menneskeidea

by

Det her e skrevet til dæ uten andre enn mæsjøl i tankan

Æ blei overraska i dag da æ oppdaga at æ aldri noensinne, sjøl fire år etter å ha lest boka, har skrevet eller sagt nokka (anna enn muntlig, kanskje, for det kan æ ikke gjenfinne, heldigvis/dessverre) om følelsen æ endte opp med den gangen æ leste brevvekslinga mellom Bodil Cappelen og Olav H. Hauge og innså at æ aldri kommer til å vokse av mæ det her. Nu e det fire år siden æ leste boka og æ kan ikke lenger huske akkurat ka det va i det Bodil Cappelen skreiv, ka det va som gjorde at æ blei lykkelig og bekymra om en annen, fordi ho va et voksent menneske og ho va fortsatt sånn som æ va for fire år siden, sånn som æ e nu. Det va så mye håp i ho, så mye fjollate optimistisk håp, en vilje til å hoppe uti, tro på at kanskje, kanskje nu. (Tror æ det va, æ huske som sagt ikke, men håpet, håpet va der.) En entusiasme du sjøl tror e bare positiv men som skremme unna folk du vil knytte nærmere.

Æ prøvde å finne ut av kordan æ kunne beskrive det, den optimistiske entusiasmen, men det nærmeste æ kom va «det e som å være ikke-klinisk manisk-depressiv» og det høres jo ikke bra ut i det hele tatt, æ tror ikke det e rett (æ har aldri vært klinisk manisk-depressiv, æ vet ikke engang om det fortsatt hete det?), æ tror ikke man burde snakke om sæsjøl i diagnostiseranes terma, vi treng en normalisering av mental helse, men ikke på den måten, ikke på diagnose-appropriasjon. Og det va uansett ikke poenget, æ blei bare så overraska, fire år og æ har ikke sagt et ord om kordan æ har brukt de åran på å forsone mæ med at æ sannsynligvis kommer til å være sånn her når æ e femogførti, seksogfemti, åttogsøtti, for alltid, æ kommer til å være den mest flirfulle fnisate dama på gamlehjemmet, dement fra ende til anna men med fullstendig oversikt over ethvert menneske æ noensinne har vært betatt av (så god hukommelse har æ ikke nu engang, og æ har fortsatt femti år på mæ til å bli betatt av folk, så det kommer ikke til å skje).

Og æ like å være mæsjøl, like entusiasmen, akkurat i dag e æ entusiastisk over gyllenlær og gyllenlærlauget i Norge (tenk at det finnes!); gyllenlærlauget har et medlemsblad og det medlemsbladet hadde en oversikt over kordan kommuner i landet som har kirker kor det finnes gyllenlær, og det e jo aldeles fantastisk! (Æ burde gjenlese brevan til Bodil Cappelen, se om ho også va begeistra og superlativeranes om det meste.) Det e sånne ting æ tilfeldigvis kommer borti på jobb, og tidligere i høst (og fortsatt, egentlig) va æ kjempebegeistra over Elisabeth Meyer, og den siste drøye måneden har æ vært kjempebegeistra over Erik Løchen (fordi æ så «Jakten» på Slagg, og det va uventa gøy, det vise sæ at æ like norsk modernistisk film? Og nu vil æ se Motforestilling.), og så videre og så videre, æ plukke opp de her morsomme tingan æ kan være kjempeentusiastisk om, og så e æ kjempeentusiastisk så lenge æ vil (nu har æ vært kjempeentusiastisk, om enn litt mer subtilt, om Warren Ellis i snart fire år, æ har enda tilgode å lese Camilla Collett (men koffor ikke? Æ vet ikke), men æ e ganske entusiastisk hver gang æ finn ut nokka nytt om ho. Poenget e bare at æ like kunnskap, æ like nerdegreier på så mange måta, Erik Løchen laga kortdokumentaren «Søring nordover» omtrent samtidig som Knut Erik Jensen laga «Nordkappekspressen» (og Nicole Macé og Knut Andersen laga «Det var en gang et fiskevær», men den e litt på sida av det hele fordi den handle om fraflytting, ikke turiststrømmen til Nordkapp), og nu kan æ helt fint uttale mæ om samiske forhold i turistindustrien i 70-tallets Finnmark (fordi æ vet det e sånn akademikera fungere, æ har observert dem lenge nok til å kunne lyge minst like godt som dem gjør).

Og Hanna spurte «ka skal du med all den her kunnskapen?», ikke dømmanes, men nysgjerrig, koffor den plutselige entusiasmen for små, rare dokumentara fra 70-tallet?, og æ svarte nokka sånt som «vet ikke, sjarmere en filmviter i 60-åran? Eller en dag kunne score et aldeles usannsynlig quizpoeng fordi æ huske nokka rart og obskurt æ har sett/lest!» Fordi det e så mye man kan lære, og æ vil vite alt, æ vil forstå så mye som mulig, morsomme detalja og uventa sammenhenga, vil kunne si «å ja, den ja, joda den har æ lest/hørt/sett/vært borti tidligere» uansett ka det handle om, kunne smile litt til en eller anna mann som ikke tok mæ alvorlig og vite at han måtte revurdere ett og anna, joda, du skal bare mansplaine som du sjøl vil, men æ har lest mæ til det her fra før av, det e søtt at du tror du kan lære mæ nokka bare fordi du e eldre enn mæ.

Og det va ikke poenget, men samtidig e det kanskje kjernen? Fordi æ like å høre på folk som entusiastisk fortell mæ om nokka dem kan, nokka dem har lært; folk som fortell med entusiasme om nokka dem e interessert i, opptatt av, e det beste æ vet – æ kan bry mæ om alt fra lingvistikk til fiskekvoter til modernistisk norsk film til sære filosofiske retninge til realfag (for pokker) om noen e entusiastisk og vil fortelle mæ om det, men det e ikke kult å være voksen og kjempeentusiastisk om skikkelig rare ting (med mindre du e akademiker), og æ e ikke så god på å snakke sånn som voksne menneska skal gjøre, æ like å være fjollate og æ like å være entusiastisk og æ like å være alvorlig men bare om æ også får si nokka dumt innimellom, og helst skal man jo være fornuftig.

Og de dagan æ ikke kan være fornuftig ende æ opp med å skremme folk unna, og en del av mæ vet at æ burde roe ned, ikke si så mye, kanskje ikke si nokka, always leave them wanting more, men det ingen tok høyde for da dem sa det va at det e så mye av mæ, æ kan si alt og fortsatt ha halvparten usagt. Og det e de dagan æ sitere Charles Baudelaire til mæsjøl, med bombastisk gestikulering om æ e aleina, «hvorsomhelst ut av denne verden!» og så lure æ på om æ kan kjøpe en togbillett til et sted som e akkurat så langt unna at æ rekk å ta toget tilbake igjen før æ må være på jobb. (Minimumskravet e at æ fungere i ti tima dagen, frokost før jobb og på jobb og så går resten sæ til, som oftest går det som det skal og helt som vanlig men noen ganga legg æ mæ klokka seks fordi æ e et voksent menneske som kan sove når æ vil, noen ganga e æ et voksent menneske som drikk kaffe til middag, noen daga e æ et voksent menneske som ser på mengden penga i bankkontoen min og fundere på kor mange tur-retur-billetta æ kan kjøpe til toget.)

Og det slo mæ plutselig, sammen med den overraskanes oppdagelsen av at æ aldri har sagt nokka om Bodil Cappelen og den kjipe/vidunderlige sjølinnsikta av at det forblir sånn her for alltid (OK, forhåpentligvis slutte æ å drikke kaffe til middag, det e en ganske dårlig idé), at æ hver gang æ føle mæ ukomfortabel i min egen sfære, hver gang ting ikke e akkurat som æ skulle ønske, så vil æ rømme, ta tog og buss og offentlig transport fordi det e liminalfasen som appellere til mæ. Æ tvitra det, en oppsummering av en tanke som godt kan være mye mer utbrodert, som æ ikke vet om e logisk i en hundreogførtitegns oppsummering: «Liminalfasen e interessant pga potensialet i at verden plutselig e nokka helt anna; i mangel på tilgjengelige ritualer bruke man transport.» (for dem som ikke har studert humaniora lenge nok til å tenke på begrepa som «liminalfase» for gøy, e det en overgangsfase, gjerne i form av ritualer, kanskje særlig religiøse, type konfirmasjon, ekteskap; liminalfasen e, i følge Arnold van Gennep, transitten mellom separasjon og inkorporasjon, å bevege sæ fra å være utfor til å komme inn igjen, den korte fasen kor du e hverken-eller; Bakhtin snakke om det som karneval, kor alle e på like fot uansett utgangspunkt, alle muligheta e åpen.)

Og det æ tenkte på va togturan, når du ikke vet kæm du havne ved siden av, når du ikke vet kæm andre som reise, når det danne sæ et flyktig, imaginært fellesskap i togvogna, hver gang du tar toget e det en viss mulighet for at verden e blitt radikalt annerledes når du går av toget (sjøl om det per nu sannsynligvis e fordi noen mista å starte en atomkrig, sånn som verden går av hengslan), hver gang du sett dæ i et sete e det en mulighet for at ditt livs store kjærleik sett sæ i setet ved siden av dæ, og sjøl om det ikke skjer, så sett du alt på pause. Eller, æ gjør i hvert fall det, æ fraskriv mæ alt ansvar hver gang æ e på reise, æ e på tur fra A til B, æ kan ikke forholde mæ til nokka anna. Æ kan ikke svare på telefonen (særlig ikke på toget, fordi dekninga fra Bodø til Trondheim e en dårlig vits), æ kan knapt sjekke epost og nesten ikke oppdatere nokka, æ kan skru av alt og bare sitte der, lese en bok, se ut av vinduet, stirre i en vegg, æ treng ikke forholde mæ aktivt til nokka som helst fordi æ blir aktivt forflytta fra punkt A til punkt B, og det e bevegelse nok. Og innen æ kommer fram kan nokka vidunderlig ha skjedd, enten inni bevegelsen æ e i, eller utfor den, nokka æ oppdage når æ kommer fram og ut av bobla.

Ka som helst kan ha skjedd, og så lenge æ e i bevegelse kan æ ikke se optimistisk på verden mens æ vente på at det skal skje; æ fjerne mæsjøl fra regnestykket for en liten stund i håp om at du (i enkelte tilfella et spesifikt du, i andre et generelt du, av og til kanskje mest mæsjøl) skal oppdage at nokka mangle så fort du ikke ser mæ; at æ kan komme tilbake og du kan kjenne entusiasmen i dæ sjøl, at du vil dele den med noen, at noen e mæ; æ vil bare være borte akkurat lenge nok til at du oppdage at du helst vil ha mæ der så ofte som mulig.

by

æ hold en kaffe i hånda fordi æ ikke får tak på folk

Det føles som søndag kveld. Æ e på toget fra Bodø til Mo og det e mørkt ute, dårlig vær, høst, sjøl om burde vi ikke hatt vinter nu?, og æ e melankolsk på måta æ ikke helt får fatt på. Æ tvitra (æ har tvitra så mye i det siste, æ sier så lite til å snakke så mye) at æ va prenostalgisk, fordi æ satt på Risø og va trist over at æ måtte reise derfra. Eller, mens æ satt der grua æ mæ allerede til æ ikke lenger kunne sitte der. Så landa æ i Bodø og henta kofferten min og tok bussen og gikk rett på Melkebaren, og så satt æ på Melkebaren og va trist over at æ ikke skulle sitte på Melkebaren så lenge.

Æ e som oftest god på å bare være tilstede der æ e, livet mitt e så oppdelt nu til dags at æ finn glede der den e og hold fast ved den – det e et luksusproblem å uansett kor du e bestandig ville være minst et anna sted også. Æ har fortalt et ukjent antall menneska at æ like Mo best når æ vet katti æ skal reise bort derfra neste gang, og det føles slemt, og det høres ut som om æ vantrives, men det e ikke det. Æ like å vite katti æ skal reise bort fra Mo fordi æ like å vite katti æ skal til et anna sted kor æ føle mæ hjemme.

Æ va i USA nu nylig, æ kjøpte et kunsttrykk med teksten «Home is where the wi-fi connects automatically» fordi det e en definisjon av hjem æ kan være med på, fordi det betyr at hjem e Mo, Tromsø, Tana (så fort æ har vært der første gangen og får kobla mæ på wifien); hjem e Risø, va 4 roser (dem gikk konkurs og det e en sorg det også), e Kaffebønna, e Melkebaren i Bodø e Kafé Kafka i Bodø e tilfeldige kaffebara i Trondheim og Oslo (fordi æ aldri huske å spørre om wifipassordet på favoritt-Dromedaren eller favoritt-Kaffebrenneriet), e tilfeldige kaffebara i Portland, e No3 på Mo, e hotellkjeda både her og der, e toget. 
Nils-Aslak Valkeapää skreiv som vi alle vet at hjemmet e i hjertet og det reise med han og æ vet ikke ka han tenkte på som hjem, sånn summa summarum, bortsett fra Lásságámmi til slutt – han døde før han fikk bodd der lenge nok, han døde før noen egentlig va klar for at det skulle skje, men kanskje han døde med vissheten om at han skulle hjem, han skulle tilbake dit kor han ville være, den utsikta, «det er her du har venna dine» skriv samtidslitteraturen (va det Kyrre Andreassen?, æ tror det, men tognettet e for dårlig til at æ får sjekka), men: det e her du har utsikta utsynet innsynet som e hjemmet ditt. Det e her du atter ser slike fjell og dalar, eller det e her æ sitt og ser atter sånne kaffekoppa.
Det e her du har folk som smile gjenkjennanes til dæ, joviale dansker som plutselig gir dæ gratis kaffe, søte lillebrødre (ikke min) som sier «å, må du dra igjen, da får du et ekstra stempel på kaffekortet», folk som lage nokka fint i melkeskummet på toppen av latten, og æ vet folk synes det e trivielt, men … æ studerte humaniora, æ har lest Barthes, alt e tegn og æ får lov til å føle mæ hjemme plassa kor dem gjør nokka mer med melkeskummet enn å klæsje det oppi kaffen. Kor mange tusen kaffekoppa har æ drukket? Kor mange hundre kaffebara har æ vært i? Kor mange baristi har æ delt et raskt smil med, blitt sjarmert av, synes va i overkant jovial men likevel, blitt glad for å se? Hjem e der noen vet kæm du e, der noen vet ka du like.
Hjemmet mitt e i hjertet mitt/veldig ofte e det på flyplassa, skreiv Nils-Aslak i en notatbok en gang og det e ikke et dikt som eksistere noen andre plassa enn i den notatboka, enn i bildet æ tok og delte på facebook, men æ tenke på det oftere enn de fleste andre dikt. Eller, ofte, det e så mange dikt æ går og bær på, alt e tegn og dokker vet nu kordan man kan tolke alt som man vil. Hjemmet mitt e ikke bare der wifien koble sæ automatisk til, der noen smile gjenkjennanes, der æ ser ut et vindu og tenke «det e sånn verden skal se ut», hjemmet e i flyplassrutinen, i å ha god nok tid til å ikke stresse, i å stå opp grytidlig fordi æ vil ha stambordet på stamkafeen, hjemme e når favorittbaristaen ler av mæ fordi da æ kom inn døra satt noen andre ved stambordet mitt, men det øyeblikket dem går hoppe æ opp og sett mæ der. Hjem e der du kan dingle med beinan fordi stolan e så høy, på tre av fire favorittkaffebara i Norge e det kjennetegnet på favorittbordet.

Æ føle mæ litt sart, november e en mørk måned, eller, æ hadde en veldig god venn på internett en gang som bestandig sleit i november, november og februar, og tenåringa og massesuggesjon, æ vet ikke, men melankolien råde, det e derfor æ vil sitte på kaffebar, æ vil ha et stearinlys på bordet og en latte i hånda og en bok eller to eller fire parat; ute e det mørkt og vått og nesten vinter eller helt klart vinter, men inne e det noen som smile til dæ når du kommer inn døra, sånt har vi ikke hjemme, så da finn man nokka anna enn hjemme en anna plass enn hjemme, nokka bedre.

Det handle ikke om kaffen, kaffen e god, kaffen e en bonus, det handle om dem som lage den, det e sånt andre folk løse ved å ha et stamsted kor dem servere øl, men æ drikk kaffe til alle døgnets tider og får ikke sove. Kaffen e psykosomatisk trøst når det e mørkt ute, eller mørkt inne, og det høres så dramatisk ut, men det e bare melankoli, og den e det lov å dyrke, sier dem. Eller kanskje bare om du e kunstner, har kunstneriske evna, om du kan gjøre nokka vakkert ut av det, om du e vakker nok til å bære melankolien, e det lov å være stygg og melankolsk?

Det va ikke det her æ ville si, da æ satt mæ på toget og kjente at nu, nu verke det i fingran etter å snakke med dem, å tenke med fingran, æ ville egentlig snakke om teater, men æ unngår det for øyeblikket, koffor?, kæm vet, kanskje bare fordi det kreve mer googling enn det middelmådige tognettet klare av med, og æ tenkte at om æ snakke om kaffebara og hjemme så vil æ snakke om kinnskjeggcasanovaen også, om æ snakke om Nils-Aslak så vil æ si at det finnes folk æ ikke forsone mæ med at e død, men det høres feil ut. Det finnes folk som gikk ut av tida på feil tidspunkt, ikke fordi æ e en allmektig gud som kan bestemme kæm som e levende og død, og selvfølgelig burde ingen dø, men de fleste dør på en sånn måte at du akseptere døden. Men noen folk forvente du skal smile gjenkjennanes til dæ mye lenger enn dem rakk, og kinnskjeggcasanovaen, som fikk det beste kallenavnet noen har fått, e en av dem. Han hete nokka anna, han jobba på 4 roser og så jobba han på VT og om du hang på kaffebara i Tromsø i samme periode som æ hang på kaffebara i Tromsø vet du kæm han e (æ vil ikke si ka han hete på ordentlig, ikke her), og det va bare vi som kalte han kinnskjeggcasanovaen, fordi han hadde kinnskjegg og fordi han va så sjarmeranes med alle, han va en sånn fyr som smilte gjenkjennanes til dæ tredje gangen du kom inn døra på kafeen. Han laga mæ gratis kaffe av og til og han laga mæ en same i kaffen 6. februar og han laga navnet mitt i melkeskummet og en gang ga han mæ en klem på bursdagen min, og til slutt slutta han og så flytta han fra byen og så flytta æ fra byen og et halvt år, omtrent, før han døde va vi begge på kaffebaren til favorittbaristaen (dem jobba sammen før), og æ satt der før han kom, æ observerte at minibaristaen smilte og hilste høflig, men ikke gjenkjennanes, og æ tenkte at det for så vidt e logisk – så unge folk kan ikke ha oversikt over kæm som har bodd i Tromsø og jobba på kaffebar før minibaristaen engang va gammel nok til å drikke kaffe – og så kom favorittbaristaen tilbake, og så kinnskjeggcasanovaen, og så klemte dem hverandre så godt og lenge at til og med æ kjente varmen.

Det e her du har vennan dine, det e her du har favorittbaristian dine, det e her du har følelsan dine, det e her du høre til, det e her du sitt det va der æ satt da favorittbaristaen og (ikke min) lillebror og brillekokken va ikledd svarte dressa og skulle i begravelsen, og æ så på dem og ville si nokka, ville si «hils fra mæ», men det føltes som å appropriere sorg som ikke va min, så æ sa ingenting, bare prøvde å sende kjærleik og varme i retning nokka grådig urettferdig, og sorg e sorg, alle følelsa e legitime følelsa, alle sørga over et tap, men på forskjellige plan, alle de der tingan, all den kunnskapen du kan ha, vite intellektuelt men likevel unndra dæ å tenke gjeld dæsjøl, ikke der, ikke da, og om æ fikk velge ville æ valgt at folk va i live, men siden æ ikke e gud og ingen e gud og folk dør sjøl om gud finnes (og gud kan finnes sjøl om folk dør), så e æ glad for at æ i det minste tilfeldigvis va i riktig by under begravelsen, å vite at favorittbaristaen va der; hjemme e der du e forbundet med tusen små tråda som går i alle mulige retninge, der folk vet kæm du e, der du vet kæm folk e, det e her du har vennan dine, hjemmet mitt e i hjertet mitt/veldig ofte e det på en kaffebar.

by

Engel med skit på fingran

I det siste har æ lest teksta skrevet av folk som ikke e redd for å være møkkate – sånne som stikk fingeren i jorda eller i kjønnet eller i skitne, svette kroppa; «de fingran som skriv det her har elta brøddeig, dratt en mark opp av jorda, vært inni trusa di» for å parafrasere Morten for årevis siden,

og æ har lest de tekstan og æ e tiltrukket av de tekstan, det uredde i dem, eller det som kanskje e redd men også skriv, det å skrive uten et lag av topplakk, sånt som jevne ut alt som kanskje blei litt ujevnt.

Og æ har tenkt at æ skulle ønske æ kunne skrive sånn, skrive det skitne ikke bare skrive skit. Men det e ikke naturlig for mæ, og æ tror ikke det e bare fordi æ e så vant til det der ekstra laget av «ordnede former», æ tror æ kan – og av og til gjør – skrive hudløst og nakent – men det blir ikke skittent av den grunn,

æ kan skrive skit, men æ e sjelden skitten på måten dem æ har lest har vært skitten. Æ sover ikke i sengetrekk gjennomtrukket av kroppsvæsker fra folk æ ikke huske navnet på, æ drikk mæ ikke sanseløst berusa og snuble inn på jobb dagen etter i en kjole som ikke har vært vaska på en måned sjøl om den stadig ligg i skittentøyskurven, æ reise ikke med bare en ryggsekk til land æ ikke har vært i før, kommer ikke i snakk med vilt fremmede menneska, ende opp med å være våken hele natta og snakke som om vi har kjent hverandre i årevis.

Og det e i og for sæ ikke et savn, æ har bestandig vært typen som like å reise med koffert, sjekke inn bagasjen, sove i hotellrom æ ikke treng å dele, med døre som har lås og nøkkel, spise på restauranta som kan finne på å servere amuse bouche før maten, hvileretta og en sorbet for å rense ganen – det e et lag med skit de her kvinnelige forfatteran skriv som det ville være unaturlig for mæ å ikle mæ, sjøl om det passe for dem,

men kanskje æ av og til lure på om æ kunne vært en sånn? Bare enda en av de parallelluniversmulighetan man kan gripe – enn om æ, da æ tidligtidlig i tyveåran leste Michelle Tea fulgte ho videre til Eileen Myles, Chris Kraus, Maggie Nelson – det ville ikke vært unaturlig, tenk at det bare e tilfeldigheta som sørga for at det tok mæ et ekstra tiår å lese dem?

Æ tror det nærmeste æ kom en sånn kvinnelig karakter æ har identifisert mæ med va i Pianolærerinnen, kanskje det va fordi æ gjenkjente mitt undertrykte ønske i ho … Erika(?). Eller Ester Nilsson, fordi Lena Andersson skreiv alt riktig. Men det e mer distanse der, mindre skit, og det e vel bare sånn det e, æ kom aldri så langt som å være ung og uanstendig anna enn verbalt, og nu har æ forsona mæ med det – det e mulig æ har skit under neglan, men neglelakken min e nylagt og du kommer ikke til å se den uansett.

by

to ting som ikke handle om det samme men kanskje heng sammen

Æ hadde en samtale med en venninne for noen uke siden, ho sa «du e same, du e feminist, du e dame, du e bibliotekar, du e …» og så så ho på mæ, «æ vet ikke ka du definere dæsjøl som?» og æ svarte «æ vet ikke helt sjøl heller.» Æ snakka med en fyr som også jobbe på NB om Kickstarter og sånt, hevda at æ kommer til å gå personlig konkurs på grunn av alle tegneserian æ støtte, og han lurte på ka slags tegneseria, «nei, du vet, urfolksgreier, feministgreier og … homorelevant stoff» svarte æ etter å ha stoppa og tenkt mæ om.

Æ tror mitt største problem (eh, vi kan i det minste late som) e at ordet queer ikke ligg godt i munnen min på norsk i det hele tatt. En gang i tidenes morgen, da æ fortsatt fikk holde semi-jevnlige morrakåseri på NRK Sápmi, snakka æ om det, at det ordet passe så bra på samisk, dessuten vitsen/rimet «Piera, leat go queera?», men på norsk?, æ får det ikke til å passe, det sitt ikke, det føles som om halve ordet forsvinn i munnhula, og kordan skal man egentlig uttale den r:en til slutt? Si det.

Æ tror æ like det, ordet, queer, fordi det for mæ føles som å i bunn og grunn definere mæ som ikke-heterofil, og det e omtrent så spesifikk æ like å være: æ like folk (eller så hate æ alle, det vakle litt mellom de to ytterpunktan eller begge to på en gang), æ like folk som får hjernen min til å jobbe på nye uventa måta eller mer av det gamle eller små justeringe; æ like folk og det virke bortkasta å definere mæ inn i eller ut av en legning sjøl om æ stadig tenke at æ burde komme ut av skapet (men æ gjorde det og så omdefinerte æ mæsjøl og så måtte æ gjøre det igjen og herregud så slitsomt livet e, så tungvint heteronormativitet e) men æ gidd ikke.

Æ gjør det når det passe sånn, «æ va så forelska i [ho] den gang da» og «æ synes [han] e så kjekk» og «bortsett fra at æ savne kroppskontakt mangle æ ingen» (og «æ vil bare ha noen som like mæ som æ også like»), men det e jo ikke så ofte det passe sånn og enn om alle antar æ e heterofil? Eller, enn om folk antar æ ikke e heterofil, e det motsatte, om æ vil at dem skal vite at æ … hold alle muligheta åpen? (eller det motsatte: å vurdere å være kjempehetero for å unnslippe og kjempelesbisk for å unnslippe, legninga mi e kanskje udefinert men i mæ syng den «ikke dæ ikke dæ ikke dæ ikke dæ» og æ kjenne mæsjøl godt nok til å høre etter – no i said no i won’t no)

Uansett e det jo knapt interessant for mæ, æ vet akkurat ka æ like sjøl om æ ikke får definert det og æ vet ikke om det bryr noen andre – æ foretrekk å tenke på det i frasa, som oftest, «æ blir automatisk litt forelska i kvinner som e et hode eller mer høyere enn mæ», e det en legning? Høye menn e litt av og på, det e så mange forbehold man må ta med menn, men æ like damer som e så høy som æ sjøl føle mæ.

Æ tenkte på det i går, fordi æ snakka om det i januar, så vidt, med en dame som va et hode høyere enn mæ og som blei imponert fordi æ ikke va redd en voksen mann som va et hode høyere enn mæ og sur, ho sa «æ hadde aldri turt det der» sjøl om æ ikke egentlig gjorde nokka stort, æ sa bare nei, og da han nekta å forstå det – som om æ burde unnvike fordi han va større enn mæ og det ga han mer makt – sa æ nei en gang til og ho sa at ho bestandig blir unnvikanes, gjør sæ liten, og æ sa «det e fordi inni hodet mitt så e æ minst like høy som dæ» sjøl om æ på ingen måte va i nærheten av å være så høy som ho.

Men det æ tenkte i går e at fordelen med å være vokst opp sammen med samer, i et samisk samfunn, e at sjøl om æ i og for sæ ikke e hverken spesielt lav eller spesielt høy (noen centimeter kortere enn 1.70 som æ e), så har æ ganske ofte, etter at æ va ferdigvokst, vært den høyeste kvinnen i rommet. Og gjerne også høyere enn ganske mange av mannfolkan som va tilstede. Og det e ikke som om man e et bedre menneske enn andre fordi man e høyere enn dem, det får være måte på, men det e jo nokka der, i reptilhjernen eller de ubevisste delan av oss, æ e høyere enn dæ, æ e ikke redd dæ,

og noen ganga sitt den i, når æ vet æ har rett, når æ vet æ har nokka mer enn bare mæsjøl i fall alt går galt, du e kanskje høyere enn mæ men æ e ikke redd dæ av den grunn, æ har jammen mæ bedre ting å holde på med enn å være unnvikanes over menn som e så vant til å være viktig fordi dem e voksen, og æ kommer til å si nei når det må sies og det å ha vært den høyeste dama i rommet gjør det lettere.

by

kjærleik og kultur, berre kjærleik og kultur

I fjor høst en gang, en dag i oktober, lørdag den 24., for å være helt spesifikk fire måneda seinere, va æ på min nyoppstarta lokale filmfestival, Slagg (og æ har slaggbiten som bevise det). Det burde æ jo egentlig ha sagt nokka om i fjor en gang, kanskje november?, men tida og veien og dokker vet nu kordan livet går fra mæ, fordi det hadde fortjent å bli sagt nokka om, bra lokal entusiasme og bra folk som gjør bra ting og fire filma som ga innblikk i arbeiderfilmen både historisk og samtidig, det ene med det andre, alle de her blogginnleggan æ aldri kommer til å skrive (kom tilbake i mai, kanskje æ skriv nokka om årets TIFF da),

og uansett va ikke poenget som sådan Slagg, bortsett fra at poenget va en av filman æ så, den norske 70-tallsklassikeren Det andre skiftet. Du har sannsynligvis kanskje aldri hørt om den, og det finnes det helt klart gode grunna til. Den e ganske banal, og handle om en purung Nils Gaup som dukke opp på Mo og får sæ jobb på Jernverket, kor han får noen venna og har sæ med kona til en av dem. Det vise sæ at karakteren til Gaup forlot det trygge vante livet i Finnmark – her billedgjort med en reinflokk som spring avgårde, selvfølgelig – for å se ka som finnes i den store verden. Æ lo ikke kjempehøyt mens æ satt i salen, men det holdt ganske hardt. Om du har en ambisjon om å se ka verden har å by på burde du sikte høyere enn Mo i Rana.

Han e en ganske ubehjelpelig skuespiller i en ganske ubehjelpelig film, kor han bruke kjedsommelig mye tid på å stirre, enten tomt ut i lufta, eller på ho han har sæ med eller mannen til ho han har sæ med. Det va ufrivillig morsomt, og mest interessant for å se kordan Mo så ut for såpass lenge siden (og kordan Gaup så ut for så lenge siden, sånn en kjekk ung mann, sånn en håpløs frisyre).

Men som Ani DiFranco syng i en av sangan sine, sometimes there’s poetry written right on the bathroom wall, og på et tidspunkt mot slutten av filmen, når Nils Gaup innser at Mo i Rana kanskje ikke har så mye å by på som en ung mann som vil se verden kunne håpe på, har han en samtale med ho han har sæ med, som jobbe på en kafé i byen og va det første mennesket han snakka med når han kom av bussen første gangen, og han sier nokka sånt som «det va nokka med øyan dine, blikket ditt, æ trodde det fantes flere som dæ her» (bortsett fra at han vel sa det på Finnmarks-dialekt, ikke min omskrevne øvre samisk middelklasse-sosiolekt).

Æ har lest så mange bøker om kjærleik den her høsten og vinteren og kanskje året gjennom, æ vet ikke, men æ leste Chris Kraus» I Love Dick og æ leste Geir Gulliksens Historier om et ekteskap og begge de bøkern dokker vet av Lena Andersson, og Ellisiv Lindkvists Selvopptatt og nu les æ Prostitute Laundry av Charlotte Shane og æ har lest Det er mitt hav av Caroline Kaspara Palonen og Elfriede Jelineks Pianolærerinnen og Green Girl av Kate Zambreno, Dept. of Speculation av Jenny Offill og så mange kjærleiksromana at dokker ane ikke (og så måtte æ snakke med Ida om mangelen på en passanes term for det som på engelsk hete romance novels, for det nærmeste vi kommer e husmorporno eller serieromana på fint, og det e jo ikke det samme, og ikke e det chick lit heller, det eneste fellestrekket romance har e at det skal slutte lykkelig, det e derfor æ les det), i tillegg til alle de her diktsamlingen æ blar mæ gjennom og gråter litt av med jevne mellomrom, samt Love itself in the letterbox av Hélène Cixous og så klart A Lover’s Discourse av Roland Barthes, men æ klare ikke å lese dem fra ende til anna lenger, mitt gamle sarte hjerte som har lest og gjenlest Barthes hver gang det va så mye håp og så mye fortvilelse, ka skal det bli av oss?

Æ vet ikke, men han sa «det va nokka med blikket ditt» og det finnes som oftest øyeblikk i alt, uansett kor dårlig du synes det e, det bittelille fragmentet du kan bære med dæ, æ så «Reaktor» med Giron Sámi Teáhter for ikke så lenge siden (en uke, ikke fire måneda!), og det va ikke så verst men ikke så fullt av varige inntrykk, bortsett fra et øyeblikk, kor to av de tre karakteran plutselig gir etter for hverandre og sitt vendt mot hverandre og han trekk ho nærmere og dem har bein og arma rundt hverandre og æ kunne ikke forstå ka det va i det øyeblikket før æ kom på at æ for minst femten år siden leste et blogginnlegg av noen æ fulgte den gang da kor ho hadde skrevet om at ho satt sånn og kyssa en jente ho va forelska i (eller en mann? et menneske) og æ gjorde den der greia kor du les nokka og så må konsentrere dæ for å få alle delan av menneskan til å passe sammen, kordan gjør man sånt, og så satt det fast helt til det dukka opp nesten tyve år seinere (æ va ikke tretten da æ leste det, æ huske såpass, men æ va kanskje seksten? femten pluss),

og det va ikke så mye å ta med sæ fra den filmen, sjøl om æ va glad for at den fine lille filmfestivalen satte den opp (og at dem skal ha mer festival i år, ett år av gangen, det e bra), men den ene linja (eller de to, men den andre «æ ville se verden» fungerte liksom ikke på samme måten) satt igjen, har fulgt etter mæ siden da, det va nokka med blikket ditt, æ tenkte det va flere som dæ i den her byen, men det e kanskje ikke det? Æ prøve fortsatt å treffe blikket til folk, se om det e noen som ser tilbake; film og bøker og kjærleik e ikke virkeligheta, men kanskje, om æ ser litt nøyere etter, neste gang blikkan vårres møtes, kanskje?