Uncategorized

by

om bevisste valg i grada av ærlighet [og lignanens situasjona]

1. Æ skal skrive en artikkel for Bøygen, fordi det tydeligvis ikke e nok at æ skriv gratis for bare en studentpublikasjon. Nu har æ da, til gjengjeld, bestemt mæ for å skrive for en studentpublikasjon tilknytta et universitet æ ikke e student ved. (holdt på å si «e motstander av», men æ e prinsipielt for alle universiteta, så.) Det e jo en ting, men poenget va at æ har hatt en e-post samtale med en fyr, og nu avslutta han den med «Gleder meg til å lese teksten :)» og æ holdt på å svare «Det burde du, æ e dritflink!» Men æ lot være! Fordi egoet mitt ikke e så overveldanes stort, faktisk. (også nevnte han nokka om at det burde være seriøst, men uhøytidelig, og æ måtte sitte på hendern mine for ikke å skrive at det e det æ e flinkest til. Æ tror kanskje my brand of self-aware passe best muntlig.)

2. Æ skreiv en facebookstatusoppdatering av typen «Siri bedriv håndskriftlig metablogging», og her e det æ skreiv mens æ bedrev den (æ mista to bussa fordi æ måtte fullføre ressonementan mine, da vet du at det e dedikert håndskriftlig blogging) (og æ vil bare legge til at æ har sletta en hel masse parantesa, altså, ikke innholdet inni parantesan, men selve de fysiske parantesan, fordi dem gjorde det enda mer usammenhenganes, if such a thing is to be believed):

Bare fordi æ tenke på dæ – hele tida – betyr ikke det at du tenke på mæ. For en trist oppdagelse av den ensidige kjærlighetens grunnlegganes prinsipp.

(og det e det Barthes sir: fordi æ stadig tenke på dæ, forvente æ at du stadig tenke på mæ. Fordi æ vurdere alt æ gjør ut fra ka du ville syns/gjør/tenke (æ tror du tenke); derfor e æ også overbevist om at du [elske] mæ. Og æ innser ikke at det e helt feil før etter at [mi] kjærlighet[a] har tatt slutt, før æ har kommet ut av villfarelsen/deliriumet om at du elske mæ.

Så inntil videre skjønne æ ikke kordan æ kunne gå en hel dag uten å se dæ, for du må jo ønske å se mæ óg? (så æ lage unnskyldninge for oss begge) Du vet jo kor du finn mæ, koffor fant du mæ ikke da?)

Æ vil bare påpeke at æ ikke e forelska, faktisk. Æ bare. like å late som? Heh. Nei. Min modus operandi/default state e forelska (fordi verden e fantastisk og æ e billig på den måten).

Og her e det grunnlag for en tanke om iscenesettelse, om bestandig (som regel) å finne den ene personen du kan spille opp mot. Ikke fordi det nødvendigvis e noen du vil ha, men fordi enhver sosial kontekst fordre en rolle, og du treng noen å spille den rollen for. Problemet, tror æ, ligg i at folk les «rolle» og tenke «falsk», men det e ikke det. Det e, om nokka, tilpasningsdyktig. Personen æ e med foreldran mine e ikke personen æ e sammen med Gunhild e ikke personen æ e på desken e ikke personen æ e på forelesning e ikke personen æ e sammen med Gøril, men det e ikke dermed sagt at dem e vidt forskjellig. Kanskje e det bare æ som ser/vet forskjellen, men – akkurat som æ ikke føle mæ komfortabel med å snakke norsk mens foreldran mine e tilstede – føle æ mæ kanskje ikke komfortabel med å smelte sammen de forskjellige sfæran. Men det avhenge jo bare av person og situasjon. I de mest ekstreme situasjonan sitt æ sjøl igjen i etterkant og tenke «hæ?». (og ja, æ tenke på en situasjon kor æ knapt nok kjente igjen mæsjøl mens æ prata, men det e irrelevant for alle andre. Det e mitt ultimate øyeblikk av iscenesettelse, æ kan aldri forklare noen andre koffor det va rart.)

Og alt det her e åpenbart, men det e fortsatt tanka æ stadig vende tilbake til, fordi dem fascinere mæ1, iscenesettelse og meta-forelskelsen (æ like egentlig ikke ordet forelska, æ foretrekke det engelske crush, det føles mer useriøst, og det e som regel useriøst. Det e som regel hjertebank og latterkrampe, ikke nervevrak og mageknip), de grunnlegganes funksjonan som gjør mæ til det mennesket æ e: latterlig, useriøs og inderlig som æ bare kan være. [som bare æ kan være?]

Det hende, det må sies, at æ føle mæ for ærlig, for naken, æ sir mer [her] enn alle andre gjør tilsammen, æ e ærlig [her] på måta andre bare e [muntlig] når dem e full. Æ lar min ærlighet være åpen for allmenn beskuelse, æ underskriv den med fullt navn, æ uttrykke den i et forum kor den blir for evig. Æ stille mæ åpen for latterliggjøring, æ e en uvelkommen handling unna å bli ledd ut av ethvert selskap2. Men æ eie tankan mine; det va en linje fra en lj-venn en gang: I own my bitchiness. Og det e det æ gjør. Æ own up/innser/e åpen om kæm/ka/koffor æ e, og æ står for det. Æ etterlate tankan mine i et offentlig forum fordi æ ikke e redd [for] dem. Æ kan kanskje – av og til – frykte konsekvensan, men æ vil heller forsvare en tanke enn et nakenbilde æ tok. Så får det heller være en naturlig konsekvens at æ ende opp enda mer naken – om enn bare metaforisk – enn alle de toppløse jentan.

3. Neglan mine e så rød at æ føle resten av mæ ikke helt klare å leve opp til det. (det e den tøffeste neglelakken æ noensinne har eid)

1æ vurdere nesten å lage en tag for bruken av ordet fascineranes, æ e veldig enkel å fascinere

2Det her e en del av en enda større tanke omkring kropp og oppførsel og fordømmelse, men. Kort oppsummert: Så lenge folk like mæ (ikke bare mæ, men i det her tilfellet. Feite folk), e æ snill og grei og hyggelig, men æ e, på ethvert tidspunkt, én uakseptabel handling unna å bli redusert til nokka (ikke engang noen) som e feit og ekkelt og uønska. [notetoself: the only good Indian, the only good person/fat girl. (hmm. «your grandfather was not ashamed of her»?) fyfaen, for en tanke. stick with it?]

by

æ e verdens heldigste, del fjortentusen.

Æ va våken for lenge, sov lenge nok, va våken for lenge, og nu har æ sovet for lite. Men til gjengjeld fikk æ nyte over åtte tima (fra halv ti til seks) i selskap med noen av de beste menneskan æ vet om. Kjempenerdate, kjempefulle, kjempevakre menneska, som stadig gjør sitt beste for å få mæ til å enten dunke hodet i veggen eller le så hardt at æ dunke hodet i veggen eller tenke ting æ aldri har tenkt før (for så å dunke hodet i veggen). (æ dunka ikke hodet i veggen en eneste gang, men metaforisk gjorde æ det ganske mye:>)

Og det va idiotiske små øyeblikk som «vent, e det en forskjell på Vibeke Sæter og Vibeke Løkkeberg?»; verdens mest hysterisk morsomme sang om omskjæring; «her sitt vi og diskutere [nokka], mens dem snakke om [ett eller anna stort og litterært]» «Det e fordi vi har drukket så mye Solo» (det va strengt tatt bare mæ det, men æ drakk til gjengjeld to liter); «… så blir det fire snabba» «æ vet ikke med snabban, men æ kommer snapt» «det va da og nokka å innrømme»; samtala om vårres musikalske opprør og oppdagelsa; aha-opplevelsa omkring ting æ ikke har tenkt på før («men du treng jo ikke et ungdomsopprør når det foreldran dine gjør allerede e et opprør i sæ sjøl, man treng ikke å gjøre opprør mot nybrottsarbeid», bare litt bedre formulert. Det e en vakker tanke); og et øyeblikk, halv seks på morran, når den ene delen av mæ tenkte «Siri, hold kjeft» og den andre delen tenkte «men om æ ikke sir det nu, så kommer æ aldri til å si det, og æ må si det» og æ tror æ hadde rett, æ tror det va et sånt øyeblikk kor æ snakka så sakte fordi æ måtte velge alle de rette ordan1, men æ tror æ fikk det til, og æ tror æ fikk fram poenget mitt, og, viktigst av alt, æ tror æ har rett, fordi æ gjør det samme sjøl. (bare ikke på alle måta, fordi æ, tross alt, e overbevist over min egen fortreffelighet. Og beskjeden.)

Dessuten fikk æ verdens beste klem av Stian når æ endelig gikk (for å rekke førstebussen hjem; den va merkelig full), så alt i alt va det den vakreste natta på lenge.

Samt at æ i kveld klarte å formulere en tanke æ har ruga på en stund, hvilket bestandig e flott:

Det øyeblikket når noen sir nokka, sir for mye, eller eventuelt ikke sir nokka, men du ser at det e nokka der, du vet det, i det øyeblikket når du egentlig ikke tenke anna enn å, kjære, tenke å, kjære du, fordi du skjønne, fordi du blir overvelda av kjærlighet for den her personen du kanskje bare har likt eller kanskje knapt har hatt et forhold til, men så plutselig skjer det her magiske øyeblikket og du elske så hardt at du ikke skjønne kordan du noensinne skal klare å slutte. De øyeblikkan kor du vil si æ har aldri elska noen så høyt som æ elske dæ akkurat nu og du håpe det hold, du håpe den andre personen skjønne ka du mene, det e ikke en lovnad om evig kjærlighet, men det e et grunnlag. For om man først føle nokka, så sterkt, en gang, e det bestandig en mulighet for at det kommer tilbake. (så får du bare håpe det videre forholdet ikke bygge på et stadig behov for å vende tilbake til det øyeblikket, for sånt kan aldri framtvinges, kan aldri foreredes)

1we spoke slow
and we spoke lowly
like it was taking more time
than usual to choose
the words to go
with your squeaky sandal shoes
like time is not a thing
that’s ours to lose
[Ani DiFranco – Everest]

by

om venner og venners vennskap

[thank you; off you go]

Man skal si ifra før man vandrer avgårde; man skal si ifra før man forlater alt og alle, selv om det ikke er logisk. Man får ikke lov til å rømme uten å legge igjen en lapp på kjøkkenbenken først.
(said «I love you but I don’t
even know why»)
(kjøkkenbenken kan kanskje byttes ut med lignende, passende objekter: en telefonbenk, om man har slikt – om noen fortsatt har slikt – et spisebord, et stuebord. Kanskje en post-it-lapp på kjøleskapet, om man er av den typen.)

Men hva med de gangene man ikke egentlig drar, når man bare blir borte? Når man snakker med noen den ene uka og to måneder senere innser at man ikke har sagt noe siden da? Når man glemmer at man er venner. Hva gjør man når det er så lenge siden at det virker enklere å la alt gli ut i sanden? Hvor mange venner har jeg mistet på grunn av latskap og frykt? («du vil sikkert ikke snakke mer med meg, vi har ingenting til felles og det vennskapet vi hadde er basert på folk vi ikke lenger er; om du savner meg nå er det fordi du savner den personen du var når vi var venner»)

Vennskap må være dynamiske, men jeg er ikke spesielt bevegelig av meg og hvor lenge kan man egentlig forvente at alle andre skal tilpasse seg? Jeg vet hva jeg mener, vet hva jeg tenkerføler (jeg sluttet aldri å elske deg; [men] jeg elsker 16-åringen jeg kjente, jeg elsker den versjonen av deg som forsto meg uten at jeg sa noe, jeg savner barneskoleversjonen av hvem vi var), men det gjør ikke du, det kan ikke du vite. Jeg vil si at jeg fortsatt liker deg, at jeg bestandig kommer til å like deg, men det er en setning så full av [modifiers&adjustments]1 at det er dårlig gjort å utsette deg for den.

(om du tror denne teksten er til deg, er det overveldende sannsynlig at den er det. det skjer ikke så ofte.)

1«what I mean to say is *mwah* which means I’m thinking of you, which means I’ve been thinking of you all along»/»What happened always adjusts to fit what happened after that»/det æ mene å si e at æ like dæ, æ like dæ sjøl om æ ikke har sagt hei til dæ på år og dag, æ like dæ sjøl om æ glemme å svare på meldingan dine, æ like dæ sjøl om det kanskje ikke virke sånn, men det kan æ jo ikke forvente at du skal forstå. Unnskyld. Men æ vet heller ikke ka æ hadde gjort om du sa hei først, så. Modifisering&tilpassing.

æ skreiv det her mens æ burde ha tenkt på urfolksmetodologi, og det e hverken en forklaring eller et forsvar

by

eksamenshelvete og meme-mæ’ing.

La oss ikke snakke om kjønn&urfolkseksamenen min, den e til å gråte av. (Seriøst. Mora mi leste oppgaven og sa «… det der kan man jo skrive en doktorgradsavhandling om.» Æ, derimot, skal skrive cirka 3500 ord. Det e håpløst. Men æ, som Jan Erik Vold, gir ikke opp.

I stedet for satse æ på en teit meme, fordi æ har lyst. (den første noensinne på den her lj’en, faktisk)

brukernavet mitt er ______ fordi _____

sideoppsidened, uten at æ helt huske ka begrunnelsen va. Eller, jo, det va nok mest fordi æ kan skrive side opp og side ned om det meste. Og fordi det gir et visst inntrykk av å være litt useriøst, og det like æ. (Fordi æ har et veldig sånt «min blogg, mine tanka»-forhold til det hele. Æ vet at andre les det, men om æ plutselig vil skrive 3500 ord om nokka totalt irrelevant, så gjør æ det. Fordi æ mest av alt syns det e viktig å underholde mæsjøl. Det e ikke som om æ tvinge noen til å lese nokka.)

navnet mitt er _____ fordi ______

Siri Gaski, fordi æ e kjedelig. Eventuelt fordi æ hete det. Alt ettersom:D (på den engelske lj’en min e det «bad shoes, good books», men æ ville at den norske skulle være mer logisk, egentlig. Det e ett eller anna med… målgruppa?)

livejournalen min heter _____ fordi _____

«store verk – med fotnoter – og popmusikk» fordi det va nokka Jan Kjærstad sa når han va i Tromsø, og det virka som en god oppsummering av mæ. (æ tror han brukte det for å forklare en av hovedpersonan sine) Fordi æ like fotnote og har et håp om å skrive store verk, og fordi æ også like popmusikk, eller ting som ligne på det (sett i kulturell verdi og sånt)
(undertittelen «det tar aldri slutt» heng igjen fra da den het «side opp og side ned», fordi æ e ute av stand til å holde kjeft. sjølinnsikt e fint:D)

vennelista mi heter _____ fordi ____

«og ingen hold kjeft» fordi æ like folk som snakke mye. Såpass enkelt, faktisk:>

standardbrukerbildet mitt er ____ fordi _____

det smilanes sjølportrettet, fordi bloggen min stort sett handle om mæ, og siden æ foretrekke folk som presentere sæ med bilde av sæsjøl i online-sammenhenga (ihvertfall i ting som blogga, ihvertfall når navnet demmes e knytta til den; i anonymiserte blogga tenke æ ikke så mye på det) virke det bare rett og rimelig å gjøre det samme sjøl. Dessuten e æ jo uendelig søt. Samt at æ like grønntonan. (og nesa mi. æ like nesa mi, æ vet ikke helt ka det sir om mæ)

by

«men koffor det?» «fordi æ e så søt, vel!»

Hola! Hei! Hallo! Andre ting som begynne på H og slutte med utropstegn!
(æ va på Verdensteatret i nesten seks tima, og endte opp med å drikke tre doble latte og fire glass vann og da æ gikk av bussen for å gå hjem va æ så over-koffeinert at til og med øyeeplan mine vibrerte. Så det e en utropstegnsdag! Særlig fordi æ fikk en latte av en fyr som jobbe der, han bare kom bort og ga den til mæ og sa «god påske» (bare at han sa det på engelsk), og det va litt søtt (og så kom han bort til mæ etterpå og lurte på om æ skriv en bok, siden æ satt og noterte ned greier, og det va litt søtt og ganske typisk det også (æ vet ikke helt ka det sir om ting at det begynne å bli litt typisk at folk stadig lure på om æ skriv bøker)). sukksukksukk. og koffein. sukk.)

Uansett, æ tenkte æ skulle utsette dokker for noen side håndskrevne notata. Egentlig hadde æ en helhetlig tankegang, men den begynte på en side full av krot, så æ tenkte æ skulle ta med det også, fordi det e så typisk for kordan notatan mine ser ut:

hele setninga e for feige folk.
(haha, irony. æ mente hele tankerekke.) // helhetlige, tror æ

(æ øve mæ på å skrive penere, det tar så lang tid at æ nesten ikke skriv nokka. Det e logisk det.
haha. faen.) // (æ stjal den greia med avbrutte ulogisk innsatte (hah!) haha fra noen.
æ stjel ganske mye, i bunn og grunn)

eg – ein tyv?
// (totally)

(og så les æ eg – ein fyr? og tenke
«øøøh, nei.» tosk.)

En av de tingan (les: retoriske virkemidlan) æ e glad i å bruke e «enten så forstår du det, eller så gjør du det ikke» og æ vet at den e/kan virke slem, unødvendig ekskluderanes og en slags value judgement. Men det æ mene e «det her treff mæ på en måte æ bare kan si «word» til, og det e ingen vits å utbrodere det.» Og om du da ikke skjønne det, om du ikke ser skjønnheten æ ser, så e det ingenting æ kan gjøre for å forklare den. Ihvertfall ikke uten å ødelegge det som e vakkert. (men samtidig. Æ like linja «kisses are a better fate than wisdom/lady i swear by all flowers» og grunnen til at æ like den e fordi en del av mæ tenke at æ heller velge wisdom, men æ syns andre burde velge kisses. Og det kan æ ikke kreve at andre skjønne, sjøl om æ syns det e åpenbart. (æ mene, katti kyssa æ noen sist? (æ e gift med studian mine, nemlig, og dem e deilig, men ikke så gode sengekamerata, med mindre man tenne på papercuts1)))(æ burde antakeligvis vurdere et åpent forhold eller nokka:>)

det blei så langt at æ nesten fikk dårlig samvittighet