ting æ gjør

by

æ hold en kaffe i hånda fordi æ ikke får tak på folk

Det føles som søndag kveld. Æ e på toget fra Bodø til Mo og det e mørkt ute, dårlig vær, høst, sjøl om burde vi ikke hatt vinter nu?, og æ e melankolsk på måta æ ikke helt får fatt på. Æ tvitra (æ har tvitra så mye i det siste, æ sier så lite til å snakke så mye) at æ va prenostalgisk, fordi æ satt på Risø og va trist over at æ måtte reise derfra. Eller, mens æ satt der grua æ mæ allerede til æ ikke lenger kunne sitte der. Så landa æ i Bodø og henta kofferten min og tok bussen og gikk rett på Melkebaren, og så satt æ på Melkebaren og va trist over at æ ikke skulle sitte på Melkebaren så lenge.

Æ e som oftest god på å bare være tilstede der æ e, livet mitt e så oppdelt nu til dags at æ finn glede der den e og hold fast ved den – det e et luksusproblem å uansett kor du e bestandig ville være minst et anna sted også. Æ har fortalt et ukjent antall menneska at æ like Mo best når æ vet katti æ skal reise bort derfra neste gang, og det føles slemt, og det høres ut som om æ vantrives, men det e ikke det. Æ like å vite katti æ skal reise bort fra Mo fordi æ like å vite katti æ skal til et anna sted kor æ føle mæ hjemme.

Æ va i USA nu nylig, æ kjøpte et kunsttrykk med teksten «Home is where the wi-fi connects automatically» fordi det e en definisjon av hjem æ kan være med på, fordi det betyr at hjem e Mo, Tromsø, Tana (så fort æ har vært der første gangen og får kobla mæ på wifien); hjem e Risø, va 4 roser (dem gikk konkurs og det e en sorg det også), e Kaffebønna, e Melkebaren i Bodø e Kafé Kafka i Bodø e tilfeldige kaffebara i Trondheim og Oslo (fordi æ aldri huske å spørre om wifipassordet på favoritt-Dromedaren eller favoritt-Kaffebrenneriet), e tilfeldige kaffebara i Portland, e No3 på Mo, e hotellkjeda både her og der, e toget. 
Nils-Aslak Valkeapää skreiv som vi alle vet at hjemmet e i hjertet og det reise med han og æ vet ikke ka han tenkte på som hjem, sånn summa summarum, bortsett fra Lásságámmi til slutt – han døde før han fikk bodd der lenge nok, han døde før noen egentlig va klar for at det skulle skje, men kanskje han døde med vissheten om at han skulle hjem, han skulle tilbake dit kor han ville være, den utsikta, «det er her du har venna dine» skriv samtidslitteraturen (va det Kyrre Andreassen?, æ tror det, men tognettet e for dårlig til at æ får sjekka), men: det e her du har utsikta utsynet innsynet som e hjemmet ditt. Det e her du atter ser slike fjell og dalar, eller det e her æ sitt og ser atter sånne kaffekoppa.
Det e her du har folk som smile gjenkjennanes til dæ, joviale dansker som plutselig gir dæ gratis kaffe, søte lillebrødre (ikke min) som sier «å, må du dra igjen, da får du et ekstra stempel på kaffekortet», folk som lage nokka fint i melkeskummet på toppen av latten, og æ vet folk synes det e trivielt, men … æ studerte humaniora, æ har lest Barthes, alt e tegn og æ får lov til å føle mæ hjemme plassa kor dem gjør nokka mer med melkeskummet enn å klæsje det oppi kaffen. Kor mange tusen kaffekoppa har æ drukket? Kor mange hundre kaffebara har æ vært i? Kor mange baristi har æ delt et raskt smil med, blitt sjarmert av, synes va i overkant jovial men likevel, blitt glad for å se? Hjem e der noen vet kæm du e, der noen vet ka du like.
Hjemmet mitt e i hjertet mitt/veldig ofte e det på flyplassa, skreiv Nils-Aslak i en notatbok en gang og det e ikke et dikt som eksistere noen andre plassa enn i den notatboka, enn i bildet æ tok og delte på facebook, men æ tenke på det oftere enn de fleste andre dikt. Eller, ofte, det e så mange dikt æ går og bær på, alt e tegn og dokker vet nu kordan man kan tolke alt som man vil. Hjemmet mitt e ikke bare der wifien koble sæ automatisk til, der noen smile gjenkjennanes, der æ ser ut et vindu og tenke «det e sånn verden skal se ut», hjemmet e i flyplassrutinen, i å ha god nok tid til å ikke stresse, i å stå opp grytidlig fordi æ vil ha stambordet på stamkafeen, hjemme e når favorittbaristaen ler av mæ fordi da æ kom inn døra satt noen andre ved stambordet mitt, men det øyeblikket dem går hoppe æ opp og sett mæ der. Hjem e der du kan dingle med beinan fordi stolan e så høy, på tre av fire favorittkaffebara i Norge e det kjennetegnet på favorittbordet.

Æ føle mæ litt sart, november e en mørk måned, eller, æ hadde en veldig god venn på internett en gang som bestandig sleit i november, november og februar, og tenåringa og massesuggesjon, æ vet ikke, men melankolien råde, det e derfor æ vil sitte på kaffebar, æ vil ha et stearinlys på bordet og en latte i hånda og en bok eller to eller fire parat; ute e det mørkt og vått og nesten vinter eller helt klart vinter, men inne e det noen som smile til dæ når du kommer inn døra, sånt har vi ikke hjemme, så da finn man nokka anna enn hjemme en anna plass enn hjemme, nokka bedre.

Det handle ikke om kaffen, kaffen e god, kaffen e en bonus, det handle om dem som lage den, det e sånt andre folk løse ved å ha et stamsted kor dem servere øl, men æ drikk kaffe til alle døgnets tider og får ikke sove. Kaffen e psykosomatisk trøst når det e mørkt ute, eller mørkt inne, og det høres så dramatisk ut, men det e bare melankoli, og den e det lov å dyrke, sier dem. Eller kanskje bare om du e kunstner, har kunstneriske evna, om du kan gjøre nokka vakkert ut av det, om du e vakker nok til å bære melankolien, e det lov å være stygg og melankolsk?

Det va ikke det her æ ville si, da æ satt mæ på toget og kjente at nu, nu verke det i fingran etter å snakke med dem, å tenke med fingran, æ ville egentlig snakke om teater, men æ unngår det for øyeblikket, koffor?, kæm vet, kanskje bare fordi det kreve mer googling enn det middelmådige tognettet klare av med, og æ tenkte at om æ snakke om kaffebara og hjemme så vil æ snakke om kinnskjeggcasanovaen også, om æ snakke om Nils-Aslak så vil æ si at det finnes folk æ ikke forsone mæ med at e død, men det høres feil ut. Det finnes folk som gikk ut av tida på feil tidspunkt, ikke fordi æ e en allmektig gud som kan bestemme kæm som e levende og død, og selvfølgelig burde ingen dø, men de fleste dør på en sånn måte at du akseptere døden. Men noen folk forvente du skal smile gjenkjennanes til dæ mye lenger enn dem rakk, og kinnskjeggcasanovaen, som fikk det beste kallenavnet noen har fått, e en av dem. Han hete nokka anna, han jobba på 4 roser og så jobba han på VT og om du hang på kaffebara i Tromsø i samme periode som æ hang på kaffebara i Tromsø vet du kæm han e (æ vil ikke si ka han hete på ordentlig, ikke her), og det va bare vi som kalte han kinnskjeggcasanovaen, fordi han hadde kinnskjegg og fordi han va så sjarmeranes med alle, han va en sånn fyr som smilte gjenkjennanes til dæ tredje gangen du kom inn døra på kafeen. Han laga mæ gratis kaffe av og til og han laga mæ en same i kaffen 6. februar og han laga navnet mitt i melkeskummet og en gang ga han mæ en klem på bursdagen min, og til slutt slutta han og så flytta han fra byen og så flytta æ fra byen og et halvt år, omtrent, før han døde va vi begge på kaffebaren til favorittbaristaen (dem jobba sammen før), og æ satt der før han kom, æ observerte at minibaristaen smilte og hilste høflig, men ikke gjenkjennanes, og æ tenkte at det for så vidt e logisk – så unge folk kan ikke ha oversikt over kæm som har bodd i Tromsø og jobba på kaffebar før minibaristaen engang va gammel nok til å drikke kaffe – og så kom favorittbaristaen tilbake, og så kinnskjeggcasanovaen, og så klemte dem hverandre så godt og lenge at til og med æ kjente varmen.

Det e her du har vennan dine, det e her du har favorittbaristian dine, det e her du har følelsan dine, det e her du høre til, det e her du sitt det va der æ satt da favorittbaristaen og (ikke min) lillebror og brillekokken va ikledd svarte dressa og skulle i begravelsen, og æ så på dem og ville si nokka, ville si «hils fra mæ», men det føltes som å appropriere sorg som ikke va min, så æ sa ingenting, bare prøvde å sende kjærleik og varme i retning nokka grådig urettferdig, og sorg e sorg, alle følelsa e legitime følelsa, alle sørga over et tap, men på forskjellige plan, alle de der tingan, all den kunnskapen du kan ha, vite intellektuelt men likevel unndra dæ å tenke gjeld dæsjøl, ikke der, ikke da, og om æ fikk velge ville æ valgt at folk va i live, men siden æ ikke e gud og ingen e gud og folk dør sjøl om gud finnes (og gud kan finnes sjøl om folk dør), så e æ glad for at æ i det minste tilfeldigvis va i riktig by under begravelsen, å vite at favorittbaristaen va der; hjemme e der du e forbundet med tusen små tråda som går i alle mulige retninge, der folk vet kæm du e, der du vet kæm folk e, det e her du har vennan dine, hjemmet mitt e i hjertet mitt/veldig ofte e det på en kaffebar.

by

fjolleri og fjas til Sápmi forenes

Æ har tenkt på det med jevne mellomrom siden september, tenkt at det hadde vært hysterisk morsomt – om enn bare for mæ – og merkelig passanes om mitt aller siste blogginnlegg vise sæ å være et kjærleiksbrev til Marius Lien. Om æ, etter ti år med blogging (eller kanskje tiår, nu, nærmest) avslutte med en kjærleikserklæring til noen æ aldri har møtt, en passanes avslutning etter ti år med mer eller mindre kryptiske og subtile blogginnlegg om større eller mindre forelskelsa, idea, innfall, ti år med innlegg som i større eller mindre grad handle om menneska æ i større eller mindre grad kjenne, forelska, betatt, projisert, alle de her tingan; innlegg æ kan lese nu og kanskje ikke lenger huske kæm dem handla om, eller kanskje huske akkurat det, akkurat den gangen æ gråt fordi æ visste at det aldri kommer til å bli oss, alle innleggan som ikke eksistere om at det kanskje e like greit at det aldri blei oss, for kordan skulle det gått,

og alle de innleggan kunne avsluttes med et siste, et som handle om et menneske æ ikke har nokka som helst forhold til bortsett fra å ha sett han, å se han, på scenen, nokka som handle om kordan æ ser, ka æ ser, handle om mæsjøl – som alt, selvfølgelig, gjør, det kunne vært en passanes avslutning, her e æ ti år seinere og æ har kanskje bytta ut folkan æ ser på (sjøl om noen av dem har vært de samme i snart ti år dem også, æ tror ikke det blir oss, men æ kan fortsatt tenke litt på det, av og til bare), men æ kunne like gjerne gjentatt tekstlinjan fra en sang av Melissa Ferrick som æ også har hørt på i ti år «I love everything about you and I don’t even know you/so I hope everything I made up about you is true», og æ kommer aldri til å slutte å være det her mennesket, æ kommer til å fylle seksti og gå på teater og fortsatt tvitre om sånn en kjekk ung mann som gjerne kan holde mæ med selskap, alle de her tingan som forblir den samme, det e nesten pinlig, men det e mennesket æ e, ka kan æ gjøre med mæsjøl, ka kan æ gjøre med alle eller noen andre for den saks skyld,

og alle æ kjenne som har starta og slutta og sletta blogga mens æ har holdt på her, alle som kommer og går, alle de her folkan æ har vært så nær, enten via verdens fysiske eksistens, samme tid samme sted, eller via nettet, menneskan æ har lest og lest til æ nærmest kjenne dem bedre enn mæsjøl, folkan som æ ikke tenke på bortsett fra av og til, æ blir som Mrs. Ramsey(?) i Virginia Woolfs To the Lighthouse – som det også e snart ti år siden æ leste, på litteraturstudiet – som blir overraska over at folk leve liv sjøl når ho ikke tenke på dem, at det skjer ting med dem uten at ho vet det, og her sitt æ og gjør ingenting, sier ingenting mens folk leve, og det nærmeste æ kommer å vite om det e når dem legg ut babybilda på facebook nesten ett år etter at ungen e født,

noen æ kjenne sa for lenge siden at hver gang æ ikke oppdatere bloggen på en lang stund antar ho at det e fordi æ e for opptatt med å være lykkelig, men det e ikke derfor æ ikke skriv nokka, æ har ikke plutselig havna i et fast forhold, eller et laust et (det nærmeste æ kommer e noen mer eller mindre vellykka matcha på tinder, men dem kommer og går nu etter eget forgodtbefinnende), æ har ikke lært mæ å være tilfreds på egenhånd (ikke mer enn vanlig), men plutselig begynte folk å ta mæ på alvor og da visste æ ikke lenger ka æ skal gjøre, folk tror æ står for ting, men æ sitt jo bare her og fjase, dessuten har æ ikke lest litteraturteori på lenge, men Graham Smith snakke om politics of distractions og det e det det av og til føles som når man e en sint ung same som blogge, fordi æ blir så reaksjonær,

folk sier teite ting, og så må man reagere, så blir man sint eller ironisk eller bitter eller alle de her andre tingan, retorisk skarp men logisk mangelfull, og det e så mye lettere å gjøre sånt på twitter, der alt forsvinn i strømmen ganske fort, der du kan være sint klokka ni på morran og ingen huske det klokka ni på kvelden, på bloggen rota æ mæ bort i å ville skrive ting med mening, eller i det minste mene nokka om alle de her tingan man burde mene nokka om, men det e jo ikke mæ: æ har kanskje en poetikk av distraksjona? – det pretensiøse unge menn ville referert til som en essayistisk tradisjon med aner tilbake til Montaigne, men som bare e å skrive om ting æ like, sånn som det ramle mæ inn (æ e gammel nok til å ikke være en pretensiøs ung mann, gammel nok til å stort sett ikke ville ha dem heller),

men æ vil fortsatt være her, æ vil skrive, æ har tenkt på så mange blogginnlegg siden september, og særlig siden årsskiftet, men dem e så tungskrevet, og æ kunne skylde på at det e fordi æ bruke hele dagen på å se på en dataskjerm og derfor ikke vil gjøre det når æ kommer hjem, men mengden tid æ tilbringe på twitter tilsier at det ikke e sant, det e kanskje mest det at æ tenke på blogginnlegg mens æ e i bevegelse, på tur til eller fra jobb, i dusjen, rett før æ skal sovne (som forsåvidt ikke e tidspunkt kor æ e i bevegelse, men tidspunkt kor det jo ikke e en god ide å hoppe opp for å skrive ting), og så blir æ distrahert, kæm treng de etnopolitiske motstanderan Graham Smith vise til når man har sitt eget hode å hanskes med,

men æ e her, du kan til enhver tid, om det skulle bli for lenge mellom hvert innlegg, se for dæ mæ med et skilt ala Granny Weatherwax, I ATEN’T DEAD – og tenk at Terry Pratchett e død, det e ikke til å holde ut, det e så trist, men tenk på alt han har skrevet, alt han har skrevet som ingen andre kunne ha skrevet,

og æ vet det finnes ting bare æ kan skrive, æ vet det finnes begrensa tid i verden til å skrive dem, og noen må gjøre det, og æ skal, dem kommer, men ikke vær overraska om det går litt sakte, æ har aldri vært så effektiv av mæ,

det va bare det.

by

Om samisk samtidslitteratur stjel fra den norske [reappropriering]

I går lo æ nesten høyt på turen fra jobb til bussen fordi æ plutselig tenkte «Noen burde gi ut den samiske romanen «Jeg tror áhkku lå med Isak Saba»!», og så brukte æ en del tid på å finne andre passanes titla. Æ kom fram til ting som «Ut og stjæle rein», «Bergebys beskrivelse», «Finne deg i gamma og hente deg ut», «Der jeg tenker er det alltid reinlav», «Nokon kjem til å gande», «Reingjerdesong», «Skutt i filler av Ailo Gaup», «Imot duodji», «Sigbjørn Skåden skriver», «Trygve Lund Guttormsen, hvor ble det av deg i alt mylderet?» Den nyskapanes samiske samtidslitteraturen, du vet.

Og alt det fikk mæ til å tenke på et dikt av Geir Gulliksen som æ en gang i tida (for fem eller seks år siden, kanskje?) samifiserte/skamferte, alt ettersom kordan man ser det (Cleanth Brooks hadde neppe likt det, for å si det sånn). Og fordi æ med jevne mellomrom havne på jakt etter den teksten og bestandig til min irritasjon oppdage at den ikke ligg på bloggen fra før av tenkte æ at den kanskje kan møte verden på ordentlig.

Alt dette var en gang et ekte dikt
Siri K. Gaski, etter Geir Gulliksen

Alt dette tar, selvfølgelig som joiken, aldri slutt
den myten jeg gikk rundt med og trodde på
skal bli appropriert av en annen. For første gang
skal noen lære seg nordsamisk, og så sørsamisk
og noen skal lære om gudene og dermed lære seg at
máttarahkka er den viktigste og uksáhkká den verste
fordi hun er den som gjør ufødte barn til menn
og sånt kan ingen regne ordentlig med
som vet at samer i utgangspunktet er kvinner
Men alt dette skal likevel begynne på nytt:
noen skal sitte ved elvebredden i midnattsola
og prøve å lage en joik til en gammel venn
og noen skal lære seg å temme kjørerein,
og noen skal lese at samene var nomader
og at nå er de knapt nok til å kjenne igjen
og noen skal lese pitesamisk og urfolksteori
og gå ute om kveldene med hendene under luhkkaen
og vite at de skal dø, men ikke ennå
først skal man treffe noen under påskefestivalen, forhåpentligvis,
og så skal noen gå fra dem, men ikke ennå
fordi alt dette skal begynne en gang til: noen skal lese
Nils-Aslak Valkeapää for første gang, og Johan Turi
og Rauni Magga Lukkari, noen skal lese Kirsti Paltto
og noen skal oppdage hvor mange vi er som lever i verden
og plutselig vite at hver eneste av oss er et urfolk
selv om det ikke er etnisitet nok til alle
og selv om det ikke er sant at en dáža er
en dáža hver dag skal noen lære det og tro på det
helt til det ikke er mulig å tro på det lenger
fordi det ikke ser ut til å være sant
fordi det ikke gjør seg å være rasist
selv om ingenting annet er mulig å tro uten at mørket
strømmer innover i lavvuen
og at mørket en dag når fram til boaššuen
og at du en dag sover i det og får det på hendene
og brøler i mørke og drikker mørke, ikke fordi du er tørst
men fordi det ikke finnes noe annet, og fordi den gamle
etnosentriske troen som fantes ikke var tilstrekkelig til alle
var det ikke sånn? men alt dette skal bli gjentatt av en ekte nordmann
og vitenskapen skyter uopphørlig gjennom 600.000 rein på
Finnmarksvidda og bruker kortere tid enn en skabbrev på å finne deg
der du står og prøver å finne spritflaska inni kofta
og alt som skjer deg skjer enten du var stereotyp eller ikke

(Æ har tidligere posta originaldiktet «Alt dette skal begynne en gang til» av Geir Gulliksen her. Og om æ skulle gjort en endring i den ville æ endra det til at en dáža e en dáža hver dag, fordi det virke åpenbart jo eldre æ blir. Men det ville kreve drastiske omskrivinge, så det gidd æ ikke.)

ps. Det her postes åpenbart med all verdens kjærleik til Geir Gulliksen og et lønnlig håp om at han ikke blir sur.

by

Å bo et sted og å drømme et sted

En av favorittanekdotan mine det siste året har vært at æ aldri hadde vært på Mo før jobbintervjuet mitt, og at æ da brukte en dag på å vandre rundt i byen (strengt tatt bare sentrale dela av sentrum) og tenke «e det her et sted æ kan bo?» Æ har bare bodd her i knappe halvanna år, så æ har fortsatt ikke konkludert (sjøl om dela av mæ tenke æ blir her lenge), men æ slo i det minste fast at det va et sted æ kunne flytte til, sjøl om æ også har sagt at det e en viss mulighet for at æ en dag våkne og tenke «nu hold det» og flytte herfra. Sånt vet man aldri.

For noen uke siden snakka æ med en fyr fra Oslo som også jobbe her, om kor vanskelig det e å reise til og fra Mo, om kordan man må revurdere flyprisa og reisetid. Han synes totusenfemhundre e en akseptabel pris for å komme sæ til Oslo, æ har slått mæ til ro med at tre tima med tog til Bodø e verdt å betale halvparten av det Mo-Tromsø med fly koste, alle de her tingan (æ holdt på å si små tingan, men dem e ikke så små) man må lære sæ å tåle om man skal bo et sted kor man e avhengig av Widerøe (og tog. Æ har ingen tro på jernbane lenger nord i Norge, men det e ikke til å komme unna at det gjør ting lettere på noen måta).

Og i det her så har du Mo, som æ fortsatt ikke e kjent i, ikke på ordentlig. I går gikk æ en helt ny rute til jobb (dela av den, om æ skulle gå en helt ny rute hele veien måtte æ ha klatra i fjell eller fulgt jernbanelinja og klatra over gjerda), og så hus æ ikke har sett før, fant et bakeri, slo fast kor Mo gjestegård ligg, så på kirkegården, ikke bare framsida av kirka. Æ gikk helt til Askeladden, via en god del omveia, fordi været va fint og æ hadde lyst, og æ så på forskjellige hus, forskjellige leilighetsbygg og tenkte «e det her et sted æ kunne bodd?» fordi æ har plana om å kjøpe mæ nokka etterhvert. Æ lene veldig i retning en leilighet, fordi æ unnslipp snømåking og plenklipp, reparasjona og desslike, men hus har jo privatliv (ingen delte vegga/tak/gulv!), og muligheta for bærbuske og rabarbara, pluss veranda. E det her et sted æ kunne bodd?

Æ vet ikke, men det gjør nokka med stedet du prøve å forholde dæ til når du forhold dæ til det som et sted du stadig reise fra, ikke til. Noen ganga glede æ mæ til å komme hjem, til leiligheta mi, men som oftest drømme æ om ting æ ikke finn her (kaffebara, kunstmuseum, teater), som oftest e enhver offentlig fridag en potensiell mulighet til å reise vekk, til Tromsø eller kor som helst. Og det gjør nokka med stedet du bor på når du enda ikke har tilbragt hverdaga i det, hverdaga kor du ikke må på arbeid. De eneste gangan æ har vært på Mo uten å jobbe e helg, helligdaga og når æ e syk. Æ vet ikke kordan det e om du e hjemme en helt vanlig tirsdag og kan sove så lenge du vil, før du står opp og kanskje drar til byen, kæm vet ka man gjør på Mo på en hverdag man ikke jobbe. Det e nokka der æ ikke helt får tak på, det e et aspekt av byen æ ikke har grep på, og det føles rart, å ikke ha hatt lange tomme daga kor æ kjede mæ (sjøl om æ kjede mæ, av og til, men ikke på den måten).

Og på den ene sida vil æ ta en uke ferie og bare være på Mo, snu døgnet og vase rundt som man gjør når man har sommerferie, men på den andre sida virke det å skulle være på Mo en hel uke som å kaste bort tid, tid æ heller kunne brukt i Tromsø eller Tana eller kor som helst i verden, ka skal æ med en uke på Mo når æ kan reise til Portugal!

Og på den andre sida har du bya som Portland, kor æ har vært på ferie, bare på ferie (selvfølgelig), en uke her og fem daga der, brukt på å besøke alle plassan æ like å besøke, samt å leite fram noen nye, en stadig voksende skare av steda kor æ føle mæ hjemme. Men hjemme e selvfølgelig ikke Portland, kan ikke være det, kordan skal man være hjemme et sted man ikke engang har vært i en hel måned tilsammen, men det e den følelsen æ har, identiteten til Portland e en æ føle mæ komfortabel i – æ klare ikke å forklare folk koffor æ like mæ så godt der, æ bare gjør det, det e husan, stedet, alle de her små butikkan (flere og flere av favorittbutikkan mine i verden ligg i Portland, og det e delvis tilfeldigheta, at æ først har kjøpt ting, for så å oppdage at alt e fra samme sted), en ikke-gripbar følelse som gjør at æ har lyst til å dra dit en dag og ha hverdaga der. Æ vet ikke om det hadde funka, kordan det hadde funka, men æ skulle ønske æ kunne prøve en dag, å være der lenge nok til at æ rakk å kjede mæ.

Noen ganga les æ gode råd på nettet, forslag til ka du kan gjøre når du kjede dæ, når det føles som om livet e rutineprega og alt sånt (bare vas, men det e jo lov å vase litt av og til), og et av forslagan som stadig dukke opp e «undersøk et nytt nabolag i byen du bor i!» og det e sånne forslag som gjør det åpenbart at de listen ikke e laga for bya (nord) i Norge. Æ kan selvfølgelig bruke en dag (om æ hadde en dag en gang) på å vandre rundt på Selfors, i Åga, eller Ytteren for den del, men det e ikke som om æ hadde funnet nokka der anna enn variasjona over det samme, en matbutikk (antakeligvis med post i butikk), kanskje en frisør, en kirke, leilighetsbygg og boliga. Det finnes ikke skjulte skatta her (ikke med mindre man går på tur i naturen, men sånt gjør æ ikke), eller, rettere sagt, det finnes ikke sånne skjulte skatta som æ vil gå på jakt etter, og da blir skattejaktan redusert til noen uke i året, når æ tar fri, når æ reise andre steda i verden, når æ drar til Portland og blir nyforelska igjen (og kommer tilbake uten å kunne forklare koffor). Æ bor på Mo fordi jobben min e her, fordi æ gjør en jobb æ ikke kan gjøre andre plassa enn akkurat her, og æ blir her fordi æ like den jobben, fordi det her e en jobb æ kan se for mæ at æ blir i.

Men æ vet ikke katti æ finn en balanse mellom en jobb æ vil bli i og et sted æ stadig vil reise fra, og det tror æ ikke æ finn svaret på med det første uansett. Og det e en underlig ting å prøve å få tak på.

by

Det e så mange dela i et liv

Det va litt over halvveis i dagens togtur fra Bodø til Mo, mens æ hørte på ti av tolv sanga på Ani DiFranco-albumet Which Side Are You On?, at det slo mæ. Det finnes menn hvis eneste grunn til at dem flørte med mæ e at dem regne det som trygt. Det e ufarlig å flørte med en skikkelig feit dame fordi alle skjønne at det ikke betyr nokka.

Det gjør mæ ingenting, fordi æ e min fars datter og min modus operandi egentlig e å flørte med alle som smile til mæ, æ bare lar være fordi æ vet det ikke e lov, ikke bare fordi æ e en skikkelig feit dame, men fordi man risikere at noen tror det betyr nokka når man e ung og uknytta, og dessuten e æ, med jevne mellomrom, for beskjeden for sånt.

Det e knapt poenget, uansett, bare enda en oppdagelse i rekka av oppdagelsa knytta til livet og kroppen, og æ har ikke dårlig sjøltillit, men æ har liten tillit til andre menneska, det e en nært usynlig men vesentlig forskjell.

Æ satt på en kaffebar i Bodø før avreise, etter avdelingssamlinga, venta på at klokka skulle være mye nok til at æ måtte starte til togstasjonen, va på Cielo melkebaren fordi det e et sånt sted æ titt og ofte drømme om skal eksistere på Mo og dessuten jobbe det æ enn så lenge e sikker på e Nordlands kjekkeste barista der, en mann som bukke når han spør ka du skal ha, og gjør det på en sånn måte at det funke, og æ hadde funnet fram iPoden fordi det va ganske mye folk og dertilhørende bråk der, scrolla mæ fram til Ani DiFranco-albumet, de ti av tolv sangan æ ville høre på,

for sjøl om æ aldri har vært så sur på Nick Hornby som den gangen æ leste 31 songs og han mente at Ani DiFranco hadde vært så mye bedre om ho holdt sæ til å skrive sanga om kjærleik, ikke politikk, tenke æ det om akkurat de to sangan på Which Side Are You On?, tittelsporet særlig, men også «Amendment» delvis, det e for mye politikk i et album æ e ganske sikker på handle bare om kjærleik, sjøl om politikk også e kjærleik og det e kanskje mæ det går på, mest av alt, med de to sangan. Man kan ikke si at folk burde skrive bare om kjærleik, det e faktisk ikke lov til å si sånt om noen som på mange måta har vært instrumentell i sjangeren sint-dame-med-gitar og det som har dukka opp i etterkant, men man kan hoppe over sanga av og til, når man tenke mer på livsvisdom enn politikk,

for det e det som e med Ani DiFranco, som æ satt der og tenkte på, fordi æ kjøpte min første Ani DiFranco-CD – som også va den første CD-en ho ga ut, den sjøltitulerte – for snart seksten år siden, desember 1997 og det betyr at æ har hørt på ho i over halve livet mitt. For øyeblikket et halvt år lenger enn halve livet mitt, men mer og mer etterhvert, åpenbart, det e sånn matematikk fungere. Men det som e med ho, som slo mæ mens æ satt ved et av de høye bordan på Melkebaren og dingla med beinan, e at det å høre på ho nu e som å få en klem av et menneske du stole fullt og helt på. Det e trygt og velkjent, det e et varmt ullteppe en kald kveld. Og likevel e det stadig nokka nytt der, frasa æ aldri har hørt på den måten før, og det e det som e med Ani DiFranco, at æ har hørt på ho så lenge og ho har bestandig vært hakket eldre enn mæ, og sangan hennes har vært nokka å vokse opp mot, nokka å tro på, en storesøster som peke dæ ut en retning du ikke visste at du kunne ta,

så æ satt der og hørte på «Albacore», fordi æ på turen til Bodø tenkte på linjan «I’m no blushing girl, no innocent dove/it took me a long time to find love», og det e en trygghet i det, innså æ mens æ satt på Melkebaren og vurderte å gråte litt, at ho æ har hørt på i seksten år sier «det kan ta tid, men det e verdt det».

Og det e banalt, åpenbart e det banalt, det e på linje med at kjærleika kommer når du minst vente på det, du finn noen når du slutte å leite, det e massevis av fisk i havet (og ikke alle e gift), alle frasan æ sikkert kunne fått noen til å fortelle mæ om æ klaga min nød og oppdaga at æ ikke ville være aleina,

men en del av det e tilvenning til å bo på Mo – og æ innså under en av forelesningan på avdelingssamlinga at æ har integrert ranværing i kordan folk snakke, nu e det det som e normalen, tromsødialekt e en hyggelig overraskelse (men skikkelig brei helgelending e fortsatt verdt et lykkelig lite sukk) – fordi æ har vokst opp i en universitetsby omringa av folk som e intellektuelle og kulturarbeidera og attraktiv på så mange måta æ aldri før tenkte over, før æ kom hit.

Og det høres så fordomsfullt ut, og æ vil ikke være fordomsfull, men Mo e ikke en universitetsby (enda, og innen Campus Helgeland gir avkastning e æ for gammel til å gå på student/studinejakt) og kor finn man de intellektuelle utfordringan når man knapt går på nokka kulturelt? Dem dukke sikkert opp etterhvert, men i Tromsø visste æ kor æ fant dem, i Tromsø kunne æ gå og høre på folk snakke om ting som gjorde dem penere og penere jo flere smarte ting dem sa, og Mo e ikke Tromsø.

Og noen ganga e det at Mo ikke e Tromsø bare deilig, Tromsø e en by stappfull av linje mellom folk æ aldri blir kvitt enten æ vil eller ikke, noen kjenne noen og alle kjenne alle så lenge miljøet du e i e lite nok, og noen ganga e det at Mo ikke e Tromsø et savn, men det e like mye at livet mitt endra sæ etter at æ begynte å bruke nesten åtte tima hver dag på kontoret.

Og æ like kontoret, æ like de to æ jobbe sammen med på samisk, æ like seksjonen æ jobbe i, æ like avdelinga, æ like arbeidsplassen og æ vet ikke kor dypt æ måtte ha mislikt Mo for å ville slutte der nu (all den tid æ har minst tredve år igjen i arbeidslivet vil æ ikke si at æ skal bli for alltid, for alltid e minst tredve år, og det e altfor lenge til å legge plana), men æ vil kjøpe en leilighet på Mo, æ vil bli bofast her, bo et sted som e mitt eget, og det gjør enkelte ting vanskeligere,

men Ani DiFranco syng «If you’re not getting happier as you get older, then you’re fucking up» og «every time I open my mouth/I take off my clothes/and I’m raw and frostbitten/from being exposed» og det e kaldt på Mo, kaldere enn æ e vant til, men æ lære mæ å holde varmen på måta æ ikke har prøvd før, æ blir eldre her, og æ vet ikke om æ finn det æ leite etter, men æ har aldri vært god på å leite uansett. Æ ramle stort sett over ting æ ikke visste og oppdage at æ like dem sånn.