I’m not bitter, I’m unsweetened

det e sånt her man skal skrive midt på natta, ikke halv elleve mens man sitt på C8, så vi får late som om æ sir det midt på natta, ok?

(min forkjærlighet for parantesa heng sammen, selvfølgelig, med min generelle forkjærlighet for språk, og for fotnote, æ like alle de her tingan som tillate mæ å ikke nødvendigvis stå for det æ sir, om man kan si det sånn. Ikke fordi æ lyg, heller tvert imot, men æ kan late som; brødteksten e alvor, parantesan e alt æ vet æ ikke burde si – parantesan e sidespor, innrømmelsa æ ikke nødvendigvis vil stå for, ting æ vet ikke burde være del av en alvorlig tekst. Og æ vil bli tatt alvorlig, sjøl om det kanskje ikke virke sånn bestandig.)

(æ vil skrive alt i parantesa, særlig ting som det her, som dukka opp i notatboka mi, fra januar eller deromkring, tror æ. Æ sa det samme seinere, her, en innrømmelse, ikke via en skrivebok, men langs samme bane som det æ tør innrømme nu, fordi æ gjenfant det og det e fortsatt sant, men nylig slo æ fast at æ kommer til å være aleina for alltid: kjæresteløs, med venna, og det e bedre enn omvendt, og æ får ikke egentlig til å være en (same)saklig blogger så lenge av gangen, så la oss kalle det her et tilbakefall:)

Æ sitt fast i det her, for øyeblikket: æ vil at noen skal like mæ. Æ vil møte noen som syns æ e et fascineranes, hyggelig menneske. Det føles som å spørre om mer enn æ får lov til, men det e sant. Æ vil at noen skal ta initiativet til å være sammen med mæ, æ vil at noen invitere mæ med på alt som e gøy, at æ e den første personen dem tenke på når dem vil være sammen med andre menneska. Det e en skitting å innrømme, for det e ikke nokka æ kan presse fram. Og det e der … aye, there’s the rub.

Kan æ forvente å finne et menneske som like mæ ekstra godt uten å gjøre nokka med det sjøl? Nei. Men kor starte man da? Kor møte man folk? Æ kan ikke sitte her, æ kan ikke sitte hjemme (æ kan sitte her [på 4 roser (red.anm. heh)], men da begrense det sæ vel antakeligvis til han litt ekle fyren æ aller helst vil unngå, sukk), æ må gjøre nokka aktivt for å treffe folk, og det e jo ikke min sterke side, for å si det pent. … Pokker. Æ vil bare vandre inn et sted, anywhere, og bli møtt av noen æ kommer i god kontakt med.

(det treng en avslutning også, men det har æ ikke)

To ting æ gjorde i 2006, det her føles nesten som nostalgi.

Æ leste Roland Barthes i forrige uke. Æ skulle egentlig gjøre fjorten forskjellige fornuftige ting, men så plukka æ A Lover’s Discourse ut av bokhylla tidlig på morran og visste at det ikke kom til å skje. Man kan ikke lese A Lover’s Discourse og være fornuftig samtidig, om man les den må man ta sæ tid til å stoppe opp, å sukke tungt, å stirre ut i lufta og lure litt på kordan det kan ha sæ sånn at den her gamle, døde, franskmannen har stjelt alle tankan du noensinne har tenkt. Eller, det e i hvert fall sånn om du e mæ (hvilket du jo ikke e, men æ har det sånn).

Et sted i boka, æ les ikke hele lenger, fra ende til annen lenger, æ blar, den e delt opp i fragmenta – det e ærlig talt undertittelen – så man kan lese en del om obsession her og en bit om adorable der. Den finnes på norsk, sånn i tilfelle det hjelpe på, i tilfelle du vil lese sjøl? Men et sted i boka, et sted som æ nok har lest før, men ikke har tenkt over tidligere, stod det at det å savne noen e å stadig glemme dem, for så å bli påminnet det hele, du savne dem bare etter at du huske at du har glemt å tenke på dem. Og det slo mæ som en utrolig vakker tanke – som så mye anna som slår mæ i den boka, den e full av utrolig vakre tanka – fordi det føles som tilgivelse: Du har kanskje ikke tenkt på mæ, æ har kanskje ikke tenkt på dæ, på en stund, men når æ kommer på dæ igjen, når æ plutselig huske det, kjenne æ kor mye æ savne dæ, kor mye æ lengte. (Eller du lengte, æ vet ikke om æ lengte; æ e tydeligvis ute av stand til å holde mæ til et pronomen – eller ka pokker dem nu enn hete – av gangen)

Eller kanskje æ har det sånn med Utropia? For øyeblikket slit æ litt med å lese Utropia, æ tenke som regel ikke på den, men av og til kommer æ på kordan det va den gang han eller ho eller [den spesifikke personen] jobba der, kordan det va mens æ va aktiv deltager i å få laga en avis (fordi æ hang mæ opp i alt æ ikke hadde nokka med), og æ savne det. Æ stille mæ ganske likegyldig til Utropia som den e – sjøl om det gjør litt ondt å innrømme – men æ savne avisa som den va da æ kunne ta ansvar for den, sjøl om æ aldri va ansatt der.

Men æ tror æ skal vente litt til med å lese mer Barthes, det tar så mye tid, og æ har ting æ burde gjøre. Sukk.

det her e skrevet som æ ønske at du kunne se mæ?

Har æ nevnt det her før, æ vet ikke, det føles sånn, men noen ganga dukke det opp igjen: noen ganga skriv æ ting fordi æ tenke at en spesifikk person skal lese dem. Noen ganga skriv æ ting bare fordi æ håpe at den ene personen skal lese det og like det. Det e ikke så ofte det skjer fordi æ e betatt av vedkommende, det e mest et ønske om, æ vet ikke, bekreftelse?

En setning som sitt i hodet mitt, som va skrevet av en poet som Nils-Øivind Haagensen intervjua mens han fortsatt jobba i Klassekampen – det e så lenge siden æ begynte å lese Klassekampen at æ føle mæ litt gammel når æ tenke på det, og så gikk æ over til å lese Dagens Næringsliv og det får mæ til å føle mæ både eldre og yngre, smartere og dummere – som æ har lyst å si va Bjørn Aamodt, men æ vet ikke om det e sant, gikk nokka sånt som «dette er skrevet til deg uten andre i tankene» (æ syns plutselig det hørtes feil ut, men æ tror det va sånn). Det e nokka med den linja som gjør at den sitt, at den blei væranes, kanskje fordi den traff samme område? Æ skriv det her til dæ uten tanke på ka andre kommer til å lese det som.

Den norske poeten hadde skrevet det til kona si, eller nokka sånt, en langvarig kvinne (det kan man vel ikke si), og æ har ingen kone, ingen langvarige forhold på den måten, æ har ingen som les alt æ skriv som kan tenke at det e skrevet bare til dem, det e en stund siden æ har skrevet mye med tanke på bare en person.

Men ofte e mye av det æ skriv skrevet med tanke på å leses av noen, noen ganga e det det som sett grensa for kordan æ skriv, kor lang æ lar setningan mine bli, kordan språket mitt utarte sæ: æ skriv det her fordi æ håpe du les det og merke at det treff dæ.

Æ skreiv en gang «noen ganga skriv du som æ ønske å bli sett» og æ tenkte på noen, og visste at noen tenkte på noen andre når dem skreiv (eller, det vet man jo ikke, men det va ikke en usannsynlig antakelse – langt mer sannsynlig enn det omvendte), og æ tenke av og til på det her med tekst, fordi æ kan forelske mæ i folk basert bare på det dem skriv. Det skal ikke mye skrift til for at æ blir betatt, og æ tror ikke det e vanlig, men samtidig burde det vel ikke overraske noen som kjenne mæ – at æ legg så mye vekt på det skriftlige, at æ kan bli forelska i noen basert på ordan dem velge, uten noensinne å ha møtt dem. Og æ tror ikke æ e den eneste som gjør det, sjøl om det neppe e så mange av oss.

Og det e ikke det at æ skriv alt æ skriv fordi æ håpe et abstrakt eller konkret du skal bli forelska i mæ, men en liten del av mæ tror at jo mer æ skriv, jo større e sjansen for at det skjer. Derfor kommer æ aldri til å bli en mann av få ord.

Jeg sier stadig ting som: kjærlighet. Kanskje?

Det e en ting æ har tenkt en del på i det siste, ikke så mye, men det e en tanke som har dukka opp litt i ny og ne, kanskje særlig når æ aller helst hadde sett at den ikke dukka opp (men det gjeld nu stort sett alt æ tenke, æ e ikke nokka flink til å strukturere hjernen min sånn at den gjør det æ vil når æ vil at den skal gjøre det): æ lure på kordan det e å være forelska i noen som e forelska i dæ også.

Og etter å ha skrevet det har æ mest lyst til å slette hele setninga og late som ingenting, fordi æ føle mæ så teit når æ sir det, fordi man ikke kan skrive nokka sånt uten å virke patetisk, og fordi æ ærlig talt føle mæ litt patetisk. Eller, kanskje ikke som sådan, men likevel (ordets makt, ass, der har du mæ). For det æ mene e ikke nødvendigvis at æ vil ha en kjæreste (og æ vil ha en nu!), men æ vende tilbake til ting æ ikke har opplevd, og det e en sånn ting.

Æ har det fint aleina, og æ tar stikkprøva på mæsjøl: av og til stoppe æ opp og tenke «men om du fikk valget mellom en million krone eller en kjæreste/gjensidig forelskelse, ka ville du valgt?» og i nittiåtte prosent av tilfellan e svaret førstnevnte. Om æ hadde en million kunne æ plassert ni hundre tusen i banken og brukt hundre tusen på å reise, nu med en gang!, og det e til å få ondt i hjertet av. Æ skreiv først åttiåtte prosent, men det e ikke rett, fordi æ tenke på en eventuell kjæreste, og så tenkte æ på flybilletta og det va ganske lite tvil om ka som fikk hjertet mitt til å banke hardest og mest febrilsk.

Men vennan mine sir det e fordi æ ikke har vært i et ordentlig forhold før, og det har dem nok rett i (æ har stort sett smarte venna, smarte venna som har vært i langvarige forhold, så æ antar dem vet ka dem snakke om), så kæm vet, æ hadde sikkert valgt annerledes om æ først hadde fått smaken for det. (… æ like at det høres ut som å begynne å bruke dop: har du først hatt en kjæreste vil du før eller seinere ha dem alle!) Og det e stort sett vennan mine sin feil at æ begynte å tenke på det, fordi dem driv på og får sæ kjæresta og har gjensidige flørta på gang med folk og det ene med det andre, og æ syns det e fint, men æ lure litt, likevel.

Og det virke som en sånn ting man ikke skal si, eller skrive, eller innrømme, fordi æ da heller burde bruke tida mi på å finne ut av kordan det e å være gjensidig forelska i noen, men. Æ vet ikke, det e der det stoppe opp – æ vet ikke kordan man gjør det? Æ vet ikke kordan man finn en person som kanskje kunnet komme til å tenke sånt om dæ? Og når æ ser for mæ å leite, så ser æ bare for mæ slitsomme ting, Verdensteatret på en lørdagskveld, sånne arenae kor æ ikke føle mæ komfortabel og aldri hadde gjort et godt inntrykk i uansett.

Æ e ikke nokka flink til å være utadvent og pratsom med folk æ ikke kjenne (… og æ e ganske sikker på at æ for øyeblikket ikke kjenne noen æ kunne blitt gjensidig forelska i), av og til slit æ ærlig talt fortsatt med å være utadvent og pratsom med folk æ like og kjenne. Æ e ikke nokka god på smalltalk, og æ fungere omtrent like effektivt som isbryter som det en kajakk ville gjort i ishavet.

Og alt det gjør at det virke stort, kanskje, av mangel på et bedre ord, å bli forelska i noen som blir forelska i dæ, litt stort og litt håpløst. Og det tror æ ikke man skal si, eller innrømme, man skal klare sæ aleina og ha det fint med sæ sjøl. Og det har æ, æ trives best i mitt eget selskap, æ ler høyest av de vitsan bare æ får høre, men foreldran mine va gift med hverandre når dem va på min alder, og det virke stort det også. Stort og litt fælt å tenke på, for mæ, nu.

Takk gud for at æ har venna.

Mitt første steg på veien til å bli en moteblogger. (AHAHAAHA!)

Det her bildet minne mæ om noen, og æ har litt lyst til å fortelle vedkommende det, men æ tror ikke det finnes en ikke-creepy måte å si det på. (Vi snakke ikke egentlig sammen, så mye.) Særlig ikke siden det æ egentlig vil si «Det her bildet minne mæ om dæ, bortsett fra at du sjelden bruke farga i klærne dine [som æ har sett, det e ikke som om æ ser dæ så ofte], men æ syns du burde gjøre det,» og det virke som en upassanes ting å si til noen man ikke egentlig kjenne godt nok til å kunne si sånt.

Æ har brukt de siste dagan på å lese bloggen til Tavi Gevinson, ho fjortenårige mote-wunderkinden fra USA (men med en norsk mor, tror æ? En norsk forelder, uansett), og æ klare ikke å slutte, så nu e æ et sted i arkivan fra begynnelsen av 2009. Æ like entusiasmen, og det faktum at ho e stiligere som fjortenåring enn æ noensinne kommer til å bli i hele mitt liv (akk og ve). Det interessante – for mæ, for mæ! (e’kke det standard-disclaimer’n på bloggen min?) – e at æ, i motsetning til når æ ellers les greier om mote, faktisk blir litt inspirert. Ikke sånn «oooh, la mæ bruke alle pengan mine på å kjøpe en kjole til fjortentusen krone [lol som om den finnes i min størrelse lol],» men mer «koffor ikke bruke den med den, så lenge det gjør dæ glad?»

Æ e ikke en fan av å skulle kle mæ så æ ser tynnere ut – æ mene, snakk om håpløst prosjekt – men æ har en slags regel (om enn bare for mæsjøl) om ka æ syns e passanes, og ka som ikke e det. Og den regelen e stort sett ganske teit, sjøl om æ e litt takknemlig for at æ aldri har syns det va en god idé å bruke et skjørt som e så kort at man ikke egentlig kan sitte på det. Så i dag brukte æ en kjole æ arva – ubrukt! – fra ei venninne, en kjole æ ikke har hatt på mæ før fordi den sitt litt rart ved skuldran og fordi den e litt kort (hvilket betyr at den ikke rekk mæ til nedfor knærne, siden æ jo egentlig har anstendighetstanka som en anna kristenkonservativ jævel), og det gjorde mæ glad.

Klær altså, det e jo egentlig fine ting, sånn i tillegg til det grunnlegganes funksjonelle i å holde varmen når man bor i Tromsø.

Æ va på jazzfestival og det ødela tankeprosessan mine?

Æ va på jazzfestival i helga! Æ har aldri vært på jazzfestival før! Men når noen gir mæ et festivalpass – jazzpass – fordi æ har korrekturlest en festivalavis – jazzavisazz med pizzazz! æ skal slutte nu – så går æ nu jammen mæ på konsert. Ikke det, æ va ikke på så mange konserta, men noen av dem fikk æ med mæ: Beady Belle med Tromsø Kammerorkester, plateslippkonserten til DripP, og Aldri på en søndag med Ragnhild Furebotten og seks blåsera1. Samt litt av Glysne og Tromsø storband, mens æ satt i foajeen, og en liten del av Chris Minh Doky (med Dave Weckl på tromme), men da va det så stappfullt at vi gikk ganske fort.

Etter Beady Belle-konserten oppdaterte æ twitter med følgende: «Konklusjon: Beady belle e et band bestående av menneska med absurde ansiktsuttrykk og magiske musikalske evna. Æ e forelska.», og det e helt sant. Dessuten hadde trommisen et sånt musikantorgasmetryne mens han spilte2 og det e bestandig litt gøy å se på folk som e så opphengt i instrumentan sine. Og Beate S. Lech e den mest attraktive dama æ noensinne har sett stå på en scene3, dessuten likte æ at ho va så med. Ho va av den typen vokalist man lett kan imitere, der ho dirigerte sæsjøl med høyrearmen og av og til krøka sæ sammen som for virkelig å kunne presse ut ordan – det va fascineranes å se på, og ho klarte å gjøre det uten at det så teit ut. Dessuten så ho så glad ut! Og det e jo finest, når noen virke så gjennomfornøyd med å kunne stå på akkurat den scenen akkurat da. I tillegg hadde ho på sæ et helt fantastisk vakkert antrekk, og det va litt fint det også.

DripP va gøy! Æ bare slit litt med å formulere ka som va gøy og koffor æ likte det og etc etc. I går fortalte æ Ola at æ hadde gått rundt resten av kvelden/natta på lørdag og vært så fornøyd med at æ va på konserten, fordi den va så bra og æ blei glad (æ rimte ikke da æ sa det til Ola, takk gud) – og det e sant, men det føles ikke som riktig forklaring, det føles ikke som forklaring nok. (Og æ like, merkelig nok, ikke ting æ ikke klare å forklare for mæsjøl – ka i all verden skal man med ting man ikke kan sette ord på?) Æ va så fornøyd, æ e fornøyd, æ har aldri hørt på DripP før, så æ visste ikke ka æ skulle forvente, men det va fint.

Æ tror en del av problemet e nokka æ nettopp formulerte mens æ satt her – gjett tre ganga på om æ e på 4 roser eller ikke – sammen med Ida, og snakka mest om konserten æ va på i går: Aldri på en søndag (på en søndag, ja). For æ likte den også – det begynte med at en av de seks blåseran spilte, også bygde det sæ oppover, og når Ragnhild Furebotten begynte å spille fele hadde æ en religiøs opplevelse. Æ fant gud, og ho va bitteliten, kjempesøt, hadde rødt hår og spilte fele – det va ihvertfall det æ tenkte æ kunne si. Men ja, æ satt og tenkte på det i går, at æ – litt uten vilje – har fått et forhold til den norske tradisjonsmusikken, felespilling og folkemusikk og alt det der. Æ har den i kroppen på en måte æ aldri har tenkt over før, fordi den norske kulturarven på mange måta ikke e nokka æ tenke så mye på. Den samiske e i hjertet mitt, selvfølgelig, men den norske har sneket sæ inn den også4, den sitt i beinan et sted, i margen og ryggmargen.

Det e ikke det som e det æ formulerte mens æ prata med Ida, det va det her: æ vet ikke kordan æ skal forholde mæ til instrumentalmusikk. Ihvertfall ikke live. På plate e det greit nok, de tilfellan æ har av sånt bruke æ stort sett når æ treng bakgrunnsmusikk uten vokal, men det kan man jo ikke gjøre på en konsert (æ kan ihvertfall ikke gjøre det, æ syns æ burde følge med). Og under DripP-konserten hang æ med – tankan mine for litt hit og dit, men det skal mye til for at dem ikke gjør det – men æ tror det va delvis fordi vi satt på første rad, og delvis (kanskje mest?) fordi alle de fire musikeran e folk æ har kjennskap til: Torje og Jardar har æ visst kæm va siden hhv barne- og ungdomsskolen, Ola har æ blitt kjent med (etter å ha korrekturlest festivalavisa) og Jon-Eirik har æ nevnt før5.

Men æ hadde ikke nokka som helst forhold til Furebotten – eller noen av de seks blåseran – på forhånd, og sjøl om starten va himmelsk, datt æ litt av etterhvert. Æ fulgte med, og klappa, og æ likte det æ hørte, men det traff mæ ikke på et plan utfor det den norske folkemusikken tydeligvis har bygga i mæ, og æ følte av og til at publikum va litt unødvendig for at Aldri på en søndag skulle ha det gøy. (Dessuten va det et bord på første rad som virka å bestå av folk som kjente Furebotten, og det va nesten så æ fikk en følelse av at vi andre bare va staffasje. Æ vet ikke, æ slit med å formulere mæ, men det va seks persona på scenen og fire (?) persona rett foran den som lo av det meste, og da må det jo virke enklest å forholde sæ til dem, heller enn et publikum som kanskje ikke va all verdens responsivt? (Æ tror en del av det ligg på lokalet, noen ganga virke Teaterkafeen veldig stor, og da føle man sæ veldig liten når man applaudere.))

Og æ klare – stort sett – å la være å vente på vokalen når æ høre på musikk kor æ vet det ikke e vokal, men æ ende opp med et intenst behov for at det skal være en pause i konserten, sånn at æ kan snakke med noen, sånn at noen kan bidra med ord (utover det som blir sagt på scenen mellom sangan) – Ida så litt forundra ut da æ nevnte det, men jo, æ treng tydeligvis språk uansett. Furebotten hadde laga en sang som het «En ganske snill mann» og mens dem spilte den, satt æ og satte inn ord for mæsjøl – ikke nokka avansert, selvfølgelig, men litt sånn «en ganske snill mann, en snill mann en snill man, ganske snill, man e en snill mann man e snill ganske snill gaaaanske sniiiiill» – det e litt som med abstrakt kunst, tror æ, æ kan like den som den e, men æ kan ikke fri mæ fra å prøve å se ka det kan se ut som.

DripP spilte en sang som het nokka sånt som «Tenk på et tall mellom null og tre milliarder» og da satt æ og prøvde å sette inn tall som kunne passe inn, og når dem spilte «Pene sko» tenkte æ «pene sko, pene sko, røde grønne blå svarte brune grå pene sko pene sko.» Æ har nok rett og slett ikke et non-figurativt hode. Æ vet at, og høre at det e, variasjon i det som spilles, at det ikke e måte på lydan man kan få ut av et instrument, men. Det e i ordan og figuran at forskjellen ligg, for mæ? Æ vet ikke, og det ane mæ at æ kanskje høres litt mentalt forstyrra ut, men det e en tanke der et sted, æ klare bare ikke å få tak på den.

Så æ likte Aldri på en søndag, æ elska det tidvis; æ hadde en fantastisk opplevelse med Beady Belle og kammerorkesteret, sjøl om æ ikke har et forhold til Beady Belle fra før; og æ elska DripP, uten at æ kan si koffor (OG DET PLAGE MÆ, om det ikke e åpenbart). Konklusjonen e uansett Hurra, Musikk! og resten e det ikke så farlig med, bortsett fra at æ vil kunne sette ord på det æ mene, særlig når æ prøve å gi noen et kompliment for at æ likte det dem gjorde.

Takke mæ til bøker, dem e stappfull av ord uten at du treng å gjøre nokka.

(tillegg, fordi æ plutselig blei redd det va litt utydelig: Æ likte Aldri på en søndag kjempegodt, og samspillet mellom Furebotten og de seks blåseran va fantastisk, entusiasmen og humoren va nesten til å ta og føle på – så det æ hengte mæ opp i, bortsett fra mine egne språklige vanska, va detalja, ikke en generell dom over konserten som helhet. Takk.)

1Æ elske ordet blåsera, mest fordi det på samisk – på min samisk, den familieinterne om ikke anna, æ e ærlig talt ikke helt sikker på om det e et ordentlig ord? – betyr en luring. Så æ fortalte foreldran mine at æ skulle på konsert med en felespiller og seks blåsera, og det visste sæ jo å være helt sant, bortsett fra at ho nok va en ho også, men likevel.

2Det æ, i mitt stille sinn, referere til som et Georg Buljo-tryne. Akk og ve og ♥

3og æ har vært på Ani DiFranco-konsert, så det hold hardt ♥

4og æ vil ikke late som om æ liksom kan holde mæ utfor norsk kultur bare fordi æ e same, men det e ikke som om æ har vokst opp med [norsk] folkemusikk på noen som helst måte, bortsett fra den generelle eksponeringa man får – og da va det litt uventa at den sitt så godt. Særlig siden det e en merkelig, liten del av det hele – om æ skulle gi noen en kort oppsummering av norsk kultur, hadde nok ikke folkemusikken vært høyest på lista over ting æ trakk fram.

5I tillegg til, og det her e skikkelig pinlig å innrømme, at æ enda ikke har fått has på min indre femåring som til stadighet tenke «hihihihiiiii, etternavnet hannes e nesten «fjert» på samisk!» Æ gremmes, hver gang, men det e samme pokker, for æ tenke det æ. Han va fortsatt like rak i ryggen, samt at han bit leppen sammen når han spille, det va faktisk så konsekvent at æ etter en stund tok mæ sjøl i å tenke «.. kanskje han ikke har leppe?»

Ordkalotten dag én. (evt dag 0.5)

I går, i går! Æ kjøpte tre par tjukke strømpebukse, som for å se kor lenge æ kommer til å kunne bruke skjørt og fortsatt overleve vinteren, æ leste to og en halv DN (æ va nesten ferdig med lørdagsavisa), æ tenkte litt på at æ må pakke sånn at æ får med mæ ting æ treng når æ drar til Oslo.

Og så leste æ Anleggsprosa av Tina Åmodt (fra Kolon forlag – med et fantastisk omslagsdesign av EXIL DESIGN), og hadde sånn cirka den beste leseopplevelsen æ har hatt så langt i år. For en fantastisk bok! Det e åttito veldig korte side (som for å bygge opp om teorien min om at korte bøker e best), men dem har sånn slagkraft. Æ har egentlig ikke språk til å beskrive den, bortsett fra at æ likte det, veldig, veldig mye. (så mangelfullt.) Den va fin og siteringsverdig også, som sitatet æ skreiv på twitter: «Jeg sier at jeg bare baker når jeg tror det kan føre til at noen forelsker seg i meg.» (Som egentlig e et veldig dårlig sitat med tanke på kordan resten av boka e, men æ likte det så godt – dessuten e det sant, av og til.) «Jeg spør Harald om han skal sitte ved vinduet, som han pleier. Harald sier at det ikke spiller noen rolle. Jeg venter til han har satt seg ved vinduet.» Og «Gleden ved å se en nystøpt vegg minner ikke om noe annet.» (Og hele side 58 og 59, men æ har dem ikke med mæ akkurat nu, så dokker får lese boka og oppdage dem sjøl – det e uansett mye bedre enn to kontekstløse side i bloggen min.)

Etter det hang æ på biblioteket i to tima (æ trodde det va fire, men det va det ikke, hurra) og passa på infoskranken til Ordkalotten, sammen med en hyggelig tysk jente som het Jula, og det va jo generelt sett ganske enkelt arbeid. Men vi fikk i de minste tre nye festivalvenna. Æ gikk glipp av første opplesning på Vulkana, med Irene Larsen, Eirik Skrede og Liv Lundberg – med Henning Howlid Wærp som (visstnok veldig akademisk) konferansier – fordi æ satt på brygga ved siden av båten og spiste en rosinbolle og en banan til middag (pluss at æ va litt seint ute, og ikke ville trenge mæ på). Etter det va det vernissage på Kurant, med utstillinga <ReadMe>, og det va jo interessant, men æ tror æ skal dra tilbake seinere en dag for å faktisk se på kunsten.

Og helt til slutt havna æ på kafé med nevnte Liv og Irene, pluss Hilde Kat, og en tilfeldig førsteårsforfatterstudent som het.. nokka (æ huske det egentlig, æ bare huske det ikke akkurat nu), og vi hadde fine samtala om litteratur og hjemreise og samiske forfattera og andre ting som passa ypperlig inn i Karavane-temaet til Ordkalotten, uten at det va med vilje. Fantastisk!

Når æ skulle ta bussen hjem endte æ opp med å glemme at æ egentlig hadde hastverk, så æ flanerte rundt i byen som en anna 1800-talls mann, men det va varmt ute (derav også bryggesittinga tidligere på dagen), så det va egentlig bare fint.

Og nu har æ grønne negla, infoskrankevakt fra tolv til tre, åpningsarrangement klokka fem, Beaivvášforestilling klokka syv, opplesning klokka ni og Klubb Kuiper klokka ti. Alt vel, så langt, med klare muligheta for å bli enda bedre. (Og i morra skal æ passe på/ta vare på/være forfatterkontakt for Ursula Andkjær Olsen, så det kan jo bli gøy.)