Det e så mange dela i et liv

Det va litt over halvveis i dagens togtur fra Bodø til Mo, mens æ hørte på ti av tolv sanga på Ani DiFranco-albumet Which Side Are You On?, at det slo mæ. Det finnes menn hvis eneste grunn til at dem flørte med mæ e at dem regne det som trygt. Det e ufarlig å flørte med en skikkelig feit dame fordi alle skjønne at det ikke betyr nokka.

Det gjør mæ ingenting, fordi æ e min fars datter og min modus operandi egentlig e å flørte med alle som smile til mæ, æ bare lar være fordi æ vet det ikke e lov, ikke bare fordi æ e en skikkelig feit dame, men fordi man risikere at noen tror det betyr nokka når man e ung og uknytta, og dessuten e æ, med jevne mellomrom, for beskjeden for sånt.

Det e knapt poenget, uansett, bare enda en oppdagelse i rekka av oppdagelsa knytta til livet og kroppen, og æ har ikke dårlig sjøltillit, men æ har liten tillit til andre menneska, det e en nært usynlig men vesentlig forskjell.

Æ satt på en kaffebar i Bodø før avreise, etter avdelingssamlinga, venta på at klokka skulle være mye nok til at æ måtte starte til togstasjonen, va på Cielo melkebaren fordi det e et sånt sted æ titt og ofte drømme om skal eksistere på Mo og dessuten jobbe det æ enn så lenge e sikker på e Nordlands kjekkeste barista der, en mann som bukke når han spør ka du skal ha, og gjør det på en sånn måte at det funke, og æ hadde funnet fram iPoden fordi det va ganske mye folk og dertilhørende bråk der, scrolla mæ fram til Ani DiFranco-albumet, de ti av tolv sangan æ ville høre på,

for sjøl om æ aldri har vært så sur på Nick Hornby som den gangen æ leste 31 songs og han mente at Ani DiFranco hadde vært så mye bedre om ho holdt sæ til å skrive sanga om kjærleik, ikke politikk, tenke æ det om akkurat de to sangan på Which Side Are You On?, tittelsporet særlig, men også «Amendment» delvis, det e for mye politikk i et album æ e ganske sikker på handle bare om kjærleik, sjøl om politikk også e kjærleik og det e kanskje mæ det går på, mest av alt, med de to sangan. Man kan ikke si at folk burde skrive bare om kjærleik, det e faktisk ikke lov til å si sånt om noen som på mange måta har vært instrumentell i sjangeren sint-dame-med-gitar og det som har dukka opp i etterkant, men man kan hoppe over sanga av og til, når man tenke mer på livsvisdom enn politikk,

for det e det som e med Ani DiFranco, som æ satt der og tenkte på, fordi æ kjøpte min første Ani DiFranco-CD – som også va den første CD-en ho ga ut, den sjøltitulerte – for snart seksten år siden, desember 1997 og det betyr at æ har hørt på ho i over halve livet mitt. For øyeblikket et halvt år lenger enn halve livet mitt, men mer og mer etterhvert, åpenbart, det e sånn matematikk fungere. Men det som e med ho, som slo mæ mens æ satt ved et av de høye bordan på Melkebaren og dingla med beinan, e at det å høre på ho nu e som å få en klem av et menneske du stole fullt og helt på. Det e trygt og velkjent, det e et varmt ullteppe en kald kveld. Og likevel e det stadig nokka nytt der, frasa æ aldri har hørt på den måten før, og det e det som e med Ani DiFranco, at æ har hørt på ho så lenge og ho har bestandig vært hakket eldre enn mæ, og sangan hennes har vært nokka å vokse opp mot, nokka å tro på, en storesøster som peke dæ ut en retning du ikke visste at du kunne ta,

så æ satt der og hørte på «Albacore», fordi æ på turen til Bodø tenkte på linjan «I’m no blushing girl, no innocent dove/it took me a long time to find love», og det e en trygghet i det, innså æ mens æ satt på Melkebaren og vurderte å gråte litt, at ho æ har hørt på i seksten år sier «det kan ta tid, men det e verdt det».

Og det e banalt, åpenbart e det banalt, det e på linje med at kjærleika kommer når du minst vente på det, du finn noen når du slutte å leite, det e massevis av fisk i havet (og ikke alle e gift), alle frasan æ sikkert kunne fått noen til å fortelle mæ om æ klaga min nød og oppdaga at æ ikke ville være aleina,

men en del av det e tilvenning til å bo på Mo – og æ innså under en av forelesningan på avdelingssamlinga at æ har integrert ranværing i kordan folk snakke, nu e det det som e normalen, tromsødialekt e en hyggelig overraskelse (men skikkelig brei helgelending e fortsatt verdt et lykkelig lite sukk) – fordi æ har vokst opp i en universitetsby omringa av folk som e intellektuelle og kulturarbeidera og attraktiv på så mange måta æ aldri før tenkte over, før æ kom hit.

Og det høres så fordomsfullt ut, og æ vil ikke være fordomsfull, men Mo e ikke en universitetsby (enda, og innen Campus Helgeland gir avkastning e æ for gammel til å gå på student/studinejakt) og kor finn man de intellektuelle utfordringan når man knapt går på nokka kulturelt? Dem dukke sikkert opp etterhvert, men i Tromsø visste æ kor æ fant dem, i Tromsø kunne æ gå og høre på folk snakke om ting som gjorde dem penere og penere jo flere smarte ting dem sa, og Mo e ikke Tromsø.

Og noen ganga e det at Mo ikke e Tromsø bare deilig, Tromsø e en by stappfull av linje mellom folk æ aldri blir kvitt enten æ vil eller ikke, noen kjenne noen og alle kjenne alle så lenge miljøet du e i e lite nok, og noen ganga e det at Mo ikke e Tromsø et savn, men det e like mye at livet mitt endra sæ etter at æ begynte å bruke nesten åtte tima hver dag på kontoret.

Og æ like kontoret, æ like de to æ jobbe sammen med på samisk, æ like seksjonen æ jobbe i, æ like avdelinga, æ like arbeidsplassen og æ vet ikke kor dypt æ måtte ha mislikt Mo for å ville slutte der nu (all den tid æ har minst tredve år igjen i arbeidslivet vil æ ikke si at æ skal bli for alltid, for alltid e minst tredve år, og det e altfor lenge til å legge plana), men æ vil kjøpe en leilighet på Mo, æ vil bli bofast her, bo et sted som e mitt eget, og det gjør enkelte ting vanskeligere,

men Ani DiFranco syng «If you’re not getting happier as you get older, then you’re fucking up» og «every time I open my mouth/I take off my clothes/and I’m raw and frostbitten/from being exposed» og det e kaldt på Mo, kaldere enn æ e vant til, men æ lære mæ å holde varmen på måta æ ikke har prøvd før, æ blir eldre her, og æ vet ikke om æ finn det æ leite etter, men æ har aldri vært god på å leite uansett. Æ ramle stort sett over ting æ ikke visste og oppdage at æ like dem sånn.

2000 kilometers ensomhet?

Egentlig vil æ blogge om språkteknologikonferansen æ va på, eller alle bøkern æ har kjøpt, at æ lure på om faren min hadde lest en tegneserieroman om livet til Louis Riel, tegna/skrevet av Chester Brown, den anbefales, om du like Metis-historie, og kæm som ikke like historie? Den va like deprimeranes som ethvert anna tilfelle av urfolkshistorie har en tendens til å være, brutte løfta og trenering til behovet forsvinn og æ prøve å huske om det va Louis Riel som skulle henges i totusen yards med tau, eller om det va noen andre, og det hjelpe ikke å google, ikke før æ slår opp i utstillingskatalogen til Sakahàn (en aldeles nydelig bok) og oppdage at det va 2000 pounds of rope, kæm som måle tau i vekt? Men det va Louis Riel fant æ ut da æ googla det på nytt, med de rette søketerman, tenk at en mann kan være så viktig å kvitte sæ med at dem vil bruke hundrevis av meter med tau til å få gjort det. Tenk at man kan starte myte med sånt.

Louis Riel som sa My people will sleep for a hundred years, and when they wake it will be the artists who give them back their spirit fordi det e så mye i kunsten vi aldri kan unnslippe. Æ hørte det sitatet først på kunstkonferansen æ va på i fjor høst, det va kanskje Dylan Miner som brukte det, en av de nordamerikanske foredragsholderan siterte han, eller hadde en powerpoint som siterte han, og så gjenfant æ sitatet da æ va i Ottawa, på et museum, Canadian museum of Civilization, dem hadde en imponeranes avdeling for urfolks…alt. Nesten en hel etasje, og æ vet ikke kor mye eller lite det va sammenligna med resten av museet for æ va ikke der. Æ fikk et forkvakla bilde av kanadisk historie, den innehold bare urfolk, og Louis Riel som va en så farlig mann at man ville bruke over tusen kilo tau for å bli kvitt han, og noen ganga ser æ på historien til alle de andre urfolkan og tenke at det blei i hvert fall ikke brukt vold mot oss, blei det? Ikke på den måten, ikke systematisk, vi har ikke turistmerka over plassa kor man skøyt ned hundrevis av menneska fordi dem ikke hadde gjort anna galt enn å være sama.

Men det va ikke det som va poenget, va det vel? Det va språkteknologikonferansen, eller kanskje ikke, det va de nye bøkern æ har kjøpt, det va kanskje ikke et poeng her i det hele tatt, bare et ønske om å si hei, skrive noen ord for å erklære at æ fortsatt finnes i verden, og det e så mye æ vil si, men klare ikke å tenke stille lenge nok til å få sagt dem, det e så mye æ burde skrive akkurat nu, men æ e blitt ustrukturert og banal i stedet for,

og æ tror det hadde hjulpet om æ la fra mæ telefonen oftere, om æ tilbrakte mer tid på å lese bøker og å skrive ting som kreve mer enn et halvt minutts hjerneaktivitet, men det e så vanskelig. Det e jo ingen grunn til å la være, men det e så vanskelig.

Og æ vase rundt i et liv som e et privilegie ulikt alt anna, æ har så god plass og æ har penga nok til at æ kan kjøpe fly- og tog- og teaterbilletta og hotellrom i Trondheim, til Trondheim, Bodø, til Tromsø, alt på en gang, fordi 2013 blei året æ ikke kunne sitte stille, tydeligvis, 2013 blei året æ samle bøker rundt mæ, kjøpe stadig nye, en endeløs jakt på den diktboka, den tegna romanen som får mæ til å miste pusten og roe ned, men æ rekk ikke å lese nokka av det, æ e omringa av en liten haug med avise fordi æ ikke klare å sitte stille lenge nok til å lese dem engang, det eneste æ har tålmodighet til e å lakke neglan mine, og æ skjønne det ikke, men det får så være.

Og æ burde skru av, æ burde legge bort, men det e vanskeligere når æ bor her, min eneste inngang til verden omkring mæ som i folkan æ like, e elektronikken æ e omringa av og kanskje æ tenke at om æ klage min nød så vil æ føle mæ forplikta til å gjøre nokka med det, men mest av alt ville æ bare si hei, æ e fortsatt her, bare stille.

krisemaksimering e den beste maksimen [nokka smått og håpefullt]

Det va en vanlig samtale på pauserommet: i Sverige har dem innført dewey-systemet, og det gikk overraskanes lett, intensiv opplæring og alle ombord, og æ hørte etter men va ikke egentlig involvert, satt og smilte for mæsjøl før æ så opp og han så på mæ og vi smilte til hverandre fordi vi tenkte akkurat det samme, men æ sa det først «det e vel fordi svenskan e lettere å hjernevaske», og det lille øyeblikket før æ sa det, kor æ visste at noen skjønte akkurat ka æ tenkte,

æ stoppa opp litt tidligere også, fordi æ tenkte æ tror […] like mæ, og ikke like på den måten, men bare like mæ, og det e fortsatt uventa, sjøl om Ida prøvde å trøste mæ i påskeferien med «æ tror ikke det e mulig for folk å mislike dæ så mye, sånn når dem blir kjent med dæ», og det kan godt hende ho har rett, men æ tenke som oftest at folk ikke huske mæ.

Ikke sånn å forstå at æ ikke tror folk æ jobbe sammen med vet kæm æ e, men æ antar fortsatt at det tar tid før folk kjenne mæ igjen, før dem huske kor dem har sett mæ før, før vi e på hils – og sjøl om æ til stadighet får det motbevist går ikke tanken på at det e sånn over: æ tror ikke æ gjør inntrykk på folk. Det e ikke sjølutslettanes eller sjølhatanes eller nokka; det e så mye her i verden man må huske på – det virke sjølopptatt å tro at æ e en av de tingan folk umiddelbart huske.

Og en del av det, en bitteliten del, e å bli litt bekymra, litt letta hver gang noen havne her etter å ha googla navnet mitt. De første to ukan på jobb va æ sikker på at det skjedde fordi alle æ jobbe sammen med googla mæ og satt og leste høyt fra bloggen og flirte av mæ (krisemaksimering e den beste maksimen), men så konkluderte æ med at det ikke egentlig gjør nokka – sjøl om æ håpe at dem ikke flire av mæ så e det nu som det e, og æ skamme mæ ikke men æ like å vite. Det intenderte publikummet e vel sjelden det publikummet du faktisk får, men det e årevis med tekst her, og det e helt greit.

Æ skulle til å si «æ vil bare vite om du les mæ,» men æ tror ikke det e det æ vil vite: æ ville bare føle at æ blir sett, likevel blir æ overraska når det skjer. Det finnes så mange måta å gjøre sæ forstått på, man treng ikke å ha hastverk med dem.

Men noen ganga smile folk, akkurat sånn og det slår mæ kor fint det e å være enkel å gjennomskue, kor lett det gjør verden, å la folk skjønne ka du tenke, ikke bestandig, heldigvis, men av og til, oftere enn aldri.

ps: Ida sendte mæ en melding og sa «Du e forresten minneverdig og gjør inntrykk og du sitere mæ feil.» Æ svarte «Æ parafraserte, slutt å klag.» Sånn at ho har sitt på det tørre.

Æ har fantomsmerta i klemmegenet

På fredag, tror æ det va, havna æ ved inngangen på jobb samtidig som en av ikke så mange av de tohundre menneskan æ jobbe sammen med som æ faktisk vet kæm e. (på sist samling på studiet sa Eirik Ingebrigtsen at æ har kontroll på å skrive lange setninge, æ e god på dem, og æ tror æ blei så satt ut og glad at æ slutta å få dem til) Fordi æ øve mæ på å være et a-menneske (æ e tilpasningsdyktig som bare pokker. Dessuten klare æ mæ med ganske lite søvn) va klokka ikke engang blitt åtte. Så vi hadde en ikke veldig lang samtale av typen man tydeligvis har før klokka åtte på morran («du er tidlig ute i dag?» «ja, æ prøve nu», vær og vind og vinter, bestandig vinter), og det va hyggelig, og på et tidspunkt inni der stoppa æ mæsjøl, sånn cirka med den mentale frasen «Siri, nei», fra å bare lene mæ inntil han æ snakka med og stå sånn en liten stund.

Æ vet ikke ka han hadde sagt om æ hadde gjort det, ka sier folk til uprovosert kroppskontakt før klokka e blitt åtte på morran og man har starta arbeidsdagen sin? Æ vet ikke. Han hadde neppe lagt en arm rundt mæ, lagt en hånd på hodet mitt, flirt litt av mæ, alle de her tingan som skjer når æ gjør akkurat det samme med folk æ e komfortabel med (eller, for all del, ka vet æ, kanskje han hadde gjort alt sammen, kanskje han e verdens beste klemmer, kanskje æ kommer til å ha kasta bort måneda og år med lite klemming bare fordi æ ikke lente mæ inntil han før klokka va blitt åtte på morran), og det va vel egentlig det æ ville ha akkurat da: æ ville være sammen med noen som e komfortabel med mæ.

Æ like å jobbe sammen med folkan æ jobbe sammen med, det e helt fantastisk å jobbe sammen med andre menneska på et kontor – ikke bare får æ lære en hel masse interessante ting (og huske overraskanes mye av det fra gang til gang), æ får finne ut av kordan femten forskjellige menneska e satt sammen, og dem e folk æ aldri hadde blitt kjent med om det ikke va for at æ endte opp her, æ lære mæ å kjenne dem igjen på ganglaget, gjette på kæm som går forbi på gangen ut fra stegan, rytmen i dem, kæm som subbe med føttern, kæm som har sko som klakke, kæm som har sko som knirke, alle de her små tingan man egentlig bare legg merke til når man jobbe sammen med folk på den måten (antar æ, siden æ aldri har hatt en ordentlig jobb før),

men sjøl om dem blir kjent med mæ dem også, e det ingen som kjenne mæ, ikke på den måten vennan mine gjør, ikke på den måten. Æ sier små halvsetninge som ramle ut i intet fordi dem innehold referansa folk som ikke har kjent mæ lenge ikke kan skjønne, æ vil klappe i hendern av glede over ting som hadde vært for komplisert å forklare, fordi dem knapt va logisk første gangen det skjedde, vi bare gjorde det til et poeng likevel, men det finnes folk som har tatt referansan mine i årevis, og på fredag, etter jobb, gikk æ forbi en parkeringsplass og på den parkeringsplassen lå det en kam og æ flirte litt for mæsjøl, det va da som pokker, ka det skal bety, liksom. Og det finnes folk som vet ka det skal bety (også e det jo egentlig lesbart her, for all del), og det finnes folk som hadde flirt av mæ av helt andre grunna enn dem som gjør at folk på jobb ler, og det e helt naturlig, det e logisk.

Og æ har sagt «æ visste da æ flytta hit at æ ikke kjenne noen, og æ e jo av typen som bruke tid på å bli kjent med folk» og æ vet det, og æ trives i mitt eget selskap («Most of the time my head is on straight»), men å vite at æ bor et sted kor æ ikke kjenne noen æ kan lene mæ inntil på sånne daga, æ kjenne ingen her æ hadde følt mæ komfortabel med å fortelle at «æ treng en klem», det e der problemet ligg, fordi æ vet det mangle, enn så lenge, kjenne æ ekstra mye på at det ikke e der.

æ har det bra, det va bare det

Æ bor på Mo nu. Æ flytta til Mo i Rana for en drøy måned siden (en måned og tre daga for å være nøyaktig), og om to daga har æ hatt fast jobb i nøyaktig én måned. Ikke bare fast jobb, men fast jobb på Nasjonalbiblioteket, kor æ jobbe med samisk bibliografi. Æ va på introduksjonskurs i Oslo i forrige uke – sammen med folk som har jobba omså kor lenge på NB, fordi mange av dem har gått fra vikariata til fast jobb – og på et tidspunkt spurte noen «ka e jobben din?» og æ sa «æ vet ikke helt enda.» Æ satse på å finne ut av det sånn etterhvert,

men i dag fikk æ lære mæ litt mer om katalogisering, om bibsys og koda og $a $b $c og $æ – og æ har enda ikke sagt et ord om kjønnskodinga, for æ skjønne det statistiske behovet, men at det ikke finnes en $æ o, i stedet for bare m og f. Sånne ting lure æ på, her om dagen beit æ i mæ en heteronormativitetsvits fordi æ ikke vet om de andre på seksjonen e moden for sånt enda, men i dag sa æ «det e ofte lettere å drukne enn å svømme», så æ e ikke helt forstumma.

Æ prøve å la være å si ke og kelessen og bættele, men det hold hardt, særlig når æ snakke med mæsjøl, og mens æ va i Oslo hørte æ at det dukka opp en e et sted kor æ ellers ikke ville hatt den, og æ tok mæ i å tenke at det e helt greit. Det e ikke som om dialekta mi e nokka fornuftig fra før av, koffor ikke legge til noen e:a, for virkelig å få blanda sammen alt.

Æ prøve å venne mæ til å ta bussen til jobb ti over syv, og sjøl om ti over syv e gruelig tidlig e det også ganske fint å være på jobb før klokka blir åtte, å kunne dra hjem før klokka blir fire – æ bor på Båsmoen, for dem som kjenne Mo, og det tar en stund å komme mæ til og fra jobb, siden æ fortsatt ikke har hverken bil eller sertifikat, æ har sagt «det kan jo hende det endre sæ etterhvert», og det kan jo hende det endre sæ etterhvert, men æ vet ikke,

og i dag slo det mæ at æ får like mye i lønn hver måned. Det skjer ikke bare én gang, det skjer hver gang, det har æ aldri opplevd før, æ lure på kordan det blir? Æ har en stabel uleste avise på spisebordet, æ e nærmere to måneda på etterskudd med lørdagsavise og alt sånt, æ satse på at det går sæ til, æ satse på at æ kommer mæ ajour etterhvert, når æ slutte å være så nyinnflytta, når det slutte å være vinter hele tida,

det går snøskred fra taket på ene sida av huset, i dag da æ kom hjem hadde det nesten nådd døra, æ bor i en kjellerleilighet, æ fant spaden og gravde bort det verste, før eller seinere må det jo smelte, æ satse på at det skjer snart, skjer etter påske,

det e blitt lysere enn det va da æ flytta inn, nu blir det ikke så fort mørkt, nu e det lyst når æ kommer hjem nesten uansett kor treg æ e, og æ har fått lånenummer på depotbiblioteket, det e så mange bøker at æ ikke vet kor æ skal gjøre av mæ, og æ e blitt lovt å få se fjellet en dag, å få se inni fjellet, på bevaringssamlinga og det ane mæ at æ kommer til å ville gråte når det skjer, det e hele kulturarven, det e omtrent så nært gud æ tror det e mulig å komme inni et fjell.

Og æ vet fortsatt ikke helt ka jobben min handle om, bortsett fra det æ har skjønt så langt, bortsett fra 651 og 687 og å finne ut ka folk hete på folkeregistersk, ikke samisk, å finne ut av kæm noen e når dem hete det samme som mange andre, men æ satt på introduksjonskurset i Oslo og tenkte på en femårsplan, satt der og hørte på fag og formidling, massedigitalisering, film og musikk, pliktinnleveringa (ikke tvangsinnkrevd som æ tok mæ i å tenke før æ starta), fagforeninge og folk,

æ vet ikke om man kan bli forelska i en arbeidsplass, kan man ha en bryllupsreisefase med en arbeidsplass, det kan man sikkert, og det e der æ e, og noen ganga, av og til, overraskanes ofte, slår det mæ at sånn e det, sånn passe æ inn her, sånn tror æ man kunne tilpassa det, sånn tror æ man kan gjøre, æ kan gjøre, og det finnes muligheta, for mæ, på Mo, æ finn fortsatt ut av dem,

greit nok at æ har flytta til et sted kor det ikke går bussa på søndag, men æ tjene penga nok til å kunne ta taxi ved behov og folk e så hyggelig her, overveldanes mange sjåføra stoppe for at æ kan gå over fotgjengerfeltet, det går en gang- og sykkelsti hjemmefra helt til jobb, og æ kan sykle i sommer, sjøl om æ ikke vet om æ gidd det, men æ kan kjøpe mæ en sykkel og sykle plassa, æ har en leilighet med plass nok til mæsjøl og noen som vil komme på besøk, æ har en kjøkkenbenk som ikke blir ryddig uansett ka æ prøve, æ står opp klokka seks på morran og det føles litt som om æ prøve et liv som egentlig tilhøre noen andre, noen som kan sånt, det føles som om æ gikk fra å være en søttenårig slask til å bli en femtiårig loner på to måneda, men æ bor på Mo nu, æ har fått mæ jobb, æ har det fint. Det va bare det æ ville dokker skulle vite.

nokka som kunne vært en forelskelse men som heller e folk

Det siste som står skrevet i notatan mine fra samlinga på forfatterstudiet, den som slutta nu på søndag, e «menneskelivet er ikke anbefalelsesverdig.» Det va nokka av det siste gjeste[fore]leseren vårres sa, bortsett fra da han siterte Marquis de Sade (det va et sitat nokka ala «det hadde vært mer å si, men dette var alt vi rakk å få sagt»).

Dagen før sa æ til noen «æ visste æ hadde ramla helt ut av samtalen da æ oppdaga at æ satt og stirra på arman dine og tenkte at æ hadde lyst til å fargelegge tatoveringa di.» Også fikk æ beskjed, seinere, uten sammenheng forøvrig (tror æ), at æ e slem, «eller ikke slem, men når vi andre sitter og sier «hmmm» og «njaaa» og sånt, så skjærer du og […] gjennom og sier «det var helt håpløst!» … men det er jo ikke bare dårlig.» (med forbehold om parafrasering fordi æ blei for opptatt med å bryte ut med «det der e det snilleste noen noensinne har sagt til mæ! \o/»)

Æ tror ikke det e en sammenheng i nokka av det, men æ tenke fortsatt i fragmenta, stemmen i hodet mitt slår om til dansk (eller svelge halvparten av alle ordan fordi det e det nærmeste den kommer dansk), for det snakka gjesteleseren, og æ har – nokså overraska – slått fast at metningspunktet mitt for dansk e betydelig lavere enn andre språk æ burde skjønne uten større vanskeligheta. Så nu prøve æ å huske katti æ sist har hørt noen snakke store mengda svensk, og om det e nokka æ har hatt problema med å forstå, men æ tror det handle mest om dansk – det e et språk som svelge unna så mye.

Et sted i notatan mine står det «vi må snakke om [kontor]» ? «vi må snakke om [korrektur]» ? «vi må snakke om kultur» fordi æ ikke skjønte ka som blei sagt før æ hadde slått fast at det va eneste naturlige forklaringa. Vi kunne kanskje trengt korrektur alle sammen, men det e sjelden sånt vi tar i tekstgjennomgangan (i det minste ikke så mye som æ av og til vil, siden det e sånt æ heng mæ opp i – men æ skjønne jo at det finnes dela av teksten det e viktig å forbedre før man heng sæ opp i korrektur). Et anna sted står det «SR = sosialrealisme ≠ Sveriges radio» fordi man har de konnotasjonan man har (litt som at når noen sier PK må æ av og til tenke mæ om for å huske at dem antakeligvis mene politisk korrekt, ikke Platekompaniet eller pulekompis).

Alt det her e jo bare fjas, men det e også litt fordi æ ikke helt klare å få nokka anna nedskrevet, alt e bare fjas inni hodet mitt, æ brukte først en uke på filmfestival (og det va så fint som det bruke å være), og etter to daga kor æ ikke gjorde nokka vettig sjøl om æ visste at æ skulle så begynte samlinga som varte i fem daga (i motsetning til tre, som vanlig) og nu e hjernen min pudding og æ skal flytte til Mo i Rana om drøye to uke, men det velge æ å ikke tenke på, så i stedet for vandre æ rundt og e nesten forelska, men ikke i noen – med mindre man faktisk kan være nesten forelska i et helt studium?; gjesteleseren snakka om det æ tror må være eliminativisme (det va oversettelsen sin, det), kor man ikke e forelska så man kjenne det i hjertet, men vil erklære forelskelsen for eksempel i form av «æ kan kjenne nivået på [blablahjernegreier oksytocin] endre sæ når vi e sammen» – det e litt sånn æ e forelska? Hjernen, eller ka det nu enn e, blir full av oksytocin fordi det e så hyggelig å være sammen med de her folkan nesten hele uka, også kommer æ ikke unna å tenke på det som en forelskelse, sjøl om det ikke e det, men det e nokka lykkelig i det – æ tror æ forklarte det til Ida (eller så snakka æ med mæsjøl, en av to) som «av og til sitt æ og stirre ut i tomme lufta og så ser æ for mæ smilet til […]», og om det ikke e smilet til den ene e det øyan til den andre, latteren til noen, ansiktsuttrykket på noen hver gang æ sier nokka æ ikke burde (skjer ofte), dialekta til en av de andre, måten noen uttrykke sæ på, ønsket om å strekke ut en hånd og fargelegge tatoveringe eller ønsket om å be om en klem, nokka nokka, detalja og fragmenta av alle de her folkan æ vil fortelle dokker om, men ikke har lyst til å dele, det e nokka der og det kunne vært en forelskelse, men e det ikke, ikke på den måten.

Det e bare fjas, alt sammen, men det e så langt æ kommer: av og til bare fjase æ.

fragmenta av det æ ikke får sagt på måten æ vil si det

Æ fikk et smil fra noen æ ikke hadde forventa. Et blikk i riktig retning og æ fikk et smil tilbake. Det va ikke et stort øyeblikk, heller tvert imot, det va lite, det føles knapt verdt å skrive om – fordi æ kan si at et menneske smilte til mæ og noen kommer til å tro at æ mene det på den måten og æ gjør ikke det – men likevel e det det æ kretse rundt, nu når æ skal prøve å skrive alt mulig anna. Æ fikk et smil æ ikke venta, en gjenkjennelse æ ikke trodde æ va forunt.

Det e ganske teit, men det e et bittelite øyeblikk fra søndagen æ ikke får ut av hodet. Et lite smil fra noen æ ikke forventa kom til å smile, og det e ikke nokka sånn som det kanskje kan virke ut fra de få setningan, det va ikke den typen smil, det va ikke den typen øyeblikk, men det va noen som smilte til mæ, noen æ ikke hadde forventa kom til å smile, æ hadde såvidt hilst på vedkommende, egentlig, en kort samtale i løpet av helga, men på søndag, da alt sammen brøt opp, da seminaret va over, jubileumsfeiringa va over, gudstjenesten og kirkekaffen va over, da smilte noen til mæ og æ tenkte «å».

æ e sosialt utilpass, ofte, æ e ikke god på smalltalk og småprat og overfladisk snakking, æ like best å være slem og å si ting æ ikke egentlig mene, og det forvirre folk, dem får ikke med sæ at æ e ironisk, min deadpan e for flat, men av og til treff æ folk æ like, av og til treff folk til å like mæ

Æ har tilbragt en hel helg på kirkeseminar og av og til vil æ gråte når æ tenke på gud.

Det e ikke sånt æ sier så mye om, til vanlig, om gud, eller Gud (eller, om man nu va Petter Dass, GUD (for det holdt ikke med Gud den gang da man hadde stor bokstav i substantiv)), for det e ikke sånt æ klare å finne ut av. Æ mene: æ vet ikke ka æ tror på. Æ mene: æ tror. Æ mene: æ vet ikke om æ tror på kirka.

Men når noen sir ipmil, når noen sier jupmele, når noen sier jubmel, kjenne æ det i språket – kan man være monolingvistisk religiøs (trilingvistisk?)? Æ tror, men bare på samisk, men gud burde vel være gud uansett, men gud e ikke ipmil vil æ si, sjøl om det høres ut som en frase kor æ må ta feil. Men æ tenke på ipmil og hin kjenne æ, om æ tenke på gud blir alt feil; æ tror mer på fadervår på en kordan som helst samisk enn æ gjør på norsk.

Og alt det andre æ ikke får til å si.