Poenget e at æ e fornøyd med ab via.

Jonas Gahr Støre har sendt sms-a om greier (æ e mot OL, og drittlei, så æ gidd ikke å sette mæ inn i ting mer enn det æ blir hjernevaska av Nordlys til1), og det eneste æ tenke hver gang det nevnes e «Kunne han ikke i det minste ha skrevet det på bloggen sin? Eller på facebook-statusen? «JGS er helt for OL i TOS, lzm, yeah!» Eller på fb-veggen til Bjørge Stensbøl eller noen? SMS e jo så 2006.» (bortsett fra at æ egentlig ikke tenke akkurat det hver gang, men heller nokka deromkring, close enough)

Og Nordlys, som den vakre folkeopplyseren den e, informerte mæ om at kommunen «må ut å leie kontorer». (det småironiske her e at hver gang æ skriv det ned må æ stoppe opp og tenke «men e det egentlig feil?», for så å tenke «måtte ut å leide» og ser at det e galt. Det e galt, sant?) Dog, det mentale bildet av kommunen ute på tur med kontoran sine e litt søtt.

Min kjære far informerte mæ om et tilbud æ ikke kan si nei til, eller i det minste burde takke ja til, så æ vurdere det. (det hadde vært gøy, tror æ, om ikke litt slitsomt) I tillegg til at han lurte på om æ ville dra til Krakow, eller om vi kanskje burde prøve oss på Beijing (det va da æ innså kor bortskjemt æ e: han sa «Beijing?» (meget hypotetisk, men æ vet at æ hadde kunnet ha overtalt han til det, sånt som skjer med pappajente), og æ tenkte «nnnnjaaaaæææeeesj?» fordi det hadde vært så slitsomt. Hei, æ hete Siri, æ vil ikke dra til Kina fordi det hadde vært en anstrenganes ferie. Det e nesten flaut.) Samt at æ burde klage på eksamenskarakteren min og ett eller anna anna som æ har glemt. Greier:>

Vil du ha to noget smårare sitata fra dagens økt med Utropia-jobb? (selvfølgelig vil du ha det!) Nummer én va: «eg ser helt klart problemet med å dele seng» og nummer to «samleie utgår med skyhøye kneløft». Konteksten e unødvendig, men kneløftan va [det der ordet æ plutselig glemte: u-nokka, uintendert, uønska, uberettiga, ubehjelpelig, gudan vet]. Og så blei æ utilpass, men det e æ som regel, så. I tillegg til at æ va særdeles usjarmeranes, ifølge horoskopet mitt, fordi æ ikke hadde sjarm i dag. Sukk. Æ som skulle gjøre sånt et godt inntrykk. (også holdt æ på å be om en klem på et totalt upassanes tidspunkt, det va liksom en sånn dag. Men æ bare så [noen] og tenkte «æ vil ha en klem», men. Dela av mæ har fortsatt sperringe, tydeligvis:>) (æ kom fram til at æ ville krølle mæ sammen og bli forguda, hvilket ærlig talt e litt mye å be om de aller fleste. Anyways.)

Æ like facebook-statusa. Og ab via. Æ elske ab via, sjøl om den e litt uklar, siden det virke som en parodi. Den hadde nesten trengt en link av typen «alle siterte dokumenter kan finnes på http://uit.no/studstyret/moter/. Sitatene er kun korrekturlest. (bortsett fra det ene som ble kortet ned innholdsmessig…)» Men det e for seint å fikse det nu, så da blir det som det blir. I det minste fikk æ endra «sistesporet» til «bonussporet» i CD-anmeldelsen til Jørn, sånn at det ikke e to avslutningsspor. (det smått underholdanes i koffor æ vet så mye om akkurat det bonussporet kan vi jo bare la være å tenke på. (det e fascineranes da, egentlig, at det e med på den europeiske utgivelsen, siden det blei regna for ikke å passe inn og dermed ikke blei inkludert i den amerikanske/USAiske? utgivelsen.))

UANSETT. Ting e litt trist og æ skriv teite ting fordi æ ikke vil tenke på triste ting. Men ting blir bedre når æ endelig kan sove. Æ love <3

1det e muligens ulempen med å lese avisa til frokost, det e ikke som om æ stille mæ skeptisk til nokka som helst akkurat da. Bortsett fra lunken melk og sånt

god dag, du, mitt livs lys

Hei kjære!

Det e bursdagen til et ukjent antall av favorittmenneskan mine (vel, tre bursdaga, som æ vet om), og det e jo nødvendigvis et godt tegn; bedre enn det faktum at æ har 299 krone på kontoen. (sååå blakk!) Bedre enn det faktum at æ fikk en B på en eksamen æ va skråsikker på at æ kom til å få en A på (you know what they say about assumptions: you make an ass out of u and mptions). Æ bare, æ hadde vært fornøyd med en B, vanligvis, men æ kan liksom ikke se kordan oppgaven min kunne vært bedre, og det e så jævlig bittert å vite at mitt beste ikke e bedre enn en B. (fordi det ikke e sant)

Men uansett, la oss fokusere på vakre ting. Som det faktum at æ gikk en tur på onsdag, vandra langs Tromsøs mest støvate vei mens æ venta på en buss og lo av mine egne vitsa. OK, så æ lo ikke høyt, men æ beit mæ i tunga for å klare å la være. Det e litt fint å være inni mitt eget hode av og til, når æ kan få mæsjøl til å flire av tanken på den fine Skutt i filler av Mads Mikkelsen-parodien (det e nesten litt skummelt kor godt det hadde fungert, skjønne du, det e det som e the crux of the matter), og en idé til ab via (humorgreia i Utropia, den som stort sett bare e morsom for cirka fem persona, kanskje, på en god dag) som fikk mæ til å fnise. Diskret spørsmålsstilling i dag sørga også for at æ fant ut at det ikke e brudd på taushetsplikt (i mangel på et bedre ord) og sånt heller, det e jo godt å vite.

Det va strengt tatt ikke det æ skulle fortelle om heller, det æ skulle fortelle om va den smårare fyren som snakka med mæ her om dagen. Det e kanskje slemt å si han e smårar, men.. han virke smårar. Dessuten, i løpet av samtalen (æ hate samtale kor det eneste æ tenke e «kan vi bli ferdig snart?»), sa æ at æ e same (fordi æ studere urfolksting), korpå han stirra på mæ (stirra, med enorme øya, sånn, obnoxious stirring), og sa «you are? I can’t see it.» Hvilket fikk mæ til å se litt rart på han, for så å legge ut om fysiske karakteristikka og motsetningen mellom sama og andre urfolk det e naturlig å sammenligne oss med, og bla bla bla. Og så sa han «wait, ok, no, I can see it, in your hair.» Så, ja, æ har tydeligvis samisk hår. (veeeeerden!) (å guri!) (æ antar det betyr at sama flest har kjedelig hår, men men, det e jo óg en felleskarakteristikk)

Dessuten har æ skrevet et kåseri til Utropia som får mæ til å le (og det e jo viktigst), men æ e helt sikker på at 90% av verden kommer til å feiltolke det. Fordi det e så åpent for feiltolkning. Men det e jo ærlig talt ikke min feil om folk eventuelt ikke kan lese mellom linjan og den åpenbare ironien, sant? (samtidig, om du skriv en tekst kor du ikke klart nok får fram at det ligg ting mellom linjan og at det eksistere en åpenbar ironi, så e det vel likemye din egen feil? Eller finnes det grense for kor stor teksten mellom linjan må være, æ mene, e det min feil om min impliserte mellomlinjetekst e så liten at de fleste ser forbi den?)

Og i går skreiv æ en mail som æ hadde lyst til å avslutte med «[vi sees sikkert i morra], men til da forblir æ, som alltid, din trofaste undersått, Siri», men så va æ ikke sikker på kor stødig Inge e på Jane Austen-referansa og den generelle tidsepoken der, så æ frykta at han ikke hadde forstått det. (Dog, siden æ i dag tvang på han en klem, og mens æ klengte mæ fast, plutselig utbrøyt «du e så fin», så e det kanskje ikke så far-fetched om han eventuelt hadde tatt mæ alvorlig:D (tro mæ, om du hadde møtt Inge, så hadde du skjønt impulsen, så det så))

But anyways, til neste gang forblir æ, som alltid, din trofaste likeverdige (du kunne da ikke innbille dæ nokka anna?), Siri ♥

Skutt i filler av.. Øh?

I går, mens æ satt på Kaffe&Lars og venta på resten av bursdagsselskapet til Tora (nokka som førte til at ei jente som etterhvert viste sæ å hete Ellen kom bort til mæ og sa «… kjenne du Tora?» Det va forsåvidt greit at ho spurte, for æ vurderte å gjøre det samme sjøl:>), leste æ Skutt i filler av Mads Mikkelsen. Den der erotiske romanen skrevet av [ho jenta æ ikke huske navnet på] Hedda H. Robertsen, som e like gammel som lillebroren min. Ergo altså fylle 21 i år. Og æ vet at det ikke e nokka galt i det, men ryggmargsrefleksen min e litt sånn «… broren min! småunga! sex? ALDRI!» (hvilket jo e litt teit, all den tid lillebroren min e mer veletablert enn mæ, æ mene, han har svigerfamilie! Dem får felles gava! Greier. Merkelige greier)

Uansett tror æ ikke æ e i målgruppa for boka, all den tid æ følte mæ både for ung og for gammel til å lese den. For ung fordi æ tror det e veldig enkelt å lese den med et smil, av typen «å, den ungdommen, dem e nu rar!» For gammel fordi om æ hadde vært.. 14? (æ innså at problemet med det her e at æ på 14 tydeligvis ikke e som 14-åringa nu til dags, så kanskje mæ på 14, dagens barn på 12? Gud forby!), så hadde det vært kjempespennanes og skittent. Men akkurat nu va det mest ubetydelig? Æ holdt på å si ubehagelig, men det va ikke det, egentlig, bortsett fra at æ har det man på engelsk kan kalle et embarrassment squick (i.e. æ syns det e ubehagelig å lese/se scena kor folk gjør flaue ting. Derfor har æ aldri vært fan av de innledanes rundan av Idol og sånt), og da. Vel, da e det nok ganske naturlig å bli litt satt ut av enkelte ting sånn etterhvert. (æ prøve å ikke spoile ting, heh:>)

Til gjengjeld fikk æ kjempelyst å skrive en parodi, bortsett fra at den bare hadde vært hylanes morsom for sånn cirka en person, og den ene personen hadde vært mæ. (Men æ hadde nok ledd til æ gråt, så du vet, alt i alt..) Og tittelen e jo fin. Så kunne mitt fiksjonelle jeg vært Skutt i filler av [øhm…heh] :D

Men her, mens æ snakke om boka, et lite utdrag som fikk mæ til å, vel, hovedsaklig tenke o.0: «Den varme seige massen av sæd, som frø fra et granateple, er skutt og sprengt inni meg.» Og, æ mene, æ har mer erfaring med granatepla enn med sæd, men. Det høres ubehagelig ut? Dessuten e det mentale bildet litt av et syn, kan man kanskje si. (Æ ser for mæ en sånn lekepistol som skyt ut bittesmå plastkule, bortsett fra at pistolen e en penis og plastkulen e granateplefrø, og det hele e et vakkert surrealistisk kunstverk. Også hjelpe det veldig lite at æ i tillegg prøve å regne inn rekyl (en rekyl?) og sånt. Hjernen min!)

(og æ elske det faktum at æ faktisk har en «penis»-tag på bloggen min. Så upassanes!)

alt det her e skriveboksresta æ vil oppevare et sted, dem e litt usammenhenganes, og det e ganske mange av dem

Æ e en prinsipiell motstander.

Æ satt på bussen og tok mæsjøl i å tenke «svartehelvetefaensatan»

Og, altså, æ e stort sett glad. Alvorlig talt. Æ like å være i godt humør, æ like å dyrke det generelt gode i verden. Æ høre ikke på radio fordi æ foretrekke å velge min egen musikk, fordi det gjør mæ gladere. Æ ignorere ikke alt som e galt i verden, men æ fokusere heller på det som e rett (for mæ), det som e bra, det æ like. Fordi æ like å være positivt innstilt og æ like ikke å frustrere mæsjøl (bortsett fra på sunne måta – for å forbedre argumentasjonen i forhold til ting æ e uenig i og sånt).

Men nu. Æ e så jævlig gretten. Æ e irritabel, æ e sint, æ har den korteste lunta æ noensinne har hatt (æ mene, æ trodde ikke æ hadde lunte, så lang e den til vanlig). Og alt det hadde jo vært greit nok – plagsomt, men greit nok – om æ visste koffor. Men æ gjør ikke det. Æ e bare jævlig gretten. Uten en logisk årsak. I det minste uten en årsak æ kan finne. Æ e slem med folk (og ikke på den måten æ vanligvis e slem, men faktisk slem) og æ har så lyst til å legge ut om kor lite æ like enkelte menneska.

Alt e galt og alt e teit og æ vil ikke være i det her humøret, men æ vet ikke kordan æ kan få det til å gå over. Og det e så utrolig frustreranes. Og på den ene sida tror æ det hjelpe om æ hold mæ unna folk, men på den andre sida vet æ at æ ødelegg mæsjøl om æ trekk eremittendensan for langt. Og æ har litt lyst på en klem, men æ har litt lyst til å bite hodet av alle sammen.

(det mest konstruktive i det hele må nesten være at æ og Alexander lagde en facebookgruppe som hete «Nei til…TING!» – det e ganske deilig å kunne dele frustrasjonen med andre)

(og, ikke si det til noen, en liten del av mæ e kjempefascinert (mmm, favorittordet mitt), fordi æ aldri e så konstant gretten. Hei, æ hete Siri, livet mitt e et sosiologisk eksperiment)

(my breast is cradled in the curb of my guitar, I’m breaking strings and other things, playing hard, I’m not on the rag, but I’m not on the run, I’m fighting the big boys one for one..)

[forresten har æ drømt – i større eller mindre grad, du vet den udefinerbare måten du vet du har drømt om nokka uten at du kan si ka du drømte? – om samme person hver natt i snart en uke. Det e helt sprøtt, og æ skulle ønske æ visste ka underbevisstheta mi hold på med mens æ sover.]

om bevisste valg i grada av ærlighet [og lignanens situasjona]

1. Æ skal skrive en artikkel for Bøygen, fordi det tydeligvis ikke e nok at æ skriv gratis for bare en studentpublikasjon. Nu har æ da, til gjengjeld, bestemt mæ for å skrive for en studentpublikasjon tilknytta et universitet æ ikke e student ved. (holdt på å si «e motstander av», men æ e prinsipielt for alle universiteta, så.) Det e jo en ting, men poenget va at æ har hatt en e-post samtale med en fyr, og nu avslutta han den med «Gleder meg til å lese teksten :)» og æ holdt på å svare «Det burde du, æ e dritflink!» Men æ lot være! Fordi egoet mitt ikke e så overveldanes stort, faktisk. (også nevnte han nokka om at det burde være seriøst, men uhøytidelig, og æ måtte sitte på hendern mine for ikke å skrive at det e det æ e flinkest til. Æ tror kanskje my brand of self-aware passe best muntlig.)

2. Æ skreiv en facebookstatusoppdatering av typen «Siri bedriv håndskriftlig metablogging», og her e det æ skreiv mens æ bedrev den (æ mista to bussa fordi æ måtte fullføre ressonementan mine, da vet du at det e dedikert håndskriftlig blogging) (og æ vil bare legge til at æ har sletta en hel masse parantesa, altså, ikke innholdet inni parantesan, men selve de fysiske parantesan, fordi dem gjorde det enda mer usammenhenganes, if such a thing is to be believed):

Bare fordi æ tenke på dæ – hele tida – betyr ikke det at du tenke på mæ. For en trist oppdagelse av den ensidige kjærlighetens grunnlegganes prinsipp.

(og det e det Barthes sir: fordi æ stadig tenke på dæ, forvente æ at du stadig tenke på mæ. Fordi æ vurdere alt æ gjør ut fra ka du ville syns/gjør/tenke (æ tror du tenke); derfor e æ også overbevist om at du [elske] mæ. Og æ innser ikke at det e helt feil før etter at [mi] kjærlighet[a] har tatt slutt, før æ har kommet ut av villfarelsen/deliriumet om at du elske mæ.

Så inntil videre skjønne æ ikke kordan æ kunne gå en hel dag uten å se dæ, for du må jo ønske å se mæ óg? (så æ lage unnskyldninge for oss begge) Du vet jo kor du finn mæ, koffor fant du mæ ikke da?)

Æ vil bare påpeke at æ ikke e forelska, faktisk. Æ bare. like å late som? Heh. Nei. Min modus operandi/default state e forelska (fordi verden e fantastisk og æ e billig på den måten).

Og her e det grunnlag for en tanke om iscenesettelse, om bestandig (som regel) å finne den ene personen du kan spille opp mot. Ikke fordi det nødvendigvis e noen du vil ha, men fordi enhver sosial kontekst fordre en rolle, og du treng noen å spille den rollen for. Problemet, tror æ, ligg i at folk les «rolle» og tenke «falsk», men det e ikke det. Det e, om nokka, tilpasningsdyktig. Personen æ e med foreldran mine e ikke personen æ e sammen med Gunhild e ikke personen æ e på desken e ikke personen æ e på forelesning e ikke personen æ e sammen med Gøril, men det e ikke dermed sagt at dem e vidt forskjellig. Kanskje e det bare æ som ser/vet forskjellen, men – akkurat som æ ikke føle mæ komfortabel med å snakke norsk mens foreldran mine e tilstede – føle æ mæ kanskje ikke komfortabel med å smelte sammen de forskjellige sfæran. Men det avhenge jo bare av person og situasjon. I de mest ekstreme situasjonan sitt æ sjøl igjen i etterkant og tenke «hæ?». (og ja, æ tenke på en situasjon kor æ knapt nok kjente igjen mæsjøl mens æ prata, men det e irrelevant for alle andre. Det e mitt ultimate øyeblikk av iscenesettelse, æ kan aldri forklare noen andre koffor det va rart.)

Og alt det her e åpenbart, men det e fortsatt tanka æ stadig vende tilbake til, fordi dem fascinere mæ1, iscenesettelse og meta-forelskelsen (æ like egentlig ikke ordet forelska, æ foretrekke det engelske crush, det føles mer useriøst, og det e som regel useriøst. Det e som regel hjertebank og latterkrampe, ikke nervevrak og mageknip), de grunnlegganes funksjonan som gjør mæ til det mennesket æ e: latterlig, useriøs og inderlig som æ bare kan være. [som bare æ kan være?]

Det hende, det må sies, at æ føle mæ for ærlig, for naken, æ sir mer [her] enn alle andre gjør tilsammen, æ e ærlig [her] på måta andre bare e [muntlig] når dem e full. Æ lar min ærlighet være åpen for allmenn beskuelse, æ underskriv den med fullt navn, æ uttrykke den i et forum kor den blir for evig. Æ stille mæ åpen for latterliggjøring, æ e en uvelkommen handling unna å bli ledd ut av ethvert selskap2. Men æ eie tankan mine; det va en linje fra en lj-venn en gang: I own my bitchiness. Og det e det æ gjør. Æ own up/innser/e åpen om kæm/ka/koffor æ e, og æ står for det. Æ etterlate tankan mine i et offentlig forum fordi æ ikke e redd [for] dem. Æ kan kanskje – av og til – frykte konsekvensan, men æ vil heller forsvare en tanke enn et nakenbilde æ tok. Så får det heller være en naturlig konsekvens at æ ende opp enda mer naken – om enn bare metaforisk – enn alle de toppløse jentan.

3. Neglan mine e så rød at æ føle resten av mæ ikke helt klare å leve opp til det. (det e den tøffeste neglelakken æ noensinne har eid)

1æ vurdere nesten å lage en tag for bruken av ordet fascineranes, æ e veldig enkel å fascinere

2Det her e en del av en enda større tanke omkring kropp og oppførsel og fordømmelse, men. Kort oppsummert: Så lenge folk like mæ (ikke bare mæ, men i det her tilfellet. Feite folk), e æ snill og grei og hyggelig, men æ e, på ethvert tidspunkt, én uakseptabel handling unna å bli redusert til nokka (ikke engang noen) som e feit og ekkelt og uønska. [notetoself: the only good Indian, the only good person/fat girl. (hmm. «your grandfather was not ashamed of her»?) fyfaen, for en tanke. stick with it?]

æ e verdens heldigste, del fjortentusen.

Æ va våken for lenge, sov lenge nok, va våken for lenge, og nu har æ sovet for lite. Men til gjengjeld fikk æ nyte over åtte tima (fra halv ti til seks) i selskap med noen av de beste menneskan æ vet om. Kjempenerdate, kjempefulle, kjempevakre menneska, som stadig gjør sitt beste for å få mæ til å enten dunke hodet i veggen eller le så hardt at æ dunke hodet i veggen eller tenke ting æ aldri har tenkt før (for så å dunke hodet i veggen). (æ dunka ikke hodet i veggen en eneste gang, men metaforisk gjorde æ det ganske mye:>)

Og det va idiotiske små øyeblikk som «vent, e det en forskjell på Vibeke Sæter og Vibeke Løkkeberg?»; verdens mest hysterisk morsomme sang om omskjæring; «her sitt vi og diskutere [nokka], mens dem snakke om [ett eller anna stort og litterært]» «Det e fordi vi har drukket så mye Solo» (det va strengt tatt bare mæ det, men æ drakk til gjengjeld to liter); «… så blir det fire snabba» «æ vet ikke med snabban, men æ kommer snapt» «det va da og nokka å innrømme»; samtala om vårres musikalske opprør og oppdagelsa; aha-opplevelsa omkring ting æ ikke har tenkt på før («men du treng jo ikke et ungdomsopprør når det foreldran dine gjør allerede e et opprør i sæ sjøl, man treng ikke å gjøre opprør mot nybrottsarbeid», bare litt bedre formulert. Det e en vakker tanke); og et øyeblikk, halv seks på morran, når den ene delen av mæ tenkte «Siri, hold kjeft» og den andre delen tenkte «men om æ ikke sir det nu, så kommer æ aldri til å si det, og æ må si det» og æ tror æ hadde rett, æ tror det va et sånt øyeblikk kor æ snakka så sakte fordi æ måtte velge alle de rette ordan1, men æ tror æ fikk det til, og æ tror æ fikk fram poenget mitt, og, viktigst av alt, æ tror æ har rett, fordi æ gjør det samme sjøl. (bare ikke på alle måta, fordi æ, tross alt, e overbevist over min egen fortreffelighet. Og beskjeden.)

Dessuten fikk æ verdens beste klem av Stian når æ endelig gikk (for å rekke førstebussen hjem; den va merkelig full), så alt i alt va det den vakreste natta på lenge.

Samt at æ i kveld klarte å formulere en tanke æ har ruga på en stund, hvilket bestandig e flott:

Det øyeblikket når noen sir nokka, sir for mye, eller eventuelt ikke sir nokka, men du ser at det e nokka der, du vet det, i det øyeblikket når du egentlig ikke tenke anna enn å, kjære, tenke å, kjære du, fordi du skjønne, fordi du blir overvelda av kjærlighet for den her personen du kanskje bare har likt eller kanskje knapt har hatt et forhold til, men så plutselig skjer det her magiske øyeblikket og du elske så hardt at du ikke skjønne kordan du noensinne skal klare å slutte. De øyeblikkan kor du vil si æ har aldri elska noen så høyt som æ elske dæ akkurat nu og du håpe det hold, du håpe den andre personen skjønne ka du mene, det e ikke en lovnad om evig kjærlighet, men det e et grunnlag. For om man først føle nokka, så sterkt, en gang, e det bestandig en mulighet for at det kommer tilbake. (så får du bare håpe det videre forholdet ikke bygge på et stadig behov for å vende tilbake til det øyeblikket, for sånt kan aldri framtvinges, kan aldri foreredes)

1we spoke slow
and we spoke lowly
like it was taking more time
than usual to choose
the words to go
with your squeaky sandal shoes
like time is not a thing
that’s ours to lose
[Ani DiFranco – Everest]