to ting som ikke handle om det samme men kanskje heng sammen

Æ hadde en samtale med en venninne for noen uke siden, ho sa «du e same, du e feminist, du e dame, du e bibliotekar, du e …» og så så ho på mæ, «æ vet ikke ka du definere dæsjøl som?» og æ svarte «æ vet ikke helt sjøl heller.» Æ snakka med en fyr som også jobbe på NB om Kickstarter og sånt, hevda at æ kommer til å gå personlig konkurs på grunn av alle tegneserian æ støtte, og han lurte på ka slags tegneseria, «nei, du vet, urfolksgreier, feministgreier og … homorelevant stoff» svarte æ etter å ha stoppa og tenkt mæ om.

Æ tror mitt største problem (eh, vi kan i det minste late som) e at ordet queer ikke ligg godt i munnen min på norsk i det hele tatt. En gang i tidenes morgen, da æ fortsatt fikk holde semi-jevnlige morrakåseri på NRK Sápmi, snakka æ om det, at det ordet passe så bra på samisk, dessuten vitsen/rimet «Piera, leat go queera?», men på norsk?, æ får det ikke til å passe, det sitt ikke, det føles som om halve ordet forsvinn i munnhula, og kordan skal man egentlig uttale den r:en til slutt? Si det.

Æ tror æ like det, ordet, queer, fordi det for mæ føles som å i bunn og grunn definere mæ som ikke-heterofil, og det e omtrent så spesifikk æ like å være: æ like folk (eller så hate æ alle, det vakle litt mellom de to ytterpunktan eller begge to på en gang), æ like folk som får hjernen min til å jobbe på nye uventa måta eller mer av det gamle eller små justeringe; æ like folk og det virke bortkasta å definere mæ inn i eller ut av en legning sjøl om æ stadig tenke at æ burde komme ut av skapet (men æ gjorde det og så omdefinerte æ mæsjøl og så måtte æ gjøre det igjen og herregud så slitsomt livet e, så tungvint heteronormativitet e) men æ gidd ikke.

Æ gjør det når det passe sånn, «æ va så forelska i [ho] den gang da» og «æ synes [han] e så kjekk» og «bortsett fra at æ savne kroppskontakt mangle æ ingen» (og «æ vil bare ha noen som like mæ som æ også like»), men det e jo ikke så ofte det passe sånn og enn om alle antar æ e heterofil? Eller, enn om folk antar æ ikke e heterofil, e det motsatte, om æ vil at dem skal vite at æ … hold alle muligheta åpen? (eller det motsatte: å vurdere å være kjempehetero for å unnslippe og kjempelesbisk for å unnslippe, legninga mi e kanskje udefinert men i mæ syng den «ikke dæ ikke dæ ikke dæ ikke dæ» og æ kjenne mæsjøl godt nok til å høre etter – no i said no i won’t no)

Uansett e det jo knapt interessant for mæ, æ vet akkurat ka æ like sjøl om æ ikke får definert det og æ vet ikke om det bryr noen andre – æ foretrekk å tenke på det i frasa, som oftest, «æ blir automatisk litt forelska i kvinner som e et hode eller mer høyere enn mæ», e det en legning? Høye menn e litt av og på, det e så mange forbehold man må ta med menn, men æ like damer som e så høy som æ sjøl føle mæ.

Æ tenkte på det i går, fordi æ snakka om det i januar, så vidt, med en dame som va et hode høyere enn mæ og som blei imponert fordi æ ikke va redd en voksen mann som va et hode høyere enn mæ og sur, ho sa «æ hadde aldri turt det der» sjøl om æ ikke egentlig gjorde nokka stort, æ sa bare nei, og da han nekta å forstå det – som om æ burde unnvike fordi han va større enn mæ og det ga han mer makt – sa æ nei en gang til og ho sa at ho bestandig blir unnvikanes, gjør sæ liten, og æ sa «det e fordi inni hodet mitt så e æ minst like høy som dæ» sjøl om æ på ingen måte va i nærheten av å være så høy som ho.

Men det æ tenkte i går e at fordelen med å være vokst opp sammen med samer, i et samisk samfunn, e at sjøl om æ i og for sæ ikke e hverken spesielt lav eller spesielt høy (noen centimeter kortere enn 1.70 som æ e), så har æ ganske ofte, etter at æ va ferdigvokst, vært den høyeste kvinnen i rommet. Og gjerne også høyere enn ganske mange av mannfolkan som va tilstede. Og det e ikke som om man e et bedre menneske enn andre fordi man e høyere enn dem, det får være måte på, men det e jo nokka der, i reptilhjernen eller de ubevisste delan av oss, æ e høyere enn dæ, æ e ikke redd dæ,

og noen ganga sitt den i, når æ vet æ har rett, når æ vet æ har nokka mer enn bare mæsjøl i fall alt går galt, du e kanskje høyere enn mæ men æ e ikke redd dæ av den grunn, æ har jammen mæ bedre ting å holde på med enn å være unnvikanes over menn som e så vant til å være viktig fordi dem e voksen, og æ kommer til å si nei når det må sies og det å ha vært den høyeste dama i rommet gjør det lettere.

Det e sånn en blogg skal være? «Det her gjorde æ i dag.»

Æ la mæ i går kveld og skrudde av lyset. Lå der i mørket og tenkte «æ ser virkelig ingenting.» Det va helt svart, æ kunne ikke se hånda mi i mørket. Det e sånt som skjer når du e på et sted uten store mengda lysforurensing, antar æ, når det nærme sæ høst og alt e mørkt på nattestid.

Æ våkna klokka seks i dag tidlig, æ vet ikke koffor, æ hadde en drøm om at æ va i London, æ va på en slags berg-og-dalbane som skulle ta mæ til Guggenheim-museet, men etter en stund blei det en båt, og da æ va framme der æ skulle være, bråstoppa båten og tippa mæ ut i vannet, rett ved en brygge, så æ lå der og holdt fast, henvendte mæ til en mann og sa «excuse me, could you give me a hand?» Og han smilte fordi han skulle være morsom, sa «A hammer?» Æ fortsatte, «no, a hand, please» og han dro mæ opp, da bråvåkna æ. Det va mørkt i London, Guggenheim-museet va en stor bokslignanes bygning som tydeligvis hadde en utstilling med bilda tatt av Edward Curtis, «The REAL Truth about the Indian Photographies», nokka sånt.

Æ vasa rundt en god stund, og litt før elleve va æ klar for å sykle til Tanabru. Det e tre kilometer og tar rundt et kvarter, avhengig av vinden. Det va mot/sidevind i dag, så æ stoppa etter den andre, slake, bakken for å sjekke telefonen og trekke pusten. Æ har løfta setet på sykkelen min sånn at æ sykle mer bekvemt, så æ måtte stå på tå, akkurat sånn man skal, tærne såvidt i bakken når man sitt på setet.

Uten at æ helt vet kordan det skjedde mista æ fotfestet, kjente sykkelen gli sidelengs, mens æ hadde telefonen i den ene hånda og den andre plassert på styret. Æ tenkte «å faen, nu skrape æ opp mobilen, da må æ kjøpe nytt skjermdeksel» og så merka æ at foten min va vrikka eller i det minste vridd i en ganske ukomfortabel situasjon. Æ hadde ondt i kneet og va litt glad for at det ikke kom noen kjøranes forbi akkurat da – det e ikke alt man treng publikum til. Æ retta opp sykkelen, holdt mæ fast i den, tenkte «au au au, pokker» og kjente at æ blei svimmel.

Det va noen steina der, det e en vei som føre til nokka som æ tror va et lite steinbrudd tidligere, dem har tidvis sperra veien, nu lå dem på hver sin side, og den ene va ganske flat, så æ satt mæ på den mens æ kjente litt på panikken, fordi det gjorde ondt og æ e aleina i verden, men æ satt mæ ned, lukka øyan såvidt.

Tenkte «æ kan ringe Ragnhild, men om ho bare har lillebilen har ho ikke plass til sykkelen; æ kan ringe Kristin, æ lure på om hennes bil e stor nok, ho har kanskje undervisning?; æ kan ringe Fredrik, om han e hjemme kan han komme med pickupen», roa mæ litt ned siden æ kunne slå fast at æ ikke e aleina i verden, og telefonen va i orden, så æ kunne ringe.

Da æ åpna øyan igjen så æ absolutt ingenting, alt va hvitt. Tankan mine delte sæ i to spor og det ene tenkte «herregud æ kommer til å svime av herregud æ kommer til å svime av», den andre delen «det her e rart, æ ser ingenting, men det e enkelte felt som virke mørkere enn andre, e det flekka på synet, æ tror ikke det e nokka som faktisk e der, siden flekkan bevege sæ med hodet mitt, e det sånn her det e når man blir snøblind, æ burde kanskje prøve å puste»

Så æ pusta, lukka øyan, pusta inn, telte én, pusta ut, telte to mens æ pusta inn, pusta sakte ut, fortsatte sånn til æ nådde femtitre, tenkte «nu e æ nesten i orden», slo fast at det va like greit å fortsette til seksti, ingen grunn til å leke tøff, «om æ ramle av den her steinen risikere æ å slå hodet mot nokka og nu har æ nu tatt av mæ sykkelhjelmen for å puste lettere.»

Åpna øyan igjen og bortsett fra at det va ganske lyst, så æ alt som vanlig. Satt der og va litt skjelven, fordi det e så nært, det e bestandig så nært å være en katastrofe, også blir det ikke det bare fordi man e heldig, fordi man tar sæ for og e blitt flinkere til å ramle, til å vri sæ i riktig retning, bare et blåmerke på det ene kneet, en mulig opphovna ankel på andre beinet (det e viktig å fordele smerten på begge halvdela?), ingen skramma på håndflatan (heldigvis, det gjør så ondt så lenge), en pust som gikk jevnt.

Kjente at æ hadde kaldsvetta, va klam, tok av mæ jakken, satt i sola, fant frem eplet æ hadde pakka med mæ i veska, i tilfelle æ blei småsulten mens æ va på biblioteket, spiste det, så på bilan som kjørte forbi; tenkte at det kanskje ikke ser så unaturlig ut likevel, det e vel lov å sitte i sola og spise et eple, sjøl om rasteplassen virke litt arbitrær?

Da æ begynte å komponere et blogginnlegg om det slo æ fast at æ nok ikke kom til å lide av varige men, så æ bevegde litt fram og tilbake på ankelen, slo fast at det ikke gjør kjempeondt, æ bare kjenne det hver gang æ bevege på den, og den siste kilometeren til biblioteket mens æ overbeviste mæsjøl om at det går bra.

Og det går bra, æ kom mæ hjem, uten uhell, sykla i medvind og hadde nesten lyst å sykle hele veien til Rustefielbma, lot bare være fordi æ hadde angra på tilbaketuren, det skjelvne slapp taket mens æ leste diktsamlinge på biblioteket, nu vil æ bare prøve å beskrive det hvite, men det kan æ ikke.

Å bli ignorert. [subversiv vekt]

Noen ganga må æ minne mæsjøl på at folk kan ta mæ på alvor sjøl om æ e tjukk. Æ vet ikke ka det sier om mæ. Eller, jo, æ vet at det høres ut som om æ har dårlig sjøltillit, æ vet jo det, men ja. Noen ganga må æ minne mæsjøl på at sjøl om æ e tjukk kan folk likevel ville høre på mæ. Kan folk likevel synes at det e givanes å snakke med mæ.

Det e ikke min feil, det e det som e det verste. Det føles både enkelt og feil å si det: det e ikke min feil. For om æ bare hadde hatt bedre sjøltillit, ka?, så burde det jo ikke vært et problem – ka slags menneske e det som tror man blir ignorert bare fordi man e tjukk?

Problemet e jo at svaret på det spørsmålet oftest e «et menneske som vet at man blir ignorert fordi man e tjukk.» Ikke bestandig, ikke konsekvent, av og til ikke med vilje, engang, men av og til ignorere folk mæ og det e åpenbart at det ikke finnes andre grunna. Av og til insistere et menneske med fotoapparat på å ta bilda av dem som e til stede, men så glir kameraet unna når man kommer til den tjukke personen. Æ tror at det ikke e med vilje, ikke bestandig, men folk vil fotografere sånt som e pent, sånt som øyet vil se på, og de færreste har øya som e trent opp til å synes at det e fint å se på folk som e tjukk.

Æ tror på vennan mine når dem sier dem synes æ e pen, men æ tror også dem sier det fordi dem vet kordan æ høres ut når æ ler, fordi dem gjenkjenne glimtet i øyet når æ sier nokka æ vet æ ikke burde si, fordi dem har sett mæ gestikulere, har hørt mæ forklare, fordi dem ser klærne æ har på mæ i sammenheng med det æ kler på mæ ellers, fordi «så fin du va i dag» betyr «så fine klær du hadde» og dem ser det, fordi dem ser mæ. Det gjør ikke de menneskan som unngår å se på mæ, som ser fordi dem ikke klare å la være. Dem synes ikke æ e fin, dem huske ikke å se mæ som et menneske man kan ta på alvor.

Og det e derfor æ av og til må minne mæsjøl på at ikke alle tenke sånn. Det går tidvis dårlig.

Om kunstfotografi og tjukkebolla feita.

I mai en gang linka fr.martinsen til bildan til Jen Davis, og skreiv

Og her sitter jeg og ser på bildene og tenker på det at hun fotograferer seg selv og hun er tykk og tykkhet tvinger seg frem som emne for den som ser på bildene og spørsmålet om penhet trenger seg på og tristhet og stolhet men i hodet surrer alt rundt det tjukke det er aksen og det er faenmeg irriterende at det skal være så nærliggende, som om det ikke kan finnes tematikk i bildene som ikke også handler om fett.

og æ så på de få bildan ho hadde lagt til i innlegget sitt, før æ klikka mæ videre til fotobloggen til Information (og nettsida til Davis, som dessverre ikke e oppe for øyeblikket, men som finnes her om den plutselig skulle dukke opp igjen).

Og så stakk det litt i magen – det e en stor mage, det e god plass til å stikke i den – men æ så på de bildan og tenkte på kor vakker dem e. Det e nokka med lyset, og fargan – æ ser for mæ at Jen Davis bor i et hus med vegga som har solide, fornuftige farga, ikke bare hvitt og beige – måten ho bruke sollys og naturlig lys (eller bare måten ho lyssett bildan sine sånn at det ser naturlig ut). Det appellerte til mæ, det ser ut sånn som bildan æ stort sett ikke tar andre plassa enn inni hodet mitt ser ut. Og så lurte æ på om æ nistirra på de detaljan, på måten ho har lyssatt sæsjøl for å slippe å tenke at ho e tjukk. Men nei, æ kan ha to tanka i hodet på en gang (og æ like at æ først skreiv to hoda i tankan …), kor den ene kan sette pris på det æ ser som god kunst, og den andre kan sette pris på at noen som ligne på mæ bruke sæsjøl på den måten, og at det blir vakre bilda av det, ikke på tross av, men på grunn av, som del av.

Æ syns dem e vakker, æ syns ho e vakker, det e nokka der, for eksempel i «Purity» og «The Day After», det e nokka med ansiktsuttrykket hennes i «Steve and I» («should have recognized that fierce look in [her] eyes, I’ve seen it in the mirror so many times» som Ani DiFranco syng), og «Untitled No. 39» (alle de bildan finnes presentert hos Information) e helt fantastisk, fargesammensettinga og ho og, æ vet ikke, æ klare ikke sette fingeren på ka det e der som appelere så veldig til mæ, men æ skulle ønske æ kunne henge opp det bildet på veggen.

Men. Selvfølgelig e det et men her. Men æ satt på 4 roser for kanskje to uke siden (egentlig treng ingen av historian mine å inneholde linja «satt på 4 roser», den e bestandig implisitt) og så på folkan som sto ved disken og handla, som kom inn døra, som smilte til vennan sine, som snakka med hverandre, æ så på alle de her damen og tenkte «det finnes så mange attraktive folk i verden, koffor skulle noen like mæ best av alle?» Æ sa det til Therese, noen daga seinere, som nokka æ hadde tenkt på, og ho reagerte som forventa – som man forvente at venna skal – akkurat som æ reagerte da ho sa nokka langs de samme linjen (om enn ikke fullt så dramatisk) noen minutt tidligere.

Og av og til fortell æ vennan mine at dem e inhabil, selvfølgelig e dem det, det har dem da vært hele veien, uansett kæm det va – på videregående kor ei jente blei forkasta med «ho e tjukk» som om det va logisk at ho dermed også va uinteressant, og da æ forsiktig prøvde å påpeke at «… det e æ også» så va det åpenbart at æ ikke va det, ikke sånn som ho. Det gjelds ikke når det e vennan dine.

Det æ har tenkt på i det siste e ideen om fat acceptance, og det æ plukka opp derfra, kor feil den e, den her ideen om at klær bestandig skal være flatteranes. «Se, om du kjøpe den her buksa kan den skjule at du har store lår, om du bruke den her genseren kan du skjule ditt og gjemme datt, om du går sånn kledd e det mest flatteranes for dæ, ikke bruk sånne klær.» Det finnes ikke det klesplagg i verden som kommer til å få mæ til å se tynn ut, og det e helt greit, æ leve fint med det – sjøl om æ av og til får lyst til å gå i klesbutikka, prøve klær og henvende mæ til vilt fremmede menneska og spørre «ser æ tjukk ut i den her?» bare for å se ka dem svare; det e dårlig gjort å ønske å gjøre andre ukomfortabel med din egen vekt, dårlig gjort, men fristanes – æ øve mæ på å tenke at alt ikke treng å være flatteranes, så lenge æ like det.

Æ tenke på det av og til, når æ sitt tilbakelent i en stol, når æ vil sitte skikkelig behagelig og innser at magen min e det mest synlige punktet på mæ, æ kjenne på ubehaget over å vite at det e den folk ser først, at det e den æ presentere til omverden. Av og til – sjelden, sjelden – ser æ på gravide dame og blir sjalu over den nonchalante måten dem kan presentere sine egne maga på, fordi det e liv i dem, fordi dem gjør nokka vakkert.

Æ tenke på det av og til, når æ ser at noen ser på mæ, men bare akkurat lenge nok til at dem kan forkaste mæ; dem ser på mæ lenge nok til å kutte hodet av mæ, forkaste mæ som noen dem e interessert i – enten på den ene eller den andre måten – og går videre. Æ blir ikke trist av det, æ har aldri vært den peneste jenta i rommet. Noen ganga har æ vært den eneste, det e det nærmeste æ kommer. Æ har slått mæ til ro med at folk som snakke til mæ, som uttrykke interesse på den måten enten e full eller over femti, det e liksom bare sånn det e. Og om noen ignorere mæ totalt bare fordi æ e tjukk, så e det som oftest ikke så farlig for min del – og om det va noen æ faktisk ville prate med, så går det egentlig ganske fort over når æ innser at dem gjør sånt – æ vet at æ har intelligente synspunkt å komme med, synd for dem at dem går glipp av det.

Og det e litt der det heng sammen med resten, litt der og litt hos alle de attraktive menneskan som heller burde finne hverandre – fordi det virke bortkasta å håpe på at noen av dem skal ville finne mæ – en plutselig oppdagelse av at jo, æ har faktisk dårlig sjøltillit, men bare på akkurat det ene området. Bare på det ene området kor æ har faktiske erfaringe som tilsir at det e bortkasta å håpe på så mye – æ vet at æ e smart, flink og alle de andre ordan folk bruke for å beskrive menneska som e skikkelig bra menneska på tross av at dem også e skikkelig tjukk. Det verste va jo at det gjør mæ nesten til en av de her folkan æ bestandig vil vri rundt halsen på, sånne som sir «det sir du bare for å være snill» når noen gir mæ et kompliment, bare fordi æ e mest vant til å få komplimenta enten for nokka æ gjør eller nokka æ har på mæ, ikke for sånt æ i utgangspunktet ikke kan påvirke (som da Ida sa at «det e jo ikke unaturlig om noen vil se dæ i øyan mens dem snakke med dæ, du har fine øya» og æ oppdaga at det har æ aldri tenkt over, det e det ingen som har sagt før) – og æ lar være å si det, æ sir «takk» og «å!» og alt det der, æ har da en bra oppdragelse. Men æ tror fortsatt at du e nødt til å like mæ i utgangspunktet for å syns det, æ klare ikke slutte å anta at det e sant.

Men æ ser på bildan til Jen Davis og tenke at ho e pen, sjøl i de tilfellan kor ho presentere sæ på måta som ikke ville vært attraktiv uansett kor idealkroppsaktig man va, og æ øve mæ på å være et bedre menneske, som del av fat acceptance-retorikken æ etterhvert har lært mæ, æ har nesten klart å plukke av mæ vanen med å se på bilda av andre feite folk og tenke «æ e i det minste ikke tjukk,» som om det gjør mæ til et bedre menneske. Æ øve mæ på å se på bilda av tjukke folk og ikke tenke «koffor går du kledd sånn», å heller tenke «det hadde æ aldri hatt på mæ, men …» for så å enten definere koffor og kordan det kanskje kunne fungert på mæ, til mæ, på måta æ ville likt, eller kordan æ ville gjort det. Nu ser æ mer på folk og prøve å forstå kordan æ sjøl ser ut, e beinan mine sånn, e skuldran mine sånn, kordan ligg magen min i klærne mine.

(fordi en avart av det her e at sjøl om æ prøve å legge fra mæ idean om ka som e flatteranes på den feite kroppen min, så har æ noen helt andre norma som heng igjen, om ka som e anstendig, ka æ syns e passanes – og det e en balansegang å skulle finne ut av ka som e faktisk «her går mine [anstendighets]grense» og ka som e tillært «det e upassanes for feite folk å …»)

Og det får mæ til å høres ut som om æ gjør mitt beste for å være et perfekt, prektig menneske som aldri dømme, og det e jo selvfølgelig ikke sant, fordi noen ganga e æ skrekkelig fordomsfull, men æ øve mæ på å ikke være det. Og, kanskje viktigere, æ øve mæ på å ikke være fordomsfull så andre høre det – æ tar mæsjøl i øran og sir «nei» fordi det e et menneske æ ikke vil være – ethvert tilbakeskritt e tilgitt så lenge æ fortsette å prøve, og antallet tilbakefall minske etterhvert, det nytte.

Men æ klare fortsatt ikke å tenke på mæsjøl som kropp. Det e lettere å venne sæ til å være snill med andre enn å venne sæ til å være snill med sæsjøl. Men æ prøve?

Nu må æ bare venne mæ til tj-lyden i tjukk – for man kan ikke si tykk på nordnorsk, og feit har feil konnotasjona, syns æ – så kommer alt til å bli enda litt bedre.