om venner og venners vennskap

[thank you; off you go]

Man skal si ifra før man vandrer avgårde; man skal si ifra før man forlater alt og alle, selv om det ikke er logisk. Man får ikke lov til å rømme uten å legge igjen en lapp på kjøkkenbenken først.
(said «I love you but I don’t
even know why»)
(kjøkkenbenken kan kanskje byttes ut med lignende, passende objekter: en telefonbenk, om man har slikt – om noen fortsatt har slikt – et spisebord, et stuebord. Kanskje en post-it-lapp på kjøleskapet, om man er av den typen.)

Men hva med de gangene man ikke egentlig drar, når man bare blir borte? Når man snakker med noen den ene uka og to måneder senere innser at man ikke har sagt noe siden da? Når man glemmer at man er venner. Hva gjør man når det er så lenge siden at det virker enklere å la alt gli ut i sanden? Hvor mange venner har jeg mistet på grunn av latskap og frykt? («du vil sikkert ikke snakke mer med meg, vi har ingenting til felles og det vennskapet vi hadde er basert på folk vi ikke lenger er; om du savner meg nå er det fordi du savner den personen du var når vi var venner»)

Vennskap må være dynamiske, men jeg er ikke spesielt bevegelig av meg og hvor lenge kan man egentlig forvente at alle andre skal tilpasse seg? Jeg vet hva jeg mener, vet hva jeg tenkerføler (jeg sluttet aldri å elske deg; [men] jeg elsker 16-åringen jeg kjente, jeg elsker den versjonen av deg som forsto meg uten at jeg sa noe, jeg savner barneskoleversjonen av hvem vi var), men det gjør ikke du, det kan ikke du vite. Jeg vil si at jeg fortsatt liker deg, at jeg bestandig kommer til å like deg, men det er en setning så full av [modifiers&adjustments]1 at det er dårlig gjort å utsette deg for den.

(om du tror denne teksten er til deg, er det overveldende sannsynlig at den er det. det skjer ikke så ofte.)

1«what I mean to say is *mwah* which means I’m thinking of you, which means I’ve been thinking of you all along»/»What happened always adjusts to fit what happened after that»/det æ mene å si e at æ like dæ, æ like dæ sjøl om æ ikke har sagt hei til dæ på år og dag, æ like dæ sjøl om æ glemme å svare på meldingan dine, æ like dæ sjøl om det kanskje ikke virke sånn, men det kan æ jo ikke forvente at du skal forstå. Unnskyld. Men æ vet heller ikke ka æ hadde gjort om du sa hei først, så. Modifisering&tilpassing.

æ skreiv det her mens æ burde ha tenkt på urfolksmetodologi, og det e hverken en forklaring eller et forsvar

eksamenshelvete og meme-mæ’ing.

La oss ikke snakke om kjønn&urfolkseksamenen min, den e til å gråte av. (Seriøst. Mora mi leste oppgaven og sa «… det der kan man jo skrive en doktorgradsavhandling om.» Æ, derimot, skal skrive cirka 3500 ord. Det e håpløst. Men æ, som Jan Erik Vold, gir ikke opp.

I stedet for satse æ på en teit meme, fordi æ har lyst. (den første noensinne på den her lj’en, faktisk)

brukernavet mitt er ______ fordi _____

sideoppsidened, uten at æ helt huske ka begrunnelsen va. Eller, jo, det va nok mest fordi æ kan skrive side opp og side ned om det meste. Og fordi det gir et visst inntrykk av å være litt useriøst, og det like æ. (Fordi æ har et veldig sånt «min blogg, mine tanka»-forhold til det hele. Æ vet at andre les det, men om æ plutselig vil skrive 3500 ord om nokka totalt irrelevant, så gjør æ det. Fordi æ mest av alt syns det e viktig å underholde mæsjøl. Det e ikke som om æ tvinge noen til å lese nokka.)

navnet mitt er _____ fordi ______

Siri Gaski, fordi æ e kjedelig. Eventuelt fordi æ hete det. Alt ettersom:D (på den engelske lj’en min e det «bad shoes, good books», men æ ville at den norske skulle være mer logisk, egentlig. Det e ett eller anna med… målgruppa?)

livejournalen min heter _____ fordi _____

«store verk – med fotnoter – og popmusikk» fordi det va nokka Jan Kjærstad sa når han va i Tromsø, og det virka som en god oppsummering av mæ. (æ tror han brukte det for å forklare en av hovedpersonan sine) Fordi æ like fotnote og har et håp om å skrive store verk, og fordi æ også like popmusikk, eller ting som ligne på det (sett i kulturell verdi og sånt)
(undertittelen «det tar aldri slutt» heng igjen fra da den het «side opp og side ned», fordi æ e ute av stand til å holde kjeft. sjølinnsikt e fint:D)

vennelista mi heter _____ fordi ____

«og ingen hold kjeft» fordi æ like folk som snakke mye. Såpass enkelt, faktisk:>

standardbrukerbildet mitt er ____ fordi _____

det smilanes sjølportrettet, fordi bloggen min stort sett handle om mæ, og siden æ foretrekke folk som presentere sæ med bilde av sæsjøl i online-sammenhenga (ihvertfall i ting som blogga, ihvertfall når navnet demmes e knytta til den; i anonymiserte blogga tenke æ ikke så mye på det) virke det bare rett og rimelig å gjøre det samme sjøl. Dessuten e æ jo uendelig søt. Samt at æ like grønntonan. (og nesa mi. æ like nesa mi, æ vet ikke helt ka det sir om mæ)

«men koffor det?» «fordi æ e så søt, vel!»

Hola! Hei! Hallo! Andre ting som begynne på H og slutte med utropstegn!
(æ va på Verdensteatret i nesten seks tima, og endte opp med å drikke tre doble latte og fire glass vann og da æ gikk av bussen for å gå hjem va æ så over-koffeinert at til og med øyeeplan mine vibrerte. Så det e en utropstegnsdag! Særlig fordi æ fikk en latte av en fyr som jobbe der, han bare kom bort og ga den til mæ og sa «god påske» (bare at han sa det på engelsk), og det va litt søtt (og så kom han bort til mæ etterpå og lurte på om æ skriv en bok, siden æ satt og noterte ned greier, og det va litt søtt og ganske typisk det også (æ vet ikke helt ka det sir om ting at det begynne å bli litt typisk at folk stadig lure på om æ skriv bøker)). sukksukksukk. og koffein. sukk.)

Uansett, æ tenkte æ skulle utsette dokker for noen side håndskrevne notata. Egentlig hadde æ en helhetlig tankegang, men den begynte på en side full av krot, så æ tenkte æ skulle ta med det også, fordi det e så typisk for kordan notatan mine ser ut:

hele setninga e for feige folk.
(haha, irony. æ mente hele tankerekke.) // helhetlige, tror æ

(æ øve mæ på å skrive penere, det tar så lang tid at æ nesten ikke skriv nokka. Det e logisk det.
haha. faen.) // (æ stjal den greia med avbrutte ulogisk innsatte (hah!) haha fra noen.
æ stjel ganske mye, i bunn og grunn)

eg – ein tyv?
// (totally)

(og så les æ eg – ein fyr? og tenke
«øøøh, nei.» tosk.)

En av de tingan (les: retoriske virkemidlan) æ e glad i å bruke e «enten så forstår du det, eller så gjør du det ikke» og æ vet at den e/kan virke slem, unødvendig ekskluderanes og en slags value judgement. Men det æ mene e «det her treff mæ på en måte æ bare kan si «word» til, og det e ingen vits å utbrodere det.» Og om du da ikke skjønne det, om du ikke ser skjønnheten æ ser, så e det ingenting æ kan gjøre for å forklare den. Ihvertfall ikke uten å ødelegge det som e vakkert. (men samtidig. Æ like linja «kisses are a better fate than wisdom/lady i swear by all flowers» og grunnen til at æ like den e fordi en del av mæ tenke at æ heller velge wisdom, men æ syns andre burde velge kisses. Og det kan æ ikke kreve at andre skjønne, sjøl om æ syns det e åpenbart. (æ mene, katti kyssa æ noen sist? (æ e gift med studian mine, nemlig, og dem e deilig, men ikke så gode sengekamerata, med mindre man tenne på papercuts1)))(æ burde antakeligvis vurdere et åpent forhold eller nokka:>)

det blei så langt at æ nesten fikk dårlig samvittighet

I could make you happy you know, if you weren’t already.

Æ satt iTunes på shuffle, på alle sangan æ ikke har hørt på enda (fem og tjue tusen av dem, cirka. SUKK!), og det va fint og vakkert, og så spilte den en Ani DiFranco-sang, så æ satt den på shuffle på alle Ani DiFranco-sangan æ ikke har hørt på enda (sånn bortsett fra at æ har hørt dem femhundreganga før, men ikke i den her versjonen av iTunes, alle femhundreogørten sangan), og. Snakk om deprimeranes vakker spilleliste (Most of the Time, Bodily, Grey, Untouchable Face, Sick of Me, In the Margins, alle sangan som får mæ til å tenke «favoritten min!»). Men poenget va egentlig bare at den spilte Living in Clip-versjonen av «Untouchable Face» og æ tok mæsjøl i å tenke «… faen.», for av alle sangan i verden å tenke «akkurat sånn e det!», så. Det kunne ha vært nokka litt mindre stereotypt, sant?

I could do a lot of things, and I do

Men la oss ta den linja som utgangspunkt for nokka litt mindre teit (æ e egentlig ikke forelska lenger, skjønne du, det e det merkeligste. Æ e en utprega pragmatiker?, som, i det æ innså at det va poengløst, fikk det hele til å gå over, og æ vet det høres idiotisk ut, men, min mentale tilstand e idioti og lignanes stort sett hele tida.), sjøl om æ ikke tror æ e i stand til å skrive om gave-kultur på en logisk måte. Og ideen om gava fortjene logikk og retorikk på et nivå æ ikke e i stand til å inneha akkurat nu. Fordi det finnes (nogenlunde utbredt?) forskning på gaven i et urfolksperspektiv (start med Rauna Kuokkanen og Britt Kramvig, men det finnes andre, ikke-skandinaviske, forskera som skriv om det samme).

Og tanken med de her gavan e at dem ikke brukes som (la oss si) majoritetskulturen ser på det: du gir en gave for å få en gave, du invitere noen på middag fordi det betyr at dem invitere dæ seinere. Du gir gava (uansett ka slags gave det e, en faktisk ting, nokka verdifullt, nokka billig, tida di, tankan dine, historien din) til folk du vil gi gava til, som et håndfast bevis på at du sett pris på dem. Personlig va det en aha-opplevelse av de sjeldne, fordi det e akkurat sånn det e. Tanken på at en gave e for dyr har bestandig slått mæ som litt teit/uforståelig. Om æ har penga nok til at æ kan kjøpe den gaven uten å tenke på ka den koste, så e det ikke fordi æ tenke «Hah, om æ kjøpe dæ den her greia som koste [x antall krone], blir du nødt til å kjøpe mæ nokka like dyrt i gjengjeld!» Det æ tenke e «se, en greie! En greie æ tror [person A] vil sette pris på! Jippi!»

Det e derfor æ bestandig blir overraska når æ låne noen en ubetydelig pengesum og dem insistere på å betale tilbake. Det e liksom ikke nokka vits i. Æ har penga, og om mine penga kan føre til at du kan ta en buss/kjøpe en kaffe/gjøre nokka som gjør dæ glad i det øyeblikket, så syns æ ærlig talt det e verdt det. Og en del av det e en idé om at jo mer æ gir til verden, jo mer får æ tilbake. Ikke nødvendigvis fra den ene personen æ har vært snill med, men i generell godhet. Det e den eneste formen for reciprocity æ treng. Det va det æ baserte mæ på før æ dro til USA, sjøl om det høres rart ut. Æ tenkte, før æ dro, «æ har gitt så mye godt til verden at [æ fortjene at] den her turen kommer til å gå bra.» Og den gjorde det, så det lå tydeligvis nokka i det. (og/men, selvfølgelig, æ e i den priviligerte posisjonen at æ kan bruke penga uten å bekymre mæ for kordan det går, og det e mange som ikke e det, men æ tror det e en del av tanken, det treng ikke nødvendigvis være snakk om monetær lykke.)

(men samtidig (og merk, æ snakke i parantesa når æ e litt flau, av og til?) så e det faktum at det føles så naturlig for mæ å gjøre sånt, en del av mæ tror at det e like naturlig for alle andre. også blir æ litt såra når det vise sæ at det ikke e det. Situasjona kor æ ende opp med å tenke «om æ va dæ, så hadde æ gjort X nu, men det. du gidd tydeligvis ikke», og det e dårlig gjort, og æ minne mæsjøl på det, men allikavel. Sukk. Alt skal være så vanskelig.)

(det e litt på den her måten. det va ei jente i den ene forelesninga mi som hadde et framlegg om gavekulturen (og at enkelte urfolksforskningsområda hadde en budsjettpost for «gifts», fordi det va en så akseptert del av framgangsmåten), og når ho va ferdig, når æ satt der og tenkte «oi» og «hm» og «ååå» og sånt, så ville æ gi ho ett eller anna, fordi det virka logisk. som en takk. Æ kan ha lyst til å gi bort ting til folk æ ikke egentlig kjenne, bare fordi det føles naturlig der og da. Det e nokka i at noen ganga, når æ les en skrekkelig god bok, så e mitt første instinkt å gi den videre.) ((æ hadde muntligframlegg om ett dikt. Æ analyserte det. Og det va litt gøy da, fordi alle de andre snakka om svære, store tema og perspektiva og greier, og æ bare «ett dikt. femten minutt. comp.lit. til I die, fuckers!» bortsett fra at det ikke va akkurat sånn, men gud, folkens, æ elske diktanalyse, og det hadde æ helt glemt. Og det va et fantastisk dikt, æ tror det hjelpe på))

På tirsdag endte æ opp på kafé med Alexander i to tima, på torsdag endte æ opp på kafé med Inge i to tima, så æ har et vagt håp om at det dukke opp en fantastisk mann (eller et fantastisk menneske, æ e ærlig talt ikke kravstor til kjønn) til i morra en gang, bare for å gjøre uka komplett:>

think I’m going for a walk now, I feel a little unsteady
I want nobody to follow me, except maybe you
[…]
she’s not really my type, but I think you two are forever
and I hate to say it, but you’re perfect together
so fuck you
and your untouchable face
and fuck you
for existing in the first place

Utropisk overførbare sykdomma (til dæ, om du vil ha det)

Hei kjære.

Æ har negla som e så lang at æ begynte å klore folk bare fordi æ kan. (det vil si, æ klore Inge, fordi han e tilgjengelig, men uansett, æ kunne nok klort andre også, æ bare. Prøve å ikke virke håpløst merkelig. Heh.) Æ skal på museum imorra og se på sameutstillinga (something new and different for us!), æ vurdere å ikke være vanskelig og heller bare følge med. (æ e skeptisk til sameutstillinga, æ syns den kreve for mye kontekst man ikke kan kreve at folk skal ha) Æ va på kafé (les: Kaffe&Lars) med Alexander i flere tima enn det som strengt tatt va planen, men han e sånn en hyggelig fyr. (særlig tatt i betraktning at vi visstnok ikke burde like hverandre) Horoskopet mitt va tydeligvis resirkulert, fordi det sto at æ kan bli forelska i noen med en anna kulturell bakgrunn enn mæsjøl, igjen. (æ syns det e fint, tenk, kanskje æ forelske mæ i en… nordmann? Heh) Æ tenke tanka om pene folk, og det å være pen og om ting som blir sagt og det æ ikke tør å si.

Æ stoppe mæsjøl fra å starte samtala fordi æ vet (les: e nervøs og sikker på at) dem kommer til å degenerere til pinlige pausa etter cirka to minutta, men æ like folk, og æ skulle ønske dem visste det. (det heng litt sammen med det forrige, noen ganga e noen folk så pen at du ikke helt tør å prate til dem. definisjonen på pen e litt varieranes) Æ e blitt satt i blodgivingskarantene («sånt som skjer når man plutselig har vært gravid» sa æ og klarte ikke å holde mæ til setninga va sagt. sånt som skjer når man har merkelige allergiutslett) Æ har et muntlig framlegg på torsdag, æ burde strengt tatt starte på det snart. Først skal æ sove. Æ har skrevet en tekst på nynorsk, den e fortsatt full av feil, fordi æ blei for opptatt av å fikse alle andre sine. Æ gir bort pengan mine til gud og hvermann («sånt som skjer når æ ikke drikk»), men det skulle da bare mangle.

Æ e så fornuftig at du ane ikke, det e nesten uforsvarlig kor fort æ klare å rette opp ubalanse og tenke «jaja». Æ kom plutselig på koffor æ blei lesbisk i utgangspunktet (mest problematiske setninga ever? Ja, men du vet ka æ mene). (pene pene folk. sukk) Æ nynna på Ani DiFranco når æ våkna («you are a miracle, but that is not all»), æ hørte på Panic at the Disco resten av dagen («when the sun fell in love with the moon»), sånt som skjer. Æ e dårlig på samisk og det plage mæ. Men æ e god på norsk og du skulle bare visst kor mye bedre det æ les blir.

Æ vet alt, gjorde nokka utilgivelig, og mangle egentlig bare en vinkling for å skjønne den uendelige historien. Dog, det e den vanskeligste vinkeln (litt som Johan Harstad som utsett det verste til slutt), men. Det e en kjedelig historie, men den e endeløst relevant. Æ vurdere kor bredt æ burde smile til noen, klare ikke å slutte å fnise og ler bestandig av mine egne vitsa. (æ va begynt på universitetet før æ endelig fant noen som lo av vitsan mine, æ like det) Æ skreiv Ab Via og Nord-Norgebanen og variere bredt mellom å si ting som «men du e jo musén min» og «det e da ærlig talt ikke et stort tap at du skal flytte». Æ like å skape forvirring, men det e ikke så farlig.

Uansett, i går sa æ «så lenge vedkommende e kledd som kvinne ser æ ingen grunn til å identifisere dem som nokka anna enn kvinne» (æ vet ikke om æ mene det, men æ tror det e det æ mene) og «du grønne glitrende studentstyreleder!» og hadde du skjønt ka æ prate om hadde du vært [sinnssykt engasjert]. Humoren min e av Utropia-typen (forblir sådan) og det. Det tære. Det tære hardt. (men fortsatt ironisk. Dog, bare vent)

(æ vet at du ikke skjønne nokka, har mine tvil til om du les det her, men håpe du ser subtexten, håpe du ser allusjonan til «æ tenkte på dæ når æ skreiv det», sjøl om det ser ut som om æ bare tenke på mæsjøl. du e så proto-typen/definisjonen på alt æ vil ha (alle de sære småtingan ingen vet at æ like) at æ ikke helt vet kor æ skal begynne. skummelt)
Din Siri

«Bare innrøm det, du har et ubevisst ønske om å ligge med Mads [Treblig]»
«æ har et ubevisst ønske om å ligge med de fleste, så det gjør da ingen forskjell.

Æ e en feminist. For fokker.

Øyvind Mikalsen12 kom vandranes inn på desken og sa «Gaski, æ skjønne ikke kommentaren din!», og det første æ tenkte va «fy faen, æ elske det når folk bruke etternavnet mitt når dem snakke til mæ»3, mens æ svarte «men det e da ikke min feil at du ikke kan lese.» (også sa æ «æ kan lage en Unge Høyre-oversettelse»4) (æ, bare, noen ganga satse æ visst på at fremmede folk skal like mæ på tross av alt æ sir. Æ vet ikke helt om det funke)

Det viste sæ etterhvert at avsnittet han hadde problema med (æ tror det va bare ett, dog, det e kanskje optimistisk?) va følgende

Det finnes sikkert en ganske stor andel (teite) menn som ikke tenker på kjønn, fordi de ikke må – det kan jeg til og med forstå, selv om jeg ikke har forståelse for det. Men kvinner som ikke ser at omgivelsene forholder seg til dem i forhold til deres kvinnelighet – eller mangel på sådan – må være, som venninnen min sa, litt blåst. Eller bare helt uendelig optimistiske.

Og, OK, greia e, når han leste det, og sa «så du mene at menn e normalen og kvinne bestandig e kvinne?» (nokka sånt, det va ikke det han sa, æ feil-frasere muligens mye, det e litt verre enn parafrasering, tror æ), så endte æ opp med å si «Ja?». Fordi det virke kjempelogisk for mæ. Kjempelogisk og uunngåelig. Men æ tror ikke æ klare å forklare koffor det e kjempelogisk. Fordi det e så åpenbart.5 Men den logikken fungere jo ikke bortsett fra i mitt fine lille hode, så. Hjelp? Æ mene (å gud, æ hate det her spørsmålet), e det bare mæ? Det kan det jo ikke være, såpass nekte æ å tro.

E det en sånn greie menn ikke kan skjønne? Fordi dem ikke e nødt til å tenke på kjønn? E det preposterous (av alle ord å glemme på norsk) av mæ å anta at alle andre kvinne/jente i hele verden e nødt til å tenke på kjønn? Det e det jo, men, kor mange e det som ikke tenke på det? Ikke nødvendigvis i en feministisk kontekst, men mer enn sånn «se, han fyren stirre på mæ, han e full, å fryd» (fordi dem vet ka som kommer), fordi du vet at det faktum at du e jente gjør at fulle menn godt kan legge to og 1/2 sammen, få fire, og bestemme sæ for at du vil ha sex med dem, eller i det minste snakke med dem.

Æ endte opp i en situasjon på fredag kor æ blei sittanes å se på at Benedikte blei snakka til av en godt voksen, godt full mann, uten at det egentlig va nokka æ kunne gjøre (bortsett fra å sende ho sympatiske smil og skuldertrekk, ka kan du gjøre, liksom?), og det va i og for sæ. Ikke greit, selvfølgelig ikke, men engangstilfelle nok til at du tenke «jaja, stapfull Ølhallen på en fredag.» På søndag va æ på Verdensteatret, da va det en mann som satt sæ ned ved tre jente og snakka til dem. Snakka på dem, egentlig, for dem prata ikke til han. Og dem så på hverandre, og fyren bak baren kasta et blikk bort dit før han tydeligvis bestemte sæ for at dem fikk klare sæ sjøl. Ihvertfall inntil mannen gjorde nokka ubehagelig.

Og det e nokka der, en tanke æ ikke helt får fatt på. Kor mange ganga har du blitt spurt av fulle menn om du vil ha selskap? Om koffor du sitt der helt aleina? Om koffor du bla bla bla. Kor mange ganga har du endt opp med å late som om du høre på noen du ignorere, fordi du tenke at det e en overhenganes fare for at du blir kalt en bitch om du gir tydelig uttrykk for at du ikke vil snakke med vedkommende? (på torsdag kom det en fyr bort til mæ og Elisa, han sa «hei jente, vet dokker ka?» «… ka da?» «Æ e livsfarlig», korpå æ sa «da foreslår æ at du går videre». Og det e jo, sånt skjer. Men det e litt deprimeranes at æ blei overraska når han faktisk sa «OK» og vandra videre.) Kor mange ganga har menn du e sammen med sagt «du får bare overse han, han går nok etterhvert»? Kor stor e sannsynligheta for at dem aldri har tenkt på kor galt det hele kan gå?

(kor paranoid høres æ ut på en skala fra en til ærlig talt?) Æ e ikke en tilhenger av essensialisme, æ tror ikke det e nokka ultimat kvinnelig i et menneske, men æ tror at kvinne (enten dem e biologisk eller selvbestemt) ende opp med noen kulturelle norma menn ikke ser. Æ va på tur, i Edinburgh, helt aleina, og endte opp i en situasjon kor æ tenkte «OK, om noen angrip&voldtar mæ nu, så har æ ærlig talt bare mæsjøl å skylde på», fordi det va skumring og æ gikk litt feil og endte opp på et gudsforlatt sted og måtte vandre langs en godt skjult vei langs en elv for å komme mæ til riktig busstopp. Og ka har æ gjort for å fortjene å måtte tenke sånt, sånn bortsett fra å være jente? (det personlige e politisk, vet du)

(æ tror, i en bisetning til det hele, at det e enklere – og mer sosialt akseptabelt – å angripe Hillary Clinton for å være kvinne enn å angripe Barack Obama for å være svart/afro-amerikansk/ikke-hvit.)

Uansett, mitt favorittøyeblikk kom når Andreas sa «han har nok et skap fullt av medisinsk framgang» etter at noen nevnte nokka om noen som ikke skal navngis og med.fak og sånt, og æ brøyt ut med «Det e den fineste fornærmelsen æ noensinne har hørt!» (Litt tidligere sa æ «det e det fineste komplimentet æ noensinne har fått!» når tidligere nevnte Mikalsen sa «Du skriv komplisert og vanskelig og æ skjønne virkelig ikke ka du mene». Fordi æ e enkel å glede:>)

___
1Ka e det med enkelte folk som gjør at du referere til dem med hele navnet demmes, uansett?

2Æ diskuterte med Inge og hevda at æ bestandig har rett (fordi æ bestandig har det, på det meste), og ti minutta seinere va æ veldig sikker på at han hete Mikaelsen, så Inge brukte resten av dagen på å svare «ja, på nesten alt» hver gang æ sa «du vet æ har rett» (det skjer merkelig/bekymringsverdig ofte når æ prate med Inge..)

3Æ vet ikke helt koffor. Bare. Æ har et lidenskapelig forhold til etternavnet mitt, tror æ.

4Hemmeligheten her e vel at æ egentlig like Unge Høyre-gutta. Æ mene, æ like dem best når dem ikke sir nokka, men. Dem e så gjennomført, og æ blir så fascinert. Også likne dem på hverandre, på en sånn udefinerbar måte.

5Æ prøvde å finne ut av katti æ begynte å definere mæsjøl som feminist. Og æ vet ikke. 15? 14? Så lenge æ kan huske? Æ kan i det minste ikke huske et punkt i livet mitt kor æ oppfatta kjønn og visste ka feminisme va og ikke tenkte æ va feminist.

nokka mer– eller mangel på sådan –, æ elske den linja. Og æ sendte en liten tanke til alle de her små ungdomsskoleberten som ser på mæ som om æ ærlig talt bare burde ligge under en stein, fordi kvinnelighet e femininitet og en snever definisjon som sådan, og æ håpe dem voks det av sæ, men æ har mine tvil.

kvar gong eg rør meg er det ei kvinnerørsle.

Det e ett eller anna med Third Eye Blind som får mæ til å sende vakre tanka til min indre 14-åring. Ett eller anna i det her tilfellet vil si at æ kjøpte den første CD-en demmes mens vi va i Lafayette, CO når æ faktisk va 14. Eller kanskje æ kjøpte den når vi kom tilbake til Tromsø? Uansett, den dukka i det minste opp den gang da. Sukk. (det og Erykah Badu. Og en kjøretur fra Boulder til Lafayette (det va ikke så langt, kanskje tyve minutt?) kor en radiostasjon hadde premieren på det nye albumet til Shania Twain.) Æ huske så lite fra det halvåret, men det va fint, tror æ. Fascineranes. (og æ blei tvunget ut av skallet mitt, til en viss grad, hvilket jo ikke skada i det hele tatt. Æ lure på kordan det hadde gått om vi aldri dro?)

Poenget der va vel hovedsaklig bare ♥ shuffle på iTunes ♥

***

mæ: […] tenk om æ fant en samisk nynorskbruker. Da hadde æ erklært min udødelige kjærlighet og krevd at vi gifta oss med en gang! Snakk om en minoritet i minoriteten…
Tor Håvard: Og som e lesbisk i tillegg.
mæ: Nja, om æ først fant en samisk nynorskbruker tror æ ikke det hadde vært så farlig om det va en mann.

Inge: Du er litt som å ha ei papegøye på skuldra..
mæ: men i stedet for å si «Polly vil ha kjeks» sir æ «Inge e teit» og «[…] kan ikke skrive»?

Inge: Kjem du på Attac-møtet?
mæ: Nei, æ skal på restaurant.

(og det, mine venna, e Siri i et nøtteskall. Et Unge Høyre-liv i en SV-hjerne, tre-retters Store norske fiskekompani-besøk i stedet for politisk korrekte Attac-møta. Sånt som skjer.)

mæ: det blir nok ikke nokka vettig av mæ.
mora mi: nei, ikke med mindre du får et ufortjent litterært gjennombrudd.
mæ: Det hadde ikke vært ufortjent.
[mora mi: det har du rett i.]

mæ: Horoskopet mitt sa æ skulle ta mæ tid til å se på vakre ting i dag… *chinhands i retning Inge*
Inge: ååå.. […] Det hadde hørtes heilt utroleg creepy ut om du var ein gamal ekkel mann eller noke slikt.

Kjersti: Jeg skulle hilse fra Daniel i Grus og si at han syns du skriver bra.
mæ: Hils tilbake og si takk. Og at æ syns Grus burde skaffe sæ en korrekturleser.
[Inge: buurn.] (det va egentlig ikke slemt ment heller, æ bare tenkte ikke over at det va en dårlig kombinasjon:D)

***

[kjærleik ii leat leaika] (!!!)

(æ kunne sagt «æ [følelse A] og [komplikasjon B], og det e i og for sæ greit nok, men [handling C], og derfor [reaksjon D] og [paranoia], og nu [ettereffekt E], så [total mangel på konklusjon F]», men… Æ vil forsåvidt påpeke at [komplikasjon B] har ført med sæ reaksjonen «[religiøs term G], da må æ [handling H]. Igjen.» Sånn e livet.)

***

Og det vakre, vakre Utropia-seminaret. Som va gode greier, bortsett fra at æ holdt på å bryte ut med «DET E DET Æ HAR SAGT DE SISTE TO ÅRAN FOR HELVETE» når Gunnar Sætra mente at vi har kjedelige overskrifte og tørre ingressa. Sukk. Det e ingen som skjønne at det ikke e nokka galt i spekulative titla og ingressa, så lenge det føre til at folk les hele saken. Og egentlig skulle æ knø mæ på fest og sånt (særlig tatt i betraktning at æ enda har tilgode å besøke kuben), men. Gud, så lei menneska. Så æ og Alexander satt på VT og kompani-misererte før vi dro hvert til vårt, og resten av kvelden har æ surfa på nettet og hørt på musikk, og det e helt utrolig deilig. Æ har truffet menneska stort sett hver dag i nesten to uke i strekk, og eneboertendensan mine tåle ikke sånt, så i morra skal æ være aleina, og muligens bare sitte hjemme. Med mindre æ snik mæ på VT igjen. (kaaaffe! Og den pene mannen som pleie å være der nesten hver søndag! En av de to! :D) (æ skulle ønske æ kunne finne en måte å kombinere min reint estetiske nytelse av vakre menneska med ønsket om ikke å bli sett rart på fordi æ stirre. Det e litt vanskelig.)

(eneboertendensan mine har nemlig den ulempen at æ like menneska så lenge æ e sammen med dem, men når æ da får et øyeblikk for mæsjøl, så blir æ totalt utmatta og ute av stand til å tenke. Og det ødelegg for lesing, skriving og pensum. og sånt. Så. For the sake of my brain, og greier.)

(og nu kommer Tora til å klage på at ting ikke heng sammen. Igjen. SUKK! Æ har en mangefasettert hjerne, OK? :D)