et kjærleiksbrev til kritikken?

Æ e litt usikker på kor lenge æ har hatt den her linken åpen i nettleseren min, fordi æ vil … Æ vet ikke helt ka æ vil, æ vil kanskje mest av alt peke på den og si «Se! Se!» fordi det e det æ ende opp med: se! Alle de her tingan folk tenke, skriv, e. Det e så fantastisk. Æ har forøvrig også den her linken åpen, fordi æ ikke helt klare å lukke igjen noen av dem. Men se på det her avsnittet:

Hvad betyder disse indledninger? De melder sig og vil være med, specielt ved stor læsebegejstring. Det korte svar er at teksten, hvis den er god, skriver mig.

Æ mene, tenk på den siste linja der teksten, hvis den er god, skriver mig, æ leste den – æ stoppa opp og leste den tre ganga, minst – og tenkte utropstegn, men ikke helt (ikke utropstegn som når Morten vidåpna hjernen min på måta æ halvveis va kommet fram til sjøl), kanskje heller et «å.» enn et «Å!» Som om brikka du ikke visste at du mangla plutselig ramle på plass. Og det va det æ tenkte på, kanskje, da æ leste den første linken, anmeldelsen av Stig Sæterbakkens Essays i utvalg, men æ leste den i Klassekampen, i bokmagasinet (nær sagt selvfølgelig – bestandig papir først, om mulig), da æ kobla den sammen med den bittelille teksten, tre setninge og en tanke æ ikke har tenkt før. Fordi i den korte bokanmeldelsen e det så mye

Det er ikke sikkert at dette kan bli til en tekst, og denne usikkerheten sleper skribenten med seg som skitt under sålene, denne dirringen er tekstens forutsetning.

(æ prøve – fordi alt handle om mæ mæ mæ – å huske sånne ting for øyeblikket, æ klare ikke å si det æ vil, æ har til stadighet en tanke i fingertuppan som æ ikke får lagt fra mæ på tastaturet, og det smerte – det tære, som vi ville sagt i Utropia i hine hårde dager, men nærmest bokstavelig, om enn ikke fysisk, så mentalt: det tære å gå rundt og til stadighet føle at man har et behov for å formulere nokka, men uten å vite ka det e man ikke har formulert enda)

Men i en tanke som ikke handle om mæ mæ mæ (haha, særlig) e det nokka anna der, å lese – eller å kunne lese, å kunne velge å lese (det e sikkert det dem ville sagt, de fornuftige folkan som tenke og formulere og skriv intellektuelt smart, som ikke bare bruke tida si på å vase sæ gjennom alt dem tror dem mene i et forsøk på å få sagt nokka dem kanskje e enig i) – å kunne lese kritikeren som menneske i kritikken dem skriv. Det e det æ e interessert i. Eller, det e det æ e interessert i (det virka som en sånn ting man må spesifisere som ikke-allmenngyldig).

Ikke fordi æ vil komme til bunns i kæm dem e gjennom å lese en rekke teksta som sjelden bikke, ka?, tre tusen tegn? Æ e ikke dum, æ vet forskjellen på en blogg og en bokanmeldelse. Men æ stole ikke på et menneske som ikke e synlig i teksten dem skriv. Æ forvente ikke en innrømmelse av nokka personlig i alt som blir skrevet, æ har ingen forventninge om å kunne lese mennesket bak anmeldelsen i en tekst som – i det minste forhåpentligvis – skal handle om nokka noen andre har produsert. Men æ vil så gjerne se glimt av mennesket som skriv det æ les, fordi det gir mæ muligheten til å etterhvert kunne slå fast om det e noen æ e enig med. (enig som i lik smak, ikke enig som i bra/dårlig litteratur-definisjona, åpenbart, men det skjønte dokker jo, selvfølgelig.) Hvilke kritikera har en smak som i større eller mindre grad e forenlig med min egen, ka har vi til felles, kor e vi uenig? Kæm kan æ lese og forkaste på stedet, kor kritisk må en kritikk være før æ kan konkludere med at æ nok vil være enig i det som blir sagt?

Eller bare muligheten til å lese kritikken som tekst i sæ sjøl. Æ les 99% av all teksten i bokmagasinet – æ les kanskje 1% av bøkern dem anmelde – men det føles av og til som om det e et minimum av ka æ kan gjøre: noen har skrevet en bok, noen andre har publisert den, og noen har lest den, har forsøkt å tenke på den, om den – koffor skal æ da la være å bruke kanskje fem minutt av dagen min på å lese det sluttresultatet, å være og bli en del av sluttresultatet. Kanskje æ aldri les boka, eller kanskje æ gjør det til slutt, kæm vet. Men det e mange ledd der, æ like å kjenne så mange av dem som mulig.

Plassering av poesien i min interne litteraturhistorie

Hovedgrunnen til at æ kom tilbake til Tromsø i går kveld, og ikke blei i Oslo så lenge som overhodet mulig, e to. (Hovedgrunnen til at den forrige setninga ikke heng sammen, syntaksmessig, e for å more Ida, ingen grunn til bekymring.) Den ene e premieren på Hamlet på HT imorra. (Æ advare dokker, æ har store plana om å skrive et blogginnlegg med tittelen «Heite Hamlet på HT» (evt «HT HT Hamlet» – så lenge Hamlet e heit e ordspillmulighetan endeløs!))

Den andre, og viktigere grunnen akkurat nu, e poesifestivalen Spark, som e sparka i gang for første gang. Så i kveld va æ på biblioteket for å høre på poeta. Det starta med en liten åpningstale av Liv Lundberg, før Monica Aasprong, Morten Wintervold og Eirik A. Skrede, i samarbeid med cellisten Bernt Simen Lund, hadde en opplesning. Eller, det va tre separate opplesninge, dem bytta på det. Aasprong starta, med et langt dikt om trær; det va fascineranes, og musikken – som Lund loopa og skapte intrikate melodia med – gjorde sitt for å underbygge det ubehaget teksten skapte. Mannen som satt bak mæ (som ikke bestandig va så flink til det der med å være stille) sa at det va litt sånn «The Shining-stemning» over det, og det tror æ han har rett i (uten at æ har sett filmen).

Morten leste en avart av segmentet om geirfuglen i Oldemor, du er med barn – det hele starta med et opptak kor han ramsa opp alle de ørten fuglan som e på rødlista – det va tilfredsstillanes å høre på. Det føles som en i overkant enkel konklusjon, men det e liksom det æ ende opp med: å høre på Morten lese e tilfredsstillanes. Kanskje e det fordi æ har fulgt utviklinga? Og fordi han e blitt flinkere?, måten han bruke stemmen på e så bra, og så e det nokka med at æ like å se på han, å se det mennesket i spenn som framføre nokka – det føles bra.

Eirik A. Skrede, derimot. Den største ulempen for mæ når det gjeld han e min instinktive misliking av folk som rope. Den andre ulempen – som ville vært en større ulempe om han roa ned ropinga, men som nu drukne i bråket – e den stadige tilbakevendinga til et slags analfiksert språk æ ikke gidd å forholde mæ til. Begge dela e mine særdeles subjektive tanka om ka æ «vil ha ut av» et verk – sjøl om æ vet at æ ideelt sett burde møte ethvert verk på dets premissa – og derfor føles det feil å si at æ ikke like det han gjør, fordi æ frykte at folk les det som at æ mene at det han gjør e dårlig, når det æ vil si e at det han gjør ikke fungere for mæ.

Dessuten blir det åpenbart – særlig når man sammenligne han med Morten Wintervold, og Erlend O. Nødtvedt som også leste – at det [æ antar] han prøve på ikke fungere som han vil, fordi Nødtvedt og Wintervold gjør nokka lignanes, og dem gjør det så mye bedre. Æ e forøvrig også av den fordomsfulle typen som har litt tro på det der med at jo høyere du snakke, jo dårligere e poenget ditt. Og når du rope, gidd æ ikke følge med. Så æ konkluderte med at det godt kan hende at Skrede på et tidspunkt blir en poet æ kommer til å like, men det skjer ikke enda.

Forøvrig hadde æ helt glemt at Erlend O. Nødtvedt skulle komme, så æ blei kjempefornøyd da æ så det i programmet, fordi æ leste mæ gjennom begge diktsamlingen hannes mens æ va i Oslo. Leste mæ gjennom, ikke leste, fordi det va det æ gjorde: æ starta på side én og pløyde gjennom til det tok slutt. Ikke en ideell måte å konsumere poesi, men noen ganga fungere det som en start. Og det å skulle lese Nødtvedt etter å ha hørt han lese høyt e helt fantastisk – bortsett fra at æ kommer til å prøve å få til de fantastiske skarre-r:an, og det går ikke. (Dem ligg som et bakteppe gjennom hele boka, når æ les dem, den rullanes r-en som går som en rød tråd og trekk sammen og trykke ut; æ skulle ønske æ va bedre på å imitere dialekte.)

Men kveldens definitive høydepunkt va Steinar Opstad. For han hadde æ ikke nokka som helst forhold til fra før av. Først starta det med at Steinar Opstad og Henning Howlid Wærp prata sammen. Det vil si, det starta med at Henning Howlid Wærp prata, i det som føltes som en blanding av en forelesning, et framlegg og en muntlig eksamen – æ e litt usikker på kæm som spilte kordan rolle, og Opstad fikk bryte inn med et og anna svar, som stort sett begrensa sæ til «Ja, sånn kan man vel si det …» og lignanes.

Det tok sæ betydelig opp etterhvert, og Opstad kom med noen fantastiske utsagn som traff hjertet mitt midt i det mykeste. På et tidspunkt sa han «Er man veldig glad i stillstand [om at han leve et rolig liv], er man også veldig glad i det plutselige … opprøret» og da hadde æ litt lyst til å reise mæ opp og rope «Sånn e det!» for det har æ aldri tenkt over. Men sånn e det – æ like livet mitt ukomplisert, stille, men impulsive handlinge, plutselige omveltninge e nokka av det beste som finnes (med forbehold, selvfølgelig, æ vil jo ikke at huset skal brenne ned og anna negativt), å kunne leve et liv med eksplosive glimt av muligheta gjør det helt greit å for det meste forholde sæ rolig, gjør at det foretrekkes. (og æ bare, den setninga va fin, nu handle den om mæ mæ mæ.)

Ellers sa han ting som «Jeg er ikke så glad i ordet kjærlighetsdikt – er ikke alle dikt kjærlighetsdikt? – men jeg har et her, har jeg ikke?» og på et tidspunkt, mens han snakka om redaktøra og tekstarbeid sa han «jeg liker å bli kjørt litt hardt» og så kunne man se på ansiktet hannes at også han har en indre fjortenåring som stoppa opp og tenkte «… ka va det æ sa? HAHA!» (da blei æ glad, for æ har en indre fjortenåring som ikke bestandig e så flink på å forbli intern).

Og egentlig e det nu æ burde komme med fornuftige, intelligente utsagn om diktan hannes, æ burde ha fulgt med og dermed kunne plassere dem litteraturhistorisk, trekke sammenligninge – det va det æ tenkte mens æ gikk hjem fra bussen: ideelt sett burde æ nu være gammel nok til å – om æ ikke har en stipendiatstilling – i det minste kunne snakke som om det e det æ ønske mæ, snart. Men nei, æ vil ikke. Æ vil si at æ hørte på Steinar Opstad, og han sa noen fantastiske ting om livet og om verden. Han sa nokka om at han skriv stille dikt (æ tror det va det?) fordi han som regel e redd; det va nokka i måten han konstanterte det på, sånn e det, han e et menneske som e redd, derfor skriv han som han skriv (sjøl om det virka som den siste samlinga, Avhymninger ikke nødvendigvis passe inn i den redde ramma).

Æ vil ikke forholde mæ til det på akademisk vis, æ vil heller kunne si det her: æ hørte på Steinar Opstad, og det va skikkelig fint, men mest av alt brukte æ samtalen mellom dem to på å tenke at han har skikkelig fint hår, og å la mæ fascinere av de små rynkan i ansiktet hannes, linjan i det. Og da æ ikke gjorde det noterte æ ned de delan av samtalen som føltes som om dem kunne ha handla om mæ, som føltes som om Steinar Opstad hadde sett ka æ gjorde mens æ va i Oslo – spoiler: ikke veldig mye, sett ut vinduet, nytt peisen – og beskreiv et liv som e et liv æ kunne tenke mæ.

Dessuten leste han to nye dikt, og da han avslutta det siste – det handla om Jon som døde, og et barn som trodde diktets jeg va faren sin – virka det som om han ikke va så langt unna å være på gråten. Og æ fikk litt lyst til å fortelle han om den gangen æ va på Adjágaskonsert (en av de ganske mange Adjágaskonsertan det etterhvert har blitt), og bandet hadde eksistert i minst to år, og Sara Marielle Gaup joika «Guorus fatnasat» («Tomme båter») – som handle om et vennskap som gikk over, et menneske man mista kontakten med, en person som gikk andre veia enn sangeren (æ har hørt forklaringa/bakgrunnen til sangen under cirka alle konsertan æ har vært på) – og da ho va ferdig tørka ho tåra, bandet hadde truffet rette feelingen, publikum va med, ho ga alt, og sjøl om det sikkert va hundrede gang – minst! – at ho joika den låta, så va det fortsatt der, det som i utgangspunktet gjorde det verdt å skrive.

Og det nevnte Steinar Opstad også, at det å lese diktan i de tidlige samlingan, det e så mye rundt dem, det e så mye han huske rundt hvert dikt, at det å skulle møte dem igjen kan være ubekvemt.

Og æ tenke at å være den som har skrevet teksten gjør at du må forholde dæ til den på et helt anna plan enn den som bare les den, som bare kan tolke.

Og det e ikke et akademisk briljant poeng, det blir ingen litterære mesterverk av den typen tanka, det blir ikke en stipendiatstilling på mæ med det første, men det æ tenkte, mens æ gikk hjem fra busstoppet, e at det e helt greit. Æ vil tillate mæsjøl å være entusiastisk, å være full av malapropos, å trekke linje der dem ikke nødvendigvis e, å tenke mer på følelsen æ satt igjen med enn ka æ tror poeten ville si – det e der æ e i livet mitt, det leve æ godt med, som oftest, æ kan forsvare det for mæsjøl.

Æ vil heller skrive blogginnlegg – på dialekt, som skremme folk unna; på dialekt som skremme folk unna – enn akademiske artikla, vil kunne konkludere det her med at æ hadde mest lyst til, etter at kvelden va over, å spørre Steinar Opstad om æ kunne få en klem, enn å skulle komme med et briljant poeng om kor han kan plasseres litteraturhistorisk.

Og enn så lenge skal æ tillate mæ det – e æ heldig finn æ en dag muligheten til å kombinere. I verste fall blir æ plutselig voksen og akademisk uten å vite kordan det skjedde. Æ kan leve med begge mulighetan, æ kan slite fingran på tastaturet og leve med at dette altså e ting som dem e.

En poetikk av skamløse tyveri?

I kveld va æ på et poetikkseminar. Det høres litt pretensiøst ut, og litt fint, og det det egentlig betyr e at æ hørte på Morten Wintervold prate i en drøy halvtime, og så hørte æ – stort sett – på andre diskutere i en knapp time. Æ brøyt bare inn en gang, æ hang mæ opp i et bare, for Morten nevnte oversettinga av Bruno K. Öijer og sa at det eneste han eventuelt hadde lagt inn av sæsjøl va bare det radikale bokmålet og diftongan. Enspora som æ e (oversettelse oversettelse oversettelse) hengte æ mæ opp i det bare:et, æ tror til og med æ gikk så langt som å si at det e jo en unnlatelsessynd å ikke si det, å redusere det til et bare, for det e jo det viktigste. Språket du oversett nokka til e det viktigste du kan gi til den teksten du skape, og når Morten velge radikalt bokmål e det ikke et bare, det e et utropstegn – eller det kan i det minste leses som et.

Min oppfattelse av oversettelse tilsier også at det Morten sa ikke kan stemme, fordi min oppfattelse av oversettelse tilsier at ethvert valg man foretar vil være å legge nokka av sæsjøl igjen i teksten: du bruke de ordan som fall naturlig for dæ, du unngår ord du aldri har hørt om fordi du – naturlig nok – ikke kan bruke dem, alt du e vil eksistere i alt du har oversatt og dermed kan håpet bare være at ordforrådet ditt e stort nok, at du e kompetent nok, at du har lest nok, levd nok, til å kunne bruke ordan du kan på å si nokka som e så likt det den opprinnelige forfatteren ville si.

Men æ e jo relativist, æ e sjølopptatt og personligprivat, æ e det uunngåelige sentrum av alt æ gjør og derfor blir også alt æ oversett nokka æ har gjort. Sjøl om æ selvfølgelig håpe at det eneste eventuelle tospråklige, flerspråklige lesera vil legge merke til e at teksten e bra, at oversettelsen fungere, at ingenting skjær i øyan på folk.

Det va uansett ikke det som va poenget, det va ikke det Morten hovedsakelig snakka om (men æ e jo bestandig mæ mæ mæ). Morten snakka om søppel og skitt, om å skrive dass når folk sier dass, og Morten snakka om kropp.

Æ tok mæ friheta – som æ tidvis gjør – og nu har æ Morten på iPhonen min, Morten som snakke (sjøl om det ikke blir det samme, fordi Morten som snakke e Morten som ikke klare å stå i ro, e Morten som e konstante, små bevegelsa, og hver gang æ har sett Morten stå foran mæ – og et større eller mindre publikum – og være en sånn som snakke tenke æ at æ vil ta bilda av han; i kveld lot æ være), og æ hørte på han en gang til, leita mæ fram til punktet, 24.42, kor han sa det som slo ned i mæ, og fordi æ nu kan høre på Morten så ofte æ vil transkriberte æ dela av det han sa, og nu skal æ sitere:

Stemmen som kommer fra kroppen e viktig i det øyeblikket æ sett mæ ned for å skrive, dette har æ sagt før: åpne et nytt word-dokument, markøren blinke oppe til venstre på det hvite arket. Æ skal inn der, forstyrre stillheta, skitne det til. Æ vet ikkje ka som kommer, i motsetning til en artikkel dreie ikke diktet sæ om nokka på forhånd gitt. Diktet dreie sæ om det det skal komme til å dreie sæ om, etter utallige mislykka omdreininge som e den kreative skriveprosessen. Innvevd mellom øyeblikk av ekstase under arbeid å utvikle nokka – tungas klasking i munnhula, fingrenes oppildna ferd over tastaturet – består den kreative skriveprosessen av en serie tvilsspørsmål: æ har en forestilling om kordan et godt dikt skal være, men ettersom diktet æ e i ferd med å skrive ikke finnes fra før, det må oppfinnes eller finnes frem til, e æ aldri helt trygg på at teksten som e i ferd med å folde sæ ut framfor øyan på mæ kommer forestillinga i møte.

Det første avsnittet der e relativt åpenbart, om enn bare i etterkant, om enn bare det øyeblikket man høre det, men det va det som kom rett etterpå (det va bare en bitteliten del innimellom de to) som fikk mæ til å tenke !!! – fordi æ av og til tenke !!!, når nokka e så uventa slår det ned som utropstegn – fordi det føltes som om Morten hadde lest tanka æ ikke visste at æ va så nært å tenke:

Æ som sitt her og skriv ble nettopp halt ut av en blødanes livmor; no snakke kjøttet, fingran rase over tastaturet, de samme fingran lurte sæ for noen tima sida inn under trusestrikken din, fingran har også vært inni en brøddeig, dem har pressa små frø ned i fuktig mold og løfta en forgasser opp mot sola. Verden e gripbar og konkret, alt æ har løfta opp, fingra med og putta i munnen, sugd og slikka på finnes som avleiringe under fingertuppan som seinere slår ned plastknotta på tastaturet. Kroppen e med, det kommer ut som assonans, innrim, enderim, innfall, utfall, ei elv av vokala nedover arket.

Når seminaret va over, gikk æ og Ida på 4 roser («så kan vi dissekere før æ går hjem og legg mæ») og det viste sæ at vi hadde tenkt på akkurat det samme da han sa det: det her blogginnlegget (det hadde føltes litt mindre teit om det ikke va et æ har skrevet, ja), eller kanskje mest siste delen av det. Siste delen av det som æ stjal skamløst fra den her teksten. (som æ ikke linka til i det innlegget, bare fordi. Unnlatelsessynd) (eller plagiat. Spør Vigdis Hjort) (via Martin Grüner Larsen på twitter)

Det føltes litt som om Morten har tatt den tanken æ hadde – den tanken æ hadde stjelt – og gjort den tekstrelatert, og det føltes litt som et mirakel, et like stort mirakel som fingertuppan mine e, som det å bevege kroppen e. Og ja, det burde kanskje være like åpenbart som det første sitatet: du skriv med de fingran du leve med. Men ideen om livet som avleiring på kroppen, som nokka fysisk, nokka faktisk som så blir til tekst e en sånn tanke æ aldri har tenkt før. En sånn tanke æ ikke visste at æ kunne ha, men som æ nu e glad for å ha fått. Æ kommer til å stjele den, enten med vilje eller uten, fordi Morten berørte nokka æ har tenkt på – la oss dra metaforen så langt det lar sæ gjøre: æ klorte mæ fast i tanken til Morten, og nu heng hudcellan (eller ka slags cella det nu e idea består av) fast under neglan mine, dem blir en del av den avleiringa æ etterlate mæ på tastaturet eller i skriveboka.

Det e kanskje plagiat, men da æ tok bussen hjem va den siste sangen æ hørte på, før æ skrudde av og gikk inn døra, Ha Ha Tonka sin «Saint Nick On The Fourth In A Fervor» og for første gang hørte æ noen linje æ ikke har fått med mæ før, i begynnelsen av tredje vers syng dem «I own all of my ideas/I stole just one or two» og æ tenkte med mæsjøl at det va da merkelig passanes. Så, i femte verset dukke dem opp igjen, og den her gangen e det enda mer passanes, e det akkurat sånn livet e akkurat nu, mens æ skriv det her: «I owe all of my ideas/To the ones I stole from you.» Og til slutt, det som gjør den sangen til perfekt selskap på kvelda som den her, kor hjernen din plutselig får tenke tanka du ikke visste at den kunne tenke: Let’s get one thing straight from the get-go: This glimpse of brilliance is much better than your long look at mediocrity.

Ingenting e som litt diktsnakk på en mandag?

Æ hadde litt lyst til å skrive et blogginnlegg kor æ sammenligne «Jeg holder ditt hode» av Stein Mehren og «Når du er borte» av Tor Jonsson. Det vil si, sammenligne e kanskje ikke riktig ord – dessuten høres det så veldig lyrikkeksamen på 1000-nivå-aktig ut – men begge diktan treff omtrent samme streng i mæ – det e bare det at der det ene diktet etterlate vibrasjona og en forståelse av kordan nokka kan sies, forsvinn det andre ut i intet: strengen flyttes ut i et kosmos kor vibrasjonan stilne hen før dem kan merkes.

I tilfelle dokker ikke har et forhold til noen av diktan – sjøl om det virke usannsynlig om du har hatt norskundervisning i det norske skolesystemet, da burde du ha snubla borti dem på ett eller anna tidspunkt – e dem som følger:

Når du er borte
Tor Jonsson

Nærast er du når du er borte.
Noko blir borte når du er nær.
Dette kallar eg kjærleik –
eg veit ikkje kva det er.

Før var kveldane fylte
av susing frå vind og foss.
No ligg ein bortgøymd tone
og dirrar imellom oss.

Jeg holder ditt hode
Stein Mehren

Jeg holder ditt hode
i mine hender, som du holder
mitt hjerte i din ømhet
slik allting holder og blir
holdt av noe annet enn seg selv
Slik havet løfter en sten
til sine strender, slik treet
holder høstens frukter, slik
kloden løftes gjennom kloders rom
Slik holdes vi begge av noe og løftes
dit gåte holder gåte i sin hånd.

Det e de tre siste verselinjan i «Jeg holder ditt hode» som ødelegg for mæ – der Jonsson klare å bringe inn naturen og omverden, men avslutte likevel med et «oss», fordi det e [det potensielle?] oss:et diktet handle om, det e «oss» som e poenget, det usikre men eksisteranes i det, forsvinn Mehren ut i kosmos, i kloder og gåter, og ja, det e snakk om et vi, «vi» e sammen, men det i en situasjon kor gåte holder gåte, og det blir så langt unna begynnelsen, det veldig konkrete i å legge hodet sitt i hendern på noen, å holde et hjerte i ømhet.

Det e lett å tenke sæ hjertet sitt ømt og elskanes – tror æ?, æ synes det e lett? – å tenke sæ varsomheten man har når man hold noen man presumptivt elske. Og det e det æ vil tilbake til når diktet avsluttes, det e nærmest det æ forvente (æ hadde ikke lest diktet på lenge da æ gjenfant det, huska bare begynnelsen): hoder, hjerter, ømhet, som havet løfte en stein til stranda, nokka mindre; det e greit at «æ elske dæ høyere enn himmelen» e et akseptabelt bilde på kjærlighet, men det e jo ikke nokka man kan forholde sæ til? [sa ho, bittert, la æ til i de håndskrevne notatan mine. (og nu vil æ si misforstå mæ rett, for det e ingen som har sagt det til mæ, æ innså at det høres sånn ut, men æ mente bittert som i «kommer aldri til å høre det,» fordi min nye greie e å være sikker på at æ kommer til å være aleina for alltid? Dessuten e misforstå mæ rett en linje æ hate.)]

Da e det lettere å [tenke sæ at man kan] sette pris på en bortgjemt tone som dirre mellom oss hver gang du møte øyan mine – den typen ting: æ kommer på nokka noen sa, en gang, og kjenne det i magen, et smil æ mest hadde glemt, en gest – kjærlighet e nok altoppslukanes og kjempesvært, men mest av alt handle det vel om detalja, det e detaljan man klare å forholde sæ til?

Og egentlig hadde æ ikke plana om å skrive nokka sånt, men så satt æ på 4 roser og knota i skriveboka mi og plutselig hadde æ skrevet det. Og litt litteraturaktig blogging skade det vel aldri å presse på folk? Særlig ikke når det e snakk om fine dikt? Eller i det minste ett greit og ett skikkelig fint dikt.

Det her e et lite dikt / om poesi æ har lest og likt

Æ leste en diktsamling her en kveld, og på søndag leste æ en til, æ fant fram et dikt av Marty McConnell og leste det fire ganga sjøl om æ nesten kan det utenat, æ sovna med linja «this should be easy. a two-step to cowboys» surranes rundt i hodet. Æ leste Lina Undrum Mariussen og Finne deg der inne og hente deg ut og det va vakkert. Søskenkjærlighet og sykdom, og så sårt og trist at æ nesten gråt mens æ satt på 4 roser. Æ fikk låne samlinga av Ida og har dermed levert den tilbake, ellers skulle æ sitert dela av den, for æ tror ikke æ kan si nokka om den, ikke anna enn at det va til å gråte av, på den måten som gjør at det hadde vært OK. Greit å gråte i all offentlighet når det e av vakre dikt.

Og æ leste Pål Angelskår og I sommer skal jeg gifte meg med Cecilie, også den lånt fra Ida – æ traff Ida på kafé og ho ga mæ de to bøkern og sa «æ tror du kommer til å like dem» og det hadde ho jo rett i. Såpass rett at æ kom på at æ kan kjøpe diktsamlinge i julegave til enkelte. Æ kjøpte riktignok ingen av de to æ har lest nylig, men dikt e dikt. Æ likte den også, om enn på en anna måte enn Undrum Mariussen, det va litt overraskanes å lese hele samlinga, æ vet ikke ka æ hadde forventa, men ikke akkurat det det endte opp som. Æ tror æ likte vennskapsbetraktningan bedre enn kjærleika, men. Den gjorde ikke et stort, varig inntrykk, men det va fint å lese. (det blir ikke varige inntrykk av slentranes poesi? Nei, ikke så ille, men om det slentre for lett må det leses ofte for at det skal sitte fast.)

Æ har skrevet litt sjøl, sjøl om æ ikke vil si at det e dikt – det e tekst på samisk med ujevn høyremarg (alt æ skriv har ujevn høyremarg, æ like ikke blokkjustert tekst) – æ vet ikke ka det skal være godt for, men etter å ha blogga om språkvanskan va det som om noen hadde trykka på knappen for magiske løsninge og plutselig va det ingenting æ ville mer enn å plassere det ene samiske ordet etter det andre. Kanskje e det mitt forsøk på å respektere den samiske måten å fatte sæ i korthet på, det får æ ikke til andre plassa enn i nokka som søke å være poesi? Kanskje. Æ tror dela av det e legitim, habil skrift, men æ e nok ingen poet.

Æ kan ikke si nokka om «Miniature Bridges, Your Mouth», ka skal man si om sånt, liksom? Det e et nydelig dikt – det gjør at æ skulle ønske æ va forelska, æ skulle ønske æ kunne si det til noen – «hold your breath, let it build, let go. this is practice.» «this / doesn’t even want to be love.» «leave your shoes by the door / and pretend it’s about the movie.» – det gir mæ lyst til å lese det høyt, æ har lest det høyt for mæsjøl, til mæsjøl, æ prøve å få ordan til å passe i munnen min, kanskje æ svelg dem, eller hviske dem ut i ingenting, æ sir dem stille, æ tror det e et dikt som kan sies høyt, som kan deklameres med tyngde, men i min munn smyg ordan sæ ut, dem rulle ut, over hverandre, hulter til bulter, alle sammen på en gang, og den ene setninga virke sannere enn den andre og æ vil si det, there, I’ve said it: / someone I was could have loved you. sjøl om æ ikke har noen å si det til, eller kanskje har man bestandig noen å si dét til, noen æ va kunne ha elska dæ, noen æ streifa borti i et forsøk på å bli mæsjøl kunne ha elska det du e.

Det e alle mulighetan det diktet innebær, kanskje det e derfor det virke riktig å finne det fram rett før jul, rett før nyttår, to begin with, / I should tell the truth more., la mæ tenke på kæm æ kunne vært, kæm æ kunne elska, la mæ tenke på kæm æ e, ka æ vil, ka vil æ at 2012 skal innebære? Mulighetan e endeløs, og kanskje e det akkurat det æ må holde fast i å huske? Mulighetan e endeløs, det e ingen grunn til å stivne i ønsket om at akkurat den ene situasjonen skulle bli akkurat som idealversjonen va. Og uansett kordan det går vil det alltids finnes en diktsamling et sted, en poet som har sagt akkurat det æ ikke turde å tenke sjøl.

—-

Appendiks:

Miniature Bridges, Your Mouth
Marty McConnell

what we do in the dark has no hands. no
crossover effect, no good-bye kiss after the alarm.
what we carry in, we carry out, end of story. this
doesn’t even want to be love. except in minutes
when your face has the shape of my palm and I think
lungful. let want out with the cat. returns
and returns, something dutiful. persistent.
hold your breath, let it build, let go. this is practice.
I’m losing weight, a bad sign, I’m happy. serious,
you say. contained, I think. the cat comes back
with a dead bird to the doorstep, an offering. bloodless
this should be easy. a two-step to cowboys. you’re beautiful
but that’s not the point.

x

I know my way back perfectly well. like the back
of my hand, as it were. but look, the labyrinth walls
are high hedge and green. this also could be joy.

xx

I literally don’t know your middle name. does that
matter? what systems we arrange for intimacy, small
disclosures like miniature bridges, your mouth. not
what I’d anticipated. softer. to begin with,
I should tell the truth more. I could miss you,
and that’s a liability.

xxx

I am not often off-kilter. but you’re so silent, even
naked, and almost absent. I hush too, why
are we here. go. want to throw things, you, the clock,
break windows until something bleeds and you finally
scream. I tell you too much; we are not
those people. or nothing—maybe I say
utilitarian fuck. how would that be. I want you
to want to fall in love with me and that’s
unhealthy. wrong. leave your shoes by the door
and pretend it’s about the movie. it’s love
in the movies it’s casablanca and toy story
and water no ice come here. pockets need
to be untucked, drawers thrown open,
nobody’s safe. there, I’ve said it:
someone I was could have loved you.