Om samisk samtidslitteratur stjel fra den norske [reappropriering]

I går lo æ nesten høyt på turen fra jobb til bussen fordi æ plutselig tenkte «Noen burde gi ut den samiske romanen «Jeg tror áhkku lå med Isak Saba»!», og så brukte æ en del tid på å finne andre passanes titla. Æ kom fram til ting som «Ut og stjæle rein», «Bergebys beskrivelse», «Finne deg i gamma og hente deg ut», «Der jeg tenker er det alltid reinlav», «Nokon kjem til å gande», «Reingjerdesong», «Skutt i filler av Ailo Gaup», «Imot duodji», «Sigbjørn Skåden skriver», «Trygve Lund Guttormsen, hvor ble det av deg i alt mylderet?» Den nyskapanes samiske samtidslitteraturen, du vet.

Og alt det fikk mæ til å tenke på et dikt av Geir Gulliksen som æ en gang i tida (for fem eller seks år siden, kanskje?) samifiserte/skamferte, alt ettersom kordan man ser det (Cleanth Brooks hadde neppe likt det, for å si det sånn). Og fordi æ med jevne mellomrom havne på jakt etter den teksten og bestandig til min irritasjon oppdage at den ikke ligg på bloggen fra før av tenkte æ at den kanskje kan møte verden på ordentlig.

Alt dette var en gang et ekte dikt
Siri K. Gaski, etter Geir Gulliksen

Alt dette tar, selvfølgelig som joiken, aldri slutt
den myten jeg gikk rundt med og trodde på
skal bli appropriert av en annen. For første gang
skal noen lære seg nordsamisk, og så sørsamisk
og noen skal lære om gudene og dermed lære seg at
máttarahkka er den viktigste og uksáhkká den verste
fordi hun er den som gjør ufødte barn til menn
og sånt kan ingen regne ordentlig med
som vet at samer i utgangspunktet er kvinner
Men alt dette skal likevel begynne på nytt:
noen skal sitte ved elvebredden i midnattsola
og prøve å lage en joik til en gammel venn
og noen skal lære seg å temme kjørerein,
og noen skal lese at samene var nomader
og at nå er de knapt nok til å kjenne igjen
og noen skal lese pitesamisk og urfolksteori
og gå ute om kveldene med hendene under luhkkaen
og vite at de skal dø, men ikke ennå
først skal man treffe noen under påskefestivalen, forhåpentligvis,
og så skal noen gå fra dem, men ikke ennå
fordi alt dette skal begynne en gang til: noen skal lese
Nils-Aslak Valkeapää for første gang, og Johan Turi
og Rauni Magga Lukkari, noen skal lese Kirsti Paltto
og noen skal oppdage hvor mange vi er som lever i verden
og plutselig vite at hver eneste av oss er et urfolk
selv om det ikke er etnisitet nok til alle
og selv om det ikke er sant at en dáža er
en dáža hver dag skal noen lære det og tro på det
helt til det ikke er mulig å tro på det lenger
fordi det ikke ser ut til å være sant
fordi det ikke gjør seg å være rasist
selv om ingenting annet er mulig å tro uten at mørket
strømmer innover i lavvuen
og at mørket en dag når fram til boaššuen
og at du en dag sover i det og får det på hendene
og brøler i mørke og drikker mørke, ikke fordi du er tørst
men fordi det ikke finnes noe annet, og fordi den gamle
etnosentriske troen som fantes ikke var tilstrekkelig til alle
var det ikke sånn? men alt dette skal bli gjentatt av en ekte nordmann
og vitenskapen skyter uopphørlig gjennom 600.000 rein på
Finnmarksvidda og bruker kortere tid enn en skabbrev på å finne deg
der du står og prøver å finne spritflaska inni kofta
og alt som skjer deg skjer enten du var stereotyp eller ikke

(Æ har tidligere posta originaldiktet «Alt dette skal begynne en gang til» av Geir Gulliksen her. Og om æ skulle gjort en endring i den ville æ endra det til at en dáža e en dáža hver dag, fordi det virke åpenbart jo eldre æ blir. Men det ville kreve drastiske omskrivinge, så det gidd æ ikke.)

ps. Det her postes åpenbart med all verdens kjærleik til Geir Gulliksen og et lønnlig håp om at han ikke blir sur.

Å bo et sted og å drømme et sted

En av favorittanekdotan mine det siste året har vært at æ aldri hadde vært på Mo før jobbintervjuet mitt, og at æ da brukte en dag på å vandre rundt i byen (strengt tatt bare sentrale dela av sentrum) og tenke «e det her et sted æ kan bo?» Æ har bare bodd her i knappe halvanna år, så æ har fortsatt ikke konkludert (sjøl om dela av mæ tenke æ blir her lenge), men æ slo i det minste fast at det va et sted æ kunne flytte til, sjøl om æ også har sagt at det e en viss mulighet for at æ en dag våkne og tenke «nu hold det» og flytte herfra. Sånt vet man aldri.

For noen uke siden snakka æ med en fyr fra Oslo som også jobbe her, om kor vanskelig det e å reise til og fra Mo, om kordan man må revurdere flyprisa og reisetid. Han synes totusenfemhundre e en akseptabel pris for å komme sæ til Oslo, æ har slått mæ til ro med at tre tima med tog til Bodø e verdt å betale halvparten av det Mo-Tromsø med fly koste, alle de her tingan (æ holdt på å si små tingan, men dem e ikke så små) man må lære sæ å tåle om man skal bo et sted kor man e avhengig av Widerøe (og tog. Æ har ingen tro på jernbane lenger nord i Norge, men det e ikke til å komme unna at det gjør ting lettere på noen måta).

Og i det her så har du Mo, som æ fortsatt ikke e kjent i, ikke på ordentlig. I går gikk æ en helt ny rute til jobb (dela av den, om æ skulle gå en helt ny rute hele veien måtte æ ha klatra i fjell eller fulgt jernbanelinja og klatra over gjerda), og så hus æ ikke har sett før, fant et bakeri, slo fast kor Mo gjestegård ligg, så på kirkegården, ikke bare framsida av kirka. Æ gikk helt til Askeladden, via en god del omveia, fordi været va fint og æ hadde lyst, og æ så på forskjellige hus, forskjellige leilighetsbygg og tenkte «e det her et sted æ kunne bodd?» fordi æ har plana om å kjøpe mæ nokka etterhvert. Æ lene veldig i retning en leilighet, fordi æ unnslipp snømåking og plenklipp, reparasjona og desslike, men hus har jo privatliv (ingen delte vegga/tak/gulv!), og muligheta for bærbuske og rabarbara, pluss veranda. E det her et sted æ kunne bodd?

Æ vet ikke, men det gjør nokka med stedet du prøve å forholde dæ til når du forhold dæ til det som et sted du stadig reise fra, ikke til. Noen ganga glede æ mæ til å komme hjem, til leiligheta mi, men som oftest drømme æ om ting æ ikke finn her (kaffebara, kunstmuseum, teater), som oftest e enhver offentlig fridag en potensiell mulighet til å reise vekk, til Tromsø eller kor som helst. Og det gjør nokka med stedet du bor på når du enda ikke har tilbragt hverdaga i det, hverdaga kor du ikke må på arbeid. De eneste gangan æ har vært på Mo uten å jobbe e helg, helligdaga og når æ e syk. Æ vet ikke kordan det e om du e hjemme en helt vanlig tirsdag og kan sove så lenge du vil, før du står opp og kanskje drar til byen, kæm vet ka man gjør på Mo på en hverdag man ikke jobbe. Det e nokka der æ ikke helt får tak på, det e et aspekt av byen æ ikke har grep på, og det føles rart, å ikke ha hatt lange tomme daga kor æ kjede mæ (sjøl om æ kjede mæ, av og til, men ikke på den måten).

Og på den ene sida vil æ ta en uke ferie og bare være på Mo, snu døgnet og vase rundt som man gjør når man har sommerferie, men på den andre sida virke det å skulle være på Mo en hel uke som å kaste bort tid, tid æ heller kunne brukt i Tromsø eller Tana eller kor som helst i verden, ka skal æ med en uke på Mo når æ kan reise til Portugal!

Og på den andre sida har du bya som Portland, kor æ har vært på ferie, bare på ferie (selvfølgelig), en uke her og fem daga der, brukt på å besøke alle plassan æ like å besøke, samt å leite fram noen nye, en stadig voksende skare av steda kor æ føle mæ hjemme. Men hjemme e selvfølgelig ikke Portland, kan ikke være det, kordan skal man være hjemme et sted man ikke engang har vært i en hel måned tilsammen, men det e den følelsen æ har, identiteten til Portland e en æ føle mæ komfortabel i – æ klare ikke å forklare folk koffor æ like mæ så godt der, æ bare gjør det, det e husan, stedet, alle de her små butikkan (flere og flere av favorittbutikkan mine i verden ligg i Portland, og det e delvis tilfeldigheta, at æ først har kjøpt ting, for så å oppdage at alt e fra samme sted), en ikke-gripbar følelse som gjør at æ har lyst til å dra dit en dag og ha hverdaga der. Æ vet ikke om det hadde funka, kordan det hadde funka, men æ skulle ønske æ kunne prøve en dag, å være der lenge nok til at æ rakk å kjede mæ.

Noen ganga les æ gode råd på nettet, forslag til ka du kan gjøre når du kjede dæ, når det føles som om livet e rutineprega og alt sånt (bare vas, men det e jo lov å vase litt av og til), og et av forslagan som stadig dukke opp e «undersøk et nytt nabolag i byen du bor i!» og det e sånne forslag som gjør det åpenbart at de listen ikke e laga for bya (nord) i Norge. Æ kan selvfølgelig bruke en dag (om æ hadde en dag en gang) på å vandre rundt på Selfors, i Åga, eller Ytteren for den del, men det e ikke som om æ hadde funnet nokka der anna enn variasjona over det samme, en matbutikk (antakeligvis med post i butikk), kanskje en frisør, en kirke, leilighetsbygg og boliga. Det finnes ikke skjulte skatta her (ikke med mindre man går på tur i naturen, men sånt gjør æ ikke), eller, rettere sagt, det finnes ikke sånne skjulte skatta som æ vil gå på jakt etter, og da blir skattejaktan redusert til noen uke i året, når æ tar fri, når æ reise andre steda i verden, når æ drar til Portland og blir nyforelska igjen (og kommer tilbake uten å kunne forklare koffor). Æ bor på Mo fordi jobben min e her, fordi æ gjør en jobb æ ikke kan gjøre andre plassa enn akkurat her, og æ blir her fordi æ like den jobben, fordi det her e en jobb æ kan se for mæ at æ blir i.

Men æ vet ikke katti æ finn en balanse mellom en jobb æ vil bli i og et sted æ stadig vil reise fra, og det tror æ ikke æ finn svaret på med det første uansett. Og det e en underlig ting å prøve å få tak på.

Det e så mange dela i et liv

Det va litt over halvveis i dagens togtur fra Bodø til Mo, mens æ hørte på ti av tolv sanga på Ani DiFranco-albumet Which Side Are You On?, at det slo mæ. Det finnes menn hvis eneste grunn til at dem flørte med mæ e at dem regne det som trygt. Det e ufarlig å flørte med en skikkelig feit dame fordi alle skjønne at det ikke betyr nokka.

Det gjør mæ ingenting, fordi æ e min fars datter og min modus operandi egentlig e å flørte med alle som smile til mæ, æ bare lar være fordi æ vet det ikke e lov, ikke bare fordi æ e en skikkelig feit dame, men fordi man risikere at noen tror det betyr nokka når man e ung og uknytta, og dessuten e æ, med jevne mellomrom, for beskjeden for sånt.

Det e knapt poenget, uansett, bare enda en oppdagelse i rekka av oppdagelsa knytta til livet og kroppen, og æ har ikke dårlig sjøltillit, men æ har liten tillit til andre menneska, det e en nært usynlig men vesentlig forskjell.

Æ satt på en kaffebar i Bodø før avreise, etter avdelingssamlinga, venta på at klokka skulle være mye nok til at æ måtte starte til togstasjonen, va på Cielo melkebaren fordi det e et sånt sted æ titt og ofte drømme om skal eksistere på Mo og dessuten jobbe det æ enn så lenge e sikker på e Nordlands kjekkeste barista der, en mann som bukke når han spør ka du skal ha, og gjør det på en sånn måte at det funke, og æ hadde funnet fram iPoden fordi det va ganske mye folk og dertilhørende bråk der, scrolla mæ fram til Ani DiFranco-albumet, de ti av tolv sangan æ ville høre på,

for sjøl om æ aldri har vært så sur på Nick Hornby som den gangen æ leste 31 songs og han mente at Ani DiFranco hadde vært så mye bedre om ho holdt sæ til å skrive sanga om kjærleik, ikke politikk, tenke æ det om akkurat de to sangan på Which Side Are You On?, tittelsporet særlig, men også «Amendment» delvis, det e for mye politikk i et album æ e ganske sikker på handle bare om kjærleik, sjøl om politikk også e kjærleik og det e kanskje mæ det går på, mest av alt, med de to sangan. Man kan ikke si at folk burde skrive bare om kjærleik, det e faktisk ikke lov til å si sånt om noen som på mange måta har vært instrumentell i sjangeren sint-dame-med-gitar og det som har dukka opp i etterkant, men man kan hoppe over sanga av og til, når man tenke mer på livsvisdom enn politikk,

for det e det som e med Ani DiFranco, som æ satt der og tenkte på, fordi æ kjøpte min første Ani DiFranco-CD – som også va den første CD-en ho ga ut, den sjøltitulerte – for snart seksten år siden, desember 1997 og det betyr at æ har hørt på ho i over halve livet mitt. For øyeblikket et halvt år lenger enn halve livet mitt, men mer og mer etterhvert, åpenbart, det e sånn matematikk fungere. Men det som e med ho, som slo mæ mens æ satt ved et av de høye bordan på Melkebaren og dingla med beinan, e at det å høre på ho nu e som å få en klem av et menneske du stole fullt og helt på. Det e trygt og velkjent, det e et varmt ullteppe en kald kveld. Og likevel e det stadig nokka nytt der, frasa æ aldri har hørt på den måten før, og det e det som e med Ani DiFranco, at æ har hørt på ho så lenge og ho har bestandig vært hakket eldre enn mæ, og sangan hennes har vært nokka å vokse opp mot, nokka å tro på, en storesøster som peke dæ ut en retning du ikke visste at du kunne ta,

så æ satt der og hørte på «Albacore», fordi æ på turen til Bodø tenkte på linjan «I’m no blushing girl, no innocent dove/it took me a long time to find love», og det e en trygghet i det, innså æ mens æ satt på Melkebaren og vurderte å gråte litt, at ho æ har hørt på i seksten år sier «det kan ta tid, men det e verdt det».

Og det e banalt, åpenbart e det banalt, det e på linje med at kjærleika kommer når du minst vente på det, du finn noen når du slutte å leite, det e massevis av fisk i havet (og ikke alle e gift), alle frasan æ sikkert kunne fått noen til å fortelle mæ om æ klaga min nød og oppdaga at æ ikke ville være aleina,

men en del av det e tilvenning til å bo på Mo – og æ innså under en av forelesningan på avdelingssamlinga at æ har integrert ranværing i kordan folk snakke, nu e det det som e normalen, tromsødialekt e en hyggelig overraskelse (men skikkelig brei helgelending e fortsatt verdt et lykkelig lite sukk) – fordi æ har vokst opp i en universitetsby omringa av folk som e intellektuelle og kulturarbeidera og attraktiv på så mange måta æ aldri før tenkte over, før æ kom hit.

Og det høres så fordomsfullt ut, og æ vil ikke være fordomsfull, men Mo e ikke en universitetsby (enda, og innen Campus Helgeland gir avkastning e æ for gammel til å gå på student/studinejakt) og kor finn man de intellektuelle utfordringan når man knapt går på nokka kulturelt? Dem dukke sikkert opp etterhvert, men i Tromsø visste æ kor æ fant dem, i Tromsø kunne æ gå og høre på folk snakke om ting som gjorde dem penere og penere jo flere smarte ting dem sa, og Mo e ikke Tromsø.

Og noen ganga e det at Mo ikke e Tromsø bare deilig, Tromsø e en by stappfull av linje mellom folk æ aldri blir kvitt enten æ vil eller ikke, noen kjenne noen og alle kjenne alle så lenge miljøet du e i e lite nok, og noen ganga e det at Mo ikke e Tromsø et savn, men det e like mye at livet mitt endra sæ etter at æ begynte å bruke nesten åtte tima hver dag på kontoret.

Og æ like kontoret, æ like de to æ jobbe sammen med på samisk, æ like seksjonen æ jobbe i, æ like avdelinga, æ like arbeidsplassen og æ vet ikke kor dypt æ måtte ha mislikt Mo for å ville slutte der nu (all den tid æ har minst tredve år igjen i arbeidslivet vil æ ikke si at æ skal bli for alltid, for alltid e minst tredve år, og det e altfor lenge til å legge plana), men æ vil kjøpe en leilighet på Mo, æ vil bli bofast her, bo et sted som e mitt eget, og det gjør enkelte ting vanskeligere,

men Ani DiFranco syng «If you’re not getting happier as you get older, then you’re fucking up» og «every time I open my mouth/I take off my clothes/and I’m raw and frostbitten/from being exposed» og det e kaldt på Mo, kaldere enn æ e vant til, men æ lære mæ å holde varmen på måta æ ikke har prøvd før, æ blir eldre her, og æ vet ikke om æ finn det æ leite etter, men æ har aldri vært god på å leite uansett. Æ ramle stort sett over ting æ ikke visste og oppdage at æ like dem sånn.

2000 kilometers ensomhet?

Egentlig vil æ blogge om språkteknologikonferansen æ va på, eller alle bøkern æ har kjøpt, at æ lure på om faren min hadde lest en tegneserieroman om livet til Louis Riel, tegna/skrevet av Chester Brown, den anbefales, om du like Metis-historie, og kæm som ikke like historie? Den va like deprimeranes som ethvert anna tilfelle av urfolkshistorie har en tendens til å være, brutte løfta og trenering til behovet forsvinn og æ prøve å huske om det va Louis Riel som skulle henges i totusen yards med tau, eller om det va noen andre, og det hjelpe ikke å google, ikke før æ slår opp i utstillingskatalogen til Sakahàn (en aldeles nydelig bok) og oppdage at det va 2000 pounds of rope, kæm som måle tau i vekt? Men det va Louis Riel fant æ ut da æ googla det på nytt, med de rette søketerman, tenk at en mann kan være så viktig å kvitte sæ med at dem vil bruke hundrevis av meter med tau til å få gjort det. Tenk at man kan starte myte med sånt.

Louis Riel som sa My people will sleep for a hundred years, and when they wake it will be the artists who give them back their spirit fordi det e så mye i kunsten vi aldri kan unnslippe. Æ hørte det sitatet først på kunstkonferansen æ va på i fjor høst, det va kanskje Dylan Miner som brukte det, en av de nordamerikanske foredragsholderan siterte han, eller hadde en powerpoint som siterte han, og så gjenfant æ sitatet da æ va i Ottawa, på et museum, Canadian museum of Civilization, dem hadde en imponeranes avdeling for urfolks…alt. Nesten en hel etasje, og æ vet ikke kor mye eller lite det va sammenligna med resten av museet for æ va ikke der. Æ fikk et forkvakla bilde av kanadisk historie, den innehold bare urfolk, og Louis Riel som va en så farlig mann at man ville bruke over tusen kilo tau for å bli kvitt han, og noen ganga ser æ på historien til alle de andre urfolkan og tenke at det blei i hvert fall ikke brukt vold mot oss, blei det? Ikke på den måten, ikke systematisk, vi har ikke turistmerka over plassa kor man skøyt ned hundrevis av menneska fordi dem ikke hadde gjort anna galt enn å være sama.

Men det va ikke det som va poenget, va det vel? Det va språkteknologikonferansen, eller kanskje ikke, det va de nye bøkern æ har kjøpt, det va kanskje ikke et poeng her i det hele tatt, bare et ønske om å si hei, skrive noen ord for å erklære at æ fortsatt finnes i verden, og det e så mye æ vil si, men klare ikke å tenke stille lenge nok til å få sagt dem, det e så mye æ burde skrive akkurat nu, men æ e blitt ustrukturert og banal i stedet for,

og æ tror det hadde hjulpet om æ la fra mæ telefonen oftere, om æ tilbrakte mer tid på å lese bøker og å skrive ting som kreve mer enn et halvt minutts hjerneaktivitet, men det e så vanskelig. Det e jo ingen grunn til å la være, men det e så vanskelig.

Og æ vase rundt i et liv som e et privilegie ulikt alt anna, æ har så god plass og æ har penga nok til at æ kan kjøpe fly- og tog- og teaterbilletta og hotellrom i Trondheim, til Trondheim, Bodø, til Tromsø, alt på en gang, fordi 2013 blei året æ ikke kunne sitte stille, tydeligvis, 2013 blei året æ samle bøker rundt mæ, kjøpe stadig nye, en endeløs jakt på den diktboka, den tegna romanen som får mæ til å miste pusten og roe ned, men æ rekk ikke å lese nokka av det, æ e omringa av en liten haug med avise fordi æ ikke klare å sitte stille lenge nok til å lese dem engang, det eneste æ har tålmodighet til e å lakke neglan mine, og æ skjønne det ikke, men det får så være.

Og æ burde skru av, æ burde legge bort, men det e vanskeligere når æ bor her, min eneste inngang til verden omkring mæ som i folkan æ like, e elektronikken æ e omringa av og kanskje æ tenke at om æ klage min nød så vil æ føle mæ forplikta til å gjøre nokka med det, men mest av alt ville æ bare si hei, æ e fortsatt her, bare stille.

krisemaksimering e den beste maksimen [nokka smått og håpefullt]

Det va en vanlig samtale på pauserommet: i Sverige har dem innført dewey-systemet, og det gikk overraskanes lett, intensiv opplæring og alle ombord, og æ hørte etter men va ikke egentlig involvert, satt og smilte for mæsjøl før æ så opp og han så på mæ og vi smilte til hverandre fordi vi tenkte akkurat det samme, men æ sa det først «det e vel fordi svenskan e lettere å hjernevaske», og det lille øyeblikket før æ sa det, kor æ visste at noen skjønte akkurat ka æ tenkte,

æ stoppa opp litt tidligere også, fordi æ tenkte æ tror […] like mæ, og ikke like på den måten, men bare like mæ, og det e fortsatt uventa, sjøl om Ida prøvde å trøste mæ i påskeferien med «æ tror ikke det e mulig for folk å mislike dæ så mye, sånn når dem blir kjent med dæ», og det kan godt hende ho har rett, men æ tenke som oftest at folk ikke huske mæ.

Ikke sånn å forstå at æ ikke tror folk æ jobbe sammen med vet kæm æ e, men æ antar fortsatt at det tar tid før folk kjenne mæ igjen, før dem huske kor dem har sett mæ før, før vi e på hils – og sjøl om æ til stadighet får det motbevist går ikke tanken på at det e sånn over: æ tror ikke æ gjør inntrykk på folk. Det e ikke sjølutslettanes eller sjølhatanes eller nokka; det e så mye her i verden man må huske på – det virke sjølopptatt å tro at æ e en av de tingan folk umiddelbart huske.

Og en del av det, en bitteliten del, e å bli litt bekymra, litt letta hver gang noen havne her etter å ha googla navnet mitt. De første to ukan på jobb va æ sikker på at det skjedde fordi alle æ jobbe sammen med googla mæ og satt og leste høyt fra bloggen og flirte av mæ (krisemaksimering e den beste maksimen), men så konkluderte æ med at det ikke egentlig gjør nokka – sjøl om æ håpe at dem ikke flire av mæ så e det nu som det e, og æ skamme mæ ikke men æ like å vite. Det intenderte publikummet e vel sjelden det publikummet du faktisk får, men det e årevis med tekst her, og det e helt greit.

Æ skulle til å si «æ vil bare vite om du les mæ,» men æ tror ikke det e det æ vil vite: æ ville bare føle at æ blir sett, likevel blir æ overraska når det skjer. Det finnes så mange måta å gjøre sæ forstått på, man treng ikke å ha hastverk med dem.

Men noen ganga smile folk, akkurat sånn og det slår mæ kor fint det e å være enkel å gjennomskue, kor lett det gjør verden, å la folk skjønne ka du tenke, ikke bestandig, heldigvis, men av og til, oftere enn aldri.

ps: Ida sendte mæ en melding og sa «Du e forresten minneverdig og gjør inntrykk og du sitere mæ feil.» Æ svarte «Æ parafraserte, slutt å klag.» Sånn at ho har sitt på det tørre.