Når biografier blir biografsing og elendig teater.

Æ va på teater i går kveld. Æ va forsåvidt på teater i forigårs også, men da så æ ikke teater som ga mæ lyst til å dunke hodet i veggen, så det e ikke så interessant i det her tilfellet. For det æ så i går va Áillohaš – Auringon poika/Beaivvi bárdni/Son of the sun. Som vanlig med samisk teater, i hvert fall det æ får sett på norsk side av Sápmi, va det en Beaivváš-produksjon, den her gangen i samarbeid med det finske nasjonalteateret og den finske teatergruppa Ruska ensemble.

På nordsamisk betyr ruska søppel/rusk/avfall, og det va sørgelig passanes for stykket, uten at æ antar det va meninga som sådan da samarbeidet starta. Det e finske Ari-Pekka Lahti som har skrevet manuset og sammen med Hanna Brotherus har han regissert. Brotherus har også koreografert. Det første som skjedde, da vi hadde plukka med oss programmet og satt og venta på å slippe inn i salen, va at faren min bladde sæ gjennom programmet, stoppa opp ved et sitat som e signert Valkeapää og sa «men det der har jo æ skrevet om han, han sa det ikke sjøl.» Vi lo litt og vurderte korvidt det va et godt tegn for stykket vi skulle se. Spoiler: vi burde tatt hintet og spart oss sjøl for lidelsen.

Noen hadde sagt, til en av dem æ så stykket sammen med, «dem ruller nokka jævlig på gulvet», og om du tenke at det e en veldig rar ting å ende opp med å si om et teaterstykke (samtidsdans: OK; teater: … huh?), så e det jo det, men det e også sant. Dem rulla masse rundt på gulvet, og hoppa og spratt.

Et av stykkan æ så i forigårs, som æ skal skrive mer om, men ikke her og nu, va Mannen som stoppa hurtigruta, danseforestillinga til Simone Grøtte. Det va samtidsdans, så der e bevegelsan forventa, men i det stykket her virka dem vilkårlig. Æ skjønne ikke ka koreografen ville få fram. Bortsett fra i tilfellan kor Jarkko Lahti (som spilte Valkeapää gjennom hele stykket, sammen med tre andre skuespillera som spilte litt forskjellige karaktera alt ettersom) kræsja inn i vegga, for det e nu minste motstands vei for å vise motstand. La noen kræsje i barriera for å vise barrieran dem møte.

Koreografien va på trynet, og det samme gjaldt lydnivået. Æ endte opp med å lure på om finsk teater kanskje bruke mer tid på å være høylytt enn det æ e vant til fra norsk teater, for det va mye stemmebruk, og et aggresjonsnivå æ ikke e vant til. I så stor grad at æ nærmest blei sliten i øran, både av lyden og forsøket på å følge mæ. Æ har ingenting til overs for å høre på folk som rope, uavhengig av grunn, og på en teaterscene forvente æ at ropinga skal ha et formål. Formålet her virka ikke å være anna enn atter en måte å si «ingen forstår mæ».

Stykket foregår på finsk og samisk, og det e nu helt greit, det va teksta til finsk/samisk og engelsk. Når dem snakka samisk gikk det jo stort sett greit, da skjønte æ ka dem sa, men æ ga ganske raskt opp å lese den samiske tekstinga når dem snakka finsk, for den skjønte æ ikke. Ordforrådet mitt va rett og slett ikke stort nok til å få det med mæ, og når en del av setningsstillingan virka å være mer typisk for finsk side av Sápmi (forståelig det også) blei det forvirranes, så æ satsa på å lese engelsk. Det va ikke så mye lettere, for den engelske tekstinga fjerna ting, kutta bort setninge og viktige ord. Og så blei æ helt utrolig distrahert av at dem hadde insistert på å oversette duottar/vidde/tunturi (med forbehold om finsk feilstaving), til fell, ikke tundra. Fells e visst et viddelignende område, men æ har aldri hørt det før, og æ har vært borti en del samisk-engelsk litteratur, så æ tror æ har mitt på det tørre når æ sier at den vanligste oversettelsen av vidde e tundra. I den grad at det virke rart å oversette det til nokka anna. Så klart kan man prøve å fremmedgjøre teksten, la folk møte den på nye måta, alt sånt, men når æ les «lake, fell, sun» og lure på koffor dem plutselig har et verb midt inni der fungere det mot sin hensikt.

Og æ klaga over språkskiftan til en språkforsker, sa æ synes dem va for arbitrær, og han svarte «men det e jo sånn i virkeligheta.» Og det har han jo rett i, språkskifta i verden, for dem av oss som kan mer enn et språk, går tidvis uten mål og mening (dokker skulle hørt mæ og Helge, vi bytte etter eget forgodtbefinnende når vi snakke sammen), men i et teaterstykke kreve æ sannsynliggjøring av byttet, æ vil skjønne ka det va i situasjonen som gjorde språkbyttet logisk, og det fikk æ ikke fatt på en eneste gang.

Hovedgrunnen til at æ fokusere på det som kanskje kan virke som ganske pirkate detalja, språk og bevegelsa burde være et omriss av stykket, ikke det du sitt igjen med, e fordi æ litt ikke vil tenke på stykket som helhet. Æ blir fornærma. Æ mene, Nils-Aslak va en venn av familien, æ har vært på reise med han, æ har kjent han hele livet mitt, og det inntrykket æ satt igjen med harmonere på ingen måte med mennesket æ kjente. Det va ikke uventa, som sådan, æ har et snevert bilde av mannen, han va ikke bare det æ så, det skjønne nu æ også, men det va knapt ett øyeblikk der kor æ tenkte «det her e mennesket sånn som æ huske han.» Det skjedde én gang, i løpet av to tima, en eneste gang sneia dem såvidt borti nokka som virka riktig, men det gikk over, det endte opp i mer ståk og spetakkel, mer rulling på gulvet og flere ufine insinuasjona om resten av familien hannes.

Egentlig føles det feil å kaste bort tid på å skrive om det her, æ va grinate i går fordi æ kasta bort to tima av livet mitt på et stykke som endelig viste mæ ka som e slitsomt med folk som ikke skjønne «show, don’t tell.» Æ håpe bestandig på at enhver ny teateropplevelse skal være den som endre livet mitt, fordi teater e nokka av det mest fantastiske som finnes, men æ satt i salen og funderte i fullt alvor på om æ skulle begynne å trekke ut ett og ett hårstrå fra hodet, fordi det hadde vært et fysisk bevis på at tida gikk, at vi måtte være stadig nærmere slutten. Æ e vant til å tenke ganske mye, og ganske mye absurd, underveis i konserta med lite vokal, men når det skjer på en teaterscene, med replikka nok til at man måtte tenke sånt såpass høyt for sæsjøl at man overdøva dem, så e det et dårlig tegn.

I etterkant av stykket, da noen spurte mæ ka æ synes og æ sa «det va en lidelse fra ende til anna» («… jaja, du e i det minste ærlig»), sa vedkommende at dem også hadde sett Mannen som stoppa hurtigruta, som jo e et stykke som handle om Johan Kaaven, og dem mente at det her stykket, i motsetning til Mannen … faktisk sa nokka om livet til Valkeapää, om Kaaven va det lite direkte handling, som sådan, det skulle godt gjøres om du skal se det stykket og klare å konstruere en biografi over livet hannes, og det kan du kanskje gjøre om Valkeapää (sjøl om du muligens også hadde skrevet inn noen gravide damer og andre ting som får folk til å si «hæ?»), men æ tror inntrykket man får i Mannen … i mye større grad stemme med kordan Kaaven kanskje va, både positivt og negativt, i motsetning til inntrykket du sitt igjen med i Áillohaš ….

Og det e nok konklusjonen: æ synes synd på de menneskan som eventuelt ende opp med å bli introdusert for Nils-Aslak Valkeapää gjennom det her teaterstykket, at dem skal sitte igjen og tro at han bare va et menneske som hylte, som bråka, kasta sæ mot vegga metaforisk og fysisk. Han fortjene en bedre historieforteller enn det Ari-Pekka Lahti e, han fortjene en bedre introduksjon enn den Beaivváš gir oss, og alle vi som har vært, e og kommer til å bli publikummera, fortjene mer enn det vi fikk.

Noen burde skamme sæ, og æ tror ikke det e æ som skal skamme mæ over å ha betalt penga for å se et makkverk, når det faktisk finnes folk som har hatt ansvar for å lage makkverket. Æ hold en knapp på at det e teateret som har fått ansvar for det ene teaterstykket Valkeapää sjøl skreiv, dem kunne holdt sæ for god til å skitne til det med nokka sånt her.

For om det samiske nasjonalteateret (på norsk side) faktisk synes det her e nokka å vise fram, så kan dem jammen mæ få det der teaterbygget sitt og holde sæ der, for stykket va helt på vidda og det e jo Kautokeino også, geografisk. Og videre samarbeid med Ruska kan dem først som sist kaste dit det høre hjemme: i søpla.

Æ va på teater og oppdaga nokka æ visste fra før av

Du e drømman dine. Ikke som det du ønske dæ, ikke ønskedrømma, men de faktiske drømman. Dem e det du har i dæ og alt du skriv kommer av nokka du har plukka opp ett eller anna sted, utvikla. Alt æ e e ord satt sammen på forskjellige vis, sjøl om det ikke e sant, for inni hodet mitt blir det en collage av ett eller anna slag, noen tanka forblir bevegelsa bilda og lyda lukt, men skal dem erklæres erkjennes blir det som ord, det e eneste løsninga. Men i går så æ Ridn’oaivi ja nieguid oaidni og fikk beskjed om at æ ikke skal skrive skal si alt æ vet alt æ tenke. Og på den ene sida e jo det greit nok, det rekk æ ikke uansett, æ tenke for mye til å skulle dele alt hele tida, på den andre sida finnes det nok sånt æ ikke burde si, for min egen del. Ikke i det hele tatt relatert til korvidt det kommer til å fornærme andre, men sånt æ ikke burde si, bare for å passe på mæsjøl.

Og æ tror det va det han mente, Aillohaš, da han skreiv teksten til Ridn’oaivi. Det e et fascineranes stykke teater fordi det – for mæ – ikke handle om skuespilleran, om stykket. Det handle om teksten, om å nærmest høre den i hannes stemme, å gjenkjenne lyden, tempoet, meningan. Det e han som e inni der, og det e det som får mæ til å gråte, det og øyeblikkan kor det føles som om det e retta mot mæ, mot bare mæ, som om dela av det blei skrevet som livsvisdom overført fra gammel til ung, alt du treng e kjærlighet sier han, stol på dæsjøl, vær sammen med andre, elsk din neste som dæsjøl eller all you need is love, og æ tror nok ikke han skreiv det med mæ i tankan, æ tror han skreiv det til ungdommen, men dem som e gammel nok til å skjønne det, æ tror ikke man automatisk e det, tror ikke det handle bare om alder heller,

for det e nokka med å sitte der og kjenne at det banke i ryggen, på den litt urovekkanes måten det av og til gjør, du vet, når nokka kommer til å skje, men du vet enda ikke om det e vidunderlig eller grufullt, en sånn banking i ryggen æ satt med gjennom hele Apocalypse nå da æ så den på gamle Fokus kino en gang seint på nittitallet, tidlig på totusentallet – kæm vet – sammen med faren min, og æ vet ikke koffor han tok mæ med, eller om æ inviterte mæsjøl, men det e en av få kinofilma som har gitt mæ den opplevelsen, Apocalypse nå og Happy-go-lucky, det vil helst gå godt sitt du og tenke, men det kan lett gå til helvete, og det skjer sjelden at æ tenke det på kino, ikke nu lenger (bare under filmfestivalen, men det sier sæsjøl), men det skjer ofte på teater, og ofte i kunstvideoa, filmverk, nokka kommer til å gå galt, men æ håpe ikke det gjør det,

og det va det æ satt og tenkte på teater i går, sjøl om æ visste at det ikke går så dårlig, visste at det va større fare for at æ kom til å gråte enn at nokka grufullt forekommer på scenen – for æ har sett stykket før en gang i tida, første runden det blei satt opp, i Tromsø, på HT, scene øst, litt til venstre på en av de fremste radan, satt der og gråt og prøvde å late som om æ ikke gjorde det, for det e først de siste åran, det siste året?, æ har latt mæsjøl oppdage at det føles mer legitimt å gråte på teater. Det e manipulering av følelsa, sier dem (sa regissøren i programheftet til A Clockwork Orange på Nordland teater, men det her handle om ting æ like så da snakke vi ikke mer om det stykket), men det e også katarsis, dessuten handle det om ka æ tar med mæ, og jo mer teater æ ser (på plassa kor æ stole på det dem sett opp, ikke Nordland teater, ikke ennå) jo mer tar æ med mæ en villighet til å gråte, til å være åpen, det finnes skuespillera som kan få mæ til å ville gråte med måten dem hold kroppen sin, ansiktsuttrykk, og noen ganga skjer det første gang æ ser dem på scenen, andre ganga e det fordi æ har sett dem ofte nok til å se ka dem spille. Og det e manipulering, men manipulering æ e åpen for, tåra som føles riktigere enn dem som av og til kommer mens æ tar oppvasken, uten årsak eller fordi alt har en årsak og verden e grusom.

Og det e ikke alt æ tenke æ burde si og nokka av det e fordi æ kommer til å fornærme folk uten formål, og det burde æ la være, det skremme mæ ikke å si ting som ikke e snill om nokka som fortjene det, men æ treng ikke å si slemme ting bare fordi det e en god formulering, da kan æ heller sende den privat til folk æ vet kommer til å le, men nokka av det æ ikke burde si e fordi æ ikke treng å skrive alt, ikke treng å dele alt på plassa som e tilgjengelig for alle, nokka må det vel gjenstå for noen som eventuelt skal finne mæ interessant nok til å være sammen med mæ lenge, eller fordi det føles godt å ha hemmeligheta, sjøl om dem ikke e hemmelig, bare uformulert. Utenkt.

Æ skal ikke skrive alt æ tenke, skal ikke offentliggjøre alt æ e, har fortsatt årtia på mæ til å formulere mæ, kan fortsatt bli så mye mer intelligent, lære så mye mer enn æ allerede kan, kan fortsatt holde fast ved tanken på at det finnes nokka usagt i mæ, og av og til e det i ho æ har styrken min. Fordi ho av og til dukke opp, og fortell mæ at alt æ skriv kommer fra mæsjøl, og tenk på det, alt du fortsatt kan innarbeide i den du e, all tida du har, det e et privilegie ulikt alt anna.

Å beveges av bevegelsa, samisk dans og Jorggáhallan.

Det va et øyeblikk der, da æ så Jorggáhallan for andre gang – tredje om du telle løsere – at æ holdt på å begynne å gråte. Det va ganske tidlig i forestillinga, etter at filmen va vist, da dem nærma sæ slutten av lihkahusat-delen. Æ satt der, og så på at Elle Sofe og Semen gikk omkring, klappa i hendern, hoppa opp og ned, sa «giitu. giitu. giitu.» og æ gråt nesten fordi æ tenkte «Æ skjønne det, nu, det med lihkahusat.» Rørelsen, den læstadianske – men kanskje ikke unikt læstadianske, tungetale og sånt e jo ganske vanlig i enkelte forma for kristendom – den kor et menneske blir så overvelda av Gud at dem må gi uttrykk for sin takknemlighet, kor dem gjør det ved å klappe i hendern, ved å hoppe opp og ned, alle de her tingan æ har forstått som en abstrakt konstruksjon. Æ har ikke hatt vanskeligheta med å forstå at det skjer, som sådan, men æ har ikke fått tak på kordan det må føles. Og så satt æ der og så Jorggáhallan og tenkte «det e sånn det e.» Det må være sånn det føles, enten for den som e i rørelsen, eller den som får observere det, og æ skulle ønske æ kunne visst det for lenge siden, at æ kunne spurt bestemora mi om det før ho døde, æ lure på alt det der religiøse, det æ bare såvidt har vært borti.

Æ traff Elle Sofe på teater på lørdag, Ida lurte mæ plutselig med på Glassmenasjeriet (det va ikke så vanskelig, ho sa «vil du være med på teater?», æ svarte «ja.» Æ e ganske lettlurt), og Elle spurte ka et menasjeri egentlig e, vi kunne ikke svare, og til slutt sa æ «du treng ikke vite det, du skal bare føle», for det e det ho har fortalt mæ, æ tror ho har sagt det opptil flere ganga, hver gang æ vil forstå argumentere ho for at det ikke e nødvendig, du treng ikke forstå for å observere. Og det har blitt nyttig livsvisdom ikke bare når æ ser på dans, men uansett. Av og til hold det å ta sæ tida til å bare se, bare føle, å observere ting og forsvinne inn i sine egne konnotasjona, uten frykt for at man da har misforstått det [verket] man burde skjønne sæ på.

Æ skulle ønske æ kunne snakke om dans på den måten æ tenke at dans generelt fortjene, den måten samisk dans spesifikt fortjene – litt fordi æ tenke at om ikke æ tar ansvar for å formulere vettige tanka om den nye samiske dansen, så vet æ ikke om noen andre kommer til å gjøre det; ikke at æ e så viktig, men vi e så få, det finnes andre som e interessert, bevares, men finnes det noen med kunnskap?; ikke det at æ hevde kunnskap, heller, men nokka kan æ jo si, nokka har æ opparbeida mæ etter at æ oppdaga arbeidet – men det kan æ ikke. Æ e ikke kunnskapsrik nok om dans til å si det æ vil si, og det plage mæ av og til, men æ observere, æ øve mæ på å observere, det hjelpe på.

Og det æ ville si, både første gangen æ så Jorggáhallan, på Riddu Riđđu i sommer, den andre gangen, da dem spilte et lite utdrag kalt Boahkkángeassin på kunstnerkonferansen på Sametinget i september og den her gangen, e at æ tror samisk feminisme, om den finnes, finnes i det øyeblikket kor Elle Sofe tar tak i beltet til Semen og trekk, etter at han har trukket i hennes.

Det e, for ordens skyld, en gammel samisk flørteteknikk, guttan trakk i beltet på jenta for å få ho med sæ, og ho blei enten med, eller så nekta ho å rikke på sæ. Om ho virkelig ikke ville, men han hadde lyst, og ho va god fangst, kunne det hende at mora hannes kom til for å hjelpe til med trekkinga. Om ho va veldig populær kunne det hende at beltet hennes gikk i stykker, fordi så mange hadde dratt i det. Om ho virkelig ikke ville, kunne ho løsne på beltet og gå videre uten det, så han sto igjen med bare den delen han va minst interessert i.

Og det vise dem fram under forestillinga, en fin scene kor ho først e motvillig, men etterhvert blir med på leken, før ho trekk han i beltet og dem blir likeverdig, nokka som så går over i at han blir overivrig og drar i alle retninge, og ho løsne på beltet og går og sett sæ. Det e i det hele tatt en veldig fin illustrasjon av alle mulighetan beltetrekkinga innebar, alt som kunne skje, æ e usikker på kor utbredt det va, det e mulig det bare va en Kautokeino/Indre Finnmark-greie, men det e en fornøyelig historie, sjøl om det også e litt traumatisk, særlig om man har god fantasi og ikke helt klare å gi slipp på bildet av menn som trekk med sæ spede dame dit dem sjøl vil – den tynne linja mellom tradisjon og overgrep e ikke bestandig like komfortabel.

Det e alle de her tingan som tar bolig i mæ når æ ser forestillinga, en rekke idea om ka identiteten vårres består i, ka den har vært, kordan vi har rørt oss, rørt ved hverandre. Det e alle de tingan og en visshet om at så lenge samisk kulturs framtid innehold folk som Elle Sofe, så e det grunn til å ha håp, uansett. Måten ho klare å forene det som har vært av samiske kulturelle uttrykk med en kunstform som kan være så esoterisk som moderne dans, og å gjøre det til nokka som føles som om det sier nokka viktig, på nye måta, og som også e, om ikke allmenngyldig, så av allmenn interesse, nokka æ tror kunne vært åpent for nesten kæm som helst – med forbehold om at æ ikke kan bedømme sånt, åpenbart – bare dem torde å være villig til å observere og føle heller enn å ville vite og forstå. Det e ganske mye å ønske av menneska, eller kanskje bare av mæ, men det e så utrolig tilfredsstillanes å få det til at æ ikke kan anna enn å anbefale det.

dansa dikt og døde mødre. For dette er det verdt.

Æ huske ikke ka det siste æ skreiv va, hvilket antakeligvis betyr at det e for lenge siden æ har sagt nokka. Det blir sånn av og til, sjøl om æ vil si nokka, sjøl om æ vil si alt, så får æ ikke til. Æ vil blogge om Les miserables, æ har et halvferdig blogginnlegg ligganes om det (kortversjonen: ikke min type teater), æ vil definitivt skrive om Ordkalotten og æ vil kanskje skrive nokka om samlinga, æ vet ikke, æ vil vil vil si nokka om «For dette er det verdt», danseteaterforestillinga som hadde premiere under Ordkalotten. Men æ vet ikke ka æ skal si.

Ikke nødvendigvis om forestillinga som sådan, men kanskje om alt, om alt som heng sammen, eller om alt som ikke heng sammen, kæm vet. Æ e så himla velartikulert! (Æ sendte noen av blogginnleggan mine til foreleseren, fordi vi hadde en samtale om skriving, og sånt, og ho sa at æ har en tydelig stemme, men at dem e ganske pratsom, og det har ho jo rett i. Den kortfatta stramme stilen blir muligens aldri helt min greie. Æ skal ikke bli hverken Tor Ulven eller Raymond Carver, så det e sikkert like greit.)

Men jo, dansedikt. Æ så dem to ganga, fordi det e sånt æ gjør. Den første gangen va på premieren, og den andre gangen va sisteforestillinga, da to av danseran ikke deltok fordi mora demmes døde.

Det sto i programmet, i introduksjonsteksten, at ho va alvorlig syk, at ingen visste kor lenge ho kom til å leve, men dem håpa jo på til jul, man håpe vel alltid på «enda litt til», dem hadde kanskje håpa på etter forestillingsslutt.

Æ vet ikke, det va litt fælt å se på andre gangen, å vite akkurat ka som mangla og å vite at det mangla fordi noen va død. Men samtidig va det, og æ har sagt det her tre ganga og æ har sagt «sjøl om æ vet at det ikke e lov å si» hver gang, interessant å se kordan hele stykket endra karakter. Å se ka som mangla, eller kom til, da de to danseran mangla. Det må også sies at til forestillinga på onsdagen visste æ ingenting om den døanes mora, æ tror ikke dem hadde programmet ferdig til da, så det sto ingen plassa, det va bare noen som snakka før forestillinga, i et lydspor, forskjellige folk snakka om perspektiva på livet, om ting dem e takknemlig for, om alt dem har, noen hadde hatt kreft, levde uten den nu, satte pris på perspektivet det ga dem.

Det e fem poeta involvert, dem dreiv med varieranes grad av opplesing og fysisk performativ deltakelse, de fem e Henning H. Bergsvåg, Eirik A. Skrede, Marte Huke, Morten Wintervold og Olava Bidtnes. Æ hadde hørt to av dem lese før, de tre andre har æ bare hørt om, bortsett fra at æ leste Olava Bidtnes i sommer, og stadig sto foran poesihylla på Tana bibliotek og vurderte å lese Marte Huke. (Grunnen til at æ ikke gjorde det va at Fire årstider va så stor, reint fysisk. Ikke va den registrert heller, så æ hadde sikkert endt opp med å få den.) [presisering: Tana bibliotek har visstnok – muligens ikke overraskanes – ganske dårlig statistikk på poesiutlån, så det hende at dem ikke e så nøye på registreringa av poesibøker som kommer, men bare sett dem rett i hylla, sånn at om noen vil låne dem, kan det hende noen får beskjed om at «du kan bare beholde den boka, om du vil». Og det vil jo noen gjerne, så æ økte poesisamlinga mi med et sted mellom fem og ti titla, det e ikke dårlig når det gjeld norsk samtidspoesi.]

Kort oppsummert likte æ forestillinga. Lengre oppsummert så va konklusjonen etter første besøk «da æ så den første delen skulle æ litt ønske at [mannlig poet som ikke va Wintervold eller Skrede] va kjæresten min» (fordi æ gjør mitt beste for at alt æ sier om nokka skal være saklig og relevant). Litt lengre oppsummert likte æ helheten i stykket bedre etter andre gang, det va lettere å se hele greia under ett, første gangen va det mer sånn «den delen likte æ virkelig godt [ergo kjæresteønske?], den delen e æ litt ubestemt på», i tillegg til at det å se dans uten musikk, bare med stemme som bevegelsesbunn e ganske rart.

Så det va greit å vite ka som kom da æ så det andre gangen, at musikken stort sett dukka opp da det ikke va mye dansing som foregikk, å prøve å gripe fatt i kordan de to bestanddelan hang sammen, å se stemmen i dansen, og å høre bevegelsen i ordan. Det e vanskelig å forklare, men det va fint å observere.

Nu skulle æ prøve å trekke fram ka æ likte best, men æ vet ikke lenger, æ tror æ likte alt like godt, æ likte å se kordan den utageranes stemmen til Eirik A. Skrede («han e veldig glad i pederasta, e han ikke?») gjorde sæ bedre med en danser enn æ synes den gjør sæ aleina, når ho kunne ta plass sammen med den, og dem blei nokka større, men samtidig kanskje mindre påklistra. Og kor imponeranes det va at han huska all teksten utenat, at han resiterte, framførte, helt uten manus. (men at æ ikke skjønne koffor dressen hannes va så stor)

Æ likte Olava Bidtnes og den mannlige danseren, måten ho e så velorganisert, ser så ordentlig ut, en gammel dame som har orden på ting, og han va utageranes, han krevde plassen ho knapt snakka om i teksten, men som det va åpenbart at ho ville ha.

Og samspillet mellom Marte Huke og danseren hennes (æ har ikke navnet på danseran her og nu), dem va kanskje det paret som gjorde minst inntrykk der og da, men det sitt likevel igjen nokka, teksten hennes va bra, sjøl om æ ikke lenger huske den, æ lot mæ geleide med.

Og Morten. Æ vet ikke. Første gangen glemte æ å se på danseren som dansa mens Morten leste, andre gangen va ho ikke med, og Ida snakka om tomrommet det etterlot sæ, men æ fikk ikke helt tak på det likevel, Morten e så performativ i sæ sjøl? Æ vet ikke, men når æ tenke på det skulle æ kanskje ønske Morten hadde en mannlig danser, æ lure på kordan bevegelsesrom det hadde gitt i teksten, kordan det hadde vært, hos Eirik A. Skrede og Henning Bergsvåg va det performativt logisk (det hørtes ut som et bra begrep du) at det va kvinnelige dansera, akkurat som det virka performativt logisk med en kvinne sammen med Marte Huke, og hos Olava Bidtnes tror æ det fungerte best med en mann, men æ tror det kunne fungert uansett hos Morten. Æ vet ikke?

Det e uansett et stykke som hadde fortjent et sett mer sammenhenganes tanka enn akkurat det her, men dem sier jo at har du ramla av hesten e det viktigste å komme sæ på igjen, æ får satse på at det e sant og håpe på at æ blir mindre pratsom og mer meddelsom til neste gang, at æ kanskje klare å mene nokka, å si nokka. Eller kanskje æ må hive mæ på dansinga, kanskje æ må begynne å videoblogge og å bare forklare mæ med hjelp av bevegelsa. Det går sikkert bra, æ har ikke så mye å si for tida, uansett, æ bare bruke for mange ord.

tillegg, to daga seinere:

Æ leste gjennom igjen (æ like det æ sjøl skriv best av alt), og fikk litt dårlig samvittighet fordi æ ikke egentlig nevnte den første delen, den med Henning H. Bergsvåg og danseren med et ord (eller bare med noen få upassanes ord as is my wont), fordi den va så effektiv i å sette tonen for stykket som helhet, det va tid, utforsking av bevegelsa gjennom ord, det va en form for intimitet mellom to menneska som tidvis knapt rørte ved hverandre, det va nærhet i det, han sto på en stol og leste, ho rørte på sæ, så av og til ut som om ho va mest fascinert av kordan en kropp kan bevege sæ

(og det e det som e mest attraktivt i dans, for mæ tror æ, alle de små bevegelsan danseran gjør som for å bekrefte sin egen fysiske tilstedeværelse, den kroppskontrollen dem har, i motsetning til andre av oss som veive rundt og svaie uten at det e meninga, som aldri helt vet kor vi har arma og bein, som sitt feil og sitt urett og som altfor sjelden stoppe opp og tenke at det e et herrens mirakel – muligens bokstavelig – at vi har fingra, at vi kan ta på oss sjøl, på hverandre og æ har tenkt på det, at om æ skulle miste en sans, så ville æ mest sannsynligvis fått panikk om det va muligheten til å føle, til å kunne ta på ting, skarpe kanta, myke overflate, ka som helst)

det va et samspill i teksten, en tekst æ ville sammenligna med den første delen i Alle med lungar kopla saman, mest sannsynligvis fordi æ har lest ganske lite sånt, og dem fikk mæ til å tro på historien, på alt. Og det virke feil å ikke nevne det, sjøl om det va akkurat det æ mente med «da æ så den første delen skulle æ litt ønske at […] va kjæresten min», men det e kanskje ikke så lett å forstå for noen som ikke e inni hodet mitt. Og siden dokker ikke e det virka det like greit å klargjøre det nu, når æ kanskje har litt grep på ka æ tenke. (om æ noensinne har det)

tillegg slutt

Alexander den store og de overveldanes breakdanceran

Første gangen æ så Alexander den store, på premieren på torsdag, tenkte æ at å se på Nicolai «Mini» López danse e som å se på vann. Det va helt fantastisk, måten han bevegde sæ på, den va flytanes ulikt omtrent alt anna æ har sett – og ikke bare at det va flyt i det, men ja, det va som å se på vann, en kropp som bevegde sæ akkurat som den skulle, som fylte opp den plassen den hadde til disposisjon og som gikk fra posisjon til posisjon – figurform til figurform – uten at man egentlig kunne se kordan mellomleddet hadde vært. Ida mente at en del av det nok hang sammen med at han e så mye høyere enn de andre danseran, enhver bevegelse vil virke mer imponeranes hos noen som må være nærmere to meter høy, men æ hold en knapp på at det ikke va bare det. (Kanskje va det premierenervan, for på lørdagen va han ikke like flytanes. Eller kanskje va det en oppdagelse av at man ikke kan gi alt, ikke i en hel måned – det e jo legitimt det også.) López har også et anslag av det æ i hodet mitt e begynt å referere til som en Kjosåsk kvalitet, i at æ, når han va på scenen, ikke klarte å ta øyan av fyren. Æ kikka på han, tenkte «nu skal æ se på de andre breakeran …» og gjorde ikke det. Fordi det føltes nærmest umulig. For en fyr!

De andre danseran va også flink, åpenbart, æ blei skikkelig svak for Jeffrey «Machine» Mccann, som også har vært koreograf på stykket – det va muligens da han i et segment vitsa med nokka sånt som «big dreams in a small package» at æ ga opp og tenkte «sukk mitt hjerte»; sjøl om æ foretrekke høye menn tror æ at æ som samejente e genetisk tilbøyelig til å være litt ekstra svak for ikke-spesielt-høye menn som vitse med høyden sin – det va nokka med at han så såpass beherska ut (æ finn ikke rette ordet, æ tenke på det engelske contained, men behersket virke ikke riktig – språkvanska), men så – klisjé ahoy – eksploderte han nærmest inn i breakinga, og den kontrasten va veldig tiltrekkanes på scenen.

Alexander i stykket, Huy Le Vo, gjentar sæ sjøl, og en av de tingan han sier, det han rope, i stykket e «Det handler om meg!» Problemet for Alexander sin del – og kanskje for min del, som publikummer – e at det gjør ikke det. Det handle ikke om Alexander, det handle om breakdancing. Det handle litt om mora «og det hun vil» og faren «og det han skal», men mest av alt handle det om de fem breakeran som e på scenen. Mest om dem og litt om scenografien (og litt om måten Marius Lien føre sæ på, sjøl når han e pakka inn i sølvstoff og går rundt med et hjortehode (eller rein, æ vet ikke helt?) – æ e da en enkel sjel).

Det kunne ha handla om Alexander, tror æ, men ikke sånn som det e nu. Ida sa til mæ, etter premiereforestillinga, «se for dæ Espen Østman spille Alexander.» Og æ prøvde, men æ va for travelt opptatt med å hulke litt inni mæ (kor e det blitt av Espen Østman, liksom? Sukk.) og å klynke litt på utsida, for – beklager ordbruken, men det e helt rett – svarte helvete, Espen Østman kunne eid den rollen. Han e kanskje, sørgelig nok, litt for gammel til at det hadde fungert, men æ tror ikke det, æ tror han kunne gjort den. Og æ tror han kunne gjort Alexander til den stykket handle om. (æ klynke fortsatt litt inni mæ av tanken på Østman i den rollen, det hadde vært nokka.)

Men så e det ikke et stykke som, for mæ, handle om rolleprestasjonan – det e ikke et stykke man går for å se på skuespillet til Iren Reppen eller Morten Svartveit eller Huy Le Vo eller Marius Lien. Men æ tenkte likevel en del på Morten Svartveit (i motsetning til ellers, heh. Sukk hjerte.) – for både anmeldelsen i Nordlys og Therese – som æ så stykket med på lørdag, ho og kjæresten – trakk fram at Svartveit minne om Egil Hegerberg. Æ ser det ikke, men så har æ ikke forholdt mæ til så mye av det Hegerberg har gjort (æ tror ikke det gjelds at man på ungdomsskolen kunne teksten på «Arne» utenat), og det merke æ at æ e litt glad for. For mæ kunne han være en maniert karakter uten den typen konnotasjona.

Når det gjeld manuset erklærte æ muligens at det va som «en manisk Jon Fosse i Endre Lund Eriksen-versjon.» En god del gjentakelsa, kommunikasjon som ikke helt virke å gå som den skal, folk som snakke forbi hverandre – nærmest bokstavelig talt – og min overfladiske kjennskap til Jon Fosse førte til at det va enkleste sammenligninga. Det e ikke nødvendigvis negativt, sjøl om æ ikke e overveldanes glad i Fosse (æ har bare et tipoengskurs i drama på tusennivå, ikke akkurat grunnlag for å be- eller fordømme noen, særlig ikke Fosse. Ikke det at det stoppe mæ), men det føles litt som om, æ vet ikke helt, som om det å invitere noen til å se en breakdanceforestilling som vil appellere til ungdom for så å introdusere dem til en Fosse (som ikke e Bob Fosse, det kunne man kanskje hatt grunnlag for) e litt uventa. Men æ e sikkert bare fordomsfull og antar at ungdommen nu til dags ikke skjønne sånt.

En del av mæ tenke at breaking og ballett ikke e så langt unna hverandre som æ hadde trodd, særlig etter å ha sett på breakdancebattle på lørdag kveld. Æ har forsåvidt ganske liten erfaring med begge dela, men enkelte av bevegelsan til noen av breakeran va sånn at æ tenkte at dem hadde vært helt naturlig å la sæ imponere av også om dem blei foretatt med tåspissko.

Det e også litt sånn at æ e vanskelig å imponere når det gjeld breaking, men ikke fordi æ e skikkelig kresen, det e bare det at æ ikke helt klare å ta innover mæ kor vanskelig det e å få til, fordi æ e totalt sjanseløs på å klare det sjøl. Æ sammenligna det med når æ ser på snowboardkonkurransa, kor æ egentlig vente på at folk skal snurre fire ganga rundt mens dem klappe i hendern og sjonglere nokka, fordi æ ikke klare å se for mæ kor vanskelig nokka e, fordi dem får alt til å se så lett ut. Æ blir imponert når noen snurre rundt på hodet sitt – fordi æ tenke «au, nakken!» – og alt sånt, men ellers? Dem får det til å se ut som den enkleste kunst å bevege sæ så fort, på den måten, å flytte hele kroppsvekta fra to føtter til en hånd til underarmen til knestående til å plutselig ha tatt en salto og landa ståanes og æ sitt der og tenke «snurr mer rundt!» fordi det ser morsomst ut. Det e litt som med tegning: æ får det ikke til uansett, så da forvente æ at dem som kan det automatisk skal være dritflink. Og det e sånn passe teit, æ vet det, så æ øve mæ på å slutte å tenke sånn. Men det e vanskelig, når breakeran e så flink og får all verdens moves til å se ut som sånt dem har gjort hele livet. (På lørdag sa Machine «I’ve been dancing for twenty years, this shit is hard» – parafrasert, men nokka sånt va det – og æ bare «men kor gammel e han egentlig!?» Og kor lenge kan man egentlig fortsette som breaker før man risikere å breake nakken av sæ (fnis))

«Å beundre noen så intenst for så å oppdage at du aldri i livet kommer til å bli som dem.»

Scenografien på Alexander den store e ganske enkel, det ser ut som en boksering uten tau rundt, kor publikum sitt på tre av fire side, og tre-fire menneska sitt på den siste sida og styre med en hel masse forskjellige maskina. Æ tror en kjøre lyd, en styre lys og en hold orden på taket, som i begynnelsen e senka ned til scenen, sånn at man – før stykket starte på scenen – ser på en stor svart boks («kanskje det e skyggeteater, alt sammen!»), men som etterhvert bevege sæ litt rundt omkring.

OK, taket bevege sæ ikke så mye rundt omkring, det hadde vært imponeranes, men det heves og senkes – noen ganga går det i vinkel. Det gjorde det ikke under premieren – i tillegg va det visst noen videodela som heller ikke va som dem egentlig skulle være – så da æ så stykket på lørdag, og taket plutselig bøyde på sæ, og blei senka ned mens det nærmest, forsiktig, dytta danseran nedover, før det havna i vinkel over Alexander mens han holdt en monolog, da mista æ pusten og satt der og nistirra med åpen munn fordi det va så uventa, og det va så flott gjort! Æ tror det e det æ like best med at HT nu har et helt bygg å arbeide i, at dem har et scenerom dem kan omvende som dem sjøl vil: dem kan gjøre så mye gøy. Og noen ganga svelge det gøye de faktiske kvalitetan i stykket (æ kan se et stykke for bra scenografi, men æ tror æ tilhøre et mindretall), men som oftest e det bare fantastisk gøy å se ka dem kan tillate sæ: å bygge i høyden; å gjøre om på hele scenen; å få publikum til å sitte der dem ikke trodde at dem skal sitte; eller, som her: å bygge et scenegulv som riste.

Det e sånn det starte, når taket heves, og man som publikummer først ser en tekopp som står midt på scenen og deretter kan konstantere at man ser rett på alle de andre publikummeran (bortsett fra dem som sitt på samme side som en sjøl, så klart). Og mens du sitt der og ser på tekoppen og tenke at det egentlig hadde gjort sæ som et videoverk, så dukke Raymond Michael «Nasty Ray» Mora opp og danse om kapp med tekoppen. (og så kan du, som enkelte gjør, tenke som følger: «æ e litt nysgjerrig på, men vil samtidig ikke helt vite, koffor Nasty Ray har fått det kallenavnet …» (det va, for ordens og en gangs skyld, ikke æ som sa det! (sjøl om æ kanskje e litt nysgjerrig men ikke egentlig vil vite æ også))) (parantes slutt, herrefred)

Det tenkte æ egentlig ganske ofte underveis i forestillinga, ikke på kallenavnet til Nasty Ray – sjøl om æ muligenskanskjebittelitt tenkte ett-og-anna om han, akk og ve – men på det faktum at dela av stykket hadde gjort sæ utmerket som videoverk. Tre til fem minutter lange segmenta av handling som kunne fått noen til å stoppe opp foran en skjerm, til å lure på ka som skjer nu, til å vente på at nokka skal skje, nokka må skje, man kan kjenne spenninga i øyeblikket enten man e i nærheten av det vibrerende gulvet eller ikke. Det mest talende i så måte va en del kor Alexander driv på å bygge et tårn av plaststolan som e den vesentligste bestanddelen av scenografien, og på et tidspunkt går det ikke lenger, den første av stolan ramle ned, og så begynne gulvet å riste igjen og hele konstruksjonen rase sammen. Men i øyeblikket etter at den ene stolen raste, før ristinga starta, så gikk det et gisp gjennom salen. Som om alle vet at det kommer til å gå galt, men om vi hold pusten, om vi tenke veldig intenst på at det burde gå, så går det kanskje bra, så klare han det – for æ tror vi som publikummera heie på Alexander, enten han oppfattes som den viktigste personen i stykket eller ikke, vi vil at han skal få til nokka som handle mest om sæsjøl, som ikke handle om foreldran eller noen andre, kanskje han kan bygge nokka som overdøve breakeran?

Snakke om breakeran, det føles feil å ikke nevne de to siste: Rayan «Reveal» Casicas og Bjørn-Tore «Btee» Hilmarsen. Dem va flink begge to, og særlig Hilmarsen hadde et særpreg æ knapt klare å bestemme mæ for ka æ synes om. Æ vet at det ikke høres spesielt positivt ut, men det va nokka i måten han breake på som … æ vil sammenligne det med Regina Spektor, Joanna Newsom og de tidligste albuman til Sleater-Kinney (Call the Doctor og det sjøltitulerte): det gneg på dæ, men på en bra måte. Det høres ut som et skikkelig slemt kompliment, pokker, men det gneg på mæ på samme måte som Guri Johnson gjorde som Polonius i Hamlet, æ får ikke tak på det, og det både frustrere og fascinere mæ. (det e muligens nokka med størrelsen? E det slemt å si? Han e så spinkel, og så har han så åletrange dongeribukse og æ blir litt redd for at han skal brekke anklan men samtidig e det så godt jobba, men så har æ litt lyst til å applaudere og kaste en matpakke på scenen. Det føles slemt, æ mente det ikke sånn. Unnskyld.) Og Casicas, æ tror han bare forsvant litt fordi æ ikke har hjerne nok til å se på, observere og være interessert i fem forskjellige dansera (i tillegg til skuespillera) samtidig. Sukk. Han va kjempekompetent og flink, men der de andre alle hadde noen kvaliteta som breakera som æ ikke helt klarte å slutte å tenke på, va Casicas «bare» flink. Det e litt som å se Ketil Høegh i Hamlet – så klart va han flink, men hallo, Frank Kjosås va der, kan man da tenke på nokka anna (med mindre man ser stykket fire ganga, da rekk man å tenke ganske mye om det)? Om æ ser Alexander den store fire ganga skal æ bruke en av dem på å se på bare han, æ love.

En av de tingan æ likte skikkelig godt med scenografien va det at den gjorde det mulig å se på de andre publikummeran – det e sånt som appellere til mæ, voyeuristisk som æ e, å kunne se på andre som ser på nokka, å observere kordan dem reagere, rett og slett ka slags ansiktsuttrykk dem ser teater med.

Alexander den store e et stykke kor det føles vanskelig å snakke om en helhetlig sammenheng, det e ikke et plott der, som sådan, du kan ikke – som i Hamlet – si at «sånn og sånn og sånn skjer, resultatet e rocks fall, everybody dies«; man kan si at «det skjer, og sånn, og mannen med reinsdyrhodet hete Darius, og i Alexander den stores faktiske historie va Darius en av dem han kjempa mot (sjøl om han på norsk visst hete Dareios, om man skal stole på wikipedia, men kæm som vet om man skal det), men …» Ida mente at kanskje vi antok at Darius e en sympatisk karakter fordi vi like Marius Lien (for vi e ikke spesielt kompliserte teatersjela, bestandig), men æ ser fortsatt Darius i stykket mer som en som e på Alexander sin side.

Kanskje æ bare ikke skjønte nyansan – kanskje plottet lå gjemt inni alle de delan æ tenkte på som fin potensiell videokunst? Kanskje historien rett og slett va såpass komplisert at æ ikke fikk tak på den, Endre Lund Eriksen og Jon Tombre sammen e smartere enn æ klare å være – det e jo ikke utenkelig. Og æ skulle si at det virke litt rart om et stykke som prøve å appellere til tenåringa, til ungdom, samtidig e så vanskelig at man kanskje ikke engang får tak på historien, men det e kansje ikke så rart. Koffor ikke, liksom? Gi dem breakdance så dem kommer, og forvirr dem med en historie dem kanskje vil prøve å forstå mer av etterhvert. Lur dem inn og gi dem kunst dem kan sitte fast i, enten det e breakdancing eller performancekunst – det e uansett bortkasta å prøve å rangere kunst.

Det va forsåvidt også det æ konkluderte med da æ twitterhoppa rundt etter premieren og oppdaga følgende tweet fra tidligere nevnte Nasty Ray. I den tweeten (klikk på linken, klikk, klikk, klikk!) e det et bilde av mannen pent plassert ved siden av et neonverk av Marit Følstad, for tida utstilt på Nordnorsk kunstmuseum. Æ så det bildet og blei litt ør av det, fordi se: han e kunstverket! Æ har sett på utstillinga til Følstad, æ like den, men å introdusere et menneskelig element av den typen va helt uventa, og det gjorde mæ så glad, for det har æ ikke tenkt over at kunne være en mulighet. Og det e jo ofte det æ håpe på i kunst (og i livet): at æ ende opp med å tenke nokka æ ikke har tenkt før, å se nokka æ ikke har sett, nye konnotasjona, ka som helst, smått som stort. Og så dukke det opp, på bittesmå, magiske måta – det e så bra!

Og det e nok konklusjonen min når det gjeld Alexander den store: helheta e ikke der, ikke på måten den va i En folkefiende, heller ikke i Velkommen (og akkurat det stykket føles som en veldig riktig sammenligning, det e nokka med bestanddela), men noen av fragmentan e til å miste pusten av. Og det hold i massevis for å glede mæ.