æ elske. [for faen]

by

Æ va på jazzfestival og det ødela tankeprosessan mine?

Æ va på jazzfestival i helga! Æ har aldri vært på jazzfestival før! Men når noen gir mæ et festivalpass – jazzpass – fordi æ har korrekturlest en festivalavis – jazzavisazz med pizzazz! æ skal slutte nu – så går æ nu jammen mæ på konsert. Ikke det, æ va ikke på så mange konserta, men noen av dem fikk æ med mæ: Beady Belle med Tromsø Kammerorkester, plateslippkonserten til DripP, og Aldri på en søndag med Ragnhild Furebotten og seks blåsera1. Samt litt av Glysne og Tromsø storband, mens æ satt i foajeen, og en liten del av Chris Minh Doky (med Dave Weckl på tromme), men da va det så stappfullt at vi gikk ganske fort.

Etter Beady Belle-konserten oppdaterte æ twitter med følgende: «Konklusjon: Beady belle e et band bestående av menneska med absurde ansiktsuttrykk og magiske musikalske evna. Æ e forelska.», og det e helt sant. Dessuten hadde trommisen et sånt musikantorgasmetryne mens han spilte2 og det e bestandig litt gøy å se på folk som e så opphengt i instrumentan sine. Og Beate S. Lech e den mest attraktive dama æ noensinne har sett stå på en scene3, dessuten likte æ at ho va så med. Ho va av den typen vokalist man lett kan imitere, der ho dirigerte sæsjøl med høyrearmen og av og til krøka sæ sammen som for virkelig å kunne presse ut ordan – det va fascineranes å se på, og ho klarte å gjøre det uten at det så teit ut. Dessuten så ho så glad ut! Og det e jo finest, når noen virke så gjennomfornøyd med å kunne stå på akkurat den scenen akkurat da. I tillegg hadde ho på sæ et helt fantastisk vakkert antrekk, og det va litt fint det også.

DripP va gøy! Æ bare slit litt med å formulere ka som va gøy og koffor æ likte det og etc etc. I går fortalte æ Ola at æ hadde gått rundt resten av kvelden/natta på lørdag og vært så fornøyd med at æ va på konserten, fordi den va så bra og æ blei glad (æ rimte ikke da æ sa det til Ola, takk gud) – og det e sant, men det føles ikke som riktig forklaring, det føles ikke som forklaring nok. (Og æ like, merkelig nok, ikke ting æ ikke klare å forklare for mæsjøl – ka i all verden skal man med ting man ikke kan sette ord på?) Æ va så fornøyd, æ e fornøyd, æ har aldri hørt på DripP før, så æ visste ikke ka æ skulle forvente, men det va fint.

Æ tror en del av problemet e nokka æ nettopp formulerte mens æ satt her – gjett tre ganga på om æ e på 4 roser eller ikke – sammen med Ida, og snakka mest om konserten æ va på i går: Aldri på en søndag (på en søndag, ja). For æ likte den også – det begynte med at en av de seks blåseran spilte, også bygde det sæ oppover, og når Ragnhild Furebotten begynte å spille fele hadde æ en religiøs opplevelse. Æ fant gud, og ho va bitteliten, kjempesøt, hadde rødt hår og spilte fele – det va ihvertfall det æ tenkte æ kunne si. Men ja, æ satt og tenkte på det i går, at æ – litt uten vilje – har fått et forhold til den norske tradisjonsmusikken, felespilling og folkemusikk og alt det der. Æ har den i kroppen på en måte æ aldri har tenkt over før, fordi den norske kulturarven på mange måta ikke e nokka æ tenke så mye på. Den samiske e i hjertet mitt, selvfølgelig, men den norske har sneket sæ inn den også4, den sitt i beinan et sted, i margen og ryggmargen.

Det e ikke det som e det æ formulerte mens æ prata med Ida, det va det her: æ vet ikke kordan æ skal forholde mæ til instrumentalmusikk. Ihvertfall ikke live. På plate e det greit nok, de tilfellan æ har av sånt bruke æ stort sett når æ treng bakgrunnsmusikk uten vokal, men det kan man jo ikke gjøre på en konsert (æ kan ihvertfall ikke gjøre det, æ syns æ burde følge med). Og under DripP-konserten hang æ med – tankan mine for litt hit og dit, men det skal mye til for at dem ikke gjør det – men æ tror det va delvis fordi vi satt på første rad, og delvis (kanskje mest?) fordi alle de fire musikeran e folk æ har kjennskap til: Torje og Jardar har æ visst kæm va siden hhv barne- og ungdomsskolen, Ola har æ blitt kjent med (etter å ha korrekturlest festivalavisa) og Jon-Eirik har æ nevnt før5.

Men æ hadde ikke nokka som helst forhold til Furebotten – eller noen av de seks blåseran – på forhånd, og sjøl om starten va himmelsk, datt æ litt av etterhvert. Æ fulgte med, og klappa, og æ likte det æ hørte, men det traff mæ ikke på et plan utfor det den norske folkemusikken tydeligvis har bygga i mæ, og æ følte av og til at publikum va litt unødvendig for at Aldri på en søndag skulle ha det gøy. (Dessuten va det et bord på første rad som virka å bestå av folk som kjente Furebotten, og det va nesten så æ fikk en følelse av at vi andre bare va staffasje. Æ vet ikke, æ slit med å formulere mæ, men det va seks persona på scenen og fire (?) persona rett foran den som lo av det meste, og da må det jo virke enklest å forholde sæ til dem, heller enn et publikum som kanskje ikke va all verdens responsivt? (Æ tror en del av det ligg på lokalet, noen ganga virke Teaterkafeen veldig stor, og da føle man sæ veldig liten når man applaudere.))

Og æ klare – stort sett – å la være å vente på vokalen når æ høre på musikk kor æ vet det ikke e vokal, men æ ende opp med et intenst behov for at det skal være en pause i konserten, sånn at æ kan snakke med noen, sånn at noen kan bidra med ord (utover det som blir sagt på scenen mellom sangan) – Ida så litt forundra ut da æ nevnte det, men jo, æ treng tydeligvis språk uansett. Furebotten hadde laga en sang som het «En ganske snill mann» og mens dem spilte den, satt æ og satte inn ord for mæsjøl – ikke nokka avansert, selvfølgelig, men litt sånn «en ganske snill mann, en snill mann en snill man, ganske snill, man e en snill mann man e snill ganske snill gaaaanske sniiiiill» – det e litt som med abstrakt kunst, tror æ, æ kan like den som den e, men æ kan ikke fri mæ fra å prøve å se ka det kan se ut som.

DripP spilte en sang som het nokka sånt som «Tenk på et tall mellom null og tre milliarder» og da satt æ og prøvde å sette inn tall som kunne passe inn, og når dem spilte «Pene sko» tenkte æ «pene sko, pene sko, røde grønne blå svarte brune grå pene sko pene sko.» Æ har nok rett og slett ikke et non-figurativt hode. Æ vet at, og høre at det e, variasjon i det som spilles, at det ikke e måte på lydan man kan få ut av et instrument, men. Det e i ordan og figuran at forskjellen ligg, for mæ? Æ vet ikke, og det ane mæ at æ kanskje høres litt mentalt forstyrra ut, men det e en tanke der et sted, æ klare bare ikke å få tak på den.

Så æ likte Aldri på en søndag, æ elska det tidvis; æ hadde en fantastisk opplevelse med Beady Belle og kammerorkesteret, sjøl om æ ikke har et forhold til Beady Belle fra før; og æ elska DripP, uten at æ kan si koffor (OG DET PLAGE MÆ, om det ikke e åpenbart). Konklusjonen e uansett Hurra, Musikk! og resten e det ikke så farlig med, bortsett fra at æ vil kunne sette ord på det æ mene, særlig når æ prøve å gi noen et kompliment for at æ likte det dem gjorde.

Takke mæ til bøker, dem e stappfull av ord uten at du treng å gjøre nokka.

(tillegg, fordi æ plutselig blei redd det va litt utydelig: Æ likte Aldri på en søndag kjempegodt, og samspillet mellom Furebotten og de seks blåseran va fantastisk, entusiasmen og humoren va nesten til å ta og føle på – så det æ hengte mæ opp i, bortsett fra mine egne språklige vanska, va detalja, ikke en generell dom over konserten som helhet. Takk.)

1Æ elske ordet blåsera, mest fordi det på samisk – på min samisk, den familieinterne om ikke anna, æ e ærlig talt ikke helt sikker på om det e et ordentlig ord? – betyr en luring. Så æ fortalte foreldran mine at æ skulle på konsert med en felespiller og seks blåsera, og det visste sæ jo å være helt sant, bortsett fra at ho nok va en ho også, men likevel.

2Det æ, i mitt stille sinn, referere til som et Georg Buljo-tryne. Akk og ve og ♥

3og æ har vært på Ani DiFranco-konsert, så det hold hardt ♥

4og æ vil ikke late som om æ liksom kan holde mæ utfor norsk kultur bare fordi æ e same, men det e ikke som om æ har vokst opp med [norsk] folkemusikk på noen som helst måte, bortsett fra den generelle eksponeringa man får – og da va det litt uventa at den sitt så godt. Særlig siden det e en merkelig, liten del av det hele – om æ skulle gi noen en kort oppsummering av norsk kultur, hadde nok ikke folkemusikken vært høyest på lista over ting æ trakk fram.

5I tillegg til, og det her e skikkelig pinlig å innrømme, at æ enda ikke har fått has på min indre femåring som til stadighet tenke «hihihihiiiii, etternavnet hannes e nesten «fjert» på samisk!» Æ gremmes, hver gang, men det e samme pokker, for æ tenke det æ. Han va fortsatt like rak i ryggen, samt at han bit leppen sammen når han spille, det va faktisk så konsekvent at æ etter en stund tok mæ sjøl i å tenke «.. kanskje han ikke har leppe?»

by

Ordkalotten dag én. (evt dag 0.5)

I går, i går! Æ kjøpte tre par tjukke strømpebukse, som for å se kor lenge æ kommer til å kunne bruke skjørt og fortsatt overleve vinteren, æ leste to og en halv DN (æ va nesten ferdig med lørdagsavisa), æ tenkte litt på at æ må pakke sånn at æ får med mæ ting æ treng når æ drar til Oslo.

Og så leste æ Anleggsprosa av Tina Åmodt (fra Kolon forlag – med et fantastisk omslagsdesign av EXIL DESIGN), og hadde sånn cirka den beste leseopplevelsen æ har hatt så langt i år. For en fantastisk bok! Det e åttito veldig korte side (som for å bygge opp om teorien min om at korte bøker e best), men dem har sånn slagkraft. Æ har egentlig ikke språk til å beskrive den, bortsett fra at æ likte det, veldig, veldig mye. (så mangelfullt.) Den va fin og siteringsverdig også, som sitatet æ skreiv på twitter: «Jeg sier at jeg bare baker når jeg tror det kan føre til at noen forelsker seg i meg.» (Som egentlig e et veldig dårlig sitat med tanke på kordan resten av boka e, men æ likte det så godt – dessuten e det sant, av og til.) «Jeg spør Harald om han skal sitte ved vinduet, som han pleier. Harald sier at det ikke spiller noen rolle. Jeg venter til han har satt seg ved vinduet.» Og «Gleden ved å se en nystøpt vegg minner ikke om noe annet.» (Og hele side 58 og 59, men æ har dem ikke med mæ akkurat nu, så dokker får lese boka og oppdage dem sjøl – det e uansett mye bedre enn to kontekstløse side i bloggen min.)

Etter det hang æ på biblioteket i to tima (æ trodde det va fire, men det va det ikke, hurra) og passa på infoskranken til Ordkalotten, sammen med en hyggelig tysk jente som het Jula, og det va jo generelt sett ganske enkelt arbeid. Men vi fikk i de minste tre nye festivalvenna. Æ gikk glipp av første opplesning på Vulkana, med Irene Larsen, Eirik Skrede og Liv Lundberg – med Henning Howlid Wærp som (visstnok veldig akademisk) konferansier – fordi æ satt på brygga ved siden av båten og spiste en rosinbolle og en banan til middag (pluss at æ va litt seint ute, og ikke ville trenge mæ på). Etter det va det vernissage på Kurant, med utstillinga <ReadMe>, og det va jo interessant, men æ tror æ skal dra tilbake seinere en dag for å faktisk se på kunsten.

Og helt til slutt havna æ på kafé med nevnte Liv og Irene, pluss Hilde Kat, og en tilfeldig førsteårsforfatterstudent som het.. nokka (æ huske det egentlig, æ bare huske det ikke akkurat nu), og vi hadde fine samtala om litteratur og hjemreise og samiske forfattera og andre ting som passa ypperlig inn i Karavane-temaet til Ordkalotten, uten at det va med vilje. Fantastisk!

Når æ skulle ta bussen hjem endte æ opp med å glemme at æ egentlig hadde hastverk, så æ flanerte rundt i byen som en anna 1800-talls mann, men det va varmt ute (derav også bryggesittinga tidligere på dagen), så det va egentlig bare fint.

Og nu har æ grønne negla, infoskrankevakt fra tolv til tre, åpningsarrangement klokka fem, Beaivvášforestilling klokka syv, opplesning klokka ni og Klubb Kuiper klokka ti. Alt vel, så langt, med klare muligheta for å bli enda bedre. (Og i morra skal æ passe på/ta vare på/være forfatterkontakt for Ursula Andkjær Olsen, så det kan jo bli gøy.)

by

(æ e ikke full, men æ kunne like gjerne vært det)

Æ kom fram til, på gåturen hjem etter bussturen til busstoppet, at om æ skulle forelske mæ, så måtte det vært nu, i morra, med en gang – for hjertet mitt e så stort, og så åpent, at æ vet ikke kordan æ skulle unngått det, om det dukka opp en mulighet. (Det gjør det jo neppe, så der va forbeholdet, men hvisomatte)

Bare fordi æ har sett så mye film, æ har brukt brekkjern på sjela mi, fjerna ribbeinan, og nu e det fritt fram, ingen hinder – æ har grått og ledd og sukka og stønna oppgitt og vridd mæ i setet og holdt mæ fast i armlena, æ har gitt mæ ende over, igjen og igjen og igjen, æ har oppdaga øyeblikk og æ har sett ting æ ikke visste æ ville se, og om æ skulle bli forelska, om æ skulle elske, så hadde æ gjort det best nu.

Det e så mange muligheta, og æ grip dem, æ ignorere folk til fordel for film, æ ser menneska og kjenne at det hjelpe på, det gjør alt bedre, men filmen!, livet!, filmen! – har du sett på maken? Har du sett nokka så sårt som gamle dame som miste sønnan sine (barn skal ikke dø før foreldran sine, det vet vi jo), menn som gråter og kvinner som gråter og øyeblikk av så inderlig fortvilelse at æ ikke vet om æ skal le eller gråte, æ vet ikke, æ vet ikke, men æ elske.

Æ e forelska, i filmfestivalen, i Tromsø når æ går på kino klokka ni på lørdagsmorran og ser at halvparten av de andre folkan på bussen strene i samme retning som mæsjøl, når æ høre at dem sir «jo, vi så den filmen, og den filmen og vi skal kanskje se den filmen» og det e så mye å velge i, og språket! Tenk å kunne se en film om noen som oversette, men som ikke bare oversette, men som oversette sammen med folk, en som skriv og en som les og folk som sir «bør det ikke være et komma der?» «tror du ikke det ordet hadde passa bedre enn det her ordet?» og det va det æ tenkte, her for en stund siden, at kjærlighet hadde vært, for mæ: noen æ kan diskutere kommaplassering med, noen som hadde skjønt nødvendigheten av diskusjonen (se kommaet som en metafor, men også bokstavelig), tenk på det – tenk å elske noen som elske språket like høyt som dæ, like høyt som du; bare tanken gjør litt ondt (altfor optimistisk).

Æ kunne elska alle på den her festivalen og fortsatt hatt plass i hjertet, fordi filmen bryt mæ opp og filmen gir rom og filmen åpne for tanka æ ikke visste at æ va i stand til å tenke og æ elske så intenst at æ vet at æ kommer til å sove bort halve neste uke, æ kommer til å være utslått, men i morra, i morra e det fortsatt en mulighet for at æ blir forelska, om æ skulle bli forelska (det skal æ jo ikke), så kunne æ blitt det i morra, fordi verden står åpen og filmen begynne snart og det hadde vært nokka om vi så den sammen, eller ka?

by

ærlighet e en dyd av nødvendighet for selvoppholdelsesdriften

Æ fikk plutselig lyst til å si: Alt æ skriv e livsfarlig. Alt æ skriv e selvutslettanes. Alt æ skriv e et ønske om å stå ved den dypeste avgrunnen og lure på kor langt fram æ må lene mæ før æ ramle uti.

Problemet, om man kan kalle det et problem (alt e et problem; alt kan problematiseres), e at æ e livsfarlig på en måte æ ikke tror e åpenbar for noen andre. Eller: Æ e livsfarlig, men bare for mæsjøl. Æ legg mæsjøl inn i alt æ skriv – i motsetning til Ellisiv Lundkvist vil æ ikke si at alt æ skriv e sant, når æ skriv om mæsjøl, men alt æ skriv kan være selvutslettanes (og det på tross av at æ presentere mitt liv som ikke-fiksjon (eller i det minste ikke-fiksjon sett fra mitt ståsted), mens boka hennes tross alt presenteres som litteratur/fiksjon/nokka) – det e en ærlighet som gjør mæ enkel å ta.

Man skal ikke være så ærlig, i det minste ikke utfor enkeltsamtala med enkeltmenneska. Men æ høre på andre sin ærlighet, og så kommer æ hit – til det som jo må sies å være mitt room of my own, kor æ både presentere mæsjøl og skriv ned de tingan æ vil huske om mitt eget liv. Det her e ikke nokka æ kan presentere for å virke som en god arbeidstaker, men samtidig e det nokka æ legg offentlig ut på nett – æ skriv livet mitt mest fordi æ antar at det ikke finnes så mange som e interessert i det. Æ skriv livet mitt på dialekt fordi det gjør det mer privat, det finnes så mange som ikke gidd å slite sæ gjennom dialekta æ skriv – æ presentere mæ som et enkelt menneske, men æ gjør det på en måte som ikke nødvendigvis e lett å lese. (Æ tror trikset e å snakke med mæ først, æ tror det e lettere å lese mæ om du har snakka med mæ, tror æ, kæm vet? Det e uansett ikke poenget.) Det bunne ut i en tanke som ligne på nokka ala det her: om noen vil komme inn under huden min, om noen vil ødelegge mæ innafra, e det så mye informasjon om mæ lett tilgjengelig som gjør det til den enkleste sak i verden. Og æ tenke ikke på kontonummer eller adresseforfalskning, æ tenke på noen som finn glede i å destruere et menneske fordi dem kan. E ikke det en forferdelig tanke? Forferdelig og frigjøranes, som den masochisten man tidvis e.

Sammen med en masse andra papirbita i lommeboka mi ligg et sitat av Derrida som æ klipte ut fra den norske versjonen av Le Monde Diplomatique (det e sånne ting æ like å si fordi det høres så deilig pretensiøst ut, fordi æ av og til vil si at «se, æ kan også!,» men det e ganske lenge siden sist gang æ bladde mæ gjennom den, det e langt mindre tid siden sist gang æ leste en bok av Jennifer Crusie, når vi snakke om ting man ikke burde innrømme): «Ethvert dødsfall er slutten på verden.» Under samtalen på Ordkalotten på onsdag – den Ida oppsummerte her – snakka dem om at å skrive va å ville ødelegge kosmos. Det e begge setninga som jo høres like absurd ut som å si at alt æ skriv e livsfarlig – kor høye tanka har du egentlig om dæ sjøl, liksom? – men greia e det her: Det foregår tildels store jordskjelv over alt, hele tida, ka e det som tale mot at æ kan stå for ett av dem, om enn bare metaforisk?

by

Clueless og Isolde og Utropia og utroskap

Æ elske dæ. Uten at det e nokka stort og intenst. Det va det æ tenkte her om dagen, og det slo mæ at det høres ut som en selvmotsigelse, og det virke litt trist. For man kan ikke bare tenke at man elske folk, sånn helt uten videre, man treng fontena og plutselige oppdagelsa (se 05.47 i videoen), man treng kjærlighetserklæringe og alt. Man kan ikke bare tenke at man elske noen og være fornøyd med det. Takke sæ til, tenk om folk gikk rundt og elska andre uten å tro at det skulle bli nokka mer utav det. Det sku ha tatt sæ ut! (man treng klossate samtale i en trapp (04.46); den ene scenen, mitt selverklærte Casablanca, grunn god nok til å være fan av Paul Rudd for evig og alltid takk og farvel.)

Æ tok i bruk en ny moleskine i dag – benytta muligheten til å starte første side med jobbintervjunotata, sånn at det ser ut som om æ av og til gjør vettige ting – og fordi æ like å skrive ting i notatbøkern mine, på alle flata, endte det tomme arket under «if found please return to:/as a reward: $___» med teksten «Yes, it is sad to know I am happiest alone,» fordi æ og Devon Sproule har en mutual understanding: ho syng triste sanga og æ høre på dem.

Når æ endelig kom hjem, etter fire jobbintervju og et styremøte – det tok tre tima og det e helt fantastisk kor sliten man kan bli av tre tima og fire samtala: koffor vil du ha jobben? Ka vil du endre i kulturdelen? Basert på kordan den e nu, kordan ville din ideelle kulturdel se ut? Det e spørsmålet man må kunne svare på for å imponere mæ, og æ kan si det nu siden æ neppe sitt i flere ansettelseskomitea – æ kan ikke huske å ha spurt folk om å fortelle mæ om sæsjøl, men æ like å spørre kordan demmes ideelle kulturdel ville sett ut. Veldig ofte kjenne vi folk fra før av, vi treng ikke spørre dem om personlighet og sånt, men kor mye jobb tror du det her e? E du forberedt på å være brennbar i ett år, å gi alt og enda litt til for en avis som til stadighet levne dæ med en følelse av at du knapt har hodet over vannet? Det va noen som lo, en gang, og sa «Siri, du e nok den siste frivillige av dem som elska Utropia,» og det e nok sant, ihvertfall inntil videre.

Uansett, når æ endelig kom hjem, sliten og litt ør, så va siste del av amazon-pakken min kommet (den som blei sendt først kom sist, såklart, sjøl om det va en measly liten bok), hvilket betyr at æ endelig e den stolte eier av Homewrecker. An Adultery Reader. Det e litt rart, om du kjenne mæ, fordi utroskap e en av de tingan æ bare ikke får mæ til å ha forståelse for. Uansett bortforklaringe etc. Men æ kjøpte nu boka, likevel, sjøl om det va på grunn av et dikt, ett dikt. Da snakke du behov. Men ja, «Miniature Bridges, Your Mouth» e just that damn good altså. Så vakkert at æ ville eie det i bokformat, fordi bøker e den ultimate kjærlighetserklæringa og om man ikke har det i bokform kan man like gjerne ikke ha det i det hele tatt.

Det æ ikke tok med, der æ satt og skreiv ting i moleskinen min – en rød en, med linje, fordi æ bare har hatt svarte så langt – e linja som kommer etter den om at æ e lykkeligst aleina: «But it is when I am under your hand I know happiness is not grand.» Du kan påføre mæ smerte, undertrykke mæ, ka som helst, lykke e overvurdert. Og noen ganga elske æ dæ så høyt at det gjør ondt, æ elske dæ så mye at æ kjenne det på kroppen. Æ elske dæ og noen ganga e det stort og intenst. Og smertefullt, og verdt det.