æ kan ikke tagge den her følelsen

by

å være tilstede, å oppleve bevegelser

En av fordelan med å ha blitt mer vant til å se dans (i en veldig gradvis tilvenning, fordi det e begrensa med danseforestillingeni min verden) e at æ i større grad ramle inn i dansen like ofte som æ ramle ut av den. Å lære sæ finkultur e å lære sæ å la den flyte forbi når det går sånn, uten skam. Noen ganga med sorg, fordi du ramle inn igjen og oppdage at du gikk glipp av nokka du ville se, men alt flyt, som han sa den gamle grekeren, og du lar dæ flyte med.

Til og med i en forestilling kor æ tilbrakte størstedelen av de femti minuttan med action på scenen stirranes med åpen munn, og noen ganga henrykte gisp. Som va æ en femåring på sirkus med syklanes klovna og akrobata i prinsessekjole. Æ va ikke det, æ va en henrykt toogtredveåring på Leahkit, danseforestillinga som e et samarbeid mellom Hallgrim Hansegård fra Frikar og Torgeir Vassvik (fra sæsjøl).

Men ja, æ satt der, i femti minutt cirka, og kjente kordan hjertet mitt banka hardere og hardere, pulsen spredde sæ utover i kroppen, og de eneste gangan æ ramla ut va når æ forsøkte å komponere en setning til det uunngåelige blogginnlegget. Æ har glemt alle nu, men pulsen sitt i, æ gikk ut fra salen og kjente mæsjøl i hvert skritt, skjelven av lykke, med et ønske om å se det igjen, se det på nytt. Flere nyansa, mer detalja, mer samspill, e det forskjell fra dag til dag, kæm vet, endre det sæ underveis – æ vil være forberedt på de plutselige bevegelsan som av og til kom, dunket i den ene, hoppet i det andre, æ vil se og se og se. Og lytte.

For dem som ikke har fått det med sæ (sjøl om æ antar at Venn-diagrammet over folk som følg med på Beaivváš sine forestillinge og folk som les bloggen min e en sirkel) e Leahkit en undersøkelse av møtet mellom tradisjonell norsk folkedans og joik (samisk, åpenbart), men som Hansegård forklarte i etterkant (eller som æ forstår forklaringa hannes) va det ikke et bevisst «hei, la oss prøve et kulturelt møte på tvers av tradisjona» men hannes ønske om å undersøke de transelignanes tendensan i hallingdans (som æ ikke har et begrepsapparat for, ufornorska som æ e), som det finnes historisk grunnlag for (men dem blei fornorska, sa han, på 1800-tallet, gjort til scenekunst, ikke suggesjonsgrunnlag), og når han ville ha musikk som kunne passe til, så tenkte han på musikken Vassvik lage, fordi den gjør nokka lignanes. Med andre ord, et organisk norsk-samisk samarbeid.

Det e vanskelig for mæ å skrive nokka fornuftig om en danseforestilling, fordi språket mitt ikke fungere på den måten æ vil, æ sitt her foran datamaskinen og veive med fingran i et feila forsøk på å forklare, men æ kommer aldri lenger enn til å snakke rundt det, synes æ, kordan grip man fatt i folk som har så kontrollerte bevegelsa.

Fra første øyeblikk, når Hansegård kommer på scenen – ikledd nokka som ser ut som svart skinn, et slags motorsykkelantrekk, men mindre polstra, mindre stivt (sikkert praktisk for en danser) – sett æ mæ fast i måten han røre på sæ, på samme måte som æ stadig gjør med scenekunst, særlig dans, men av og til teater, æ blir så imponert over folk som klare å bevege sæ så konstant med vilje, så bevisst. Han tenne et bål og æ nistirre på hendern hannes, det ser så vilkårlig ut, men føles intendert. Det e ikke musikk, bare lyden av bålet som knitre, og etterhvert av bevegelsan hannes – og æ kommer på, igjen, kor ukomfortabel og samtidig tiltrekkanes æ synes den lyden e, det e bare mennesket på scenen som lage lyd, og den e kanskje musikalsk (av og til i hvert fall), men den e en bivirkning av det som e poenget (kanskje?) for en danser: bevegelsen.

Han hold på en stund, og æ stirre, med halvåpen munn (dokker får unnskylde min historiske presens, det her e visst det nærmeste æ kommer sport), æ e helt med på alt, æ kunne sannsynligvis brukt femti minutt på å se på Hansegård interagere med et bål, uten anna lydspor (sjøl om det hadde vært litt upraktisk også, siden mannen ved siden av mæ insisterte på å ta med sæ en pose M på danseforestilling – det e sannsynligvis sånt som skjer når kulturhussalen til vanlig e kinosal (merk: æ va ikke på forestillinga sammen med mannen ved siden av mæ, det slo mæ at det kunne høres sånn ut. æ ville ikke dratt på en danseforestilling sammen med noen som tar med sæ godteri (med mindre det va kamferdrops, og så gammel e æ ikke (enda))), men etterhvert kom Vassvik også på scenen. Og dem varierte mellom å være i hver sin ende, hver sin sfære, og å være sammen, sjøl om Hansegård hele tida forholdt sæ til musikken, på tidvis utrolig imponeranes måta.

Mesteparten av mine danseforestillingsopplevelsa så langt har vært samisk, æ kan på ståanes fot komme på en håndfull forestillinge æ har sett, og majoriteten av dem e laga av enten Elle Sofe Henriksen eller Simone Rundberg Grøtte. Så det va åpenbart det samiske elementet som trakk mæ til den her forestillinga også, som del av den samiske (kulturopplevelses)smerten: om det skjer, så får vi det med oss/e det samisk, e vi der. Det va kanskje også derfor æ halvveis inni der tenkte «æ vil ha mer kolonialiseringshistorie», fordi æ trodde det kom nokka, og man kunne tolke det på den måten, men det va nok mest å lese mer inn i det enn det som va intendert. Dessuten vil æ jo ikke ha kolonialiseringa inn i alt, ikke egentlig, men det va den runebommelignanes tromma sin skyld, det og en plutselig bråhet i bevegelsa, i samspillet. Det kunne vært der.

Men det va forsåvidt ikke poenget, mer en bivirkning av all den samiske dansen så langt i livet mitt, mer en bivirkning av at æ les samepolitikk inn i alt. Uansett va æ oppslukt, æ holdt en hånd nærmest over hjertet nesten hele forestillinga, det dunka sånn, det va der, æ ville nærmere, æ tror i grunnen ikke æ hadde vært fornøyd med mindre æ kunne sitte på scenekanten og se på, samtidig som æ ville sitte lenger unna, æ ville ha et overblikk, æ satt på fjerde rad og det va for nært og det va for langt, og det va akkurat nok, egentlig, men æ tror kanskje ikke man noensinne kan komme nært nok scenetilstedeværelsen til Hansegård, kordan får en kropp til det der? Kordan kan et menneske gjøre sånt? Så mye fantastisk folk får til med sæ sjøl. (Han kunne i etterkant fortelle at han trene fem tima dagen, så det e forsåvidt ikke overraskanes.) Det slo mæ også at det va første gangen æ har sett en forestilling med en mannlig danser i hovedrollen, og det va nesten overraskanes, mest fordi æ etterhvert blei så skuffa over alt æ kan ha gått glipp av i verden. Mannlige dansera, altså, mer sånt.

Hansegård og Vassvik hadde en kort oppsummering i etterkant av forestillinga, for dem som ville høre litt mer, og æ e så glad for at æ gjorde det, sjøl om æ himla med øyan til mannen som mente at stev og joik kom fra samme historiske bakgrunn («sånn for lenge, lenge siden») (det kan jo godt hende, men æ blir automatisk skeptisk til «en gang var vi alle en»-tenkning, æ kan ikke nokka for det), og så himla æ litt med øyan av dama som mente at ho ante spor av strupesang i vokalen til Vassvik (bortsett fra at ho sa «sånn sibirsk sang», så æ synes det unnskylde himlinga mi) helt til han sa at det hadde ho helt rett i. Da lo æ litt av mæsjøl, men æ synes fortsatt æ har mitt på det tørre, fordi joik romme mye større nyansa enn de fleste tenke sæ, det va ikke som om det strupesangaktige brøyt med vokalen ellers.

Sidespor: det va en liten del av mæ som skulle ønske dem også hadde inkorporert beatboxing, rett og slett bare fordi det va dela av bevegelsan til Hansegård som minte mæ om breakdance (men som for alt æ vet godt kan være klassisk halling), og fordi det hadde vært et skritt nærmere å fylle ut lista over ting æ like å se på. Men nu e det jo ikke så mange som lage kunstuttrykk ens ærend for å glede mæ (sørgelig nok), så æ får satse på at det kommer seinere.

Etter en stund, kanskje halvveis ut i forestillinga (æ mista alt grep om tid og rom, i motsetning til dama som va sammen med mannen med sjokoladeposen, ho sjekka mobilen sin med jevne mellomrom og ga mæ stadig lyst til å kjølhale ho, eller i det minste be ho om å skru ned lysstyrken på skjermen, siden ho lyste opp hele salen), og æ huske ikke lenger ka som kom før, eller etter, men Hansegård sto midt på scenen, fortsatt ikledd kostymet, og æ vet ikke ka Vassvik gjorde, æ vet ingenting, fordi æ nevnte scenetilstedeværelsen, sant? Og han sto der, og så ut i mørket i salen, og æ vet at han ikke så nokka som helst (fordi dama med mobilen ikke hadde den framme akkurat da), men det føltes som om han så rett på mæ, sjøl om sannsynligheta e stor for at minst 70% av publikummeran tilstede ville sagt det samme, og det finnes ikke ord i verden som ikke får det her til å høres banalt og kjempepinlig ut, men så dro han av sæ jakka han hadde dansa i til da, også døde æ på mæ. Gurimalla for en kjekk mann.

OK, men poenget va at sjøl om akkurat det øyeblikket føltes som en frydefullt bisarr del av Magic Mike eller nokka (om Magic Mike va en kunstfilm som varte i syv tima … æ hadde sikkert sett den; æ tok mæ i å tenke at det hadde vært utrolig fornøyelig om det va litt sånn «overraskelse, ikke bare skal æ «utforske ei reise gjennom ulike måtar å vera til stades på», æ skal også gi dokker tidenes mest langsomme striptease!») (der har dokker en av grunnan til koffor æ aldri kommer til å bli en ordentlig scenekunstanmelder), så blei forestillinga enda bedre etter at han va halvnaken.

Fordi! Fordi det gjorde alle de små, intensjonelle bevegelsan mer synlig, det gjorde arbeidet han foretok sæ – og det e et utrolig imponeranes stykke arbeid! – lettere å følge med på (og nu veive æ med fingran i et forsøk på å finne språk for å beskrive detaljan, æ kunne sannsynligvis dirigert et symfoniorkester med det her); æ e ikke en fan av vilkårlig avkleddhet på scenen, uansett kjønn, men det e OK så lenge det føles forklart, grunngitt, og en av de første tankan æ hadde da han kom på scenen va at sjøl om æ forsto antrekket som sådan (æ likte kostyman), så virka det upraktisk i lengden – det e en av de der store navnan i teater eller litteratur eller nokka som sa det der med at du ikke skal introdusere en pistol i første akt med mindre den brukes i tredje, og det e kanskje det samme her: du introdusere ikke et klesplagg med veldig synlig glidelås på scenen med mindre den skal glides ned etterhvert.

Det kan hende æ må jobbe litt med formuleringa før æ når samme nivå som den personen æ ikke gidd å google (Tsjekhov? Homer? Ibsen? Noen va det, og det va sikkert en mann), men dokker vet nu. Kostymedesign e en av de her tingan æ sjelden tenke på, med mindre det e usedvanlig vellykka eller mislykka. Det samme gjeld lyssetting (og æ holdt på å si scenografi, men nei, scenografi e en av favorittingan mine med scenekunst, scenografi e tidvis viktigere enn alt anna på scenen, inkludert skuespillera), men også den va imponeranes bra. Sånn at æ la merke til det, tenkte «oi, det va et bra grep», lot mæ glede av at den gjorde like mye bra for scenen som en scenografi ville gjort i en mer utspjåka forestilling. (utspjåka med positivt fortegn, sjøl om det kanskje ikke går an, æ like forestillinge som spjåke, men æ like også dem som begrense sæ, e minimalistisk. det finnes ikke så mye æ ikke like om æ i utgangspunktet like det æ ser.)

Og så va det over, men det siste som skjedde va ulvejoiken og dansen og æ tror at om man hadde hata alt fram til da (uten at æ skjønne kordan det går an, men det e kanskje ikke alle som e like entusiastisk for undersøkelsa av folkedans, kæm vet med folk) så ville forestillinga vært verdt pengan bare for den delen, bare for de siste fem-seks-ti (æ va utfor tid og rom, for alt æ vet varte det i en halvtime) minuttan, for et klimaks! For en avrunding. Æ skjønte at det va over, men æ fikk mæ ikke til å begynne å klappe, æ satt bare der, med åpen munn og dunkanes hjerte og tenkte at det e bra fint når man miste å være så heldig å få to så bra kulturopplevelsa på fem daga, at det e et privilegium å kunne leve i verden når den innehold finkultur av den der sorten, tenk at det går an, for en flaks, for en lykke! Og så konkluderte æ med at æ bare blir mer og mer pompøs med alderen, så det kan jo bli interessant etterhvert.

(og etterpå snakka Hansegård Valdresdialekt (det vet æ bare fordi han sa han va derfra, æ høre ikke forskjell på folk), og så satt æ der med hjerteforma pupilla og tenkte ingenting, bare sukka henført, gurimalla for en kjekk mann.)

by

Det e så mange dela i et liv

Det va litt over halvveis i dagens togtur fra Bodø til Mo, mens æ hørte på ti av tolv sanga på Ani DiFranco-albumet Which Side Are You On?, at det slo mæ. Det finnes menn hvis eneste grunn til at dem flørte med mæ e at dem regne det som trygt. Det e ufarlig å flørte med en skikkelig feit dame fordi alle skjønne at det ikke betyr nokka.

Det gjør mæ ingenting, fordi æ e min fars datter og min modus operandi egentlig e å flørte med alle som smile til mæ, æ bare lar være fordi æ vet det ikke e lov, ikke bare fordi æ e en skikkelig feit dame, men fordi man risikere at noen tror det betyr nokka når man e ung og uknytta, og dessuten e æ, med jevne mellomrom, for beskjeden for sånt.

Det e knapt poenget, uansett, bare enda en oppdagelse i rekka av oppdagelsa knytta til livet og kroppen, og æ har ikke dårlig sjøltillit, men æ har liten tillit til andre menneska, det e en nært usynlig men vesentlig forskjell.

Æ satt på en kaffebar i Bodø før avreise, etter avdelingssamlinga, venta på at klokka skulle være mye nok til at æ måtte starte til togstasjonen, va på Cielo melkebaren fordi det e et sånt sted æ titt og ofte drømme om skal eksistere på Mo og dessuten jobbe det æ enn så lenge e sikker på e Nordlands kjekkeste barista der, en mann som bukke når han spør ka du skal ha, og gjør det på en sånn måte at det funke, og æ hadde funnet fram iPoden fordi det va ganske mye folk og dertilhørende bråk der, scrolla mæ fram til Ani DiFranco-albumet, de ti av tolv sangan æ ville høre på,

for sjøl om æ aldri har vært så sur på Nick Hornby som den gangen æ leste 31 songs og han mente at Ani DiFranco hadde vært så mye bedre om ho holdt sæ til å skrive sanga om kjærleik, ikke politikk, tenke æ det om akkurat de to sangan på Which Side Are You On?, tittelsporet særlig, men også «Amendment» delvis, det e for mye politikk i et album æ e ganske sikker på handle bare om kjærleik, sjøl om politikk også e kjærleik og det e kanskje mæ det går på, mest av alt, med de to sangan. Man kan ikke si at folk burde skrive bare om kjærleik, det e faktisk ikke lov til å si sånt om noen som på mange måta har vært instrumentell i sjangeren sint-dame-med-gitar og det som har dukka opp i etterkant, men man kan hoppe over sanga av og til, når man tenke mer på livsvisdom enn politikk,

for det e det som e med Ani DiFranco, som æ satt der og tenkte på, fordi æ kjøpte min første Ani DiFranco-CD – som også va den første CD-en ho ga ut, den sjøltitulerte – for snart seksten år siden, desember 1997 og det betyr at æ har hørt på ho i over halve livet mitt. For øyeblikket et halvt år lenger enn halve livet mitt, men mer og mer etterhvert, åpenbart, det e sånn matematikk fungere. Men det som e med ho, som slo mæ mens æ satt ved et av de høye bordan på Melkebaren og dingla med beinan, e at det å høre på ho nu e som å få en klem av et menneske du stole fullt og helt på. Det e trygt og velkjent, det e et varmt ullteppe en kald kveld. Og likevel e det stadig nokka nytt der, frasa æ aldri har hørt på den måten før, og det e det som e med Ani DiFranco, at æ har hørt på ho så lenge og ho har bestandig vært hakket eldre enn mæ, og sangan hennes har vært nokka å vokse opp mot, nokka å tro på, en storesøster som peke dæ ut en retning du ikke visste at du kunne ta,

så æ satt der og hørte på «Albacore», fordi æ på turen til Bodø tenkte på linjan «I’m no blushing girl, no innocent dove/it took me a long time to find love», og det e en trygghet i det, innså æ mens æ satt på Melkebaren og vurderte å gråte litt, at ho æ har hørt på i seksten år sier «det kan ta tid, men det e verdt det».

Og det e banalt, åpenbart e det banalt, det e på linje med at kjærleika kommer når du minst vente på det, du finn noen når du slutte å leite, det e massevis av fisk i havet (og ikke alle e gift), alle frasan æ sikkert kunne fått noen til å fortelle mæ om æ klaga min nød og oppdaga at æ ikke ville være aleina,

men en del av det e tilvenning til å bo på Mo – og æ innså under en av forelesningan på avdelingssamlinga at æ har integrert ranværing i kordan folk snakke, nu e det det som e normalen, tromsødialekt e en hyggelig overraskelse (men skikkelig brei helgelending e fortsatt verdt et lykkelig lite sukk) – fordi æ har vokst opp i en universitetsby omringa av folk som e intellektuelle og kulturarbeidera og attraktiv på så mange måta æ aldri før tenkte over, før æ kom hit.

Og det høres så fordomsfullt ut, og æ vil ikke være fordomsfull, men Mo e ikke en universitetsby (enda, og innen Campus Helgeland gir avkastning e æ for gammel til å gå på student/studinejakt) og kor finn man de intellektuelle utfordringan når man knapt går på nokka kulturelt? Dem dukke sikkert opp etterhvert, men i Tromsø visste æ kor æ fant dem, i Tromsø kunne æ gå og høre på folk snakke om ting som gjorde dem penere og penere jo flere smarte ting dem sa, og Mo e ikke Tromsø.

Og noen ganga e det at Mo ikke e Tromsø bare deilig, Tromsø e en by stappfull av linje mellom folk æ aldri blir kvitt enten æ vil eller ikke, noen kjenne noen og alle kjenne alle så lenge miljøet du e i e lite nok, og noen ganga e det at Mo ikke e Tromsø et savn, men det e like mye at livet mitt endra sæ etter at æ begynte å bruke nesten åtte tima hver dag på kontoret.

Og æ like kontoret, æ like de to æ jobbe sammen med på samisk, æ like seksjonen æ jobbe i, æ like avdelinga, æ like arbeidsplassen og æ vet ikke kor dypt æ måtte ha mislikt Mo for å ville slutte der nu (all den tid æ har minst tredve år igjen i arbeidslivet vil æ ikke si at æ skal bli for alltid, for alltid e minst tredve år, og det e altfor lenge til å legge plana), men æ vil kjøpe en leilighet på Mo, æ vil bli bofast her, bo et sted som e mitt eget, og det gjør enkelte ting vanskeligere,

men Ani DiFranco syng «If you’re not getting happier as you get older, then you’re fucking up» og «every time I open my mouth/I take off my clothes/and I’m raw and frostbitten/from being exposed» og det e kaldt på Mo, kaldere enn æ e vant til, men æ lære mæ å holde varmen på måta æ ikke har prøvd før, æ blir eldre her, og æ vet ikke om æ finn det æ leite etter, men æ har aldri vært god på å leite uansett. Æ ramle stort sett over ting æ ikke visste og oppdage at æ like dem sånn.

by

Æ har fantomsmerta i klemmegenet

På fredag, tror æ det va, havna æ ved inngangen på jobb samtidig som en av ikke så mange av de tohundre menneskan æ jobbe sammen med som æ faktisk vet kæm e. (på sist samling på studiet sa Eirik Ingebrigtsen at æ har kontroll på å skrive lange setninge, æ e god på dem, og æ tror æ blei så satt ut og glad at æ slutta å få dem til) Fordi æ øve mæ på å være et a-menneske (æ e tilpasningsdyktig som bare pokker. Dessuten klare æ mæ med ganske lite søvn) va klokka ikke engang blitt åtte. Så vi hadde en ikke veldig lang samtale av typen man tydeligvis har før klokka åtte på morran («du er tidlig ute i dag?» «ja, æ prøve nu», vær og vind og vinter, bestandig vinter), og det va hyggelig, og på et tidspunkt inni der stoppa æ mæsjøl, sånn cirka med den mentale frasen «Siri, nei», fra å bare lene mæ inntil han æ snakka med og stå sånn en liten stund.

Æ vet ikke ka han hadde sagt om æ hadde gjort det, ka sier folk til uprovosert kroppskontakt før klokka e blitt åtte på morran og man har starta arbeidsdagen sin? Æ vet ikke. Han hadde neppe lagt en arm rundt mæ, lagt en hånd på hodet mitt, flirt litt av mæ, alle de her tingan som skjer når æ gjør akkurat det samme med folk æ e komfortabel med (eller, for all del, ka vet æ, kanskje han hadde gjort alt sammen, kanskje han e verdens beste klemmer, kanskje æ kommer til å ha kasta bort måneda og år med lite klemming bare fordi æ ikke lente mæ inntil han før klokka va blitt åtte på morran), og det va vel egentlig det æ ville ha akkurat da: æ ville være sammen med noen som e komfortabel med mæ.

Æ like å jobbe sammen med folkan æ jobbe sammen med, det e helt fantastisk å jobbe sammen med andre menneska på et kontor – ikke bare får æ lære en hel masse interessante ting (og huske overraskanes mye av det fra gang til gang), æ får finne ut av kordan femten forskjellige menneska e satt sammen, og dem e folk æ aldri hadde blitt kjent med om det ikke va for at æ endte opp her, æ lære mæ å kjenne dem igjen på ganglaget, gjette på kæm som går forbi på gangen ut fra stegan, rytmen i dem, kæm som subbe med føttern, kæm som har sko som klakke, kæm som har sko som knirke, alle de her små tingan man egentlig bare legg merke til når man jobbe sammen med folk på den måten (antar æ, siden æ aldri har hatt en ordentlig jobb før),

men sjøl om dem blir kjent med mæ dem også, e det ingen som kjenne mæ, ikke på den måten vennan mine gjør, ikke på den måten. Æ sier små halvsetninge som ramle ut i intet fordi dem innehold referansa folk som ikke har kjent mæ lenge ikke kan skjønne, æ vil klappe i hendern av glede over ting som hadde vært for komplisert å forklare, fordi dem knapt va logisk første gangen det skjedde, vi bare gjorde det til et poeng likevel, men det finnes folk som har tatt referansan mine i årevis, og på fredag, etter jobb, gikk æ forbi en parkeringsplass og på den parkeringsplassen lå det en kam og æ flirte litt for mæsjøl, det va da som pokker, ka det skal bety, liksom. Og det finnes folk som vet ka det skal bety (også e det jo egentlig lesbart her, for all del), og det finnes folk som hadde flirt av mæ av helt andre grunna enn dem som gjør at folk på jobb ler, og det e helt naturlig, det e logisk.

Og æ har sagt «æ visste da æ flytta hit at æ ikke kjenne noen, og æ e jo av typen som bruke tid på å bli kjent med folk» og æ vet det, og æ trives i mitt eget selskap («Most of the time my head is on straight»), men å vite at æ bor et sted kor æ ikke kjenne noen æ kan lene mæ inntil på sånne daga, æ kjenne ingen her æ hadde følt mæ komfortabel med å fortelle at «æ treng en klem», det e der problemet ligg, fordi æ vet det mangle, enn så lenge, kjenne æ ekstra mye på at det ikke e der.

by

nokka som kunne vært en forelskelse men som heller e folk

Det siste som står skrevet i notatan mine fra samlinga på forfatterstudiet, den som slutta nu på søndag, e «menneskelivet er ikke anbefalelsesverdig.» Det va nokka av det siste gjeste[fore]leseren vårres sa, bortsett fra da han siterte Marquis de Sade (det va et sitat nokka ala «det hadde vært mer å si, men dette var alt vi rakk å få sagt»).

Dagen før sa æ til noen «æ visste æ hadde ramla helt ut av samtalen da æ oppdaga at æ satt og stirra på arman dine og tenkte at æ hadde lyst til å fargelegge tatoveringa di.» Også fikk æ beskjed, seinere, uten sammenheng forøvrig (tror æ), at æ e slem, «eller ikke slem, men når vi andre sitter og sier «hmmm» og «njaaa» og sånt, så skjærer du og […] gjennom og sier «det var helt håpløst!» … men det er jo ikke bare dårlig.» (med forbehold om parafrasering fordi æ blei for opptatt med å bryte ut med «det der e det snilleste noen noensinne har sagt til mæ! \o/»)

Æ tror ikke det e en sammenheng i nokka av det, men æ tenke fortsatt i fragmenta, stemmen i hodet mitt slår om til dansk (eller svelge halvparten av alle ordan fordi det e det nærmeste den kommer dansk), for det snakka gjesteleseren, og æ har – nokså overraska – slått fast at metningspunktet mitt for dansk e betydelig lavere enn andre språk æ burde skjønne uten større vanskeligheta. Så nu prøve æ å huske katti æ sist har hørt noen snakke store mengda svensk, og om det e nokka æ har hatt problema med å forstå, men æ tror det handle mest om dansk – det e et språk som svelge unna så mye.

Et sted i notatan mine står det «vi må snakke om [kontor]» ? «vi må snakke om [korrektur]» ? «vi må snakke om kultur» fordi æ ikke skjønte ka som blei sagt før æ hadde slått fast at det va eneste naturlige forklaringa. Vi kunne kanskje trengt korrektur alle sammen, men det e sjelden sånt vi tar i tekstgjennomgangan (i det minste ikke så mye som æ av og til vil, siden det e sånt æ heng mæ opp i – men æ skjønne jo at det finnes dela av teksten det e viktig å forbedre før man heng sæ opp i korrektur). Et anna sted står det «SR = sosialrealisme ≠ Sveriges radio» fordi man har de konnotasjonan man har (litt som at når noen sier PK må æ av og til tenke mæ om for å huske at dem antakeligvis mene politisk korrekt, ikke Platekompaniet eller pulekompis).

Alt det her e jo bare fjas, men det e også litt fordi æ ikke helt klare å få nokka anna nedskrevet, alt e bare fjas inni hodet mitt, æ brukte først en uke på filmfestival (og det va så fint som det bruke å være), og etter to daga kor æ ikke gjorde nokka vettig sjøl om æ visste at æ skulle så begynte samlinga som varte i fem daga (i motsetning til tre, som vanlig) og nu e hjernen min pudding og æ skal flytte til Mo i Rana om drøye to uke, men det velge æ å ikke tenke på, så i stedet for vandre æ rundt og e nesten forelska, men ikke i noen – med mindre man faktisk kan være nesten forelska i et helt studium?; gjesteleseren snakka om det æ tror må være eliminativisme (det va oversettelsen sin, det), kor man ikke e forelska så man kjenne det i hjertet, men vil erklære forelskelsen for eksempel i form av «æ kan kjenne nivået på [blablahjernegreier oksytocin] endre sæ når vi e sammen» – det e litt sånn æ e forelska? Hjernen, eller ka det nu enn e, blir full av oksytocin fordi det e så hyggelig å være sammen med de her folkan nesten hele uka, også kommer æ ikke unna å tenke på det som en forelskelse, sjøl om det ikke e det, men det e nokka lykkelig i det – æ tror æ forklarte det til Ida (eller så snakka æ med mæsjøl, en av to) som «av og til sitt æ og stirre ut i tomme lufta og så ser æ for mæ smilet til […]», og om det ikke e smilet til den ene e det øyan til den andre, latteren til noen, ansiktsuttrykket på noen hver gang æ sier nokka æ ikke burde (skjer ofte), dialekta til en av de andre, måten noen uttrykke sæ på, ønsket om å strekke ut en hånd og fargelegge tatoveringe eller ønsket om å be om en klem, nokka nokka, detalja og fragmenta av alle de her folkan æ vil fortelle dokker om, men ikke har lyst til å dele, det e nokka der og det kunne vært en forelskelse, men e det ikke, ikke på den måten.

Det e bare fjas, alt sammen, men det e så langt æ kommer: av og til bare fjase æ.

by

Æ like å høre navnet mitt, måten det eksistere på

De ansatte på 4 roser e plutselig begynt å bruke navnan vårres, «en latte til Siri» sa ho nye søte med en forkjærlighet for gjennomsiktige toppa – du vet, den sorten jentan går med nu til dags – ho som ser litt tenåringskeitate ut, på den fine måten som gjør at æ vil gi ho gode råd om livet og se på mens ho leve det; «hadde du bestilt nokka, Ida?» spurte lille, søte Gry med det fantastiske smilet da ho kom med kaffen min her om dagen; i dag da æ kom inn døra og bestilte kaffe av ho Trine – det vil si at æ holdt på å gi ho penga til æ kom på at «den neste e gratis» uten egentlig å si så mye anna enn hei og hallo, for alle vet ka æ drikk – sto Arne der og sa «hei, Siri, hei, Siri» til æ forsto at det va det han sa og hilste tilbake. Æ vet ikke om dem har et kollektivt nyttårsforsett – eller om vi bare har nådd det punktet – men det e fint, det e nokka med å ha et navn og å høre folk bruke det, det høres litt rart og banalt ut, men det e kanskje ikke bare mæ likevel?, gleden i å vite at dem vet kæm æ e, æ e sett, æ e et menneske i verden og folk tenke på mæ – det e ikke så farlig om det bare skjer mens æ e tilstede, det hold.

Det e ikke det at æ savne å høre navnet mitt ellers, sjøl om æ like å høre det, æ e narsissistisk, det e vel legitimt?, æ huske han som sa det så det hørtes ut som om det hadde to r:a, men ikke helt, han gjorde r:en tydelig, det va fint; gleden i å høre noen si navnet mitt på samisk, forskjellen på de to. Bruken av fornavn føles av og til litt som måten gmail gjør det på, bare at der e det tidvis ukomfortabelt. Gmail mene at æ burde være på fornavn med alle folkan æ sende epost til, alle æ får epost fra, og æ e ikke bestandig enig. Greit med Ida, med Gøril, men æ vil kanskje ikke være på fornavn med menneska æ ikke kjenne – æ og Per, æ og Pål, æ og Sara Kari Nina Lene e ikke så godt kjent, det føles av og til for intimt – æ foretrekke etternavn på noen menneska, kanskje også mæsjøl, æ hete tross alt gaski de fleste plassa på nettet (men det e en forskjell på gaski og Gaski – Sistnevnte får mæ til å tenke på faren min, mest av alt). Etternavn e enklere, æ kontakta han Hansen, æ sendte en epost til Nora Olsen, æ prøvde å kontakte Vogt, etternavn e greit (av og til e det en helt anna type kjærtegn, av og til e det folk man bare kan bruke hele navnet på – æ vet at det ikke e bare mæ).

Æ e et menneske som like håndfaste bevis på sånt som kan bevises, æ like å høre ting bli sagt, og æ like å høre navnet mitt, alle måtan det eksistere på – det e litt fint å vite at æ e Siri når de 4 roser-ansatte snakke om mæ, til mæ; akkurat som det e fint å vite at æ av og til e Gaski – æ e som oftest gaski, sånn e et nettbasert liv – at folk vet kæm æ e, sjøl når æ ikke tror dem gjør det, sjøl når æ ikke har tenkt over det.

Æ eksistere og alt e spor i snø, hele livet e spor i snø – en grein som trekkes gjennom myk og lett nysnø – men måten kvistan knote sæ sammen blir til navnet mitt, det står Siri der. Enten det vare eller ikke finnes æ nu, det hold.

I want to hear you call my name
it’s too easy just to say it soft
I don’t like my language watered down
I don’t like my edges rounded off
[Ani DiFranco – Make Me Stay]