kjærleik og kultur, berre kjærleik og kultur

I fjor høst en gang, en dag i oktober, lørdag den 24., for å være helt spesifikk fire måneda seinere, va æ på min nyoppstarta lokale filmfestival, Slagg (og æ har slaggbiten som bevise det). Det burde æ jo egentlig ha sagt nokka om i fjor en gang, kanskje november?, men tida og veien og dokker vet nu kordan livet går fra mæ, fordi det hadde fortjent å bli sagt nokka om, bra lokal entusiasme og bra folk som gjør bra ting og fire filma som ga innblikk i arbeiderfilmen både historisk og samtidig, det ene med det andre, alle de her blogginnleggan æ aldri kommer til å skrive (kom tilbake i mai, kanskje æ skriv nokka om årets TIFF da),

og uansett va ikke poenget som sådan Slagg, bortsett fra at poenget va en av filman æ så, den norske 70-tallsklassikeren Det andre skiftet. Du har sannsynligvis kanskje aldri hørt om den, og det finnes det helt klart gode grunna til. Den e ganske banal, og handle om en purung Nils Gaup som dukke opp på Mo og får sæ jobb på Jernverket, kor han får noen venna og har sæ med kona til en av dem. Det vise sæ at karakteren til Gaup forlot det trygge vante livet i Finnmark – her billedgjort med en reinflokk som spring avgårde, selvfølgelig – for å se ka som finnes i den store verden. Æ lo ikke kjempehøyt mens æ satt i salen, men det holdt ganske hardt. Om du har en ambisjon om å se ka verden har å by på burde du sikte høyere enn Mo i Rana.

Han e en ganske ubehjelpelig skuespiller i en ganske ubehjelpelig film, kor han bruke kjedsommelig mye tid på å stirre, enten tomt ut i lufta, eller på ho han har sæ med eller mannen til ho han har sæ med. Det va ufrivillig morsomt, og mest interessant for å se kordan Mo så ut for såpass lenge siden (og kordan Gaup så ut for så lenge siden, sånn en kjekk ung mann, sånn en håpløs frisyre).

Men som Ani DiFranco syng i en av sangan sine, sometimes there’s poetry written right on the bathroom wall, og på et tidspunkt mot slutten av filmen, når Nils Gaup innser at Mo i Rana kanskje ikke har så mye å by på som en ung mann som vil se verden kunne håpe på, har han en samtale med ho han har sæ med, som jobbe på en kafé i byen og va det første mennesket han snakka med når han kom av bussen første gangen, og han sier nokka sånt som «det va nokka med øyan dine, blikket ditt, æ trodde det fantes flere som dæ her» (bortsett fra at han vel sa det på Finnmarks-dialekt, ikke min omskrevne øvre samisk middelklasse-sosiolekt).

Æ har lest så mange bøker om kjærleik den her høsten og vinteren og kanskje året gjennom, æ vet ikke, men æ leste Chris Kraus» I Love Dick og æ leste Geir Gulliksens Historier om et ekteskap og begge de bøkern dokker vet av Lena Andersson, og Ellisiv Lindkvists Selvopptatt og nu les æ Prostitute Laundry av Charlotte Shane og æ har lest Det er mitt hav av Caroline Kaspara Palonen og Elfriede Jelineks Pianolærerinnen og Green Girl av Kate Zambreno, Dept. of Speculation av Jenny Offill og så mange kjærleiksromana at dokker ane ikke (og så måtte æ snakke med Ida om mangelen på en passanes term for det som på engelsk hete romance novels, for det nærmeste vi kommer e husmorporno eller serieromana på fint, og det e jo ikke det samme, og ikke e det chick lit heller, det eneste fellestrekket romance har e at det skal slutte lykkelig, det e derfor æ les det), i tillegg til alle de her diktsamlingen æ blar mæ gjennom og gråter litt av med jevne mellomrom, samt Love itself in the letterbox av Hélène Cixous og så klart A Lover’s Discourse av Roland Barthes, men æ klare ikke å lese dem fra ende til anna lenger, mitt gamle sarte hjerte som har lest og gjenlest Barthes hver gang det va så mye håp og så mye fortvilelse, ka skal det bli av oss?

Æ vet ikke, men han sa «det va nokka med blikket ditt» og det finnes som oftest øyeblikk i alt, uansett kor dårlig du synes det e, det bittelille fragmentet du kan bære med dæ, æ så «Reaktor» med Giron Sámi Teáhter for ikke så lenge siden (en uke, ikke fire måneda!), og det va ikke så verst men ikke så fullt av varige inntrykk, bortsett fra et øyeblikk, kor to av de tre karakteran plutselig gir etter for hverandre og sitt vendt mot hverandre og han trekk ho nærmere og dem har bein og arma rundt hverandre og æ kunne ikke forstå ka det va i det øyeblikket før æ kom på at æ for minst femten år siden leste et blogginnlegg av noen æ fulgte den gang da kor ho hadde skrevet om at ho satt sånn og kyssa en jente ho va forelska i (eller en mann? et menneske) og æ gjorde den der greia kor du les nokka og så må konsentrere dæ for å få alle delan av menneskan til å passe sammen, kordan gjør man sånt, og så satt det fast helt til det dukka opp nesten tyve år seinere (æ va ikke tretten da æ leste det, æ huske såpass, men æ va kanskje seksten? femten pluss),

og det va ikke så mye å ta med sæ fra den filmen, sjøl om æ va glad for at den fine lille filmfestivalen satte den opp (og at dem skal ha mer festival i år, ett år av gangen, det e bra), men den ene linja (eller de to, men den andre «æ ville se verden» fungerte liksom ikke på samme måten) satt igjen, har fulgt etter mæ siden da, det va nokka med blikket ditt, æ tenkte det va flere som dæ i den her byen, men det e kanskje ikke det? Æ prøve fortsatt å treffe blikket til folk, se om det e noen som ser tilbake; film og bøker og kjærleik e ikke virkeligheta, men kanskje, om æ ser litt nøyere etter, neste gang blikkan vårres møtes, kanskje?

ting det virke passanes å skrive om seint en fredag kveld

Æ va sikker på at æ allerede hadde skrevet nokka om det her, så æ leste mæ tre år bakover i tid på bloggen (det tar ikke så lang tid som man kanskje skulle tro, i og med at æ plutselig slutta å blogge), og æ snakke virkelig ikke om anna enn teater og samer. Gjerne en blanding. Men det va ikke det æ trodde æ hadde skrevet om, æ sneia så vidt innom det i en bloggpost æ skreiv før æ fylte tredve, men ikke på måten æ har tenkt på det på i kanskje et år nu. Det slo mæ at det va kanskje derfor æ blogga så lite så lenge, fordi æ prøvde å finne en måte å si det på, og det finnes ikke, egentlig.

Fordi det her kommer til å bli feil uansett kordan æ skriv det, og æ kommer til å virke patetisk uansett kordan æ sier det, og æ har jo ikke et ønske som sådan om å framstå som patetisk, kæm som har det? (bortsett fra menn som antar at om dem e eller framstår som patetisk nok må noen ligge med dem fordi da fortjene dem det og kjærleik e en menneskerett og koffor kan ingen elske dem, og så blir dem sint og så skyt dem folk, i hvert fall i USA, men det va definitivt ikke poenget)

For det heng kanskje litt sammen med å ha bikka tredve, og det heng definitivt veldig sammen med å ha flytta til Mo, og det heng sammen med å ha fått mæ en ordentlig jobb, æ blei et etablert menneske på sånne rare måta, æ e medlem i en fagforening og æ meldte mæ inn i et politisk parti (det har ikke så mye med saken å gjøre, men av alle ting å gjøre), og æ e medlem i en kunstforening og æ støtte organisasjona med penga hver måned – æ har definitivt ikke nådd tiende-nivå, æ e ikke en god kristen (men det va da vel heller aldri et mål?), men æ tjene penga nok til å kunne støtte gode formål når æ vil støtte dem.

Æ e fortsatt rotate og håpløs og æ svare aldri på epost og æ tar som oftest ikke telefonen og æ e litt bekymra hver gang æ får en facebookmelding. Det e ikke fordi æ ikke vil snakke med folk, men ansvar e vanskelig og æ øve mæ på å få det til, men det går litt så som så.

Og ingenting av det her e poenget, det e firehundre ord med distraksjona fordi æ ikke egentlig vil si nokka om det æ tenkte æ skulle si nokka om, eller så e det begrunnelsen for koffor æ tenke mer på det æ trodde æ va for fornuftig til å tenke så mye på. Og nu begynne æ å nærme mæ Polonius-nivå på å snakke mæ rundt grøten, Hamlet hadde rukket å ta livet av mæ omså kor mange ganga helt uten at æ kom til poenget.

For poenget e det her, tror æ: æ blir mer og mer sikker på at æ må klare mæsjøl. Eller: æ tror æ kommer til å være aleina for alltid. Riktigere: æ har innsett at æ må planlegge som om æ kommer til å være aleina for alltid.

Ka betyr det? Jo, det betyr at æ treng egenkapital nok til å kjøpe en leilighet på egenhånd. Det betyr at æ treng et sikkerhetsnett her i byen som ikke e en partner og dermed må være andre menneska. Det betyr at æ planlegg framtidige reise aleina. Kanskje kan æ holde fast på den utslitte romantiske ideen om å aldri reise til Paris med mindre æ kan reise sammen med mitt hjertes utkårede, men det e nu bare fordi det e så mange andre plassa å dra og æ har ikke et så stort behov for å se Paris.

Æ kommer med stor sannsynlighet, overveldanes stor sannsynlighet, aldri til å kunne feire et sølvbryllup, æ må finne andre ting æ kan ha vært sammen med i femogtyve år. Og på den ene sida e det kanskje et savn, men det e mer en stadfestelse av fakta. Det e en gradvis oppdagelse av at æ kan godt være forelska, forsåvidt, men æ e også pragmatisk.

Fordelen med det her e at æ har rukket å bli toogtredve uten at noen har lurt på om det ikke e på tide at æ blir satt barn på snart, for kæm skulle ha gjort det? Dét e trikset om du vil forbli frivillig barnløs: bare la vær å ha en kjæreste, for folk vil jo ikke nødvendigvis oppfordre menneska til å bli alenemødre. Æ kunne alltids blitt alenemor om æ faktisk ville ha barn, men nu har æ snart bikka tyve år uten å ville ha barn. Og æ har slått mæ til ro med at det kan hende det plutselig endre sæ, kanskje æ fylle seksogtredve og angre som en hund, innser at lykken i livet e en liten versjon av mæsjøl, kæm vet, æ vet æ bruke mye tid på å skrive absolutta, men æ bruke minst like mye tid på å ta forbehold, så koffor ikke om det her også.

Det e uansett ikke barn som e poenget, men alt det andre. Æ like å ha et liv med plass til mæsjøl, æ vet ikke om æ egne mæ til å bo sammen med et anna menneske for alltid (æ leste en artikkel en gang om folk i langvarige forhold som ikke bor sammen og blei gledelig overraska over at det e en mulighet. Æ tror æ ville landa på at det va for økonomisk ufornuftig, men det kan hende æ ikke ville slått mæ til ro med et rom for mæsjøl, som Woolf ønske, kanskje æ treng flere rom, en hel etasje), æ ville alltids være villig til å finne ut av det om det skulle dukke opp noen, det e ikke som om æ har bestemt mæ for at kjærleiken ikke finnes,

om nokka e æ mer sikker enn noensinne på at kjærleiken finnes, at folk finn den på så mange måta, at dem finn hverandre og har hverandre, at folk velge hverandre hver dag gjennom et helt liv, at dem kan se det andre mennesket nesten hver dag i femogtyve år og fortsatt tenke at det va et godt valg, æ gråter og gråter av observert kjærleik, mellom foreldra og barn, mellom søsken, mellom dem som blir kjæresta, har vært sammen i ett år, i tyve år, i femti år, æ synes det e så fint, æ e så lettrørt, og æ tror ikke at æ e et uelskelig menneske.

Æ tror ikke på den ene utvalgte, at det finnes en person der ute i verden det e meninga at æ skal finne (mest fordi det høres jævlig slitsomt ut og æ unngår som oftest ting som e jævlig slitsom), som skal finne mæ, men æ e et ganske sært menneske som flytta til en ganske liten by med ganske få folk som e som mæsjøl. Eller: som flytta til en by med ganske få folk som kan tenkes å like den æ e på en måte som tilsier årevis. Eller i det hele tatt.

Æ mene, æ kunne vel alltids finne noen å ha mæ med om det va det om å gjøre, og nu vurdere æ å sette mæ på hendern mine for ikke å utvide den tanken, fordi æ lærte at man ikke treng å være enten/eller-aseksuell, det – som alt anna – e en skala (det sier sæsjøl, gjør det ikke, når man tenke sæ om? ka som ikke e en skala bortsett fra liv og død), og æ e et sted på den skalaen, tror æ, som tilsier at å både kan savne å ha en kjæreste og klare mæ greit uten en. Det mest upraktiske fra begge verdena, ja! (Det du er vært fullt og helt, sa dem, og æ bare JA! Begge dela, samtidig! Kor mange sjølmotsigelsa kan æ få inn i den her kroppen på en gang? Alle sammen!)

Æ savne kroppskontakt, av og til, det e den eneste upraktiske delen i det hele, å leve et liv kor man stort sett ikke e anni andre menneska, kor enhver berøring e en overraskelse man kan bære på i dagesvis. Den delen e litt slitsom, æ kroe mæ sammen og prøve å ikke tenke på det, men det fungere jo aldri.

Andre ganga hende det at æ savne det å ha noen som … e nødt til å høre på mæ, i mangel av bedre formuleringe. Eller: noen som kjenne så mange aspekta av mæ at dem skjønne ka æ mene. Æ tenkte det i dag, at æ har følt mæ skikkelig entusiastisk i det siste (æ tror forsåvidt æ mest av alt har vært litt mentalt ustabil de siste uken, en kombinasjon av forkjølelsa og unnlatelsessynda og en lang rekke ting æ burde ha gjort men enda ikke har gjort, samt tre uke på rad med reise og det ene med det andre, æ har gått fra høye høyda til uvanlig dype bunna, men det rette sæ opp igjen), men så har æ ingen plassa å gjøre av den entusiasmen anna enn internett, så æ spamme facebook og twitter og instagram med alt som more mæ, og så skjer det ingenting. Og det føles litt som å dytte all entusiasmen min ned i et svart hull, og så bli overraska når æ ikke får den i retur. Dessuten e det nokka med det der å kunne være entusiastisk med folk som e i samme rom som dæsjøl, det finnes ikke emoticona nok for å vise at man klappe i hendern av glede når man kan gjøre det til noen som e i samme rom som en sjøl.

Og vennskap e en gradvis prosess, om man i utgangspunktet ikke har en felles referanseramme må man bygge den opp, og det tar tid. Og det e jo gøy, fordi man kan lære nye ting, hermeneutikk e fordelen med nye vennskap, men av og til vil man bare at folk skal skjønne ting med engang. Æ vil si A til noen og se resten av alfabetet lyse opp i øyan demmes, men så sitt æ her og kjenne egentlig ingen æ kan si en eneste bokstav til. Og æ e pragmatisk nok til at det går bra, æ vet det høres ut som om det går dårlig, men det gjør ikke det, det går bra, æ slit med å formulere tankan æ har og det va derfor æ ikke skreiv nokka på halvanna evighet (før æ returnerte med teater og samer, berre teater og samer), det går bra og æ e pragmatisk og tenke at æ må legge plana for kordan det skal fortsette å gå bra å eksistere i ensom majestet i årevis framover.

Og om man sier det til folk så sier dem nei, sier dem neida, sier dem at du e elskbar og du e verdifull og du e et menneske som fortjene kjærleik, sier dem at du e et fantastisk bra menneske kæm som helst ville vært heldig som fikk være sammen med dæ, så mange vennligsinna kjærleiksfulle frasa vennan dine kan si fordi dem e glad i dæ, og dem har verdi, så klart har dem verdi, det finnes frasa æ fortsatt bær med mæ fordi dem va uventa erklæringe av ting æ ikke trodde va verdt å erklære, æ tror ikke at æ ikke fortjene å bli elska, æ e rosenkål og det e ikke alle som like rosenkål men et sted der ute e det noen som elske rosenkål og en dag kommer dem til å finne mæ og vi kommer til å finne hverandre og vi kommer til å takke gud eller stjernan eller nokka jordisk hver eneste dag for at vi fant hverandre fordi rosenkål e det beste som finnes, men det e langt flere menneska som like brokkoli her i verden enn rosenkål (æ vet da faen om grønnsaksmetaforen min hold vann, dokker får bære over med mæ) og æ kan ikke planlegge et liv ut fra en antakelse om at æ en dag finn det her rosenkålelskende mennesket, for ka skal æ gjøre i mellomtida?

Så æ tror kanskje ikke æ kommer til å være aleina for alltid, ikke på måten memen mene det, ikke på måten bitre unge menn mene det, ikke på måten bitre voksne damer mene det, æ tror det finnes en sannsynlighet for at æ ikke kommer til å være bare mæsjøl i overskuelig framtid, men æ kan ikke planlegge et liv ut fra en hypotetisk mulighet for kjærleik, og æ kan ikke la være å leve mens æ lure på om æ noensinne kommer til å bli elska av noen æ også vil elske – og det e del to av problemet, e det ikke, det æ av og til blir redd for, at æ skal slå mæ til ro med nokka, med noen, ikke fordi æ har en enorm liste med krav til en potensiell partner, men æ kjenne alle mine beste egenskapa, æ vet kor mye bra æ kan bidra med, og æ vil ikke slå mæ til ro med noen som ikke kan verdsette det som e bra og slå sæ til ro med det som e dårlig (æ vet da om ganske mange av mine verste egenskapa også, slapp av) bare fordi æ blir lei av å være ensom,

så æ lære mæ å ha et liv aleina, æ e god på det, som oftest, og de dagan det går dårlig kan æ alltids nynne på Bob Dylan for å minne mæsjøl på det, most of the time/I wouldn’t change it if I could, sjøl om han e ironisk, men så lenge det e mye nok i et liv man synes e verdt å beholde klare man sæ vel alltids uten enkelte andre dela.

Æ vet ikke, men det finnes så mye i verden man kan elske, så mange måta man kan elske så mye forskjellig, at om æ til syvende og sist ende opp uten den der ene kjærleika som e den ene kjærleika alle antar at man må ha, så finn æ vel alltids mer enn nok anna som kan ta den plassen, enten folk ser at det e nok eller ikke? Æ prøve å lære mæ at det hold, fordi takknemlighet for kjærleik man har tross alt e bedre enn et endeløst savn etter en kjærleik man aldri kan være sikker på å få fra noen man også har lyst til å gi den til.

&
postscript: æ hadde nevnt det før, men i 2011, så det va så lenge siden. Men her.

æ har niognitti problema, men fintfølelse e ikke ett av dem [det samiske sinnet]

Min nesten-gáibmi Silje Karine delte det forrige blogginnlegget mitt og la til nokka om at sjøl om den samiske smerte e reell, så kjenne ho oftere på de andre bestanddelan: sinne og håp. Og det har ho helt rett i. Den samiske smerte – være sæ den ironiske, den reelle, eller den fysiske – finnes, og mistroen finnes (og æ har nylig lest Inger Christensen, ja), men vis mæ en same som ikke e sint og æ skal vise dæ noen som e assimilert.

I den første Avengersfilmen, når dem e midt i den siste, avgjøranes kampen – før den neste, avgjøranes kampen – sier noen, Iron Man?, til Bruce Banner, som prøve å være et fredelig menneske men har Hulken i sitt indre, «we could really use the big guy» (eller nokka, mulig æ parafrasere) korpå Banner svare ett eller anna som munne ut i «that’s my secret. I’m always angry» fordi Hulken bare trår fram når Banner gir utløp for sinnet sitt.

Det finnes sikkert tegneseriebegrunna årsaka til koffor Banner e en sint middelaldranes mann vi skal ha sympati med, æ har lest for lite Marvel til å vite det og kan ikke egentlig si æ e interessert nok til å ville finne ut av det, men den setninga sitt igjen i mæ, æ fjerna den fra sin opprinnelige kontekst og tar den til eget bruk.

Min samiske hemmelighet e at æ bestandig e sint. Æ e et positivt innstilt håpefullt menneske med stor tro på mine medmenneska og alt vi kan få til, alle sammenhengan oss imellom. Og æ e bestandig sint.

Mitt indre e besjelinga av en av verdens farligste elve: River Wharfe/The Bolton Strid. Æ ser omgjengelig ut (tror æ) og æ e omgjengelig (i den grad sosialt utilpasse menneska e det), men det finnes et sinne som går så dypt i mæ at æ tror man tar både ryggmargen og språket om det fjernes. Æ blir ikke sint, ikke sånn som Hulken, ikke sånn som ropende menn eller rasanes kommentarfelttroll, men det e bare fordi æ 1. har en viss evne til retorikk, og 2. automatisk gråter når æ blir sint nok. Så æ blir spydig og ubetenksom og det eneste som stoppe mæ e at æ kjenne pulsen banke i hele kroppen og vet at omtrent alt æ lire av mæ etter det e en dårlig idé.

Æ vet ikke om det e bare mæ, æ tvile egentlig men kæm vet med fysiske reaksjona, men den fysiske følelsen av det sinnet, overflata på det, e velkjent: det dunke i brystkassa og i arman, i halsen og i hodet. Æ antar det finnes folk som får til å snakke på tross av det, men æ ende i tåra og dem finnes det allerede nok av i den samiske offentligheta, så æ trekk mæ tilbake. Skriv et blogginnlegg i stedet for, i etterkant, når æ har et tastatur fingran mine kan tenke på – fordi æ i det sinnet oppstår ofte ikke vet mer enn ka magefølelsen sier (og det e som oftest NEI), æ må finne argumentan mens æ tenke høyt, og det e skummelt muntlig, på ståanes fot. Det e derfor æ ikke e politiker, bare engasjert på sidelinja. (Det og en grunnlegganes mistro til politikk, politiske systema, hestehandla og kompromissa e ikke min greie, æ skjønne idealet om konsensus, men æ godtar det ikke, for å sitere en anna poet.)

Men æ e sint. Grunnlegganes rasanes. Æ skjønne ikke kordan man kan leve som menneske i et strukturelt system som det vi har uten å være sint. Med mindre man har en grunnlegganes godhet i bunnen av sin sjel, for det vet æ at noen har. Og æ skulle ønske æ va et av de menneskan, æ beundre dem, elske at dem finnes, vil beskytte godheta i dem for enhver pris, det e ingen vits i å fortsette i verden om det ikke e sånne menneska igjen, æ har ambisjona om å bli sånn. Æ vil bli en varmhjerta syttiåring fylt av godhet. Men tohundre eller flere år med strukturell rasisme, med fornorskning, med liksomgodhet, to hundre år med majoritetsmenneska som mene at vi må kunne snakke om nødvendigheta i å «redde en kultur» gjør det umulig. Om æ utstråle varme, godhet, håp, positivitet eller kjærleik e det på tross av den strukturelle rasismen som omgir oss, ikke fordi æ e «over det».

Og om du – et retorisk du, men kæm av oss har ikke møtt en av dem – sier du ikke merke nokka til den langvarige og pågåanes strukturelle rasismen og kolonialiseringa og assimileringa som fortsatt foregår, e det ikke dem av oss som gjør det som har et problem.

Du treng ikke være sint, æ ønske ikke det her sinnet på noen andre, men du kan ta dæ faen på at æ ikke slutte bare fordi du synes det e slitsomt å bli møtt med den typen følelsa.

Det samiske sinnet mitt vakle mellom å være et konstruktivt og destruktivt sinne, konstruktivt fordi sinne e mer aktivt enn smerte, om man behandle den rett, om man evne å se det større bildet, ikke bare det at man e sint og lar det gå ut over kæm som helst og alle og enhver (sjøl om det tidvis e uunngåelig, æ vet), om man lar sinnet styre retninga, ikke metoden. Det e destruktivt, ikke bare når det blir målløst og ubehjelpelig, en trassig fireåring som rope Æ VIL IKKE uten å vite ka man vil, men også fordi, som Audre Lorde sa, «the master’s tools will never dismantle the master’s house». Vi e omgitt av struktura som e bygd og bygges på at vi e en kultur som kanskje ikke burde dø, men som definitivt ikke får rom til å leve på den måten en kultur treng for å leve og utvikles. Vi utvikle oss, blir mer og bedre og mer uunngåelig på tross av strukturan, ikke på grunn av dem.

Vi e som trærne som bane sæ vei gjennom asfalt og mellom brostein: det e imponeranes at vi får det til, men det burde da virkelig ikke være nødvendig å måtte leve sånn.

Uansett kor rundhånda staten late som om dem e med penga – og kor mange samiske prosjekt kan du nevne på ståanes fot som slit med for lite penga, ett poeng per prosjekt, alt under ti e kunnskapsløshet (å si «alle sammen» e sannsynligvis korrekt, men definitivt juks) – gjør dem fortsatt ingenting med strukturen som omgir oss, og om nokka går galt e det vårres egen feil, det e ildsjelan vårres som ikke brenn sterkt nok – men kor lenge kan man kreve at noen skal brenne for nokka, med minimal lønn og hjelp, uten å miste sæsjøl helt? Det finnes så mange som gjør mer enn man kan forvente, som ofte har gjort det lenger enn æ har vært i live, fordi dem elske det og oss som folk. Men takken e muligens kongens fortjenestemedalje i sølv, aldri språksenteret vi treng, museumsbygget vi må ha, undervisningsmuligheten vi ikke egentlig klare oss uten, med mindre vi satse på at Ildsjel leve og ånde i ti år eller tiår til, både faktisk og metaforisk.

Og æ har troa på oss som folk, æ elske oss, at vi finnes, alt vi e, alt vi gjør, å bli født som same e den viktigste og beste og mest verdifulle gaven æ har fått i hele mitt liv, æ miste aldri troa på mæsjøl og på dokker, så lenge æ kan navnet på minst en anna same frykte æ ingenting, men æ slutte ikke å være sint.

Tor Jonsson skreiv diktet som avsluttes med linjan «kjærleik og død/berre kjærleik og død» og det virke nesten rett, nesten men ikke helt, for i mæ bor bare kjærleik og sinne og æ har like stor tro på begge dela.

ver du eit bål, strål varme ifrå deg

Det finnes menneska som utstråle en varme hver gang du møte dem, menneska som gjør dæ glad for at du kjenne dem, sjøl om det kanskje ikke e et vennskap, sjøl om dokker kanskje bare e bekjente. Det finnes noen folk som virke som om dem kanskje finnes litt ekstra i verden, ikke fordi dem e bedre enn andre, ikke fordi dem e sin regions politisk imagejusterte Gandhi (som va en reinspikka rasist, men det e nu en helt anna sak).
Æ kom til å tenke på det i dag, fordi æ hilste på en av dem for noen daga siden, og noen andre nevnte et menneske æ også vil sette på den lista. For mæ e mange av dem kvinner som e litt eller ganske mye eldre enn mæ, folk som virke å lyse ut med et fellesskap æ tror æ bestandig har drømt om å finne. Ikke et vennskap, det e ikke snakk om å bli en jentegjeng med modige damer eller nokka sånt Hollywoodfilmreduseranes, og æ tror man må bygge det sjøl, trekke sine egne tråda (mitt varme menneske e ditt kolde mareritt), men folk som du hilse på og kjenne på følelsen av at dem vil dæ vel, dem vil at det skal gå bra med dæ. Ikke nødvendigvis at dem skal gripe inn om nokka ikke e bra, men dem ser dæ og det føles som om du e et menneske verdt å bli sett.
Æ tror også det e derfor det e kvinner oftere enn menn, fordi det skal så lite til for at menn ser på dæ på en helt anna måte, fordi vi sitt fast i de her idean om ka som e passanes og ka som ikke e det, og det eneste samkvemet menn og kvinner passer i e at minst en av dem på ett eller anna tidspunkt burde ville ha sæ med den andre. Det e forsåvidt ingenting galt i den typen dynamikk også, om den e ønska, men det e en helt anna ting. 
Og æ kunne gitt dokker en liste med folk, persona som e eldre enn mæ som æ tenke på som nokka æ kan bli – en dag vil æ bli en sånn kvinne, kunne møte folk på den måten dem møte mæ, persona på min egen alder som gjør at æ føle mæ på riktig plass når æ e der dem e. Og den eldste gudmora mi, ho som døde for flere år siden, et menneske æ ikke egentlig huske så godt lenger, men det slo mæ at æ huske varmen fra ho, æ huske en samtale æ hadde med noen som jobba på sykehjemmet ho oppholdt sæ de siste åran, vi konkluderte med at noen folk e det nokka ekstra med, og det va derfor æ kom på det. Noen folk minne dæ på all varmen som kan finnes i verden, ho va en av dem.
På ståanes fot kan æ komme på to menn æ kjenne æ ville ført på den lista, og noen få menn æ ikke kjenne men som æ tror på hadde vært der om æ kjente dem. Det finnes flere, men flesteparten av dem e venna, det e en anna dynamikk involvert når det e vennskap, æ tror den gjør det lettere å unnslippe kjønnsrolla på den måten (eller så e æ bare heldig med vennan mine).
Du kan si «æ hilste på. […] i dag» og personen du sier det til kommer ikke til å skjønne at det du mene e at du gikk videre derfra med en følelse kirka har appropriert og bestemt e velsignelse. Men det kan man ikke si om menneska, sjøl ikke dem man like så godt, så du sier «æ hilste» og i den hilsninga ligg en bekreftelse, kanskje det e riktig?, «æ hilste på […] i dag, ho bekrefta min eksistens.» Æ e ikke usikker på om æ finnes, men æ eksistere litt mer de dagan en av de her folkan har sett mæ. Det e en takknemlighet i det også, å kunne finne folk på den måten, æ har et håp om at æ kan være det mennesket for noen, om noen kan like mæ på den måten ville også min eksistens være berettiga (utover det grunnlegganes i å kunne eksistere i frihet i verden, selvfølgelig).

Å bo et sted og å drømme et sted

En av favorittanekdotan mine det siste året har vært at æ aldri hadde vært på Mo før jobbintervjuet mitt, og at æ da brukte en dag på å vandre rundt i byen (strengt tatt bare sentrale dela av sentrum) og tenke «e det her et sted æ kan bo?» Æ har bare bodd her i knappe halvanna år, så æ har fortsatt ikke konkludert (sjøl om dela av mæ tenke æ blir her lenge), men æ slo i det minste fast at det va et sted æ kunne flytte til, sjøl om æ også har sagt at det e en viss mulighet for at æ en dag våkne og tenke «nu hold det» og flytte herfra. Sånt vet man aldri.

For noen uke siden snakka æ med en fyr fra Oslo som også jobbe her, om kor vanskelig det e å reise til og fra Mo, om kordan man må revurdere flyprisa og reisetid. Han synes totusenfemhundre e en akseptabel pris for å komme sæ til Oslo, æ har slått mæ til ro med at tre tima med tog til Bodø e verdt å betale halvparten av det Mo-Tromsø med fly koste, alle de her tingan (æ holdt på å si små tingan, men dem e ikke så små) man må lære sæ å tåle om man skal bo et sted kor man e avhengig av Widerøe (og tog. Æ har ingen tro på jernbane lenger nord i Norge, men det e ikke til å komme unna at det gjør ting lettere på noen måta).

Og i det her så har du Mo, som æ fortsatt ikke e kjent i, ikke på ordentlig. I går gikk æ en helt ny rute til jobb (dela av den, om æ skulle gå en helt ny rute hele veien måtte æ ha klatra i fjell eller fulgt jernbanelinja og klatra over gjerda), og så hus æ ikke har sett før, fant et bakeri, slo fast kor Mo gjestegård ligg, så på kirkegården, ikke bare framsida av kirka. Æ gikk helt til Askeladden, via en god del omveia, fordi været va fint og æ hadde lyst, og æ så på forskjellige hus, forskjellige leilighetsbygg og tenkte «e det her et sted æ kunne bodd?» fordi æ har plana om å kjøpe mæ nokka etterhvert. Æ lene veldig i retning en leilighet, fordi æ unnslipp snømåking og plenklipp, reparasjona og desslike, men hus har jo privatliv (ingen delte vegga/tak/gulv!), og muligheta for bærbuske og rabarbara, pluss veranda. E det her et sted æ kunne bodd?

Æ vet ikke, men det gjør nokka med stedet du prøve å forholde dæ til når du forhold dæ til det som et sted du stadig reise fra, ikke til. Noen ganga glede æ mæ til å komme hjem, til leiligheta mi, men som oftest drømme æ om ting æ ikke finn her (kaffebara, kunstmuseum, teater), som oftest e enhver offentlig fridag en potensiell mulighet til å reise vekk, til Tromsø eller kor som helst. Og det gjør nokka med stedet du bor på når du enda ikke har tilbragt hverdaga i det, hverdaga kor du ikke må på arbeid. De eneste gangan æ har vært på Mo uten å jobbe e helg, helligdaga og når æ e syk. Æ vet ikke kordan det e om du e hjemme en helt vanlig tirsdag og kan sove så lenge du vil, før du står opp og kanskje drar til byen, kæm vet ka man gjør på Mo på en hverdag man ikke jobbe. Det e nokka der æ ikke helt får tak på, det e et aspekt av byen æ ikke har grep på, og det føles rart, å ikke ha hatt lange tomme daga kor æ kjede mæ (sjøl om æ kjede mæ, av og til, men ikke på den måten).

Og på den ene sida vil æ ta en uke ferie og bare være på Mo, snu døgnet og vase rundt som man gjør når man har sommerferie, men på den andre sida virke det å skulle være på Mo en hel uke som å kaste bort tid, tid æ heller kunne brukt i Tromsø eller Tana eller kor som helst i verden, ka skal æ med en uke på Mo når æ kan reise til Portugal!

Og på den andre sida har du bya som Portland, kor æ har vært på ferie, bare på ferie (selvfølgelig), en uke her og fem daga der, brukt på å besøke alle plassan æ like å besøke, samt å leite fram noen nye, en stadig voksende skare av steda kor æ føle mæ hjemme. Men hjemme e selvfølgelig ikke Portland, kan ikke være det, kordan skal man være hjemme et sted man ikke engang har vært i en hel måned tilsammen, men det e den følelsen æ har, identiteten til Portland e en æ føle mæ komfortabel i – æ klare ikke å forklare folk koffor æ like mæ så godt der, æ bare gjør det, det e husan, stedet, alle de her små butikkan (flere og flere av favorittbutikkan mine i verden ligg i Portland, og det e delvis tilfeldigheta, at æ først har kjøpt ting, for så å oppdage at alt e fra samme sted), en ikke-gripbar følelse som gjør at æ har lyst til å dra dit en dag og ha hverdaga der. Æ vet ikke om det hadde funka, kordan det hadde funka, men æ skulle ønske æ kunne prøve en dag, å være der lenge nok til at æ rakk å kjede mæ.

Noen ganga les æ gode råd på nettet, forslag til ka du kan gjøre når du kjede dæ, når det føles som om livet e rutineprega og alt sånt (bare vas, men det e jo lov å vase litt av og til), og et av forslagan som stadig dukke opp e «undersøk et nytt nabolag i byen du bor i!» og det e sånne forslag som gjør det åpenbart at de listen ikke e laga for bya (nord) i Norge. Æ kan selvfølgelig bruke en dag (om æ hadde en dag en gang) på å vandre rundt på Selfors, i Åga, eller Ytteren for den del, men det e ikke som om æ hadde funnet nokka der anna enn variasjona over det samme, en matbutikk (antakeligvis med post i butikk), kanskje en frisør, en kirke, leilighetsbygg og boliga. Det finnes ikke skjulte skatta her (ikke med mindre man går på tur i naturen, men sånt gjør æ ikke), eller, rettere sagt, det finnes ikke sånne skjulte skatta som æ vil gå på jakt etter, og da blir skattejaktan redusert til noen uke i året, når æ tar fri, når æ reise andre steda i verden, når æ drar til Portland og blir nyforelska igjen (og kommer tilbake uten å kunne forklare koffor). Æ bor på Mo fordi jobben min e her, fordi æ gjør en jobb æ ikke kan gjøre andre plassa enn akkurat her, og æ blir her fordi æ like den jobben, fordi det her e en jobb æ kan se for mæ at æ blir i.

Men æ vet ikke katti æ finn en balanse mellom en jobb æ vil bli i og et sted æ stadig vil reise fra, og det tror æ ikke æ finn svaret på med det første uansett. Og det e en underlig ting å prøve å få tak på.

Søndagsstille hjerne og takknemlighet

I går va æ i bursdagsselskap og det va skrekkelig fint (og veldig gøy, æ lo og lo), og på et tidspunkt som begynte å nærme sæ midt på natta, sånn cirka klokka to, hørte æ stemmen til Morten komme fra rommet ved siden av rommet æ va i, litt hes, knirkate, som man blir etter en lang kveld kor man har snakka mye, litt full og veldig sikker i sin sak (som Morten ofte høres ut som han e, uavhengig, tror æ, av korvidt han e det eller ikke) og æ blei transportert tilbake til de hendelsan som nok knapt kan kalles festa, men som va nokka av det fineste æ har vært med på, besøkan i Dukkehjemmet da Gunhild bodde der, samtalan som gikk høyt og lavt, diskusjonan med Morten, Stian og Thoralf og ho, og mæ, og enkelte andre av og til (som mannen som sa «men ka ville du gjort om noen vifta med en penis i ansiktet på dæ?»), sånne som av og til endte opp med at æ tok første bussen hjem etter å ha vært våken hele natta, kvelda som tvang mæ til å formulere tanka om litteratur, som viste mæ gleden i å diskutere ting utfor klasserom, i å finne likesinna menneska, situasjona som ikke kan gjenskapes, som svant hen når folk flytta når dem blei etablert, når alt endre sæ som alt endre sæ, og æ har av og til vært nostalgisk for det, som æ av og til e nostalgisk for alt, men gleden i det kom tilbake da æ hørte stemmen til Morten komme glidanes ut av et rom, knirkinga æ hadde glemt man får når man snakke lenge, når man ikke vil slutte, og alle de her situasjonan æ har vært så heldig å finnes i, alle de her folkan æ har møtt, mista, bitt mæ merke i, fått merka av, alle de her folkan æ finn, som finn mæ, kæm æ e blitt gjennom dem, kor heldig man kan være, så heldig æ e. Og stemman som sitt fast i dæ, all påvirkninga du har utsatt dæsjøl for, all gleden som bor i mæ, som har bosatt sæ i mæ fordi æ tenke på dem æ like, har likt, kan komme til å like, uansett kordan det bøyes, all flaksen i verden, så bra alt e.

Heldigvis har æ studert lenge nok til å vite ka katarsis e

Egentlig burde æ legge mæ, æ skal stå opp tidlig imorra, æ har undervisning, samling, čoakkálmas – æ vet det e feil, men det e nok det nærmeste æ kommer læstadianisme – i fem daga, æ kommer til å være utmatta innen søndag og på mandag skal æ fly til Tana (via Kirkenes, åpenbart), og på tirsdag eller onsdag skal æ jobbe, æ skal være aleina på jobb i noen daga, men etter det skal æ være i Tana.

Æ skal være i Seida og se på at det e mørkt ute på kvelden, æ skal tenke at æ like Tana best når det e lyst hele døgnet og lure litt på om æ tenke det fordi det e da æ har tilbrakt mest tid der. Helt lyst eller helt mørkt, sommer vinter jul påske i snart tredve år – det får mæ til å høres så gammel ut. Æ glemme at æ e så gammel.

Noen sa nokka om noen som hadde fylt tredve, om en gave ho hadde fått til dagen, med et implisitt den gang da, for noen år siden, og æ tenkte «så gammel ho e», før æ kom på at æ e så gammel æ også. Ikke enda, men snart, om ni måneda sånn cirka blir æ også tredve – æ prøve mest av alt å finne ut av ka æ ønske mæ i tredveårsgave, det burde jo være nokka som e verdt å huske. Æ har innsett at et Peder Balke-maleri nok e litt usannsynlig, sjøl om æ vil ha et – det e nokka med måten han male horisonta på, vann, hav, himmel, han har noen streka i bildan sine, vage, svake streka, dem gjør nokka med mæ, det e oftest nokka brunt i dem, dem e dus, men aldri kjedelig, ikke dus på en måte som hadde passa inn i et av de moderne stille hvite husan folk vil bo i. Det e dust på en måte som kreve røde eller mørkeblå vegga, dem e krevanes, bildan hannes, men på en subtil, diskré måte, det e kanskje derfor æ like dem. Men ja, æ kan ikke ønske mæ Peder Balke, det skjønne æ jo. Så æ tror æ vil ha en blå Polmak-luhkka, uten hette, åpenbart, sjøl om det nok e for seint å høre på rådan mormora mi ga mora mi: jente som bruke luhkka med hette blir ikke gift. Nu har æ tre med hette (en rød, selvfølgelig, rødhette, sjøl om æ tror æ blei for gammel for at noen vil si det, det e nok derfor æ burde finne eldre menn, dem kunne fortsatt sagt det), æ kommer nok til å forbli ugift, æ skal kanskje ikke ønske mæ nokka anna enn pepper uansett, ka e vitsen?

Æ tror æ ønske mæ en teksttatovering, men den må æ jo nesten få i gave fra mæsjøl, æ må nesten vite ka slags tekst æ vil ha. Nokka på samisk? Æ vurderte nesten å bare få de samiske bokstavan, det sier vel alt æ vil si? áčđŋšŧ hadde holdt i massevis for å få fram poenget, tror æ. Men det sier jo ikke så mye bortsett fra at det sier alt.

Æ kommer til å fylle tredve og være ugift og det e helt greit, åpenbart, e ikke et savn, åpenbart, e mer en slags nysgjerrighet – kordan hadde det vært? Det e knapt viktig kæm den andre hadde vært (sjøl om æ fortalte guttungen med kirketolkforelderen at æ aldri har vært nærmere å ville gifte mæ med noen, bibeloversetterbarnet og kirketolkungen, det e delen av mæ som sett pris på gode metafora som synes det hørtes ut som en god idé), men et bryllup? Kor? (I Seida, tenke æ, Seida kapell, sjøl om Marion sa «men det e jo bare nordmenn der» og æ svarte «og bestemora mi.» I Seida, ikke Tana kirke, det hadde vært nokka, dessuten e den så liten, det hadde ikke vært plass til folk. Det høres best ut.) Og æ hadde uansett bare grått, det e derfor æ ikke vil gjøre sånt, æ vil ikke være med på nokka sånt stort og offisielt, æ kommer bare til å gråte, det e stort sett det æ gjør, æ blir rørt og gråter, og så blir æ rødflekkate og det går ikke over før timesvis etterpå, sjøl om æ ler og flire og alt e fint så e æ fortsatt rød; da æ va yngre ønska æ at æ kunne vært som en av de jenten på film, sånne som kunne gråte vakkert, med tåra rennanes nedover kinnan, og det va det eneste som viste at dem va trist, men det skjer jo ikke, så nu hold æ mæ unna situasjona kor æ kan gråte, sjøl om det ikke hjelpe. Æ har hulka mæ gjennom timesvis med OL-sendinge, folk e så fin når dem vinn og det e så trist når dem tape og dokker skulle sett mæ etter håndballfinalen, fordi Montenegro va så fin sjøl om dem tapte, dem vant sølvet og æ hulka og hulka og lo av mæsjøl, for det burde jo være måte på, men av og til e det ikke det. Heldigvis har æ studert lenge nok til å vite ka katarsis e, og det redde mæ fra alt mulig æ tenke æ kanskje burde skamma mæ over.

Katarsis og æ har ikke et ønske om å bli gift, æ vet ikke kor mange år æ måtte vært sammen med et menneske før æ hadde følt mæ sikker på at ekteskap va en god idé – æ vet ikke om æ tror på at nokka kan vare, men det sier æ vel bare fordi æ e ung og dum feil vei. Og æ tenke ikke så mye på ekteskap som det virke som akkurat nu, æ satt mæ bare fast i den tanken, fordi det meste e tanka verdt å tenke på, når man tenke sæ om. Æ skjønne ikke sånne folk som ikke kan være aleina i sitt eget hode, sjøl om æ av og til miste den egenskapen, det e ulempen med smarttelefona, har man to minutt kan man sjekke twitter, ikke stå og stirre tomt ut i intet og tenke på ingenting, sjøl om det jo e da æ tenke på alt sånt som æ ikke har tenkt før, det e da æ forstår sammenhengan æ ikke har sett før – da æ revurdere koffor folk gjør som dem gjør, forkaste smil og overtolke en setning som neppe betød nokka som helst, men noen ganga står æ og tenke på ingenting, og så plukke æ alle de her små idean og så blir dem nokka, oftest ikke mer enn et lite blogginnlegg, men oftest hold det.

Og på mandag skal æ til Tana og æ skal sitte i mørket og se ut på verden, lure på koffor æ e så glad i et sted æ ikke bruke på måten det burde brukes på – natur e oftest finest i synsfeltet, ikke under føttern, æ e lat og like asfalt, og før det skal æ på læstadianertreff eller det nærmeste æ kommer med tretten andre menneska og vi skal snakke om tekst hele tida og æ kommer sikkert til å si minst ti upassanes ting, til sammen eller hver dag, fordi det e det æ gjør, æ plumpe uti og æ vet æ burde la være, æ fylle tross alt tredve om ni måneda, æ burde bli voksen snart, anstendig, ordentlig, fornuftig; æ burde samle voksenpoeng, ikke tilfeldige blogginnlegg, men enn så lenge lar æ være, enn så lenge sitt æ og ser ut på mørket og tenke at æ like gjerne kan skrive ka som helst – enten så får æ det til å fungere eller så blir æ anstendig, det går sæ tidsnok til.