitt likevel igjen nokka, teksten hennes va bra, sjøl om æ ikke lenger huske den, æ lot mæ geleide med.

Og Morten. Æ vet ikke. Første gangen glemte æ å se på danseren som dansa mens Morten leste, andre gangen va ho ikke med, og Ida snakka om tomrommet det etterlot sæ, men æ fikk ikke helt tak på det likevel, Morten e så performativ i sæ sjøl? Æ vet ikke, men når æ tenke på det skulle æ kanskje ønske Morten hadde en mannlig danser, æ lure på kordan bevegelsesrom det hadde gitt i teksten, kordan det hadde vært, hos Eirik A. Skrede og Henning Bergsvåg va det performativt logisk (det hørtes ut som et bra begrep du) at det va kvinnelige dansera, akkurat som det virka performativt logisk med en kvinne sammen med Marte Huke, og hos Olava Bidtnes tror æ det fungerte best med en mann, men æ tror det kunne fungert uansett hos Morten. Æ vet ikke?

Det e uansett et stykke som hadde fortjent et sett mer sammenhenganes tanka enn akkurat det her, men dem sier jo at har du ramla av hesten e det viktigste å komme sæ på igjen, æ får satse på at det e sant og håpe på at æ blir mindre pratsom og mer meddelsom til neste gang, at æ kanskje klare å mene nokka, å si nokka. Eller kanskje æ må hive mæ på dansinga, kanskje æ må begynne å videoblogge og å bare forklare mæ med hjelp av bevegelsa. Det går sikkert bra, æ har ikke så mye å si for tida, uansett, æ bare bruke for mange ord.

tillegg, to daga seinere:

Æ leste gjennom igjen (æ like det æ sjøl skriv best av alt), og fikk litt dårlig samvittighet fordi æ ikke egentlig nevnte den første delen, den med Henning H. Bergsvåg og danseren med et ord (eller bare med noen få upassanes ord as is my wont), fordi den va så effektiv i å sette tonen for stykket som helhet, det va tid, utforsking av bevegelsa gjennom ord, det va en form for intimitet mellom to menneska som tidvis knapt rørte ved hverandre, det va nærhet i det, han sto på en stol og leste, ho rørte på sæ, så av og til ut som om ho va mest fascinert av kordan en kropp kan bevege sæ

(og det e det som e mest attraktivt i dans, for mæ tror æ, alle de små bevegelsan danseran gjør som for å bekrefte sin egen fysiske tilstedeværelse, den kroppskontrollen dem har, i motsetning til andre av oss som veive rundt og svaie uten at det e meninga, som aldri helt vet kor vi har arma og bein, som sitt feil og sitt urett og som altfor sjelden stoppe opp og tenke at det e et herrens mirakel – muligens bokstavelig – at vi har fingra, at vi kan ta på oss sjøl, på hverandre og æ har tenkt på det, at om æ skulle miste en sans, så ville æ mest sannsynligvis fått panikk om det va muligheten til å føle, til å kunne ta på ting, skarpe kanta, myke overflate, ka som helst)

det va et samspill i teksten, en tekst æ ville sammenligna med den første delen i Alle med lungar kopla saman, mest sannsynligvis fordi æ har lest ganske lite sånt, og dem fikk mæ til å tro på historien, på alt. Og det virke feil å ikke nevne det, sjøl om det va akkurat det æ mente med «da æ så den første delen skulle æ litt ønske at […] va kjæresten min», men det e kanskje ikke så lett å forstå for noen som ikke e inni hodet mitt. Og siden dokker ikke e det virka det like greit å klargjøre det nu, når æ kanskje har litt grep på ka æ tenke. (om æ noensinne har det)

tillegg slutt

å havne sammen med folk som les dæ så nøye

I meant to write it on the plane
high above my earthly pain
but I slept right through the flight
and that was all

syng Sarah Harmer, og det ironiske – faktisk ironisk, ikke Alanis Morissette-ironisk – e vel at æ sitt på et fly og skriv det her for hånd. Det e ingen vits å sove på en flytur som e over nesten før den starte, som flyturen Tromsø-Kirkenes. Dessuten vet æ ikke om æ får sove (I’ll never sleep again tror æ e en linje et sted, kæm vet, det høres kjent ut), hodet mitt renn snart over, æ har møtt menneska æ aldri har truffet før og æ likte alle sammen, æ glede mæ til å bli kjent med dem på nye måta hver gang, til å se kordan vi skriv, ka vi gjør med tekstan vårres nu.

Det va første samling på studiet, forfatterstudium 1 på UiT, vi starta på torsdag kveld og blei ferdig for drøye to tima siden, klokka e 19.24 på søndag og æ e lykkelig. Æ har ondt i ryggen på måten æ får når æ har sovet for lite; æ klare ikke helt å være fokusert i mer enn en setning av gangen; æ grue mæ allerede til æ må stå opp imorra – og tanken på at æ ikke kan sove lenge før på lørdag eller søndag e ikke bare litt kjip.

Men æ har en skrivebok med notata, svart for informasjon æ vil kunne ha bruk for, lilla for alt som va irrelevant men fint. Eller rock/hipt – fordi æ bruke ordet fint for mye og burde bytte det ut eller roe ned. Æ kan gjøre som Morten, sette super foran alt – det va gøy, det va så mye som va superinteressant, superfint, det fungerte supergodt, super super super – det e godt å høre at andre her de her ordan og frasan som sitt superfast. Uansett, der står det skribla ned sånt som «den kan jo ikke du ha lest fordi den nettopp kom ut, med mindre du har sneket på Terje sin harddisk»; «æ e superfan av å sitte og lese dagbøker»; «koffor har du enkel linjeavstand, det e lettere å se sine egne feilskjær med halvannen»; «plutselig innså æ at æ ikke vet nokka om stemmegafla»; «jeg skjønner at du er glad i termodynamikk, det er faktisk jeg også»; «han ville vel ikke forstyrre» «men det e jo mer forstyrranes når han bare forsvinn.»

(æ like at mange av de sitatan e fra Morten, det virke logisk: han har en sånn måte å uttrykke sæ på som gjør at æ vil huske det – æ smilte da han sa «æ godtar det ikke» og «det godtar æ» for det har æ hørt tidligere, æ gjenkjente det, og æ synes om den måten å forholde sæ til situasjona på, å godta dem eller ikke, enten man kan påvirke dem eller ikke.)

Og æ tror æ skjønne koffor folk vil ta den ene skriveutdanninga etter den andre, å havne sammen med folk som les dæ så nøye va nærmest litt berusanes. Antar æ, edru som æ e. Men på fredag drakk æ et helt glass rosévin, så kæm vet, plutselig e æ Bukowski.

Det æ ikke visste, da æ begynte å skrive det her (et sted i tekstens tilblivelse fløyt vi over fra søndag på flyet til mandag foran datamaskina), va at ting ikke kom til å gå helt som planlagt etter å ha landa i Kirkenes. Æ har aldri sett så tjukk tåke før, det va kjempefascineranes. Æ skulle til Vadsø, være der kvart over ni, være hjemme til rundt halv elleve, på jobb halv ni – en overkommelig plan. Da vi ikke kunne lande i Vadsø satt æ mest og kryssa fingran for at vi ikke kunne lande i Vardø heller, sjøl om det va slemt mot alle som gjerne skulle dit, men sjøl om æ ikke tror mine spede håp utgjorde den store forskjellen for værgudan, havna vi i Båtsfjord. For dem av dokker som e dårlig på Finnmarksgeografi e det her positivt fordi man, for å komme sæ til Vadsø/Vardø(/Hamningberg/Kirkenes/Russland/etc), må kjøre forbi Tana – ergo kunne æ hoppe av bussen i Tanabru og komme mæ til Seida derfra (æ hadde omså nesten vært villig til å gå, men Kristin va snill og venta på mæ, så æ fikk skyss helt hjem).

Poenget med den omstendelige forklaringa av reiseruta e uansett det her: det tar en ganske drøy time (eller knappe to, alt ettersom) å komme sæ fra Båtsfjord til Tanabru, og nesten hele den bussturen satt æ der, i setet ved siden av en mann som leste en bok av John Irving (The Reluctant Midfielder?) og tidvis humra av den (æ ville snu mæ til han, si «det e bra du reagere kroppslig på stoffet, humring og latter betyr at teksten treff kroppen, det e positivt, Morten snakka om det i dag», men æ lot være), og smilte for mæsjøl.

Æ hadde ondt, æ va trøtt, mellom klokka tre og midnatt hadde æ ikke spist nokka anna enn en baguett med mozarella og tomat, så æ va sulten, og likevel klarte æ ikke å slutte å smile. Æ har ikke sovet en ordentlig natts søvn siden tirsdag, men det e verdt det. Æ vet aldri helt om æ stole på mine egne førsteinntrykk av menneska, men æ tror det her blir et bra år, æ tror førsteinntrykket stemme, æ har en følelse av at æ kommer til å bruke hele året på å bli overraska over kordan man forhold sæ til folk når man også må forholde sæ til teksten dem skape. Æ får bare håpe at dem også plukke opp at æ ikke nødvendigvis mene absolutt alt æ til enhver tid sier – æ tror kattungan skal få leve i fred for mæ, uansett ka resultatet av alt det her måtte bli (men æ garantere ingenting, det får være måte på å love sånt som man ikke nødvendigvis kan holde).

et kjærleiksbrev til kritikken?

Æ e litt usikker på kor lenge æ har hatt den her linken åpen i nettleseren min, fordi æ vil … Æ vet ikke helt ka æ vil, æ vil kanskje mest av alt peke på den og si «Se! Se!» fordi det e det æ ende opp med: se! Alle de her tingan folk tenke, skriv, e. Det e så fantastisk. Æ har forøvrig også den her linken åpen, fordi æ ikke helt klare å lukke igjen noen av dem. Men se på det her avsnittet:

Hvad betyder disse indledninger? De melder sig og vil være med, specielt ved stor læsebegejstring. Det korte svar er at teksten, hvis den er god, skriver mig.

Æ mene, tenk på den siste linja der teksten, hvis den er god, skriver mig, æ leste den – æ stoppa opp og leste den tre ganga, minst – og tenkte utropstegn, men ikke helt (ikke utropstegn som når Morten vidåpna hjernen min på måta æ halvveis va kommet fram til sjøl), kanskje heller et «å.» enn et «Å!» Som om brikka du ikke visste at du mangla plutselig ramle på plass. Og det va det æ tenkte på, kanskje, da æ leste den første linken, anmeldelsen av Stig Sæterbakkens Essays i utvalg, men æ leste den i Klassekampen, i bokmagasinet (nær sagt selvfølgelig – bestandig papir først, om mulig), da æ kobla den sammen med den bittelille teksten, tre setninge og en tanke æ ikke har tenkt før. Fordi i den korte bokanmeldelsen e det så mye

Det er ikke sikkert at dette kan bli til en tekst, og denne usikkerheten sleper skribenten med seg som skitt under sålene, denne dirringen er tekstens forutsetning.

(æ prøve – fordi alt handle om mæ mæ mæ – å huske sånne ting for øyeblikket, æ klare ikke å si det æ vil, æ har til stadighet en tanke i fingertuppan som æ ikke får lagt fra mæ på tastaturet, og det smerte – det tære, som vi ville sagt i Utropia i hine hårde dager, men nærmest bokstavelig, om enn ikke fysisk, så mentalt: det tære å gå rundt og til stadighet føle at man har et behov for å formulere nokka, men uten å vite ka det e man ikke har formulert enda)

Men i en tanke som ikke handle om mæ mæ mæ (haha, særlig) e det nokka anna der, å lese – eller å kunne lese, å kunne velge å lese (det e sikkert det dem ville sagt, de fornuftige folkan som tenke og formulere og skriv intellektuelt smart, som ikke bare bruke tida si på å vase sæ gjennom alt dem tror dem mene i et forsøk på å få sagt nokka dem kanskje e enig i) – å kunne lese kritikeren som menneske i kritikken dem skriv. Det e det æ e interessert i. Eller, det e det æ e interessert i (det virka som en sånn ting man må spesifisere som ikke-allmenngyldig).

Ikke fordi æ vil komme til bunns i kæm dem e gjennom å lese en rekke teksta som sjelden bikke, ka?, tre tusen tegn? Æ e ikke dum, æ vet forskjellen på en blogg og en bokanmeldelse. Men æ stole ikke på et menneske som ikke e synlig i teksten dem skriv. Æ forvente ikke en innrømmelse av nokka personlig i alt som blir skrevet, æ har ingen forventninge om å kunne lese mennesket bak anmeldelsen i en tekst som – i det minste forhåpentligvis – skal handle om nokka noen andre har produsert. Men æ vil så gjerne se glimt av mennesket som skriv det æ les, fordi det gir mæ muligheten til å etterhvert kunne slå fast om det e noen æ e enig med. (enig som i lik smak, ikke enig som i bra/dårlig litteratur-definisjona, åpenbart, men det skjønte dokker jo, selvfølgelig.) Hvilke kritikera har en smak som i større eller mindre grad e forenlig med min egen, ka har vi til felles, kor e vi uenig? Kæm kan æ lese og forkaste på stedet, kor kritisk må en kritikk være før æ kan konkludere med at æ nok vil være enig i det som blir sagt?

Eller bare muligheten til å lese kritikken som tekst i sæ sjøl. Æ les 99% av all teksten i bokmagasinet – æ les kanskje 1% av bøkern dem anmelde – men det føles av og til som om det e et minimum av ka æ kan gjøre: noen har skrevet en bok, noen andre har publisert den, og noen har lest den, har forsøkt å tenke på den, om den – koffor skal æ da la være å bruke kanskje fem minutt av dagen min på å lese det sluttresultatet, å være og bli en del av sluttresultatet. Kanskje æ aldri les boka, eller kanskje æ gjør det til slutt, kæm vet. Men det e mange ledd der, æ like å kjenne så mange av dem som mulig.

Plassering av poesien i min interne litteraturhistorie

Hovedgrunnen til at æ kom tilbake til Tromsø i går kveld, og ikke blei i Oslo så lenge som overhodet mulig, e to. (Hovedgrunnen til at den forrige setninga ikke heng sammen, syntaksmessig, e for å more Ida, ingen grunn til bekymring.) Den ene e premieren på Hamlet på HT imorra. (Æ advare dokker, æ har store plana om å skrive et blogginnlegg med tittelen «Heite Hamlet på HT» (evt «HT HT Hamlet» – så lenge Hamlet e heit e ordspillmulighetan endeløs!))

Den andre, og viktigere grunnen akkurat nu, e poesifestivalen Spark, som e sparka i gang for første gang. Så i kveld va æ på biblioteket for å høre på poeta. Det starta med en liten åpningstale av Liv Lundberg, før Monica Aasprong, Morten Wintervold og Eirik A. Skrede, i samarbeid med cellisten Bernt Simen Lund, hadde en opplesning. Eller, det va tre separate opplesninge, dem bytta på det. Aasprong starta, med et langt dikt om trær; det va fascineranes, og musikken – som Lund loopa og skapte intrikate melodia med – gjorde sitt for å underbygge det ubehaget teksten skapte. Mannen som satt bak mæ (som ikke bestandig va så flink til det der med å være stille) sa at det va litt sånn «The Shining-stemning» over det, og det tror æ han har rett i (uten at æ har sett filmen).

Morten leste en avart av segmentet om geirfuglen i Oldemor, du er med barn – det hele starta med et opptak kor han ramsa opp alle de ørten fuglan som e på rødlista – det va tilfredsstillanes å høre på. Det føles som en i overkant enkel konklusjon, men det e liksom det æ ende opp med: å høre på Morten lese e tilfredsstillanes. Kanskje e det fordi æ har fulgt utviklinga? Og fordi han e blitt flinkere?, måten han bruke stemmen på e så bra, og så e det nokka med at æ like å se på han, å se det mennesket i spenn som framføre nokka – det føles bra.

Eirik A. Skrede, derimot. Den største ulempen for mæ når det gjeld han e min instinktive misliking av folk som rope. Den andre ulempen – som ville vært en større ulempe om han roa ned ropinga, men som nu drukne i bråket – e den stadige tilbakevendinga til et slags analfiksert språk æ ikke gidd å forholde mæ til. Begge dela e mine særdeles subjektive tanka om ka æ «vil ha ut av» et verk – sjøl om æ vet at æ ideelt sett burde møte ethvert verk på dets premissa – og derfor føles det feil å si at æ ikke like det han gjør, fordi æ frykte at folk les det som at æ mene at det han gjør e dårlig, når det æ vil si e at det han gjør ikke fungere for mæ.

Dessuten blir det åpenbart – særlig når man sammenligne han med Morten Wintervold, og Erlend O. Nødtvedt som også leste – at det [æ antar] han prøve på ikke fungere som han vil, fordi Nødtvedt og Wintervold gjør nokka lignanes, og dem gjør det så mye bedre. Æ e forøvrig også av den fordomsfulle typen som har litt tro på det der med at jo høyere du snakke, jo dårligere e poenget ditt. Og når du rope, gidd æ ikke følge med. Så æ konkluderte med at det godt kan hende at Skrede på et tidspunkt blir en poet æ kommer til å like, men det skjer ikke enda.

Forøvrig hadde æ helt glemt at Erlend O. Nødtvedt skulle komme, så æ blei kjempefornøyd da æ så det i programmet, fordi æ leste mæ gjennom begge diktsamlingen hannes mens æ va i Oslo. Leste mæ gjennom, ikke leste, fordi det va det æ gjorde: æ starta på side én og pløyde gjennom til det tok slutt. Ikke en ideell måte å konsumere poesi, men noen ganga fungere det som en start. Og det å skulle lese Nødtvedt etter å ha hørt han lese høyt e helt fantastisk – bortsett fra at æ kommer til å prøve å få til de fantastiske skarre-r:an, og det går ikke. (Dem ligg som et bakteppe gjennom hele boka, når æ les dem, den rullanes r-en som går som en rød tråd og trekk sammen og trykke ut; æ skulle ønske æ va bedre på å imitere dialekte.)

Men kveldens definitive høydepunkt va Steinar Opstad. For han hadde æ ikke nokka som helst forhold til fra før av. Først starta det med at Steinar Opstad og Henning Howlid Wærp prata sammen. Det vil si, det starta med at Henning Howlid Wærp prata, i det som føltes som en blanding av en forelesning, et framlegg og en muntlig eksamen – æ e litt usikker på kæm som spilte kordan rolle, og Opstad fikk bryte inn med et og anna svar, som stort sett begrensa sæ til «Ja, sånn kan man vel si det …» og lignanes.

Det tok sæ betydelig opp etterhvert, og Opstad kom med noen fantastiske utsagn som traff hjertet mitt midt i det mykeste. På et tidspunkt sa han «Er man veldig glad i stillstand [om at han leve et rolig liv], er man også veldig glad i det plutselige … opprøret» og da hadde æ litt lyst til å reise mæ opp og rope «Sånn e det!» for det har æ aldri tenkt over. Men sånn e det – æ like livet mitt ukomplisert, stille, men impulsive handlinge, plutselige omveltninge e nokka av det beste som finnes (med forbehold, selvfølgelig, æ vil jo ikke at huset skal brenne ned og anna negativt), å kunne leve et liv med eksplosive glimt av muligheta gjør det helt greit å for det meste forholde sæ rolig, gjør at det foretrekkes. (og æ bare, den setninga va fin, nu handle den om mæ mæ mæ.)

Ellers sa han ting som «Jeg er ikke så glad i ordet kjærlighetsdikt – er ikke alle dikt kjærlighetsdikt? – men jeg har et her, har jeg ikke?» og på et tidspunkt, mens han snakka om redaktøra og tekstarbeid sa han «jeg liker å bli kjørt litt hardt» og så kunne man se på ansiktet hannes at også han har en indre fjortenåring som stoppa opp og tenkte «… ka va det æ sa? HAHA!» (da blei æ glad, for æ har en indre fjortenåring som ikke bestandig e så flink på å forbli intern).

Og egentlig e det nu æ burde komme med fornuftige, intelligente utsagn om diktan hannes, æ burde ha fulgt med og dermed kunne plassere dem litteraturhistorisk, trekke sammenligninge – det va det æ tenkte mens æ gikk hjem fra bussen: ideelt sett burde æ nu være gammel nok til å – om æ ikke har en stipendiatstilling – i det minste kunne snakke som om det e det æ ønske mæ, snart. Men nei, æ vil ikke. Æ vil si at æ hørte på Steinar Opstad, og han sa noen fantastiske ting om livet og om verden. Han sa nokka om at han skriv stille dikt (æ tror det va det?) fordi han som regel e redd; det va nokka i måten han konstanterte det på, sånn e det, han e et menneske som e redd, derfor skriv han som han skriv (sjøl om det virka som den siste samlinga, Avhymninger ikke nødvendigvis passe inn i den redde ramma).

Æ vil ikke forholde mæ til det på akademisk vis, æ vil heller kunne si det her: æ hørte på Steinar Opstad, og det va skikkelig fint, men mest av alt brukte æ samtalen mellom dem to på å tenke at han har skikkelig fint hår, og å la mæ fascinere av de små rynkan i ansiktet hannes, linjan i det. Og da æ ikke gjorde det noterte æ ned de delan av samtalen som føltes som om dem kunne ha handla om mæ, som føltes som om Steinar Opstad hadde sett ka æ gjorde mens æ va i Oslo – spoiler: ikke veldig mye, sett ut vinduet, nytt peisen – og beskreiv et liv som e et liv æ kunne tenke mæ.

Dessuten leste han to nye dikt, og da han avslutta det siste – det handla om Jon som døde, og et barn som trodde diktets jeg va faren sin – virka det som om han ikke va så langt unna å være på gråten. Og æ fikk litt lyst til å fortelle han om den gangen æ va på Adjágaskonsert (en av de ganske mange Adjágaskonsertan det etterhvert har blitt), og bandet hadde eksistert i minst to år, og Sara Marielle Gaup joika «Guorus fatnasat» («Tomme båter») – som handle om et vennskap som gikk over, et menneske man mista kontakten med, en person som gikk andre veia enn sangeren (æ har hørt forklaringa/bakgrunnen til sangen under cirka alle konsertan æ har vært på) – og da ho va ferdig tørka ho tåra, bandet hadde truffet rette feelingen, publikum va med, ho ga alt, og sjøl om det sikkert va hundrede gang – minst! – at ho joika den låta, så va det fortsatt der, det som i utgangspunktet gjorde det verdt å skrive.

Og det nevnte Steinar Opstad også, at det å lese diktan i de tidlige samlingan, det e så mye rundt dem, det e så mye han huske rundt hvert dikt, at det å skulle møte dem igjen kan være ubekvemt.

Og æ tenke at å være den som har skrevet teksten gjør at du må forholde dæ til den på et helt anna plan enn den som bare les den, som bare kan tolke.

Og det e ikke et akademisk briljant poeng, det blir ingen litterære mesterverk av den typen tanka, det blir ikke en stipendiatstilling på mæ med det første, men det æ tenkte, mens æ gikk hjem fra busstoppet, e at det e helt greit. Æ vil tillate mæsjøl å være entusiastisk, å være full av malapropos, å trekke linje der dem ikke nødvendigvis e, å tenke mer på følelsen æ satt igjen med enn ka æ tror poeten ville si – det e der æ e i livet mitt, det leve æ godt med, som oftest, æ kan forsvare det for mæsjøl.

Æ vil heller skrive blogginnlegg – på dialekt, som skremme folk unna; på dialekt som skremme folk unna – enn akademiske artikla, vil kunne konkludere det her med at æ hadde mest lyst til, etter at kvelden va over, å spørre Steinar Opstad om æ kunne få en klem, enn å skulle komme med et briljant poeng om kor han kan plasseres litteraturhistorisk.

Og enn så lenge skal æ tillate mæ det – e æ heldig finn æ en dag muligheten til å kombinere. I verste fall blir æ plutselig voksen og akademisk uten å vite kordan det skjedde. Æ kan leve med begge mulighetan, æ kan slite fingran på tastaturet og leve med at dette altså e ting som dem e.

En poetikk av skamløse tyveri?

I kveld va æ på et poetikkseminar. Det høres litt pretensiøst ut, og litt fint, og det det egentlig betyr e at æ hørte på Morten Wintervold prate i en drøy halvtime, og så hørte æ – stort sett – på andre diskutere i en knapp time. Æ brøyt bare inn en gang, æ hang mæ opp i et bare, for Morten nevnte oversettinga av Bruno K. Öijer og sa at det eneste han eventuelt hadde lagt inn av sæsjøl va bare det radikale bokmålet og diftongan. Enspora som æ e (oversettelse oversettelse oversettelse) hengte æ mæ opp i det bare:et, æ tror til og med æ gikk så langt som å si at det e jo en unnlatelsessynd å ikke si det, å redusere det til et bare, for det e jo det viktigste. Språket du oversett nokka til e det viktigste du kan gi til den teksten du skape, og når Morten velge radikalt bokmål e det ikke et bare, det e et utropstegn – eller det kan i det minste leses som et.

Min oppfattelse av oversettelse tilsier også at det Morten sa ikke kan stemme, fordi min oppfattelse av oversettelse tilsier at ethvert valg man foretar vil være å legge nokka av sæsjøl igjen i teksten: du bruke de ordan som fall naturlig for dæ, du unngår ord du aldri har hørt om fordi du – naturlig nok – ikke kan bruke dem, alt du e vil eksistere i alt du har oversatt og dermed kan håpet bare være at ordforrådet ditt e stort nok, at du e kompetent nok, at du har lest nok, levd nok, til å kunne bruke ordan du kan på å si nokka som e så likt det den opprinnelige forfatteren ville si.

Men æ e jo relativist, æ e sjølopptatt og personligprivat, æ e det uunngåelige sentrum av alt æ gjør og derfor blir også alt æ oversett nokka æ har gjort. Sjøl om æ selvfølgelig håpe at det eneste eventuelle tospråklige, flerspråklige lesera vil legge merke til e at teksten e bra, at oversettelsen fungere, at ingenting skjær i øyan på folk.

Det va uansett ikke det som va poenget, det va ikke det Morten hovedsakelig snakka om (men æ e jo bestandig mæ mæ mæ). Morten snakka om søppel og skitt, om å skrive dass når folk sier dass, og Morten snakka om kropp.

Æ tok mæ friheta – som æ tidvis gjør – og nu har æ Morten på iPhonen min, Morten som snakke (sjøl om det ikke blir det samme, fordi Morten som snakke e Morten som ikke klare å stå i ro, e Morten som e konstante, små bevegelsa, og hver gang æ har sett Morten stå foran mæ – og et større eller mindre publikum – og være en sånn som snakke tenke æ at æ vil ta bilda av han; i kveld lot æ være), og æ hørte på han en gang til, leita mæ fram til punktet, 24.42, kor han sa det som slo ned i mæ, og fordi æ nu kan høre på Morten så ofte æ vil transkriberte æ dela av det han sa, og nu skal æ sitere:

Stemmen som kommer fra kroppen e viktig i det øyeblikket æ sett mæ ned for å skrive, dette har æ sagt før: åpne et nytt word-dokument, markøren blinke oppe til venstre på det hvite arket. Æ skal inn der, forstyrre stillheta, skitne det til. Æ vet ikkje ka som kommer, i motsetning til en artikkel dreie ikke diktet sæ om nokka på forhånd gitt. Diktet dreie sæ om det det skal komme til å dreie sæ om, etter utallige mislykka omdreininge som e den kreative skriveprosessen. Innvevd mellom øyeblikk av ekstase under arbeid å utvikle nokka – tungas klasking i munnhula, fingrenes oppildna ferd over tastaturet – består den kreative skriveprosessen av en serie tvilsspørsmål: æ har en forestilling om kordan et godt dikt skal være, men ettersom diktet æ e i ferd med å skrive ikke finnes fra før, det må oppfinnes eller finnes frem til, e æ aldri helt trygg på at teksten som e i ferd med å folde sæ ut framfor øyan på mæ kommer forestillinga i møte.

Det første avsnittet der e relativt åpenbart, om enn bare i etterkant, om enn bare det øyeblikket man høre det, men det va det som kom rett etterpå (det va bare en bitteliten del innimellom de to) som fikk mæ til å tenke !!! – fordi æ av og til tenke !!!, når nokka e så uventa slår det ned som utropstegn – fordi det føltes som om Morten hadde lest tanka æ ikke visste at æ va så nært å tenke:

Æ som sitt her og skriv ble nettopp halt ut av en blødanes livmor; no snakke kjøttet, fingran rase over tastaturet, de samme fingran lurte sæ for noen tima sida inn under trusestrikken din, fingran har også vært inni en brøddeig, dem har pressa små frø ned i fuktig mold og løfta en forgasser opp mot sola. Verden e gripbar og konkret, alt æ har løfta opp, fingra med og putta i munnen, sugd og slikka på finnes som avleiringe under fingertuppan som seinere slår ned plastknotta på tastaturet. Kroppen e med, det kommer ut som assonans, innrim, enderim, innfall, utfall, ei elv av vokala nedover arket.

Når seminaret va over, gikk æ og Ida på 4 roser («så kan vi dissekere før æ går hjem og legg mæ») og det viste sæ at vi hadde tenkt på akkurat det samme da han sa det: det her blogginnlegget (det hadde føltes litt mindre teit om det ikke va et æ har skrevet, ja), eller kanskje mest siste delen av det. Siste delen av det som æ stjal skamløst fra den her teksten. (som æ ikke linka til i det innlegget, bare fordi. Unnlatelsessynd) (eller plagiat. Spør Vigdis Hjort) (via Martin Grüner Larsen på twitter)

Det føltes litt som om Morten har tatt den tanken æ hadde – den tanken æ hadde stjelt – og gjort den tekstrelatert, og det føltes litt som et mirakel, et like stort mirakel som fingertuppan mine e, som det å bevege kroppen e. Og ja, det burde kanskje være like åpenbart som det første sitatet: du skriv med de fingran du leve med. Men ideen om livet som avleiring på kroppen, som nokka fysisk, nokka faktisk som så blir til tekst e en sånn tanke æ aldri har tenkt før. En sånn tanke æ ikke visste at æ kunne ha, men som æ nu e glad for å ha fått. Æ kommer til å stjele den, enten med vilje eller uten, fordi Morten berørte nokka æ har tenkt på – la oss dra metaforen så langt det lar sæ gjøre: æ klorte mæ fast i tanken til Morten, og nu heng hudcellan (eller ka slags cella det nu e idea består av) fast under neglan mine, dem blir en del av den avleiringa æ etterlate mæ på tastaturet eller i skriveboka.

Det e kanskje plagiat, men da æ tok bussen hjem va den siste sangen æ hørte på, før æ skrudde av og gikk inn døra, Ha Ha Tonka sin «Saint Nick On The Fourth In A Fervor» og for første gang hørte æ noen linje æ ikke har fått med mæ før, i begynnelsen av tredje vers syng dem «I own all of my ideas/I stole just one or two» og æ tenkte med mæsjøl at det va da merkelig passanes. Så, i femte verset dukke dem opp igjen, og den her gangen e det enda mer passanes, e det akkurat sånn livet e akkurat nu, mens æ skriv det her: «I owe all of my ideas/To the ones I stole from you.» Og til slutt, det som gjør den sangen til perfekt selskap på kvelda som den her, kor hjernen din plutselig får tenke tanka du ikke visste at den kunne tenke: Let’s get one thing straight from the get-go: This glimpse of brilliance is much better than your long look at mediocrity.