æ får det æ fortjene?

by

fragmenta av det æ ikke får sagt på måten æ vil si det

Æ fikk et smil fra noen æ ikke hadde forventa. Et blikk i riktig retning og æ fikk et smil tilbake. Det va ikke et stort øyeblikk, heller tvert imot, det va lite, det føles knapt verdt å skrive om – fordi æ kan si at et menneske smilte til mæ og noen kommer til å tro at æ mene det på den måten og æ gjør ikke det – men likevel e det det æ kretse rundt, nu når æ skal prøve å skrive alt mulig anna. Æ fikk et smil æ ikke venta, en gjenkjennelse æ ikke trodde æ va forunt.

–

Det e ganske teit, men det e et bittelite øyeblikk fra søndagen æ ikke får ut av hodet. Et lite smil fra noen æ ikke forventa kom til å smile, og det e ikke nokka sånn som det kanskje kan virke ut fra de få setningan, det va ikke den typen smil, det va ikke den typen øyeblikk, men det va noen som smilte til mæ, noen æ ikke hadde forventa kom til å smile, æ hadde såvidt hilst på vedkommende, egentlig, en kort samtale i løpet av helga, men på søndag, da alt sammen brøt opp, da seminaret va over, jubileumsfeiringa va over, gudstjenesten og kirkekaffen va over, da smilte noen til mæ og æ tenkte «å».

–

æ e sosialt utilpass, ofte, æ e ikke god på smalltalk og småprat og overfladisk snakking, æ like best å være slem og å si ting æ ikke egentlig mene, og det forvirre folk, dem får ikke med sæ at æ e ironisk, min deadpan e for flat, men av og til treff æ folk æ like, av og til treff folk til å like mæ

–

Æ har tilbragt en hel helg på kirkeseminar og av og til vil æ gråte når æ tenke på gud.

Det e ikke sånt æ sier så mye om, til vanlig, om gud, eller Gud (eller, om man nu va Petter Dass, GUD (for det holdt ikke med Gud den gang da man hadde stor bokstav i substantiv)), for det e ikke sånt æ klare å finne ut av. Æ mene: æ vet ikke ka æ tror på. Æ mene: æ tror. Æ mene: æ vet ikke om æ tror på kirka.

Men når noen sir ipmil, når noen sier jupmele, når noen sier jubmel, kjenne æ det i språket – kan man være monolingvistisk religiøs (trilingvistisk?)? Æ tror, men bare på samisk, men gud burde vel være gud uansett, men gud e ikke ipmil vil æ si, sjøl om det høres ut som en frase kor æ må ta feil. Men æ tenke på ipmil og hin kjenne æ, om æ tenke på gud blir alt feil; æ tror mer på fadervår på en kordan som helst samisk enn æ gjør på norsk.

–

Og alt det andre æ ikke får til å si.

by

«I knew there would be magic, but I turned at the last chance…»

det hadde vært fint å kjenne den typen menneske, en sånn person som kunne gått forbi 4 roser, sett mæ sitte i vinduet og stoppa opp, kommet inn, sagt hei sagt kan æ sitte, tenk å kjenne et menneske kor svaret bestandig hadde vært et uforbeholdent ja, kom, sitt, æ leste nettopp et dikt kan æ lese det til dæ, la oss kjøpe mer kaffe og snakke om ingenting – tenk så fint det hadde vært å ha noen, å kjenne noen sånn, så enkelt

men det hadde vært så komplisert å få til, for komplisert å komme fram til og finnes det egentlig noen du kunne ha likt så godt, at du bestandig ville sagt ja?

bestandig e i grunnen veldig ofte.

by

å havne sammen med folk som les dæ så nøye

I meant to write it on the plane
high above my earthly pain
but I slept right through the flight
and that was all

syng Sarah Harmer, og det ironiske – faktisk ironisk, ikke Alanis Morissette-ironisk – e vel at æ sitt på et fly og skriv det her for hånd. Det e ingen vits å sove på en flytur som e over nesten før den starte, som flyturen Tromsø-Kirkenes. Dessuten vet æ ikke om æ får sove (I’ll never sleep again tror æ e en linje et sted, kæm vet, det høres kjent ut), hodet mitt renn snart over, æ har møtt menneska æ aldri har truffet før og æ likte alle sammen, æ glede mæ til å bli kjent med dem på nye måta hver gang, til å se kordan vi skriv, ka vi gjør med tekstan vårres nu.

Det va første samling på studiet, forfatterstudium 1 på UiT, vi starta på torsdag kveld og blei ferdig for drøye to tima siden, klokka e 19.24 på søndag og æ e lykkelig. Æ har ondt i ryggen på måten æ får når æ har sovet for lite; æ klare ikke helt å være fokusert i mer enn en setning av gangen; æ grue mæ allerede til æ må stå opp imorra – og tanken på at æ ikke kan sove lenge før på lørdag eller søndag e ikke bare litt kjip.

Men æ har en skrivebok med notata, svart for informasjon æ vil kunne ha bruk for, lilla for alt som va irrelevant men fint. Eller rock/hipt – fordi æ bruke ordet fint for mye og burde bytte det ut eller roe ned. Æ kan gjøre som Morten, sette super foran alt – det va gøy, det va så mye som va superinteressant, superfint, det fungerte supergodt, super super super – det e godt å høre at andre her de her ordan og frasan som sitt superfast. Uansett, der står det skribla ned sånt som «den kan jo ikke du ha lest fordi den nettopp kom ut, med mindre du har sneket på Terje sin harddisk»; «æ e superfan av å sitte og lese dagbøker»; «koffor har du enkel linjeavstand, det e lettere å se sine egne feilskjær med halvannen»; «plutselig innså æ at æ ikke vet nokka om stemmegafla»; «jeg skjønner at du er glad i termodynamikk, det er faktisk jeg også»; «han ville vel ikke forstyrre» «men det e jo mer forstyrranes når han bare forsvinn.»

(æ like at mange av de sitatan e fra Morten, det virke logisk: han har en sånn måte å uttrykke sæ på som gjør at æ vil huske det – æ smilte da han sa «æ godtar det ikke» og «det godtar æ» for det har æ hørt tidligere, æ gjenkjente det, og æ synes om den måten å forholde sæ til situasjona på, å godta dem eller ikke, enten man kan påvirke dem eller ikke.)

Og æ tror æ skjønne koffor folk vil ta den ene skriveutdanninga etter den andre, å havne sammen med folk som les dæ så nøye va nærmest litt berusanes. Antar æ, edru som æ e. Men på fredag drakk æ et helt glass rosévin, så kæm vet, plutselig e æ Bukowski.

Det æ ikke visste, da æ begynte å skrive det her (et sted i tekstens tilblivelse fløyt vi over fra søndag på flyet til mandag foran datamaskina), va at ting ikke kom til å gå helt som planlagt etter å ha landa i Kirkenes. Æ har aldri sett så tjukk tåke før, det va kjempefascineranes. Æ skulle til Vadsø, være der kvart over ni, være hjemme til rundt halv elleve, på jobb halv ni – en overkommelig plan. Da vi ikke kunne lande i Vadsø satt æ mest og kryssa fingran for at vi ikke kunne lande i Vardø heller, sjøl om det va slemt mot alle som gjerne skulle dit, men sjøl om æ ikke tror mine spede håp utgjorde den store forskjellen for værgudan, havna vi i Båtsfjord. For dem av dokker som e dårlig på Finnmarksgeografi e det her positivt fordi man, for å komme sæ til Vadsø/Vardø(/Hamningberg/Kirkenes/Russland/etc), må kjøre forbi Tana – ergo kunne æ hoppe av bussen i Tanabru og komme mæ til Seida derfra (æ hadde omså nesten vært villig til å gå, men Kristin va snill og venta på mæ, så æ fikk skyss helt hjem).

Poenget med den omstendelige forklaringa av reiseruta e uansett det her: det tar en ganske drøy time (eller knappe to, alt ettersom) å komme sæ fra Båtsfjord til Tanabru, og nesten hele den bussturen satt æ der, i setet ved siden av en mann som leste en bok av John Irving (The Reluctant Midfielder?) og tidvis humra av den (æ ville snu mæ til han, si «det e bra du reagere kroppslig på stoffet, humring og latter betyr at teksten treff kroppen, det e positivt, Morten snakka om det i dag», men æ lot være), og smilte for mæsjøl.

Æ hadde ondt, æ va trøtt, mellom klokka tre og midnatt hadde æ ikke spist nokka anna enn en baguett med mozarella og tomat, så æ va sulten, og likevel klarte æ ikke å slutte å smile. Æ har ikke sovet en ordentlig natts søvn siden tirsdag, men det e verdt det. Æ vet aldri helt om æ stole på mine egne førsteinntrykk av menneska, men æ tror det her blir et bra år, æ tror førsteinntrykket stemme, æ har en følelse av at æ kommer til å bruke hele året på å bli overraska over kordan man forhold sæ til folk når man også må forholde sæ til teksten dem skape. Æ får bare håpe at dem også plukke opp at æ ikke nødvendigvis mene absolutt alt æ til enhver tid sier – æ tror kattungan skal få leve i fred for mæ, uansett ka resultatet av alt det her måtte bli (men æ garantere ingenting, det får være måte på å love sånt som man ikke nødvendigvis kan holde).

by

Ganske mange ord for å komme med et ganske enkelt poeng

«I love the train,» va det ei dame som sa til mæ mens vi sto og venta på toget i Bellingham. Vi hadde nettopp hørt fløyta, ho hadde sagt «Finally» og vi småprata om at toget bestandig e litt seint ute i forhold til rutetid, men at det e greit å være tidlig ute likevel, sånn i tilfelle.

Æ betalte absurd mye penga for en 50 timers lang reise – eller langreise – i det minste absurd mye til USA å være, men nu har æ vært her lenge nok til at det virke dyrt å betale mer enn ti dollar for måltidan mine (i det minste de mindre måltidan), sjøl om det i norsk sammenheng nærmest e umulig å kunne spise sæ stappmett på mindre enn seksti krone – særlig når maten stort sett e fortreffelig.

Men ja, æ e på tur (en tur inni turen, kanskje?), æ starta fra Bellingham, i bilen til Puck, cirka 07.50, og nu e klokka 17.50 og æ e på toget et sted inni Washington, mellom Everett og Leavenworth. Det ser litt ut som Norge, uten at det gjør så mye fra eller til. Æ har ikke hjemlengsel, men i går hørte æ en måke klage sin nød og det slo mæ at den lyden e nokka æ e vant til å høre.

Det e sånn det føles, som oftest, æ savne ikke ting, men av og til ser æ folk som ligne på folk æ kjenne – eller bare folk æ ser ofte (i bybildet, om du vil) – hovedsaklig på sånne små uidentifiserbare måta, og æ merke kor lenge det e siden æ har opplevd den gjenkjennelseseffekten; sjøl om æ ikke ville gjort nokka stort ut av det i Tromsø, så e det nesten så æ vil smile til de her folkan, smile og si «You remind me of someone I know.»

Folk – folkan æ har besøkt, bodd hos – spør mæ ka æ har gjort, ka æ har sett, og som oftest vet æ ikke ka æ skal svare, for æ har ikke gjort nokka kjempespennanes, men det hold i massevis likevel. Æ har vandra rundt, målløst, full av en glede æ ikke helt klare å gi uttrykk for (ikke uten å stjele halve setninge fra de store norske), bare fordi æ e her, og æ kjenne alle de her fine folkan som underhold mæ på forskjellige måta, folk som e søt og hyggelig og som lar mæ komme på besøk, lar mæ bo hos dem.

Det e det æ stadig vende tilbake til: gleden over å kjenne folk som sir «ja, kom, bli!» helt uten videre, sjøl når æ e forferdelig på å planlegge og ikke helt vet katti æ kommer eller katti æ skal reise videre. Æ e så takknemlig for menneskan som har vært i livet mitt i ti år, eller tiår, som æ kanskje ikke har møtt noensinne eller ikke har sett på flere år, men som likevel syns det e helt naturlig at æ dukke opp på døra demmes sånn nesten helt uten videre; folk som sir «Ja, kom, bli! Og hadde du kommet en måned seinere kunne du deltatt i bryllupet mitt, det va synd.»

Poenget e kanskje at æ ikke vet ka æ har gjort for å fortjene å kjenne så mange fine folk («I must have rescued a house full of orphans to deserve this luck,» va det en gang noen som sa.), men æ e glad for det.

20110928-195140.jpg