æ elske. [for faen]

by

I’m not bitter, I’m unsweetened

det e sånt her man skal skrive midt på natta, ikke halv elleve mens man sitt på C8, så vi får late som om æ sir det midt på natta, ok?

(min forkjærlighet for parantesa heng sammen, selvfølgelig, med min generelle forkjærlighet for språk, og for fotnote, æ like alle de her tingan som tillate mæ å ikke nødvendigvis stå for det æ sir, om man kan si det sånn. Ikke fordi æ lyg, heller tvert imot, men æ kan late som; brødteksten e alvor, parantesan e alt æ vet æ ikke burde si – parantesan e sidespor, innrømmelsa æ ikke nødvendigvis vil stå for, ting æ vet ikke burde være del av en alvorlig tekst. Og æ vil bli tatt alvorlig, sjøl om det kanskje ikke virke sånn bestandig.)

(æ vil skrive alt i parantesa, særlig ting som det her, som dukka opp i notatboka mi, fra januar eller deromkring, tror æ. Æ sa det samme seinere, her, en innrømmelse, ikke via en skrivebok, men langs samme bane som det æ tør innrømme nu, fordi æ gjenfant det og det e fortsatt sant, men nylig slo æ fast at æ kommer til å være aleina for alltid: kjæresteløs, med venna, og det e bedre enn omvendt, og æ får ikke egentlig til å være en (same)saklig blogger så lenge av gangen, så la oss kalle det her et tilbakefall:)

Æ sitt fast i det her, for øyeblikket: æ vil at noen skal like mæ. Æ vil møte noen som syns æ e et fascineranes, hyggelig menneske. Det føles som å spørre om mer enn æ får lov til, men det e sant. Æ vil at noen skal ta initiativet til å være sammen med mæ, æ vil at noen invitere mæ med på alt som e gøy, at æ e den første personen dem tenke på når dem vil være sammen med andre menneska. Det e en skitting å innrømme, for det e ikke nokka æ kan presse fram. Og det e der … aye, there’s the rub.

Kan æ forvente å finne et menneske som like mæ ekstra godt uten å gjøre nokka med det sjøl? Nei. Men kor starte man da? Kor møte man folk? Æ kan ikke sitte her, æ kan ikke sitte hjemme (æ kan sitte her [på 4 roser (red.anm. heh)], men da begrense det sæ vel antakeligvis til han litt ekle fyren æ aller helst vil unngå, sukk), æ må gjøre nokka aktivt for å treffe folk, og det e jo ikke min sterke side, for å si det pent. … Pokker. Æ vil bare vandre inn et sted, anywhere, og bli møtt av noen æ kommer i god kontakt med.

(det treng en avslutning også, men det har æ ikke)

by

To ting æ gjorde i 2006, det her føles nesten som nostalgi.

Æ leste Roland Barthes i forrige uke. Æ skulle egentlig gjøre fjorten forskjellige fornuftige ting, men så plukka æ A Lover’s Discourse ut av bokhylla tidlig på morran og visste at det ikke kom til å skje. Man kan ikke lese A Lover’s Discourse og være fornuftig samtidig, om man les den må man ta sæ tid til å stoppe opp, å sukke tungt, å stirre ut i lufta og lure litt på kordan det kan ha sæ sånn at den her gamle, døde, franskmannen har stjelt alle tankan du noensinne har tenkt. Eller, det e i hvert fall sånn om du e mæ (hvilket du jo ikke e, men æ har det sånn).

Et sted i boka, æ les ikke hele lenger, fra ende til annen lenger, æ blar, den e delt opp i fragmenta – det e ærlig talt undertittelen – så man kan lese en del om obsession her og en bit om adorable der. Den finnes på norsk, sånn i tilfelle det hjelpe på, i tilfelle du vil lese sjøl? Men et sted i boka, et sted som æ nok har lest før, men ikke har tenkt over tidligere, stod det at det å savne noen e å stadig glemme dem, for så å bli påminnet det hele, du savne dem bare etter at du huske at du har glemt å tenke på dem. Og det slo mæ som en utrolig vakker tanke – som så mye anna som slår mæ i den boka, den e full av utrolig vakre tanka – fordi det føles som tilgivelse: Du har kanskje ikke tenkt på mæ, æ har kanskje ikke tenkt på dæ, på en stund, men når æ kommer på dæ igjen, når æ plutselig huske det, kjenne æ kor mye æ savne dæ, kor mye æ lengte. (Eller du lengte, æ vet ikke om æ lengte; æ e tydeligvis ute av stand til å holde mæ til et pronomen – eller ka pokker dem nu enn hete – av gangen)

Eller kanskje æ har det sånn med Utropia? For øyeblikket slit æ litt med å lese Utropia, æ tenke som regel ikke på den, men av og til kommer æ på kordan det va den gang han eller ho eller [den spesifikke personen] jobba der, kordan det va mens æ va aktiv deltager i å få laga en avis (fordi æ hang mæ opp i alt æ ikke hadde nokka med), og æ savne det. Æ stille mæ ganske likegyldig til Utropia som den e – sjøl om det gjør litt ondt å innrømme – men æ savne avisa som den va da æ kunne ta ansvar for den, sjøl om æ aldri va ansatt der.

Men æ tror æ skal vente litt til med å lese mer Barthes, det tar så mye tid, og æ har ting æ burde gjøre. Sukk.

by

det her e skrevet som æ ønske at du kunne se mæ?

Har æ nevnt det her før, æ vet ikke, det føles sånn, men noen ganga dukke det opp igjen: noen ganga skriv æ ting fordi æ tenke at en spesifikk person skal lese dem. Noen ganga skriv æ ting bare fordi æ håpe at den ene personen skal lese det og like det. Det e ikke så ofte det skjer fordi æ e betatt av vedkommende, det e mest et ønske om, æ vet ikke, bekreftelse?

En setning som sitt i hodet mitt, som va skrevet av en poet som Nils-Øivind Haagensen intervjua mens han fortsatt jobba i Klassekampen – det e så lenge siden æ begynte å lese Klassekampen at æ føle mæ litt gammel når æ tenke på det, og så gikk æ over til å lese Dagens Næringsliv og det får mæ til å føle mæ både eldre og yngre, smartere og dummere – som æ har lyst å si va Bjørn Aamodt, men æ vet ikke om det e sant, gikk nokka sånt som «dette er skrevet til deg uten andre i tankene» (æ syns plutselig det hørtes feil ut, men æ tror det va sånn). Det e nokka med den linja som gjør at den sitt, at den blei væranes, kanskje fordi den traff samme område? Æ skriv det her til dæ uten tanke på ka andre kommer til å lese det som.

Den norske poeten hadde skrevet det til kona si, eller nokka sånt, en langvarig kvinne (det kan man vel ikke si), og æ har ingen kone, ingen langvarige forhold på den måten, æ har ingen som les alt æ skriv som kan tenke at det e skrevet bare til dem, det e en stund siden æ har skrevet mye med tanke på bare en person.

Men ofte e mye av det æ skriv skrevet med tanke på å leses av noen, noen ganga e det det som sett grensa for kordan æ skriv, kor lang æ lar setningan mine bli, kordan språket mitt utarte sæ: æ skriv det her fordi æ håpe du les det og merke at det treff dæ.

Æ skreiv en gang «noen ganga skriv du som æ ønske å bli sett» og æ tenkte på noen, og visste at noen tenkte på noen andre når dem skreiv (eller, det vet man jo ikke, men det va ikke en usannsynlig antakelse – langt mer sannsynlig enn det omvendte), og æ tenke av og til på det her med tekst, fordi æ kan forelske mæ i folk basert bare på det dem skriv. Det skal ikke mye skrift til for at æ blir betatt, og æ tror ikke det e vanlig, men samtidig burde det vel ikke overraske noen som kjenne mæ – at æ legg så mye vekt på det skriftlige, at æ kan bli forelska i noen basert på ordan dem velge, uten noensinne å ha møtt dem. Og æ tror ikke æ e den eneste som gjør det, sjøl om det neppe e så mange av oss.

Og det e ikke det at æ skriv alt æ skriv fordi æ håpe et abstrakt eller konkret du skal bli forelska i mæ, men en liten del av mæ tror at jo mer æ skriv, jo større e sjansen for at det skjer. Derfor kommer æ aldri til å bli en mann av få ord.

by

Jeg sier stadig ting som: kjærlighet. Kanskje?

Det e en ting æ har tenkt en del på i det siste, ikke så mye, men det e en tanke som har dukka opp litt i ny og ne, kanskje særlig når æ aller helst hadde sett at den ikke dukka opp (men det gjeld nu stort sett alt æ tenke, æ e ikke nokka flink til å strukturere hjernen min sånn at den gjør det æ vil når æ vil at den skal gjøre det): æ lure på kordan det e å være forelska i noen som e forelska i dæ også.

Og etter å ha skrevet det har æ mest lyst til å slette hele setninga og late som ingenting, fordi æ føle mæ så teit når æ sir det, fordi man ikke kan skrive nokka sånt uten å virke patetisk, og fordi æ ærlig talt føle mæ litt patetisk. Eller, kanskje ikke som sådan, men likevel (ordets makt, ass, der har du mæ). For det æ mene e ikke nødvendigvis at æ vil ha en kjæreste (og æ vil ha en nu!), men æ vende tilbake til ting æ ikke har opplevd, og det e en sånn ting.

Æ har det fint aleina, og æ tar stikkprøva på mæsjøl: av og til stoppe æ opp og tenke «men om du fikk valget mellom en million krone eller en kjæreste/gjensidig forelskelse, ka ville du valgt?» og i nittiåtte prosent av tilfellan e svaret førstnevnte. Om æ hadde en million kunne æ plassert ni hundre tusen i banken og brukt hundre tusen på å reise, nu med en gang!, og det e til å få ondt i hjertet av. Æ skreiv først åttiåtte prosent, men det e ikke rett, fordi æ tenke på en eventuell kjæreste, og så tenkte æ på flybilletta og det va ganske lite tvil om ka som fikk hjertet mitt til å banke hardest og mest febrilsk.

Men vennan mine sir det e fordi æ ikke har vært i et ordentlig forhold før, og det har dem nok rett i (æ har stort sett smarte venna, smarte venna som har vært i langvarige forhold, så æ antar dem vet ka dem snakke om), så kæm vet, æ hadde sikkert valgt annerledes om æ først hadde fått smaken for det. (… æ like at det høres ut som å begynne å bruke dop: har du først hatt en kjæreste vil du før eller seinere ha dem alle!) Og det e stort sett vennan mine sin feil at æ begynte å tenke på det, fordi dem driv på og får sæ kjæresta og har gjensidige flørta på gang med folk og det ene med det andre, og æ syns det e fint, men æ lure litt, likevel.

Og det virke som en sånn ting man ikke skal si, eller skrive, eller innrømme, fordi æ da heller burde bruke tida mi på å finne ut av kordan det e å være gjensidig forelska i noen, men. Æ vet ikke, det e der det stoppe opp – æ vet ikke kordan man gjør det? Æ vet ikke kordan man finn en person som kanskje kunnet komme til å tenke sånt om dæ? Og når æ ser for mæ å leite, så ser æ bare for mæ slitsomme ting, Verdensteatret på en lørdagskveld, sånne arenae kor æ ikke føle mæ komfortabel og aldri hadde gjort et godt inntrykk i uansett.

Æ e ikke nokka flink til å være utadvent og pratsom med folk æ ikke kjenne (… og æ e ganske sikker på at æ for øyeblikket ikke kjenne noen æ kunne blitt gjensidig forelska i), av og til slit æ ærlig talt fortsatt med å være utadvent og pratsom med folk æ like og kjenne. Æ e ikke nokka god på smalltalk, og æ fungere omtrent like effektivt som isbryter som det en kajakk ville gjort i ishavet.

Og alt det gjør at det virke stort, kanskje, av mangel på et bedre ord, å bli forelska i noen som blir forelska i dæ, litt stort og litt håpløst. Og det tror æ ikke man skal si, eller innrømme, man skal klare sæ aleina og ha det fint med sæ sjøl. Og det har æ, æ trives best i mitt eget selskap, æ ler høyest av de vitsan bare æ får høre, men foreldran mine va gift med hverandre når dem va på min alder, og det virke stort det også. Stort og litt fælt å tenke på, for mæ, nu.

Takk gud for at æ har venna.

by

Mitt første steg på veien til å bli en moteblogger. (AHAHAAHA!)

Det her bildet minne mæ om noen, og æ har litt lyst til å fortelle vedkommende det, men æ tror ikke det finnes en ikke-creepy måte å si det på. (Vi snakke ikke egentlig sammen, så mye.) Særlig ikke siden det æ egentlig vil si «Det her bildet minne mæ om dæ, bortsett fra at du sjelden bruke farga i klærne dine [som æ har sett, det e ikke som om æ ser dæ så ofte], men æ syns du burde gjøre det,» og det virke som en upassanes ting å si til noen man ikke egentlig kjenne godt nok til å kunne si sånt.

Æ har brukt de siste dagan på å lese bloggen til Tavi Gevinson, ho fjortenårige mote-wunderkinden fra USA (men med en norsk mor, tror æ? En norsk forelder, uansett), og æ klare ikke å slutte, så nu e æ et sted i arkivan fra begynnelsen av 2009. Æ like entusiasmen, og det faktum at ho e stiligere som fjortenåring enn æ noensinne kommer til å bli i hele mitt liv (akk og ve). Det interessante – for mæ, for mæ! (e’kke det standard-disclaimer’n på bloggen min?) – e at æ, i motsetning til når æ ellers les greier om mote, faktisk blir litt inspirert. Ikke sånn «oooh, la mæ bruke alle pengan mine på å kjøpe en kjole til fjortentusen krone [lol som om den finnes i min størrelse lol],» men mer «koffor ikke bruke den med den, så lenge det gjør dæ glad?»

Æ e ikke en fan av å skulle kle mæ så æ ser tynnere ut – æ mene, snakk om håpløst prosjekt – men æ har en slags regel (om enn bare for mæsjøl) om ka æ syns e passanes, og ka som ikke e det. Og den regelen e stort sett ganske teit, sjøl om æ e litt takknemlig for at æ aldri har syns det va en god idé å bruke et skjørt som e så kort at man ikke egentlig kan sitte på det. Så i dag brukte æ en kjole æ arva – ubrukt! – fra ei venninne, en kjole æ ikke har hatt på mæ før fordi den sitt litt rart ved skuldran og fordi den e litt kort (hvilket betyr at den ikke rekk mæ til nedfor knærne, siden æ jo egentlig har anstendighetstanka som en anna kristenkonservativ jævel), og det gjorde mæ glad.

Klær altså, det e jo egentlig fine ting, sånn i tillegg til det grunnlegganes funksjonelle i å holde varmen når man bor i Tromsø.