den samiske smerte, i tre format

Æ fikk en dame til å le på søndag da æ nevnte «den samiske smerte» sånn som folk ler når du nevne den samiske smerte, fordi det e sånt et anvendelig uttrykk. Som oftest e det ironisk: den samiske smerte e å måtte utsette sæ for kulturuttrykk av varieranes kvalitet og interesse, fordi det e samisk, og fordi vi må se det. Støtte det lokale næringslivet. Stephen Crane sier i et dikt «but I like it, because it is bitter and because it is my heart» og sånn e det, av og til. Den samiske smerte e å se enda en teaterforestilling fordi alternativet e å ikke støtte det samiske teaterlivet, og det går jo ikke. Å se en samisk film, gå på en samisk konsert, lese en samisk bok. Vi får ikke nokka av bedre kvalitet om vi ikke støtte opp om det som allerede eksistere, så vi troppe opp, håpe på det beste og e vi riktig heldig treng vi ikke fortelle vennan vårres at joda, det va den samiske smerte, men vi va nu der.

Den samiske smerte e av og til reell i eksistensen, dén samiske smerten e språktap og fornorskning og assimilering og penga og økonomi og manglanes støtte og det faktum at uansett kor bra tilbudet per dags dato e, så e det bestandig et hav av rom til å gjøre det bedre, fordi vi får smula, vi sett pris på smula, vi læres opp til å kjempe om de smulan som finnes, fordi alternativet e ikke at vi får en hel skive, at vi kunne fått nokka ordentlig å nære oss på, alternativet e at vi får enda mindre, om ikke engang samene sjøl klare å bli enig om ka dem vil ha, koffor skal da storsamfunnet være behjelpelig med nokka. Den samiske smerten som ikke e morsom e den majoriteten heller ikke like at vi snakke om, for det e tross alt ikke dem som fornorska oss. Dem like samer, dem bare synes at det finnes viktigere ting å bruke penga på, dem synes vi burde få støtte, men e bestandig litt skeptisk til de tingan som får støtte. Den umorsomme samiske smerten e slitsom, ekkel, kjip å snakke om, kjip å leve med, derfor redusere vi «den samiske smerte» som begrep til nokka humoristisk, fordi vi tross alt skal leve med de her tingan, de her livan, og vi vil jo leve med nokka vi kan le med.

Den morsomme samiske smerten e min favoritt, fordi den så ofte omhandle samiske kulturuttrykk, og samiske kulturuttrykk i alle forma og variasjona e det æ like best her i verden, sjøl når dem e dårlig. Æ blir irritert på det æ ikke like fordi æ ser så mange måta det kunne vært bedre på, men æ ville kjempa til døden for dens rett til å eksistere og være dritdårlig, som ho dama som omskreiv Voltaire så fint sa det.

Det finnes en tredje samiske smerte, oppdaga æ i dag eller i går kveld. Det e den som ligg på brystkassa mi som nokka som kunne vært et hjerteattakk men som bare e eksistensen. Den fysisk reelle samiske smerten e ikke morsom. Ikke ond heller, som sådan, den bare eksistere som et konstant press. Den dukka opp i går, en gang etter at domstolen i Finland tok på sæ å fortelle folk kæm som e samer og ikke e det. Og den dukka opp etter at kulturministeren har bestemt sæ for at knutepunktstatus for festivala e nokka tull, så den skal kuttes, og de sikre pengan til Riddu Riđđu skal dermed bli usikre penga igjen. (Og den dukka opp jo mer æ tenke på at Beaivváš skal på turné med sitt nyeste teaterstykke og helt elegant hoppe over å komme til Mo i Rana, sjøl om dem skal innom både Hamarøy og Snåsa på turen. Den siste der e jo ikke sammenlignbar med de to første, det skjønne til og med æ, men den e der, i et samisk nasjonalteater kor nasjonen e de kjernesamiske områdan.)

Æ kunne ha lista opp mer, mye mer, det e så mye som presse på, det e det som e problemet, det kom så mange nyheta og ingen av dem e god, ingen av dem e god nok til å veie opp for dem som e dårlig. Den fysiske samiske smerta satt sæ i brystkassa mi og vil ikke gi slipp, og noen ganga når æ ikke helt får tak på verden prøve æ å trøste mæsjøl med det polske uttrykket «ikke mitt sirkus, ikke mine apekatter», men det her e sirkuset mitt, det her e apekattan mine, det e så mye som e galt, og så lite som e rett, og den samiske smerten akkurat nu e konstant, kontinuerlig.

Det e ikke håpløst, æ har ikke gitt opp, om det e en ting æ tror på e det Sápmi, samer, framtida, oss, språket, livet, vårres verden, det e en bunnløs, grunnløs optimisme i mæ som person som basere sæ på at Sápmi finnes og æ finnes i den, og det gir mæ mer styrke enn nokka anna gjør til vanlig, når æ vil gi opp tenke æ på folkan mine, kunstneran, politikeran, språkarbeideran, akademikeran, alle sammen, kæm som helst av dem, æ kunne sveipa gjennom vennelista mi på facebook og fortalt dæ om hundre menneska minst som gir mæ håp når æ vurdere å miste det, æ kunne funnet hundre til utfor vennelista mi, utfor facebook og det e håp, det e håp, selvfølgelig, æ gir ikke opp, æ bedømme ikke mitt folks eksistensmuligheta ut fra en dårlig dag, en dårlig uke, æ har troa og det finnes så mye kunnskap, så mye kjærleik.

Men noen daga e det vanskeligere enn andre å ikke la sæ overvelde av det, av alt som kommer, som renn over dæ, en stri strøm av dårlige nyheta, av majoriteta og storsamfunn og språk som skille oss når vi burde være samla, det finnes så mye som ikke e riktig, og noen daga gjør det mer ondt enn andre. Og æ vil avslutte det her optimistisk, gi håp, ikke håp engang, muligheta, vise det som det e, vi e her, vi e sammen, det e så mye som e skit, men fy fader så bra vi e, men akkurat i dag e det tomt. Heldigvis e æ ikke aleina i verden, æ vet dokker finnes, æ kommer sterkere tilbake en anna dag, det finnes så mange morsomme ting som e ufortalt, vi har fortsatt mye igjen å le av, vi skal le sammen av den samiske smerte, imorra.

å være tilstede, å oppleve bevegelser

En av fordelan med å ha blitt mer vant til å se dans (i en veldig gradvis tilvenning, fordi det e begrensa med danseforestillingeni min verden) e at æ i større grad ramle inn i dansen like ofte som æ ramle ut av den. Å lære sæ finkultur e å lære sæ å la den flyte forbi når det går sånn, uten skam. Noen ganga med sorg, fordi du ramle inn igjen og oppdage at du gikk glipp av nokka du ville se, men alt flyt, som han sa den gamle grekeren, og du lar dæ flyte med.

Til og med i en forestilling kor æ tilbrakte størstedelen av de femti minuttan med action på scenen stirranes med åpen munn, og noen ganga henrykte gisp. Som va æ en femåring på sirkus med syklanes klovna og akrobata i prinsessekjole. Æ va ikke det, æ va en henrykt toogtredveåring på Leahkit, danseforestillinga som e et samarbeid mellom Hallgrim Hansegård fra Frikar og Torgeir Vassvik (fra sæsjøl).

Men ja, æ satt der, i femti minutt cirka, og kjente kordan hjertet mitt banka hardere og hardere, pulsen spredde sæ utover i kroppen, og de eneste gangan æ ramla ut va når æ forsøkte å komponere en setning til det uunngåelige blogginnlegget. Æ har glemt alle nu, men pulsen sitt i, æ gikk ut fra salen og kjente mæsjøl i hvert skritt, skjelven av lykke, med et ønske om å se det igjen, se det på nytt. Flere nyansa, mer detalja, mer samspill, e det forskjell fra dag til dag, kæm vet, endre det sæ underveis – æ vil være forberedt på de plutselige bevegelsan som av og til kom, dunket i den ene, hoppet i det andre, æ vil se og se og se. Og lytte.

For dem som ikke har fått det med sæ (sjøl om æ antar at Venn-diagrammet over folk som følg med på Beaivváš sine forestillinge og folk som les bloggen min e en sirkel) e Leahkit en undersøkelse av møtet mellom tradisjonell norsk folkedans og joik (samisk, åpenbart), men som Hansegård forklarte i etterkant (eller som æ forstår forklaringa hannes) va det ikke et bevisst «hei, la oss prøve et kulturelt møte på tvers av tradisjona» men hannes ønske om å undersøke de transelignanes tendensan i hallingdans (som æ ikke har et begrepsapparat for, ufornorska som æ e), som det finnes historisk grunnlag for (men dem blei fornorska, sa han, på 1800-tallet, gjort til scenekunst, ikke suggesjonsgrunnlag), og når han ville ha musikk som kunne passe til, så tenkte han på musikken Vassvik lage, fordi den gjør nokka lignanes. Med andre ord, et organisk norsk-samisk samarbeid.

Det e vanskelig for mæ å skrive nokka fornuftig om en danseforestilling, fordi språket mitt ikke fungere på den måten æ vil, æ sitt her foran datamaskinen og veive med fingran i et feila forsøk på å forklare, men æ kommer aldri lenger enn til å snakke rundt det, synes æ, kordan grip man fatt i folk som har så kontrollerte bevegelsa.

Fra første øyeblikk, når Hansegård kommer på scenen – ikledd nokka som ser ut som svart skinn, et slags motorsykkelantrekk, men mindre polstra, mindre stivt (sikkert praktisk for en danser) – sett æ mæ fast i måten han røre på sæ, på samme måte som æ stadig gjør med scenekunst, særlig dans, men av og til teater, æ blir så imponert over folk som klare å bevege sæ så konstant med vilje, så bevisst. Han tenne et bål og æ nistirre på hendern hannes, det ser så vilkårlig ut, men føles intendert. Det e ikke musikk, bare lyden av bålet som knitre, og etterhvert av bevegelsan hannes – og æ kommer på, igjen, kor ukomfortabel og samtidig tiltrekkanes æ synes den lyden e, det e bare mennesket på scenen som lage lyd, og den e kanskje musikalsk (av og til i hvert fall), men den e en bivirkning av det som e poenget (kanskje?) for en danser: bevegelsen.

Han hold på en stund, og æ stirre, med halvåpen munn (dokker får unnskylde min historiske presens, det her e visst det nærmeste æ kommer sport), æ e helt med på alt, æ kunne sannsynligvis brukt femti minutt på å se på Hansegård interagere med et bål, uten anna lydspor (sjøl om det hadde vært litt upraktisk også, siden mannen ved siden av mæ insisterte på å ta med sæ en pose M på danseforestilling – det e sannsynligvis sånt som skjer når kulturhussalen til vanlig e kinosal (merk: æ va ikke på forestillinga sammen med mannen ved siden av mæ, det slo mæ at det kunne høres sånn ut. æ ville ikke dratt på en danseforestilling sammen med noen som tar med sæ godteri (med mindre det va kamferdrops, og så gammel e æ ikke (enda))), men etterhvert kom Vassvik også på scenen. Og dem varierte mellom å være i hver sin ende, hver sin sfære, og å være sammen, sjøl om Hansegård hele tida forholdt sæ til musikken, på tidvis utrolig imponeranes måta.

Mesteparten av mine danseforestillingsopplevelsa så langt har vært samisk, æ kan på ståanes fot komme på en håndfull forestillinge æ har sett, og majoriteten av dem e laga av enten Elle Sofe Henriksen eller Simone Rundberg Grøtte. Så det va åpenbart det samiske elementet som trakk mæ til den her forestillinga også, som del av den samiske (kulturopplevelses)smerten: om det skjer, så får vi det med oss/e det samisk, e vi der. Det va kanskje også derfor æ halvveis inni der tenkte «æ vil ha mer kolonialiseringshistorie», fordi æ trodde det kom nokka, og man kunne tolke det på den måten, men det va nok mest å lese mer inn i det enn det som va intendert. Dessuten vil æ jo ikke ha kolonialiseringa inn i alt, ikke egentlig, men det va den runebommelignanes tromma sin skyld, det og en plutselig bråhet i bevegelsa, i samspillet. Det kunne vært der.

Men det va forsåvidt ikke poenget, mer en bivirkning av all den samiske dansen så langt i livet mitt, mer en bivirkning av at æ les samepolitikk inn i alt. Uansett va æ oppslukt, æ holdt en hånd nærmest over hjertet nesten hele forestillinga, det dunka sånn, det va der, æ ville nærmere, æ tror i grunnen ikke æ hadde vært fornøyd med mindre æ kunne sitte på scenekanten og se på, samtidig som æ ville sitte lenger unna, æ ville ha et overblikk, æ satt på fjerde rad og det va for nært og det va for langt, og det va akkurat nok, egentlig, men æ tror kanskje ikke man noensinne kan komme nært nok scenetilstedeværelsen til Hansegård, kordan får en kropp til det der? Kordan kan et menneske gjøre sånt? Så mye fantastisk folk får til med sæ sjøl. (Han kunne i etterkant fortelle at han trene fem tima dagen, så det e forsåvidt ikke overraskanes.) Det slo mæ også at det va første gangen æ har sett en forestilling med en mannlig danser i hovedrollen, og det va nesten overraskanes, mest fordi æ etterhvert blei så skuffa over alt æ kan ha gått glipp av i verden. Mannlige dansera, altså, mer sånt.

Hansegård og Vassvik hadde en kort oppsummering i etterkant av forestillinga, for dem som ville høre litt mer, og æ e så glad for at æ gjorde det, sjøl om æ himla med øyan til mannen som mente at stev og joik kom fra samme historiske bakgrunn («sånn for lenge, lenge siden») (det kan jo godt hende, men æ blir automatisk skeptisk til «en gang var vi alle en»-tenkning, æ kan ikke nokka for det), og så himla æ litt med øyan av dama som mente at ho ante spor av strupesang i vokalen til Vassvik (bortsett fra at ho sa «sånn sibirsk sang», så æ synes det unnskylde himlinga mi) helt til han sa at det hadde ho helt rett i. Da lo æ litt av mæsjøl, men æ synes fortsatt æ har mitt på det tørre, fordi joik romme mye større nyansa enn de fleste tenke sæ, det va ikke som om det strupesangaktige brøyt med vokalen ellers.

Sidespor: det va en liten del av mæ som skulle ønske dem også hadde inkorporert beatboxing, rett og slett bare fordi det va dela av bevegelsan til Hansegård som minte mæ om breakdance (men som for alt æ vet godt kan være klassisk halling), og fordi det hadde vært et skritt nærmere å fylle ut lista over ting æ like å se på. Men nu e det jo ikke så mange som lage kunstuttrykk ens ærend for å glede mæ (sørgelig nok), så æ får satse på at det kommer seinere.

Etter en stund, kanskje halvveis ut i forestillinga (æ mista alt grep om tid og rom, i motsetning til dama som va sammen med mannen med sjokoladeposen, ho sjekka mobilen sin med jevne mellomrom og ga mæ stadig lyst til å kjølhale ho, eller i det minste be ho om å skru ned lysstyrken på skjermen, siden ho lyste opp hele salen), og æ huske ikke lenger ka som kom før, eller etter, men Hansegård sto midt på scenen, fortsatt ikledd kostymet, og æ vet ikke ka Vassvik gjorde, æ vet ingenting, fordi æ nevnte scenetilstedeværelsen, sant? Og han sto der, og så ut i mørket i salen, og æ vet at han ikke så nokka som helst (fordi dama med mobilen ikke hadde den framme akkurat da), men det føltes som om han så rett på mæ, sjøl om sannsynligheta e stor for at minst 70% av publikummeran tilstede ville sagt det samme, og det finnes ikke ord i verden som ikke får det her til å høres banalt og kjempepinlig ut, men så dro han av sæ jakka han hadde dansa i til da, også døde æ på mæ. Gurimalla for en kjekk mann.

OK, men poenget va at sjøl om akkurat det øyeblikket føltes som en frydefullt bisarr del av Magic Mike eller nokka (om Magic Mike va en kunstfilm som varte i syv tima … æ hadde sikkert sett den; æ tok mæ i å tenke at det hadde vært utrolig fornøyelig om det va litt sånn «overraskelse, ikke bare skal æ «utforske ei reise gjennom ulike måtar å vera til stades på», æ skal også gi dokker tidenes mest langsomme striptease!») (der har dokker en av grunnan til koffor æ aldri kommer til å bli en ordentlig scenekunstanmelder), så blei forestillinga enda bedre etter at han va halvnaken.

Fordi! Fordi det gjorde alle de små, intensjonelle bevegelsan mer synlig, det gjorde arbeidet han foretok sæ – og det e et utrolig imponeranes stykke arbeid! – lettere å følge med på (og nu veive æ med fingran i et forsøk på å finne språk for å beskrive detaljan, æ kunne sannsynligvis dirigert et symfoniorkester med det her); æ e ikke en fan av vilkårlig avkleddhet på scenen, uansett kjønn, men det e OK så lenge det føles forklart, grunngitt, og en av de første tankan æ hadde da han kom på scenen va at sjøl om æ forsto antrekket som sådan (æ likte kostyman), så virka det upraktisk i lengden – det e en av de der store navnan i teater eller litteratur eller nokka som sa det der med at du ikke skal introdusere en pistol i første akt med mindre den brukes i tredje, og det e kanskje det samme her: du introdusere ikke et klesplagg med veldig synlig glidelås på scenen med mindre den skal glides ned etterhvert.

Det kan hende æ må jobbe litt med formuleringa før æ når samme nivå som den personen æ ikke gidd å google (Tsjekhov? Homer? Ibsen? Noen va det, og det va sikkert en mann), men dokker vet nu. Kostymedesign e en av de her tingan æ sjelden tenke på, med mindre det e usedvanlig vellykka eller mislykka. Det samme gjeld lyssetting (og æ holdt på å si scenografi, men nei, scenografi e en av favorittingan mine med scenekunst, scenografi e tidvis viktigere enn alt anna på scenen, inkludert skuespillera), men også den va imponeranes bra. Sånn at æ la merke til det, tenkte «oi, det va et bra grep», lot mæ glede av at den gjorde like mye bra for scenen som en scenografi ville gjort i en mer utspjåka forestilling. (utspjåka med positivt fortegn, sjøl om det kanskje ikke går an, æ like forestillinge som spjåke, men æ like også dem som begrense sæ, e minimalistisk. det finnes ikke så mye æ ikke like om æ i utgangspunktet like det æ ser.)

Og så va det over, men det siste som skjedde va ulvejoiken og dansen og æ tror at om man hadde hata alt fram til da (uten at æ skjønne kordan det går an, men det e kanskje ikke alle som e like entusiastisk for undersøkelsa av folkedans, kæm vet med folk) så ville forestillinga vært verdt pengan bare for den delen, bare for de siste fem-seks-ti (æ va utfor tid og rom, for alt æ vet varte det i en halvtime) minuttan, for et klimaks! For en avrunding. Æ skjønte at det va over, men æ fikk mæ ikke til å begynne å klappe, æ satt bare der, med åpen munn og dunkanes hjerte og tenkte at det e bra fint når man miste å være så heldig å få to så bra kulturopplevelsa på fem daga, at det e et privilegium å kunne leve i verden når den innehold finkultur av den der sorten, tenk at det går an, for en flaks, for en lykke! Og så konkluderte æ med at æ bare blir mer og mer pompøs med alderen, så det kan jo bli interessant etterhvert.

(og etterpå snakka Hansegård Valdresdialekt (det vet æ bare fordi han sa han va derfra, æ høre ikke forskjell på folk), og så satt æ der med hjerteforma pupilla og tenkte ingenting, bare sukka henført, gurimalla for en kjekk mann.)

Vi kunne late som om det her e en tekstkollasj.

Fordi, det som plage mæ i etterkant, som, når æ tenkte mæ om, slo mæ som ren løgn, sjøl om æ va sikker der og da på at det va helt sant, va at æ sa at om noen driv lingvistisk feltarbeid og blir forelska må det være mer usannsynlig at den som drives feltarbeid på også skal bli forelska, for det e da ikke så attraktivt med noen som sier «si det ordet en gang til, si den her setninga, kordan ville du bøye den frasen, kordan sier du den lyden.» Men æ tror æ løyg, om enn aldri så uintendert. Fordi noen som sier «kordan va det du sa det der? Si det en gang til.» e, om ikke nødvendigvis attraktivt, så tiltalanes. Det finnes så mange måta å bli hørt på, og en av dem e av menneska som av og til kanskje e mer interessert i kordan du sier ord og frasa enn ka du sier, folk som høre på dialekt og sosiolekt og tonefall og som synes det e interessant. Eller kanskje æ bare like å snakke om mæsjøl og ikke e så nøye på koffor folk bryr sæ, det kan jo være.

Men æ va i Oslo, på møta med folk som driv med språk (derfor den plutselige oppblussinga i lingvistkjærleik, lingvista altså, æ tror dem e den beste typen nerda æ vet om, det e kanskje derfor æ kjenne såpass mange av dem. Det og rein flaks), og på julebord fordi det tilfeldigvis va samtidig som møtan, og det va alt æ rakk å gjøre i Oslo: æ spiste, sov, va på møta, va på julebord, sov lite, dro hjem. Men det va fint, æ fikk le litt av nerdate menneska som egentlig snakka om sex i x antall tima, men på bisarre fascineranes måta (besoving Catullus incesttematikk hos Ibsen kjærlighet i moderne sangteksta), æ va ute på byen helt til stengetid for første gang på evighetslenge og da vi gikk fulgte en av dem mæ til hotellet fordi dem e hyggelig og æ e et menneske som synes det e småskummelt å gå rundt aleina i Oslo midt på natta.

Og æ tror ikke det va det som va poenget, det e hverken lingvistikk eller julebord eller besoving som e poenget (æ kom tilbake på jobb på Mo og et av de første spørsmålan æ fikk, grunnet noen fb-statusa va «blei du besovet mens du va i Oslo?» og æ tenkte på det etterpå at det morsomste hadde vært å svare ja, tenk dæ de ansiktsuttrykkan på folk, «du skulle bare visst kor mye besoving som blei bedrevet i Oslo, det va ikke måte på!»), fordi det æ av og til tenke på i det siste e digital språkdød. Og det e et helt anna tema og det fortjene helt andre ord enn dem æ kan produsere akkurat nu, når klokka e halv tolv og æ strengt tatt burde legge mæ, ikke rable ned frasa for frasans skyld, fordi æ prøve å ikke tenke på enkelte ting æ burde være for smart til å tenke på.

Men digital språkdød, og framskyndinga av språkets død når du mangle de rette hjelpemidlan til å gjøre bruken av språket lett tilgjengelig uansett platform for språkproduksjon.

Æ korrekturleste nettopp ferdig en masteroppgave som blant anna handle om rettssaka i sørsamiske reinbeiteområda, og tok mæ i å lure på om noen av de sørsamiske ungan som har vokst opp i sïjtan der studere juss, eller om dem alle lar være for det kan man ikke stole på, æ blei slått av (og det burde æ egentlig visst, det visste æ kanskje, egentlig) at hver gang noen klage over rein som opphold sæ på plassa kor den ikke burde være (som vel ofte betyr plassa kor folk har flytta inn og mene at reinen derfor burde flytte ut) så tror dem kanskje at dem klage sin individuelle sak – og æ skjønne jo at ingen vil ha rein i hagen, dem e ganske store dyr, dem kan spise ganske mange prydplanta, dem gjør sikkert fra sæ og e sikkert generelt ganske dårlige dekorelementa rundt moderne møblerte hjem – men det dem gjør e å bygge videre på hundreogfemti år med mer eller mindre aktiv politikk og rett som mene at det e OK med rein men bare så lenge dem ikke plage ordentlige menneska og det ordentlige arbeidet dem gjør. Fint med rein og godt med reinkjøtt, men kor store beiteareala treng dem egentlig, koffor skal dem beite der dem har beita før og ærlig talt, alle vet at saman ikke kom først så koffor skal dem få lov til å gjøre som dem vil, kreve erstatning og mate dyran sine i hagen til folk og sende dem ut på veien i håp om at dem blir påkjørt og all den her argumentasjonen som du tenke bare e din egen, men som har så mye historie bak sæ. Og koffor skal folk måtte forholde sæ til ka som skjedde før demmes tid, det at en person ikke vil ha rein i hagen betyr jo ikke at den personen ikke vil ha samer i landet, ærlig talt, det e en reductio ad absurdum av dimensjona, det får man ikke lov til å hevde. Og man hevde det kanskje ikke, men man tenke at det finnes ulempa uansett kor i verden du befinn dæ og noen plassa har de ulempan alders tids bruk å lene sæ på og noen ganga har dem ikke det, og alle de her tingan som dør ut som forsvinn som ikke lenger eksistere fordi noen glemte å slåss for det, fordi noen ga opp og det får vi ikke lov til, men det e faktisk måte på kor mye man kan kreve, kor mange vindmølla man kan vente at folk skal slåss mot, kor mye distraksjonspolitikk man hold ut.

Og noen ganga e det noen som sier «kordan sa du det ordet, si det en gang til?» og du vet at det e det samiske i det og i dæ som skinn gjennom, det e en av delan av språket ditt som du lærte før du lærte norsk, det e č-/kj-lyden du bær med dæ som et bevis på at du ikke e språkdød, du e fortsatt her, og noen ganga e den litt pinlig, for du kan jo snakke ordentlig, bare ikke der, du vet den e feil men du vet ikke kordan du får den rett og av og til tenke du at du skulle ønske folk ikke hørte den som en feil (og lingvisten sier at det e ingen som snakke feil, man snakke aldri feil, man snakke på forskjellige måta, helt vanlig), men som oftest bær du den med dæ som et bevis, om enn bare for dæsjøl, et bevis på at hverken du eller kulturen din e død og det kan ingen ta fra dæ, og de folkan som av og til heng sæ opp i den, de folkan som oftest e lingvista, dem som plutselig ser språket ditt på måta du glemme at det kan sees på, minne dæ på at det e viktig uansett. Det e aldri feil og det blir ikke dødt så lenge du bær det med dæ. Og æ e ikke forelska, men æ kom på at æ finnes.

Det kunne vært verre, VI KUNNE VÆRT I SVERIGE

Det finnes en linje av Jan Erik Vold, og æ vet æ har sitert den før, æ vet ikke kor mange ganga æ har nevnt den, men linja e DET ER HÅPLØST / OG VI GIR IKKE OPP (med bare store bokstava, det e ikke min feil). Æ vet ikke koffor den satt sæ sånn fast i mæ første gangen æ hørte den, men den gjorde det, den sitt fast, og med bekymringsverdig jevne mellomrom tenke æ på den.

Det e håpløst og vi gir ikke opp. Det e håpløst og vi gir ikke opp kampen for et gruvefritt Gállok/Kallak. Det e håpløst og vi gir ikke opp kampen for et levende samisk språk. Det e håpløst og vi gir ikke opp kampen for reindrifta som næring. Det e håpløst og vi gir ikke opp å kreve at staten Norge skal gjøre rom for nasjonen Sápmi (og faen ta dæ om du skal bæse om at vi kreve en egen samisk nasjonalstat, vi e en nasjon uansett ka pokker du sier). Det e håpløst og det e håpløst og det e til stadighet noen som e villig til å slåss. Folk krangle for at ungan demmes skal få lære morsmålet sitt eller det som burde være morsmålet sitt men som ikke e det på grunn av fornorskninga din besteforeldre-/foreldre-/egen generasjon bidro til. Folk krangle for at folk skal forstå historiske beiterettigheta fordi fornorskninga sørge for at læreran til foreldran dine, besteforeldran dine, dine egne ikke lære nokka dem kan lære bort om samisk. Fornorskninga sørge for at altfor mange skola e avhengig av enkelteleva som e villig til å være Samen på 6. februar eller 17. mai eller i tilfeldige samfunnsfagstima.

Det e håpløst og vi gir ikke opp, og gudan skal vite koffor fordi det burde være åpenbart for alle at den norske stat ikke e villig til å bidra med de ressursan som trengs for at den samiske nasjonen skal ha et eksistensgrunnlag (og faen ta dæ om du nu vil si «ja, dokker kan jo få en egen stat det kommer sikkert til å gå bra ka skal dokker leve av rein og multebær liksom ka?»), og det e helt håpløst fordi den norske staten tross alt ikke e så ille, kom igjen, det kunne vært verre, VI KUNNE VÆRT I SVERIGE. Vi kunne vært i Sverige kor dem driv gruvesprenginge i nokka som har vært reindriftsland i syv tusen år, kor staten gir bort landområda folk har brukt i syv tusen år til bedrifta som kommer til å utnytte jorda i kanskje fjorten, tømme den for all verdi og så stikke av. Vi kunne vært i Russland kor dem gjør urfolksorganisasjona ulovlig, kor det å motta støtte fra norske myndigheta til urfolksorganisering e grunnlag for organisasjonsoppløsing. Vi kunne vært i Tromsø kor norske politifolk e villig til å utlevere urfolksaktivista til russiske myndigheta. Koffor? Kæm vet? Kanskje de russiske myndighetan bare spurte veldig pent?

Vi kunne vært i Finland og gudan skal vite ka som hadde skjedd der men du kan ta dæ faen på at det ikke e bedre. I Norge har vi det best av alle og det e så håpløst å tenke på der vi går dag etter dag og blir assimilert eller integrert eller fornorska eller forfalska. I Norge har vi det best av alle men ikke faen om norske skolebarn lære et ord samisk, ikke faen om nordmenn vil lære sæ et ord samisk, ikke faen om dem vil ha ett eneste helvetes samisk skilt i nærheten av byen sin, kor helvete tror vi at vi e, FINNMARK?

Og snart kommer en eller anna Ap-politiker trekkanes med nokka dem har gjort, se vi har bidratt se vi har se vi har alt dem har fått til og vi narre oss sjøl til å tro at det hold, at det e framskritt, at visst vi bare lukke øyan og tror på magisk tryllestøv som helt sikkert kommer fra gruvedrift som kommer til å ødelegge eksistensgrunnlag og naturressursa så kommer alt til å bli så forferdelig fint. Om vi bare lukke øyan kan vi tro at alt e bra. Om vi bare lukke øyan kan vi late som ingenting.

Late som om det va hold i det da Sigbjørn sa «alle de samiske poetan dokker har hørt om skriv antakeligvis på nordsamisk» til en gruppe folk, og æ satt der og holdt på å le fordi det virke så håpløst optimistisk å tro at noen har hørt om samiske poeta. Kæm som har hørt om samiske poeta? Ingen. Det hadde vært nokka i nærheten av et herrens mirakel om et menneske i det hele tatt ane at det finnes samisk poesi, akkurat som folk med deprimeranes jevne mellomrom spør «finnes samisk hiphop finnes samisk punk finnes samisk dans samisk teater samisk country samisk film samisk litteratur samisk porno samisk samisk samisk finnes samer?» «Ka e egentlig samisk?»

I 1947 lot Bergsland og Ruong sæ visstnok overraske av at «en ellers særdeles intelligent karasjoksame ble meget forbauset over å høre at et språk kan dø ut» og blir ikke folk fortsatt det, herregud, om du e så glad i samisk e det nu vel bare å snakke det? E det ikke? SNAKK SAMISK og vips så har du bevart samisken, ka du treng penga for, du må jo bare åpne munnen og vips så har du språket. Som om foreldre/besteforeldre/din egen generasjon bestemte at fordi fornorskninga e over skal alt plutselig være kjempefint. Og så blei det det. Kjempefint.

Og æ bladde mæ gjennom en essaysamling av Jan Erik Vold i dag, fordi en del av jobben min består i å gå gjennom alle monografian som kommer inn og plukke ut det som skal i samisk bibliografi, og det va en bok på femhundre side med en hel masse teksta Jan Erik Vold har skrevet om poesi og poeta. Og før æ starta, i det æ plukka opp boka visste æ at DET E HÅPLØST. Og æ ga ikke opp, æ så på innholdsfortegnelsen over alle de femhundre siden med tekst og slo fast at nei, det står ikke et ord der om en eneste samisk poet. Koffor skulle Jan Erik Vold bry sæ med sånt? Kæm som skulle ha lært Jan Erik Vold det? Kan han nokka for at han aldri har hatt en venn som har pressa på han samisk poesi sånn at han kan lese den og sette pris på den og skrive om den? Nei. Burde han ha dårlig samvittighet? Nei.

Men æ sto der og visste at det e håpløst og æ gir ikke opp fordi æ ikke kan gi opp fordi æ ikke vil gi opp fordi æ må holde fast ved at det her, den her delen av identiteten min, det som e identiteten min, det her e kjempeviktig, uansett ka dem gjør i Sverige, uansett ka som skjer i valget, uansett om ingen noensinne kommer til å lese samisk poesi, uansett om Russland kommer til å finne nye måta å ødelegge for folk på, uansett om Finland gjør ka det nu enn e Finland gjør for å jævles med samer (alle gjør nokka for å jævles, det at æ ikke kan sette fingeren på nokka spesifikt betyr ikke at det ikke skjer, det betyr bare at finske samer e dobbelt utestengt fordi så mye av kommunikasjonen mellom landegrensan foregår på norsk og svensk, og finsk passe ikke inn), uansett ka som skjer så e det håpløst og vi gir ikke opp. Noen ganga e det bare veldig vanskelig å huske koffor.

å like folk for folk, å glemme etnisitet

Etter en høst som besto av nokka som viste sæ å være i overkant mange samiske greier, konferansa, seminara, fagdaga, diskusjona etc etc, har æ oppretta en slags målestokk for mæsjøl. Eller, det blir kanskje ikke rett å kalle det en målestokk, det e nok nærmere en slags indre kontrollkomite? Det e et ikke spesielt komplisert system, og går ut på at æ når æ reagere på nokka samiskrelatert, stille mæsjøl spørsmålet/spørsmålan: bryr æ mæ virkelig om det her? Burde æ bry mæ om det her? Vil det koste mer energi enn æ kanskje e villig å investere å skulle bry mæ om det her?

Det føre til at æ har latt være å delta på en del greier den siste tida, eller så har æ, etter endt deltakelse, konkludert – og forkasta den hendelsen – med ordan «det e ikke æ som e målgruppa.» Og det e helt greit, det e ikke æ som e eller treng å være målgruppa for en hel masse av de her samiske greian som skjer i Tromsø, i Sápmi, i verden, derfor e det heller ikke så farlig om det ikke tilfredsstille mine behov eller ønska.

Problemet med det e å dermed definere ka æ e i målgruppa for? Ka e det som burde lages sånn at æ føle æ får nokka ut av det? Ka kan æ kreve av kæm og i kor stor grad kan æ kreve det? Gjør æ det for enkelt for dem som arrangere når æ slår fast at det ikke va for mæ? Utdefinere æ mæsjøl som publikummer, eller gjør æ mæsjøl til nokka viktigere enn æ e, at æ liksom har nådd et nytt nivå kor den faglige eller sosiale diskursen ikke lenger når fram?

Æ sa, til noen om noen, at «[X] e ikke så verst flink på [samisk teori] og sånt, men hin kunne trengt en fornuftig samisk mentor» (samisk teori høres fjollate ut, æ mene det ikke sånn som æ tror det kan tolkes, men mer som et slags paraplybegrep på samisk akademia og teoretisk tenking, om man kan si det?). Æ sa det, hørte ordan komme ut av min egen munn, og samtidig som æ visste at æ har rett – de fleste av oss kunne trengt en fornuftig samisk mentor – visste æ også at om æ hadde sagt det i et større selskap enn det interne fellesskapet æ va i, så ville æ ganske effektivt ha utdefinert mæsjøl som en drittsekk. Kæm som sier sånt, liksom?

Kæm som tror at dem kan definere andre menneska på den måten? «Ikke så verst smart, hadde trengt bedre veiledning.» «Fornuftig utgangspunkt, hjernevaska resultat.« «For opphengt i sin egen lille teori, ute av stand til å se et større bilde.» Ka e det egentlig æ tror om mæsjøl? Og kordan ser æ på alle andre?

Æ vet ikke, men æ tror det heng sammen med målestokken, med den interne kontrollkomiteen, om å sitte et helt anna sted og ønske at samtalen endelig rekk fram til der du e – men den gjør ikke det. Og det kan æ ikke egentlig klage på, æ får knapt lov til å klage over at noen har laga enda en dokumentar om «Dokumentarfilmskaper trodde ho va nordmann, oppdage UKJENT SAMISK BAKGRUNN dunndunnDUNN», fordi det stadig e folk som lar sæ berøre av de dokumentaran, det finnes stadig folk som oppdage en ukjent samisk bakgrunn, med eller uten dramatisk filmmusikk i bakgrunnen, og det må dem jo få lov til.

Alle de her folkan som må definere sin egen samiskhet, som må finne ut av ka og kæm dem e, det e ikke som om æ hverken vil eller kan stoppe dem, og æ vil i hvert fall ikke utdefinere dem som en form for samer som vi andre ikke e. En same e en same e en same, og det e ikke så enkelt som at kultur e språk eller at kultur e nokka som helst anna målbart. Ideelt sett skulle det selvfølgelig vært det, å være samisk e å snakke samisk; tenk så mange manntallsdebatta vi kunne spart oss for, tenk så mange viktigere ting vi kunne diskutert,

tenk alle minoritet-majoritetsdebattan vi kunne sluppet unna, alle de her folkan som tolke vårres kultur i lys av sin egen, og i demmes majoritetskultur e det å ville verne om sine egne nasjonale interessa en uting, å ville bevare arenae kor språket ikke kan berøres, kor man kan være fungeranes enspråklig e ikke bra; å ikke automatisk være glad over at det kommer folk inn i kulturen som forstår den på sin måte, som plukke ut de delan dem like uten tanke for kordan alt heng sammen, det e ikke sunt å være så vanskelig, kan umulig være bra for en å være en portvokter på den måten – vil du at kulturen din skal dø ut som en antikvitet av nokka slag, liksom?

Folk som ikke skjønne at man ikke kan tolke urfolkskulturen i lys av sin egen majoritetskultur, folk som ikke ser forskjell på etnisitet og rasisme, folk som mene at dem møte menneska som menneska uten å legge vekt på kordan kultur dem tilhøre, uten å se at det betyr at dem møte menneska som nokka som bestandig passe inn i en forhåndsdefinert ramme.

Æ like folk for folk, æ også, men det e ikke dermed sagt at æ møte dem med åpne arma og stor tiltro til at dem skjønne mæ, tiltro til at dem vil at æ skal ha det bra – derfor e det enklest å møte situasjona med utgangspunkt i «bryr æ mæ om det her?» «Bryr æ mæ om måten det her mennesket ser min kultur på, bryr æ mæ mye nok til å ta til motmæle, eller vil det koste energi æ ikke vil spandere på dem?» Svaret på sistnevnte e oftest ja, i det siste.