Å gi den samiske vreden en plattform

Æ traff på Anne Oterholm på Kulturrådets årskonferanse, som æ deltok på fordi den i år hadde temaet «Samisk vrede» og som vi alle vet e jo det sånt æ like. Anne va læreren min på andreåret på forfatterstudiet, så æ vurderte nesten å ikke hilse på ho, ens ærend for å slippe å svare på spørsmålet «skriv du fortsatt?»

For svaret e jo åpenbart nei. Æ sa «du vet, fast jobb» og ho sa «ser den» og sa at ho likevel synes æ burde skrive fordi det prosjektet æ skreiv på e et ho synes burde finnes i verden. Og æ e jo i og for sæ enig. Ikke bare om akkurat det prosjektet, men æ e sjølhøytidelig nok til å tenke at ting æ skriv av og til burde finnes i verden fordi det e ingen andre som skriv dem, ingen andre som dele mitt utgangspunkt, veldig få andre som bevege sæ i det rommet æ bevege mæ i (som vi har vært inne på før: en same gjør nokka nerdate e automatisk = nokka veldig få andre gjør, det e ikke det at mine interessa e så smal og ulidelig interessant), og det e grunn nok til å fortsette å oppholde mæ der.

Flesteparten av grunnan til at det har blitt så stilt e kjempebanal: æ skriv best på offentlige plassa, men æ gidd ikke drasse med mæ en datamaskin (og æ blogge best når æ skriv på tastatur for da går fingran nesten like fort som hjernen), æ gidd ikke tenke på ting når æ ikke e på jobb, æ foretrekk å diktere blogginnlegg og dype tanka når æ står i dusjen og enn så lenge finnes ingen som e villig til å transkribere det for mæ. Æ blei ikke lei det samiske, men æ visste ikke lenger kordan æ skulle si nokka æ ikke allerede har sagt i minst fjorten blogginnlegg før. Men det funke ikke sånn: fra nu av tilgir æ mæsjøl alle repetisjona. Æ blir aldri ferdig med å snakke om det samiske og da må æ gjenta mæsjøl. Da må æ tenke de samme tankan om igjen.

Æ va på Kulturrådets årskonferanse og hørte nordmenn fra etablissementet si at det e viktig å gi vreden en platform. Den samiske, æ tror ikke dem vil arrangere årskonferanse om sinte kommentarfeltmenn. Den velbegrunna vreden, den som e kunst av Carola Grahn. Kunst dem lage bærenett av, kunst dem kan låne tittelen på. Den samiske vreden fascinere dem fordi dem kan forstå den – se, kolonialisme! Se verdens ondskap! Se se se de sure saman, det e lov å være sur når pokkers Siv Jensen e en idiot, statsbudsjett eller ikke, når Siv Jensen kler sæ ut som indianer mens oljefondet støtte undergravinga av indiansk kultur, sånt kan man være vred over – men æ vet ikke om dem skjønne. Torill Olsen/Jensen/Hansen?, nokka sånt, sa at den samiske vreden e en advarsel, og hver gang ho snakke himle æ med øyan, sorry ass, men ho laga en kjempebanal dokumentar om helbreding kor ho skjærte i sæ sjøl for så å prøve å stoppe blod, enhver idiot forstår jo at det ikke fungere, ka slags guddom stoppe blodet i et sår du har laga for å kunne stoppe blodet i det?, ikke en æ hadde orka å tro på, og av og til skal det ikke så mye til for at æ slutte å ta folk alvorlig og når æ først har slutta så begynne æ ikke igjen, æ vet det e et usympatisk trekk – men vreden e en advarsel sa ho og æ bare «hæ? Om ka?», for æ tror ho tenkte ho skulle holde et flammanes innlegg, men det va mer en flau bris.

Det e i og for sæ klart at den samiske vreden e et tegn på at ting e uperfekt, og man treng ikke være sosialantropolog for å se at måten staten behandle oss e utilfredsstillanes – særlig sant med en konservativ drittregjering men ikke mye mindre sant med en mindre høyrevridd fjottregjering (kæm e alle de her folkan som stole på politikera?, æ skjønne ikke kordan dem får det til) – men ka tror dokker blir de reelle konsekvensan? Kanskje vi lenke oss sammen et sted eller ti i tilfelle for mange naturinngrep, kanskje havne en bråte av oss i fengsel for ting alle fornuftige menneska burde skjønne man må slippe å krangle for, kanskje stevne vi staten for menneskerettighetsdomstolen for brudd på paragraf 108, kanskje proteststemme vi til valg, blir Sametinget mer ytterligåanes (og dermed enda lettere for regjeringa å ignorere), kanskje kanskje kanskje. Og æ sier ikke at vi treng å ta lærdom av baskiske separatista, det e vesentlige forskjella mellom Norge og Spania, heldigvis. Vi må forklare andre urfolk at nei, situasjonen i Norge e ikke lyserød og perfekt, må vi forklare at ja, det finnes lovparagrafa og eldgamle retta, men det hjelpe lite når staten ignorere alt.

«Vi ville gi den samiske vreden en plattform», sa en av ikke-saman på scenen i går, «det e viktig at vi får høre om den», og der har du oss: urfolkssinne som e akkurat legitimt og velfungeranes nok til at det gjør sæ som årskonferansetema. Dem e full av vrede, men dem gjør det så vakkert, det e så forståelig, klart dem e sint, dem e jo tvangsfornorska («hadde du vært stolt av å stamme fra vikinga?», spurte ei æ kjenne mæ en gang, for femten år siden, og det tenke æ fortsatt på, æ vet at #notallnordmenn, men mange nok). Mathias Danbolt skulle gi den ene halvdelen av den akademiske avslutninga, og han snakka om vårres hundreårsjubileum og så snakka han om det danske hundreårsjubileet som også skjer i år, hundre år siden dem solgte kolonien [ett-eller-anna] til … USA?, noen, hundre år siden man kunne vaske av sæ den stolte norsk-danske slavehandeltradisjonen, men det gidd vi ikke snakke om i Norge, fordi hallo, vi va undertrykt av danskan, det va ikke som om folk reiste fra Tromsø for å kunne dra til langtvekkistan for å selge slava, dét va ikke vårres feil. Ikke va forsnorskninga noen sin feil heller, ka kan vel vi gjøre med ka forfedran vårres har gjort galt, arvesynden e avskaffa, vi e jo ikke katolikka her i landet.

Det e ikke fornorskning at folk ikke lære samisk på skolen, det e et resultat av uheldige lærerprioriteringe og -utdanningsmangel, man kan ikke tvinge folk til å være samisklærera; det e ikke fornorskning at samisk kunst ikke finnes i kunstinstitusjona i Norge, man må prioritere pengebruken knallhardt og det finnes bestandige viktige verk å anskaffe; det e ikke fornorskning at oversettelse av materiale til samisk ikke prioriteres før noen blir sint og krangle på det, det e oversettermangel og man må jo prioritere; det e ikke fornorskning at Saemien sijte og Beaivváš og RiddoDuottarMuseat ikke får penga til nye bygg, det e knallhard prioritering av verdien av offentlige bygg og kor det e mest logisk å sette dem opp (Snåsa, Kautokeino og Karasjok e ikke bærekraftige plassa å bygge på); det e ikke fornorskning at finansministeren troppe opp i et halvhjerta indianerkostyme mens pengan ho e ansvarlig for brukes til å ødelegge urfolksjord, det e karneval og karneval e gøy og liminalfasen betyr at det ikke e lov med kritiske diskursa, ærlig talt; det e ikke fornorskning, for det har vi slutta med, det har vi sagt e et tilbakelagt kapittel, det har til og med KONGEN beklaga, det e politikk og politikk e demokrati og det e så få samer igjen at det ville være optimistisk å tro at vi e nokka man må ta hensyn til i et demokrati. Men det e greit at vi e sint, vi e så søt når vi vise vrede.