Æ tenkte æ skulle sette mæ ned og lese litt i en semifagbok, for å få hjernen min til å funke igjen. Koselesing med fag som ikke helt e mine, det burde være bra. Men nei, det visste sæ ganske fort at Ronald J. Pelias» A Methodology of the Heart: Evoking Academic & Daily Life ikke va boka for mæ. Æ fant noen fine sitata i den, men æ skumma mæ gjennom mer eller mindre hele på knappe førti minutt. Ikke det, æ betalte tyve krone for den, antakeligvis, som del av et posesalg på Akademisk kvarter for en stund siden, så det va ikke en veldig stor tapt investering.

Men kjedelig va det jo – fordi æ hadde et håp om at den skulle snakke om å kombinere livet og akademia, å kunne være et akademisk begrunna følelsesmenneske, den typen ting. Men den handla stort sett bare om fyren som har skrevet boka. Og han sa i innledninga at han håpa de historian han hadde å fortelle kunne være interessant som en inngangsportal til kordan å være akademisk og menneskelig. Men dem va stort sett bare uinteressant, for mæ. Æ like personlige innganga til akademiske ting – uten at det burde overraske noen – men som en inngang, ikke som et akademisk poeng i sæ sjøl.

Den innehold ting som «Reflexive scholarship comes back around, points to itself in order to say this is where it stands, at least at this moment, with these qualifiers and with these questions.» Og det e fint, men så kommer det liksom ikke nokka vettig etterpå, det kommer ikke nokka mer som bygge på det, det finnes øyeblikk av akademisk teori, men dem blir avslutta før det blir nokka vettig av det.

Æ fant dog et veldig fint sitat, fra Ruth Behar, så kanskje æ heller må se om æ finn The Vulnerable Observer: Anthropology That Breaks Your Heart og se om den kan være litt mer av det æ vil ha, om den kan fortelle mæ kordan æ kan drive vekselsbruk på kæm æ e og ka æ gjør. Sitatet va «scholarship that doesn’t break your heart just isn’t worth doing anymore.» (Egentlig burde æ ha skifta fag for årtie siden, æ burde satsa på nokka uten rom for inkludering av selvet – matte, kanskje? Sånn bortsett fra at æ e uinteressert i matte. Samfunnsplanlegging, det må da være nokka? Kanskje samfunnsplanlegging hadde fått mæ unna den verste sjølopptattheten?)

Problemet nu e at æ ikke helt vet ka æ skal gjøre med den her boka? Skal æ bare legge den igjen på universitetet? Skal æ se om noen æ kjenne vil ha den? (Den har et teaterperspektiv som kanskje e interessant for folk som interessere sæ for sånt, men det e ikke mæ.)

Æ får holde mæ til Hélène Cixous, som æ leste ferdig i går. Det va boka si det.