å leite etter nokka

by

æ har det bra, det va bare det

Æ bor på Mo nu. Æ flytta til Mo i Rana for en drøy måned siden (en måned og tre daga for å være nøyaktig), og om to daga har æ hatt fast jobb i nøyaktig én måned. Ikke bare fast jobb, men fast jobb på Nasjonalbiblioteket, kor æ jobbe med samisk bibliografi. Æ va på introduksjonskurs i Oslo i forrige uke – sammen med folk som har jobba omså kor lenge på NB, fordi mange av dem har gått fra vikariata til fast jobb – og på et tidspunkt spurte noen «ka e jobben din?» og æ sa «æ vet ikke helt enda.» Æ satse på å finne ut av det sånn etterhvert,

men i dag fikk æ lære mæ litt mer om katalogisering, om bibsys og koda og $a $b $c og $æ – og æ har enda ikke sagt et ord om kjønnskodinga, for æ skjønne det statistiske behovet, men at det ikke finnes en $æ o, i stedet for bare m og f. Sånne ting lure æ på, her om dagen beit æ i mæ en heteronormativitetsvits fordi æ ikke vet om de andre på seksjonen e moden for sånt enda, men i dag sa æ «det e ofte lettere å drukne enn å svømme», så æ e ikke helt forstumma.

Æ prøve å la være å si ke og kelessen og bættele, men det hold hardt, særlig når æ snakke med mæsjøl, og mens æ va i Oslo hørte æ at det dukka opp en e et sted kor æ ellers ikke ville hatt den, og æ tok mæ i å tenke at det e helt greit. Det e ikke som om dialekta mi e nokka fornuftig fra før av, koffor ikke legge til noen e:a, for virkelig å få blanda sammen alt.

Æ prøve å venne mæ til å ta bussen til jobb ti over syv, og sjøl om ti over syv e gruelig tidlig e det også ganske fint å være på jobb før klokka blir åtte, å kunne dra hjem før klokka blir fire – æ bor på Båsmoen, for dem som kjenne Mo, og det tar en stund å komme mæ til og fra jobb, siden æ fortsatt ikke har hverken bil eller sertifikat, æ har sagt «det kan jo hende det endre sæ etterhvert», og det kan jo hende det endre sæ etterhvert, men æ vet ikke,

og i dag slo det mæ at æ får like mye i lønn hver måned. Det skjer ikke bare én gang, det skjer hver gang, det har æ aldri opplevd før, æ lure på kordan det blir? Æ har en stabel uleste avise på spisebordet, æ e nærmere to måneda på etterskudd med lørdagsavise og alt sånt, æ satse på at det går sæ til, æ satse på at æ kommer mæ ajour etterhvert, når æ slutte å være så nyinnflytta, når det slutte å være vinter hele tida,

det går snøskred fra taket på ene sida av huset, i dag da æ kom hjem hadde det nesten nådd døra, æ bor i en kjellerleilighet, æ fant spaden og gravde bort det verste, før eller seinere må det jo smelte, æ satse på at det skjer snart, skjer etter påske,

det e blitt lysere enn det va da æ flytta inn, nu blir det ikke så fort mørkt, nu e det lyst når æ kommer hjem nesten uansett kor treg æ e, og æ har fått lånenummer på depotbiblioteket, det e så mange bøker at æ ikke vet kor æ skal gjøre av mæ, og æ e blitt lovt å få se fjellet en dag, å få se inni fjellet, på bevaringssamlinga og det ane mæ at æ kommer til å ville gråte når det skjer, det e hele kulturarven, det e omtrent så nært gud æ tror det e mulig å komme inni et fjell.

Og æ vet fortsatt ikke helt ka jobben min handle om, bortsett fra det æ har skjønt så langt, bortsett fra 651 og 687 og å finne ut ka folk hete på folkeregistersk, ikke samisk, å finne ut av kæm noen e når dem hete det samme som mange andre, men æ satt på introduksjonskurset i Oslo og tenkte på en femårsplan, satt der og hørte på fag og formidling, massedigitalisering, film og musikk, pliktinnleveringa (ikke tvangsinnkrevd som æ tok mæ i å tenke før æ starta), fagforeninge og folk,

æ vet ikke om man kan bli forelska i en arbeidsplass, kan man ha en bryllupsreisefase med en arbeidsplass, det kan man sikkert, og det e der æ e, og noen ganga, av og til, overraskanes ofte, slår det mæ at sånn e det, sånn passe æ inn her, sånn tror æ man kunne tilpassa det, sånn tror æ man kan gjøre, æ kan gjøre, og det finnes muligheta, for mæ, på Mo, æ finn fortsatt ut av dem,

greit nok at æ har flytta til et sted kor det ikke går bussa på søndag, men æ tjene penga nok til å kunne ta taxi ved behov og folk e så hyggelig her, overveldanes mange sjåføra stoppe for at æ kan gå over fotgjengerfeltet, det går en gang- og sykkelsti hjemmefra helt til jobb, og æ kan sykle i sommer, sjøl om æ ikke vet om æ gidd det, men æ kan kjøpe mæ en sykkel og sykle plassa, æ har en leilighet med plass nok til mæsjøl og noen som vil komme på besøk, æ har en kjøkkenbenk som ikke blir ryddig uansett ka æ prøve, æ står opp klokka seks på morran og det føles litt som om æ prøve et liv som egentlig tilhøre noen andre, noen som kan sånt, det føles som om æ gikk fra å være en søttenårig slask til å bli en femtiårig loner på to måneda, men æ bor på Mo nu, æ har fått mæ jobb, æ har det fint. Det va bare det æ ville dokker skulle vite.

by

Det e ingen kam å snu

Æ vet ikke koffor æ begynte å tenke på det, men i forrige uke en gang strøyk tanken forbi mens æ va på tur fra punkt A til punkt B, og siden den gangen i forrige uke har den vært i skjul inni mæ, som nokka æ burde skrive, men glemte å holde tak på (vi arrangerte en konferanse, æ hadde litt anna å tenke på). En gnaganes følelse av at det va nokka æ ville formulere, men at det nokka glapp, før i går, da æ va på tur fra punkt A til punkt B – kor punkt A e busstoppet ved Wito og punkt B e 4 roser, og turen går langs Grønnegata – og kom til tunnelinngangen.

Det ligg tjukt av snø der, for øyeblikket – vel, kanskje ti cm, tjukt til å være bygate, ingen oppvarma asfalt der – og æ stoppa opp i tankan mine, og lurte på om det kanskje ligg en kam under snøen der et sted.

Æ skreiv et blogginnlegg, for en stund siden, i fjor, om en periode med kam – her, «menn med kam og anna som ikke finnes» – og det æ aldri kom så langt som til å legge til der va at ni daga seinere dukka det opp en kam til, dokumentert her på twitter.

Æ har hørt den her teorien før, æ tror nok den stemme: når man oppdage nokka vil man finne det overalt. Høre du om et sted for første gang, på en måte som gjør inntrykk, vil du oppleve at du plutselig ser referansa til det i en hel masse forskjellige situasjona. Har du tenkt at du vil reise til Santorini e det ikke måte på kor mange medie som anbefale å reise til Santorini. Har du nettopp lært eller oppdaga et ord – nokka litt sært, som sporenstreks eller kakofoni – vil du se det ordet i konteksta kor du ikke forvente det.

Og om du vandre rundt i Tromsø by og forvente å finne en kam, så finn du dem. Tenke æ. Men samtidig tok æ mæ i å lure på koffor æ eventuelt slutta å leite etter dem? Gjorde æ det? Tok æ den røde kammen som dukka opp rett før jul som det ultimate kamfunnet? Det va kulmineringa av nokka som ikke kunne fortsette, hjernen min kortslutta og slutta dermed også å leite? Va det sånn?

Det e mulig, det e mulig at hjernen min kortslutta, tok juleferie, og bestemte sæ for heller å henge sæ opp i nokka morsommere, kanskje æ slutta å se ned i bakken og heller så på skyan?

Eller kanskje æ tolka alt feil, den gang i november? Kanskje det ikke va et slags tegn fra oven om at det finnes en mann med kam der ute et sted, du må bare nærme dæ han, sakte. Kanskje det heller va et tegn fra oven om at «Siri, du må bare greie dæ sjøl.» (Kanskje oven vet at æ tar hint bedre når dem e pakka inn som dårlige ordspill?)

Kanskje kammen forsvant etter at æ motvillig, ubevisst tok hintet? Ka gjør man med en rød, transparent kam, liksom? Kordan kan man forholde sæ til nokka sånt? Bedre da å la alt fære, la det ligge.

Kanskje tegnet fra oven ikke handla om å prøve å finne en mann med kam, noen til venstre for halve Sp, alle de her små detaljan æ kunne konstruert av et menneske som har en kam i baklomma – kanskje æ leste en bokstav for lite i det? Kanskje æ skulle snuble over den ene kammen etter den andre i et forsøk på å minne mæ på at æ burde la skammen ligge der, æ burde legge igjen skammen sammen med en og en svart kam, kanskje æ blir et lykkeligere menneske om æ e et mer skamløst menneske?

Kanskje tegn fra oven av og til kommer i form av en rebusoppgave, kanskje æ ikke fikk med mæ at æ burde legge til en s i sammenheng med hvert funn? Det e en mulighet, det som alt anna. Æ kom bare til å tenke på det her en dag. Æ leite uansett ikke etter en kam lenger – æ leita forsåvidt aldri, æ bare fant dem.