Engel med skit på fingran

I det siste har æ lest teksta skrevet av folk som ikke e redd for å være møkkate – sånne som stikk fingeren i jorda eller i kjønnet eller i skitne, svette kroppa; «de fingran som skriv det her har elta brøddeig, dratt en mark opp av jorda, vært inni trusa di» for å parafrasere Morten for årevis siden,

og æ har lest de tekstan og æ e tiltrukket av de tekstan, det uredde i dem, eller det som kanskje e redd men også skriv, det å skrive uten et lag av topplakk, sånt som jevne ut alt som kanskje blei litt ujevnt.

Og æ har tenkt at æ skulle ønske æ kunne skrive sånn, skrive det skitne ikke bare skrive skit. Men det e ikke naturlig for mæ, og æ tror ikke det e bare fordi æ e så vant til det der ekstra laget av «ordnede former», æ tror æ kan – og av og til gjør – skrive hudløst og nakent – men det blir ikke skittent av den grunn,

æ kan skrive skit, men æ e sjelden skitten på måten dem æ har lest har vært skitten. Æ sover ikke i sengetrekk gjennomtrukket av kroppsvæsker fra folk æ ikke huske navnet på, æ drikk mæ ikke sanseløst berusa og snuble inn på jobb dagen etter i en kjole som ikke har vært vaska på en måned sjøl om den stadig ligg i skittentøyskurven, æ reise ikke med bare en ryggsekk til land æ ikke har vært i før, kommer ikke i snakk med vilt fremmede menneska, ende opp med å være våken hele natta og snakke som om vi har kjent hverandre i årevis.

Og det e i og for sæ ikke et savn, æ har bestandig vært typen som like å reise med koffert, sjekke inn bagasjen, sove i hotellrom æ ikke treng å dele, med døre som har lås og nøkkel, spise på restauranta som kan finne på å servere amuse bouche før maten, hvileretta og en sorbet for å rense ganen – det e et lag med skit de her kvinnelige forfatteran skriv som det ville være unaturlig for mæ å ikle mæ, sjøl om det passe for dem,

men kanskje æ av og til lure på om æ kunne vært en sånn? Bare enda en av de parallelluniversmulighetan man kan gripe – enn om æ, da æ tidligtidlig i tyveåran leste Michelle Tea fulgte ho videre til Eileen Myles, Chris Kraus, Maggie Nelson – det ville ikke vært unaturlig, tenk at det bare e tilfeldigheta som sørga for at det tok mæ et ekstra tiår å lese dem?

Æ tror det nærmeste æ kom en sånn kvinnelig karakter æ har identifisert mæ med va i Pianolærerinnen, kanskje det va fordi æ gjenkjente mitt undertrykte ønske i ho … Erika(?). Eller Ester Nilsson, fordi Lena Andersson skreiv alt riktig. Men det e mer distanse der, mindre skit, og det e vel bare sånn det e, æ kom aldri så langt som å være ung og uanstendig anna enn verbalt, og nu har æ forsona mæ med det – det e mulig æ har skit under neglan, men neglelakken min e nylagt og du kommer ikke til å se den uansett.

to ting som ikke handle om det samme men kanskje heng sammen

Æ hadde en samtale med en venninne for noen uke siden, ho sa «du e same, du e feminist, du e dame, du e bibliotekar, du e …» og så så ho på mæ, «æ vet ikke ka du definere dæsjøl som?» og æ svarte «æ vet ikke helt sjøl heller.» Æ snakka med en fyr som også jobbe på NB om Kickstarter og sånt, hevda at æ kommer til å gå personlig konkurs på grunn av alle tegneserian æ støtte, og han lurte på ka slags tegneseria, «nei, du vet, urfolksgreier, feministgreier og … homorelevant stoff» svarte æ etter å ha stoppa og tenkt mæ om.

Æ tror mitt største problem (eh, vi kan i det minste late som) e at ordet queer ikke ligg godt i munnen min på norsk i det hele tatt. En gang i tidenes morgen, da æ fortsatt fikk holde semi-jevnlige morrakåseri på NRK Sápmi, snakka æ om det, at det ordet passe så bra på samisk, dessuten vitsen/rimet «Piera, leat go queera?», men på norsk?, æ får det ikke til å passe, det sitt ikke, det føles som om halve ordet forsvinn i munnhula, og kordan skal man egentlig uttale den r:en til slutt? Si det.

Æ tror æ like det, ordet, queer, fordi det for mæ føles som å i bunn og grunn definere mæ som ikke-heterofil, og det e omtrent så spesifikk æ like å være: æ like folk (eller så hate æ alle, det vakle litt mellom de to ytterpunktan eller begge to på en gang), æ like folk som får hjernen min til å jobbe på nye uventa måta eller mer av det gamle eller små justeringe; æ like folk og det virke bortkasta å definere mæ inn i eller ut av en legning sjøl om æ stadig tenke at æ burde komme ut av skapet (men æ gjorde det og så omdefinerte æ mæsjøl og så måtte æ gjøre det igjen og herregud så slitsomt livet e, så tungvint heteronormativitet e) men æ gidd ikke.

Æ gjør det når det passe sånn, «æ va så forelska i [ho] den gang da» og «æ synes [han] e så kjekk» og «bortsett fra at æ savne kroppskontakt mangle æ ingen» (og «æ vil bare ha noen som like mæ som æ også like»), men det e jo ikke så ofte det passe sånn og enn om alle antar æ e heterofil? Eller, enn om folk antar æ ikke e heterofil, e det motsatte, om æ vil at dem skal vite at æ … hold alle muligheta åpen? (eller det motsatte: å vurdere å være kjempehetero for å unnslippe og kjempelesbisk for å unnslippe, legninga mi e kanskje udefinert men i mæ syng den «ikke dæ ikke dæ ikke dæ ikke dæ» og æ kjenne mæsjøl godt nok til å høre etter – no i said no i won’t no)

Uansett e det jo knapt interessant for mæ, æ vet akkurat ka æ like sjøl om æ ikke får definert det og æ vet ikke om det bryr noen andre – æ foretrekk å tenke på det i frasa, som oftest, «æ blir automatisk litt forelska i kvinner som e et hode eller mer høyere enn mæ», e det en legning? Høye menn e litt av og på, det e så mange forbehold man må ta med menn, men æ like damer som e så høy som æ sjøl føle mæ.

Æ tenkte på det i går, fordi æ snakka om det i januar, så vidt, med en dame som va et hode høyere enn mæ og som blei imponert fordi æ ikke va redd en voksen mann som va et hode høyere enn mæ og sur, ho sa «æ hadde aldri turt det der» sjøl om æ ikke egentlig gjorde nokka stort, æ sa bare nei, og da han nekta å forstå det – som om æ burde unnvike fordi han va større enn mæ og det ga han mer makt – sa æ nei en gang til og ho sa at ho bestandig blir unnvikanes, gjør sæ liten, og æ sa «det e fordi inni hodet mitt så e æ minst like høy som dæ» sjøl om æ på ingen måte va i nærheten av å være så høy som ho.

Men det æ tenkte i går e at fordelen med å være vokst opp sammen med samer, i et samisk samfunn, e at sjøl om æ i og for sæ ikke e hverken spesielt lav eller spesielt høy (noen centimeter kortere enn 1.70 som æ e), så har æ ganske ofte, etter at æ va ferdigvokst, vært den høyeste kvinnen i rommet. Og gjerne også høyere enn ganske mange av mannfolkan som va tilstede. Og det e ikke som om man e et bedre menneske enn andre fordi man e høyere enn dem, det får være måte på, men det e jo nokka der, i reptilhjernen eller de ubevisste delan av oss, æ e høyere enn dæ, æ e ikke redd dæ,

og noen ganga sitt den i, når æ vet æ har rett, når æ vet æ har nokka mer enn bare mæsjøl i fall alt går galt, du e kanskje høyere enn mæ men æ e ikke redd dæ av den grunn, æ har jammen mæ bedre ting å holde på med enn å være unnvikanes over menn som e så vant til å være viktig fordi dem e voksen, og æ kommer til å si nei når det må sies og det å ha vært den høyeste dama i rommet gjør det lettere.

kjærleik og kultur, berre kjærleik og kultur

I fjor høst en gang, en dag i oktober, lørdag den 24., for å være helt spesifikk fire måneda seinere, va æ på min nyoppstarta lokale filmfestival, Slagg (og æ har slaggbiten som bevise det). Det burde æ jo egentlig ha sagt nokka om i fjor en gang, kanskje november?, men tida og veien og dokker vet nu kordan livet går fra mæ, fordi det hadde fortjent å bli sagt nokka om, bra lokal entusiasme og bra folk som gjør bra ting og fire filma som ga innblikk i arbeiderfilmen både historisk og samtidig, det ene med det andre, alle de her blogginnleggan æ aldri kommer til å skrive (kom tilbake i mai, kanskje æ skriv nokka om årets TIFF da),

og uansett va ikke poenget som sådan Slagg, bortsett fra at poenget va en av filman æ så, den norske 70-tallsklassikeren Det andre skiftet. Du har sannsynligvis kanskje aldri hørt om den, og det finnes det helt klart gode grunna til. Den e ganske banal, og handle om en purung Nils Gaup som dukke opp på Mo og får sæ jobb på Jernverket, kor han får noen venna og har sæ med kona til en av dem. Det vise sæ at karakteren til Gaup forlot det trygge vante livet i Finnmark – her billedgjort med en reinflokk som spring avgårde, selvfølgelig – for å se ka som finnes i den store verden. Æ lo ikke kjempehøyt mens æ satt i salen, men det holdt ganske hardt. Om du har en ambisjon om å se ka verden har å by på burde du sikte høyere enn Mo i Rana.

Han e en ganske ubehjelpelig skuespiller i en ganske ubehjelpelig film, kor han bruke kjedsommelig mye tid på å stirre, enten tomt ut i lufta, eller på ho han har sæ med eller mannen til ho han har sæ med. Det va ufrivillig morsomt, og mest interessant for å se kordan Mo så ut for såpass lenge siden (og kordan Gaup så ut for så lenge siden, sånn en kjekk ung mann, sånn en håpløs frisyre).

Men som Ani DiFranco syng i en av sangan sine, sometimes there’s poetry written right on the bathroom wall, og på et tidspunkt mot slutten av filmen, når Nils Gaup innser at Mo i Rana kanskje ikke har så mye å by på som en ung mann som vil se verden kunne håpe på, har han en samtale med ho han har sæ med, som jobbe på en kafé i byen og va det første mennesket han snakka med når han kom av bussen første gangen, og han sier nokka sånt som «det va nokka med øyan dine, blikket ditt, æ trodde det fantes flere som dæ her» (bortsett fra at han vel sa det på Finnmarks-dialekt, ikke min omskrevne øvre samisk middelklasse-sosiolekt).

Æ har lest så mange bøker om kjærleik den her høsten og vinteren og kanskje året gjennom, æ vet ikke, men æ leste Chris Kraus» I Love Dick og æ leste Geir Gulliksens Historier om et ekteskap og begge de bøkern dokker vet av Lena Andersson, og Ellisiv Lindkvists Selvopptatt og nu les æ Prostitute Laundry av Charlotte Shane og æ har lest Det er mitt hav av Caroline Kaspara Palonen og Elfriede Jelineks Pianolærerinnen og Green Girl av Kate Zambreno, Dept. of Speculation av Jenny Offill og så mange kjærleiksromana at dokker ane ikke (og så måtte æ snakke med Ida om mangelen på en passanes term for det som på engelsk hete romance novels, for det nærmeste vi kommer e husmorporno eller serieromana på fint, og det e jo ikke det samme, og ikke e det chick lit heller, det eneste fellestrekket romance har e at det skal slutte lykkelig, det e derfor æ les det), i tillegg til alle de her diktsamlingen æ blar mæ gjennom og gråter litt av med jevne mellomrom, samt Love itself in the letterbox av Hélène Cixous og så klart A Lover’s Discourse av Roland Barthes, men æ klare ikke å lese dem fra ende til anna lenger, mitt gamle sarte hjerte som har lest og gjenlest Barthes hver gang det va så mye håp og så mye fortvilelse, ka skal det bli av oss?

Æ vet ikke, men han sa «det va nokka med blikket ditt» og det finnes som oftest øyeblikk i alt, uansett kor dårlig du synes det e, det bittelille fragmentet du kan bære med dæ, æ så «Reaktor» med Giron Sámi Teáhter for ikke så lenge siden (en uke, ikke fire måneda!), og det va ikke så verst men ikke så fullt av varige inntrykk, bortsett fra et øyeblikk, kor to av de tre karakteran plutselig gir etter for hverandre og sitt vendt mot hverandre og han trekk ho nærmere og dem har bein og arma rundt hverandre og æ kunne ikke forstå ka det va i det øyeblikket før æ kom på at æ for minst femten år siden leste et blogginnlegg av noen æ fulgte den gang da kor ho hadde skrevet om at ho satt sånn og kyssa en jente ho va forelska i (eller en mann? et menneske) og æ gjorde den der greia kor du les nokka og så må konsentrere dæ for å få alle delan av menneskan til å passe sammen, kordan gjør man sånt, og så satt det fast helt til det dukka opp nesten tyve år seinere (æ va ikke tretten da æ leste det, æ huske såpass, men æ va kanskje seksten? femten pluss),

og det va ikke så mye å ta med sæ fra den filmen, sjøl om æ va glad for at den fine lille filmfestivalen satte den opp (og at dem skal ha mer festival i år, ett år av gangen, det e bra), men den ene linja (eller de to, men den andre «æ ville se verden» fungerte liksom ikke på samme måten) satt igjen, har fulgt etter mæ siden da, det va nokka med blikket ditt, æ tenkte det va flere som dæ i den her byen, men det e kanskje ikke det? Æ prøve fortsatt å treffe blikket til folk, se om det e noen som ser tilbake; film og bøker og kjærleik e ikke virkeligheta, men kanskje, om æ ser litt nøyere etter, neste gang blikkan vårres møtes, kanskje?

ting det virke passanes å skrive om seint en fredag kveld

Æ va sikker på at æ allerede hadde skrevet nokka om det her, så æ leste mæ tre år bakover i tid på bloggen (det tar ikke så lang tid som man kanskje skulle tro, i og med at æ plutselig slutta å blogge), og æ snakke virkelig ikke om anna enn teater og samer. Gjerne en blanding. Men det va ikke det æ trodde æ hadde skrevet om, æ sneia så vidt innom det i en bloggpost æ skreiv før æ fylte tredve, men ikke på måten æ har tenkt på det på i kanskje et år nu. Det slo mæ at det va kanskje derfor æ blogga så lite så lenge, fordi æ prøvde å finne en måte å si det på, og det finnes ikke, egentlig.

Fordi det her kommer til å bli feil uansett kordan æ skriv det, og æ kommer til å virke patetisk uansett kordan æ sier det, og æ har jo ikke et ønske som sådan om å framstå som patetisk, kæm som har det? (bortsett fra menn som antar at om dem e eller framstår som patetisk nok må noen ligge med dem fordi da fortjene dem det og kjærleik e en menneskerett og koffor kan ingen elske dem, og så blir dem sint og så skyt dem folk, i hvert fall i USA, men det va definitivt ikke poenget)

For det heng kanskje litt sammen med å ha bikka tredve, og det heng definitivt veldig sammen med å ha flytta til Mo, og det heng sammen med å ha fått mæ en ordentlig jobb, æ blei et etablert menneske på sånne rare måta, æ e medlem i en fagforening og æ meldte mæ inn i et politisk parti (det har ikke så mye med saken å gjøre, men av alle ting å gjøre), og æ e medlem i en kunstforening og æ støtte organisasjona med penga hver måned – æ har definitivt ikke nådd tiende-nivå, æ e ikke en god kristen (men det va da vel heller aldri et mål?), men æ tjene penga nok til å kunne støtte gode formål når æ vil støtte dem.

Æ e fortsatt rotate og håpløs og æ svare aldri på epost og æ tar som oftest ikke telefonen og æ e litt bekymra hver gang æ får en facebookmelding. Det e ikke fordi æ ikke vil snakke med folk, men ansvar e vanskelig og æ øve mæ på å få det til, men det går litt så som så.

Og ingenting av det her e poenget, det e firehundre ord med distraksjona fordi æ ikke egentlig vil si nokka om det æ tenkte æ skulle si nokka om, eller så e det begrunnelsen for koffor æ tenke mer på det æ trodde æ va for fornuftig til å tenke så mye på. Og nu begynne æ å nærme mæ Polonius-nivå på å snakke mæ rundt grøten, Hamlet hadde rukket å ta livet av mæ omså kor mange ganga helt uten at æ kom til poenget.

For poenget e det her, tror æ: æ blir mer og mer sikker på at æ må klare mæsjøl. Eller: æ tror æ kommer til å være aleina for alltid. Riktigere: æ har innsett at æ må planlegge som om æ kommer til å være aleina for alltid.

Ka betyr det? Jo, det betyr at æ treng egenkapital nok til å kjøpe en leilighet på egenhånd. Det betyr at æ treng et sikkerhetsnett her i byen som ikke e en partner og dermed må være andre menneska. Det betyr at æ planlegg framtidige reise aleina. Kanskje kan æ holde fast på den utslitte romantiske ideen om å aldri reise til Paris med mindre æ kan reise sammen med mitt hjertes utkårede, men det e nu bare fordi det e så mange andre plassa å dra og æ har ikke et så stort behov for å se Paris.

Æ kommer med stor sannsynlighet, overveldanes stor sannsynlighet, aldri til å kunne feire et sølvbryllup, æ må finne andre ting æ kan ha vært sammen med i femogtyve år. Og på den ene sida e det kanskje et savn, men det e mer en stadfestelse av fakta. Det e en gradvis oppdagelse av at æ kan godt være forelska, forsåvidt, men æ e også pragmatisk.

Fordelen med det her e at æ har rukket å bli toogtredve uten at noen har lurt på om det ikke e på tide at æ blir satt barn på snart, for kæm skulle ha gjort det? Dét e trikset om du vil forbli frivillig barnløs: bare la vær å ha en kjæreste, for folk vil jo ikke nødvendigvis oppfordre menneska til å bli alenemødre. Æ kunne alltids blitt alenemor om æ faktisk ville ha barn, men nu har æ snart bikka tyve år uten å ville ha barn. Og æ har slått mæ til ro med at det kan hende det plutselig endre sæ, kanskje æ fylle seksogtredve og angre som en hund, innser at lykken i livet e en liten versjon av mæsjøl, kæm vet, æ vet æ bruke mye tid på å skrive absolutta, men æ bruke minst like mye tid på å ta forbehold, så koffor ikke om det her også.

Det e uansett ikke barn som e poenget, men alt det andre. Æ like å ha et liv med plass til mæsjøl, æ vet ikke om æ egne mæ til å bo sammen med et anna menneske for alltid (æ leste en artikkel en gang om folk i langvarige forhold som ikke bor sammen og blei gledelig overraska over at det e en mulighet. Æ tror æ ville landa på at det va for økonomisk ufornuftig, men det kan hende æ ikke ville slått mæ til ro med et rom for mæsjøl, som Woolf ønske, kanskje æ treng flere rom, en hel etasje), æ ville alltids være villig til å finne ut av det om det skulle dukke opp noen, det e ikke som om æ har bestemt mæ for at kjærleiken ikke finnes,

om nokka e æ mer sikker enn noensinne på at kjærleiken finnes, at folk finn den på så mange måta, at dem finn hverandre og har hverandre, at folk velge hverandre hver dag gjennom et helt liv, at dem kan se det andre mennesket nesten hver dag i femogtyve år og fortsatt tenke at det va et godt valg, æ gråter og gråter av observert kjærleik, mellom foreldra og barn, mellom søsken, mellom dem som blir kjæresta, har vært sammen i ett år, i tyve år, i femti år, æ synes det e så fint, æ e så lettrørt, og æ tror ikke at æ e et uelskelig menneske.

Æ tror ikke på den ene utvalgte, at det finnes en person der ute i verden det e meninga at æ skal finne (mest fordi det høres jævlig slitsomt ut og æ unngår som oftest ting som e jævlig slitsom), som skal finne mæ, men æ e et ganske sært menneske som flytta til en ganske liten by med ganske få folk som e som mæsjøl. Eller: som flytta til en by med ganske få folk som kan tenkes å like den æ e på en måte som tilsier årevis. Eller i det hele tatt.

Æ mene, æ kunne vel alltids finne noen å ha mæ med om det va det om å gjøre, og nu vurdere æ å sette mæ på hendern mine for ikke å utvide den tanken, fordi æ lærte at man ikke treng å være enten/eller-aseksuell, det – som alt anna – e en skala (det sier sæsjøl, gjør det ikke, når man tenke sæ om? ka som ikke e en skala bortsett fra liv og død), og æ e et sted på den skalaen, tror æ, som tilsier at å både kan savne å ha en kjæreste og klare mæ greit uten en. Det mest upraktiske fra begge verdena, ja! (Det du er vært fullt og helt, sa dem, og æ bare JA! Begge dela, samtidig! Kor mange sjølmotsigelsa kan æ få inn i den her kroppen på en gang? Alle sammen!)

Æ savne kroppskontakt, av og til, det e den eneste upraktiske delen i det hele, å leve et liv kor man stort sett ikke e anni andre menneska, kor enhver berøring e en overraskelse man kan bære på i dagesvis. Den delen e litt slitsom, æ kroe mæ sammen og prøve å ikke tenke på det, men det fungere jo aldri.

Andre ganga hende det at æ savne det å ha noen som … e nødt til å høre på mæ, i mangel av bedre formuleringe. Eller: noen som kjenne så mange aspekta av mæ at dem skjønne ka æ mene. Æ tenkte det i dag, at æ har følt mæ skikkelig entusiastisk i det siste (æ tror forsåvidt æ mest av alt har vært litt mentalt ustabil de siste uken, en kombinasjon av forkjølelsa og unnlatelsessynda og en lang rekke ting æ burde ha gjort men enda ikke har gjort, samt tre uke på rad med reise og det ene med det andre, æ har gått fra høye høyda til uvanlig dype bunna, men det rette sæ opp igjen), men så har æ ingen plassa å gjøre av den entusiasmen anna enn internett, så æ spamme facebook og twitter og instagram med alt som more mæ, og så skjer det ingenting. Og det føles litt som å dytte all entusiasmen min ned i et svart hull, og så bli overraska når æ ikke får den i retur. Dessuten e det nokka med det der å kunne være entusiastisk med folk som e i samme rom som dæsjøl, det finnes ikke emoticona nok for å vise at man klappe i hendern av glede når man kan gjøre det til noen som e i samme rom som en sjøl.

Og vennskap e en gradvis prosess, om man i utgangspunktet ikke har en felles referanseramme må man bygge den opp, og det tar tid. Og det e jo gøy, fordi man kan lære nye ting, hermeneutikk e fordelen med nye vennskap, men av og til vil man bare at folk skal skjønne ting med engang. Æ vil si A til noen og se resten av alfabetet lyse opp i øyan demmes, men så sitt æ her og kjenne egentlig ingen æ kan si en eneste bokstav til. Og æ e pragmatisk nok til at det går bra, æ vet det høres ut som om det går dårlig, men det gjør ikke det, det går bra, æ slit med å formulere tankan æ har og det va derfor æ ikke skreiv nokka på halvanna evighet (før æ returnerte med teater og samer, berre teater og samer), det går bra og æ e pragmatisk og tenke at æ må legge plana for kordan det skal fortsette å gå bra å eksistere i ensom majestet i årevis framover.

Og om man sier det til folk så sier dem nei, sier dem neida, sier dem at du e elskbar og du e verdifull og du e et menneske som fortjene kjærleik, sier dem at du e et fantastisk bra menneske kæm som helst ville vært heldig som fikk være sammen med dæ, så mange vennligsinna kjærleiksfulle frasa vennan dine kan si fordi dem e glad i dæ, og dem har verdi, så klart har dem verdi, det finnes frasa æ fortsatt bær med mæ fordi dem va uventa erklæringe av ting æ ikke trodde va verdt å erklære, æ tror ikke at æ ikke fortjene å bli elska, æ e rosenkål og det e ikke alle som like rosenkål men et sted der ute e det noen som elske rosenkål og en dag kommer dem til å finne mæ og vi kommer til å finne hverandre og vi kommer til å takke gud eller stjernan eller nokka jordisk hver eneste dag for at vi fant hverandre fordi rosenkål e det beste som finnes, men det e langt flere menneska som like brokkoli her i verden enn rosenkål (æ vet da faen om grønnsaksmetaforen min hold vann, dokker får bære over med mæ) og æ kan ikke planlegge et liv ut fra en antakelse om at æ en dag finn det her rosenkålelskende mennesket, for ka skal æ gjøre i mellomtida?

Så æ tror kanskje ikke æ kommer til å være aleina for alltid, ikke på måten memen mene det, ikke på måten bitre unge menn mene det, ikke på måten bitre voksne damer mene det, æ tror det finnes en sannsynlighet for at æ ikke kommer til å være bare mæsjøl i overskuelig framtid, men æ kan ikke planlegge et liv ut fra en hypotetisk mulighet for kjærleik, og æ kan ikke la være å leve mens æ lure på om æ noensinne kommer til å bli elska av noen æ også vil elske – og det e del to av problemet, e det ikke, det æ av og til blir redd for, at æ skal slå mæ til ro med nokka, med noen, ikke fordi æ har en enorm liste med krav til en potensiell partner, men æ kjenne alle mine beste egenskapa, æ vet kor mye bra æ kan bidra med, og æ vil ikke slå mæ til ro med noen som ikke kan verdsette det som e bra og slå sæ til ro med det som e dårlig (æ vet da om ganske mange av mine verste egenskapa også, slapp av) bare fordi æ blir lei av å være ensom,

så æ lære mæ å ha et liv aleina, æ e god på det, som oftest, og de dagan det går dårlig kan æ alltids nynne på Bob Dylan for å minne mæsjøl på det, most of the time/I wouldn’t change it if I could, sjøl om han e ironisk, men så lenge det e mye nok i et liv man synes e verdt å beholde klare man sæ vel alltids uten enkelte andre dela.

Æ vet ikke, men det finnes så mye i verden man kan elske, så mange måta man kan elske så mye forskjellig, at om æ til syvende og sist ende opp uten den der ene kjærleika som e den ene kjærleika alle antar at man må ha, så finn æ vel alltids mer enn nok anna som kan ta den plassen, enten folk ser at det e nok eller ikke? Æ prøve å lære mæ at det hold, fordi takknemlighet for kjærleik man har tross alt e bedre enn et endeløst savn etter en kjærleik man aldri kan være sikker på å få fra noen man også har lyst til å gi den til.

&
postscript: æ hadde nevnt det før, men i 2011, så det va så lenge siden. Men her.

æ har niognitti problema, men fintfølelse e ikke ett av dem [det samiske sinnet]

Min nesten-gáibmi Silje Karine delte det forrige blogginnlegget mitt og la til nokka om at sjøl om den samiske smerte e reell, så kjenne ho oftere på de andre bestanddelan: sinne og håp. Og det har ho helt rett i. Den samiske smerte – være sæ den ironiske, den reelle, eller den fysiske – finnes, og mistroen finnes (og æ har nylig lest Inger Christensen, ja), men vis mæ en same som ikke e sint og æ skal vise dæ noen som e assimilert.

I den første Avengersfilmen, når dem e midt i den siste, avgjøranes kampen – før den neste, avgjøranes kampen – sier noen, Iron Man?, til Bruce Banner, som prøve å være et fredelig menneske men har Hulken i sitt indre, «we could really use the big guy» (eller nokka, mulig æ parafrasere) korpå Banner svare ett eller anna som munne ut i «that’s my secret. I’m always angry» fordi Hulken bare trår fram når Banner gir utløp for sinnet sitt.

Det finnes sikkert tegneseriebegrunna årsaka til koffor Banner e en sint middelaldranes mann vi skal ha sympati med, æ har lest for lite Marvel til å vite det og kan ikke egentlig si æ e interessert nok til å ville finne ut av det, men den setninga sitt igjen i mæ, æ fjerna den fra sin opprinnelige kontekst og tar den til eget bruk.

Min samiske hemmelighet e at æ bestandig e sint. Æ e et positivt innstilt håpefullt menneske med stor tro på mine medmenneska og alt vi kan få til, alle sammenhengan oss imellom. Og æ e bestandig sint.

Mitt indre e besjelinga av en av verdens farligste elve: River Wharfe/The Bolton Strid. Æ ser omgjengelig ut (tror æ) og æ e omgjengelig (i den grad sosialt utilpasse menneska e det), men det finnes et sinne som går så dypt i mæ at æ tror man tar både ryggmargen og språket om det fjernes. Æ blir ikke sint, ikke sånn som Hulken, ikke sånn som ropende menn eller rasanes kommentarfelttroll, men det e bare fordi æ 1. har en viss evne til retorikk, og 2. automatisk gråter når æ blir sint nok. Så æ blir spydig og ubetenksom og det eneste som stoppe mæ e at æ kjenne pulsen banke i hele kroppen og vet at omtrent alt æ lire av mæ etter det e en dårlig idé.

Æ vet ikke om det e bare mæ, æ tvile egentlig men kæm vet med fysiske reaksjona, men den fysiske følelsen av det sinnet, overflata på det, e velkjent: det dunke i brystkassa og i arman, i halsen og i hodet. Æ antar det finnes folk som får til å snakke på tross av det, men æ ende i tåra og dem finnes det allerede nok av i den samiske offentligheta, så æ trekk mæ tilbake. Skriv et blogginnlegg i stedet for, i etterkant, når æ har et tastatur fingran mine kan tenke på – fordi æ i det sinnet oppstår ofte ikke vet mer enn ka magefølelsen sier (og det e som oftest NEI), æ må finne argumentan mens æ tenke høyt, og det e skummelt muntlig, på ståanes fot. Det e derfor æ ikke e politiker, bare engasjert på sidelinja. (Det og en grunnlegganes mistro til politikk, politiske systema, hestehandla og kompromissa e ikke min greie, æ skjønne idealet om konsensus, men æ godtar det ikke, for å sitere en anna poet.)

Men æ e sint. Grunnlegganes rasanes. Æ skjønne ikke kordan man kan leve som menneske i et strukturelt system som det vi har uten å være sint. Med mindre man har en grunnlegganes godhet i bunnen av sin sjel, for det vet æ at noen har. Og æ skulle ønske æ va et av de menneskan, æ beundre dem, elske at dem finnes, vil beskytte godheta i dem for enhver pris, det e ingen vits i å fortsette i verden om det ikke e sånne menneska igjen, æ har ambisjona om å bli sånn. Æ vil bli en varmhjerta syttiåring fylt av godhet. Men tohundre eller flere år med strukturell rasisme, med fornorskning, med liksomgodhet, to hundre år med majoritetsmenneska som mene at vi må kunne snakke om nødvendigheta i å «redde en kultur» gjør det umulig. Om æ utstråle varme, godhet, håp, positivitet eller kjærleik e det på tross av den strukturelle rasismen som omgir oss, ikke fordi æ e «over det».

Og om du – et retorisk du, men kæm av oss har ikke møtt en av dem – sier du ikke merke nokka til den langvarige og pågåanes strukturelle rasismen og kolonialiseringa og assimileringa som fortsatt foregår, e det ikke dem av oss som gjør det som har et problem.

Du treng ikke være sint, æ ønske ikke det her sinnet på noen andre, men du kan ta dæ faen på at æ ikke slutte bare fordi du synes det e slitsomt å bli møtt med den typen følelsa.

Det samiske sinnet mitt vakle mellom å være et konstruktivt og destruktivt sinne, konstruktivt fordi sinne e mer aktivt enn smerte, om man behandle den rett, om man evne å se det større bildet, ikke bare det at man e sint og lar det gå ut over kæm som helst og alle og enhver (sjøl om det tidvis e uunngåelig, æ vet), om man lar sinnet styre retninga, ikke metoden. Det e destruktivt, ikke bare når det blir målløst og ubehjelpelig, en trassig fireåring som rope Æ VIL IKKE uten å vite ka man vil, men også fordi, som Audre Lorde sa, «the master’s tools will never dismantle the master’s house». Vi e omgitt av struktura som e bygd og bygges på at vi e en kultur som kanskje ikke burde dø, men som definitivt ikke får rom til å leve på den måten en kultur treng for å leve og utvikles. Vi utvikle oss, blir mer og bedre og mer uunngåelig på tross av strukturan, ikke på grunn av dem.

Vi e som trærne som bane sæ vei gjennom asfalt og mellom brostein: det e imponeranes at vi får det til, men det burde da virkelig ikke være nødvendig å måtte leve sånn.

Uansett kor rundhånda staten late som om dem e med penga – og kor mange samiske prosjekt kan du nevne på ståanes fot som slit med for lite penga, ett poeng per prosjekt, alt under ti e kunnskapsløshet (å si «alle sammen» e sannsynligvis korrekt, men definitivt juks) – gjør dem fortsatt ingenting med strukturen som omgir oss, og om nokka går galt e det vårres egen feil, det e ildsjelan vårres som ikke brenn sterkt nok – men kor lenge kan man kreve at noen skal brenne for nokka, med minimal lønn og hjelp, uten å miste sæsjøl helt? Det finnes så mange som gjør mer enn man kan forvente, som ofte har gjort det lenger enn æ har vært i live, fordi dem elske det og oss som folk. Men takken e muligens kongens fortjenestemedalje i sølv, aldri språksenteret vi treng, museumsbygget vi må ha, undervisningsmuligheten vi ikke egentlig klare oss uten, med mindre vi satse på at Ildsjel leve og ånde i ti år eller tiår til, både faktisk og metaforisk.

Og æ har troa på oss som folk, æ elske oss, at vi finnes, alt vi e, alt vi gjør, å bli født som same e den viktigste og beste og mest verdifulle gaven æ har fått i hele mitt liv, æ miste aldri troa på mæsjøl og på dokker, så lenge æ kan navnet på minst en anna same frykte æ ingenting, men æ slutte ikke å være sint.

Tor Jonsson skreiv diktet som avsluttes med linjan «kjærleik og død/berre kjærleik og død» og det virke nesten rett, nesten men ikke helt, for i mæ bor bare kjærleik og sinne og æ har like stor tro på begge dela.