Ingenting e som litt diktsnakk på en mandag?

Æ hadde litt lyst til å skrive et blogginnlegg kor æ sammenligne «Jeg holder ditt hode» av Stein Mehren og «Når du er borte» av Tor Jonsson. Det vil si, sammenligne e kanskje ikke riktig ord – dessuten høres det så veldig lyrikkeksamen på 1000-nivå-aktig ut – men begge diktan treff omtrent samme streng i mæ – det e bare det at der det ene diktet etterlate vibrasjona og en forståelse av kordan nokka kan sies, forsvinn det andre ut i intet: strengen flyttes ut i et kosmos kor vibrasjonan stilne hen før dem kan merkes.

I tilfelle dokker ikke har et forhold til noen av diktan – sjøl om det virke usannsynlig om du har hatt norskundervisning i det norske skolesystemet, da burde du ha snubla borti dem på ett eller anna tidspunkt – e dem som følger:

Når du er borte
Tor Jonsson

Nærast er du når du er borte.
Noko blir borte når du er nær.
Dette kallar eg kjærleik –
eg veit ikkje kva det er.

Før var kveldane fylte
av susing frå vind og foss.
No ligg ein bortgøymd tone
og dirrar imellom oss.

Jeg holder ditt hode
Stein Mehren

Jeg holder ditt hode
i mine hender, som du holder
mitt hjerte i din ømhet
slik allting holder og blir
holdt av noe annet enn seg selv
Slik havet løfter en sten
til sine strender, slik treet
holder høstens frukter, slik
kloden løftes gjennom kloders rom
Slik holdes vi begge av noe og løftes
dit gåte holder gåte i sin hånd.

Det e de tre siste verselinjan i «Jeg holder ditt hode» som ødelegg for mæ – der Jonsson klare å bringe inn naturen og omverden, men avslutte likevel med et «oss», fordi det e [det potensielle?] oss:et diktet handle om, det e «oss» som e poenget, det usikre men eksisteranes i det, forsvinn Mehren ut i kosmos, i kloder og gåter, og ja, det e snakk om et vi, «vi» e sammen, men det i en situasjon kor gåte holder gåte, og det blir så langt unna begynnelsen, det veldig konkrete i å legge hodet sitt i hendern på noen, å holde et hjerte i ømhet.

Det e lett å tenke sæ hjertet sitt ømt og elskanes – tror æ?, æ synes det e lett? – å tenke sæ varsomheten man har når man hold noen man presumptivt elske. Og det e det æ vil tilbake til når diktet avsluttes, det e nærmest det æ forvente (æ hadde ikke lest diktet på lenge da æ gjenfant det, huska bare begynnelsen): hoder, hjerter, ømhet, som havet løfte en stein til stranda, nokka mindre; det e greit at «æ elske dæ høyere enn himmelen» e et akseptabelt bilde på kjærlighet, men det e jo ikke nokka man kan forholde sæ til? [sa ho, bittert, la æ til i de håndskrevne notatan mine. (og nu vil æ si misforstå mæ rett, for det e ingen som har sagt det til mæ, æ innså at det høres sånn ut, men æ mente bittert som i «kommer aldri til å høre det,» fordi min nye greie e å være sikker på at æ kommer til å være aleina for alltid? Dessuten e misforstå mæ rett en linje æ hate.)]

Da e det lettere å [tenke sæ at man kan] sette pris på en bortgjemt tone som dirre mellom oss hver gang du møte øyan mine – den typen ting: æ kommer på nokka noen sa, en gang, og kjenne det i magen, et smil æ mest hadde glemt, en gest – kjærlighet e nok altoppslukanes og kjempesvært, men mest av alt handle det vel om detalja, det e detaljan man klare å forholde sæ til?

Og egentlig hadde æ ikke plana om å skrive nokka sånt, men så satt æ på 4 roser og knota i skriveboka mi og plutselig hadde æ skrevet det. Og litt litteraturaktig blogging skade det vel aldri å presse på folk? Særlig ikke når det e snakk om fine dikt? Eller i det minste ett greit og ett skikkelig fint dikt.

Det her e et lite dikt / om poesi æ har lest og likt

Æ leste en diktsamling her en kveld, og på søndag leste æ en til, æ fant fram et dikt av Marty McConnell og leste det fire ganga sjøl om æ nesten kan det utenat, æ sovna med linja «this should be easy. a two-step to cowboys» surranes rundt i hodet. Æ leste Lina Undrum Mariussen og Finne deg der inne og hente deg ut og det va vakkert. Søskenkjærlighet og sykdom, og så sårt og trist at æ nesten gråt mens æ satt på 4 roser. Æ fikk låne samlinga av Ida og har dermed levert den tilbake, ellers skulle æ sitert dela av den, for æ tror ikke æ kan si nokka om den, ikke anna enn at det va til å gråte av, på den måten som gjør at det hadde vært OK. Greit å gråte i all offentlighet når det e av vakre dikt.

Og æ leste Pål Angelskår og I sommer skal jeg gifte meg med Cecilie, også den lånt fra Ida – æ traff Ida på kafé og ho ga mæ de to bøkern og sa «æ tror du kommer til å like dem» og det hadde ho jo rett i. Såpass rett at æ kom på at æ kan kjøpe diktsamlinge i julegave til enkelte. Æ kjøpte riktignok ingen av de to æ har lest nylig, men dikt e dikt. Æ likte den også, om enn på en anna måte enn Undrum Mariussen, det va litt overraskanes å lese hele samlinga, æ vet ikke ka æ hadde forventa, men ikke akkurat det det endte opp som. Æ tror æ likte vennskapsbetraktningan bedre enn kjærleika, men. Den gjorde ikke et stort, varig inntrykk, men det va fint å lese. (det blir ikke varige inntrykk av slentranes poesi? Nei, ikke så ille, men om det slentre for lett må det leses ofte for at det skal sitte fast.)

Æ har skrevet litt sjøl, sjøl om æ ikke vil si at det e dikt – det e tekst på samisk med ujevn høyremarg (alt æ skriv har ujevn høyremarg, æ like ikke blokkjustert tekst) – æ vet ikke ka det skal være godt for, men etter å ha blogga om språkvanskan va det som om noen hadde trykka på knappen for magiske løsninge og plutselig va det ingenting æ ville mer enn å plassere det ene samiske ordet etter det andre. Kanskje e det mitt forsøk på å respektere den samiske måten å fatte sæ i korthet på, det får æ ikke til andre plassa enn i nokka som søke å være poesi? Kanskje. Æ tror dela av det e legitim, habil skrift, men æ e nok ingen poet.

Æ kan ikke si nokka om «Miniature Bridges, Your Mouth», ka skal man si om sånt, liksom? Det e et nydelig dikt – det gjør at æ skulle ønske æ va forelska, æ skulle ønske æ kunne si det til noen – «hold your breath, let it build, let go. this is practice.» «this / doesn’t even want to be love.» «leave your shoes by the door / and pretend it’s about the movie.» – det gir mæ lyst til å lese det høyt, æ har lest det høyt for mæsjøl, til mæsjøl, æ prøve å få ordan til å passe i munnen min, kanskje æ svelg dem, eller hviske dem ut i ingenting, æ sir dem stille, æ tror det e et dikt som kan sies høyt, som kan deklameres med tyngde, men i min munn smyg ordan sæ ut, dem rulle ut, over hverandre, hulter til bulter, alle sammen på en gang, og den ene setninga virke sannere enn den andre og æ vil si det, there, I’ve said it: / someone I was could have loved you. sjøl om æ ikke har noen å si det til, eller kanskje har man bestandig noen å si dét til, noen æ va kunne ha elska dæ, noen æ streifa borti i et forsøk på å bli mæsjøl kunne ha elska det du e.

Det e alle mulighetan det diktet innebær, kanskje det e derfor det virke riktig å finne det fram rett før jul, rett før nyttår, to begin with, / I should tell the truth more., la mæ tenke på kæm æ kunne vært, kæm æ kunne elska, la mæ tenke på kæm æ e, ka æ vil, ka vil æ at 2012 skal innebære? Mulighetan e endeløs, og kanskje e det akkurat det æ må holde fast i å huske? Mulighetan e endeløs, det e ingen grunn til å stivne i ønsket om at akkurat den ene situasjonen skulle bli akkurat som idealversjonen va. Og uansett kordan det går vil det alltids finnes en diktsamling et sted, en poet som har sagt akkurat det æ ikke turde å tenke sjøl.

—-

Appendiks:

Miniature Bridges, Your Mouth
Marty McConnell

what we do in the dark has no hands. no
crossover effect, no good-bye kiss after the alarm.
what we carry in, we carry out, end of story. this
doesn’t even want to be love. except in minutes
when your face has the shape of my palm and I think
lungful. let want out with the cat. returns
and returns, something dutiful. persistent.
hold your breath, let it build, let go. this is practice.
I’m losing weight, a bad sign, I’m happy. serious,
you say. contained, I think. the cat comes back
with a dead bird to the doorstep, an offering. bloodless
this should be easy. a two-step to cowboys. you’re beautiful
but that’s not the point.

x

I know my way back perfectly well. like the back
of my hand, as it were. but look, the labyrinth walls
are high hedge and green. this also could be joy.

xx

I literally don’t know your middle name. does that
matter? what systems we arrange for intimacy, small
disclosures like miniature bridges, your mouth. not
what I’d anticipated. softer. to begin with,
I should tell the truth more. I could miss you,
and that’s a liability.

xxx

I am not often off-kilter. but you’re so silent, even
naked, and almost absent. I hush too, why
are we here. go. want to throw things, you, the clock,
break windows until something bleeds and you finally
scream. I tell you too much; we are not
those people. or nothing—maybe I say
utilitarian fuck. how would that be. I want you
to want to fall in love with me and that’s
unhealthy. wrong. leave your shoes by the door
and pretend it’s about the movie. it’s love
in the movies it’s casablanca and toy story
and water no ice come here. pockets need
to be untucked, drawers thrown open,
nobody’s safe. there, I’ve said it:
someone I was could have loved you.

Æ vet ikke ka det her betyr, men æ tror det e det æ mene.

I’m not sure what that means, but I’m damn sure I mean it, skreiv Ani DiFranco i en plate en gang, ho dediserte (dedikerte?) den til Scot Fisher, og så sto det nokka sånt som det siterte der (æ har ikke sett på coveret til Not a Pretty Girl på flere år, så kanskje æ ikke huske rett). Og det tenke æ av og til, uten at det handle om ting som platededikasjona (det kommer æ neppe til å gjøre nokka av), æ vet ikke helt ka det her betyr, men æ e sikker på at æ mene det. Bortsett fra at det e mæ det e snakk om, så da e det «men æ e forholdsvis sikker på at æ mene det.»

Æ vet ikke ka det her betyr, men æ tror det e det æ mene.

Og æ tenke av og til på kæm æ skulle/skal dedikere min første bok til, sjøl om æ vet at det e teit (æ kunne i det minste skrive den før æ tenke på sånt), og en stund likte æ ideen om å skrive til dæ, om du vil ha den, fordi æ ganske sikkert hadde tenkt på noen, men så kunne andre tenke at det va til dem, og leseren kunne sett det som en invitasjon, og æ like tvetydigheta. Æ har tenkt litt mer på det, og æ tror kanskje æ vil at min første bokdedikasjon skal være på samisk, for symboleffekten sin del, uansett kordan språk boka i sæ sjøl e på. (æ kan ikke helt se for mæ at æ skulle skrive en hel bok på samisk. Det hadde blitt djevelsk med korrekturarbeid.)

Æ vurderte forsåvidt, en god stund, mens vi va sammen, å dedikere min første bok til Kaffe&Lars. Æ tror æ kunne dedikert en bok til 4 roser (æ tror 2/3 av den hadde blitt skrevet der), æ tror det hadde føltes sikrere å dedikere nokka til et sted, om enn et service-innstilt sted, enn til en person. Æ kan ikke se for mæ at æ skulle dedikert nokka til en kjæreste, det virke skummelt. Det virke som en varighet æ ikke vet om æ tør å love noen. Eller kanskje det ville være en bekreftelse der og da? Kanskje æ bare e for skeptisk. Kanskje æ kunne lest opp fra den hypotetiske boka tre år etter at forholdet va over uten å tenke på det. (men æ kjenne mæsjøl, æ tror ikke det.)

I am not engaged I am deeply distracted

For øyeblikket prøve æ å lese Written on the Body, æ har kommet mæ til side 93. Det går ikke spesielt bra, sjøl om æ har lest halve boka i løpet av to daga med en halvtimes lesing – æ les den, men æ tenke ikke på det æ les, æ tenke på alt anna. Æ lar mæ distrahere, æ får det ikke til. Æ skjønne, tror æ, ka ho prøve å skrive, ka fortelleren vil at æ skal lese, men æ bryr mæ ikke spesielt om ho, æ får ikke til å bry mæ om kordan det går med ho, med de her filosofiske tankespinnan om kropp og kjærleik – æ vet ikke om æ e blitt ute av stand til å lese fiksjon om kjærlighet? (Det tvile æ vel på, men det føles litt sånn – mer Barthes, mer Cixous, mer av den boka æ kjøpte i San Francisco i 2007 men som æ ikke huske kæm har skrevet, men vil lese, nu)

Æ har hatt en forkjærlighet for Jeanette Winterson helt uten egentlig å ha lest ho før – bortsett fra Oranges are not the Only Fruit, den gang æ va veldig i målgruppa (det e æ vel fortsatt?), æ tror det e fordi ho har så fine titla på bøkern sine. Written on the Body e et fantastisk bilde, syns æ, å skrive ting på kroppen, å lese kroppen som en bok; å skulle lese historien om mennesket ut fra kroppen, det e ikke så langt unna den nydelige kartboka æ bladde mæ gjennom for en stund siden, men så langt like æ tittelen bedre enn verket.

Æ skal lese mæ gjennom de siste nitti siden før æ gir opp, det e en for kort bok til å legge den halvlest fra sæ, og det e ikke så dårlig at æ ikke vil lese den ferdig, men æ får litt dårlig samvittighet. Det føles som om boka fortjene en bedre leser enn det æ klare å være akkurat nu, den fortjene noen som kan lese den og føle den på kroppen, og det e ikke mæ. Den treng noen som ikke lar sæ distrahere, og det e definitivt ikke mæ akkurat nu, æ evne knapt å skrive hundre sammenhenganes ord uten å ville ta en pause for å stirre tomt ut i lufta og tenke på nokka eller ingenting. (Eller om korvidt æ burde gå på teater i dag. For om æ ikke går på teater i dag, så må æ vente til etter påske, og det e lenge til etter påske, men det e jo teit å skulle gå på teater en gang i uka, eller, teit e det jo ikke, men dyrt blir det, uansett kor rabattert de rabatterte uavhenta billettan til HT skulle være.)

jævnet med jorden av Mette Moestrup

Kor lang tid kan det egentlig gå mellom å lese en bok og å skrive om en bok? Æ vet ikke helt, men æ har hatt et utkast med sitata fra Jævnet med jorden ligganes i akkurat to uke, og det e da ganske unødvendig, for det e ikke som om æ treng å skrive nokka stort og vakkert om boka i sæ sjøl – æ får håpe på at de utvalgte sitatan e god nok som bevis på at boka fortjene store, vakre ord, eller en lang rekke små, fine ord. (æ vet ikke, av og til skriv æ ting og så skjønne æ ikke sjøl ka æ mene med dem, men æ like kordan det høres ut. Grunn god nok?)

Æ like boka, og det va overraskanes enkelt å lese dansk (men det hjelpe kanskje på at det e ganske korte fragmenta av tekst, så det va ikke så mye å lese av gangen). Æ leste den ferdig på flyturen fra Oslo til Tromsø, og opplevde et øyeblikk kor æ innså at æ neppe kommer til å bli en del av folket, da æ la ned Mette Moestrup og trakk Hélène Cixous opp av veska fordi æ hadde lyst å lese nokka lettere. (Æ vet ikke helt, men æ tror Love Itself e lettere Cixous-lektyre enn mye anna? Eller så har æ helt feil bilde av Cixous, hvilket selvfølgelig også e en mulighet æ ikke skal kimse av.)

Æ har et problem med Jævnet med jorden og det e ikke boka sin feil, heller min egen: æ like å tenke på den som Jævnet med jorden av Mette Moestrup og hver gang æ tenke det ende æ opp med å tenke på Skutt i filler av Mads Mikkelsen og så tape æ skutt i filler-spillet, igjen1. Sukk. Men uansett, fine sitat:

Vi ville, tænker jeg, beholde vannmøllen som en beholder for vores følelser for den. Så vores følelser for stedet kunne finde sted. Så vi til enhver tid kunne vende tilbage. Så det kunne blive ved med at være, som det altid havde været. Men er er ikke noget sted, der altid er, som det altid har været. (s. 8)

Et sted er aldrig et eller andet menneske, men et menneske er altid et eller andet sted. Du kan tage dig ud af vandmøllen, men du kan ikke tage vandmøllen ut af dig. (s. 9-10)

(æ lot være å streke under i boka, fordi æ fortsatt ikke syns det e helt greit å streke under i bøker, bortsett fra i noen av dem – det e en forskjell æ ikke kan forklare – men æ tenkte på Seida, selvfølgelig, fordi det e det æ gjør når æ skal tenke på et sted, i hvert fall den typen sted; Seida som en beholder for følelsa, det virke riktig)

Hvis sandheden skal frem, og det synes jeg, at den skal, så kan jeg bedre lide brudstykker enn noveller. (s. 27)

Det at du kom på rekordtid, gjorde det ikke bedre, eller: Det var godt, og det var ikke godt. (s. 34)

Spé-Manden, det var noget, Mormor og Mormot To sagde i stedet for bandeord. De skulle ikke nyde noget af at påkalde en vis herre, man kunne jo aldrig vide. De havde ikke ligefrem et fælles særsprog, som jeg har læst, at nogle tvillinger har. Men Spé-Manden må siges at være et særord, som jeg kun forstod, fordi jeg havde hørt dem sige det så tit. Det var så fikst med Spé-Manden. De kunne roligt påkalle Spé-Manden, fordi Spé-Manden med garanti ikke fandtes. Det vidste de, Mormor og Mormor To, for Spé-Manden havde de selv fundet på. Sådan virker sproget måske ikke for et barn, tænker jeg, men det tænkte jeg selvfølgelig ikke dengang. Måske tror børn, at hvis noget har et navn, så findes det også på en eller anden måde. (s. 36)

Lad os gøre en roadmovie ud af det, honey, jeg kan lide at blive kørt rundt med. (s. 37)

Du må også, siger jeg til mig selv, se at få taget det kørekort, hvorfor er det aldrig blevet til noget, hvorfor er der så meget, der aldri bliver til noget med dig? (s. 38)

Jeg sagde, at jeg blev nødt til at tenke over, hvad jeg ville med mit liv. Det mente Mormor, at mit liv nok selv skulle finde ud af. (s. 40)

Det kaldte hun sin barm: gesimsen. Som om hendes krop var en bygning, tænker jeg. (s. 41)

Det er blivet mørkt omkring din krop, siger jeg til mig selv, mens du har været i dine tankers vold. Det er typisk dig at glemme alt omkring dig, mens du tænker, når bare der er vin og cigaretter nok. (s. 75)

Læseren af triviallitteratur er, kan jeg huske, at jeg har læst et sted, umoden og selvoptaget. Men hun er ikke så dum, at hun helhjertet tror på den stivnede idyl. Det kan jeg trods alt ikke tro om hende, tænker jeg. Uanset hvor blåøyet hun er, må hun have på fornemmelsen, at den stivnede idyl er en falsk bekræftelse af hendes sentimentalitet. Og det er netop det kyniske ved hende. At hun bidrager til opretholdelsen af falske billeder gennem sit mere eller mindre bevidste selvbedrag. (s. 32)

(følte æ mæ truffet? Ja, litt. Men det går fint.)

1Skutt i filler-spillet e nokka æ ikke klare å unnslippe, i så stor grad at det har fått sin egen tag, men det handle i korttekst om et semi-traumatisk sitat fra boka, som hver gang æ tenke på det gjør at æ ikke kan spise granatepla på en stund: «Den varme seige massen av sæd, som frø fra et granateple, er skutt og sprengt inni meg.» (æ har et granateple ligganes hjemme akkurat nu, sørgelig nok)

Ka e galt med litt godsinna kannibalisme blant venna?

I går fikk æ tre eksemplara av Nordnorsk magasin i posten – en for hver tekst, sjøl om æ syns det virke litt i overkant, men hurra likevel – og æ bladde mæ gjennom det, så litt på artikkelen min, kikka på bokanmeldelsan, alt det der. Så på tittelen til anmeldelsen min av Henning Howlid Wærps E8 nord og tenkte «å, det skulle æ ikke gjort» – og la bort hele bladet med en litt uggen følelse i magen.

Faren min stakk av med en av de tre eksemplaran. Og æ tenkte «å nei, nu les han bokanmeldelsan mine; uff, den tittelen.» Så sa han «så bra de anmeldelsan va!» og bla bla bla godt anslag og Øystein Rottem-stil og æ bare «å. oi.»1 Og så leste æ dem igjen sjøl, og ja, tittelen på den ene anmeldelsen e litt upassanes – den andre e upassanes på helt andre måta, men den står æ for – men jo, anmeldelsan e faktisk blant de bedre æ har skrevet. (Sjøl om æ nok e et stykke unna Øystein Rottem, men det kommer sæ vel.) Så nu e æ litt mindre redd for å treffe på HHW i gangan på universitetet. (Æ hadde marerittvisjona, etter å ha lest tittelen, før æ kom på at anmeldelsen e bra, om at han skulle legge mæ for hat og at æ aldri skal få en jobb i den her byen igjen, alt det der. Æ tillegg muligens de lokale litteraturprofessoran i overkant mye makt.)

I så måte sa æ jo på twitter for en stund siden at «Æ har veldig få livsambisjona, men her e min ene: om ti år skal folk kunne kalle mæ en fremragende samisk kulturkritiker. Det vil æ få til.» Bare sånn at det står svart på hvitt et sted som ikke e verdens flyktigste nettside. Æ står for den, og om æ ikke har klart det i løpet av de neste ti åran får æ finne mæ en anna karriere. (Sjøl om æ ikke vet ka anna æ dug til.)

Og så va æ på UB i går og lånte Ruth Behar-boka æ nevnte, The Vulnerable Observer; æ har så langt bare lest det første kapittelet, men det e fantastisk! Og ganske relevant, sjøl om æ ikke e antropolog, men å skulle skrive om både sæsjøl og nokka man observere e jo ikke så langt unna det man (æ? vi?) gjør som samisk kultur.. bærer? viter? forsker? observatør? kritiker? Ka pokker man nu enn kalle undersjangeren same/sjølopptatt/kulturinteressert. Æ kunne ikke streke under ting i den, siden det e en biblioteksbok, men æ skal komme tilbake til den. Og om resten av boka e på samme nivå så tror æ nesten æ må anskaffe den til privat eie, det va så flott! Og så va den veldig lettlest også, på den akademiske måten som e så gøy når folk får den til. Så nokka godt kom det vel ut av den teite boka æ skumma mæ gjennom i går.

For øvrig traff æ Ida i går, og vi lo av en lang rekke teite ting, men konklusjonen va uansett at æ skal vurdere å sette en automatisk signatur på eposten min, sånn at absolutt alt æ sende avsluttes med «ps: æ elske dæ.» Tenk så mye pinlig det kunne ført med sæ! Forøvrig la vi også store plana om at æ burde sende noen på twitter en melding med «@brukernavn hei, æ vil spise hjernen din for å bli så smart som det du e» – eller den mer diskré «æ lure på om @brukernavn hadde hatt nokka mot det om æ spiste hjernen hannes for å bli så smart som han e?»2

Og så klarte Ida å fortelle mæ at æ ikke e skummel. Det spørs om mannen som plutselig ende opp uten hjerne hadde vært enig i det!

1Æ skjønne jo at det ikke høres så imponeranes ut at faren min like ting æ skriv, siden han ikke e så langt unna å være programforplikta å like alt æ gjør, men han e ikke av typen som hadde sagt sånt om han ikke mente det – ekte sama har ikke tid til å gi komplimenta i hytt og vær:D

2For ordens skyld, i tilfelle noen e litt ekstra dum: det e ikke @brukernavn sin hjerne æ vil spise, kæm nu det enn e, men æ tenkte æ ikke skulle si kæm det va snakk om – sånn i fall æ vil at han skal ta mæ alvorlig en dag. (men nu e æ ekstra frista til å tagge blogginnlegget med navnet hannes, for litt lolsubtilitet)

En metodologi som ikke e «aaargh, du teit»

Æ tenkte æ skulle sette mæ ned og lese litt i en semifagbok, for å få hjernen min til å funke igjen. Koselesing med fag som ikke helt e mine, det burde være bra. Men nei, det visste sæ ganske fort at Ronald J. Pelias» A Methodology of the Heart: Evoking Academic & Daily Life ikke va boka for mæ. Æ fant noen fine sitata i den, men æ skumma mæ gjennom mer eller mindre hele på knappe førti minutt. Ikke det, æ betalte tyve krone for den, antakeligvis, som del av et posesalg på Akademisk kvarter for en stund siden, så det va ikke en veldig stor tapt investering.

Men kjedelig va det jo – fordi æ hadde et håp om at den skulle snakke om å kombinere livet og akademia, å kunne være et akademisk begrunna følelsesmenneske, den typen ting. Men den handla stort sett bare om fyren som har skrevet boka. Og han sa i innledninga at han håpa de historian han hadde å fortelle kunne være interessant som en inngangsportal til kordan å være akademisk og menneskelig. Men dem va stort sett bare uinteressant, for mæ. Æ like personlige innganga til akademiske ting – uten at det burde overraske noen – men som en inngang, ikke som et akademisk poeng i sæ sjøl.

Den innehold ting som «Reflexive scholarship comes back around, points to itself in order to say this is where it stands, at least at this moment, with these qualifiers and with these questions.» Og det e fint, men så kommer det liksom ikke nokka vettig etterpå, det kommer ikke nokka mer som bygge på det, det finnes øyeblikk av akademisk teori, men dem blir avslutta før det blir nokka vettig av det.

Æ fant dog et veldig fint sitat, fra Ruth Behar, så kanskje æ heller må se om æ finn The Vulnerable Observer: Anthropology That Breaks Your Heart og se om den kan være litt mer av det æ vil ha, om den kan fortelle mæ kordan æ kan drive vekselsbruk på kæm æ e og ka æ gjør. Sitatet va «scholarship that doesn’t break your heart just isn’t worth doing anymore.» (Egentlig burde æ ha skifta fag for årtie siden, æ burde satsa på nokka uten rom for inkludering av selvet – matte, kanskje? Sånn bortsett fra at æ e uinteressert i matte. Samfunnsplanlegging, det må da være nokka? Kanskje samfunnsplanlegging hadde fått mæ unna den verste sjølopptattheten?)

Problemet nu e at æ ikke helt vet ka æ skal gjøre med den her boka? Skal æ bare legge den igjen på universitetet? Skal æ se om noen æ kjenne vil ha den? (Den har et teaterperspektiv som kanskje e interessant for folk som interessere sæ for sånt, men det e ikke mæ.)

Æ får holde mæ til Hélène Cixous, som æ leste ferdig i går. Det va boka si det.