Heldigvis har æ studert lenge nok til å vite ka katarsis e

Egentlig burde æ legge mæ, æ skal stå opp tidlig imorra, æ har undervisning, samling, čoakkálmas – æ vet det e feil, men det e nok det nærmeste æ kommer læstadianisme – i fem daga, æ kommer til å være utmatta innen søndag og på mandag skal æ fly til Tana (via Kirkenes, åpenbart), og på tirsdag eller onsdag skal æ jobbe, æ skal være aleina på jobb i noen daga, men etter det skal æ være i Tana.

Æ skal være i Seida og se på at det e mørkt ute på kvelden, æ skal tenke at æ like Tana best når det e lyst hele døgnet og lure litt på om æ tenke det fordi det e da æ har tilbrakt mest tid der. Helt lyst eller helt mørkt, sommer vinter jul påske i snart tredve år – det får mæ til å høres så gammel ut. Æ glemme at æ e så gammel.

Noen sa nokka om noen som hadde fylt tredve, om en gave ho hadde fått til dagen, med et implisitt den gang da, for noen år siden, og æ tenkte «så gammel ho e», før æ kom på at æ e så gammel æ også. Ikke enda, men snart, om ni måneda sånn cirka blir æ også tredve – æ prøve mest av alt å finne ut av ka æ ønske mæ i tredveårsgave, det burde jo være nokka som e verdt å huske. Æ har innsett at et Peder Balke-maleri nok e litt usannsynlig, sjøl om æ vil ha et – det e nokka med måten han male horisonta på, vann, hav, himmel, han har noen streka i bildan sine, vage, svake streka, dem gjør nokka med mæ, det e oftest nokka brunt i dem, dem e dus, men aldri kjedelig, ikke dus på en måte som hadde passa inn i et av de moderne stille hvite husan folk vil bo i. Det e dust på en måte som kreve røde eller mørkeblå vegga, dem e krevanes, bildan hannes, men på en subtil, diskré måte, det e kanskje derfor æ like dem. Men ja, æ kan ikke ønske mæ Peder Balke, det skjønne æ jo. Så æ tror æ vil ha en blå Polmak-luhkka, uten hette, åpenbart, sjøl om det nok e for seint å høre på rådan mormora mi ga mora mi: jente som bruke luhkka med hette blir ikke gift. Nu har æ tre med hette (en rød, selvfølgelig, rødhette, sjøl om æ tror æ blei for gammel for at noen vil si det, det e nok derfor æ burde finne eldre menn, dem kunne fortsatt sagt det), æ kommer nok til å forbli ugift, æ skal kanskje ikke ønske mæ nokka anna enn pepper uansett, ka e vitsen?

Æ tror æ ønske mæ en teksttatovering, men den må æ jo nesten få i gave fra mæsjøl, æ må nesten vite ka slags tekst æ vil ha. Nokka på samisk? Æ vurderte nesten å bare få de samiske bokstavan, det sier vel alt æ vil si? áčđŋšŧ hadde holdt i massevis for å få fram poenget, tror æ. Men det sier jo ikke så mye bortsett fra at det sier alt.

Æ kommer til å fylle tredve og være ugift og det e helt greit, åpenbart, e ikke et savn, åpenbart, e mer en slags nysgjerrighet – kordan hadde det vært? Det e knapt viktig kæm den andre hadde vært (sjøl om æ fortalte guttungen med kirketolkforelderen at æ aldri har vært nærmere å ville gifte mæ med noen, bibeloversetterbarnet og kirketolkungen, det e delen av mæ som sett pris på gode metafora som synes det hørtes ut som en god idé), men et bryllup? Kor? (I Seida, tenke æ, Seida kapell, sjøl om Marion sa «men det e jo bare nordmenn der» og æ svarte «og bestemora mi.» I Seida, ikke Tana kirke, det hadde vært nokka, dessuten e den så liten, det hadde ikke vært plass til folk. Det høres best ut.) Og æ hadde uansett bare grått, det e derfor æ ikke vil gjøre sånt, æ vil ikke være med på nokka sånt stort og offisielt, æ kommer bare til å gråte, det e stort sett det æ gjør, æ blir rørt og gråter, og så blir æ rødflekkate og det går ikke over før timesvis etterpå, sjøl om æ ler og flire og alt e fint så e æ fortsatt rød; da æ va yngre ønska æ at æ kunne vært som en av de jenten på film, sånne som kunne gråte vakkert, med tåra rennanes nedover kinnan, og det va det eneste som viste at dem va trist, men det skjer jo ikke, så nu hold æ mæ unna situasjona kor æ kan gråte, sjøl om det ikke hjelpe. Æ har hulka mæ gjennom timesvis med OL-sendinge, folk e så fin når dem vinn og det e så trist når dem tape og dokker skulle sett mæ etter håndballfinalen, fordi Montenegro va så fin sjøl om dem tapte, dem vant sølvet og æ hulka og hulka og lo av mæsjøl, for det burde jo være måte på, men av og til e det ikke det. Heldigvis har æ studert lenge nok til å vite ka katarsis e, og det redde mæ fra alt mulig æ tenke æ kanskje burde skamma mæ over.

Katarsis og æ har ikke et ønske om å bli gift, æ vet ikke kor mange år æ måtte vært sammen med et menneske før æ hadde følt mæ sikker på at ekteskap va en god idé – æ vet ikke om æ tror på at nokka kan vare, men det sier æ vel bare fordi æ e ung og dum feil vei. Og æ tenke ikke så mye på ekteskap som det virke som akkurat nu, æ satt mæ bare fast i den tanken, fordi det meste e tanka verdt å tenke på, når man tenke sæ om. Æ skjønne ikke sånne folk som ikke kan være aleina i sitt eget hode, sjøl om æ av og til miste den egenskapen, det e ulempen med smarttelefona, har man to minutt kan man sjekke twitter, ikke stå og stirre tomt ut i intet og tenke på ingenting, sjøl om det jo e da æ tenke på alt sånt som æ ikke har tenkt før, det e da æ forstår sammenhengan æ ikke har sett før – da æ revurdere koffor folk gjør som dem gjør, forkaste smil og overtolke en setning som neppe betød nokka som helst, men noen ganga står æ og tenke på ingenting, og så plukke æ alle de her små idean og så blir dem nokka, oftest ikke mer enn et lite blogginnlegg, men oftest hold det.

Og på mandag skal æ til Tana og æ skal sitte i mørket og se ut på verden, lure på koffor æ e så glad i et sted æ ikke bruke på måten det burde brukes på – natur e oftest finest i synsfeltet, ikke under føttern, æ e lat og like asfalt, og før det skal æ på læstadianertreff eller det nærmeste æ kommer med tretten andre menneska og vi skal snakke om tekst hele tida og æ kommer sikkert til å si minst ti upassanes ting, til sammen eller hver dag, fordi det e det æ gjør, æ plumpe uti og æ vet æ burde la være, æ fylle tross alt tredve om ni måneda, æ burde bli voksen snart, anstendig, ordentlig, fornuftig; æ burde samle voksenpoeng, ikke tilfeldige blogginnlegg, men enn så lenge lar æ være, enn så lenge sitt æ og ser ut på mørket og tenke at æ like gjerne kan skrive ka som helst – enten så får æ det til å fungere eller så blir æ anstendig, det går sæ tidsnok til.

En poetikk av skamløse tyveri?

I kveld va æ på et poetikkseminar. Det høres litt pretensiøst ut, og litt fint, og det det egentlig betyr e at æ hørte på Morten Wintervold prate i en drøy halvtime, og så hørte æ – stort sett – på andre diskutere i en knapp time. Æ brøyt bare inn en gang, æ hang mæ opp i et bare, for Morten nevnte oversettinga av Bruno K. Öijer og sa at det eneste han eventuelt hadde lagt inn av sæsjøl va bare det radikale bokmålet og diftongan. Enspora som æ e (oversettelse oversettelse oversettelse) hengte æ mæ opp i det bare:et, æ tror til og med æ gikk så langt som å si at det e jo en unnlatelsessynd å ikke si det, å redusere det til et bare, for det e jo det viktigste. Språket du oversett nokka til e det viktigste du kan gi til den teksten du skape, og når Morten velge radikalt bokmål e det ikke et bare, det e et utropstegn – eller det kan i det minste leses som et.

Min oppfattelse av oversettelse tilsier også at det Morten sa ikke kan stemme, fordi min oppfattelse av oversettelse tilsier at ethvert valg man foretar vil være å legge nokka av sæsjøl igjen i teksten: du bruke de ordan som fall naturlig for dæ, du unngår ord du aldri har hørt om fordi du – naturlig nok – ikke kan bruke dem, alt du e vil eksistere i alt du har oversatt og dermed kan håpet bare være at ordforrådet ditt e stort nok, at du e kompetent nok, at du har lest nok, levd nok, til å kunne bruke ordan du kan på å si nokka som e så likt det den opprinnelige forfatteren ville si.

Men æ e jo relativist, æ e sjølopptatt og personligprivat, æ e det uunngåelige sentrum av alt æ gjør og derfor blir også alt æ oversett nokka æ har gjort. Sjøl om æ selvfølgelig håpe at det eneste eventuelle tospråklige, flerspråklige lesera vil legge merke til e at teksten e bra, at oversettelsen fungere, at ingenting skjær i øyan på folk.

Det va uansett ikke det som va poenget, det va ikke det Morten hovedsakelig snakka om (men æ e jo bestandig mæ mæ mæ). Morten snakka om søppel og skitt, om å skrive dass når folk sier dass, og Morten snakka om kropp.

Æ tok mæ friheta – som æ tidvis gjør – og nu har æ Morten på iPhonen min, Morten som snakke (sjøl om det ikke blir det samme, fordi Morten som snakke e Morten som ikke klare å stå i ro, e Morten som e konstante, små bevegelsa, og hver gang æ har sett Morten stå foran mæ – og et større eller mindre publikum – og være en sånn som snakke tenke æ at æ vil ta bilda av han; i kveld lot æ være), og æ hørte på han en gang til, leita mæ fram til punktet, 24.42, kor han sa det som slo ned i mæ, og fordi æ nu kan høre på Morten så ofte æ vil transkriberte æ dela av det han sa, og nu skal æ sitere:

Stemmen som kommer fra kroppen e viktig i det øyeblikket æ sett mæ ned for å skrive, dette har æ sagt før: åpne et nytt word-dokument, markøren blinke oppe til venstre på det hvite arket. Æ skal inn der, forstyrre stillheta, skitne det til. Æ vet ikkje ka som kommer, i motsetning til en artikkel dreie ikke diktet sæ om nokka på forhånd gitt. Diktet dreie sæ om det det skal komme til å dreie sæ om, etter utallige mislykka omdreininge som e den kreative skriveprosessen. Innvevd mellom øyeblikk av ekstase under arbeid å utvikle nokka – tungas klasking i munnhula, fingrenes oppildna ferd over tastaturet – består den kreative skriveprosessen av en serie tvilsspørsmål: æ har en forestilling om kordan et godt dikt skal være, men ettersom diktet æ e i ferd med å skrive ikke finnes fra før, det må oppfinnes eller finnes frem til, e æ aldri helt trygg på at teksten som e i ferd med å folde sæ ut framfor øyan på mæ kommer forestillinga i møte.

Det første avsnittet der e relativt åpenbart, om enn bare i etterkant, om enn bare det øyeblikket man høre det, men det va det som kom rett etterpå (det va bare en bitteliten del innimellom de to) som fikk mæ til å tenke !!! – fordi æ av og til tenke !!!, når nokka e så uventa slår det ned som utropstegn – fordi det føltes som om Morten hadde lest tanka æ ikke visste at æ va så nært å tenke:

Æ som sitt her og skriv ble nettopp halt ut av en blødanes livmor; no snakke kjøttet, fingran rase over tastaturet, de samme fingran lurte sæ for noen tima sida inn under trusestrikken din, fingran har også vært inni en brøddeig, dem har pressa små frø ned i fuktig mold og løfta en forgasser opp mot sola. Verden e gripbar og konkret, alt æ har løfta opp, fingra med og putta i munnen, sugd og slikka på finnes som avleiringe under fingertuppan som seinere slår ned plastknotta på tastaturet. Kroppen e med, det kommer ut som assonans, innrim, enderim, innfall, utfall, ei elv av vokala nedover arket.

Når seminaret va over, gikk æ og Ida på 4 roser («så kan vi dissekere før æ går hjem og legg mæ») og det viste sæ at vi hadde tenkt på akkurat det samme da han sa det: det her blogginnlegget (det hadde føltes litt mindre teit om det ikke va et æ har skrevet, ja), eller kanskje mest siste delen av det. Siste delen av det som æ stjal skamløst fra den her teksten. (som æ ikke linka til i det innlegget, bare fordi. Unnlatelsessynd) (eller plagiat. Spør Vigdis Hjort) (via Martin Grüner Larsen på twitter)

Det føltes litt som om Morten har tatt den tanken æ hadde – den tanken æ hadde stjelt – og gjort den tekstrelatert, og det føltes litt som et mirakel, et like stort mirakel som fingertuppan mine e, som det å bevege kroppen e. Og ja, det burde kanskje være like åpenbart som det første sitatet: du skriv med de fingran du leve med. Men ideen om livet som avleiring på kroppen, som nokka fysisk, nokka faktisk som så blir til tekst e en sånn tanke æ aldri har tenkt før. En sånn tanke æ ikke visste at æ kunne ha, men som æ nu e glad for å ha fått. Æ kommer til å stjele den, enten med vilje eller uten, fordi Morten berørte nokka æ har tenkt på – la oss dra metaforen så langt det lar sæ gjøre: æ klorte mæ fast i tanken til Morten, og nu heng hudcellan (eller ka slags cella det nu e idea består av) fast under neglan mine, dem blir en del av den avleiringa æ etterlate mæ på tastaturet eller i skriveboka.

Det e kanskje plagiat, men da æ tok bussen hjem va den siste sangen æ hørte på, før æ skrudde av og gikk inn døra, Ha Ha Tonka sin «Saint Nick On The Fourth In A Fervor» og for første gang hørte æ noen linje æ ikke har fått med mæ før, i begynnelsen av tredje vers syng dem «I own all of my ideas/I stole just one or two» og æ tenkte med mæsjøl at det va da merkelig passanes. Så, i femte verset dukke dem opp igjen, og den her gangen e det enda mer passanes, e det akkurat sånn livet e akkurat nu, mens æ skriv det her: «I owe all of my ideas/To the ones I stole from you.» Og til slutt, det som gjør den sangen til perfekt selskap på kvelda som den her, kor hjernen din plutselig får tenke tanka du ikke visste at den kunne tenke: Let’s get one thing straight from the get-go: This glimpse of brilliance is much better than your long look at mediocrity.

Men først det her intense behovet for å si nokka.

Æ har et halvferdig blogginnlegg om TIFF æ burde fullføre, æ har plana om å se «Gummibaronene» en gang til sånn at æ kan blogge ordentlig om det, æ har noen tanka om … alt. Men spesifikt vil æ skrive nokka om bevegelse, om det intuitive i bevegelse, alt det her.

Men først det her intense behovet for å si nokka.

Æ vil ikke være en av tusen menneska som sier nokka om Stig Sæterbakken i dag, sjøl om æ e en av de flere tusen menneskan som sikkert tenkte «men nei, det går ikke an.» Som om noen som e seksogførti år gammel bare kan bli borte på den måten. Æ har lyst til å være vanskelig, si «det akseptere æ ikke.» Det e ikke lov, ikke når man e så ung, ikke når man e seksogførti, ikke når man leve i verden, det burde ikke være lov. Men det e det selvfølgelig, sånn e verden.

Og det va ikke det æ ville si, æ ville bare prate, æ har en sånn dag kor æ vil skrive et brev, æ vil skrive nokka spesifikt til noen, æ vil starte med et

Hei

og fortsette med nokka som e ment bare for et menneske,

Æ tenkte på dæ i dag, av og til, noen nevnte navnet ditt og æ tenkte på dæ, ikke lenge av gangen, æ ville bare si hei, men æ vet ikke om det e noen vits.

Og samtidig vil æ si det til alle, vil æ si hei verden, vil æ si så fin du e i dag, du gir mæ håpet tilbake.

Æ e et negativt innstilt menneske, men noen ganga tror æ på dæ likevel.

Æ hadde en tanke, og måtte leite fram nokka gammel kommunikasjon, sånt som skjedde for en god stund siden, i fjor, tidlig på året, og æ kikka på det og tenkte «det kan ikke ha vært bare mæ?» Det kan ikke ha vært bare mæ, det va nokka der, det va en gjensidighet i det, og den gjensidigheta glemte æ, etterhvert som alt forsvant, etterhvert som alt ramla ut i sanda – «I guess our dreams went up in smoke …» «No, our dreams went up in dreams.» – det va litt fint å bli påmint det, å huske at ikke alt skjedde inni hodet mitt, ikke alt.

Men egentlig va det ikke det æ ville si, egentlig va det ikke det mennesket æ ville tenke på, egentlig vil æ ikke tenke på nokka, egentlig egentlig egentlig vil æ late som om det ikke e nokka å tenke på her i verden, så lenge æ late som ingenting går alt bra, så lenge æ late som om æ ikke tenke på det går alt fint, men det kan man jo ikke gjøre i lengden, æ vet det, og den ene halvdelen av mæ vil være entusiastisk og full av glede, stappfull av pepp fra ende til anna, men den andre halvdelen av mæ e fornærma, e bitter, vil si «va det nokka æ sa?» «Ka va det æ sa?» «Koffor sa æ nokka?» Og man skulle tro at når man har prøvd så kan man tenke på det, men æ tenke ikke på nokka, eller kanskje æ tenke på for mye, æ tenke på kor mye enklere alt kunne vært, kor forskjellig alt kunne vært – kordan hadde livet vært om æ ikke va mæ?

Men æ ville skrive et brev, ville si «Hei. Hei, æ tenkte på dæ i dag. Ikke mye, ikke ofte. Men en gang i blant. Æ lurte på koffor, men det går bra. Æ har hørt for mye på Jason Isbell de siste uken. Æ sendte nettopp en epost kor æ snakka for mye til noen som antakeligvis ikke e interessert. Æ vil snakke med noen, en samtale, æ vil gestikulere og avbryte mæsjøl, fullføre setninge æ begynte på for en halvtime siden. Æ vil si sånt som æ ikke burde si, heve øyenbrynan og vente på reaksjonen. Æ tenkte ikke mye på dæ i dag, men æ håpe du har det bra. Det va bare det.»

Selvfølgelig hadde æ sagt mer, om æ faktisk skulle si det, æ hadde skrevet avsnitt på avsnitt, æ hadde ikke klart å stoppe mæsjøl, men æ prøve begrensningens kunst. Det går dårlig, men man kan jo øve sæ. Særlig når det e endeløse tomrom å øve i, særlig når man ikke får svar, når man snakke ut i intet.

Stig Sæterbakken sa at han ville ødelegge kosmos, når æ e på mitt mest grusomme tenke æ at æ ville ødelegge noen, men det vil æ ikke, æ vil være sparkelmasse, ikke C4. Æ tenkte på dæ, men det går over, det gjør som oftest det. Men æ e her.

æ e ikke redd for at du skal se mæ.

’cause I was under the paper you were writing on
you left your impressions long after you’d gone, on me,
marks only I can see.
[Sarah Harmer – Almost]

Det kan aldri bli det så lenge bloggen min bare e nokka som eksistere i piksla, men æ vil – av og til; som oftest – at når du les det æ skriv, så les du det som om det e skrevet på papir du kan ta på. Ikke printerark, ikke en kladdebok, men nokka tyngre – papir med en viss vekt, av en viss størrelse. Ikke fordi det skal være så stort og viktig det æ sier, men fordi æ vil at du skal kunne kjenne det mellom fingran.

Æ vil at du skal lese det her og høre navnet ditt i det, og æ vil at du skal lese det her og tenke på kordan det hadde vært å la hendern dine gli over en bokside med den her teksten på. Ikke fordi æ vil bli publisert, ikke fordi æ har forlest mæ på dagboka til Olav H. Hauge og vil bli den samiske Olav H. Hauge, men fordi æ vil være nokka vektigere – kan man si det på norsk? viktigere, da, om ikke anna? – enn bare piksla, enn bare nokka du stirre på via en eller anna skjerm du sikkert bruke for mye tid foran. Æ vil at du skal sitte igjen med noen av ordan mine – i halsen eller i hjertet, æ tar det æ får – æ vil at en rad ord æ har skrevet skal være det du seinere skrible på et papir mens du skulle gjøre nokka helt anna.

Ikke fordi æ vil være så viktig, ikke fordi æ vil være blabla ka som helst, men fordi det e det æ bestandig e på jakt etter, enten æ vet det sjøl eller ikke – æ e på jakt etter en fysisk tilstedeværelse i en situasjon som sjelden e fysisk gjensidig.

Kanskje e det derfor æ sakte men sikkert har blitt et menneske som gestikulere? Fordi æ har brukt så mye tid på nettet, fordi så mye av mæ eksistere i piksla. Ikke fordi det å eksistere på nettet e nokka æ har et problem med, æ e stort sett komfortabel med det æ har skrevet som finnes på nett – det e snakk om over ti år, det hadde vært et herrens mirakel om æ ikke angra på nokka av det, men det e forskjell på å angre og slette – men fordi det e så lett å være gestikuleranes på internett, en endeløs rekke smilefjes og hurraarma; man kan hashtagge sæ gjennom livet, #gollegiella #optimist #Tromsø, men kanskje vil æ gjøre mæ mer bemerka på utsida også? Ikke fordi æ vil bli sett, mer fordi æ vil si at æ e ikke redd for at du skal se mæ.

Forskjellen mellom å være oppmerksomhetssyk og pr-kåt og å være villig til å være synlig – æ ler så høyt som æ sjøl vil av det æ vil le av, og om æ vil kaste arman i været – \o/ e hurraarma, e arman strekt opp, ikke en T-skjorte, men en Y-skjorte – og si «diabetes!» midt i en samtale (ikke spør, det e en vits æ ikke lenger huske kordan starta, æ skylde på Ida), så gjør æ det.

Æ lar mæ fortsatt forundre over at folk vet kæm æ e, æ lar mæ forundre over at folk huske mæ fra gang til gang, år til år, alt det her, men æ prøve å ikke tenke så mye på ka fremmede folk vil tenke om mæ om æ gjør sånn og sånn. Det e sjelden enkelt: æ antar mannen på 4 roser så på mæ og tenkte sitt om at æ va aleina på en lørdagskveld; æ antar ikke at mannen på 4 roser så på mæ og tenkte at han godt kunne holdt mæ med selskap om æ ville – det siste alternativet slår mæ som utenkelig (jada, æ vet).

Men det e ikke det som e poenget, det e bare sidestrykan til det som va hovedlinja: æ vil skrive det her sånn at du kan lese det med en viss vekt i ordan – ikke fordi æ vil være et menneske, det mennesket, som gjør sånt et enormt inntrykk på dæ, men fordi noen ganga virke alt æ skriv så lett, så bortkasta, og æ vil at du skal vite at av og til e det ikke det. Av og til når æ tenke tekst, når æ skriv tekst, ser æ den for mæ i utstansa form, på papir – kremhvitt papir, med svart tekst. Fortsatt ikke fordi æ vil være så vektig, så viktig, men fordi æ håpe du kan lese det som et kjærtegn.

Ikke fordi æ vil legge an på dæ – du e et fint menneske, men æ tror vi burde fortsette å bare være venna – (og la oss si at «dæ» e 99.5% av alle som les det her, det må da finnes ett menneske som e innom bloggen min som æ kunne tenke mæ å legge an på?) men fordi æ håpe at du får like mye glede av å stryke over papirside som det æ gjør.

Æ håpe du les det her og tenke litt over kor mirakuløs fingertuppan dine e, kor mange tekstura dem kan gjenkjenne – dra fingertuppan på den ene hånda over håndflata på den andre, dra fingertuppan lett over klærne du har på dæ. Tenk på det, det e helt fantastisk kor mye du kan kjenne på, alle de her bittesmå detaljan vi ikke kan henge oss opp i fordi vi aldri hadde fått gjort nokka vettig igjen.

Æ vil ikke være nokka som gjør dæ så distrahert at du aldri gjør vettig arbeid igjen, men æ håpe at du kan lese det æ skriv, av og til, en gang i blant, at du kan lese det og kjenne at det e skrevet med håp om en viss tyngde, en viss tekstur – æ vil at du skal ville ta på teksten.

Det her e et lite dikt / om poesi æ har lest og likt

Æ leste en diktsamling her en kveld, og på søndag leste æ en til, æ fant fram et dikt av Marty McConnell og leste det fire ganga sjøl om æ nesten kan det utenat, æ sovna med linja «this should be easy. a two-step to cowboys» surranes rundt i hodet. Æ leste Lina Undrum Mariussen og Finne deg der inne og hente deg ut og det va vakkert. Søskenkjærlighet og sykdom, og så sårt og trist at æ nesten gråt mens æ satt på 4 roser. Æ fikk låne samlinga av Ida og har dermed levert den tilbake, ellers skulle æ sitert dela av den, for æ tror ikke æ kan si nokka om den, ikke anna enn at det va til å gråte av, på den måten som gjør at det hadde vært OK. Greit å gråte i all offentlighet når det e av vakre dikt.

Og æ leste Pål Angelskår og I sommer skal jeg gifte meg med Cecilie, også den lånt fra Ida – æ traff Ida på kafé og ho ga mæ de to bøkern og sa «æ tror du kommer til å like dem» og det hadde ho jo rett i. Såpass rett at æ kom på at æ kan kjøpe diktsamlinge i julegave til enkelte. Æ kjøpte riktignok ingen av de to æ har lest nylig, men dikt e dikt. Æ likte den også, om enn på en anna måte enn Undrum Mariussen, det va litt overraskanes å lese hele samlinga, æ vet ikke ka æ hadde forventa, men ikke akkurat det det endte opp som. Æ tror æ likte vennskapsbetraktningan bedre enn kjærleika, men. Den gjorde ikke et stort, varig inntrykk, men det va fint å lese. (det blir ikke varige inntrykk av slentranes poesi? Nei, ikke så ille, men om det slentre for lett må det leses ofte for at det skal sitte fast.)

Æ har skrevet litt sjøl, sjøl om æ ikke vil si at det e dikt – det e tekst på samisk med ujevn høyremarg (alt æ skriv har ujevn høyremarg, æ like ikke blokkjustert tekst) – æ vet ikke ka det skal være godt for, men etter å ha blogga om språkvanskan va det som om noen hadde trykka på knappen for magiske løsninge og plutselig va det ingenting æ ville mer enn å plassere det ene samiske ordet etter det andre. Kanskje e det mitt forsøk på å respektere den samiske måten å fatte sæ i korthet på, det får æ ikke til andre plassa enn i nokka som søke å være poesi? Kanskje. Æ tror dela av det e legitim, habil skrift, men æ e nok ingen poet.

Æ kan ikke si nokka om «Miniature Bridges, Your Mouth», ka skal man si om sånt, liksom? Det e et nydelig dikt – det gjør at æ skulle ønske æ va forelska, æ skulle ønske æ kunne si det til noen – «hold your breath, let it build, let go. this is practice.» «this / doesn’t even want to be love.» «leave your shoes by the door / and pretend it’s about the movie.» – det gir mæ lyst til å lese det høyt, æ har lest det høyt for mæsjøl, til mæsjøl, æ prøve å få ordan til å passe i munnen min, kanskje æ svelg dem, eller hviske dem ut i ingenting, æ sir dem stille, æ tror det e et dikt som kan sies høyt, som kan deklameres med tyngde, men i min munn smyg ordan sæ ut, dem rulle ut, over hverandre, hulter til bulter, alle sammen på en gang, og den ene setninga virke sannere enn den andre og æ vil si det, there, I’ve said it: / someone I was could have loved you. sjøl om æ ikke har noen å si det til, eller kanskje har man bestandig noen å si dét til, noen æ va kunne ha elska dæ, noen æ streifa borti i et forsøk på å bli mæsjøl kunne ha elska det du e.

Det e alle mulighetan det diktet innebær, kanskje det e derfor det virke riktig å finne det fram rett før jul, rett før nyttår, to begin with, / I should tell the truth more., la mæ tenke på kæm æ kunne vært, kæm æ kunne elska, la mæ tenke på kæm æ e, ka æ vil, ka vil æ at 2012 skal innebære? Mulighetan e endeløs, og kanskje e det akkurat det æ må holde fast i å huske? Mulighetan e endeløs, det e ingen grunn til å stivne i ønsket om at akkurat den ene situasjonen skulle bli akkurat som idealversjonen va. Og uansett kordan det går vil det alltids finnes en diktsamling et sted, en poet som har sagt akkurat det æ ikke turde å tenke sjøl.

—-

Appendiks:

Miniature Bridges, Your Mouth
Marty McConnell

what we do in the dark has no hands. no
crossover effect, no good-bye kiss after the alarm.
what we carry in, we carry out, end of story. this
doesn’t even want to be love. except in minutes
when your face has the shape of my palm and I think
lungful. let want out with the cat. returns
and returns, something dutiful. persistent.
hold your breath, let it build, let go. this is practice.
I’m losing weight, a bad sign, I’m happy. serious,
you say. contained, I think. the cat comes back
with a dead bird to the doorstep, an offering. bloodless
this should be easy. a two-step to cowboys. you’re beautiful
but that’s not the point.

x

I know my way back perfectly well. like the back
of my hand, as it were. but look, the labyrinth walls
are high hedge and green. this also could be joy.

xx

I literally don’t know your middle name. does that
matter? what systems we arrange for intimacy, small
disclosures like miniature bridges, your mouth. not
what I’d anticipated. softer. to begin with,
I should tell the truth more. I could miss you,
and that’s a liability.

xxx

I am not often off-kilter. but you’re so silent, even
naked, and almost absent. I hush too, why
are we here. go. want to throw things, you, the clock,
break windows until something bleeds and you finally
scream. I tell you too much; we are not
those people. or nothing—maybe I say
utilitarian fuck. how would that be. I want you
to want to fall in love with me and that’s
unhealthy. wrong. leave your shoes by the door
and pretend it’s about the movie. it’s love
in the movies it’s casablanca and toy story
and water no ice come here. pockets need
to be untucked, drawers thrown open,
nobody’s safe. there, I’ve said it:
someone I was could have loved you.