Æ fylle tredve til neste år. Så langt i år har æ sagt det til mæsjøl med jevne mellomrom, i et slags optimistisk håp om at det skal synke inn, at æ endelig skal skjønne det. Æ fylle tredve til neste år, æ blir niogtyve i år, om knappe femten – eller e det drøye femten? – måneda e æ tretti år gammel og peppermø. (Vel, det skal man kanskje ikke være skråsikker på, men la oss anta det, for retorikken sin skyld.)

For tolv år siden slo det mæ som nesten utenkelig at æ skulle bli så gammel, da æ va enda yngre virka det umulig at æ skulle leve så lenge at æ kom til å være i live i år 2000 – matte har aldri vært min sterke side, det kommer man ikke unna. Ikke fordi æ va sikker på at æ kom til å dø, men fordi det virka umulig å se for sæ å skulle bli så gammel, kæm æ kom til å være, ka som kom til å ha skjedd.

Det e ikke meninga å begynne med en eller anna form for oppsummering nu, æ har tross alt femten måneda på mæ, æ kan bli medlem av en kult og begå rituelt sjølmord innen året e omme, men det virke utenkelig, det e omtrent det eneste som virke helt utenkelig, æ kan ikke se for mæ en situasjon i livet mitt som skulle bli så jævlig at æ ikke fant andre utveia, æ håpe at æ om det – mot all formodning, gud forby, bank i bordet – skulle skje, huske på at det finnes for mye godt i livet mitt, i verden, til at det e en løsning, at æ ville tillate mæsjøl å knekke gråtanes sammen foran gud og hvermann før det å være gråtanes aleina uten håp va eneste løsninga. Men det va ikke poenget (æ hørte på forfatterstudentan lese, og først holdt Liv Lundberg et kort minneord over Stig Sæterbakken, ho sa «Stig er borte, og det er for jævlig» og nokka om at det ikke hjelpe å tolke signalan i etterkant – det forklare muligens den plutselige deprimeranes vrien det her tok), æ kan havne i en kult, æ kan bli gift, æ kan – gud forby – bli både gravid og forelder innen æ fylle tredve, æ kan ha reist jorda rundt uten både pass og penga om det va det om å gjøre, så oppsummeringa får komme om fjorten måneda, vi kan starte den da.

Men æ har starta påminnelsen allerede nu, Siri, til neste år fylle du tredve. Og ikke fordi æ vil ende opp med en eller anna trettiårskrise, ikke fordi æ vil bruke femten måneda på å ha sponangst – som Gøril ville sagt – fordi æ snart fylle tredve og ka har æ egentlig gjort med livet mitt!?, men fordi æ ikke huske det. Fordi æ fortsatt tenke på mæsjøl som den yngste personen i rommet, til og med når æ e den eldste, fordi æ fortsatt sier alt det infame æ tillot mæ å si da æ va yngst og blei tilgitt det meste (æ va stort sett yngst blant medstudentan mine i mine formative universitetsår, det heng igjen; æ har stort sett vært yngst i slekta, fram til de eldre begynte å få barn), og det e ikke det at æ vil sensurere mæsjøl – sjøl om det ikke hadde skada, av og til, æ vet det – men æ vil ikke være en person som e nesten tredve, som blir sett på som en viss type autoritet (i det minste fram til folk blir kjent med mæ, håpe æ) og som overkjøre menneska som e fem-ti-femten år yngre enn mæ bare fordi æ ikke huske på at dem e det.

Æ mene, skitt, æ synes fortsatt folk som har fylt tredve – som æ ikke kjenne – e litt skummel fordi dem e blitt gammel, men det e jo totalt meningsløst, dem e knappe femten måneda eldre enn mæ. I mange tilfella finnes det jo folk som e fem år yngre enn mæ som har viktigere jobba, mer autoritet, enn æ antakeligvis kommer til å ende opp med i hele mitt liv. Og det gjør mæ ingenting, æ har et liv som går sæ til, æ e ikke redd for det, men æ fylle snart tredve, og sjøl om æ ikke nødvendigvis kommer til å begynne å oppføre mæ sånn med det første, så kan æ i det minste prøve å huske på at det gjør at folk av og til forvente at æ oppføre mæ sånn, og dermed vil tolke det æ sier på måta æ ikke vil at det skal tolkes. Alt det prøve æ å huske, særlig nu, særlig før æ skal på landsmøtet til Noereh! i begynnelsen av mars. Æ har troa på ungdommen, fortsatt, bestandig, æ vil ikke at dem skal tro at æ ikke like dem, bare fordi æ ikke evne å tenke før æ snakke, å uttrykke mæ på måta som tilsier at æ i enkelte situasjona respektere demmes meninge mer enn æ bryr mæ om mine egne, fordi æ e blitt for gammel til å huske kordan det va. Fordi det e snart femten år siden æ va femten og gikk på ungdomsskolen og verden har faktisk endra sæ; og æ kan bidra, men av og til må æ kanskje øve mæ på å bidra forsiktig. Det kan umulig være så vanskelig?