A Lover’s Discourse

by

To ting æ gjorde i 2006, det her føles nesten som nostalgi.

Æ leste Roland Barthes i forrige uke. Æ skulle egentlig gjøre fjorten forskjellige fornuftige ting, men så plukka æ A Lover’s Discourse ut av bokhylla tidlig på morran og visste at det ikke kom til å skje. Man kan ikke lese A Lover’s Discourse og være fornuftig samtidig, om man les den må man ta sæ tid til å stoppe opp, å sukke tungt, å stirre ut i lufta og lure litt på kordan det kan ha sæ sånn at den her gamle, døde, franskmannen har stjelt alle tankan du noensinne har tenkt. Eller, det e i hvert fall sånn om du e mæ (hvilket du jo ikke e, men æ har det sånn).

Et sted i boka, æ les ikke hele lenger, fra ende til annen lenger, æ blar, den e delt opp i fragmenta – det e ærlig talt undertittelen – så man kan lese en del om obsession her og en bit om adorable der. Den finnes på norsk, sånn i tilfelle det hjelpe på, i tilfelle du vil lese sjøl? Men et sted i boka, et sted som æ nok har lest før, men ikke har tenkt over tidligere, stod det at det å savne noen e å stadig glemme dem, for så å bli påminnet det hele, du savne dem bare etter at du huske at du har glemt å tenke på dem. Og det slo mæ som en utrolig vakker tanke – som så mye anna som slår mæ i den boka, den e full av utrolig vakre tanka – fordi det føles som tilgivelse: Du har kanskje ikke tenkt på mæ, æ har kanskje ikke tenkt på dæ, på en stund, men når æ kommer på dæ igjen, når æ plutselig huske det, kjenne æ kor mye æ savne dæ, kor mye æ lengte. (Eller du lengte, æ vet ikke om æ lengte; æ e tydeligvis ute av stand til å holde mæ til et pronomen – eller ka pokker dem nu enn hete – av gangen)

Eller kanskje æ har det sånn med Utropia? For øyeblikket slit æ litt med å lese Utropia, æ tenke som regel ikke på den, men av og til kommer æ på kordan det va den gang han eller ho eller [den spesifikke personen] jobba der, kordan det va mens æ va aktiv deltager i å få laga en avis (fordi æ hang mæ opp i alt æ ikke hadde nokka med), og æ savne det. Æ stille mæ ganske likegyldig til Utropia som den e – sjøl om det gjør litt ondt å innrømme – men æ savne avisa som den va da æ kunne ta ansvar for den, sjøl om æ aldri va ansatt der.

Men æ tror æ skal vente litt til med å lese mer Barthes, det tar så mye tid, og æ har ting æ burde gjøre. Sukk.

by

Drit i havet og døden, æ tenke på Vigdis Hjorth og kjærligheten.

Æ va og hørte på Vigdis Hjort i kveld. Vigdis Hjort snakka om skrivetips, om kordan ho tenke som forfatter, Vigdis Hjort fortalte om anekdota som va så morsom at æ ikke egentlig bryr mæ om korvidt det va sant eller ikke. (Æ tenkte, let me admit it, på «Dear John Wayne» fordi æ stort sett tenke på «Dear John Wayne» for øyeblikket, fordi æ tenke på Sherman Alexie fordi det e sånt man gjør, sånt æ gjør – eksterne ting kom og påvirka det og sånt, men også fordi æ gjenoppdaga «Dear John Wayne» og alt i den novellen e livsmottoet mitt – kor Etta Joseph sir «[Well now, an Indian has to keep her secrets, or she’s just not an Indian. But an Indian a lot smarter than me once said this: If it’s fiction, then it better be true.]» og det va det æ tenkte, «Kjære Vigdis Hjort, favorittforfatteren min har skrevet «it’s a good lie. Charming even.», og du e levendegjøringa av akkurat det, akkurat nu – det e bra, det går bra.»)

Og Vigdis Hjort snakka om kjærlighet, ho snakka om Anne + Jørgen = sant og den boka e fortsatt boka æ har lest flest ganga i livet mitt så langt, muligens fordi æ nesten aldri les bøker om igjen, muligens også fordi den e ganske kort, mest sannsynligvis fordi det e den første boka æ huske å ha lest som æ huske rørte nokka i mæ – den snakka til mæ, om livet, om kjærlighet, den tok min barnslige, barnlige smerte på alvor, og det va ting ho sa i kveld som nesten fikk mæ til å gråte fordi Vigdis Hjort tok sin egen barnlige smerte på alvor når ho skreiv den, og det e ganske fint.

Og Vigdis Hjort snakka om livet, om opplevelsa, om oppfattelsa av øyeblikk på måta som ga mæ lyst til å være forfatter. Ho ga mæ lyst til å ville skrive romana, til å gjøre nokka med alle øyeblikkan æ har plukka opp i løpet av livet mitt – og æ vil skrive, æ vil leve av å skrive, men æ har enda tilgode å oppleve at æ vil skrive romana, eller fortellinge om nokka; æ skriv om mæsjøl, æ skriv fakta, stort sett, muligens legg æ til litt, fjerne nokka, men æ skriv personlig sakprosa (det e det blogging e, for mæ), men æ fikk lyst til å skrive romana av det Vigdis Hjort sa, fordi æ vil gjøre med andre det Vigdis Hjort gjorde med mæ.

Men aller mest vil æ skrive om kjærlighet (og Vigdis Hjort snakka om å skrive erotikk: «når noen tror jeg skriver erotikk fordi jeg har meg så mye, er det helt feil, det er mangel på fysisk kontakt» og om kjærlighet på sånne måta som ga mæ lyst til å lese Roland Barthes» A Lover’s Discourse og Anne + Jørgen = Sant – e det mine to definerende verk om kjærlighet? E det et godt tegn? (Sannsynligvis og neppe)) og om første gangen æ va så forelska at det gjorde ondt, skal man først snakke om kjærlighet, e det ganske mye man kan si