noen ganga skriv æ fordi æ skulle ønske du så mæ

«I kveld kan det komme te å bli seint» syng Vidar Vang på sangen «Tidlig mårra» på det nye albumet 8530 Bjerkvik, nokka som for øvrig har fått mæ til å tenke på da æ studerte litteratur og da æ gikk forfatterstudiet og vi snakka om heimstaddiktning og det allmenne i det superspesifikke, jo nærmere du skriv desto tettere innpå kommer alle andre, men æ huske ikke om vi lærte koffor? Det bare e sånn?

«Tidlig mårra» blir avslutta med et knapt minutts fuglekvitter, og første gangen skjønte æ ikke helt ka som skjedde (å høre fugla så tydelig med hodetelefona på?), men æ e da vant til kunsten, så nu like æ det. Æ va i Bergen, på Bergsem/årsmøte i Norsk filmklubbforbund (eller Norges filmklubbforbund, huske aldri) (hei, æ e blitt med i styret til filmklubben, har æ nevnt det?), i midten av mars, og da så vi blant anna Ryuichi Sakamoto: Coda – den gikk på TIFF tidligere i år, men æ rakk ikke å se den da, så æ va fornøyd med å få se den nu. Det handle om Sakamoto, som æ aldri hadde hørt om før, men som har laga filmmusikk og kunstmusikk og all anna musikk også, og det va en perfekt film. Fram til et visst punkt, det va helt rart, det va et øyeblikk kor han vandre ut av en dør, lukke den igjen, og æ nesten satte i å stortute over kor bra filmen va, men så fortsatte den i minst en halvtime til, og det virka litt unødvendig.

Æ vet for så vidt ikke om det va en perfekt film, æ har mine tvil, men æ blei så inhabil, æ satt nesten bare og tenkte «det her kunne like gjerne handla om Nils-Aslak [Valkeapää, red.anm.]», og måtte tørke litt tåra. Det va liksom det æ ville sagt til Sakamoto om han va der, «æ kjente dæ igjen, vi kjente en som dæ», som den gamle dama på ambassaden i Japan – den vi seinere va på besøk i og fikk plukke med oss paraplya fra alle de gjenglemte og æ tok en gjennomsiktig en, den e fortsatt i Tromsø, men æ tror aldri æ har brukt den etter det, Tromsø e så dårlig på paraplyvær – som hørte på en hel opplesing med dikt på samisk og engelsk, og joik, og ikke skjønte noen av delan (vel, kanskje joiken, kæm vet), men etter at det va over kom ho og en ung kvinne som va der med ho bort til Nils-Aslak og den unge kvinnen oversatte det ho sa til det æ i ettertid bare huske på norsk fordi minna og hukommelse «ho ville si at ho kjente det her» og den gamle dama la begge hendern til hjertet og æ har enda ikke glemt det – Hans Herbjørnsrud som vi en gang brukte et helt semester på har et sted snakka/skrevet om de der nøkkeløyeblikkan, dem du kanskje ikke skriv, men som e kjernen i det/alt du skriv, og det der e et av mine, det hende at æ tar mæ i å kopiere ho, «æ kjente det her» når æ ser nokka, når æ vil gi en kompliment til noen som har laga nokka, eller æ tar mæ i å lure på om æ kanskje traff noen der, noen ganga når du kommunisere nokka og ser det i blikket på den andre, æ traff, du blei truffet, de øyeblikkan du bær på så lenge at du tror dokker e nærmere enn dokker faktisk e eller enn det e logisk at dokker skal være.

Æ va i Bodø, på et åpent møte i regi av Sametinget om Sannhets- og forsoningskomiteen, og det va egentlig det æ ville skrive om, æ burde skrive det ned, det e så mye æ burde skrive ned, men æ har et mobiltastatur og for store tanka til at det heng med, men det æ også va mens æ va i Bodø den dagen va så heldig å få med mæ en akustisk Vidar Vang-konsert på Melkebaren (90% av tida e konserta æ vil på bestandig på feil sted til feil tid, så noen hadde forbarma sæ over mæ), og æ hørte på Vidar Vang i 2000-og-tidlig, de to første albuman tror æ, før æ ramla litt av (det skal den ha, streaminga, det gjør det lettere å oppdage greier, bare så synd alle artistan man oppdage går personlig konk fordi dem ikke tjene penga på greian sine ¯\_(ツ)_/¯), men æ hadde hørt på «Hvis du ser ho» noen ganga før, og tenkte at det va verdt et forsøk (faktiske konserta e bestandig verdt et forsøk, det e som oftest nokka å oppleve til og med der det ikke e sånt du like), og han spilte fire-fem sanga, og fortalte historia, som at han hadde skrevet den ene sangen på et blunk, «og det betyr ikke at dem nødvendigvis e bra, som oftest ikke», og den kom fordi han stadig blei spurt om å spille i begravelsa, og det e så vanskelig å vite ka man skal spille i begravelsa, og det slo mæ kor tungt og lett det må være, samtidig, å vite at det e nokka du kan bidra med, men at det du kan bidra med e å synge, ikke gråte, så mye man kan gjøre her i verden, det e så mye av det som e tungt og vanskelig, uansett kor lett det virke når man ikke tenke over det –

og æ fikk ikke med mæ linja om at det kan komme til å bli seint de første gangan æ hørte albumet, men så va æ på tur hjem, gikk fra busstoppet og va akkurat starta på brattbakken opp til huset og tenkte at æ egentlig bare ville dra tilbake, ville vandre gatelangs i sentrum og tenke på livet mens æ sukka dypt og melankolsk og så sang han den linja, og det e ingen av linjen før som passe helt, ikke i mitt liv, ikke i min situasjon, men den ene der – «noen ganga skriv du som æ ønske å bli sett» skreiv æ en gang om noen eller kanskje va det bare et ønske, og noen ganga har noen skrevet nokka om sæsjøl som passe med kordan du ser dæsjøl, og det blir bare lysere og lysere ute nu til dags, det blir bare seinere og seinere, det e fortsatt mørkt inne, og en anna gang skal æ stå opp tidlig, men først blir det for seint, igjen.

to ting som ikke handle om det samme men kanskje heng sammen

Æ hadde en samtale med en venninne for noen uke siden, ho sa «du e same, du e feminist, du e dame, du e bibliotekar, du e …» og så så ho på mæ, «æ vet ikke ka du definere dæsjøl som?» og æ svarte «æ vet ikke helt sjøl heller.» Æ snakka med en fyr som også jobbe på NB om Kickstarter og sånt, hevda at æ kommer til å gå personlig konkurs på grunn av alle tegneserian æ støtte, og han lurte på ka slags tegneseria, «nei, du vet, urfolksgreier, feministgreier og … homorelevant stoff» svarte æ etter å ha stoppa og tenkt mæ om.

Æ tror mitt største problem (eh, vi kan i det minste late som) e at ordet queer ikke ligg godt i munnen min på norsk i det hele tatt. En gang i tidenes morgen, da æ fortsatt fikk holde semi-jevnlige morrakåseri på NRK Sápmi, snakka æ om det, at det ordet passe så bra på samisk, dessuten vitsen/rimet «Piera, leat go queera?», men på norsk?, æ får det ikke til å passe, det sitt ikke, det føles som om halve ordet forsvinn i munnhula, og kordan skal man egentlig uttale den r:en til slutt? Si det.

Æ tror æ like det, ordet, queer, fordi det for mæ føles som å i bunn og grunn definere mæ som ikke-heterofil, og det e omtrent så spesifikk æ like å være: æ like folk (eller så hate æ alle, det vakle litt mellom de to ytterpunktan eller begge to på en gang), æ like folk som får hjernen min til å jobbe på nye uventa måta eller mer av det gamle eller små justeringe; æ like folk og det virke bortkasta å definere mæ inn i eller ut av en legning sjøl om æ stadig tenke at æ burde komme ut av skapet (men æ gjorde det og så omdefinerte æ mæsjøl og så måtte æ gjøre det igjen og herregud så slitsomt livet e, så tungvint heteronormativitet e) men æ gidd ikke.

Æ gjør det når det passe sånn, «æ va så forelska i [ho] den gang da» og «æ synes [han] e så kjekk» og «bortsett fra at æ savne kroppskontakt mangle æ ingen» (og «æ vil bare ha noen som like mæ som æ også like»), men det e jo ikke så ofte det passe sånn og enn om alle antar æ e heterofil? Eller, enn om folk antar æ ikke e heterofil, e det motsatte, om æ vil at dem skal vite at æ … hold alle muligheta åpen? (eller det motsatte: å vurdere å være kjempehetero for å unnslippe og kjempelesbisk for å unnslippe, legninga mi e kanskje udefinert men i mæ syng den «ikke dæ ikke dæ ikke dæ ikke dæ» og æ kjenne mæsjøl godt nok til å høre etter – no i said no i won’t no)

Uansett e det jo knapt interessant for mæ, æ vet akkurat ka æ like sjøl om æ ikke får definert det og æ vet ikke om det bryr noen andre – æ foretrekk å tenke på det i frasa, som oftest, «æ blir automatisk litt forelska i kvinner som e et hode eller mer høyere enn mæ», e det en legning? Høye menn e litt av og på, det e så mange forbehold man må ta med menn, men æ like damer som e så høy som æ sjøl føle mæ.

Æ tenkte på det i går, fordi æ snakka om det i januar, så vidt, med en dame som va et hode høyere enn mæ og som blei imponert fordi æ ikke va redd en voksen mann som va et hode høyere enn mæ og sur, ho sa «æ hadde aldri turt det der» sjøl om æ ikke egentlig gjorde nokka stort, æ sa bare nei, og da han nekta å forstå det – som om æ burde unnvike fordi han va større enn mæ og det ga han mer makt – sa æ nei en gang til og ho sa at ho bestandig blir unnvikanes, gjør sæ liten, og æ sa «det e fordi inni hodet mitt så e æ minst like høy som dæ» sjøl om æ på ingen måte va i nærheten av å være så høy som ho.

Men det æ tenkte i går e at fordelen med å være vokst opp sammen med samer, i et samisk samfunn, e at sjøl om æ i og for sæ ikke e hverken spesielt lav eller spesielt høy (noen centimeter kortere enn 1.70 som æ e), så har æ ganske ofte, etter at æ va ferdigvokst, vært den høyeste kvinnen i rommet. Og gjerne også høyere enn ganske mange av mannfolkan som va tilstede. Og det e ikke som om man e et bedre menneske enn andre fordi man e høyere enn dem, det får være måte på, men det e jo nokka der, i reptilhjernen eller de ubevisste delan av oss, æ e høyere enn dæ, æ e ikke redd dæ,

og noen ganga sitt den i, når æ vet æ har rett, når æ vet æ har nokka mer enn bare mæsjøl i fall alt går galt, du e kanskje høyere enn mæ men æ e ikke redd dæ av den grunn, æ har jammen mæ bedre ting å holde på med enn å være unnvikanes over menn som e så vant til å være viktig fordi dem e voksen, og æ kommer til å si nei når det må sies og det å ha vært den høyeste dama i rommet gjør det lettere.

ting det virke passanes å skrive om seint en fredag kveld

Æ va sikker på at æ allerede hadde skrevet nokka om det her, så æ leste mæ tre år bakover i tid på bloggen (det tar ikke så lang tid som man kanskje skulle tro, i og med at æ plutselig slutta å blogge), og æ snakke virkelig ikke om anna enn teater og samer. Gjerne en blanding. Men det va ikke det æ trodde æ hadde skrevet om, æ sneia så vidt innom det i en bloggpost æ skreiv før æ fylte tredve, men ikke på måten æ har tenkt på det på i kanskje et år nu. Det slo mæ at det va kanskje derfor æ blogga så lite så lenge, fordi æ prøvde å finne en måte å si det på, og det finnes ikke, egentlig.

Fordi det her kommer til å bli feil uansett kordan æ skriv det, og æ kommer til å virke patetisk uansett kordan æ sier det, og æ har jo ikke et ønske som sådan om å framstå som patetisk, kæm som har det? (bortsett fra menn som antar at om dem e eller framstår som patetisk nok må noen ligge med dem fordi da fortjene dem det og kjærleik e en menneskerett og koffor kan ingen elske dem, og så blir dem sint og så skyt dem folk, i hvert fall i USA, men det va definitivt ikke poenget)

For det heng kanskje litt sammen med å ha bikka tredve, og det heng definitivt veldig sammen med å ha flytta til Mo, og det heng sammen med å ha fått mæ en ordentlig jobb, æ blei et etablert menneske på sånne rare måta, æ e medlem i en fagforening og æ meldte mæ inn i et politisk parti (det har ikke så mye med saken å gjøre, men av alle ting å gjøre), og æ e medlem i en kunstforening og æ støtte organisasjona med penga hver måned – æ har definitivt ikke nådd tiende-nivå, æ e ikke en god kristen (men det va da vel heller aldri et mål?), men æ tjene penga nok til å kunne støtte gode formål når æ vil støtte dem.

Æ e fortsatt rotate og håpløs og æ svare aldri på epost og æ tar som oftest ikke telefonen og æ e litt bekymra hver gang æ får en facebookmelding. Det e ikke fordi æ ikke vil snakke med folk, men ansvar e vanskelig og æ øve mæ på å få det til, men det går litt så som så.

Og ingenting av det her e poenget, det e firehundre ord med distraksjona fordi æ ikke egentlig vil si nokka om det æ tenkte æ skulle si nokka om, eller så e det begrunnelsen for koffor æ tenke mer på det æ trodde æ va for fornuftig til å tenke så mye på. Og nu begynne æ å nærme mæ Polonius-nivå på å snakke mæ rundt grøten, Hamlet hadde rukket å ta livet av mæ omså kor mange ganga helt uten at æ kom til poenget.

For poenget e det her, tror æ: æ blir mer og mer sikker på at æ må klare mæsjøl. Eller: æ tror æ kommer til å være aleina for alltid. Riktigere: æ har innsett at æ må planlegge som om æ kommer til å være aleina for alltid.

Ka betyr det? Jo, det betyr at æ treng egenkapital nok til å kjøpe en leilighet på egenhånd. Det betyr at æ treng et sikkerhetsnett her i byen som ikke e en partner og dermed må være andre menneska. Det betyr at æ planlegg framtidige reise aleina. Kanskje kan æ holde fast på den utslitte romantiske ideen om å aldri reise til Paris med mindre æ kan reise sammen med mitt hjertes utkårede, men det e nu bare fordi det e så mange andre plassa å dra og æ har ikke et så stort behov for å se Paris.

Æ kommer med stor sannsynlighet, overveldanes stor sannsynlighet, aldri til å kunne feire et sølvbryllup, æ må finne andre ting æ kan ha vært sammen med i femogtyve år. Og på den ene sida e det kanskje et savn, men det e mer en stadfestelse av fakta. Det e en gradvis oppdagelse av at æ kan godt være forelska, forsåvidt, men æ e også pragmatisk.

Fordelen med det her e at æ har rukket å bli toogtredve uten at noen har lurt på om det ikke e på tide at æ blir satt barn på snart, for kæm skulle ha gjort det? Dét e trikset om du vil forbli frivillig barnløs: bare la vær å ha en kjæreste, for folk vil jo ikke nødvendigvis oppfordre menneska til å bli alenemødre. Æ kunne alltids blitt alenemor om æ faktisk ville ha barn, men nu har æ snart bikka tyve år uten å ville ha barn. Og æ har slått mæ til ro med at det kan hende det plutselig endre sæ, kanskje æ fylle seksogtredve og angre som en hund, innser at lykken i livet e en liten versjon av mæsjøl, kæm vet, æ vet æ bruke mye tid på å skrive absolutta, men æ bruke minst like mye tid på å ta forbehold, så koffor ikke om det her også.

Det e uansett ikke barn som e poenget, men alt det andre. Æ like å ha et liv med plass til mæsjøl, æ vet ikke om æ egne mæ til å bo sammen med et anna menneske for alltid (æ leste en artikkel en gang om folk i langvarige forhold som ikke bor sammen og blei gledelig overraska over at det e en mulighet. Æ tror æ ville landa på at det va for økonomisk ufornuftig, men det kan hende æ ikke ville slått mæ til ro med et rom for mæsjøl, som Woolf ønske, kanskje æ treng flere rom, en hel etasje), æ ville alltids være villig til å finne ut av det om det skulle dukke opp noen, det e ikke som om æ har bestemt mæ for at kjærleiken ikke finnes,

om nokka e æ mer sikker enn noensinne på at kjærleiken finnes, at folk finn den på så mange måta, at dem finn hverandre og har hverandre, at folk velge hverandre hver dag gjennom et helt liv, at dem kan se det andre mennesket nesten hver dag i femogtyve år og fortsatt tenke at det va et godt valg, æ gråter og gråter av observert kjærleik, mellom foreldra og barn, mellom søsken, mellom dem som blir kjæresta, har vært sammen i ett år, i tyve år, i femti år, æ synes det e så fint, æ e så lettrørt, og æ tror ikke at æ e et uelskelig menneske.

Æ tror ikke på den ene utvalgte, at det finnes en person der ute i verden det e meninga at æ skal finne (mest fordi det høres jævlig slitsomt ut og æ unngår som oftest ting som e jævlig slitsom), som skal finne mæ, men æ e et ganske sært menneske som flytta til en ganske liten by med ganske få folk som e som mæsjøl. Eller: som flytta til en by med ganske få folk som kan tenkes å like den æ e på en måte som tilsier årevis. Eller i det hele tatt.

Æ mene, æ kunne vel alltids finne noen å ha mæ med om det va det om å gjøre, og nu vurdere æ å sette mæ på hendern mine for ikke å utvide den tanken, fordi æ lærte at man ikke treng å være enten/eller-aseksuell, det – som alt anna – e en skala (det sier sæsjøl, gjør det ikke, når man tenke sæ om? ka som ikke e en skala bortsett fra liv og død), og æ e et sted på den skalaen, tror æ, som tilsier at å både kan savne å ha en kjæreste og klare mæ greit uten en. Det mest upraktiske fra begge verdena, ja! (Det du er vært fullt og helt, sa dem, og æ bare JA! Begge dela, samtidig! Kor mange sjølmotsigelsa kan æ få inn i den her kroppen på en gang? Alle sammen!)

Æ savne kroppskontakt, av og til, det e den eneste upraktiske delen i det hele, å leve et liv kor man stort sett ikke e anni andre menneska, kor enhver berøring e en overraskelse man kan bære på i dagesvis. Den delen e litt slitsom, æ kroe mæ sammen og prøve å ikke tenke på det, men det fungere jo aldri.

Andre ganga hende det at æ savne det å ha noen som … e nødt til å høre på mæ, i mangel av bedre formuleringe. Eller: noen som kjenne så mange aspekta av mæ at dem skjønne ka æ mene. Æ tenkte det i dag, at æ har følt mæ skikkelig entusiastisk i det siste (æ tror forsåvidt æ mest av alt har vært litt mentalt ustabil de siste uken, en kombinasjon av forkjølelsa og unnlatelsessynda og en lang rekke ting æ burde ha gjort men enda ikke har gjort, samt tre uke på rad med reise og det ene med det andre, æ har gått fra høye høyda til uvanlig dype bunna, men det rette sæ opp igjen), men så har æ ingen plassa å gjøre av den entusiasmen anna enn internett, så æ spamme facebook og twitter og instagram med alt som more mæ, og så skjer det ingenting. Og det føles litt som å dytte all entusiasmen min ned i et svart hull, og så bli overraska når æ ikke får den i retur. Dessuten e det nokka med det der å kunne være entusiastisk med folk som e i samme rom som dæsjøl, det finnes ikke emoticona nok for å vise at man klappe i hendern av glede når man kan gjøre det til noen som e i samme rom som en sjøl.

Og vennskap e en gradvis prosess, om man i utgangspunktet ikke har en felles referanseramme må man bygge den opp, og det tar tid. Og det e jo gøy, fordi man kan lære nye ting, hermeneutikk e fordelen med nye vennskap, men av og til vil man bare at folk skal skjønne ting med engang. Æ vil si A til noen og se resten av alfabetet lyse opp i øyan demmes, men så sitt æ her og kjenne egentlig ingen æ kan si en eneste bokstav til. Og æ e pragmatisk nok til at det går bra, æ vet det høres ut som om det går dårlig, men det gjør ikke det, det går bra, æ slit med å formulere tankan æ har og det va derfor æ ikke skreiv nokka på halvanna evighet (før æ returnerte med teater og samer, berre teater og samer), det går bra og æ e pragmatisk og tenke at æ må legge plana for kordan det skal fortsette å gå bra å eksistere i ensom majestet i årevis framover.

Og om man sier det til folk så sier dem nei, sier dem neida, sier dem at du e elskbar og du e verdifull og du e et menneske som fortjene kjærleik, sier dem at du e et fantastisk bra menneske kæm som helst ville vært heldig som fikk være sammen med dæ, så mange vennligsinna kjærleiksfulle frasa vennan dine kan si fordi dem e glad i dæ, og dem har verdi, så klart har dem verdi, det finnes frasa æ fortsatt bær med mæ fordi dem va uventa erklæringe av ting æ ikke trodde va verdt å erklære, æ tror ikke at æ ikke fortjene å bli elska, æ e rosenkål og det e ikke alle som like rosenkål men et sted der ute e det noen som elske rosenkål og en dag kommer dem til å finne mæ og vi kommer til å finne hverandre og vi kommer til å takke gud eller stjernan eller nokka jordisk hver eneste dag for at vi fant hverandre fordi rosenkål e det beste som finnes, men det e langt flere menneska som like brokkoli her i verden enn rosenkål (æ vet da faen om grønnsaksmetaforen min hold vann, dokker får bære over med mæ) og æ kan ikke planlegge et liv ut fra en antakelse om at æ en dag finn det her rosenkålelskende mennesket, for ka skal æ gjøre i mellomtida?

Så æ tror kanskje ikke æ kommer til å være aleina for alltid, ikke på måten memen mene det, ikke på måten bitre unge menn mene det, ikke på måten bitre voksne damer mene det, æ tror det finnes en sannsynlighet for at æ ikke kommer til å være bare mæsjøl i overskuelig framtid, men æ kan ikke planlegge et liv ut fra en hypotetisk mulighet for kjærleik, og æ kan ikke la være å leve mens æ lure på om æ noensinne kommer til å bli elska av noen æ også vil elske – og det e del to av problemet, e det ikke, det æ av og til blir redd for, at æ skal slå mæ til ro med nokka, med noen, ikke fordi æ har en enorm liste med krav til en potensiell partner, men æ kjenne alle mine beste egenskapa, æ vet kor mye bra æ kan bidra med, og æ vil ikke slå mæ til ro med noen som ikke kan verdsette det som e bra og slå sæ til ro med det som e dårlig (æ vet da om ganske mange av mine verste egenskapa også, slapp av) bare fordi æ blir lei av å være ensom,

så æ lære mæ å ha et liv aleina, æ e god på det, som oftest, og de dagan det går dårlig kan æ alltids nynne på Bob Dylan for å minne mæsjøl på det, most of the time/I wouldn’t change it if I could, sjøl om han e ironisk, men så lenge det e mye nok i et liv man synes e verdt å beholde klare man sæ vel alltids uten enkelte andre dela.

Æ vet ikke, men det finnes så mye i verden man kan elske, så mange måta man kan elske så mye forskjellig, at om æ til syvende og sist ende opp uten den der ene kjærleika som e den ene kjærleika alle antar at man må ha, så finn æ vel alltids mer enn nok anna som kan ta den plassen, enten folk ser at det e nok eller ikke? Æ prøve å lære mæ at det hold, fordi takknemlighet for kjærleik man har tross alt e bedre enn et endeløst savn etter en kjærleik man aldri kan være sikker på å få fra noen man også har lyst til å gi den til.

&
postscript: æ hadde nevnt det før, men i 2011, så det va så lenge siden. Men her.

den samiske smerte, i tre format

Æ fikk en dame til å le på søndag da æ nevnte «den samiske smerte» sånn som folk ler når du nevne den samiske smerte, fordi det e sånt et anvendelig uttrykk. Som oftest e det ironisk: den samiske smerte e å måtte utsette sæ for kulturuttrykk av varieranes kvalitet og interesse, fordi det e samisk, og fordi vi må se det. Støtte det lokale næringslivet. Stephen Crane sier i et dikt «but I like it, because it is bitter and because it is my heart» og sånn e det, av og til. Den samiske smerte e å se enda en teaterforestilling fordi alternativet e å ikke støtte det samiske teaterlivet, og det går jo ikke. Å se en samisk film, gå på en samisk konsert, lese en samisk bok. Vi får ikke nokka av bedre kvalitet om vi ikke støtte opp om det som allerede eksistere, så vi troppe opp, håpe på det beste og e vi riktig heldig treng vi ikke fortelle vennan vårres at joda, det va den samiske smerte, men vi va nu der.

Den samiske smerte e av og til reell i eksistensen, dén samiske smerten e språktap og fornorskning og assimilering og penga og økonomi og manglanes støtte og det faktum at uansett kor bra tilbudet per dags dato e, så e det bestandig et hav av rom til å gjøre det bedre, fordi vi får smula, vi sett pris på smula, vi læres opp til å kjempe om de smulan som finnes, fordi alternativet e ikke at vi får en hel skive, at vi kunne fått nokka ordentlig å nære oss på, alternativet e at vi får enda mindre, om ikke engang samene sjøl klare å bli enig om ka dem vil ha, koffor skal da storsamfunnet være behjelpelig med nokka. Den samiske smerten som ikke e morsom e den majoriteten heller ikke like at vi snakke om, for det e tross alt ikke dem som fornorska oss. Dem like samer, dem bare synes at det finnes viktigere ting å bruke penga på, dem synes vi burde få støtte, men e bestandig litt skeptisk til de tingan som får støtte. Den umorsomme samiske smerten e slitsom, ekkel, kjip å snakke om, kjip å leve med, derfor redusere vi «den samiske smerte» som begrep til nokka humoristisk, fordi vi tross alt skal leve med de her tingan, de her livan, og vi vil jo leve med nokka vi kan le med.

Den morsomme samiske smerten e min favoritt, fordi den så ofte omhandle samiske kulturuttrykk, og samiske kulturuttrykk i alle forma og variasjona e det æ like best her i verden, sjøl når dem e dårlig. Æ blir irritert på det æ ikke like fordi æ ser så mange måta det kunne vært bedre på, men æ ville kjempa til døden for dens rett til å eksistere og være dritdårlig, som ho dama som omskreiv Voltaire så fint sa det.

Det finnes en tredje samiske smerte, oppdaga æ i dag eller i går kveld. Det e den som ligg på brystkassa mi som nokka som kunne vært et hjerteattakk men som bare e eksistensen. Den fysisk reelle samiske smerten e ikke morsom. Ikke ond heller, som sådan, den bare eksistere som et konstant press. Den dukka opp i går, en gang etter at domstolen i Finland tok på sæ å fortelle folk kæm som e samer og ikke e det. Og den dukka opp etter at kulturministeren har bestemt sæ for at knutepunktstatus for festivala e nokka tull, så den skal kuttes, og de sikre pengan til Riddu Riđđu skal dermed bli usikre penga igjen. (Og den dukka opp jo mer æ tenke på at Beaivváš skal på turné med sitt nyeste teaterstykke og helt elegant hoppe over å komme til Mo i Rana, sjøl om dem skal innom både Hamarøy og Snåsa på turen. Den siste der e jo ikke sammenlignbar med de to første, det skjønne til og med æ, men den e der, i et samisk nasjonalteater kor nasjonen e de kjernesamiske områdan.)

Æ kunne ha lista opp mer, mye mer, det e så mye som presse på, det e det som e problemet, det kom så mange nyheta og ingen av dem e god, ingen av dem e god nok til å veie opp for dem som e dårlig. Den fysiske samiske smerta satt sæ i brystkassa mi og vil ikke gi slipp, og noen ganga når æ ikke helt får tak på verden prøve æ å trøste mæsjøl med det polske uttrykket «ikke mitt sirkus, ikke mine apekatter», men det her e sirkuset mitt, det her e apekattan mine, det e så mye som e galt, og så lite som e rett, og den samiske smerten akkurat nu e konstant, kontinuerlig.

Det e ikke håpløst, æ har ikke gitt opp, om det e en ting æ tror på e det Sápmi, samer, framtida, oss, språket, livet, vårres verden, det e en bunnløs, grunnløs optimisme i mæ som person som basere sæ på at Sápmi finnes og æ finnes i den, og det gir mæ mer styrke enn nokka anna gjør til vanlig, når æ vil gi opp tenke æ på folkan mine, kunstneran, politikeran, språkarbeideran, akademikeran, alle sammen, kæm som helst av dem, æ kunne sveipa gjennom vennelista mi på facebook og fortalt dæ om hundre menneska minst som gir mæ håp når æ vurdere å miste det, æ kunne funnet hundre til utfor vennelista mi, utfor facebook og det e håp, det e håp, selvfølgelig, æ gir ikke opp, æ bedømme ikke mitt folks eksistensmuligheta ut fra en dårlig dag, en dårlig uke, æ har troa og det finnes så mye kunnskap, så mye kjærleik.

Men noen daga e det vanskeligere enn andre å ikke la sæ overvelde av det, av alt som kommer, som renn over dæ, en stri strøm av dårlige nyheta, av majoriteta og storsamfunn og språk som skille oss når vi burde være samla, det finnes så mye som ikke e riktig, og noen daga gjør det mer ondt enn andre. Og æ vil avslutte det her optimistisk, gi håp, ikke håp engang, muligheta, vise det som det e, vi e her, vi e sammen, det e så mye som e skit, men fy fader så bra vi e, men akkurat i dag e det tomt. Heldigvis e æ ikke aleina i verden, æ vet dokker finnes, æ kommer sterkere tilbake en anna dag, det finnes så mange morsomme ting som e ufortalt, vi har fortsatt mye igjen å le av, vi skal le sammen av den samiske smerte, imorra.

Æ har fantomsmerta i klemmegenet

På fredag, tror æ det va, havna æ ved inngangen på jobb samtidig som en av ikke så mange av de tohundre menneskan æ jobbe sammen med som æ faktisk vet kæm e. (på sist samling på studiet sa Eirik Ingebrigtsen at æ har kontroll på å skrive lange setninge, æ e god på dem, og æ tror æ blei så satt ut og glad at æ slutta å få dem til) Fordi æ øve mæ på å være et a-menneske (æ e tilpasningsdyktig som bare pokker. Dessuten klare æ mæ med ganske lite søvn) va klokka ikke engang blitt åtte. Så vi hadde en ikke veldig lang samtale av typen man tydeligvis har før klokka åtte på morran («du er tidlig ute i dag?» «ja, æ prøve nu», vær og vind og vinter, bestandig vinter), og det va hyggelig, og på et tidspunkt inni der stoppa æ mæsjøl, sånn cirka med den mentale frasen «Siri, nei», fra å bare lene mæ inntil han æ snakka med og stå sånn en liten stund.

Æ vet ikke ka han hadde sagt om æ hadde gjort det, ka sier folk til uprovosert kroppskontakt før klokka e blitt åtte på morran og man har starta arbeidsdagen sin? Æ vet ikke. Han hadde neppe lagt en arm rundt mæ, lagt en hånd på hodet mitt, flirt litt av mæ, alle de her tingan som skjer når æ gjør akkurat det samme med folk æ e komfortabel med (eller, for all del, ka vet æ, kanskje han hadde gjort alt sammen, kanskje han e verdens beste klemmer, kanskje æ kommer til å ha kasta bort måneda og år med lite klemming bare fordi æ ikke lente mæ inntil han før klokka va blitt åtte på morran), og det va vel egentlig det æ ville ha akkurat da: æ ville være sammen med noen som e komfortabel med mæ.

Æ like å jobbe sammen med folkan æ jobbe sammen med, det e helt fantastisk å jobbe sammen med andre menneska på et kontor – ikke bare får æ lære en hel masse interessante ting (og huske overraskanes mye av det fra gang til gang), æ får finne ut av kordan femten forskjellige menneska e satt sammen, og dem e folk æ aldri hadde blitt kjent med om det ikke va for at æ endte opp her, æ lære mæ å kjenne dem igjen på ganglaget, gjette på kæm som går forbi på gangen ut fra stegan, rytmen i dem, kæm som subbe med føttern, kæm som har sko som klakke, kæm som har sko som knirke, alle de her små tingan man egentlig bare legg merke til når man jobbe sammen med folk på den måten (antar æ, siden æ aldri har hatt en ordentlig jobb før),

men sjøl om dem blir kjent med mæ dem også, e det ingen som kjenne mæ, ikke på den måten vennan mine gjør, ikke på den måten. Æ sier små halvsetninge som ramle ut i intet fordi dem innehold referansa folk som ikke har kjent mæ lenge ikke kan skjønne, æ vil klappe i hendern av glede over ting som hadde vært for komplisert å forklare, fordi dem knapt va logisk første gangen det skjedde, vi bare gjorde det til et poeng likevel, men det finnes folk som har tatt referansan mine i årevis, og på fredag, etter jobb, gikk æ forbi en parkeringsplass og på den parkeringsplassen lå det en kam og æ flirte litt for mæsjøl, det va da som pokker, ka det skal bety, liksom. Og det finnes folk som vet ka det skal bety (også e det jo egentlig lesbart her, for all del), og det finnes folk som hadde flirt av mæ av helt andre grunna enn dem som gjør at folk på jobb ler, og det e helt naturlig, det e logisk.

Og æ har sagt «æ visste da æ flytta hit at æ ikke kjenne noen, og æ e jo av typen som bruke tid på å bli kjent med folk» og æ vet det, og æ trives i mitt eget selskap («Most of the time my head is on straight»), men å vite at æ bor et sted kor æ ikke kjenne noen æ kan lene mæ inntil på sånne daga, æ kjenne ingen her æ hadde følt mæ komfortabel med å fortelle at «æ treng en klem», det e der problemet ligg, fordi æ vet det mangle, enn så lenge, kjenne æ ekstra mye på at det ikke e der.