musikk

by

Det e så mange dela i et liv

Det va litt over halvveis i dagens togtur fra Bodø til Mo, mens æ hørte på ti av tolv sanga på Ani DiFranco-albumet Which Side Are You On?, at det slo mæ. Det finnes menn hvis eneste grunn til at dem flørte med mæ e at dem regne det som trygt. Det e ufarlig å flørte med en skikkelig feit dame fordi alle skjønne at det ikke betyr nokka.

Det gjør mæ ingenting, fordi æ e min fars datter og min modus operandi egentlig e å flørte med alle som smile til mæ, æ bare lar være fordi æ vet det ikke e lov, ikke bare fordi æ e en skikkelig feit dame, men fordi man risikere at noen tror det betyr nokka når man e ung og uknytta, og dessuten e æ, med jevne mellomrom, for beskjeden for sånt.

Det e knapt poenget, uansett, bare enda en oppdagelse i rekka av oppdagelsa knytta til livet og kroppen, og æ har ikke dårlig sjøltillit, men æ har liten tillit til andre menneska, det e en nært usynlig men vesentlig forskjell.

Æ satt på en kaffebar i Bodø før avreise, etter avdelingssamlinga, venta på at klokka skulle være mye nok til at æ måtte starte til togstasjonen, va på Cielo melkebaren fordi det e et sånt sted æ titt og ofte drømme om skal eksistere på Mo og dessuten jobbe det æ enn så lenge e sikker på e Nordlands kjekkeste barista der, en mann som bukke når han spør ka du skal ha, og gjør det på en sånn måte at det funke, og æ hadde funnet fram iPoden fordi det va ganske mye folk og dertilhørende bråk der, scrolla mæ fram til Ani DiFranco-albumet, de ti av tolv sangan æ ville høre på,

for sjøl om æ aldri har vært så sur på Nick Hornby som den gangen æ leste 31 songs og han mente at Ani DiFranco hadde vært så mye bedre om ho holdt sæ til å skrive sanga om kjærleik, ikke politikk, tenke æ det om akkurat de to sangan på Which Side Are You On?, tittelsporet særlig, men også «Amendment» delvis, det e for mye politikk i et album æ e ganske sikker på handle bare om kjærleik, sjøl om politikk også e kjærleik og det e kanskje mæ det går på, mest av alt, med de to sangan. Man kan ikke si at folk burde skrive bare om kjærleik, det e faktisk ikke lov til å si sånt om noen som på mange måta har vært instrumentell i sjangeren sint-dame-med-gitar og det som har dukka opp i etterkant, men man kan hoppe over sanga av og til, når man tenke mer på livsvisdom enn politikk,

for det e det som e med Ani DiFranco, som æ satt der og tenkte på, fordi æ kjøpte min første Ani DiFranco-CD – som også va den første CD-en ho ga ut, den sjøltitulerte – for snart seksten år siden, desember 1997 og det betyr at æ har hørt på ho i over halve livet mitt. For øyeblikket et halvt år lenger enn halve livet mitt, men mer og mer etterhvert, åpenbart, det e sånn matematikk fungere. Men det som e med ho, som slo mæ mens æ satt ved et av de høye bordan på Melkebaren og dingla med beinan, e at det å høre på ho nu e som å få en klem av et menneske du stole fullt og helt på. Det e trygt og velkjent, det e et varmt ullteppe en kald kveld. Og likevel e det stadig nokka nytt der, frasa æ aldri har hørt på den måten før, og det e det som e med Ani DiFranco, at æ har hørt på ho så lenge og ho har bestandig vært hakket eldre enn mæ, og sangan hennes har vært nokka å vokse opp mot, nokka å tro på, en storesøster som peke dæ ut en retning du ikke visste at du kunne ta,

så æ satt der og hørte på «Albacore», fordi æ på turen til Bodø tenkte på linjan «I’m no blushing girl, no innocent dove/it took me a long time to find love», og det e en trygghet i det, innså æ mens æ satt på Melkebaren og vurderte å gråte litt, at ho æ har hørt på i seksten år sier «det kan ta tid, men det e verdt det».

Og det e banalt, åpenbart e det banalt, det e på linje med at kjærleika kommer når du minst vente på det, du finn noen når du slutte å leite, det e massevis av fisk i havet (og ikke alle e gift), alle frasan æ sikkert kunne fått noen til å fortelle mæ om æ klaga min nød og oppdaga at æ ikke ville være aleina,

men en del av det e tilvenning til å bo på Mo – og æ innså under en av forelesningan på avdelingssamlinga at æ har integrert ranværing i kordan folk snakke, nu e det det som e normalen, tromsødialekt e en hyggelig overraskelse (men skikkelig brei helgelending e fortsatt verdt et lykkelig lite sukk) – fordi æ har vokst opp i en universitetsby omringa av folk som e intellektuelle og kulturarbeidera og attraktiv på så mange måta æ aldri før tenkte over, før æ kom hit.

Og det høres så fordomsfullt ut, og æ vil ikke være fordomsfull, men Mo e ikke en universitetsby (enda, og innen Campus Helgeland gir avkastning e æ for gammel til å gå på student/studinejakt) og kor finn man de intellektuelle utfordringan når man knapt går på nokka kulturelt? Dem dukke sikkert opp etterhvert, men i Tromsø visste æ kor æ fant dem, i Tromsø kunne æ gå og høre på folk snakke om ting som gjorde dem penere og penere jo flere smarte ting dem sa, og Mo e ikke Tromsø.

Og noen ganga e det at Mo ikke e Tromsø bare deilig, Tromsø e en by stappfull av linje mellom folk æ aldri blir kvitt enten æ vil eller ikke, noen kjenne noen og alle kjenne alle så lenge miljøet du e i e lite nok, og noen ganga e det at Mo ikke e Tromsø et savn, men det e like mye at livet mitt endra sæ etter at æ begynte å bruke nesten åtte tima hver dag på kontoret.

Og æ like kontoret, æ like de to æ jobbe sammen med på samisk, æ like seksjonen æ jobbe i, æ like avdelinga, æ like arbeidsplassen og æ vet ikke kor dypt æ måtte ha mislikt Mo for å ville slutte der nu (all den tid æ har minst tredve år igjen i arbeidslivet vil æ ikke si at æ skal bli for alltid, for alltid e minst tredve år, og det e altfor lenge til å legge plana), men æ vil kjøpe en leilighet på Mo, æ vil bli bofast her, bo et sted som e mitt eget, og det gjør enkelte ting vanskeligere,

men Ani DiFranco syng «If you’re not getting happier as you get older, then you’re fucking up» og «every time I open my mouth/I take off my clothes/and I’m raw and frostbitten/from being exposed» og det e kaldt på Mo, kaldere enn æ e vant til, men æ lære mæ å holde varmen på måta æ ikke har prøvd før, æ blir eldre her, og æ vet ikke om æ finn det æ leite etter, men æ har aldri vært god på å leite uansett. Æ ramle stort sett over ting æ ikke visste og oppdage at æ like dem sånn.

by

we could burn this whole town down

3.11.2016: æ fant den her upubliserte kladden fra 6. januar 2013, og æ tror æ lot den ligge fordi man kan da ikke skrive blogginnlegg på bare et avsnitt men det kommer jo aldri til å bli nokka mer av det, så det får så være.

I mainly work hard at being lazy but I couldn’t help but notice that you drink alone a lot lately, well, I think I could start a career out of sitting next to you and looking at your eyes my dear – come on baby who you waiting on he’s been making you wait for far too long you wear that jacket like it’s made out of steel … but your boy’s running late and I’m making you a deal. we could burn this whole town down, alright.

I mainly work at being lazy … e blant de mest perfekte førstelinjan i en sang æ noensinne har hørt – dem e høyt oppe på lista sammen med Kathleen Edwards og hennes «Choosing my words carefully has never been my strength, I’ve been known to be vague and often pointless» og det e egentlig helt feil å si at det e perfekte førstelinje for dem e ikke det, det dem e e førstelinje som får mæ til å tenke «dem syng om mæ.» Så får det så være at resten av sangen ikke passe på nokka som helst, men sånn e livet, e det ikke?, du tar en linje her og en linje der, du havne inni stemmen til Ben Nichols og tenke at kanskje man kunne ha sovna i den, tenk å kunne ligge som i en hengekøye i stemmen til Ben Nichols? Den litt grove, raspate stemmen som snik sæ inn og syng sanga som av og til e ømmere enn du tenke at en så grov røst kan være – det e en klisjé, det e nok det, men likevel – når han fortsett linja med «but I couldn’t help but notice that you drink alone a lot lately – well, I think I could start a career out of sitting next to you and looking at your eyes, my dear», da kan man kanskje tenke ett og anna enn om. Sjøl når man vet at enn om aldri føre til nokka anna enn øyeblikket kor du innser, igjen og igjen at det ikke kommer til å skje. Uansett. Men når det e midt på natta en lørdagskveld og du høre på samme sangen om og om igjen, når du sitt fast i stemmen til Ben Nichols, da e det fristanes å bare tenke enn om, å tenke på muligheta heller enn begrensinge – kanskje kunne det være nokka sånt som … ja, sånn som æ ser for mæ at det kunne vært? Nokka fint, nokka bra, nokka som e anna enn mer enn bedre enn alt anna, alle de her detaljan, det e bortkasta å håpe, men dét e jo ingen grunn til å la være – kanskje e det det Ben Nichols vil si, der han syng med raspestemmen sin og det e kanskje ikke fløyel i den, men av og til e du jo en sånn jente som tenke at betong e best, så koffor ikke?

by

Márkomeannu og samisk kulturs framtid. (sånn nesten)

Det føles litt feil, nesten, å skrive nokka om Márkomeannu uten å ha nevnt Riddu Riđđu anna enn i en bisetning, men det e en forskjell, fordi det æ vil skrive om Riddu Riđđu handle om Jorggáhallan, handle om Elsa Laula Renberg, handle om Totalteatret og konsertversjonen av Siste kveld med mamma – og moderne samiske kulturuttrykk, alt sånt som æ vil skrive ordentlig om.

Ikke det at æ vil skrive uordentlig om Márkomeannu, men Márkomeannu va små øyeblikk, stort sett, æ hang med fine folk og snakka stort sett bare tull – bortsett muligens fra da æ holdt foredraget mitt om samisk debatt i dag og i framtida, sjøl om det va mer tull enn seriøst det også. Eller, ideelt sett skulle det vel være en god blanding, og æ e fornøyd med at æ fikk folk til å le – sånn på ordentlig, uventa latter av typen dem åpenbart ikke kunne holde inne – men æ kunne gjort en bedre jobb. Det va ikke dårlig, det va greit nok, men æ kunne vært flinkere, både mer nyansert og bredere, noen ganga tror æ at æ lar være å dukke ned i ting fordi æ e redd for å kjede folk, bedre da å snakke på overflata. Og det e jo å være i overkant skeptisk til både mæsjøl og andre, å tro at det e best å ikke gå i detalja – æ vet at æ kan snakke uten å kjede andre, æ vet at æ kan formulere mæ på måta som gjør at folk synes det e verdt å høre på, verdt å lese, men æ glemme at folk ikke bor i hodet mitt. At æ e nødt til å forklare ka æ mene, fordi ordan æ bruke ikke nødvendigvis betyr det æ mene for dem som høre dem, æ må spesifisere.

(Æ ville si «men når æ snakker om samer og når æ snakke om samisk, så snakke æ om alle saman og om all samisken, når æ sier at ikke alle samer e reindriftsutøvera så mene æ ikke at alle samer som e reindriftsutøvera e ignorerbar fordi vi har hørt på dem så lenge.» Også ville æ kanskje legge til «og det fremme ikke samisk kultur når du snakke om kor trygg du e i din kultur og at du vil lære alle andre å være så trygg som du e, herrefred Kautohelvete.» men det hadde nok definitivt vært upassanes, så æ lot være. Det æ derimot sa va «æ har gått rundt og vært samisk i Tromsø i niogtyve år og æ har ikke opplevd ett eneste problem på grunn av det – æ vil ikke være normativ, æ vet at det skjer fæle ting, men det må være plass til det også, vi e samisk og det går helt greit.»)

Men uansett, Márkomeannu va gøy og fint og fullt av bra folk (som æ stort sett snakka for lite med, som sæ hør og bør). Og æ trengte bare å gå opp den bratte, bratte bakken til Gállogieddi én gang – det må være den største fordelen med å være artist på akkurat den festivalen. Det va en festival som føltes både større og mindre enn æ hadde forventa, siden æ aldri har vært der før, men bare har sett bilda.

Etter å ha tenkt litt på det, på flyturen fra Evenes til Tromsø (som æ kunne brukt på å stirre på Johan, Helge og Marion mens dem sov, men det får være måte på), konkluderte æ med at æ har tre festivalhøydepunkt. Det første va Lovisa Negga, en fransksamisk elektropopartist (som det står på nettsida hennes). Æ hadde aldri hørt på ho før, og visste ikke ka æ skulle forvente, men det viste sæ ganske raskt at æ tydeligvis digge elektropop – sjøl om æ tror mye av det handle om stemmen til Negga, samt sceneutstrålinga, for begge dela va fabelaktig! Du kan høre ho på wimp eller spotify – sjøl om den stilige lulesamiske sangen dessverre ikke e utgitt enda, e resten vel verdt å høre på! Æ e litt forelska i «Kärlek eller inbillning» og «Stunden äger, ångeren suger» (som æ, da ho spilte konserten, trodde het «Stunden leker, ungen suger» …), og æ har brukt hele dagen i dag på å høre på det av ho som e tilgjengelig på wimp.

Det andre festivalhøydepunktet va egentlig da festivalen va over, når æ fikk skyss tilbake til der æ bodde på lørdagskvelden, klokka va nærmere to, og det va tåkate i verden og bilen dura avgårde, mens folkan som satt i den småsnakka om løst og fast (om spillejobba og litt sånt, det dem hadde gjort på festivalen), og æ satt bakerst og så ut vinduet og tenkte på alt og ingenting – og tilslutt va det bare æ og sjåføren igjen, så æ satt mæ framme sammen med han og vi snakka om festivalen og sånt, og det va så fint at æ nesten hadde lyst til å spørre om han ikke bare kunne kjøre avgårde i den retninga en stund, det hadde vært så perfekt om æ bare kunne sovna i bilen og våkna og vært et helt anna sted. Æ lot være, æ tenkte det va like greit, men æ slo fast at æ har mer lyst på en privatsjåfør enn å ha lappen sjøl, æ vet ikke helt kordan man skal anskaffe sånt – æ burde vel begynne med å tjene mer penga. (jaja)

Det siste festivalhøydepunktet (og egentlig burde Sofia Jannok være på lista, men æ gikk dessverre glipp av store dela av konserten hennes, men æ har hilst på ho for første gang – det va litt gøy, fordi ho sa «Å, e det du!?» og så la ho til «Hör, bandet, här är Siri, hon har översatt mine tekstar fra samiska til engelsk, hon är best på språk!» også blei æ litt full av hjerta) va KOLT Márkomeannu sin performance. Æ har aldri opplevd resultatan av en KOLT-session før, og det va særlig to dela æ likte: det ene va en sangframføring, kor Siri Broch Johansen, Anders Rimpi og Anna Näkkäläjärvi-Länsman sang/joika tre forskjellige sanga sammen, i en kakofoni som fungerte utmerket. Men det som traff mæ va en mockumentary laga av Marja Bål Nango og Elle-Máijá Tailfeathers «(og litt Matti Aikio)», fordi den va akkurat det æ vil ha.

Æ innså det da æ va på tur hjem fra bussen, æ tenkte på festivalhøydepunktan og innså at KOLT, og den filmen, den gjorde akkurat det æ stadig hevde mangle i samiske kulturprodukta. Den va morsom, den gjorde narr av ting, men på en fin måte, en måte som e lov, og æ innså at dem finnes, de folkan æ savne, dem e i ferd med å bli nokka nu, dem danse og lage utstillinge og lage film og presentere kunst og alt det der, og det e ikke nødvendigvis alt dem gjør æ e enig i, men dem e her nu, og det e alt æ har ønska mæ de siste syv åran. Den samiske kulturfremtida e her, og dem e ferdig med å bare være naturromantisk og æ e så fornøyd at dokker ane ikke! Og æ vil skrive om dem for alltid, men samtidig tror æ kanskje at æ burde skrive i den nye tradisjonen. Æ må være en av de stemman æ har savna i samisk litteratur, siden andre tar sæ av andre dela av kulturuttrykkan, men det e jo. Det føles som en teit ting å si, først og fremst, og en teit ting å tenke, men ka faen spare. Altfor mange av de mer eller mindre unge saman som skriv skriv fortsatt i en naturromantisk, kjærlighetspoetisk tradisjon, og det kan æ ikke stoppe dem fra å gjøre (æ skulle ønske æ kunne stoppe dem), så da får æ vel prøve mæ fram sjøl. Det finnes jo tydeligvis plutselig et miljø for sånt, det må man vel utnytte?

(æ har en vag følelse av at siste del av blogginnlegget bevise poenget i andre avsnitt, detalja, Siri, det e ingen som skjønne dæ når du snakke sånn. Men pyttsann.)

by

Den uutgrunnelige ensomheten i lyden av en enslig trompet

En gang mot slutten av november skreiv æ følgende:

Æ har to tynne sølvringa på høyre tommel, den eneste fingeren æ hæres å bruke ringa på. Dem e litt laus, som jo ringa e, og når æ vifte med hånda slår dem mot hverandre og lage fine lyda. Det more mæ muligens mer enn naturlig e, men det får så være.

Det virke som en fin innfallsvinkel for å si at æ har vært på jazzfestival, i år som i fjor. I år va æ dog mye flinkere til å få med mæ mesteparten, æ har vært på konsert etter konsert. Æ skreiv to saka til festivalavisa og har dermed endt opp med et festivalpass. Fordelen med et gratis festivalpass e at æ tenke «æ kan jo gå på konsert, i verste fall like æ det ikke, og da kan æ rømme,» men så får æ mæ ikke til å gå likevel. Det heng muligens sammen med at æ insistere på å sitte så langt framme at æ får dårlig samvittighet om æ skulle rømme avgårde før det e slutt, enn om dem på scenen ser det og blir trist!

Æ vet ikke helt ka slags forhold æ har til jazz, æ prøve stadig å få et, men så blir æ distrahert. Dessuten har æ fordomma om at det enten høres Silje Nergaard-aktig ut, eller at det e bare instrumenta. Og instrumenta e fint, for all del!, men det føre til at æ ikke klare å slutte å tenke på ting – og som oftest ting som e helt uten sammenheng med musikken. Primeksempelet e muligens da æ under konserten med Scott Hamilton og Jan Lundgren kvartett plutselig holdt på å fnise hodet av mæ da æ tenkte «Æ e ganske opplyst på samisk sedvane, men kordan e de samiske sædvanan?» Før det hadde æ lurt på ka festivalfotografen ville sagt om æ dro han i øret (fordi han satt rett foran mæ); tenkt litt på muligheten for å knytte Per Hætta til en artikkel æ skal skrive; lurt på ka som slo feil med «kontrabassisten e bestandig den heiteste mannen i bandet»-teorien min; vurdert om det finnes en høflig måte å fortelle [person A] at den kommentaren om nokka samisk faktisk såra mæ (konkluderte med nei, pokker); lurt på om alle de andre i salen faktisk tenke mest på musikken; prøvd å komme på kordan det ene sitatet i den der boka æ like egentlig va; prøvd å liste opp alle etternavnan som gjør at æ antar folk e sama.

Det e fint, altså – det e det som e rarest! Æ går på konsert og tenke på helt irrelevante ting og har det stort sett ganske fint, sånn bortsett fra at blåseinstrumenta – særlig saksofona og trompeta – trigge en slags tanke av endeløs ensomhet. «Den uutgrunnelige ensomheten i lyden av en enslig trompet.» Men æ trives, æ e ikke redd for å gjøre ting aleina.

Instrumentaljazz e ganske fint, altså, det e ikke det, men æ e ikke nokka flink til å høre på musikk uten tekst, fordi æ ikke e nokka flink til å skru av hjernen min når den fortsatt kan finne plass til ord på toppen av alt. Bortsett fra i tilfella som Trondheim jazzorkester og Magic Pocket, som e så overveldanes lydmessig at æ ikke rekk å tenke på nokka, at æ nesten vil gråte bare av lyd – æ e sjelden av typen som gråter av musikk uten tekst. Det va fint, æ trakk parallella til «Hangen til …», som æ ofte gjør, fordi det e en sånn opplevelse som sitt i mæ, det va første gangen æ va blitt helt overvelda av en forestilling, fordi det skjedde så mye at absolutt all oppmerksomheta mi blei trukket mot den, æ kunne ikke tenke på nokka anna. Og av og til treng æ sånt (kanskje særlig siden æ på den tida gikk rundt og va skikkelig forelska i nokka skikkelig håpløst) (å gud så håpløst).

Så ja, Trondheim jazzorkester og Magic Pocket va et høydepunkt. Sjøl om æ fortsatt ikke e helt sikker på kor Magic Pocket slutta og Trondheim jazzorkester starta. De kinetiske skulpturan til Atle Selnes Nielsen va også nokka for sæ sjøl – kunst og jazz passe skikkelig godt sammen. Og æ digge at han kalle dem kinetiske skulptura, det høres så fancyfint ut.

Et anna høydepunkt va avslutningskonserten på søndag, med Chorinho (sjøl om æ ikke klare å slutte å tenke «Chorizo!»),

Æ hadde – åpenbart – plana om å fullføre nokka, og dermed kunne skrive om Barentsjazz mens Barentsjazz ikke va nokka som foregikk I FJOR (gurimalla, treging), men det gikk, som så mye anna i november, gaiken. (Ikke spør, det va en sånn måned.)

En av grunnan til at æ følte et behov for å vente til æ va i det rette, snakkesalige, hjørnet va åpenbaringa Oh! som æ va på konsert med i løpet av festivalen. Men æ tror at æ har konkludert med at æ ikke får sagt nokka vettig om Oh! uansett, fordi æ ikke har ordforrådet til å beskrive kor godt æ likte dem. Æ slo det fast etter å ha vært på konsert med dem på fredag: Oh! gjør at æ ikke vil si så mye, æ vil bare nikke hodet i takt med musikken som sitt fast inni hodet mitt. Og så vil æ ha med mæ noen sånn at æ kan si «Hør! Hørte du det! Og da han gjorde sånn og det instrumentet sånn og det og det sånn og sånn, herregud, det va bra!» (men helst etter at konserten e over, for det e en uting å snakke sæ gjennom konserta, synes æ.)

Men det æ skreiv den gang da i november, og som æ ikke egentlig vet om æ har så mye mer å tilføye til, va:

«den her sangen handle om en musikkstudent som forelske sæ … i en sjanger som hete neo-soul»

Æ vil mest bare bruke skikkelig upassanes metafora for å snakke om Oh!, men det føles – overraskanes nok – upassanes, særlig siden dem e så små! (æ mene, e dem gammel nok til at man kan spøke med å ville ha sæ med dem? Æ brukte konserten på å lure på kor mange av bandmedlemman man måtte plusse sammen – sånn aldersmessig – før æ hadde følt mæ komfortabel med å kline med den personen det hadde blitt til.)

Æ like at det får mæ til å høres helt absurd gammel ut, det e vel bare det at sjøl om aldersforskjellen ikke e så stor så virke den veldig mye større når det går nedover (mars anm. unge menn kommer til å bli min bane her i livet, det e æ nesten sikker på).

Æ føle mæ skikkelig fordomsfull men det va en overraskanes sensualitet i musikken, om Oh! hadde vært ti år eldre – det hadde knapt gjort nokka om dem va femten-tyve år eldre – hadde det vært nærmest mykpornoaktig – på den bra måten, om man kan si det sånn? Kan man si det, at den her konserten hadde vært skikkelig bra mykporno om bandmedlemman hadde vært eldre? Samtidig kunne det også blitt litt kleint (akk, det ordet!) om dem va såpass voksen at det ikke bare blir litt søtt og upassanes når vokalisten syng om at han ikke e en «one night man». Men framtoninga til Frode Larsen bær preg av et menneske som kan bli skikkelig attraktiv når han blir noen år eldre. Han va behagelig på scenen nu – og så fort han sir nokka mer enn «tusen tusen tusen takk» kan han bli behagelig å høre på mellom sangan også – og han bar sæ på en måte som tilsir at det kan bli særdeles hyggelig å både se og høre på han sånn etterhvert. (Men sånn inntil videre e det mest bare fælt å tenke sånt om folk som e yngre enn lillebroren min.) Og den stemmen! (øhm, det e kanskje den æ burde snakke mest om? Heh.)

Og æ brukte litt tid på å tenke på det faktum at han tromma med en fot (en sånn trommeboks man sitt på), og to hender – to forskjellige typa rytmeinstrumenta, dem varierte litt – og på det faktum at det burde bety at han e skikkelig god på koordinasjon. Og så blei æ litt pinlig berørt av mæsjøl, men det e nu sånt som hende en gang i blant (ganske ofte).

Resten av bandet va … der. Dem va fin å se på (så ung!) og flink å spille (så flink!) og dem gjorde ikke så mye ut av sæ. Det hadde kanskje hjulpet om noen av dem også hadde snakka litt? Æ tror det e mitt eneste ankepunkt, det hadde vært enda bedre om resten av bandet gjorde mer enn bare («bare») å spille på instrumentan sine – frontfigur-greia blir litt kjedelig i lengden.

Sånn va det. Æ tror greia va at æ så gjerne ville skrive nokka panegyrisk entuasiastisk – hvilket vel e litt av en pleonasme – kor æ kunne gjøre et poeng ut av at den ene sangen demmes innehold tekstlinja Kudos to those that follow their heart despite the fact that everybody else keeps on telling you you should do something smart: be a real estate agent, get a suit go to war, something good for your country, just forget who you are. og æ ville gjøre et poeng ut av at om Norge visste ka som va godt for landet så ville dem latt Oh! fortsette å spille neo-soul, for det hadde vært det beste.

Sånn ellers konkluderte æ etter konserten på fredag med at grunnen til at æ like Oh! e omtrent samme grunnen som gjør at æ har hørt ganske mye på Tungtvann i det siste (så mye Tungtvann at æ titt og ofte ende opp med å resitere tilfeldige bruddstykka til mæsjøl på tilfeldige tidspunkt i løpet av dagen): det e nokka med arrogansen i det som æ synes e skikkelig attraktiv. I en sang som hete «Everybody Likes a Slow Beat in the Morning» syng Oh! «I’m not saying we made it but we made it» og det sang dem i november, og det sang dem på fredag og æ blei like glad begge gangan.

Æ e ikke bestandig like glad i arroganse, men i musikk, og når æ kan velge å forholde mæ til den synes æ det e gøy (og kanskje e det nokka med at om arrogansen e i musikk så kan man til en viss grad appropriere den sjøl, greit at det e Frode Larsen som syng, men det e æ som velge å høre på, det blir min tekstlinje så fort æ har musikken på min iPod – forfatteren e ikke nødvendigvis død, men musikeren har ikke enerett på det han skriv når det brukes som soundtrack i mitt liv.

Som for eksempel i «Ain’t no Question», kor dem syng «you should leave your man behind, ’cause you have found Sinatra of your time, a man in his prime … you won’t regret this when you’re down screaming my name, you can’t change a player, get on with the game … you should leave your band behind ’cause you have found the Beatles of this day and age, the band on the stage» og så får det så være at Oh! e bittesmå og at det virke litt trist om dem skal være i sin mest prima kvalitet akkurat nu, for dem har – forhåpentligvis – fortsatt ganske mange år igjen, og om alt går som det burde blir dem vel bare bedre og bedre etterhvert.

Men likevel, det e en liten del av mæ som tenke at det ikke finnes så mye anna i verden som e så forlokkanes som unggutta med en overveldanes tro på sin egen fortreffelighet – på den ene eller den andre måten.

by

Sápmi sessions og «jag saknar ingenting»; eller jo?

Det her e tredje uka æ tenke at æ vil si nokka om Sápmi sessions, den nu-ikke-lenger-så-nye programrekka på SVT 2, 21.30 på torsdaga, men æ har ikke helt visst ka æ skulle si. For det e jo måte på kor vettig et blogginnlegg av typen «elsk elsk elsk elsk» egentlig e. Fordi det e stort sett det æ tenke: «elsk elsk elsk elsk» Æ elske at nokka av det første Inga Juuso fortell Markus Krunegård e at røyken går etter han fordi han e litt horate (og at han blir litt satt ut, men etterhvert svare «ja, det e jo sant») (æ elska den delen fordi det e så typisk for det æ regne for å være typisk samisk: upassanes og flirfullt, men da fikk æ kjeft på twitter fordi æ generaliserte.), og at de her artistan e så villig til å bare hoppe i det og si «OK, la oss se ka det blir til.»

Men det som fikk mæ til å ta bladet fra munnen – ikke mannen, som æ først freudianslippa mæ til, akk og ve! – va det at æ i dag tenkte «men om æ skal si det så spoile æ jo artikkelen æ har på trykk i neste Sámis» og så blei æ litt usikker på om man kan spoile (les: popkulturell terminologi for å spolere handlinga i nokka, av typen «Romeo og Julie dør til slutt,» men som oftest litt mer dagsaktuell) sin egen artikkel? Kanskje ikke. Poenget e uansett at æ har skrevet en artikkel til neste utgave av Sámis, som kommer om ikke så altfor lenge, om samisk musikk. I den artikkelen e poenget at «jag saknar ingenting, eller jo. Jag saknar ingenting, eller jo.. Jag saknar musikk man kan trampe avgårde til.» (Duetten til Markus Krunegård og Inga Juuso «Minusgrader rensar luften» e min nye favorittsang, det e nesten så æ skulle ønske det va minusgrader og æ kunne savne noen.)

Det æ innså i dag e at Sápmi sessions, helt uten at æ har tenkt over det, e i ferd med å fylle behovet mitt for akkurat den typen samisk musikk. Og i tillegg til å være fantastisk vakker samisk musikk innehold den svensk også, og æ like svensk! (vis mæ et språk og æ skal vise dæ et språk æ like da, så æ e ganske billig, men likevel, &svensk;) Også e det ting som at Kristian Anttila i duetten med Niko Valkeapää i dela av sangen syng på samisk, og at det framstilles som den naturligste ting i verden, og om det e en ting æ blir svak i knærne av e det folk som e villig til å hoppe uti ting språklig. Sukk.

Og ikke bare e det musikalsk vakkert, det e sånn en fin måte å snikinnføre litt samisk kunnskap til folk som neppe har det før. Særlig tydelig syns æ det va med Sofia Jannok i gårsdagens episode, men det e meget mulig også fordi ho snakke om det samiske på en måte æ kjenne mæ igjen i (sjøl om vi nok ikke e like mye naturmenneska). Men det e folkeopplysning på en anna måte: «nu har vi det gøy og snakke om ting og greier og om du tilfeldigvis plukke opp nokka nytt e det flott!» Og det e flott!

Selvfølgelig, en programrekke på seks episoda gjør ingen fullverdig samisk musikkrenessanse, men man kan jo håpe på symboleffekt og ringvirkninge i etterkant (om man på enkelte områda insistere på å være en ukuelig optimist, og det gjør æ jo). Og en norsk versjon! Æ kom ikke så mye lenger enn til å se for mæ Ane Brun og Niko Valkeapää (det e et herrens mirakel at æ ikke bare segna om der og da), men ja. Karpe Diem og Inga Juuso? Kaizers og Adjágas? Alle alternativan som finnes, bare tenk på dem!

Det e finfint, e poenget, særlig fordi det – i tillegg til det rent etniske, som jo e grunnen til at æ i utgangspunktet ser på (æ tvitra det i går «Det beste med Sápmi sessions: «[den samiske artisten:] Turnerer over hele verden. [den svenske artisten:] Dritkjent i Sverige.'») – e helt utrolig å se på ka de her folkan får til i løpet av tre daga. En av de tingan i verden æ e svakest for e folk som e skikkelig flink i det dem gjør (en gang kom æ borti frasen «competence kink» og tenkte «å. ja. akkurat. sukk.»), og det e ganske tydelig at de her folkan e det. (Og ikke bare artistan, men programskaperan og alt!) Og æ eie ikke et musikalsk bein i kroppen min, men Sápmi sessions gjør at æ skulle ønske æ gjorde det! Æ vil også havne i en øde fjellhytte sammen med Tobias Fröberg og en eller anna tilfeldig svenske mens vi gjør magiske ting i tre daga og ende opp med en genial sang og et underholdanes tv-program. Sukk. Og elsk elsk elsk. Og du burde se på!