Vi kunne late som om det her e en tekstkollasj.

Fordi, det som plage mæ i etterkant, som, når æ tenkte mæ om, slo mæ som ren løgn, sjøl om æ va sikker der og da på at det va helt sant, va at æ sa at om noen driv lingvistisk feltarbeid og blir forelska må det være mer usannsynlig at den som drives feltarbeid på også skal bli forelska, for det e da ikke så attraktivt med noen som sier «si det ordet en gang til, si den her setninga, kordan ville du bøye den frasen, kordan sier du den lyden.» Men æ tror æ løyg, om enn aldri så uintendert. Fordi noen som sier «kordan va det du sa det der? Si det en gang til.» e, om ikke nødvendigvis attraktivt, så tiltalanes. Det finnes så mange måta å bli hørt på, og en av dem e av menneska som av og til kanskje e mer interessert i kordan du sier ord og frasa enn ka du sier, folk som høre på dialekt og sosiolekt og tonefall og som synes det e interessant. Eller kanskje æ bare like å snakke om mæsjøl og ikke e så nøye på koffor folk bryr sæ, det kan jo være.

Men æ va i Oslo, på møta med folk som driv med språk (derfor den plutselige oppblussinga i lingvistkjærleik, lingvista altså, æ tror dem e den beste typen nerda æ vet om, det e kanskje derfor æ kjenne såpass mange av dem. Det og rein flaks), og på julebord fordi det tilfeldigvis va samtidig som møtan, og det va alt æ rakk å gjøre i Oslo: æ spiste, sov, va på møta, va på julebord, sov lite, dro hjem. Men det va fint, æ fikk le litt av nerdate menneska som egentlig snakka om sex i x antall tima, men på bisarre fascineranes måta (besoving Catullus incesttematikk hos Ibsen kjærlighet i moderne sangteksta), æ va ute på byen helt til stengetid for første gang på evighetslenge og da vi gikk fulgte en av dem mæ til hotellet fordi dem e hyggelig og æ e et menneske som synes det e småskummelt å gå rundt aleina i Oslo midt på natta.

Og æ tror ikke det va det som va poenget, det e hverken lingvistikk eller julebord eller besoving som e poenget (æ kom tilbake på jobb på Mo og et av de første spørsmålan æ fikk, grunnet noen fb-statusa va «blei du besovet mens du va i Oslo?» og æ tenkte på det etterpå at det morsomste hadde vært å svare ja, tenk dæ de ansiktsuttrykkan på folk, «du skulle bare visst kor mye besoving som blei bedrevet i Oslo, det va ikke måte på!»), fordi det æ av og til tenke på i det siste e digital språkdød. Og det e et helt anna tema og det fortjene helt andre ord enn dem æ kan produsere akkurat nu, når klokka e halv tolv og æ strengt tatt burde legge mæ, ikke rable ned frasa for frasans skyld, fordi æ prøve å ikke tenke på enkelte ting æ burde være for smart til å tenke på.

Men digital språkdød, og framskyndinga av språkets død når du mangle de rette hjelpemidlan til å gjøre bruken av språket lett tilgjengelig uansett platform for språkproduksjon.

Æ korrekturleste nettopp ferdig en masteroppgave som blant anna handle om rettssaka i sørsamiske reinbeiteområda, og tok mæ i å lure på om noen av de sørsamiske ungan som har vokst opp i sïjtan der studere juss, eller om dem alle lar være for det kan man ikke stole på, æ blei slått av (og det burde æ egentlig visst, det visste æ kanskje, egentlig) at hver gang noen klage over rein som opphold sæ på plassa kor den ikke burde være (som vel ofte betyr plassa kor folk har flytta inn og mene at reinen derfor burde flytte ut) så tror dem kanskje at dem klage sin individuelle sak – og æ skjønne jo at ingen vil ha rein i hagen, dem e ganske store dyr, dem kan spise ganske mange prydplanta, dem gjør sikkert fra sæ og e sikkert generelt ganske dårlige dekorelementa rundt moderne møblerte hjem – men det dem gjør e å bygge videre på hundreogfemti år med mer eller mindre aktiv politikk og rett som mene at det e OK med rein men bare så lenge dem ikke plage ordentlige menneska og det ordentlige arbeidet dem gjør. Fint med rein og godt med reinkjøtt, men kor store beiteareala treng dem egentlig, koffor skal dem beite der dem har beita før og ærlig talt, alle vet at saman ikke kom først så koffor skal dem få lov til å gjøre som dem vil, kreve erstatning og mate dyran sine i hagen til folk og sende dem ut på veien i håp om at dem blir påkjørt og all den her argumentasjonen som du tenke bare e din egen, men som har så mye historie bak sæ. Og koffor skal folk måtte forholde sæ til ka som skjedde før demmes tid, det at en person ikke vil ha rein i hagen betyr jo ikke at den personen ikke vil ha samer i landet, ærlig talt, det e en reductio ad absurdum av dimensjona, det får man ikke lov til å hevde. Og man hevde det kanskje ikke, men man tenke at det finnes ulempa uansett kor i verden du befinn dæ og noen plassa har de ulempan alders tids bruk å lene sæ på og noen ganga har dem ikke det, og alle de her tingan som dør ut som forsvinn som ikke lenger eksistere fordi noen glemte å slåss for det, fordi noen ga opp og det får vi ikke lov til, men det e faktisk måte på kor mye man kan kreve, kor mange vindmølla man kan vente at folk skal slåss mot, kor mye distraksjonspolitikk man hold ut.

Og noen ganga e det noen som sier «kordan sa du det ordet, si det en gang til?» og du vet at det e det samiske i det og i dæ som skinn gjennom, det e en av delan av språket ditt som du lærte før du lærte norsk, det e č-/kj-lyden du bær med dæ som et bevis på at du ikke e språkdød, du e fortsatt her, og noen ganga e den litt pinlig, for du kan jo snakke ordentlig, bare ikke der, du vet den e feil men du vet ikke kordan du får den rett og av og til tenke du at du skulle ønske folk ikke hørte den som en feil (og lingvisten sier at det e ingen som snakke feil, man snakke aldri feil, man snakke på forskjellige måta, helt vanlig), men som oftest bær du den med dæ som et bevis, om enn bare for dæsjøl, et bevis på at hverken du eller kulturen din e død og det kan ingen ta fra dæ, og de folkan som av og til heng sæ opp i den, de folkan som oftest e lingvista, dem som plutselig ser språket ditt på måta du glemme at det kan sees på, minne dæ på at det e viktig uansett. Det e aldri feil og det blir ikke dødt så lenge du bær det med dæ. Og æ e ikke forelska, men æ kom på at æ finnes.

Det kunne vært verre, VI KUNNE VÆRT I SVERIGE

Det finnes en linje av Jan Erik Vold, og æ vet æ har sitert den før, æ vet ikke kor mange ganga æ har nevnt den, men linja e DET ER HÅPLØST / OG VI GIR IKKE OPP (med bare store bokstava, det e ikke min feil). Æ vet ikke koffor den satt sæ sånn fast i mæ første gangen æ hørte den, men den gjorde det, den sitt fast, og med bekymringsverdig jevne mellomrom tenke æ på den.

Det e håpløst og vi gir ikke opp. Det e håpløst og vi gir ikke opp kampen for et gruvefritt Gállok/Kallak. Det e håpløst og vi gir ikke opp kampen for et levende samisk språk. Det e håpløst og vi gir ikke opp kampen for reindrifta som næring. Det e håpløst og vi gir ikke opp å kreve at staten Norge skal gjøre rom for nasjonen Sápmi (og faen ta dæ om du skal bæse om at vi kreve en egen samisk nasjonalstat, vi e en nasjon uansett ka pokker du sier). Det e håpløst og det e håpløst og det e til stadighet noen som e villig til å slåss. Folk krangle for at ungan demmes skal få lære morsmålet sitt eller det som burde være morsmålet sitt men som ikke e det på grunn av fornorskninga din besteforeldre-/foreldre-/egen generasjon bidro til. Folk krangle for at folk skal forstå historiske beiterettigheta fordi fornorskninga sørge for at læreran til foreldran dine, besteforeldran dine, dine egne ikke lære nokka dem kan lære bort om samisk. Fornorskninga sørge for at altfor mange skola e avhengig av enkelteleva som e villig til å være Samen på 6. februar eller 17. mai eller i tilfeldige samfunnsfagstima.

Det e håpløst og vi gir ikke opp, og gudan skal vite koffor fordi det burde være åpenbart for alle at den norske stat ikke e villig til å bidra med de ressursan som trengs for at den samiske nasjonen skal ha et eksistensgrunnlag (og faen ta dæ om du nu vil si «ja, dokker kan jo få en egen stat det kommer sikkert til å gå bra ka skal dokker leve av rein og multebær liksom ka?»), og det e helt håpløst fordi den norske staten tross alt ikke e så ille, kom igjen, det kunne vært verre, VI KUNNE VÆRT I SVERIGE. Vi kunne vært i Sverige kor dem driv gruvesprenginge i nokka som har vært reindriftsland i syv tusen år, kor staten gir bort landområda folk har brukt i syv tusen år til bedrifta som kommer til å utnytte jorda i kanskje fjorten, tømme den for all verdi og så stikke av. Vi kunne vært i Russland kor dem gjør urfolksorganisasjona ulovlig, kor det å motta støtte fra norske myndigheta til urfolksorganisering e grunnlag for organisasjonsoppløsing. Vi kunne vært i Tromsø kor norske politifolk e villig til å utlevere urfolksaktivista til russiske myndigheta. Koffor? Kæm vet? Kanskje de russiske myndighetan bare spurte veldig pent?

Vi kunne vært i Finland og gudan skal vite ka som hadde skjedd der men du kan ta dæ faen på at det ikke e bedre. I Norge har vi det best av alle og det e så håpløst å tenke på der vi går dag etter dag og blir assimilert eller integrert eller fornorska eller forfalska. I Norge har vi det best av alle men ikke faen om norske skolebarn lære et ord samisk, ikke faen om nordmenn vil lære sæ et ord samisk, ikke faen om dem vil ha ett eneste helvetes samisk skilt i nærheten av byen sin, kor helvete tror vi at vi e, FINNMARK?

Og snart kommer en eller anna Ap-politiker trekkanes med nokka dem har gjort, se vi har bidratt se vi har se vi har alt dem har fått til og vi narre oss sjøl til å tro at det hold, at det e framskritt, at visst vi bare lukke øyan og tror på magisk tryllestøv som helt sikkert kommer fra gruvedrift som kommer til å ødelegge eksistensgrunnlag og naturressursa så kommer alt til å bli så forferdelig fint. Om vi bare lukke øyan kan vi tro at alt e bra. Om vi bare lukke øyan kan vi late som ingenting.

Late som om det va hold i det da Sigbjørn sa «alle de samiske poetan dokker har hørt om skriv antakeligvis på nordsamisk» til en gruppe folk, og æ satt der og holdt på å le fordi det virke så håpløst optimistisk å tro at noen har hørt om samiske poeta. Kæm som har hørt om samiske poeta? Ingen. Det hadde vært nokka i nærheten av et herrens mirakel om et menneske i det hele tatt ane at det finnes samisk poesi, akkurat som folk med deprimeranes jevne mellomrom spør «finnes samisk hiphop finnes samisk punk finnes samisk dans samisk teater samisk country samisk film samisk litteratur samisk porno samisk samisk samisk finnes samer?» «Ka e egentlig samisk?»

I 1947 lot Bergsland og Ruong sæ visstnok overraske av at «en ellers særdeles intelligent karasjoksame ble meget forbauset over å høre at et språk kan dø ut» og blir ikke folk fortsatt det, herregud, om du e så glad i samisk e det nu vel bare å snakke det? E det ikke? SNAKK SAMISK og vips så har du bevart samisken, ka du treng penga for, du må jo bare åpne munnen og vips så har du språket. Som om foreldre/besteforeldre/din egen generasjon bestemte at fordi fornorskninga e over skal alt plutselig være kjempefint. Og så blei det det. Kjempefint.

Og æ bladde mæ gjennom en essaysamling av Jan Erik Vold i dag, fordi en del av jobben min består i å gå gjennom alle monografian som kommer inn og plukke ut det som skal i samisk bibliografi, og det va en bok på femhundre side med en hel masse teksta Jan Erik Vold har skrevet om poesi og poeta. Og før æ starta, i det æ plukka opp boka visste æ at DET E HÅPLØST. Og æ ga ikke opp, æ så på innholdsfortegnelsen over alle de femhundre siden med tekst og slo fast at nei, det står ikke et ord der om en eneste samisk poet. Koffor skulle Jan Erik Vold bry sæ med sånt? Kæm som skulle ha lært Jan Erik Vold det? Kan han nokka for at han aldri har hatt en venn som har pressa på han samisk poesi sånn at han kan lese den og sette pris på den og skrive om den? Nei. Burde han ha dårlig samvittighet? Nei.

Men æ sto der og visste at det e håpløst og æ gir ikke opp fordi æ ikke kan gi opp fordi æ ikke vil gi opp fordi æ må holde fast ved at det her, den her delen av identiteten min, det som e identiteten min, det her e kjempeviktig, uansett ka dem gjør i Sverige, uansett ka som skjer i valget, uansett om ingen noensinne kommer til å lese samisk poesi, uansett om Russland kommer til å finne nye måta å ødelegge for folk på, uansett om Finland gjør ka det nu enn e Finland gjør for å jævles med samer (alle gjør nokka for å jævles, det at æ ikke kan sette fingeren på nokka spesifikt betyr ikke at det ikke skjer, det betyr bare at finske samer e dobbelt utestengt fordi så mye av kommunikasjonen mellom landegrensan foregår på norsk og svensk, og finsk passe ikke inn), uansett ka som skjer så e det håpløst og vi gir ikke opp. Noen ganga e det bare veldig vanskelig å huske koffor.

å like folk for folk, å glemme etnisitet

Etter en høst som besto av nokka som viste sæ å være i overkant mange samiske greier, konferansa, seminara, fagdaga, diskusjona etc etc, har æ oppretta en slags målestokk for mæsjøl. Eller, det blir kanskje ikke rett å kalle det en målestokk, det e nok nærmere en slags indre kontrollkomite? Det e et ikke spesielt komplisert system, og går ut på at æ når æ reagere på nokka samiskrelatert, stille mæsjøl spørsmålet/spørsmålan: bryr æ mæ virkelig om det her? Burde æ bry mæ om det her? Vil det koste mer energi enn æ kanskje e villig å investere å skulle bry mæ om det her?

Det føre til at æ har latt være å delta på en del greier den siste tida, eller så har æ, etter endt deltakelse, konkludert – og forkasta den hendelsen – med ordan «det e ikke æ som e målgruppa.» Og det e helt greit, det e ikke æ som e eller treng å være målgruppa for en hel masse av de her samiske greian som skjer i Tromsø, i Sápmi, i verden, derfor e det heller ikke så farlig om det ikke tilfredsstille mine behov eller ønska.

Problemet med det e å dermed definere ka æ e i målgruppa for? Ka e det som burde lages sånn at æ føle æ får nokka ut av det? Ka kan æ kreve av kæm og i kor stor grad kan æ kreve det? Gjør æ det for enkelt for dem som arrangere når æ slår fast at det ikke va for mæ? Utdefinere æ mæsjøl som publikummer, eller gjør æ mæsjøl til nokka viktigere enn æ e, at æ liksom har nådd et nytt nivå kor den faglige eller sosiale diskursen ikke lenger når fram?

Æ sa, til noen om noen, at «[X] e ikke så verst flink på [samisk teori] og sånt, men hin kunne trengt en fornuftig samisk mentor» (samisk teori høres fjollate ut, æ mene det ikke sånn som æ tror det kan tolkes, men mer som et slags paraplybegrep på samisk akademia og teoretisk tenking, om man kan si det?). Æ sa det, hørte ordan komme ut av min egen munn, og samtidig som æ visste at æ har rett – de fleste av oss kunne trengt en fornuftig samisk mentor – visste æ også at om æ hadde sagt det i et større selskap enn det interne fellesskapet æ va i, så ville æ ganske effektivt ha utdefinert mæsjøl som en drittsekk. Kæm som sier sånt, liksom?

Kæm som tror at dem kan definere andre menneska på den måten? «Ikke så verst smart, hadde trengt bedre veiledning.» «Fornuftig utgangspunkt, hjernevaska resultat.« «For opphengt i sin egen lille teori, ute av stand til å se et større bilde.» Ka e det egentlig æ tror om mæsjøl? Og kordan ser æ på alle andre?

Æ vet ikke, men æ tror det heng sammen med målestokken, med den interne kontrollkomiteen, om å sitte et helt anna sted og ønske at samtalen endelig rekk fram til der du e – men den gjør ikke det. Og det kan æ ikke egentlig klage på, æ får knapt lov til å klage over at noen har laga enda en dokumentar om «Dokumentarfilmskaper trodde ho va nordmann, oppdage UKJENT SAMISK BAKGRUNN dunndunnDUNN», fordi det stadig e folk som lar sæ berøre av de dokumentaran, det finnes stadig folk som oppdage en ukjent samisk bakgrunn, med eller uten dramatisk filmmusikk i bakgrunnen, og det må dem jo få lov til.

Alle de her folkan som må definere sin egen samiskhet, som må finne ut av ka og kæm dem e, det e ikke som om æ hverken vil eller kan stoppe dem, og æ vil i hvert fall ikke utdefinere dem som en form for samer som vi andre ikke e. En same e en same e en same, og det e ikke så enkelt som at kultur e språk eller at kultur e nokka som helst anna målbart. Ideelt sett skulle det selvfølgelig vært det, å være samisk e å snakke samisk; tenk så mange manntallsdebatta vi kunne spart oss for, tenk så mange viktigere ting vi kunne diskutert,

tenk alle minoritet-majoritetsdebattan vi kunne sluppet unna, alle de her folkan som tolke vårres kultur i lys av sin egen, og i demmes majoritetskultur e det å ville verne om sine egne nasjonale interessa en uting, å ville bevare arenae kor språket ikke kan berøres, kor man kan være fungeranes enspråklig e ikke bra; å ikke automatisk være glad over at det kommer folk inn i kulturen som forstår den på sin måte, som plukke ut de delan dem like uten tanke for kordan alt heng sammen, det e ikke sunt å være så vanskelig, kan umulig være bra for en å være en portvokter på den måten – vil du at kulturen din skal dø ut som en antikvitet av nokka slag, liksom?

Folk som ikke skjønne at man ikke kan tolke urfolkskulturen i lys av sin egen majoritetskultur, folk som ikke ser forskjell på etnisitet og rasisme, folk som mene at dem møte menneska som menneska uten å legge vekt på kordan kultur dem tilhøre, uten å se at det betyr at dem møte menneska som nokka som bestandig passe inn i en forhåndsdefinert ramme.

Æ like folk for folk, æ også, men det e ikke dermed sagt at æ møte dem med åpne arma og stor tiltro til at dem skjønne mæ, tiltro til at dem vil at æ skal ha det bra – derfor e det enklest å møte situasjona med utgangspunkt i «bryr æ mæ om det her?» «Bryr æ mæ om måten det her mennesket ser min kultur på, bryr æ mæ mye nok til å ta til motmæle, eller vil det koste energi æ ikke vil spandere på dem?» Svaret på sistnevnte e oftest ja, i det siste.

Å snakke samisk på norsk, å mangle et vokabular.

Å være en som ikke sløyer fisk, å bli noen som skriver om alt samisk

Faren min mente det var viktigere at jeg lærte å lese bøker enn å sløye fisk.

Det var neppe et bevisst valg, det er ikke som om man må velge, enten kan ungene dine lese bøker, eller så kan de sløye fisk; faren min kunne gjort mer for at fiskesløying var blitt en naturlig del av oppveksten min. Det har vært mange nok fisketurer opp gjennom årene til at det kunne blitt lærdom jeg kom i besittelse av.

Det faren min har gjort til en naturlig del av oppveksten min er reising og lesing, tekst og teori. Og jeg husker kanskje ikke første gangen jeg prøvde å sløye en fisk eller om jeg noensinne har forsøkt, men jeg husker følelsen første gangen jeg var våken for lenge og smugleste, fordi boka var spennende og jeg ikke ville slutte.

Som en naturlig forlengelse av det å bli oppdratt til å være glad i tekst, ble jeg glad i språk. Jeg er bestandig litt redd, ikke bare generelt, men særlig i slike sammenhenger, for å bli misforstått, for å bli tolket i verste mening, for å si noe som gjør at det er legitimt å tolke meg i verste mening – hva vet jeg om språk, om språksårhet?

Får man i det hele tatt lov til å snakke om denne typen ting uten å være lingvist eller gammel nok til å huske tida før det fantes et normert samisk skriftspråk? Jeg er jo ikke engang en ordentlig akademiker, bare en halvveis en.

Men når Helga Pedersen sier man må oversette Harry Potter til samisk, klarer jeg bare å tenke «ja, det har du helt rett i!» i cirka et halvt sekund – jeg tenker heller «men hvem skal oversette det?» Initiativet er riktig, det finnes ikke mange nok samiske forfattere som produserer det man kan kalle underholdningslitteratur på samisk – det finnes ganske få samiske forfattere, det henger naturlig sammen med at det ikke finnes så mange samer – men det finnes heller ikke så mange oversettere. Og det er kanskje ikke en god idé å få en del av dem som sitter og oversetter sakspapirer ingen visstnok leser, til å oversette bøker. Det er langt fra sikkert at en som kan oversette sakspapirer vil vært like god på å oversette trylleformularer fulle av engelske ordspill.

Og så har man de som mener at siden jeg skriver dette på norsk, så er det ikke nok uansett. De vil at opplivingen av språket skal være total, man skal gå så helhjertet inn for det at om man sier noe eller skriver noe om samisk, så skal det sies eller skrives på samisk.

De vil ikke lenger begrense seg til det politiske begrepet ČSV, čájet sáme vuoigŋa, de vil utvide det til ČSG og HSG, čále sáme giela og hala sáme giela. Skriv samisk og snakk samisk.

Snakker jeg norsk til noen som kan sørsamisk kan det være uttrykk for fornorskningspolitikk og kolonialiserte lingvistbaserte språkgrenser. Det kan også være å bruke et språk som gjør kommunikasjon enklere – vi kan, slik Marion Palmer sier at hun skriver, snakke samisk på norsk, det er ikke engang vanskelig; erfaringsgrunnlaget vårt vil fortsatt være ganske likt.

Det er kanskje sant som det samiske ordtaket sier: sápmelaš geavaha giela maid hálida, dážá geavaha giela maid máhtá. En same bruker det språket hun vil, en nordmann bruker det språket han kan.

I Bilbao, på Euskaltzaindia, det baskiske språkakademiet, ble jeg fortalt om det baskiske språket, om dialektforskjeller som var så store at det i en dal fantes tretti forskjellige ord for sommerfugl. Det førte til at folk, om de snakket om sommerfugler, brukte det spanske ordet for å gjøre seg forstått. Jeg vet ikke om jeg klarer å se på det som et nederlag.

Jeg er redd for det, hver gang jeg åpner munnen og sier noe slikt, at noen skal forkaste meningene mine, at de skal redusere meg til språkpolitiet vi aldri blir ferdig med å klage over, fordi de vet jeg kan samisk. Og jeg er redd, hver gang jeg klager over at jeg ikke kan nok samisk, hver gang jeg konfronterer de delene av språket hvor jeg kommer til kort, at det skal virke like troverdig som de folkene som ser på bilder av seg selv og uansett hvor fine de er sier «Å nei, jeg ser så fæl ut» i et håp om at noen skal svare «det gjør du ikke.»

Men jeg behøver ingen bekreftelser på det jeg egentlig vet, jeg trenger å få språket mitt korrigert. Og jeg må bruke det, selv når det er vanskelig, særlig når det er vanskelig.

I mars i fjor hadde Noereh!, den samiske ungdomsorganisasjonen hvor jeg er medlem, landsmøte i Snåsa. Der var temaet nettopp språk og språksperrer. Under et gruppearbeid om språksperrer var det en som sa «Jeg lærer språket, det er meninga at jeg skal gjøre feil.» Det er så åpenbart, men likevel var jeg neppe den eneste personen i det rommet som fikk en aha-opplevelse. Vi er i en opplæringssituasjon, det er ikke meningen at vi skal være perfekte.

Men når vi sier at vi lærer samisk mener vi kanskje ofte at vi vil kunne samisk; fordi vi vet vi burde kunne det allerede, fordi det er eller burde være morsmålet vårt, så vil vi hoppe over den delen der vi prøver oss fram.

Men det går åpenbart ikke, og om man tør å innrømme dét for seg selv, om man tør å fomle seg framover i språket, tror jeg bruken blir enklere. Om man i tillegg slutter å snakke med folk som vil fordømme en for ikke å ha et feilfritt språk, er man kommet langt.

Og når det gjelder samisk, så lærer vi så lenge vi lever, selv om det er en klisjé. Samisken min nå er på mange måter dårligere enn da jeg gikk i samisk barnehage og var omringet av språket, men samisken min er bedre nå enn den var da jeg var tyve. Forhåpentligvis kan jeg si det samme om ti år, stort mer enn det kan jeg ikke be om, selv om jeg gjerne skulle ha vært flink i samisk, skriftlig, selv om jeg gjerne skulle ha skrevet samisk i ett sett, uten å måtte ha tenkt meg om, uten å måtte plukke ord, å måtte være forsiktig for å få sagt det jeg faktisk mener.

Jeg øver meg på å snakke samisk til folk, fortsatt, selv om jeg har snakket samisk så lenge jeg har kunnet snakke, det føles fortsatt som å springe gjennom en hinderløype hvor jeg ikke har kontroll på terrenget, å rase avgårde og håpe på at man ikke setter beina fast i noe som kommer til å gjøre ondt. Men nå øver jeg meg på å finne de folkene som får meg til å se an terrenget før jeg løper, som lar meg snakke uten å stresse.

Og jeg er nok bysame, jeg er oppdratt til å lese bøker heller enn å sløye fisk, men å kunne være i Tana, å ha sommerjobb på sølvsmia og oppleve at mennesker jeg ikke egentlig kjenner, kommer inn døra og automatisk snakker samisk til meg, det er noe jeg setter pris på. Å kunne omgås språket på den overfladiske måten gjør det lettere å gå i dypden når det trengs, å lære småord og huske dem. Alle disse detaljene i språket, i verden.

En ting som har fascinert meg med Tana spesifikt, men småbyliv generelt, omtrent så lenge jeg kan huske er generasjonskryssingen, hvordan både søskenebarna mine og besteforeldrene mine (mens de var i live) kan snakke like uanstrengt med en og samme person. Jeg har ikke foretatt en klassereise, om noe ble den foretatt før jeg ble født, men jeg har endt opp med det man kanskje kan kalle et stedsskifte som gjør at selv om jeg føler meg hjemme i Tana, selv om jeg tror jeg forstår hvordan livet der fungererer – så stopper jeg meg selv fra å kunne delta.

Jeg blir heller en tilskuer enn en deltaker, nettopp fordi jeg blir oppmerksom på slike ting som generasjonskryssingen, fordi jeg ikke klarer å plassere folk jeg hører om som jeg burde vite hvem er, fordi jeg ikke kan sløye fisk eller leve «i pakt med naturen.»

Og det er på ingen måte slik at jeg vil bytte, jeg vet det finnes bruk også for sånne som den jeg ender opp med å være, men når jeg plukkes ut fra byen, ut fra det bybildet jeg er vokst opp i, og plasseres et sted, som for eksempel i Tana, blir jeg ekstra oppmerksom på at jeg ikke nødvendigvis har så mye å tilby som Tana kan se at det har bruk for.

Nå går jeg et forfatterstudie hvor vi får i oppgave å skrive en sonette, før jeg reiser tilbake til Tana – til plassen jeg aller helst kaller hjemme – og må forklare folk hva en sonette er. Og så skal jeg kåsere i Austertana og vil nevne det, men blir bekymret for at noen skal tro jeg synes det er rart folk ikke vet hva en sonette er – enn om alle som hører på tror jeg tror jeg er forferdelig smart fordi jeg vet hva en sonette er – når det jeg egentlig vil påpeke er at det er den typen ting foreleseren på forfatterstudiet antok alle kan; det er den typen antakelser jeg møter meg selv i døra på, det jeg antar er sånt alle vet er ikke sånt alle vet – og med mindre man er interessert i lyrikk eller har et intenst ønske om å vinne quizkvelder og spørrespill behøver man jo ikke vite at det finnes to grener av den tradisjonelle sonetten, at Shakespeare sto for den ene og Petrarca den andre.

Forfatterstudiet er et sånt studie som folk tidvis ikke forstår at man går. Jeg vet ikke hva de ville sagt til det, alle disse gamlingene jeg knapt møtte men bestandig har hørt om, de som lever videre i anekdoter jeg bare husker bruddstykker av – de kunne fortelle sine historier helt uten skriveutdanning, hvorfor kan ikke jeg gjøre det samme?

Kanskje er svaret så enkelt at jeg aldri lærte å sløye fisk, jeg leste bøker. Der andre har lært praktisk kunnskap har jeg lært å forholde meg teoretisk til verden; der andre bruker ordene for å beskrive det de kan gjøre, er ordene stort sett det jeg kan.

I essayet «Politics and the English Language» kommer George Orwell med noen skriveregler, hovedsakelig til bruk i politisk diskurs og dets like. De er som følger:

i) Never use a metaphor, simile or other figure of speech which you are used to seeing in print.
ii) Never use a long word where a short one will do.
iii) If it is possible to cut out a word, always cut it out.
iv) Never use the passive when you can use the active.
v) Never use a foreign phrase, a scientific word or a jargon word if you can think of an everyday English equivalent.
vi) Break any of these rules sooner than say anything outright barbarous.

I tillegg kommer han med seks spørsmål man kan og burde stille seg selv mens man skriver:

What am I trying to say? What words will express it? What image or idiom will make it clearer? Is this image fresh enough to have an effect? […] Could I put it more shortly? Have I said anything that is avoidably ugly?

Disse spørsmålene er nyttige og hjelpsomme, men i tillegg til dem har jeg kommer fram til noen spørsmål jeg knappest kan unngå om jeg vil skrive samisk på norsk, og dermed risikere å leses av ikke-samer. De er sånn cirka:

Har jeg skrevet noe som kan misforstås? Har jeg basert meg på konnotasjoner andre ikke kan dele? Men også, kanskje viktigere: er det konnotasjoner jeg burde la være å basere meg på, selv om de ikke deles av andre? Vanskeliggjør språkvalget mitt det jeg vil formidle? Eller: er den vanskeliggjøringen det jeg vil formidle?

Til slutt, eller helt først, premissleverandøren: er dette en tekst som henvender seg til dem som ikke deler kulturen min, eller dem som ikke deler språket mitt?

Å skrive på norsk er å ha tilgang til et vokabular ulikt noe jeg besitter på samisk; å ville kunne bruke så mange ord som mulig er ikke fornorskning, det er et litterært valg. Eller er det noe jeg sier for å trøste meg selv? Hvem skylder jeg mitt manglende vokabular? Og ville jeg gått et forfatterstudie om jeg måtte, eller i det hele tatt hadde muligheten til å, gå det på samisk?

Orwells skriveregler ville for meg på samisk ikke være et bevisst valg, men den eneste måten å skrive på. Å ikke bruke sjargong er lett når du ikke kan den.

Kaja Schjerven Mollerin skriver om Woody Guthrie: «Han ville synge for dem som ikke selv kunne lese og skrive.» Er det ikke det jeg vil? Skrive samisk for dem som ikke selv kan det? For et bråmodent, optimistisk prosjekt! Hvorfor anta at du er den som kan skrive historien om hvordan livet er nå? Det finnes dem som ville svart «fordi jeg kan», men jeg sier heller: det er ikke min feil at noen antar min historie om noe samisk er historien om det samiske.

I høst ville en Sametingspolitiker stryke ordet selvbestemmelse fra Aps samepolitiske plattform, med den begrunnelsen at det er et ord hverdagssamene ikke har et forhold til. Dette førte umiddelbart til mye harselas, ordet hverdagssamer er som skapt for sarkasmer. I ettertid tar jeg meg i å tenke «er dette hverdagssamisk?» Når jeg legger bort redigeringen av en tekst for heller å lese i en essaysamling, er det hverdagssamisk? Gjør jeg, med mine teoretiske kunnskaper, mine teoretiske interesser, noensinne noe hverdagssamisk?

Og jeg blir aldri noen muntlig forteller, jeg trives bestandig best med et ganske nøyaktig manus, det å huske bruddstykkene av anekdoter og å bruke dem slik at andre kanskje kan legge til sine bruddstykker, er det jeg skal gjøre for å bidra til å bygge historien, ikke muntlig, men skriftlig også. Med kulturen som byggekloss og språket på slep, uansett hva språkpolitiet måtte si til det.

Essay levert som sjangeroppgave på forfatterstudiet; teksten e basert delvis på et foredrag holdt på Sjøsamiske dager på Kildesli.

Ka e «sterkt» på samisk bortsett fra samisk?

Æ hørte på Lawra Somby joike i går, etter at han hadde sagt «som artist og offentlig person e man ofte ekstra utsatt for all diskrimineringa som foregår» og æ tenkte automatisk på at æ ikke har tenkt over, egentlig, kordan det måtte være å skulle spille konsert og bli mottatt av (minst) hundre Kiwiansatte i de grønne liksomkoften æ enda ikke har tilgitt dem (æ tilgir sakte, æ ga opp Kiwi), ka gjør man i sånne situasjona? Av og til nekte man å spille, av og til sier en av arrangøran at det tydeligvis e i demmes kultur å gjøre sånt, «interne stridigheter i det samiske samfunnet» kan ikke dem legge sæ opp i (det va nokka sånt dem sa, sjøl om æ ikke har teksten her, sjøl om det e en stund siden, 2010),

men det va ikke poenget, det va bare et øyeblikk, han sa det, og så sa han at han ikke visste ka han skulle joike, at han hadde tenkt på det, ka e det som e passanes å joike som kulturinnslag på en fagdag om diskriminering av samer, «men så endte æ opp med det her», og æ vet ikke ka joiken han endte opp med hete, æ har en vag følelse av at æ har hørt han joike den i Adjágas-sammenheng, en gang for lenge siden (da det va by:Larm i Tromsø?), men det kan jo hende æ tar feil, det kan hende det bare va nokka som ligna,

men han joika den, det va en sånn joik som starta ganske stille, hør for dæ Ravel’s «Bolero», men med bare én stemme, bare én person, det starte stille – dog ikke så stille som «Bolero» – og så bygge det sæ opp, bit etter bit, og i starten tenkte æ at det va pent, Lawra Somby har en nydelig stemme, han e en fryd å høre på uansett, og etter en liten stund skjønte æ ka det va han gjorde og til slutt va han uten mikrofon (han trakk den lenger og lenger unna, han hadde den da han starta, da han snakka, da æ tenkte «skjelv han litt i stemmen?» og tenkte på Frode Fjellheim på Sametingets kunstnerkonferanse i september (eller va det august?), for han holdt et innlegg og det va visstnok første gangen noensinne Fjellheim hadde gjort nokka sånt, og det e nokka med de her folkan som ser så sjølsikker ut når dem står på en scene foran hundrevis av menneska, og forskjellen når man skal snakke – formulere dæ med ord som ikke e ferdig tonesatt – til kanskje femti (på en god dag), tenk at det ene gjør en nervøs, at det andre e nokka man e vant til, det e litt betrygganes å vite)

men han hørtes i hele salen, stemmen til Lawra Somby fylte hele salen i Verdensteatret og til slutt tenkte æ «kordan skal han avslutte det her?, katti e det stopp?», og til slutt brølte han, før det glei over, før det avslutta brått og blei til klynking, jamring, og æ satt der med gåsehud gjennom store dela av seansen og så på de litt tomme blikkan til enkelte og æ tenkte «skjønne du ikke at det her e kunst?», kanskje dem ikke gjør det, men æ skjønte det, æ satt der og hadde gåsehud og visste ikke kor æ skulle gjøre av mæ og æ hadde litt lyst til å gråte, fordi æ tenkte på joikeseminaret æ sneik mæ til å delta på, på all den teoretiske kunnskapen dem diskuterte, all den teoretiske kunnskapen æ ikke innehar, men æ vet i det minste at den e der?, æ håpe det tilgir mæ, sjøl om æ ikke kan joiketeori vet æ at den finnes, æ vet om begrepsapparatet, kordan man kan drøfte joik som kunst sjøl om æ ikke kan det,

men Lawra Somby kan det der – i det minste dela av det, mye av det, nokka av det, nok til å gjøre praksis av det – og da han va ferdig satt æ igjen med en tomhetsfølelse, men en metta tomhetsfølelse, som om æ hadde lest Jan Erik Vold enda en gang: «DET ER HÅPLØST / OG VI GIR IKKE OPP», for det e sånn det føles, det har æ sagt før, det e så mye som mangle i forholdet mellom det norske og det samiske, og uansett kor mangle læreplana og lova noen vil slå opp i for å vise fram at det samiske skal inkluderes, så hjelpe det ikke når læreran ikke kan nok, og læreran kan ikke nok fordi dem ikke har lært nok, og læreran har ikke lært nok fordi lærerutdanninga ikke kan nok, og lærerutdanninga kan ikke nok fordi samfunnet ikke kan nok, og samfunnet kan ikke nok fordi læreran ikke kan nok, og vi sitt fast i en ond sirkel av fordomma alle burde ville ut av, men det e så mange som ikke vet at dem sitt fast, og noen av oss – andre i større grad enn noen, mange i mye større grad enn mæ – står utfor og sier «se her», «sånn e det», «nei, det stemme ikke» og prøve å dytte kunnskap på folk, begynne med folk vi like, folk vi vil omgås, håpe på at det sprer sæ utover, håpe på at folk kan tenke at «æ kjenne en same som e sånn, og så kjenne æ en same som e slik og ergo kan man konkludere med at ikke alle samer e lik, så om noen hevde det kan æ si «Nei, e du teit, hadde du noensinne sagt det samme om nordmenn, om noen?’»,

men det e optimistisk, og det spørs om det skjer og det spørs om noen har tålmodighet nok til å vente på at det skal skje, men vi hold nu på, og da hele greia va over sa noen «ka e egentlig «sterkt» på samisk» og æ visste ikke, men akkurat i går va det Lawra Somby og det va alt æ trengte å lære på fagdagen.

Å beveges av bevegelsa, samisk dans og Jorggáhallan.

Det va et øyeblikk der, da æ så Jorggáhallan for andre gang – tredje om du telle løsere – at æ holdt på å begynne å gråte. Det va ganske tidlig i forestillinga, etter at filmen va vist, da dem nærma sæ slutten av lihkahusat-delen. Æ satt der, og så på at Elle Sofe og Semen gikk omkring, klappa i hendern, hoppa opp og ned, sa «giitu. giitu. giitu.» og æ gråt nesten fordi æ tenkte «Æ skjønne det, nu, det med lihkahusat.» Rørelsen, den læstadianske – men kanskje ikke unikt læstadianske, tungetale og sånt e jo ganske vanlig i enkelte forma for kristendom – den kor et menneske blir så overvelda av Gud at dem må gi uttrykk for sin takknemlighet, kor dem gjør det ved å klappe i hendern, ved å hoppe opp og ned, alle de her tingan æ har forstått som en abstrakt konstruksjon. Æ har ikke hatt vanskeligheta med å forstå at det skjer, som sådan, men æ har ikke fått tak på kordan det må føles. Og så satt æ der og så Jorggáhallan og tenkte «det e sånn det e.» Det må være sånn det føles, enten for den som e i rørelsen, eller den som får observere det, og æ skulle ønske æ kunne visst det for lenge siden, at æ kunne spurt bestemora mi om det før ho døde, æ lure på alt det der religiøse, det æ bare såvidt har vært borti.

Æ traff Elle Sofe på teater på lørdag, Ida lurte mæ plutselig med på Glassmenasjeriet (det va ikke så vanskelig, ho sa «vil du være med på teater?», æ svarte «ja.» Æ e ganske lettlurt), og Elle spurte ka et menasjeri egentlig e, vi kunne ikke svare, og til slutt sa æ «du treng ikke vite det, du skal bare føle», for det e det ho har fortalt mæ, æ tror ho har sagt det opptil flere ganga, hver gang æ vil forstå argumentere ho for at det ikke e nødvendig, du treng ikke forstå for å observere. Og det har blitt nyttig livsvisdom ikke bare når æ ser på dans, men uansett. Av og til hold det å ta sæ tida til å bare se, bare føle, å observere ting og forsvinne inn i sine egne konnotasjona, uten frykt for at man da har misforstått det [verket] man burde skjønne sæ på.

Æ skulle ønske æ kunne snakke om dans på den måten æ tenke at dans generelt fortjene, den måten samisk dans spesifikt fortjene – litt fordi æ tenke at om ikke æ tar ansvar for å formulere vettige tanka om den nye samiske dansen, så vet æ ikke om noen andre kommer til å gjøre det; ikke at æ e så viktig, men vi e så få, det finnes andre som e interessert, bevares, men finnes det noen med kunnskap?; ikke det at æ hevde kunnskap, heller, men nokka kan æ jo si, nokka har æ opparbeida mæ etter at æ oppdaga arbeidet – men det kan æ ikke. Æ e ikke kunnskapsrik nok om dans til å si det æ vil si, og det plage mæ av og til, men æ observere, æ øve mæ på å observere, det hjelpe på.

Og det æ ville si, både første gangen æ så Jorggáhallan, på Riddu Riđđu i sommer, den andre gangen, da dem spilte et lite utdrag kalt Boahkkángeassin på kunstnerkonferansen på Sametinget i september og den her gangen, e at æ tror samisk feminisme, om den finnes, finnes i det øyeblikket kor Elle Sofe tar tak i beltet til Semen og trekk, etter at han har trukket i hennes.

Det e, for ordens skyld, en gammel samisk flørteteknikk, guttan trakk i beltet på jenta for å få ho med sæ, og ho blei enten med, eller så nekta ho å rikke på sæ. Om ho virkelig ikke ville, men han hadde lyst, og ho va god fangst, kunne det hende at mora hannes kom til for å hjelpe til med trekkinga. Om ho va veldig populær kunne det hende at beltet hennes gikk i stykker, fordi så mange hadde dratt i det. Om ho virkelig ikke ville, kunne ho løsne på beltet og gå videre uten det, så han sto igjen med bare den delen han va minst interessert i.

Og det vise dem fram under forestillinga, en fin scene kor ho først e motvillig, men etterhvert blir med på leken, før ho trekk han i beltet og dem blir likeverdig, nokka som så går over i at han blir overivrig og drar i alle retninge, og ho løsne på beltet og går og sett sæ. Det e i det hele tatt en veldig fin illustrasjon av alle mulighetan beltetrekkinga innebar, alt som kunne skje, æ e usikker på kor utbredt det va, det e mulig det bare va en Kautokeino/Indre Finnmark-greie, men det e en fornøyelig historie, sjøl om det også e litt traumatisk, særlig om man har god fantasi og ikke helt klare å gi slipp på bildet av menn som trekk med sæ spede dame dit dem sjøl vil – den tynne linja mellom tradisjon og overgrep e ikke bestandig like komfortabel.

Det e alle de her tingan som tar bolig i mæ når æ ser forestillinga, en rekke idea om ka identiteten vårres består i, ka den har vært, kordan vi har rørt oss, rørt ved hverandre. Det e alle de tingan og en visshet om at så lenge samisk kulturs framtid innehold folk som Elle Sofe, så e det grunn til å ha håp, uansett. Måten ho klare å forene det som har vært av samiske kulturelle uttrykk med en kunstform som kan være så esoterisk som moderne dans, og å gjøre det til nokka som føles som om det sier nokka viktig, på nye måta, og som også e, om ikke allmenngyldig, så av allmenn interesse, nokka æ tror kunne vært åpent for nesten kæm som helst – med forbehold om at æ ikke kan bedømme sånt, åpenbart – bare dem torde å være villig til å observere og føle heller enn å ville vite og forstå. Det e ganske mye å ønske av menneska, eller kanskje bare av mæ, men det e så utrolig tilfredsstillanes å få det til at æ ikke kan anna enn å anbefale det.

Skiltskytter, sinne, Siste kveld med mamma og alt samisk. Som vanlig.

Æ begynte på det her blogginnlegget i juli, rett etter Riddu Riđđu, men gjennomføringsevnen på akkurat det lå omtrent like høyt i kurs som gjennomføringsevnen på alt anna det her året (ikke så veldig e gjennomgangstemaet, uten at æ helt vet koffor). Men det begynte cirka som at æ har litt lyst til å sende en epost til Per Ivar Jensen og si nokka sånt som hei, du huske det sikkert ikke, men æ sendte dæ noen spørsmål i forbindelse med fjorårets festivalavis for Riddu Riđđu. En av de tingan du sa da va at du e både litt stolt og litt flau over å ha skrevet «Skiltskytter», og at det er overraskende mange som har et forhold til den, sjøl så lenge etterpå. Æ va på konserten på lørdag, og må si at æ både e utrolig glad for å ha fått det med mæ, samtidig som æ nu e enda bitrere over at æ aldri så teaterstykket da dokker spilte det. Men æ har et lite spørsmål, om man nu kan stille oppfølgningsspørsmål ett år etter det opprinnelige spørsmålet: Kordan va det å spille live på Riddu Riđđu? Og kanskje særlig: Kordan va det å spille «Skiltskytter», til allsang, på Riddusletta? Det her e kanskje teater/kultur/konsertversjonen av sportsklisjeen «hva føler du nå?», men kordan va det å få den responsen fra publikum nu, sjøl elleve år etter det opprinnelige teaterstykket?

Som publikummer må æ si at æ tror den konserten va nokka av det mest fantastiske æ har vært med på – og det føles som en klisjé det også, men æ klare ikke å finne andre ord for å beskrive det, det føles nærmest som juks å bare si at det va fantastisk, det blir for enkelt. Det æ kanskje mene e at sjøl som ikke-sjøsame (men elvesame, «og elva renn ut i sjøen» som æ har argumentert en og anna gang i det siste) kunne æ skjønne, tror æ, kordan det teaterstykket æ så konturan av på scenen på lørdagen kunne skape eller befeste en stolthet over det man e. Og det sjøl om sangan i sæ sjøl kanskje ikke e sublim populærkultur (sjøl om æ har nynna på «čappa čiččit, čappa čappa čiččit» oftere enn sunt kan være de siste ukan, så sangan sitt i det minste), men blandinga av profanitet og stolthet – å gjøre narr av det man elsker, så å si – e nokka av det som fascinere mæ mest i kultur, og e nokka av det æ oftest savne i samiske kulturuttrykk (kanskje særlig i litteraturen, som e det æ i hovedsak er interessert i (det e begynt å føles som nokka æ sier så ofte at det ikke lenger e sant, æ vet ikke om æ mene det)). Så kanskje et spørsmål til e: Koffor hadde ikke «Siste kveld med mamma» større innvirkning på samiske kulturuttrykk? Kor e all humoren i det samiske?

Ulempen med de spørsmålan e jo at æ e for ung til å stille dem, æ vet ingenting om den kritiske mottakelsen av Siste kveld med mamma, bortsett fra det Totalteatret sjøl sier om den (det fantes ingen ivrige teaterbloggera tidlig på 2000-tallet, dem finnes vel knapt nu, så det e jo ikke så rart). Men om æ skulle gjette – og det e jo det æ basere blogginga mi på: gjetting og synsing – vil æ anta at den ikke traff i de ikke-sjøsamiske områdan. Ka skal Kautokeinosama med noen som nettopp har oppdaga at dem e same, for i Kautokeino har dem jo bestandig visst det. I Kautokeino i 1852 visste dem det og i Kautokeino i 1952 visste dem det og i Kautokeino i 2052 kommer dem også til å vite det (fordi dem nekte å slutte å si det, og det e bra og det e plagsomt), og dem bryr sæ kanskje ikke om at Kåfjord og kåfjordinga nettopp har oppdaga det. Men ka vet æ, kanskje Beaivváš va kjempeinteressert i Siste kveld med mamma, kanskje dem samarbeida, æ vet ikke, æ e bare fordomsfull og full av antakelsa.

Og æ vet ikke kor det e blitt av all humoren i det samiske, bortsett fra at æ ser konturan av nokka, kanskje, av å ville være morsom men å ikke få lov, fordi ingen skjønne at det e morsomt. Men det sier æ fordi æ sjøl e gretten, fordi æ nylig e blitt misforstått og det har ingenting for sæ å henge sæ opp i sånt, men Siste kveld med mamma e morsomt, e saklig og usaklig, det mente og det sa og det va ikke redd for å være skråsikker. (det betyr nok at det e sakprosa) (sorry, æ e fortsatt bitter over nokka helt anna)

Men det e jo strengt tatt ikke spørsmål æ forvente at Per Ivar Jensen hverken skal eller skal kunne svare på, det e mest et forsøk på å skrive mæ gjennom ka det va som traff mæ der. I fjor vår skreiv æ et blogginnlegg om skiltskyting og «Skiltskytter», og etter det har æ mer eller mindre ubevisst lært mæ omtrent hele teksten på «Skiltskytter» utenat – æ har bært den med mæ, om man kan si det sånn, gjennom en valgkamp og et valg, gjennom forvaltningsområdeinnlemmelsen og -avlysninga, gjennom en rekke store og små angrep på alt æ e som same, æ har repetert linja «husk, det e dem som e få og det e vi som e mange» som et slags mantra. Og av og til har det slått mæ, igjen, det at det kan finnes folk som ikke ser ironisk på den sangen – sjøl om det kanskje ikke finnes folk som ikke skjønne at den e ironisk, men man vet jo aldri – som regne den som en, om ikke en kampsang, så nokka som ikke e så langt unna.

Og om du hadde sagt for to år sida at æ skulle ende opp med å tenke på «Skiltskytter» som en sang som betyr nokka for mæ ville æ antakeligvis snøfta litt og rista på hodet, for det e ikke en sånn sang. Før det blir det, før du kjenne den på kroppen, før du ser dæ nødt til å leve med ironien i mangel på følelsa nok til å være inderlig, for det e faktisk måte på kor mye man kan leve med hjertet på utsida når det stadig blir skutt på, om enn bare eller kanskje særlig når det e av folk som ikke engang vet at dem skyt. Som tenke at du må tåle såpass, man må da kunne vitse, du må da kunne tåle en spøk, ha ha lol, liksom, ikke vær så hårsår, og LDO vil at vi skal melde inn diskriminering.

Innrapporteringa matche ikke det man vet skjer. Men det e jo fordi det e vanskelig å rapportere inn «det va noen som spør mæ om æ kan joike», «det va noen som ikke visste ka duodji e, æ trodde det va allmennkunnskap?», det va noen som joika etter mæ på bussen kunne æ sagt, men ka med når «æ overhørte en setning på kafé og æ vet ikke ka dem snakka om, men æ føle mæ utrygg», «æ forlot Verdensteatret nærmere klokka ett på natta natt til søndag og i et halvt øyeblikk tenkte æ «faen, æ har på mæ luhkka», og det skjedde ingenting, men hele turen gjennom Storgata gikk æ og va litt nervøs.» Kordan melde du det inn for noen, og kordan kan du tro at det skal ta slutt? Det tar ikke slutt før folk faktisk vet mer enn dem gjør. Og det e derfor alle vi sama må bidra til å lære opp nordmenn i kordan samisk kultur e. Det e slemt av oss å ikke ville være hjelpsom om noen har spørsmål, i stedet for å si «nei, æ joike ikke» kan du si «fordi joik e en bestemt måte å bruke stemmen på og den måten kan ikke æ, dessuten finnes det mange forskjellige forma for joik og sånn og sånn og det og det», for det e jo ikke nordmenn sin feil at dem ikke lære nokka om samisk kultur på skolen, noen må ta ansvar og oftest e det dæ.

Men det gidd æ ikke, det e ingen som betale mæ for å drive voksenopplæring og med mindre den voksenopplæringa e givanes for min egen del kommer æ til å slå en spøk og skifte tema. For det e ingen som kan kreve at æ skal lære noen nokka som helst, dem kan spørre og av og til vil æ kanskje svare, og æ vet at det virke slemt, men det e ikke min feil at du vet så lite om samisk kultur at du ikke engang vet forskjellen på ka som e greit å spørre om og ka som e fornærmanes. Det e ikke min feil og det e ikke mitt ansvar og det e mest bare synd på dæ sjøl om det også går utover mæ, men ka faen skal æ gjøre?

Det æ av og til gjør e å resitere «Skiltskytter» for mæsjøl, bytte ut eg med æ, æ prøve å snakke mæ gjennom den, sakte og bedagelig, snakke som æ hadde snakka ellers, den ligg naturlig i munnen. Det e en tekst som sitt, den e ikke subtil, den e ikke Shakespeariansk i sin poesi eller nokka, men den e effektiv. Den e kontant og den e uredd, og det e æ aldri. Men noen ganga har æ hørt på den, har æ hørt linja «skal se den satans jævelen som skal hindre oss i det» gjalle i hodet mitt, som om æ e Rocky, det e «Eye of the Tiger» og Tromsø eller verden eller ka som helst anna e den jævelen som skal overvinnes (æ har dog aldri sett Rocky i sin helhet, æ håpe han vinn til slutt?). Æ har stått i verden, bevæpna med godé idea, endeløse mengda bitterhet og noen klistremerka, og tenkt «skal se den satans jævelen som skal hindre oss i det» og alle andre linja i den teksten e ironisk – kor ofte har æ tenkt «for vi, vi e norsk, det vil vi alltid være!» og særlig at det e sant, ka? – men akkurat den, den sitt, ufin bannskap og alt. Skal se den satans jævelen som skal hindre mæ i nokka som helst når æ e i det her humøret, det skjer ikke.