å snakke om kjærleik

by

kjærleik og kultur, berre kjærleik og kultur

I fjor høst en gang, en dag i oktober, lørdag den 24., for å være helt spesifikk fire måneda seinere, va æ på min nyoppstarta lokale filmfestival, Slagg (og æ har slaggbiten som bevise det). Det burde æ jo egentlig ha sagt nokka om i fjor en gang, kanskje november?, men tida og veien og dokker vet nu kordan livet går fra mæ, fordi det hadde fortjent å bli sagt nokka om, bra lokal entusiasme og bra folk som gjør bra ting og fire filma som ga innblikk i arbeiderfilmen både historisk og samtidig, det ene med det andre, alle de her blogginnleggan æ aldri kommer til å skrive (kom tilbake i mai, kanskje æ skriv nokka om årets TIFF da),

og uansett va ikke poenget som sådan Slagg, bortsett fra at poenget va en av filman æ så, den norske 70-tallsklassikeren Det andre skiftet. Du har sannsynligvis kanskje aldri hørt om den, og det finnes det helt klart gode grunna til. Den e ganske banal, og handle om en purung Nils Gaup som dukke opp på Mo og får sæ jobb på Jernverket, kor han får noen venna og har sæ med kona til en av dem. Det vise sæ at karakteren til Gaup forlot det trygge vante livet i Finnmark – her billedgjort med en reinflokk som spring avgårde, selvfølgelig – for å se ka som finnes i den store verden. Æ lo ikke kjempehøyt mens æ satt i salen, men det holdt ganske hardt. Om du har en ambisjon om å se ka verden har å by på burde du sikte høyere enn Mo i Rana.

Han e en ganske ubehjelpelig skuespiller i en ganske ubehjelpelig film, kor han bruke kjedsommelig mye tid på å stirre, enten tomt ut i lufta, eller på ho han har sæ med eller mannen til ho han har sæ med. Det va ufrivillig morsomt, og mest interessant for å se kordan Mo så ut for såpass lenge siden (og kordan Gaup så ut for så lenge siden, sånn en kjekk ung mann, sånn en håpløs frisyre).

Men som Ani DiFranco syng i en av sangan sine, sometimes there’s poetry written right on the bathroom wall, og på et tidspunkt mot slutten av filmen, når Nils Gaup innser at Mo i Rana kanskje ikke har så mye å by på som en ung mann som vil se verden kunne håpe på, har han en samtale med ho han har sæ med, som jobbe på en kafé i byen og va det første mennesket han snakka med når han kom av bussen første gangen, og han sier nokka sånt som «det va nokka med øyan dine, blikket ditt, æ trodde det fantes flere som dæ her» (bortsett fra at han vel sa det på Finnmarks-dialekt, ikke min omskrevne øvre samisk middelklasse-sosiolekt).

Æ har lest så mange bøker om kjærleik den her høsten og vinteren og kanskje året gjennom, æ vet ikke, men æ leste Chris Kraus» I Love Dick og æ leste Geir Gulliksens Historier om et ekteskap og begge de bøkern dokker vet av Lena Andersson, og Ellisiv Lindkvists Selvopptatt og nu les æ Prostitute Laundry av Charlotte Shane og æ har lest Det er mitt hav av Caroline Kaspara Palonen og Elfriede Jelineks Pianolærerinnen og Green Girl av Kate Zambreno, Dept. of Speculation av Jenny Offill og så mange kjærleiksromana at dokker ane ikke (og så måtte æ snakke med Ida om mangelen på en passanes term for det som på engelsk hete romance novels, for det nærmeste vi kommer e husmorporno eller serieromana på fint, og det e jo ikke det samme, og ikke e det chick lit heller, det eneste fellestrekket romance har e at det skal slutte lykkelig, det e derfor æ les det), i tillegg til alle de her diktsamlingen æ blar mæ gjennom og gråter litt av med jevne mellomrom, samt Love itself in the letterbox av Hélène Cixous og så klart A Lover’s Discourse av Roland Barthes, men æ klare ikke å lese dem fra ende til anna lenger, mitt gamle sarte hjerte som har lest og gjenlest Barthes hver gang det va så mye håp og så mye fortvilelse, ka skal det bli av oss?

Æ vet ikke, men han sa «det va nokka med blikket ditt» og det finnes som oftest øyeblikk i alt, uansett kor dårlig du synes det e, det bittelille fragmentet du kan bære med dæ, æ så «Reaktor» med Giron Sámi Teáhter for ikke så lenge siden (en uke, ikke fire måneda!), og det va ikke så verst men ikke så fullt av varige inntrykk, bortsett fra et øyeblikk, kor to av de tre karakteran plutselig gir etter for hverandre og sitt vendt mot hverandre og han trekk ho nærmere og dem har bein og arma rundt hverandre og æ kunne ikke forstå ka det va i det øyeblikket før æ kom på at æ for minst femten år siden leste et blogginnlegg av noen æ fulgte den gang da kor ho hadde skrevet om at ho satt sånn og kyssa en jente ho va forelska i (eller en mann? et menneske) og æ gjorde den der greia kor du les nokka og så må konsentrere dæ for å få alle delan av menneskan til å passe sammen, kordan gjør man sånt, og så satt det fast helt til det dukka opp nesten tyve år seinere (æ va ikke tretten da æ leste det, æ huske såpass, men æ va kanskje seksten? femten pluss),

og det va ikke så mye å ta med sæ fra den filmen, sjøl om æ va glad for at den fine lille filmfestivalen satte den opp (og at dem skal ha mer festival i år, ett år av gangen, det e bra), men den ene linja (eller de to, men den andre «æ ville se verden» fungerte liksom ikke på samme måten) satt igjen, har fulgt etter mæ siden da, det va nokka med blikket ditt, æ tenkte det va flere som dæ i den her byen, men det e kanskje ikke det? Æ prøve fortsatt å treffe blikket til folk, se om det e noen som ser tilbake; film og bøker og kjærleik e ikke virkeligheta, men kanskje, om æ ser litt nøyere etter, neste gang blikkan vårres møtes, kanskje?

by

ting det virke passanes å skrive om seint en fredag kveld

Æ va sikker på at æ allerede hadde skrevet nokka om det her, så æ leste mæ tre år bakover i tid på bloggen (det tar ikke så lang tid som man kanskje skulle tro, i og med at æ plutselig slutta å blogge), og æ snakke virkelig ikke om anna enn teater og samer. Gjerne en blanding. Men det va ikke det æ trodde æ hadde skrevet om, æ sneia så vidt innom det i en bloggpost æ skreiv før æ fylte tredve, men ikke på måten æ har tenkt på det på i kanskje et år nu. Det slo mæ at det va kanskje derfor æ blogga så lite så lenge, fordi æ prøvde å finne en måte å si det på, og det finnes ikke, egentlig.

Fordi det her kommer til å bli feil uansett kordan æ skriv det, og æ kommer til å virke patetisk uansett kordan æ sier det, og æ har jo ikke et ønske som sådan om å framstå som patetisk, kæm som har det? (bortsett fra menn som antar at om dem e eller framstår som patetisk nok må noen ligge med dem fordi da fortjene dem det og kjærleik e en menneskerett og koffor kan ingen elske dem, og så blir dem sint og så skyt dem folk, i hvert fall i USA, men det va definitivt ikke poenget)

For det heng kanskje litt sammen med å ha bikka tredve, og det heng definitivt veldig sammen med å ha flytta til Mo, og det heng sammen med å ha fått mæ en ordentlig jobb, æ blei et etablert menneske på sånne rare måta, æ e medlem i en fagforening og æ meldte mæ inn i et politisk parti (det har ikke så mye med saken å gjøre, men av alle ting å gjøre), og æ e medlem i en kunstforening og æ støtte organisasjona med penga hver måned – æ har definitivt ikke nådd tiende-nivå, æ e ikke en god kristen (men det va da vel heller aldri et mål?), men æ tjene penga nok til å kunne støtte gode formål når æ vil støtte dem.

Æ e fortsatt rotate og håpløs og æ svare aldri på epost og æ tar som oftest ikke telefonen og æ e litt bekymra hver gang æ får en facebookmelding. Det e ikke fordi æ ikke vil snakke med folk, men ansvar e vanskelig og æ øve mæ på å få det til, men det går litt så som så.

Og ingenting av det her e poenget, det e firehundre ord med distraksjona fordi æ ikke egentlig vil si nokka om det æ tenkte æ skulle si nokka om, eller så e det begrunnelsen for koffor æ tenke mer på det æ trodde æ va for fornuftig til å tenke så mye på. Og nu begynne æ å nærme mæ Polonius-nivå på å snakke mæ rundt grøten, Hamlet hadde rukket å ta livet av mæ omså kor mange ganga helt uten at æ kom til poenget.

For poenget e det her, tror æ: æ blir mer og mer sikker på at æ må klare mæsjøl. Eller: æ tror æ kommer til å være aleina for alltid. Riktigere: æ har innsett at æ må planlegge som om æ kommer til å være aleina for alltid.

Ka betyr det? Jo, det betyr at æ treng egenkapital nok til å kjøpe en leilighet på egenhånd. Det betyr at æ treng et sikkerhetsnett her i byen som ikke e en partner og dermed må være andre menneska. Det betyr at æ planlegg framtidige reise aleina. Kanskje kan æ holde fast på den utslitte romantiske ideen om å aldri reise til Paris med mindre æ kan reise sammen med mitt hjertes utkårede, men det e nu bare fordi det e så mange andre plassa å dra og æ har ikke et så stort behov for å se Paris.

Æ kommer med stor sannsynlighet, overveldanes stor sannsynlighet, aldri til å kunne feire et sølvbryllup, æ må finne andre ting æ kan ha vært sammen med i femogtyve år. Og på den ene sida e det kanskje et savn, men det e mer en stadfestelse av fakta. Det e en gradvis oppdagelse av at æ kan godt være forelska, forsåvidt, men æ e også pragmatisk.

Fordelen med det her e at æ har rukket å bli toogtredve uten at noen har lurt på om det ikke e på tide at æ blir satt barn på snart, for kæm skulle ha gjort det? Dét e trikset om du vil forbli frivillig barnløs: bare la vær å ha en kjæreste, for folk vil jo ikke nødvendigvis oppfordre menneska til å bli alenemødre. Æ kunne alltids blitt alenemor om æ faktisk ville ha barn, men nu har æ snart bikka tyve år uten å ville ha barn. Og æ har slått mæ til ro med at det kan hende det plutselig endre sæ, kanskje æ fylle seksogtredve og angre som en hund, innser at lykken i livet e en liten versjon av mæsjøl, kæm vet, æ vet æ bruke mye tid på å skrive absolutta, men æ bruke minst like mye tid på å ta forbehold, så koffor ikke om det her også.

Det e uansett ikke barn som e poenget, men alt det andre. Æ like å ha et liv med plass til mæsjøl, æ vet ikke om æ egne mæ til å bo sammen med et anna menneske for alltid (æ leste en artikkel en gang om folk i langvarige forhold som ikke bor sammen og blei gledelig overraska over at det e en mulighet. Æ tror æ ville landa på at det va for økonomisk ufornuftig, men det kan hende æ ikke ville slått mæ til ro med et rom for mæsjøl, som Woolf ønske, kanskje æ treng flere rom, en hel etasje), æ ville alltids være villig til å finne ut av det om det skulle dukke opp noen, det e ikke som om æ har bestemt mæ for at kjærleiken ikke finnes,

om nokka e æ mer sikker enn noensinne på at kjærleiken finnes, at folk finn den på så mange måta, at dem finn hverandre og har hverandre, at folk velge hverandre hver dag gjennom et helt liv, at dem kan se det andre mennesket nesten hver dag i femogtyve år og fortsatt tenke at det va et godt valg, æ gråter og gråter av observert kjærleik, mellom foreldra og barn, mellom søsken, mellom dem som blir kjæresta, har vært sammen i ett år, i tyve år, i femti år, æ synes det e så fint, æ e så lettrørt, og æ tror ikke at æ e et uelskelig menneske.

Æ tror ikke på den ene utvalgte, at det finnes en person der ute i verden det e meninga at æ skal finne (mest fordi det høres jævlig slitsomt ut og æ unngår som oftest ting som e jævlig slitsom), som skal finne mæ, men æ e et ganske sært menneske som flytta til en ganske liten by med ganske få folk som e som mæsjøl. Eller: som flytta til en by med ganske få folk som kan tenkes å like den æ e på en måte som tilsier årevis. Eller i det hele tatt.

Æ mene, æ kunne vel alltids finne noen å ha mæ med om det va det om å gjøre, og nu vurdere æ å sette mæ på hendern mine for ikke å utvide den tanken, fordi æ lærte at man ikke treng å være enten/eller-aseksuell, det – som alt anna – e en skala (det sier sæsjøl, gjør det ikke, når man tenke sæ om? ka som ikke e en skala bortsett fra liv og død), og æ e et sted på den skalaen, tror æ, som tilsier at å både kan savne å ha en kjæreste og klare mæ greit uten en. Det mest upraktiske fra begge verdena, ja! (Det du er vært fullt og helt, sa dem, og æ bare JA! Begge dela, samtidig! Kor mange sjølmotsigelsa kan æ få inn i den her kroppen på en gang? Alle sammen!)

Æ savne kroppskontakt, av og til, det e den eneste upraktiske delen i det hele, å leve et liv kor man stort sett ikke e anni andre menneska, kor enhver berøring e en overraskelse man kan bære på i dagesvis. Den delen e litt slitsom, æ kroe mæ sammen og prøve å ikke tenke på det, men det fungere jo aldri.

Andre ganga hende det at æ savne det å ha noen som … e nødt til å høre på mæ, i mangel av bedre formuleringe. Eller: noen som kjenne så mange aspekta av mæ at dem skjønne ka æ mene. Æ tenkte det i dag, at æ har følt mæ skikkelig entusiastisk i det siste (æ tror forsåvidt æ mest av alt har vært litt mentalt ustabil de siste uken, en kombinasjon av forkjølelsa og unnlatelsessynda og en lang rekke ting æ burde ha gjort men enda ikke har gjort, samt tre uke på rad med reise og det ene med det andre, æ har gått fra høye høyda til uvanlig dype bunna, men det rette sæ opp igjen), men så har æ ingen plassa å gjøre av den entusiasmen anna enn internett, så æ spamme facebook og twitter og instagram med alt som more mæ, og så skjer det ingenting. Og det føles litt som å dytte all entusiasmen min ned i et svart hull, og så bli overraska når æ ikke får den i retur. Dessuten e det nokka med det der å kunne være entusiastisk med folk som e i samme rom som dæsjøl, det finnes ikke emoticona nok for å vise at man klappe i hendern av glede når man kan gjøre det til noen som e i samme rom som en sjøl.

Og vennskap e en gradvis prosess, om man i utgangspunktet ikke har en felles referanseramme må man bygge den opp, og det tar tid. Og det e jo gøy, fordi man kan lære nye ting, hermeneutikk e fordelen med nye vennskap, men av og til vil man bare at folk skal skjønne ting med engang. Æ vil si A til noen og se resten av alfabetet lyse opp i øyan demmes, men så sitt æ her og kjenne egentlig ingen æ kan si en eneste bokstav til. Og æ e pragmatisk nok til at det går bra, æ vet det høres ut som om det går dårlig, men det gjør ikke det, det går bra, æ slit med å formulere tankan æ har og det va derfor æ ikke skreiv nokka på halvanna evighet (før æ returnerte med teater og samer, berre teater og samer), det går bra og æ e pragmatisk og tenke at æ må legge plana for kordan det skal fortsette å gå bra å eksistere i ensom majestet i årevis framover.

Og om man sier det til folk så sier dem nei, sier dem neida, sier dem at du e elskbar og du e verdifull og du e et menneske som fortjene kjærleik, sier dem at du e et fantastisk bra menneske kæm som helst ville vært heldig som fikk være sammen med dæ, så mange vennligsinna kjærleiksfulle frasa vennan dine kan si fordi dem e glad i dæ, og dem har verdi, så klart har dem verdi, det finnes frasa æ fortsatt bær med mæ fordi dem va uventa erklæringe av ting æ ikke trodde va verdt å erklære, æ tror ikke at æ ikke fortjene å bli elska, æ e rosenkål og det e ikke alle som like rosenkål men et sted der ute e det noen som elske rosenkål og en dag kommer dem til å finne mæ og vi kommer til å finne hverandre og vi kommer til å takke gud eller stjernan eller nokka jordisk hver eneste dag for at vi fant hverandre fordi rosenkål e det beste som finnes, men det e langt flere menneska som like brokkoli her i verden enn rosenkål (æ vet da faen om grønnsaksmetaforen min hold vann, dokker får bære over med mæ) og æ kan ikke planlegge et liv ut fra en antakelse om at æ en dag finn det her rosenkålelskende mennesket, for ka skal æ gjøre i mellomtida?

Så æ tror kanskje ikke æ kommer til å være aleina for alltid, ikke på måten memen mene det, ikke på måten bitre unge menn mene det, ikke på måten bitre voksne damer mene det, æ tror det finnes en sannsynlighet for at æ ikke kommer til å være bare mæsjøl i overskuelig framtid, men æ kan ikke planlegge et liv ut fra en hypotetisk mulighet for kjærleik, og æ kan ikke la være å leve mens æ lure på om æ noensinne kommer til å bli elska av noen æ også vil elske – og det e del to av problemet, e det ikke, det æ av og til blir redd for, at æ skal slå mæ til ro med nokka, med noen, ikke fordi æ har en enorm liste med krav til en potensiell partner, men æ kjenne alle mine beste egenskapa, æ vet kor mye bra æ kan bidra med, og æ vil ikke slå mæ til ro med noen som ikke kan verdsette det som e bra og slå sæ til ro med det som e dårlig (æ vet da om ganske mange av mine verste egenskapa også, slapp av) bare fordi æ blir lei av å være ensom,

så æ lære mæ å ha et liv aleina, æ e god på det, som oftest, og de dagan det går dårlig kan æ alltids nynne på Bob Dylan for å minne mæsjøl på det, most of the time/I wouldn’t change it if I could, sjøl om han e ironisk, men så lenge det e mye nok i et liv man synes e verdt å beholde klare man sæ vel alltids uten enkelte andre dela.

Æ vet ikke, men det finnes så mye i verden man kan elske, så mange måta man kan elske så mye forskjellig, at om æ til syvende og sist ende opp uten den der ene kjærleika som e den ene kjærleika alle antar at man må ha, så finn æ vel alltids mer enn nok anna som kan ta den plassen, enten folk ser at det e nok eller ikke? Æ prøve å lære mæ at det hold, fordi takknemlighet for kjærleik man har tross alt e bedre enn et endeløst savn etter en kjærleik man aldri kan være sikker på å få fra noen man også har lyst til å gi den til.

&
postscript: æ hadde nevnt det før, men i 2011, så det va så lenge siden. Men her.

by

Det e så mange dela i et liv

Det va litt over halvveis i dagens togtur fra Bodø til Mo, mens æ hørte på ti av tolv sanga på Ani DiFranco-albumet Which Side Are You On?, at det slo mæ. Det finnes menn hvis eneste grunn til at dem flørte med mæ e at dem regne det som trygt. Det e ufarlig å flørte med en skikkelig feit dame fordi alle skjønne at det ikke betyr nokka.

Det gjør mæ ingenting, fordi æ e min fars datter og min modus operandi egentlig e å flørte med alle som smile til mæ, æ bare lar være fordi æ vet det ikke e lov, ikke bare fordi æ e en skikkelig feit dame, men fordi man risikere at noen tror det betyr nokka når man e ung og uknytta, og dessuten e æ, med jevne mellomrom, for beskjeden for sånt.

Det e knapt poenget, uansett, bare enda en oppdagelse i rekka av oppdagelsa knytta til livet og kroppen, og æ har ikke dårlig sjøltillit, men æ har liten tillit til andre menneska, det e en nært usynlig men vesentlig forskjell.

Æ satt på en kaffebar i Bodø før avreise, etter avdelingssamlinga, venta på at klokka skulle være mye nok til at æ måtte starte til togstasjonen, va på Cielo melkebaren fordi det e et sånt sted æ titt og ofte drømme om skal eksistere på Mo og dessuten jobbe det æ enn så lenge e sikker på e Nordlands kjekkeste barista der, en mann som bukke når han spør ka du skal ha, og gjør det på en sånn måte at det funke, og æ hadde funnet fram iPoden fordi det va ganske mye folk og dertilhørende bråk der, scrolla mæ fram til Ani DiFranco-albumet, de ti av tolv sangan æ ville høre på,

for sjøl om æ aldri har vært så sur på Nick Hornby som den gangen æ leste 31 songs og han mente at Ani DiFranco hadde vært så mye bedre om ho holdt sæ til å skrive sanga om kjærleik, ikke politikk, tenke æ det om akkurat de to sangan på Which Side Are You On?, tittelsporet særlig, men også «Amendment» delvis, det e for mye politikk i et album æ e ganske sikker på handle bare om kjærleik, sjøl om politikk også e kjærleik og det e kanskje mæ det går på, mest av alt, med de to sangan. Man kan ikke si at folk burde skrive bare om kjærleik, det e faktisk ikke lov til å si sånt om noen som på mange måta har vært instrumentell i sjangeren sint-dame-med-gitar og det som har dukka opp i etterkant, men man kan hoppe over sanga av og til, når man tenke mer på livsvisdom enn politikk,

for det e det som e med Ani DiFranco, som æ satt der og tenkte på, fordi æ kjøpte min første Ani DiFranco-CD – som også va den første CD-en ho ga ut, den sjøltitulerte – for snart seksten år siden, desember 1997 og det betyr at æ har hørt på ho i over halve livet mitt. For øyeblikket et halvt år lenger enn halve livet mitt, men mer og mer etterhvert, åpenbart, det e sånn matematikk fungere. Men det som e med ho, som slo mæ mens æ satt ved et av de høye bordan på Melkebaren og dingla med beinan, e at det å høre på ho nu e som å få en klem av et menneske du stole fullt og helt på. Det e trygt og velkjent, det e et varmt ullteppe en kald kveld. Og likevel e det stadig nokka nytt der, frasa æ aldri har hørt på den måten før, og det e det som e med Ani DiFranco, at æ har hørt på ho så lenge og ho har bestandig vært hakket eldre enn mæ, og sangan hennes har vært nokka å vokse opp mot, nokka å tro på, en storesøster som peke dæ ut en retning du ikke visste at du kunne ta,

så æ satt der og hørte på «Albacore», fordi æ på turen til Bodø tenkte på linjan «I’m no blushing girl, no innocent dove/it took me a long time to find love», og det e en trygghet i det, innså æ mens æ satt på Melkebaren og vurderte å gråte litt, at ho æ har hørt på i seksten år sier «det kan ta tid, men det e verdt det».

Og det e banalt, åpenbart e det banalt, det e på linje med at kjærleika kommer når du minst vente på det, du finn noen når du slutte å leite, det e massevis av fisk i havet (og ikke alle e gift), alle frasan æ sikkert kunne fått noen til å fortelle mæ om æ klaga min nød og oppdaga at æ ikke ville være aleina,

men en del av det e tilvenning til å bo på Mo – og æ innså under en av forelesningan på avdelingssamlinga at æ har integrert ranværing i kordan folk snakke, nu e det det som e normalen, tromsødialekt e en hyggelig overraskelse (men skikkelig brei helgelending e fortsatt verdt et lykkelig lite sukk) – fordi æ har vokst opp i en universitetsby omringa av folk som e intellektuelle og kulturarbeidera og attraktiv på så mange måta æ aldri før tenkte over, før æ kom hit.

Og det høres så fordomsfullt ut, og æ vil ikke være fordomsfull, men Mo e ikke en universitetsby (enda, og innen Campus Helgeland gir avkastning e æ for gammel til å gå på student/studinejakt) og kor finn man de intellektuelle utfordringan når man knapt går på nokka kulturelt? Dem dukke sikkert opp etterhvert, men i Tromsø visste æ kor æ fant dem, i Tromsø kunne æ gå og høre på folk snakke om ting som gjorde dem penere og penere jo flere smarte ting dem sa, og Mo e ikke Tromsø.

Og noen ganga e det at Mo ikke e Tromsø bare deilig, Tromsø e en by stappfull av linje mellom folk æ aldri blir kvitt enten æ vil eller ikke, noen kjenne noen og alle kjenne alle så lenge miljøet du e i e lite nok, og noen ganga e det at Mo ikke e Tromsø et savn, men det e like mye at livet mitt endra sæ etter at æ begynte å bruke nesten åtte tima hver dag på kontoret.

Og æ like kontoret, æ like de to æ jobbe sammen med på samisk, æ like seksjonen æ jobbe i, æ like avdelinga, æ like arbeidsplassen og æ vet ikke kor dypt æ måtte ha mislikt Mo for å ville slutte der nu (all den tid æ har minst tredve år igjen i arbeidslivet vil æ ikke si at æ skal bli for alltid, for alltid e minst tredve år, og det e altfor lenge til å legge plana), men æ vil kjøpe en leilighet på Mo, æ vil bli bofast her, bo et sted som e mitt eget, og det gjør enkelte ting vanskeligere,

men Ani DiFranco syng «If you’re not getting happier as you get older, then you’re fucking up» og «every time I open my mouth/I take off my clothes/and I’m raw and frostbitten/from being exposed» og det e kaldt på Mo, kaldere enn æ e vant til, men æ lære mæ å holde varmen på måta æ ikke har prøvd før, æ blir eldre her, og æ vet ikke om æ finn det æ leite etter, men æ har aldri vært god på å leite uansett. Æ ramle stort sett over ting æ ikke visste og oppdage at æ like dem sånn.

by

Heldigvis har æ studert lenge nok til å vite ka katarsis e

Egentlig burde æ legge mæ, æ skal stå opp tidlig imorra, æ har undervisning, samling, čoakkálmas – æ vet det e feil, men det e nok det nærmeste æ kommer læstadianisme – i fem daga, æ kommer til å være utmatta innen søndag og på mandag skal æ fly til Tana (via Kirkenes, åpenbart), og på tirsdag eller onsdag skal æ jobbe, æ skal være aleina på jobb i noen daga, men etter det skal æ være i Tana.

Æ skal være i Seida og se på at det e mørkt ute på kvelden, æ skal tenke at æ like Tana best når det e lyst hele døgnet og lure litt på om æ tenke det fordi det e da æ har tilbrakt mest tid der. Helt lyst eller helt mørkt, sommer vinter jul påske i snart tredve år – det får mæ til å høres så gammel ut. Æ glemme at æ e så gammel.

Noen sa nokka om noen som hadde fylt tredve, om en gave ho hadde fått til dagen, med et implisitt den gang da, for noen år siden, og æ tenkte «så gammel ho e», før æ kom på at æ e så gammel æ også. Ikke enda, men snart, om ni måneda sånn cirka blir æ også tredve – æ prøve mest av alt å finne ut av ka æ ønske mæ i tredveårsgave, det burde jo være nokka som e verdt å huske. Æ har innsett at et Peder Balke-maleri nok e litt usannsynlig, sjøl om æ vil ha et – det e nokka med måten han male horisonta på, vann, hav, himmel, han har noen streka i bildan sine, vage, svake streka, dem gjør nokka med mæ, det e oftest nokka brunt i dem, dem e dus, men aldri kjedelig, ikke dus på en måte som hadde passa inn i et av de moderne stille hvite husan folk vil bo i. Det e dust på en måte som kreve røde eller mørkeblå vegga, dem e krevanes, bildan hannes, men på en subtil, diskré måte, det e kanskje derfor æ like dem. Men ja, æ kan ikke ønske mæ Peder Balke, det skjønne æ jo. Så æ tror æ vil ha en blå Polmak-luhkka, uten hette, åpenbart, sjøl om det nok e for seint å høre på rådan mormora mi ga mora mi: jente som bruke luhkka med hette blir ikke gift. Nu har æ tre med hette (en rød, selvfølgelig, rødhette, sjøl om æ tror æ blei for gammel for at noen vil si det, det e nok derfor æ burde finne eldre menn, dem kunne fortsatt sagt det), æ kommer nok til å forbli ugift, æ skal kanskje ikke ønske mæ nokka anna enn pepper uansett, ka e vitsen?

Æ tror æ ønske mæ en teksttatovering, men den må æ jo nesten få i gave fra mæsjøl, æ må nesten vite ka slags tekst æ vil ha. Nokka på samisk? Æ vurderte nesten å bare få de samiske bokstavan, det sier vel alt æ vil si? áčđŋšŧ hadde holdt i massevis for å få fram poenget, tror æ. Men det sier jo ikke så mye bortsett fra at det sier alt.

Æ kommer til å fylle tredve og være ugift og det e helt greit, åpenbart, e ikke et savn, åpenbart, e mer en slags nysgjerrighet – kordan hadde det vært? Det e knapt viktig kæm den andre hadde vært (sjøl om æ fortalte guttungen med kirketolkforelderen at æ aldri har vært nærmere å ville gifte mæ med noen, bibeloversetterbarnet og kirketolkungen, det e delen av mæ som sett pris på gode metafora som synes det hørtes ut som en god idé), men et bryllup? Kor? (I Seida, tenke æ, Seida kapell, sjøl om Marion sa «men det e jo bare nordmenn der» og æ svarte «og bestemora mi.» I Seida, ikke Tana kirke, det hadde vært nokka, dessuten e den så liten, det hadde ikke vært plass til folk. Det høres best ut.) Og æ hadde uansett bare grått, det e derfor æ ikke vil gjøre sånt, æ vil ikke være med på nokka sånt stort og offisielt, æ kommer bare til å gråte, det e stort sett det æ gjør, æ blir rørt og gråter, og så blir æ rødflekkate og det går ikke over før timesvis etterpå, sjøl om æ ler og flire og alt e fint så e æ fortsatt rød; da æ va yngre ønska æ at æ kunne vært som en av de jenten på film, sånne som kunne gråte vakkert, med tåra rennanes nedover kinnan, og det va det eneste som viste at dem va trist, men det skjer jo ikke, så nu hold æ mæ unna situasjona kor æ kan gråte, sjøl om det ikke hjelpe. Æ har hulka mæ gjennom timesvis med OL-sendinge, folk e så fin når dem vinn og det e så trist når dem tape og dokker skulle sett mæ etter håndballfinalen, fordi Montenegro va så fin sjøl om dem tapte, dem vant sølvet og æ hulka og hulka og lo av mæsjøl, for det burde jo være måte på, men av og til e det ikke det. Heldigvis har æ studert lenge nok til å vite ka katarsis e, og det redde mæ fra alt mulig æ tenke æ kanskje burde skamma mæ over.

Katarsis og æ har ikke et ønske om å bli gift, æ vet ikke kor mange år æ måtte vært sammen med et menneske før æ hadde følt mæ sikker på at ekteskap va en god idé – æ vet ikke om æ tror på at nokka kan vare, men det sier æ vel bare fordi æ e ung og dum feil vei. Og æ tenke ikke så mye på ekteskap som det virke som akkurat nu, æ satt mæ bare fast i den tanken, fordi det meste e tanka verdt å tenke på, når man tenke sæ om. Æ skjønne ikke sånne folk som ikke kan være aleina i sitt eget hode, sjøl om æ av og til miste den egenskapen, det e ulempen med smarttelefona, har man to minutt kan man sjekke twitter, ikke stå og stirre tomt ut i intet og tenke på ingenting, sjøl om det jo e da æ tenke på alt sånt som æ ikke har tenkt før, det e da æ forstår sammenhengan æ ikke har sett før – da æ revurdere koffor folk gjør som dem gjør, forkaste smil og overtolke en setning som neppe betød nokka som helst, men noen ganga står æ og tenke på ingenting, og så plukke æ alle de her små idean og så blir dem nokka, oftest ikke mer enn et lite blogginnlegg, men oftest hold det.

Og på mandag skal æ til Tana og æ skal sitte i mørket og se ut på verden, lure på koffor æ e så glad i et sted æ ikke bruke på måten det burde brukes på – natur e oftest finest i synsfeltet, ikke under føttern, æ e lat og like asfalt, og før det skal æ på læstadianertreff eller det nærmeste æ kommer med tretten andre menneska og vi skal snakke om tekst hele tida og æ kommer sikkert til å si minst ti upassanes ting, til sammen eller hver dag, fordi det e det æ gjør, æ plumpe uti og æ vet æ burde la være, æ fylle tross alt tredve om ni måneda, æ burde bli voksen snart, anstendig, ordentlig, fornuftig; æ burde samle voksenpoeng, ikke tilfeldige blogginnlegg, men enn så lenge lar æ være, enn så lenge sitt æ og ser ut på mørket og tenke at æ like gjerne kan skrive ka som helst – enten så får æ det til å fungere eller så blir æ anstendig, det går sæ tidsnok til.

by

Det e ingen kam å snu

Æ vet ikke koffor æ begynte å tenke på det, men i forrige uke en gang strøyk tanken forbi mens æ va på tur fra punkt A til punkt B, og siden den gangen i forrige uke har den vært i skjul inni mæ, som nokka æ burde skrive, men glemte å holde tak på (vi arrangerte en konferanse, æ hadde litt anna å tenke på). En gnaganes følelse av at det va nokka æ ville formulere, men at det nokka glapp, før i går, da æ va på tur fra punkt A til punkt B – kor punkt A e busstoppet ved Wito og punkt B e 4 roser, og turen går langs Grønnegata – og kom til tunnelinngangen.

Det ligg tjukt av snø der, for øyeblikket – vel, kanskje ti cm, tjukt til å være bygate, ingen oppvarma asfalt der – og æ stoppa opp i tankan mine, og lurte på om det kanskje ligg en kam under snøen der et sted.

Æ skreiv et blogginnlegg, for en stund siden, i fjor, om en periode med kam – her, «menn med kam og anna som ikke finnes» – og det æ aldri kom så langt som til å legge til der va at ni daga seinere dukka det opp en kam til, dokumentert her på twitter.

Æ har hørt den her teorien før, æ tror nok den stemme: når man oppdage nokka vil man finne det overalt. Høre du om et sted for første gang, på en måte som gjør inntrykk, vil du oppleve at du plutselig ser referansa til det i en hel masse forskjellige situasjona. Har du tenkt at du vil reise til Santorini e det ikke måte på kor mange medie som anbefale å reise til Santorini. Har du nettopp lært eller oppdaga et ord – nokka litt sært, som sporenstreks eller kakofoni – vil du se det ordet i konteksta kor du ikke forvente det.

Og om du vandre rundt i Tromsø by og forvente å finne en kam, så finn du dem. Tenke æ. Men samtidig tok æ mæ i å lure på koffor æ eventuelt slutta å leite etter dem? Gjorde æ det? Tok æ den røde kammen som dukka opp rett før jul som det ultimate kamfunnet? Det va kulmineringa av nokka som ikke kunne fortsette, hjernen min kortslutta og slutta dermed også å leite? Va det sånn?

Det e mulig, det e mulig at hjernen min kortslutta, tok juleferie, og bestemte sæ for heller å henge sæ opp i nokka morsommere, kanskje æ slutta å se ned i bakken og heller så på skyan?

Eller kanskje æ tolka alt feil, den gang i november? Kanskje det ikke va et slags tegn fra oven om at det finnes en mann med kam der ute et sted, du må bare nærme dæ han, sakte. Kanskje det heller va et tegn fra oven om at «Siri, du må bare greie dæ sjøl.» (Kanskje oven vet at æ tar hint bedre når dem e pakka inn som dårlige ordspill?)

Kanskje kammen forsvant etter at æ motvillig, ubevisst tok hintet? Ka gjør man med en rød, transparent kam, liksom? Kordan kan man forholde sæ til nokka sånt? Bedre da å la alt fære, la det ligge.

Kanskje tegnet fra oven ikke handla om å prøve å finne en mann med kam, noen til venstre for halve Sp, alle de her små detaljan æ kunne konstruert av et menneske som har en kam i baklomma – kanskje æ leste en bokstav for lite i det? Kanskje æ skulle snuble over den ene kammen etter den andre i et forsøk på å minne mæ på at æ burde la skammen ligge der, æ burde legge igjen skammen sammen med en og en svart kam, kanskje æ blir et lykkeligere menneske om æ e et mer skamløst menneske?

Kanskje tegn fra oven av og til kommer i form av en rebusoppgave, kanskje æ ikke fikk med mæ at æ burde legge til en s i sammenheng med hvert funn? Det e en mulighet, det som alt anna. Æ kom bare til å tenke på det her en dag. Æ leite uansett ikke etter en kam lenger – æ leita forsåvidt aldri, æ bare fant dem.