musikk skal bygges ut av glede, og endeløse linka.

Æ sjekka nettopp eposten min, og fant en ny mail fra Daytrotter, nu har dem lagt til et Iron & Wine-opptak i samlinga si – æ skal definitivt laste det ned når æ kommer hjem. Æ like Daytrotter, det e en skikkelig fin måte å få tak i musikk på, enten man e villig til å prøve litt av alt, eller man hold sæ til det man kjenne fra før av (det e det æ stort sett gjør).

Æ oppdaga for eksempel Ha Ha Tonka fordi noen la ut en link til «12-inch 3-speed Oscillating Fan,» henta fra Daytrotter – æ la den inn på iPoden, og likte den hver gang den dukka opp, så til slutt knødde æ mæ så langt som å logge inn på Daytrotter for å laste ned resten. Det visste sæ at akkurat den sangen va en cover av et anna band fra samme område som dem sjøl (Ozark-regionen i USA), men det gjorde ingenting, for de sangan dem hadde laga sjøl va enda bedre. Så fant æ CD-en Novel Sounds from the Nouveau South på tilbud på Platekompaniet, og til slutt va æ innom eMusic og lasta ned alt dem hadde tilgjengelig. Så nu glede æ mæ skrekkelig til den neste CD-en til Ha Ha Tonka, som kommer i april.

Men Daytrotter e fint, du kan finne Ane Brun der, The Hold Steady, Tegan & Sara, Erin McKeown, og en del mer mainstreamalternative ting, som Vampire Weekend og MGMT – mulighetan e endeløs, og om du registrere eposten din e alt gratis til å laste ned. Det eneste som skjer e at du får en epost en gang i uka eller nokka sånt om ka slags musikk som e lagt til siden sist (hvilket æ syns e veldig greit, for det e ikke som om æ huske å stikke innom nettsida demmes for å sjekke), men du kan også avregistrere dæ fra den, om du vil. (Æ vet dog ikke om du blir påmeldt igjen hver gang du logge på eller nokka sånt, det har æ av naturlige årsaka ikke funnet ut av enda.)

Det va ikke meninga å høres ut som en reklameplakat, men æ elske musikk, og æ like alle muligheta til å høre på den uten å måtte betale og uten å måtte ha dårlig samvittighet – mest fordi Daytrotter e en veldig fin måte å finne ut av om den og den musikeren som æ så langt bare har hørt om e noen æ faktisk vil gi penga, det sæ være via eMusic (kor æ kan handle for femogtyve euro i måneden, uten problema; dem har en rekke andre pakkeavtala, inkludert sånne som vare i nitti daga), bandcamp, diverse egne nettside, eller i fysiske CD-a. Æ prøve å kutte ned på antall CD-a æ kjøpe, det e fint med musikk, men dem tar så stor plass. Så nu hold æ mæ til enkelte ting æ vet æ vil ha fysiske eksemplara av, samt en haug med forhåndsbestillinge fra artista æ like – nu sist Edie Carey – som ofte inkludere en CD i bestillingspakken (eller en signert LP, som i tilfellet Josh Ritter, æ har ikke platespiller, men den står i hylla og ser signert og fin ut, det hold).

Ellers like æ musikkblogga, sjøl om æ fortsatt ikke har funnet så mange som e helt rett for mæ, bortsett fra Cover, lay down da, som e perfekt. Det e coverversjona i folk-stil (folk som den engelskspråklige sjangeren, ikke norsk folkemusikk) av hundreogørten forskjellige artista. Min siste oppdagelse derfra e Hayward Williams, som æ blei stormanes forelska i for ikke så veldig lenge siden (sånn.. tre daga?). Cover, lay down linka til en versjon av «Thunder Road» (Bruce Springsteen-sangen) som Hayward Williams har laga, og så klikka æ mæ inn på nettsida hannes, fordi æ hadde litt ekstra tid til overs, og der va det en flashspiller med noen sanga, så æ trykte på play og va øyeblikkelig fan.

Det fine med internett e at æ, etter å ha hørt de fire-fem sangan, klikka mæ inn på nettsida som selg musikken hannes, og oppdaga at den også e tilgjengelig i mp3-format, så æ kjøpte umiddelbart den nyeste CD-en, Cotton Bell og la den til på iPoden min (å leve i framtida e fantastisk!). Nu har æ hørt på den æ vet ikke kor mange ganga, og sangan e begynt å gnage sæ plass i øran mine. Æ kan med ganske stor sikkerhet slå fast at tittelsporet «Cotton Bell» e den beste sangen æ har hørt så langt i år (det hadde vært mer imponeranes om vi ikke va i starten av januar, men det kommer til å være like sant i april), og æ har store plana om å laste ned resten av CD-an hannes når æ kommer hjem i dag (æ har ikke klart å knø mæ til det tidligere i uka), så det blir fint. Æ betale gladelig åtte dollar for musikk som e så bra som det der, æ hadde gjerne betalt mer, for den saks skyld (men æ gidd ikke akkurat kjøpe to digitale eksemplara av nokka bare for å støtte artisten), så det e derfor æ stemme for paypal-knappa og lignanes på alle kunstnerhjemmeside på nettet. Eller kanskje man kan krysse fingran for at flattr en vakker dag blir så allestedsnærværanes som det hadde fortjent. Det hadde vært skikkelig fint det!

do what you must do; do it well

I’m still alive
and have the ability to expell
wastes from my body.
and poems.

[Bukowski – «me» fra Love is a Dog from Hell]

Det her e et merkelig sted å begynne, men: Så tenkte æ «vent, skal Helge Markussen(/son?) spille Dylan?» Så tenkte æ «vent, koffor vet æ at det e Helge Markusson(/sen?)?» Så tenkte æ «Vent, kæm e Helge Markusseon og kor har æ det navnet fra?» Og æ vet ikke helt, men æ tror det va Helge Markussoen og han spilte i det minste Dylan, det vet æ. Plus Tom Waits. Og sånt som gjorde at æ egentlig hadde mest lyst til å bli sittanes hele kvelden bare for å høre på (hvilket ikke skjer overveldanes ofte på VT – all ære til plassen, men vi dele ikke musikksmak). Så æ kom hjem og sjekka facebookgruppa til VT, og slo fast at jo, det va Helge Markusson (med dobbel-s, uten e) og nei, æ e ikke sikker på koffor æ vet kæm han e. Æ antar det e en av bieffekten i å ha bladd mæ gjennom nordlys i tretten år, æ har en absurd, uant kunnskap om kæm-ka-Tromsøkor. Woohoo.

(æ ville bare skrive setninga «vent, skal Helge Markusson spille Dylan» (nei, æ vet ikke koffor, av og til dukke sånne setninge opp og noen ganga e dem totalt unødvendig, men dem blir til æ skriv dem ned et sted), derfor den abrupte starten)

Poenget med det hele va uansett Bob Dylan. Og fjorten forskjellige cover-versjona av Don’t Think Twice, It’s Alright, ni av «Buckets of Rain» samt en og anna av «Most of the Time», «Lay, lady, Lay» og «Tangled Up in Blue» – æ like Dylan bedre og bedre, men ganske ofte like æ cover-versjonan bedre.

you couldn’t beat me, baby, if you tried
(skreiv æ og tenkte på [.]; […] kanskje syns ho æ e teit (og det har ho jo lov til/rett i), men æ tror ikke ho like mæ, og det more mæ på en abstrakt, udefinerbar måte.

Bortsett fra VT og Bob Dylan og udefinerbare tekstfragmenta (æ skriv bare i fragmenta i det siste, ufullstendige avsnitt som more mæsjøl, men e uforståelig for andre, intertekstualitet spesialdesigna for ett menneske), hang æ med Alexander og Therese og bittelille, blide Bjørnar (som kanskje ikke e bitteliten til baby å være, men bitteliten i forhold til oss andre) og det va fint. Æ va på redaksjonsmøte i går og det va fint, æ sa nokka absurd upassanes til Willersrud tidligere på dagen, og det va ikke så fint, men gøy (æ har, for første gang, sett definisjonen av å snu på flekken – kæm skulle tro at det skulle så lite til). Æ fikk låne Twilight-bøkern av Ingvild, og æ vet enda ikke om det e fint, men nu kan æ i det minste lese dem, og det e jo gøy.

Æ skal på julebord på lørdag, til den tid må æ bake muffins, finne ut av kordan æ lettest mulig kan lage sjokoladesmørkrem (og om æ kan frakte den med mæ og smørkreme ting på stedet), lakke neglan mine og finne ut av kor skoan mine e. Det burde gå bra det.

Life is sad, life is a bust
all you can do is do what you must
you do what you must do
and you do it well
I do it for you
honey baby, can’t you tell?

[Bob Dylan – Buckets of Rain]

some folks were born with a foot in the grave, but not me of course

Æ vet ikke helt ka det sir at æ satt på bussen og plutselig tenkte «Dar [Williams]!» bortsett fra at æ hadde et behov for å høre «When I Was A Boy». (Og «Alleluia» og «Mark Rothko Song». I det hele tatt bare The Honesty Room, det e en stund siden sist.) Og egentlig kan det hele her bli overtatt av teksta fra de nevnte sangan (bortsett fra at det egentlig ikke e nokka æ kan sitere i «Mark Rothko Song», ikke uten å forklare at den biten får mæ til å tenke på det, den linja får mæ til å tenke på ho, teksten som helhet får mæ til å tenke på faren min, nesten, og den linja som virke mest folkevennlig e «your behaviour is so male, it’s like you can’t explain yourself to me» og det e jo litt slemt (æ har vent mæ til, tidligere, på engelsk, å stort sett bli lest av jente/kvinne/folk uten klar kjønnsdefinisjon/ikke menn, æ lure på om det gjør en forskjell?)

It’s a secret I can keep/Except when I’m tired, except when I’m being caught off guard/I’ve had a lonesome awful day

Det va de linjan som gjorde at æ søkte ho fram, eller, ønsket om å huske kordan de linjan va. Fordi æ kom fram til at dem nok forklare humøret mitt akkurat nu, eller. Ikke humøret, behovan mine. Nokka sånt udefinerbart. Nokka æ i facebookstatusen min reduserte til «en klem eller en Inge,» og det e kanskje så enkelt? Æ savne Inge fordi æ ikke hadde problema med å være patetisk og klengate og si «æ treng en klem» til han (æ vet ikke koffor, det e egentlig det merkeligste, det æ skjønne minst). Og det e derfor det e litt synd at han flytta til Oslo, det e veldig vanskelig å være klengate på folk som e ørtenzilliona mil unna. sukk.

I said I’ll be fine, but I don’t think that I will

(det hørtes mye mer depressivt ut enn det burde) Og æ tenkte det igjen, alle de tankan æ vet æ burde holde mæ for god for, alt æ vet e galt, men ikke helt klare å overbevise den lille stemmen bakerst i hodet mitt om. «men, om du faktisk e likanes, koffor e det da at folk ikke like dæ? Kordan kan det ha sæ at du ikke har hatt kjæreste på… lenge? Ka som egentlig e galt med dæ? Ka du gjør galt, kor det e du feile, koffor får du det ikke til, e du egentlig – i bunn og grunn – uelskelig?» Og æ så på seriemonogamiet til [noen] og blei litt forundra. Kordan kan det ha sæ at noen får til seriemonogami, mens andre, mens æ, mens et ukjent antall av de smarteste, vakreste, mest fantastiske folkan æ kjenne, ikke får det til? Ka det e æ ikke ser i dem, ka det e andre ser, som gjør at dem rygge unna? Eller ser dem det bare ikke? Æ skjønne ikke. Æ leste en gang et blogginnlegg som oppsummerte året til personen som skreiv det, og det blei avslutta med [parafrasert:] «den største forskjellen består i at æ i år har noen æ kan kysse ved midnatt, og det betyr mer enn æ noensinne kan få sagt.» Og æ tenkte «fy faen, så patetisk. Om det e alt du sitt igjen med av året ditt, så e det totalt ubrukelig.» Fordi æ e slem, men æ e tydeligvis også uelskelig, så æ antar æ får det æ fortjene.

Bare tenk, om æ faktisk kunne få en klem1, så hadde verden sluppet den patetiske bittersuppa æ for øyeblikket ikke klare å svømme mæ ut av.

1problemet, eller greia, poenget, ligg jo ikke i å få en klem, æ har fått minst to i dag, men det skal liksom være den rette typen klem, fra riktig person, nokka sånt, nokka ubegripelig i det, æ vil ha en klem æ kan leve på, lenge

æ ska sove mæ ut av det her/med alle som e villig til å ligge stille (du verden)?

Æ skreiv «Siri e øm og ør og ikke egentlig hverken det ene eller det andre men samtidig veldig mye av begge dela alt ettersom korvidt æ tenke på det eller ikke» (og la til, om enn bare for mæsjøl, «og æ har kanskje lest i Adressebøkene i kveld, men det e ikke som om noen kan bevise det») (fordi æ vurderte å si «Siri e hemmelig forelska» men æ e ikke hemmelig forelska, æ e øm og ør når æ tenke mæ om, når æ leke -[ute av øye ute av sinn] ute av stand til å ville nokka anna enn å smile- og det e kanskje nok, æ smile når æ ser dæ, smile av dæ, smile til dæ, smile for mæsjøl når du ikke ser mæ, og det e alt og det e nok til å være litt øm og bli litt ør, men ikke så mye mer)

Og den beste måten å komme sæ gjennom livet på med både hjerta og håndledd i behold e å innse at to av tre ikke e så ille, og
noen ganga e det bare
faen
ta

faen ta dæ
også det kan være poesi
om enn bare for mæ

en gang skreiv æ «æ ser dem når dem ser på mæ»
og Alix Olson sa
«så, vi har lært karate
har med kniva når vi spring»
og æ vet ikke helt, men æ tror
det e to side av samme ting

og æ like gutta som dæ bedre i mørket (eller: æ vil ha en fyr full nok til at han ikke sir nokka)

(va det æ kunne ha sagt om æ hadde stjelt ordan til andre menneska, om æ tok teksten til Alix Olson, til Fall Out Boy, til Bright Eyes og vet du, i kveld klarte æ ikke helt å bestemme mæ for om æ ville høre på Bob Dylan eller Fall Out Boy, det virke nesten blasfemisk (æ skreiv «it isn’t blasphemy if you know you’re better than God», men æ mente det ikke), æ endte opp med en god kombinasjon, samt fem versjona av «Buckets of Rain» fordi det e en fantastisk sang.)

Æ tenkte også at æ har litt lyst på noen som kan rive mæ i håret og sparke mæ veggimellom, men det æ innså da æ innså kor masochistisk det høres ut, va at æ egentlig kanskje muligens vil ha nokka sånt som det Ani DiFranco syng om i «Asking Too Much»
[æ vil ha noen som ser poengløsheta
men fortsatt har et mål i sikte
æ vil ha noen som har en tragisk sjel
om enn bare av og til]

æ vil ha noen som stjel oppmerksomheta mi
noen som kan slå mæ med kyss som føles som knyttneva
og setninge som stoppe mæ som murvegga

Her skulle det vært nokka mer, men all den tid æ bare e i stand til å stjele andre sine ord burde æ kanskje holde mæ for god til å prøve å si nokka anna enn det æ allerede har sagt. (æ kan kanskje slutte å smile tilavmed dæ, men æ vet ikke om det e nokka å hige etter, æ tror ikke du e nokka å hige etter – det e enda godt æ ikke gjør sånt)

egentlig mente æ å skrive nokka om coverversjona av sanga

«… men jeg kom jo hele veien fra Østfold for å ta bilder?»
«Da skulle du nok ha ringt først»
(«Det var en spøk»)

(noen ganga så skulle livet ha kommet med en sånn ba-dum-ching-lyd. bare av og til.)

Det e bursdagen til bestemora mi i dag, ho e ikke død enda, vi vet ikke helt, men. Man tar det man får. (dog, æ tok mæsjøl i å tenke «om ho dør nu, så kunne kanskje Tore ha holdt (?) begravelsen, det hadde vært fint.» Av og til får man favorittpresta, sånt som skjer1.) Det e forsåvidt virkelig ikke en måte å avslutte det her avsnittet på. Hei verden, æ har det fint, bestemora mi e fortsatt i live.

I dag, da æ sykla til og fra jobb i duskregn, hørte æ på Ashlee Simpson. Og tok mæ i å fortsatt lure på koffor Danny J. Pellicer ga ho en to-er for den nyeste plata hennes. Æ mene, greit nok, det e ikke orkestralt og vakkert og evigvaranes og dypt, men det e gøy! Shiny happy music! Og innafor sin kategori syns æ det e bedre enn en toer. Greit nok, det e ikke et popkulturelt mesterverk (som Justified), men det hadde i det minste fortjent en treer eller firer. (æ føle at æ burde legge til at æ akkurat nu, as I write this, høre på Bolero. Du vet, det klassiske mesterverket av kjedsommelige repetisjona som e utrolig vakkert. Æ tror det funke dårlig som muzak; sukk, æ vil ha den på jobb.) Og forøvrig e æ av den mening at Karthago burde ødelegges folk som sir «æ har så variert musikksmak at man nesten skulle tro æ va tre forskjellige persona» e teit. Æ har så variert musikksmak at man nesten skulle tro æ hadde evnen til å høre på en hel masse forskjellig uten å anta at det ikke går an. (æ tror det e fordi æ ikke klare å se skillelinjan, sånn bortsett fra musikk æ like/musikk æ ikke like. (Goddamn Lonely Love til Rule Breaker til Bolero til All Hands On The Bad One til Traveling Again til Forever and Ever, Amen til OK, greit nok, æ mangle seriøst mye rock i samlinga mi, men det høre jo alle andre på. I’ll leave that to the expertise.) (les: Drive-By Truckers til Ashlee Simpson til Ravel til Sleater-Kinney til Dar Williams til Randy Travis. Så det så.) Æ vet ikke, æ e poengløs. (hmm, Sleater-Kinney til Dar Williams ende opp med å dekke over ganske mye feministisk musikk, antar æ, men æ vet ikke helt kor for eksempel Jason Mraz ende opp i det hele (i Ashlee Simpson-området? Det virke slemt)

Eller, æ hadde et poeng, tidlig i sommer, sånn rundt bursdagen min (ahaha, æ måtte nettopp skru ned lyden på Bolero, den nådde det høylytte punktet), da æ lagde mæ en bursdagsmix som endte opp med den provisoriske tittelen «(Fordi det e )sommer[lig], sol og Siri( fylle femogtyve)» Det starta veldig enkelt, men så prøvde æ å trekke historiske linje (hmm, overgangen fra Bolero til Bitch & Animal – Croquet funka faktisk overraskanes bra. Det tredje (og siste) albumet demmes e dog ikke nokka særlig. Det første hadde potensiale, det andre e fantastisk, men det tredje gjør at æ egentlig e glad til for at dem dumpa hverandre), så det blei en slags merkelig blanding. Men det blei en merkelig blanding av ting som gjør mæ lykkelig. Så her:

det får være måte på kor mye tekst æ skal tvinge på dokker