Drinking Rhinelander beer in my bare feet and toasting everything in sight.

Æ vet ikke helt koffor æ begynte å tenke på det, men æ tenkte på ka æ ville fortalt mæsjøl som 12-åring (hvilket jo e et ganske standard meme-spørsmål, så det e kanskje ikke så rart), og etter en del fram og tilbake landa æ på følgende: Kjære Siri, en dag kommer folk til å le av vitsan dine. En dag kommer dem til å synes at du e underholdanes.

Og æ tror det virke som en ganske liten ting å si til sitt 12-årige jeg, og det e ganske mye æ ikke huske om Siri, 12 år, men æ tror ho hadde satt pris på å vite det. Om ho visste da det æ vet nu, tror æ ho hadde tenkt på følelsen ho fikk da ho spiste lunsj med folk ho tok lyrikk-kurset sammen med (på begynnelsen av 2000-tallet), den overraska gleden over å kunne bidra i en samtale kor folk ler. Ho hadde tenkt på middagen her nylig, da ho plutselig, uten egentlig å ha prøvd, fikk begge foreldran sine til å bryte ut i hjelpeløs latter med et absurd teit ordspill. Og så videre, og så videre. Æ tror Siri 12 år va et morsomt menneske, men ho visste ikke helt kordan ho skulle sette ord på det (Siri 12 år va mer åpenbart sjenert den gang da), fordi ho vokste opp med at ho ikke skulle snakke med mindre ho hadde nokka å bidra med, og 12-åringa har sjelden nokka å bidra med. (Det va, for ordens skyld, ingen som sa det til mæ, og det va ikke egentlig sånn æ blei oppdratt, men æ fikk mye mer ut av å høre på de voksne prate enn å bryte inn sjøl, derav stillheten. Æ va muligens et i overkant fornuftig barn.)

Og sånn ellers? «Skiltkrigen» og FrP og Høyre og Venstre (og æ bare «hæææ?») og forvaltningsområdet va virkelig ikke på lista over ord æ tenkte æ kom til å bruke ofte i februar måned, men joda, forvaltningsområdet. Og bygutta. Jævla bygutta. Og fire fornuftige innlegg mot fjortenhundre sinte ikke-sama, alt det her. Og æ prøve å tenke fornuftige ting, og si dem, av og til, men noen ganga så vil æ bare hate alt, noen ganga vil æ fordømme menn og menneska og verden og alle sammen og kasta arman i været og si «koffor e dokker så dum? KOFFOR?»

Men så tenke æ på nokka anna og så blir alt litt bedre. Noen ganga – ganske ofte i det siste – tenke æ på Simon Issát Marainen og på Ára og de siste to uken har æ knapt hørt på anna enn dem og han. Den første CD-en hannes e… ikke så bra som den første Ára-CD-en, men det e nok ikke så mye som e så bra som den. Akkurat nu høre æ på nokka helt anna fordi det begynte å bli litt for mye av det gode, faktisk.

Og av og til tenke æ på ting som e så teit at æ ikke får mæ til å si nokka om dem. Men noen ganga sir æ ting til folk og i stedet for å le og le av mæ, sir dem «jo, men det kan æ skjønne» og så blir æ litt glad for det må bety at æ ikke e helt galt skrudd sammen, og det e godt å vite.

Det går sæ til. Til og med språkforvaltningsområdedebatten må jo gå sæ til til slutt, sjøl om det allerhelst virke som om den går ad undas. Men det e jo nokka.

[Which way did our last chance go and
can we get out if we go right now?

Josh Ritter – Golden Age of Radio]

æ e en teksttung kvinne

Det her e den andre versjonen av det her blogginnlegget, det første blei så rart og usammenhenganes at æ kom fram til at det va uleselig – æ sa det til Therese: «Når til og med æ syns nokka e rotate skrevet, da e det ganske håpløst» og ho tenkte litt på det og sa «du har kanskje rett i det.» Æ har finfine venna:D

Mitt første møte med Ára va en flyktig romanse i baksetet i en bil (og ni måneda seinere blei det født en CD-singel, fnis). Det va under landsmøtet til Noereh! (som æ fortsatt tenke at æ burde blogge om, men… æ gjør det så fort Susanne legg ut videoen ho skal lage!), og det va den ene av de to Sáminuorrarepresentantan – han Mattias – som hadde tatt med sæ den da rykanes ferske CD-en. Vi va på tur fra grendehuset, kor vi hadde møtet, til festivalområdet til Márkomeannu (så nu har æ vært der, om enn bare i bekmørtna!) kor vi skulle sitte i en gamme og fortelle spøkelseshistoria. (Det e sånt ungdommen i Skånland gjør for å ha det gøy, antar æ!)

Det va ikke en veldig lang biltur – derav den flyktige romansen – men bilen va så full som en bil kan være (ordentlig samisk ungdom bedriv ikke ulovligheta), veien va smal og ruta va mørklagt (dem har ikke gatelys i marka), og vi suste avgårde. Det e den fineste måten æ vet om for å bli introdusert for ny musikk (øhm, la oss late som om den setninga har riktig antall preposisjona og sånt), og det fungerte fint. Æ har aldri hørt stemmen til Simon Issát Marainen før – ikke så vidt æ vet, i hvert fall – og æ hadde ikke engang hørt om Ára før (æ spurte Mattias når vi va tilbake igjen om ka det va, og tror æ nikka høflig da han sa nokka sånt som at «Simon e kjempeflink» (han sa det, logisk nok, på svensk, men la oss ikke henge oss opp i detalja), for det eneste forholdet æ hadde til fyren va at æ hadde sett coveret på den forrige CD-en hannes), æ trodde ærlig talt først at det va Adjágas, helt til æ innså at det nok knapt kunne stemme, siden det bare va en fyr som joika og æ ikke hadde hørt noen av sangan før.

(Til 2012 skal æ slutte å bruke så mye parantesa. Kanskje. (neppe) (men æ kunne jo prøve))

Æ syns det hørtes fint ut, og æ e jo veldig fan av unge samiske artista – æ e vel strengt tatt veldig fan av sama i det hele tatt, og unge sama også, jo yngre og mer talentfull, jo bedre! (ja, æ ser kordan det kan tolkes. Det e ikke det æ mene) – så da æ kom tilbake til Tromsø prøvde æ først å finne ut av om æ kunne bestille CD-en på nettet (det va litt av en utfordring, å skulle google Ára og en CD som hete O), men siden æ ikke fant ut av det, bestemte æ mæ for å bestille den hos Platekompaniet. Det gikk skit, men da æ va i Jokkmokk med foreldran mine, endte vi opp på konsert med dem, og da fikk æ endelig tak i CD-en også (pappa kjøpte en, og fikk en, i en eller anna merkelig form for «ta to, betal for én»-deal dem i mellom (ok, det va ikke akkurat sånn, men nesten, han kom i hvert fall ut og va litt forvirra over koffor han hadde to CD-a)).

Konserten va kjempefin – på tross av at de utenlandske turistan som satt ved siden av mæ tydeligvis aldri hadde hørt om konseptet innestemme – full av spilleglede, talent og sanga som traff sjøl om æ egentlig aldri har hørt dem før (den flyktige romansen i baksetet va litt som andre flyktige romansa, det va ikke nødvendigvis så mye man huska dagen etterpå). Æ støvelstjal hele konserten (støvelstjeling e min valgte fornorskning av ordet bootlegging, eller å bootlegge ting – altså i det her tilfellet å ta opp nokka man kanskje ikke får lov til), mest fordi æ fortsatt e i en heftig romanse med iPhonen min og til stadighet har lyst til å teste ka den dug til. I etterkant har æ tenkt litt på lovverk og kordan det egentlig e med sånne ting, men så lenge æ ikke dele det med noen (og det har æ egentlig ingen intensjona om), så krysse æ fingran for at æ ikke havne i fengsel. (Æ lurte også litt på eventuelle forskjella mellom svensk og norsk lov i så måte, og ka som ville gjelde, men alt det der e jo hypotetisk som bare pokker uansett.)

Æ har hørt på opptaket fire ganga, tror æ, så langt, det e så vakkert (og i overraskanes god kvalitet, hurra iPhone!), ikke bare sangan, som har en helt anna intensitet live (nokka som ofte e tilfelle i samisk musikk, spør du mæ), men alt utenomsnakket til Marainen. Æ like folk som snakke – mye – mellom sangan, og det va fint å høre på han, ikke bare fordi han sa fine, fornuftige ting, men fordi æ blir så fascinert og glad av å høre på folk som kan skifte mellom språk uten at det blir nokka stor greie. Æ syns kanskje det va litt rart at han holdt sæ til samisk og svensk, og ikke engelsk (se: utenlandske turista), men han om det. Så lenge folk hold sæ til språk æ kan e æ fornøyd:D (neida, æ kan høre på folk som snakke språk æ ikke kan også)

En av tingan Marainen – æ vet ikke helt ka æ skal kalle han, æ føle liksom ikke at æ e på fornavn med fyren, æ har jo aldri hilst på han, men Marainen høres merkelig distansert ut (men æ digge å skrive og si det da: Marainenmarainenmarainen. #nerd), og Simon Issát Marainen e jo skikkelig langt og litt upraktisk å skulle gjenta ofte (for noen problema) – sa, etter den første sangen, da han va i gang med å si hei og hallo til publikum, hei og hallo og «mun boađan dás sámástit ja ruohastit, danin go jus mun in bija arvu iežan eatnigillii, de ii oktage eará boađe dan dahkat.» (med forbehold om at æ har skrivefeil, og at han ikke sa eará, men den fine dialektversjonen av det som æ ikke vet kordan æ skal skrive, iežá?)

Stort mer skal det egentlig ikke til for at æ blir helt solgt, og at æ satt og tenkte «faen, han har jo rett, mer samisk, Siri, mer samisk!» (… så æ skriv likegodt et blogginnlegg på norsk om det hele. (æ e i det minste klar over kor feilan mine ligg?))

Og æ vet ikke helt om det va det han fortalte, eller om æ bare va utrolig lettrørt akkurat da (ingenting e som en time med samisk musikk for å få fart på melankolien og/eller tårebefengtheta!), men nu e æ nesten ute av stand til å høre på «Váimmožan,» uten å ville gråte. Den blei uansett introdusert med en fortelling som endte i «i slutet så fikk han i alle fall höra att hans lilla hjärta låg begravet redan for lenge sen i en kyrkogård i Haparanda» (… som om æ kan skrive svensk:/), og akk og ve, det e så vakkert.

Sofia Jannok dukka forresten også opp underveis i konserten, dem sang duetten fra plata, «Višalingo», samt at ho kora på de to siste sangan – æ hadde et håp om at det skulle nå Adjágas-høyder, men det gjorde ikke helt det, æ tror det e delvis fordi mikrofonen til Marainen va skrudd litt for lavt til at han blei hørt ordentlig, og delvis fordi stemmen hennes e så særegen – på en positiv måte da, åpenbart – at ho overdøve duettpartneren. Vokalmessig e den mye finere på plata, egentlig (overraskanes nok). Snakke om duetta da, æ kom fram til at min nye ønskedrøm e en duettskive med Simon Issát Marainen og Lawra Somby, og det sjøl om æ konkluderte med at det hadde ført til at æ hadde blitt så mo i knærne at æ aldri kan gå ordentlig igjen. (gjett om det hadde vært verdt det!)

Nu har æ hørt på CD-en æ vet ikke helt kor mange ganga, og konsertopptaket, som sagt, minst fire ganga, så æ e ikke i tvil om at den flyktige romansen kommer til å bli til et varig forhold, hurra! I hvert fall om han bruke basstemmen mer i framtida, æ like musikk som gjør at tærne mine krølle sæ sammen helt av sæsjøl.

musikk skal bygges ut av glede, og endeløse linka.

Æ sjekka nettopp eposten min, og fant en ny mail fra Daytrotter, nu har dem lagt til et Iron & Wine-opptak i samlinga si – æ skal definitivt laste det ned når æ kommer hjem. Æ like Daytrotter, det e en skikkelig fin måte å få tak i musikk på, enten man e villig til å prøve litt av alt, eller man hold sæ til det man kjenne fra før av (det e det æ stort sett gjør).

Æ oppdaga for eksempel Ha Ha Tonka fordi noen la ut en link til «12-inch 3-speed Oscillating Fan,» henta fra Daytrotter – æ la den inn på iPoden, og likte den hver gang den dukka opp, så til slutt knødde æ mæ så langt som å logge inn på Daytrotter for å laste ned resten. Det visste sæ at akkurat den sangen va en cover av et anna band fra samme område som dem sjøl (Ozark-regionen i USA), men det gjorde ingenting, for de sangan dem hadde laga sjøl va enda bedre. Så fant æ CD-en Novel Sounds from the Nouveau South på tilbud på Platekompaniet, og til slutt va æ innom eMusic og lasta ned alt dem hadde tilgjengelig. Så nu glede æ mæ skrekkelig til den neste CD-en til Ha Ha Tonka, som kommer i april.

Men Daytrotter e fint, du kan finne Ane Brun der, The Hold Steady, Tegan & Sara, Erin McKeown, og en del mer mainstreamalternative ting, som Vampire Weekend og MGMT – mulighetan e endeløs, og om du registrere eposten din e alt gratis til å laste ned. Det eneste som skjer e at du får en epost en gang i uka eller nokka sånt om ka slags musikk som e lagt til siden sist (hvilket æ syns e veldig greit, for det e ikke som om æ huske å stikke innom nettsida demmes for å sjekke), men du kan også avregistrere dæ fra den, om du vil. (Æ vet dog ikke om du blir påmeldt igjen hver gang du logge på eller nokka sånt, det har æ av naturlige årsaka ikke funnet ut av enda.)

Det va ikke meninga å høres ut som en reklameplakat, men æ elske musikk, og æ like alle muligheta til å høre på den uten å måtte betale og uten å måtte ha dårlig samvittighet – mest fordi Daytrotter e en veldig fin måte å finne ut av om den og den musikeren som æ så langt bare har hørt om e noen æ faktisk vil gi penga, det sæ være via eMusic (kor æ kan handle for femogtyve euro i måneden, uten problema; dem har en rekke andre pakkeavtala, inkludert sånne som vare i nitti daga), bandcamp, diverse egne nettside, eller i fysiske CD-a. Æ prøve å kutte ned på antall CD-a æ kjøpe, det e fint med musikk, men dem tar så stor plass. Så nu hold æ mæ til enkelte ting æ vet æ vil ha fysiske eksemplara av, samt en haug med forhåndsbestillinge fra artista æ like – nu sist Edie Carey – som ofte inkludere en CD i bestillingspakken (eller en signert LP, som i tilfellet Josh Ritter, æ har ikke platespiller, men den står i hylla og ser signert og fin ut, det hold).

Ellers like æ musikkblogga, sjøl om æ fortsatt ikke har funnet så mange som e helt rett for mæ, bortsett fra Cover, lay down da, som e perfekt. Det e coverversjona i folk-stil (folk som den engelskspråklige sjangeren, ikke norsk folkemusikk) av hundreogørten forskjellige artista. Min siste oppdagelse derfra e Hayward Williams, som æ blei stormanes forelska i for ikke så veldig lenge siden (sånn.. tre daga?). Cover, lay down linka til en versjon av «Thunder Road» (Bruce Springsteen-sangen) som Hayward Williams har laga, og så klikka æ mæ inn på nettsida hannes, fordi æ hadde litt ekstra tid til overs, og der va det en flashspiller med noen sanga, så æ trykte på play og va øyeblikkelig fan.

Det fine med internett e at æ, etter å ha hørt de fire-fem sangan, klikka mæ inn på nettsida som selg musikken hannes, og oppdaga at den også e tilgjengelig i mp3-format, så æ kjøpte umiddelbart den nyeste CD-en, Cotton Bell og la den til på iPoden min (å leve i framtida e fantastisk!). Nu har æ hørt på den æ vet ikke kor mange ganga, og sangan e begynt å gnage sæ plass i øran mine. Æ kan med ganske stor sikkerhet slå fast at tittelsporet «Cotton Bell» e den beste sangen æ har hørt så langt i år (det hadde vært mer imponeranes om vi ikke va i starten av januar, men det kommer til å være like sant i april), og æ har store plana om å laste ned resten av CD-an hannes når æ kommer hjem i dag (æ har ikke klart å knø mæ til det tidligere i uka), så det blir fint. Æ betale gladelig åtte dollar for musikk som e så bra som det der, æ hadde gjerne betalt mer, for den saks skyld (men æ gidd ikke akkurat kjøpe to digitale eksemplara av nokka bare for å støtte artisten), så det e derfor æ stemme for paypal-knappa og lignanes på alle kunstnerhjemmeside på nettet. Eller kanskje man kan krysse fingran for at flattr en vakker dag blir så allestedsnærværanes som det hadde fortjent. Det hadde vært skikkelig fint det!

do what you must do; do it well

I’m still alive
and have the ability to expell
wastes from my body.
and poems.

[Bukowski – «me» fra Love is a Dog from Hell]

Det her e et merkelig sted å begynne, men: Så tenkte æ «vent, skal Helge Markussen(/son?) spille Dylan?» Så tenkte æ «vent, koffor vet æ at det e Helge Markusson(/sen?)?» Så tenkte æ «Vent, kæm e Helge Markusseon og kor har æ det navnet fra?» Og æ vet ikke helt, men æ tror det va Helge Markussoen og han spilte i det minste Dylan, det vet æ. Plus Tom Waits. Og sånt som gjorde at æ egentlig hadde mest lyst til å bli sittanes hele kvelden bare for å høre på (hvilket ikke skjer overveldanes ofte på VT – all ære til plassen, men vi dele ikke musikksmak). Så æ kom hjem og sjekka facebookgruppa til VT, og slo fast at jo, det va Helge Markusson (med dobbel-s, uten e) og nei, æ e ikke sikker på koffor æ vet kæm han e. Æ antar det e en av bieffekten i å ha bladd mæ gjennom nordlys i tretten år, æ har en absurd, uant kunnskap om kæm-ka-Tromsøkor. Woohoo.

(æ ville bare skrive setninga «vent, skal Helge Markusson spille Dylan» (nei, æ vet ikke koffor, av og til dukke sånne setninge opp og noen ganga e dem totalt unødvendig, men dem blir til æ skriv dem ned et sted), derfor den abrupte starten)

Poenget med det hele va uansett Bob Dylan. Og fjorten forskjellige cover-versjona av Don’t Think Twice, It’s Alright, ni av «Buckets of Rain» samt en og anna av «Most of the Time», «Lay, lady, Lay» og «Tangled Up in Blue» – æ like Dylan bedre og bedre, men ganske ofte like æ cover-versjonan bedre.

you couldn’t beat me, baby, if you tried
(skreiv æ og tenkte på [.]; […] kanskje syns ho æ e teit (og det har ho jo lov til/rett i), men æ tror ikke ho like mæ, og det more mæ på en abstrakt, udefinerbar måte.

Bortsett fra VT og Bob Dylan og udefinerbare tekstfragmenta (æ skriv bare i fragmenta i det siste, ufullstendige avsnitt som more mæsjøl, men e uforståelig for andre, intertekstualitet spesialdesigna for ett menneske), hang æ med Alexander og Therese og bittelille, blide Bjørnar (som kanskje ikke e bitteliten til baby å være, men bitteliten i forhold til oss andre) og det va fint. Æ va på redaksjonsmøte i går og det va fint, æ sa nokka absurd upassanes til Willersrud tidligere på dagen, og det va ikke så fint, men gøy (æ har, for første gang, sett definisjonen av å snu på flekken – kæm skulle tro at det skulle så lite til). Æ fikk låne Twilight-bøkern av Ingvild, og æ vet enda ikke om det e fint, men nu kan æ i det minste lese dem, og det e jo gøy.

Æ skal på julebord på lørdag, til den tid må æ bake muffins, finne ut av kordan æ lettest mulig kan lage sjokoladesmørkrem (og om æ kan frakte den med mæ og smørkreme ting på stedet), lakke neglan mine og finne ut av kor skoan mine e. Det burde gå bra det.

Life is sad, life is a bust
all you can do is do what you must
you do what you must do
and you do it well
I do it for you
honey baby, can’t you tell?

[Bob Dylan – Buckets of Rain]