I’m not bitter, I’m unsweetened

det e sånt her man skal skrive midt på natta, ikke halv elleve mens man sitt på C8, så vi får late som om æ sir det midt på natta, ok?

(min forkjærlighet for parantesa heng sammen, selvfølgelig, med min generelle forkjærlighet for språk, og for fotnote, æ like alle de her tingan som tillate mæ å ikke nødvendigvis stå for det æ sir, om man kan si det sånn. Ikke fordi æ lyg, heller tvert imot, men æ kan late som; brødteksten e alvor, parantesan e alt æ vet æ ikke burde si – parantesan e sidespor, innrømmelsa æ ikke nødvendigvis vil stå for, ting æ vet ikke burde være del av en alvorlig tekst. Og æ vil bli tatt alvorlig, sjøl om det kanskje ikke virke sånn bestandig.)

(æ vil skrive alt i parantesa, særlig ting som det her, som dukka opp i notatboka mi, fra januar eller deromkring, tror æ. Æ sa det samme seinere, her, en innrømmelse, ikke via en skrivebok, men langs samme bane som det æ tør innrømme nu, fordi æ gjenfant det og det e fortsatt sant, men nylig slo æ fast at æ kommer til å være aleina for alltid: kjæresteløs, med venna, og det e bedre enn omvendt, og æ får ikke egentlig til å være en (same)saklig blogger så lenge av gangen, så la oss kalle det her et tilbakefall:)

Æ sitt fast i det her, for øyeblikket: æ vil at noen skal like mæ. Æ vil møte noen som syns æ e et fascineranes, hyggelig menneske. Det føles som å spørre om mer enn æ får lov til, men det e sant. Æ vil at noen skal ta initiativet til å være sammen med mæ, æ vil at noen invitere mæ med på alt som e gøy, at æ e den første personen dem tenke på når dem vil være sammen med andre menneska. Det e en skitting å innrømme, for det e ikke nokka æ kan presse fram. Og det e der … aye, there’s the rub.

Kan æ forvente å finne et menneske som like mæ ekstra godt uten å gjøre nokka med det sjøl? Nei. Men kor starte man da? Kor møte man folk? Æ kan ikke sitte her, æ kan ikke sitte hjemme (æ kan sitte her [på 4 roser (red.anm. heh)], men da begrense det sæ vel antakeligvis til han litt ekle fyren æ aller helst vil unngå, sukk), æ må gjøre nokka aktivt for å treffe folk, og det e jo ikke min sterke side, for å si det pent. … Pokker. Æ vil bare vandre inn et sted, anywhere, og bli møtt av noen æ kommer i god kontakt med.

(det treng en avslutning også, men det har æ ikke)

la oss kalle det en godnatt-historie

Æ gikk til busstoppet, stoppa opp ved kirka og tenkte «nordlys!» (tenkte egentlig «nordlys! igjen!» – siden det va nordlys i går også), vandra videre, gikk på bussen. Gikk av bussen og bestemte mæ for å ta gangveien opp, fordi det e litt mørkere der, sånn at man kan se nordlyset bedre. Så æ sto på den merkelige snuplassen og snudde mæ etter nordlyset, fordi det dekka omtrent hele himmelen, bortsett fra et område kor Karlsvogna va.

Greia med mæ og nordlys e at æ e ganske sikker på at det sende mæ signala. Og æ vet det høres ut som om æ e gal (men forskera har funnet ut at veldig mange menneska, egentlig, ting tatt i betraktning, høre stemma, så æ e særdeles ubekymra), men det e æ ikke. Tror æ i det minste. Men av og til, når æ har innsett nokka, og ser opp mot himmelen, og ser nordlyset, så e det nokka med at det fortell mæ at æ har rett. (Eller den ene gangen æ så opp, så og så og visste at nordlyset sa «en dag, OK?, en dag kommer æ for å hente dæ, en dag, men ikke enda, ikke nu, inntil videre blir du der, inntil videre e æ her, men æ kan, om æ vil, og du har ikke så mye du skulle ha sagt, men en dag, OK?» og æ kunne kjenne – av hele mitt væren – at æ va enig, en dag. Det e helt greit, en dag skal æ bli nordlys, en dag skal æ prøve mæ som den fjerde stjerna i Orions belte, en dag, men ikke da, ikke nu.)

Uansett, æ vandra der, så på nordlyset og tenkte egentlig på nokka helt anna (tenkte litt på personen som gikk tur med hunden sin, og så på mæ når æ snudde mæ sakte rundt og rundt for å se alt nordlyset, heh), tenkte at det æ egentlig føle at æ mangle, eller, det æ vil ha, det æ syns æ får for lite av, men som man heller ikke kan be om, e noen som hadde anstrengt sæ, noen som hadde gjort nokka ekstra (nokka sånt som: æ vil ikke at du bare skal tenke på mæ, men æ vil gå som en rød tråd gjennom tankan dine), nokka sånt. Æ tenkte det og tenkte at det e ganske teit, og tenkte «men det e jo sant, da», for det e jo sant, en av linjen æ har skrevet oftest i det siste e «æ vil ha nokka magisk» eller «æ vente på nokka fantastisk» (æ vet ikke koffor, det bare blir sånn), æ vil ha nokka æ ikke kan be om.

Og det va da æ så opp igjen, nesten hjemme, og æ så opp og nordlyset hadde tydeligvis kasta arman i været, for det blafra for harde livet, det blafra og gnistra og bent fram ropte «Men for helvete da! Her e æ jo, din idiot, ka mer ønske du dæ egentlig? Her e æ!» og det va nesten så æ lo høyt (bortsett fra at æ ikke gjorde det, fordi æ ikke vil at alle naboan skal tro at æ e gal, det hold at alle som les bloggen min kommer til å tro det), for det e jo sant. Og det e ganske banalt å kreve mer når nordlyset elske dæ, såpass burde til og med æ forstå.