grunnen til at æ skriv når æ skriv om teater

Nevnte æ teaterdokumentasjonskonferansen æ va på samme dagen som æ så Vidas extremas? Æ tror ikke det, æ tror æ bare nevnte middagen æ droppa fordi æ heller ville sitte stille i mæsjøl en stund etter forestillinga, men middagen va en del av teaterdokumentasjonskonferansen æ va på. Det e for så vidt et godt spørsmål ka æ gjorde på en teaterdokumentasjonskonferanse, hovedgrunnen til at æ ville delta va åpenbart ♥ teater ♥ og så tenkte æ at det ikke ville skade i et mer langsiktig perspektiv, om æ en dag må forholde mæ til samisk teatermateriale.

Fordelen va at æ konkluderte med at æ sannsynligvis ikke kommer til å forholde mæ til den typen samisk teatermateriale, fordi æ nu har lært forskjellen på det som burde pliktavleveres og det som burde gå i privatarkiv (ikke det, æ tror æ kunne ha gjetta mæ til den om æ tenkte mæ om en stund, men det e fint å få sånne ting forklart før man har tenkt over at det e en forskjell).

Og så va det mer eller mindre interessant, æ fikk gleden av å høre en skikkelig engasjert akademiker æ aldri har hørt om før snakke masse om kor fantastisk det e å ha teaterarkiv og kordan man kan forske på det og å ha materiale helt fra midten av 1800-tallet og fram til nu (bortsett fra at nu e det så mye av materialet som e lagra på formata som kommer til å være ubrukelig snart, takke oss til penn og papir), og alle mulighetan og det e få ting som gjør mæ så glad som å høre på skikkelig engasjerte akademikera fortelle om nokka dem bryr sæ om (særlig når det e humaniora og æ faktisk evne å henge med).

Og så snakka Bent Kvalvik om teateranmeldelsen som dokumentasjon og korvidt den dug til sånt. Mitt umiddelbare instinkt va nei, men så snakka han om bøkern med teateranmeldelsa han sjøl hadde lest før han begynte å skrive sånt, gamle klassikera av menn æ aldri har hørt om før (tenk kor mange menn det finnes som æ aldri har hørt om før, tenk kor mange dame det finnes som ingen engang kommer på å fortelle mæ at æ aldri har hørt om før), og kor mye han hadde lært av det, kor grundig dem hadde vært,

og det må jo være god dokumentasjon, åpenbart, når noen kan lese anmeldelsen av teaterstykket flere tiår etter at det e satt opp og fortsatt få nokka ut av teksten, kanskje til og med uten å kjenne hverken stykket eller skuespilleran eller regissøren fra før av (sjøl om æ antar kjennskap til i hvert fall en av delan kommer til å hjelpe på). Og æ har da sjøl også lest anmeldelsa av teaterstykka æ ikke har sett og ikke kommer til å se, bare fordi æ va nysgjerrig, og ganske ofte synes at æ har fått nokka ut av det, så æ vet ikke ka det umiddelbare instinktet kom fra, bortsett fra den her iboanes ideen om et teaterstykke som nokka midlertidig, nokka man ikke kan vite nokka om om man først går glipp av det.

Æ snakka med noen om det, så vidt, noen som hadde lest min forholdsvis gretne facebookstatus om Jonas av Nordland teater, og æ prøvde å forklare koffor æ like teater, men æ fikk det ikke til (noen daga bare kommer ikke ordan som man vil at dem skal komme), men det e nokka med den sympatien æ går inn i salen med, i nitti prosent av alle mine teateropplevelsa e æ sympatisk og åpen og æ vil at det skal gå godt, at alle huske replikkan sine, at vi bygge et fellesskap mens skuespilleran står på scenen og æ ser på dem, det hende at æ skulle ønske æ kunne åpne brystkassa mi og gjøre mæ åpen for det som kommer på en måte som e synlig også for andre (sjøl om det høres forferdelig ekkelt ut, unnskyld),

det e derfor æ nesten bestandig kommer til å velge teater framfor film (med unntak, selvfølgelig, men ikke så mange), muligheten for katarsis e så mye større når handlinga skjer i rommet rett foran øyan på dæ, når du sjøl styre øyan dine, ser det du vil se, mulighetan for emosjonell manipulasjon e større i film (tror æ, e ikke som om æ har studert de her greian), men sannsynligheta for emosjonelle reaksjona e større på teater, det e så lite som skal til for at æ bikke over kanten,

og en film kan man alltids se igjen, man kan skru den av og tenke «feil tid, feil sted, ikke for mæ, ikke nu» og se den en anna gang, eller aldri se den igjen, men når du har sett teaterstykket har du gjerne sett det både første og siste gang (… sjøl om det kanskje ikke e helt sant med mine teatervana de siste åran (i hvert fall før æ flytta fra Tromsø)), og æ tror det e derfor æ prøve å være så åpen, derfor æ vil se det med hele mæ (look with all of you, not just your eye som Ani DiFranco syng), derfor æ så ofte ende opp med å blogge om stykket, fordi æ vet at det kommer til å forsvinne etterhvert, det e teaterøyeblikk æ kommer til å bære med mæ i årevis (æ har fortsatt stemmen til Morten Svartveit i hodet og noen ganga sier den «det går dårlig, pappa» sjøl om æ har glemt kordan dialekta hannes høres ut), men æ les de gamle blogginnleggan om igjen og plutselig huske æ nokka æ hadde glemt av det æ synes va så viktig den gangen æ så det på scenen, en av de her bittesmå detaljan som gjorde stykket, bikka det over fra nokka æ va likegyldig til til nokka æ vil huske, nokka æ ville skrive tusen ord om,

og det e teaterdokumentasjon det også, sjøl om æ ikke helt vet om bloggen min gjør sæ i et privatarkiv, men æ har tenkt på det av og til, at det æ skriv om teater også e en viktig del av teateret (ikke den viktigste, ikke en uunngåelig del, ikke så mye som folk som har det som jobb (og det e like mye mitt valg som nokka anna)), sjøl om æ tror det kreve at man kjenne til utgangspunktet mitt, standpunktet (om alt det her blir bevart i et tusenårsperspektiv en dag kommer noen til å lese det en vakker dag og si «ka i all verden va greia med Marius Lien?» og så kommer æ til å ligge i grava eller som kremeringsaske eller gudan vet ka og rødme alt æ e god for), alt æ blogge e allerede et privatarkiv, særlig det om teater, æ e ganske sikker på at man kan lese en linje fra «gode gud, HT sett opp mye rart og æ ser det stadig sjøl om alt e middelmådig» til «det der va ikke ille» til «nu har æ sett Hamlet fire ganga og æ skulle ønske æ kunne se det minst fire ganga til, men dem slutte å vise det i dag», og æ har neppe skrevet om alle nyansan i teateropplevelsan min, ka va det som skjedde, og koffor endra det sæ fra stadig himling med øyan til hjerteskjæranes kjærleik;

tusenårsperspektiva e lenge, men tenk når æ har skrevet om teater i et tiår, eller to, tenk når æ sannsynligvis har sett hundre teaterstykka, tenk når æ går på teater og e eldre enn alle som e på scenen og i etterkant kan si ting som «ja, det e ikke rart [tilfeldig ung skuespiller] e flink, hen har nok arva det etter [forelder], æ så vedkommende først på begynnelsen av titallet, og det va en opplevelse, så det ligg nok til familien», og en gang i tida sa Oda nokka sånt som at «akkurat det teaterstykket blir jo aldri satt opp igjen, men det du skriver om det varer for alltid, så du vinner» og noen ganga tenke æ på det etter å ha skrevet femtenhundre ord om ett eller anna stykke og så synes æ litt synd på ettertida, men andre ganga trøste æ mæsjøl med det, æ har i det minste skrevet ned så mye som mulig av det æ synes va interessant, æ har gjort mitt for bevaringa av nokka som ikke kan bevares i sin helhet, nokka man bare kan bygge opp igjen i bestanddela. Og det e et ganske fint privilegium.

Å være Ofelia uten å ligne Ofelia. Hamlet på HT og teater i HjerTet.

Æ vil skrive nokka som sammenligne Hamlet med En folkefiende, som trekk linja i scenografien, eller, ikke scenografien i sæ sjøl, men måten den brukes på for å understreke de oppdelte livan. Kordan man i begge forestillingan kan se opptil flere karaktera leve sine egne liv, samtidig, uten å vite sikkert kor det e meninga at du skal feste øyan. Æ synes det e attraktivt i et teaterstykke, det e en av de grepan som gjør at æ vil se det flere ganga, fordi æ vil få med mæ mest mulig av ka som skjer og kæm som gjør ka. Og det æ virkelig likte med En folkefiende va at æ kunne velge plass i salen, at det va unummerert – sånn til vanlig like æ å ha et sted å sitte, det e enklere, da e det ikke din feil om du havne ved siden av noen, da treng du ikke tenke at du satte dæ for nært – så da æ så det andre gangen kunne æ velge et sted som va forskjellig fra der æ satt første gangen, og da æ så det tredje gangen kunne æ igjen velge litt annerledes. Det ga en slags frihetsfølelse i teateropplevelsen, æ likte det.

Man kan jo ikke gjøre det på samme måten i Hamlet – ikke bare fordi det e nummererte seta, men fordi det i En folkefiende va sånn at om du satt på et sted va det dela av handlinga på scenen du gikk glipp av, fordi du rett og slett ikke så den. Andre gangen æ så stykket satt æ mæ nært scenen, på venstre side, uten å tenke over at æ da gikk glipp av mye av det som skjedde hos Petronella Stockman, hvilket jo va synd, siden Ulla Marie Broch va en av de beste grunnan – i et hav av gode grunna – til å se stykket. I Hamlet vil det være vinkelen som e forskjellig, man vil kunne se andre bilda i speilveggen som e en del av scenografien. Kanskje kan man se mer av scenen, mindre av publikum, om man ikke sitt midt i salen, om man sitt mer til venstre? Kanskje det blir mindre distraheranes – ved gjensyn lurte æ på om æ så mæsjøl i speilet, æ konkluderte med at æ gjorde det, såvidt. Men æ tror ikke man går glipp av nokka handlingsmessig, siden scenerommet i utgangspunktet e helt flatt og uten vegga. Men likevel, man vil kanskje følge med på andre karaktera avhengig av kor man sitt (eller så e man som mæ og ende opp med å følge med på Hamlet uansett, fordi han har en nær magnetisk tiltrekningskraft); man vil kunne få et nærmere bilde av Ofelia om man sitt på venstre side av salen, man vil kunne få et nærmere bilde av Clodius om man sitt på høyre side, sånne detalja – ingenting stort, ingenting avgjøranes, men nok til at æ skulle ønske at ikke alle billettan mine va på cirka samme plass, enkelt nok. (Ida sa «… du vet ka det betyr» og æ svarte «Det e en tidagers periode der, etter at æ kommer tilbake fra Snåsa og før æ og Gøril skal på sisteforestillinga …» Alle gode ting e fire?)

Æ leste forresten Therese Bjørneboe sin anmeldelse av Hamlet i Aftenposten, og lot mæ imponere over kor mye ho hadde klart å få inn i en såpass kort tekst – referansepunkta (Bjørn Sundquist som sin generasjons Hamlet, Psycho, Bjarne Melgaard – og alt logisk og forståelig!) og Hamlet-historie og alt sammen, den va så mye bedre enn anmeldelsen i Dagbladet, som æ leste og tenkte «men … hæ?» fordi den sa så lite. Og æ skjønne at hyppige linjeskift gjør sæ i avisspalte, men når det ligg på nett ser det bare fælt ut, og ødelegg for tekstpoengan – teksten flyt ut i intet, det e litt trist. Men ja, Therese Bjørneboe sin anmeldelse va imponeranes – æ tok mæ i å ønske at æ hadde den typen teaterkunnskap å skrive fra, eller så gleda æ mæ til æ en dag kanskje har det. (sidespor: æ like å tenke på det, ideen om kumulativ læring: det her vet æ nu, en dag kommer æ til å vite mer, og tenk kor mye kunnskap æ sitt på når æ bikke førti, femti, når æ kan se linje tyve-tredve år tilbake i tid uten engang å måtte prøve – det e en overveldanes tanke, den gjør mæ glad langt inn i sjela, æ håpe ikke æ glemme den gleden etterhvert som æ kumulere kunnskap.)

Og det æ glemte å nevne i første runde av Hamletblogging va lysriggen. Det va litt dumt å glemme, fordi æ synes det va et fantastisk, effektivt, grep – å senke hele lysriggen framheva den klaustrofobiske stemninga, særlig i andre akt, og det e kanskje det æ like best med teater, når æ tenke mæ om – måten æ i større grad enn når æ ser film både kan tenke på handlinga samtidig som æ sett pris på de tekniske grepan som gjøres for å underbygge det skuespilleran gjør. Æ vet, på et nivå, at det samme skjer i film og tv og absolutt alt, men når man ser det på scenen føles det nærmere – æ ser at lyset skifte fra den ene spotten til den andre, æ oppfatte at bevegelsen karakter A gjør fra sted C på scenen til sted D skjer fordi det skape dynamikk og for at det skal passe sammen med karakter B sin bevegelse fra punkt E til punkt F – det e lettere å oppfatte – for mæ – når det skjer foran øyan på mæ i en teatersetting, æ e ikke vant til å skulle se etter det samme i film.

Æ e kanskje ikke interessert, heller, i å se etter det samme på film, æ vet ikke, det føles som om æ i større og større grad tenke at teater e min greie, æ like det flyktige i det, sjøl når det frustrere mæ endeløst. For eksempel: i går hadde æ stemmen til Morten Svartveit i hodet mitt, «det går dårlig, pappa,» (det e godt æ snakke samisk til faren min, ellers hadde æ begynt å si det til han i hytt og vær) og omtrent samtidig hang Ulla Marie Broch sin «ai ai ai ai ai ai AI!» fra En folkefiende igjen, noen ganga høre æ et tonelag og tenke på Guri Johnson – alle de her øyeblikkan som æ bare kan holde fast ved inni mæ, alt æ må skrive ned for å huske det, det e jo håpløst, og fantastisk; æ skulle ønske æ kunne se Cabaret en gang til, i 2012 ikke i 2007, æ skulle ønske æ huska mer av det-og-det stykket, men likevel, kanskje æ foretrekk situasjona kor det e legitimt å applaudere når dem e over? Sjøl om det gjør det vanskeligere å huske direkte sitata, å huske akkurat kordan det så ut, det øyeblikket der, så e adrenalinrushet etter forestillinga verdt det. Adrenalinrushet som sier: æ va tilstede, æ så folk lage kunst mens æ satt i salen og så på, dem gjorde det rett foran øyan på mæ – æ vet at Frank Kjosås e Frank Kjosås, men akkurat der, akkurat da va han Hamlet, akkurat da hadde æ tatt alt for god fisk så lenge stykket ber mæ gjøre det – det e nesten som å være forelska (æ tror det her e forklaringa på minst halvparten av alle blogginnleggan mine som handle om teater: det e nesten som å være forelska), å nyte synet, å se at ikke alt e perfekt, men likevel, å se det skjønne i det. (det her va blogginnlegget sitt, digresjonsmessig.)

Og det æ egentlig skulle si, bortsett fra lysriggen og scenografisammenligninga – va at æ, etter å ha sett Hamlet for andre gang, ikke klare å slutte å tenke på Trude Øines. Eller Ofelia, men nei, det e like mye Trude Øines.

Haha, nu passa det nesten inn i «Selma» av Herman Wildenwey – «det er Trude Øines – denne gang.» Hvilket, digresjon atter en gang, kanskje e det perfekte diktet for å beskrive teaterforelskelsen min: «Og det er liten HT/den er ærlig verd en sang/det er HT, som jeg elsker/det er HT denne gang!» bare at man med jevne mellomrom kan bytte ut HT med #heitehilmar eller Espen Østman eller Ulla Marie Broch eller Marius Lien eller Ketil Høegh eller Guri Johnson eller … ja. Æ e enkel å glede.

Men Trude Øines. Ida påpekte at ho like Trude Øines som Ofelia fordi ho ikke e det man gjerne ser for sæ når man tenke på karakteren – og ikke bare som karakter i stykket, kor Ofelia jo e kledd opp med ettervekst i det farga, blonde håret, ho spring rundt i lilla Doc Martens og dongerishorts, en oversized t-skjorte (ka nu enn det kalles på motenorsk, oversized, ikke tskjorte) – men om æ skulle beskrive karakteren Ofelia ville æ landa på at ho e høy, litt tander og vever, kanskje litt sånn modellpen, med langt hår og alt det der. Mer Angelina Jolie enn Janeane Garofalo for å være platt og enkel. Og Trude Øines e skikkelig pen, men ikke på den måten. Dessuten e spillestilen hennes i Hamlet kroppslig – om man kan si det sånn – på en måte æ aldri hadde forbundet med Ofelia. Og det e nokka der – æ har, på en eller anna måte, lyst å trekke en linje mellom den tanken her og den æ e innom i blogginnlegget «om kunstfotografi og tjukkebolla feita» – det e ikke så enkelt som at Trude Øines sin Ofelia får mæ til å tenke at alle kan få kjærlighet, det blir for enkelt – det blir ærlig talt litt simpelt, men om Ofelia kan være sånn som Ofelia e i den her versjonen av Hamlet, så e det håp? Det e nokka nærmere det. Og ikke håp om kjærlighet, men håp om at det e greit, at det kan være lov. Æ vet ikke helt, den her tanken e litt mer Welhaven enn Wildenwey, litt mer uudsigelig. (det e sånt æ bruke litteraturutdannelsen min til. jaja.)

Nu e æ ganske sikker på at det e nokka æ har glemt, igjen, enda en tanke om Hamlet som æ gjerne vil prøve å formulere, nokka æ vil gjøre et forsøk på å gripe, som om æ kan skrive hele forestillinga på bloggen min og dermed komme tilbake hit etter å ha samla kunnskap i tyve år til og tenke «sånn va det, ja!» At æ kan lese det her og komme på koffor æ synes det virke fornuftig å omså se Hamlet fire ganga i løpet av en knapp måned – koffor æ tror æ hadde angra om æ lar være, at æ kan vende tilbake om fire år, når æ forelske mæ i et nytt teaterstykke som minne mæ vagt om nokka æ har sett før, og tenke at «jo, det minne mæ om Hamlet og det va på grunn av det og det, sånn som æ skreiv der – sånn må det være» og så kan æ skrive entusiastisk om ka det enn måtte være og gå tilbake til entusiasmen nu. Og så bygge æ kunnskap og til slutt kan kanskje noen – forhåpentligvis – lese mine teatertanka og tenke «oi, æ håpe æ kan skrive sånn en dag!»

Konklusjonen e altså: kunnskap e makt, teater e forelskelse, og kombinasjonen e best.

Ti tusen kondomer: ypperste australske kvalitet [Gummibaronene]

Æ kom mæ endelig tilbake på HT for å se Gummibaronene. Og æ e – som vanlig, kan man vel nærmest si – skikkelig fornøyd med avgjørelsen om å se et teaterstykke en gang til.

De ytre omstendighetan va helt annerledes fra sist gang, ikke bare fordi æ va aleina på teater (en situasjon æ i større og større grad synes e helt grei), men fordi æ va en av ti publikummera i salen. Scene øst e ikke en veldig stor sal (det e vel, om æ huske fjorårets TIFF-tellinge rett, plass til 100-og-noen (140?) menneska der? Nokka deromkring. Scene vest har, til sammenligning, plass til 330.), men ti publikummera under en forestilling med fire persona på scenen – og en vekter-ansatt på bakerste rad, tror æ – gjør at teaterrommet føles veldig luftig. Ikke nødvendigvis på en positiv måte.

Nu e det såpass lenge siden æ så stykket for første gang at en del av nyanseforskjellan mellom de to forestillingan e blitt borte for mæ, men æ brukte store dela av stykket på å være imponert over evnen til å spille for så få menneska – det føltes bedre (på en sånn udefinerbar måte) enn premiereforestillinga, hvilket jo selvfølgelig kan ha sammenheng med at dem har spilt i noen uke og har kommet sæ inn i det (æ bare antar, fordi det føles som en riktig antakelse, at forskjellen på å spille gjennom stykket mens man øve og å spille gjennom stykket mens man har publikum hver kveld, e ganske stor), men likevel, det må være lettere å gi jernet når man har en full sal å bedrive samspill med, enn når man har ti persona som sitt på tredje, fjerde og femte rad og som ikke egentlig ler så høyt.

Det va den største forskjellen, mengden latter i salen. Sjøl fniste æ litt, en gang i blant, men det va jo like mye fordi æ visste ka som kom, gleden i å bli gjenfortalt en vits man sett pris på, og etter dansescenen va æ den eneste som klappa – hvilket nesten va litt pinlig, men æ tenkte «ka faen spare» og gjorde nu det. Dessuten e dansescenen et fantastisk høydepunkt i forestillinga, den e full av en livsglede og enkel nytelse som nærmest strid mot alt resten av stykket står for. Eller, sier, ikke står for, æ tror det e bedre. Den e uansett vel verdt en applaus.

Det e forøvrig rolleprestasjonen til Marius Lien også. Æ vet æ uttrykte en viss skepsis i mitt forrige Gummibaronene-innlegg (eller, en viss skepsis mot at det skulle være den beste rollen han har gjort), men når æ først va forberedt på kor patetisk Johanan [med forbehold om stavefeil] Zingerboy e som karakter, va det også lettere å sette pris på kor fantastisk flink Marius Lien e til å spille han.

Det e muligens mitt største problem med å skulle skrive om ikke bare teater, men alle forma for kunst kor du blir presentert for karaktera (så, strengt tatt alle forma for kunst?): æ slit med å forholde mæ til uskjønne karaktera. Æ tror ikke det e et veldig sympatisk karaktertrekk hos mæ, men ja, kanskje tror æ litt på at litteraturen/kunsten/teateret skal være oppbyggelig, æ vil presenteres for noen som e nokka æ kan håpe på å være, et mål å strekke mæ mot – eller det motsatte, en karakter æ kan prøve å unngå å bli – og når æ ikke finn det eller ikke blir presentert for det, har æ også større vanska med å se rolleprestasjonen som en prestasjon. Høh, det har æ ikke tenkt over før, men det virke umiddelbart som en ganske korrekt teori. (Æ e muligens en etterlevning fra tidligere tidsepoka? Sånne kor man til enhver tid skulle etterstrebe det skjønne. Hurra.)

Men ja, poenget med det avsnittet der va mest av alt: ♥ Marius Lien ♥ Fra det håpefulle til det bitreste, mest ensomme – han e et funn! Zingerboy e en patetisk skikkelse, han forblir det, sjøl på sitt mest optimistiske e han ubrukelig, men å, som man håpe! (det e kanskje også fordi han treff så mange av mine æ kommer til å være aleina for alltid-knappa, men det får æ ikke lov til å si. Zingerboys frykt e også min, sjøl om æ godt vet at æ ikke skal frykte sånt, ikke nu [ikke ennå]. sukk.)

Og kinomonologen til Bella Barlow, siste bit i første akt, den e så flott. Hele kinoscenen e god – sjøl om omelett-delen blei betydelig morsommere etter å ha vært på Jackman-seminaret – men slutten der. Den traff mæ i hjertet før TIFF, men den traff om mulig enda mer etter TIFF. Og å sitte i salen, å være publikum, og høre noen si det, man får litt lyst til å vise at man e et fritt menneske, at man kan gjøre nokka sjøl, man kan gå og være i verden, ikke bare sitte i en mørk sal og se på andre (sjøl om det e et poeng der om at man ikke treng å føle sæ truffet av nokka, og det e så feil. Da har Hanoch Levin sendt karakteren sin for å se feil filma). Æ vil gjengi den, men æ huske den selvfølgelig ikke (og æ kan ikke sende epost og si «æ vil ha den tekstbolken sånn at æ kan huske den for alltid, værsåsnill?» – ett sted går grensa).

Æ tror æ skjønne koffor det e et teaterstykke som bare har ti publikummera, men æ synes det e trist, selvfølgelig. Særlig etter å ha sett det for andre gang. Men det e vel en del av problemet, æ va heller ikke spesielt entusiastisk etter første runden. Og et teater kan ikke forvente at folk flest ser stykka to ganga, særlig ikke når dem e uimponert første gangen (det e det bare æ som gjør). Men Gummibaronene har en skjønn side, og æ skulle ønske flere hadde fått muligheten til å få med sæ det, ikke bare [teater]raringa som mæ.

1600 ord om teater, «The Black Rider» og kjærtegn.

Æ va på teater på lørdag. Æ så «The Black Rider» på HT – siden HT jo e det teateret æ oftest ende opp på. Æ va på teater på HT på tirsdag også, da så æ «The Black Rider». Æ va forsåvidt også på teater på forrige lørdag, da så æ «Gutten og gullfuglen», selvfølgelig også på HT.

Æ hadde egentlig tenkt å forsone mæ med å se «The Black Rider» bare en gang, men så våkna æ på lørdagsmorran og tenkte at æ føle mæ mer komfortabel med å angre på at æ brukte 280 krone på å se et teaterstykke for andre gang, enn at æ skulle vandre rundt resten av året – æ tenkte kanskje resten av livet, men det va tidlig på morran og æ va melodramatisk – og angre på at æ ikke fikk sett det.

Æ føle mæ litt teit når æ sir det, kæm som prate om å forsone sæ med å se et teaterstykke bare én gang, liksom? Det e vel heller omvendt, det høre til sjeldenhetan at folk har lyst til å se det to ganga – eller, lyst e sikkert feil ord, men et teaterstykke e som oftest såpass dyrt at folk kanskje ikke finn det verdt pengan – tenk, man kan gå på kino tre ganga for den prisen, fire om man ikke e student og dermed ikke kan spare hundre krone!

Æ kan knapt huske sist æ va på kino – bortsett fra filmfestivalen, men det gjelds jo ikke – æ tror æ har vært på kino i år … Ja, æ så «Få meg på, for faen» sammen med Ida rett før æ dro til USA. Grunnen e nok at teater har tatt over underholdningsbehovet – det gir mæ en helt anna form for tilfredsstillelse.

Det e nokka med at teateret føles som en ting vi gjør sammen, skuespilleran kunne ikke spilt stykket om det ikke va for mæ – kor æ betyr det generelle publikummet, ikke mæ spesifikt, det finnes nok ikke et eneste stykke som ikke kunne eksistert uten mæ, enda – og æ hadde aldri vært der om det ikke va for skuespilleran («det e lørdag, æ skal tilbringe kvelden i en mørk, tom sal på HT, ja!»). Vi eksistere i et samspill, og jo eldre æ blir, eller – det e kanskje riktigere å si at jo mer æ går på teater, nokka som jo ikke nødvendigvis heng sammen med alder, jo mer blir æ klar over at æ så gjerne vil at alt skal gå bra.

Æ vil, for min egen del, at stykket skal være nokka æ kan glede mæ over, nokka som gjør mæ entusiastisk, nokka som gir mæ lykke, eller katarsis (sjøl om æ syns det e pinlig å gråte i offentlighet, fordi æ blir sprutrød), som gir mæ ting å tenke på. Og æ vil, for skuespilleran – og bandet og teknikeran og scenografan og regissøran og alle de andre som e involvert, men skuespilleran e jo dem man helst ser – sin del at alt skal gå som det skal.

Det gjorde ikke det på HT på lørdag, det va opptil flere tilfella av småting som gikk galt – først la æ merke til at da en karakter skulle slepe en anna gjennom en døråpning, måtte den døde karakteren dytte litt med skuldra for å komme sæ gjennom; så gikk mikrofonen til Morten Abel litt skeis under siste sangen i første akt, det va ikke alvorlig, men det knitra litt og sånt; og under en lysbildefremvisning gikk hele greia i stå, sånn at halvparten av bildan ikke blei vist og stakkars [skuespillermannen æ på ståanes fot ikke huske navnet på] John Sigurd Kristensen måtte stå og knø på maskina, og vise fram siste rest av bilda med en stor svart strek over skjermen (analog teknologi altså …).

Men det va til gjengjeld sånn cirka det eneste æ hadde å klage på, og det e jo ikke klaga, det va bare småting som fikk mæ til å tenke «å nei!» og ville klappe litt ekstra.

Etter at æ så stykket på tirsdag – sammen med Ida, Inga og Gøril – va æ ubestemt. Æ ville ikke si at æ likte det, men æ ville heller ikke påstå at æ ikke likte det, og æ klarte ikke helt å finne ut av koffor det va sånn. Det blei tydeligere for mæ etter andre runde: historien i «The Black Rider» e syltynn, men den e heller ikke poenget i stykket, og det visste æ ikke første gangen. Det hjelpe nok heller ikke på at min forrige teateropplevelse – og da mene æ opplevelse som nokka det føles som om æ har levd mæ gjennom, ikke det siste æ så (e det en tydelig distinksjon?) – va «En folkefiende». Og man kan si mye om Ibsen, men man kan ikke akkurat beskylde han for å ha syltynne fortellinge (tror æ, ka vet vel æ om ka Ibsen-akademikera mene).

Det va ting æ likte i første omgang, men det va mest ting som æ bestandig like: scenografien, det tekniske, Marius Lien, [han skuespillermannen æ aldri huske navnet på – Sigurd? Kristiansen? Kristensen?], John Sigurd Kristensen! (æ ga opp og fant han på HT sine hjemmeside), måten dem hadde inkorporert bandet i forestillinga.

Andre gangen æ så det va æ ikke opptatt av å finne ut av kordan det skulle gå, da lot æ mæ begeistre av Morten Abel, måten han va lealaus og uovertruffen (det va æ forsåvidt ganske begeistra for første gangen også, men andre gangen va æ mer forberedt og blei litt ekstra imponert), æ prøvde å forstå ka som va vitsen med karakteren som tydeligvis bare va «han mannen som e tilstede», æ lot bandet seile sin egen sjø og fulgte med på kæm som kunne befinne sæ inni hjortehodan.

Æ va til og med forberedt på det fantastiske fortellertekniske grepet med brudesløret, men det va like effektivt andre gangen – muligens mer, fordi det gjennomsyra alt som kom før. (Det må man – æ – si om visuell scenekunst, det har enkelte sånne muligheta æ ikke tror man noensinne får i tekst – det kan ikke sammenlignes (og det e fint).)

Men æ snakka om det i pausen, med en mann som så det for første gang – det e ganske fint å gå aleina på teater og faktisk havne ved siden av noen du kjenne som også e aleina – både om stykket og HT reint generelt og vi konkluderte med at det e mye av det tekniske dem e veldig flink på, men det hjelpe ikke når man ikke føle nokka av/for stykket.

Og det e nok det æ savne i «The Black Rider», sjøl om æ likte det veldig godt i andre omgang: det ga mæ ting å tenke på reint teknisk, men æ sitt ikke igjen med noen følelsa om kjærlighet. Og det e vel det æ aller helst vil ha fra et stykke kor han og ho vil ha hverandre og djevelen dukke opp.

Dessuten, og det her e min helt egen greie, brukte æ store dela av stykket første gang til å tenke på kordan Fuller-Gee og Holten Worsøe hadde gjort sæ i hovedrollan (eller, som de to elskende – æ tror man kan argumentere ganske enkelt for at dem ikke e hovedrollan, om man vil), fordi æ kunne se det for mæ i hodet mitt, og det va fint. Finere enn med de to som spilte. E det litt slemt? Sikkert. Men æ hjerte Ida og Jørn-Bjørn i samspill, og det kan æ ikke nokka for.

Før æ dro til USA va æ på teater og så dem i «Grensen». Det va et stykke æ på mange måta likte veldig godt, men med noen forbehold (snakka Holten Worsøe russisk? For om det va tullerussisk e det så problematisk at æ ikke helt klare å sette ord på det – men æ håpe det ikke va det (æ kan tilgi gebrokken uttale på et språk, men om du bare prate tull og late som e det litt verre)), men samtidig va det nærmest litt ubehagelig. Æ syns det va litt ubehagelig, men æ så det med Ida og ho va ikke enig, så det e kanskje den konservative delen av mæ som reagerte.

Det va et ganske fysisk stykke, på mange måta – det va en form for danseteater; heldigvis e æ ikke flink nok danseteoretisk til å eventuelt syns at det e fælt at ikke-dansera skal gjøre koreograferte ting – og dem brukte mye tid på å ta på hverandre (og litt på å … ta hverandre), og det va en del av mæ som ikke klarte å slutte å se på og tenke «dem e kjæresta på ordentlig, det e sånt dem [kanskje] gjør til vanlig.» Og det va skikkelig distraheranes.

Det e litt rart da, æ har sett dem spille sammen i ganske mye, og æ har aldri tenkt på det før, men nu gjorde æ det. Æ tror det e fordi det va så mye berøring i det, fordi det va så mye som slo mæ som ting folk gjør når dem e komfortabel med hverandre, når dem e sammen. Og det e sånt æ syns e fint å se i korte glimt i virkeligheta, men æ vet ikke helt kordan æ skal forholde mæ til det når det skjer i en time (sånn cirka, æ huske ikke kor langt stykket va) på scenen. Æ hadde aldri tenkt over det om æ ikke viste at dem e kjæresta i virkeligheta (æ antar at dem fortsatt e det, æ håpe dem fortsatt e det – fine folk burde finne hverandre), æ hadde neppe tenkt over det om det va andre skuespillera, noen tilfeldige dansera – men æ grunna litt på det en stund. Men så dro æ til USA og fikk andre ting å tenke på.

Egentlig burde æ vel si nokka om «Gutten og Gullfuglen» også, men det får æ ikke til nu.