Tromsømedias nyhetsdekning av samiske ting

Da æ begynte å skrive det her satt æ på et fly. Det va dog ikke et Norwegian-fly (hurra!), så æ hadde ikke nettilgang, og dermed skreiv æ dela av det her i et Word-dokument (hvilket ikke egentlig e sant, all den tid æ bruke Open Office, men det får være måte på pirk), mens resten e ført på etterpå – æ e litt redd for at det e ganske tydelig, æ va mer fornuftig tidlig på fredag enn æ va når æ kom tilbake igjen fra Oslo.

Torsdag kveld va æ på et debattmøte arrangert av Troms journalistlag og Kommunikasjonsforeningen, om – gjett tre ganga! – mediedekninga av den eventuelle innføringa av Tromsø som en del av forvaltningsområdet for samisk språk. Deltakeran va Jørn-Christian Skoglund, ansvarlig redaktør for iTromsø; Mona Solbakk, ass. kommunikasjonsdirektør ved Universitetet; Marcus Buck, førsteamanuensis i statsvitenskap ved Universitetet; og Skjalg Fjellheim, NRK-journalist(/kommentator?).

Det va en sørgelig affære.

Og det e ganske fristanes å bare starte og avslutte hele blogginnlegget med akkurat det: Det va en sørgelig affære. Men æ e fortsatt ikke en mann av få ord, så æ kan kanskje pøse på med noen flere. (Det va en skikkelig sørgelig affære! :D)

Debatten handla veldig mye om nivået på nettdebatten, særlig hos iTromsø, som har en mye åpnere kommentarmulighet enn mange andre medier, man kan visstnok slippe unna med å oppgi bare falsk info, og sjøl om det står at «Alle innlegg signeres med fullt navn og epostadresse» (min utheving) e det ifølge redaktøren mest en oppfordring til folk. Dermed kan vel æ si at iTromsø må skaffe en bedre ansvarlig redaktør, uten at nuværanes redaktør blir fornærma av det; det e bare en oppfordring, ikke et innspill på at han e en mann uten talent og ryggmarg! (Merk: æ bryr mæ ikke nok om iTromsø – sjøl om æ like en del folk som jobbe og har jobba der – til å ha danna mæ et bilde av den ansvarlige redaktøren, så for alt æ vet har han ryggmarg så det står etter. Han har i det minste ryggmarg nok til å argumentere for at usaklig hatske innlegg mot sama e ytringsfrihet. Typisk nordmenn. (Merk: det siste va ironi. Folk skjønne ikke sånt nu til dags.))

Det va mye snakk om at det som kom fram i nettdebatten va kloakk, og forskjellige idea om kordan man skal behandle kloakk – Marcus Buck mente at det e greit med kloakk, men i siviliserte samfunn har man faktisk etablerte system for at man ikke treng å se at den renn gjennom gaten. Oddvar Nygård sa i en kommentar «Æ e ikke rasist, men» og æ tror det som kom etter men-et va at rasista også e menneska som må få lov til å ytre sæ, og han syns det e viktigere enn.. saklighet? Æ vet ikke helt, æ hørte «Æ e ikke rasist, men» og klarte ikke tenke anna enn «HURRA! Æ treng aldri mer å ta han alvorlig!» og så lagde æ mentale hurra-arma: \o/ (Haha, nu sitt æ på flyet og har litt lyst til å lage faktiske hurra-arma, men det hadde vært litt synd om noen tror æ får et illebefinnende eller nokka, så æ skal prøve å la være!)

Skjalg Fjellheim va hovedsaklig fornuftig, også ser han ut som en skikkelig sympatisk type, så æ blei litt trist når han trakk frem at den dårlige nyhetsdekninga gjør at barn går rundt og e redd for å bli trakassert på gata. Nei, vent, det va det dårlige debattnivået, den redaksjonelle dekninga syns han har vært bra. (Nu har æ lyst å si at det må bety at han bruke å være full på jobb, men det e også ironi og den typen ting man ikke skal si om folk.) Æ prøvde å poengtere for han etterpå at æ syns det e litt kjipt at den eneste samiske reaksjonen som blir trukket fram føre til en videreføring av offerrollen, men æ tror ikke æ fikk sagt det på den rette måten, så æ vet ikke om han skjønte ka æ mente. (Hvilket jo e legitimt. I hvert fall mer legitimt enn at æ hadde litt lyst til å si «vet du ikke kæm æ e?» til han. Bare tenk kor stort egoet mitt kommer til å være om ti år! (Merk: Det va ironi. Kanskje? Eller sjølinnsikt.))

For ordens skyld: det som plage mæ med nyhetsdekninga, eller manglan i den, e at det føre til at vi1 ende opp som informasjonsskranke. La mæ sitere mæsjøl fra Vin og viten-innlegget mitt:

Dårlig tenkt er dårlig skrevet, sa Hege Ulstein da ho fikk en pris av NTB for godt mediespråk, og i en helt anna setting leste æ en gang at noen sa, lett omskrevet: «Rasjonell tankegang kreve søvn og evnen til å være fornuftig; det e derfor forvaltningsområdeinnlemmelsesmotstandera kan spy ut leserinnlegg i en salig fart.» Andelen dumme nordmenn e høyere enn andelen smarte sama, og vi ende bestandig opp med at debatten må ned på et grunnlegganes nivå og da heller handle om ka e en same, kor samisk e en same, kor mange sama, nøyaktig, bor det i Tromsø og kor lenge har dem bodd her. Det e totalt uinteressant, i hvert fall for ganske mange av oss, å til stadighet måtte delta i samtala kor vi skal finne ut av ka en same e.

Problemet e at folkan som kommer med de innleggan stille spørsmål, dem sett spørsmålstegn ved de grunnlegganes tingan i livet. Og så blir dem fornærma om/når man ikke svare. For spørsmålet demmes fortjene jo et svar, gjør det ikke? Det e elitistisk å tro at man ikke treng å svare. Så får det heller være litt uheldig at det finnes flere nordmenn som kan stille kompliserte, men dog ganske dumme, spørsmål enn det finnes fornuftige sama, som gidd å svare på leserinnlegg. Folk vil ha svar, og det å skulle finne informasjon sjøl e helt utenkelig. For dem spør jo ikke egentlig for å lære, dem spør for å være vanskelig, fordi det e en menneskerett. Og siden du har sagt A, eller ja, æ e same, så har du også sagt B: ja, æ kan være din høyst personlige informasjonsskranke.

Og nåde dæ om du e ufin, det skal vi ikke ha nokka av. Da bringe du skam over hele samefolket. Nåde dæ om du ikke tar alle spørsmål alvorlig, om du ikke anerkjenne folks rett til å spørre – og i minst like stor grad, nåde dæ om du stille spørsmål tilbake.

Således: Æ e ikke redd for å bli trakassert på gata, stort sett (æ tenke bare på det hver gang æ går forbi røykebua på Jernbanestasjonen med luhkka på; en vakker dag kommer noen til å spytte etter mæ/helle en øl over hodet på mæ, og så kan æ si «æ visste det kom til å skje en dag» – æ burde holde mæ for god til å tenke sånn, men æ gjør ikke det; æ frykte bestandig det verste), men æ syns det e litt skummelt å vite at enhver tilfeldig nordmann æ møte kan ha en forventning om at æ skal forklare og forsvare alle Sametingets vedtak, at æ skal vite alt om Finnmarksloven, at æ skal vite nøyaktig ka som skjer om Tromsø blir innlemma i forvaltningsområdet og så videre, og så videre. Æ hate å innrømme det her, men Æ VET IKKE SÅ MYE! Æ vet ikke alt, og sjøl om det plage mæ mer enn det plage noen andre, så plage det mæ mest når folk forvente det.

Æ tror egentlig aldri æ har hørt på Marcus Buck før, eller, æ har aldri vært tilstede på et arrangement kor Marcus Buck kan slippe sæ laus og være fornuftig og deilig smart (æ tror han deltok på valgvaken æ va på en gang, men æ huske ikke kordan valgvake det va? Et presidentvalg i USA? Nokka sånt? Det va uansett ikke en setting kor han fikk plass til å briljere, på ordentlig), men det va æ nu, og det va fint. […]

Æ prøve å finne en måte å forklare koffor det va fint, eller kordan det va fint, men det eneste æ kommer på e at Marcus Buck e en akademiker, og æ like sånne. Æ tror egentlig det e så enkelt – æ e ganske lett å glede, særlig når det kommer til akademikera. (Akademikera og smarte gamlinga, æ e muligens litt… uvanlig(?) i mine preferansa.)

Et av hovedpoengan til Jørn-Christian Skoglund va at folk – eller kanskje vi1 – går for fort i skyttergrava, det e liksom ikke rom for å kritisere det samiske uten at noen kommer og sir at det e uakseptabelt, men æ syns det e en ganske billig kritikk. For det første e det fordi journalistikken omkring samiske ting e mangelfull, fordi journalista ikke vet nokka som helst fordi dem – i likhet med mer eller mindre alle nordmenn i samme generasjon – ikke har lært nokka om det samiske på skolen eller kor som helst ellers, og det e synd, men det e dårlig gjort at det skal gå utover måten nyheta om oss blir rapportert.

For det andre e det et skrekkelig billig poeng fra hannes side, og ganske simpelt å si at fordi noen sama går i skyttergrava, så e det ikke rom for å kritisere det samiske. Stort sett uansett nyhetssak [omkring norske forhold], vil det alltids være noen som går i skyttergrava, men det regnes vel fortsatt ikke som at hele det norske folket e motstandera av at det skrives om det her? Det finnes ingenting i verden som hadde gjort mæ gladere2 enn en fornuftig kritisk journalistikk omkring samiske forhold, men det får man jo ikke i [den norske] dagspressen; dem har ikke ressursa til det, det finnes ikke interesse for det og det selg ikke avise – ja, bortsett fra de samiske, selvfølgelig, men det e en helt anna can of worms .

Skoglund mente også at det va uheldig at debatten endte med at man stempla en rekke nettavislesera som kloakk, fordi det sende uheldige signala – og det skal æ være helt enig med han i, det e ikke bra å stemple folk som kloakk; sjøl om meningan demmes e forkastelig e dem fortsatt autonome vesen som fortjene respekt. Og for alt æ vet – og som han hevda – finnes det kanskje fornuftige innslag i nettavisdebatten, æ har bare ikke orka å lese den, ikke den her gangen.

Æ prøvde nemlig sist, under «Kiwi-saken» – fordi æ syns det va interessant og fordi det va en nyhetssak æ va delvis/ganske/veldig ansvarlig for å gjøre til en nyhetssak. Det e fascineranes å tenke på at det kunne vært en total ikke-sak om ikke Ryan hadde tatt de bildan og æ hadde skrevet det blogginnlegget og lagt det ut på facebook og vært facebook-venna med iTromsø-journalista, og det e fascineranes å tenke på at min/vårres reaksjon kanskje gjorde nokka for at det hele starta som «e det her greit?» og ikke «hårsåre sama, read all about it!» (Nu skal æ ikke anta nokka som helst om journalistisk tankegang og alt det der, eller skryte på mæ nokka – æ bare like å bedrive kontrafaktisk historietenking på små ting.)

Men altså, da leste æ nettavisinnleggan, hos Nordlys, hos iTromsø, hos Dagbladet og et par andre, og bortsett fra noen modige sjela som hoppa i gjørmehavet med motargumenta va det en endeløs rekke av «hårsåre sama/har lært av musliman/reis til Finnmark (og/eller helvete)» (dessverre va veldig få av dem i haiku-format). Æ får ikke lov til å reagere uten å regnes som hårsår, æ har enda ikke funnet ut av kor den magiske grensa går, den mellom det uttalte «det her e kanskje ikke greit?/æ syns det her e ubehagelig» og den oppfatta «Æ SKAL KLAGE FORDI Æ E SAME OG DET E SÅNT VI GJØR!»

Den går nok et sted langt unna nettavisdebattan uansett, men se, da e æ hårsår, og elitistisk igjen. Sukk. (bokstavelig talt e æ ikke hårsår, men elitistisk skal æ gjerne være, i hvert fall om alternativet e gjørmebading i kloakk sammen med folk som hate mæ.)

Men når Nordlys lage en henvisning på førstesida til «Skiltkrigen» og iTromsø prestere å presentere til og med torsdagens diskusjon med tittelen «Tromsø eller Romssa [sic!]?», så e det nu ikke rart at polemikken når uante dypda hos folk. Og om det dermed e riktig at vi1 har havna i skyttergravan, så e nok det fordi de lokale avisan har gravd dem ferdig og dytta oss nedi der.

1og i det her tilfellet e vi sama, selvfølgelig, siden æ etterhvert har forstått at min idé om at en same e en same e en same bare e halvveis riktig, all den tid en same e en same e en offentlig talsperson for hele folkegruppa si. Æ hadde litt lyst til å si det, blant andre ting æ hadde lyst til å si, men lot være, «Ánde Somby snakke ikke på vegne av mæ,» men æ innså at det va en forsamling kor dem hadde tolka det feil og konkludert med at det e fordi æ e uenig med han.

2OK, det e ren løgn, det finnes ganske mange ting som hadde gjort mæ gladere enn akkurat det, men æ hadde likt det skikkelig skikkelig godt, så det så!

Tekst æ vil kvitte mæ med

Æ leste avisa, Nordlys, her om dagen – som æ gjør stort sett hver dag, selvfølgelig – og kom til en spesifikk sak. Æ så på tittelen, ingressen og bylinen og tenkte «Æ like journalista. Og fotografa,» og så sukka æ henført, fordi det e sånt æ gjør – og greia med å ha lest avise ganske lenge e at det e ganske mange journalista og fotografa æ like. Om avisen hadde spesifisert kæm som har satt spesifikke side ville æ antakeligvis hatt favorittgrafikera også. Og det e ikke det at æ e en avisgroupie – hvilket æ e, om enn på måta som e mest logisk inni hodet mitt – men æ e en tertiærnæringsgroupie. Kulturarbeidertertiærnæringsgroupie, faktisk, i en litt vid definisjon som også omfatte akademikera. (E akademikera kulturnæring, eller blir det bare humfak-akademia?)

Æ like akademikera, særlig innafor humaniora og samfunnsvitenskap, æ like forfattera, kunstnera, skuespillera; æ like folk som like språk, på alle måta, æ like målfolk (mmmm..) og riksmålsfolk, æ like musikera og æ like folk som ikke har fast jobb men som til stadighet gjør ting (du vet ka æ mene). Æ like menneska som mene ting og av og til like æ politikera, men sjelden. Æ elske gode retorikera, og æ kan overbevises om det meste, så lenge noen e villig til å prøve. Æ elske tekst, typografi, design; æ like at folk til stadighet prøve å lage nye stola, nye bokhylle, æ like at folk lage bøker, æ like at dem blir designa, at det finnes folk som lage bokomslag og leve av det, æ blir aldri ferdig med å forelske mæ i design, æ like at folk lage ting, æ vil eie alt. Æ like sølvsmeda, gullsmeda, smykkeskapera, glassblåsera, skulptøra, æ skulle ønske æ kunne tegne, men æ kan skrive, æ skriv, det hold, det e bra, bra nok.

Og alt det fordi æ blei oppdratt til det. Gudan vet om foreldran mine visste ka dem bega mæ ut på, men æ skylde tertiærnæringsforelskelsen på det faktum at æ vokste opp i den tro at alle sama va akademikera og kulturarbeidera. I min verden, om man vil ta lett på det, eksisterte reindriftsaman for at de samiske akademikeran og kulturarbeideran skulle ha nokka å forske på/lage kunst av. Æ kjenne ingen reindriftsama, æ har ingen personlig erfaring med rein utover det at dem smake godt (kokt, stekt, tørka), æ sir stadig at æ e en kaffelatte-same, æ påpeke det fordi alternativet virke å være en natursame, en naturlig same – og det e æ ikke. Æ hadde glatt bytta bort midnattssola mot en middelmådig kaffesjappe – æ bare håpe æ ikke må velge.

Og det va noen som kom inn på det, den der greia med at man ikke vil defineres som en samisk forfatter/arkitekt/filmskaper/arbeider/etc, og min aha-opplevelse lå i at æ vil det. Eller, æ e det. Æ blir en samisk akademiker fordi æ vil/skal jobbe med samisk og urfolksrelaterte greier. Æ har et aktivt forhold til identiteten min1 fordi den blir forma av studian mine. Veldig mye av det æ gjør skjer på grunn av det æ allerede har bygga opp av det samiske og æ vil ikke slippe unna det (ihvertfall ikke enda). Å ville bli oppfatta som ikke-samisk [kasomhelst], usamisk eller bare nokka forbi det samiske, ville fjerne uanta mengda kredibilitet – og kreativitet – i det æ gjør. Arnold Krupat nevne i en tekst at det e problema i det å være noen som kommer utenfra og som dermed mangle kulturelle koda, men det e like vanskelig å være i en kultur og jobbe med den, fordi du da heller ikke ser det du ikke vet (og samtidig kan anta at du vet).

Og æ tror at æ e heldig, i så måte, fordi æ e same, men samtidig e æ på mange måta utafor kulturen – og det e den (manglanes) statusen som gjør at æ til stadighet e aktiv omkring det – det e ikke fordi æ føle æ treng å bevise nokka for noen (æ e same, uansett), men æ treng å finne ut av ting, å forstå dem for min egen del. Fordi det e gøy og interessant og lærerikt og fordi æ tror det gjør mæ til et bedre menneske, sjøl i den endeløse sjølopptattheta («Oh, how I loved everybody else/When I finally got to talk so much about myself» som Dar Williams syng)

1Det e et – om enn ikke anna så ihvertfall personlig – interessant underpunkt her omkring dem seksuelle identiteten. Og det høres så teit ut, fordi æ ikke tenke på den, forhold mæ til den. Æ hold fast ved det queere, og det tror æ ikke æ gir slipp på, men det e særlig fordi det e interessant fra et akademisk utgangspunkt i forhold til det samiske. Du kan fjerne de fleste/enhver form for biologisk lyst i kjønnslig retning uten å endre mæ drastisk, tror æ, men om æ skulle fjerne det samiske vet æ ikke kæm æ hadde vært.

Som en slags følgesvenn til teksten æ skreiv i januar, og som æ fortsatt har litt dårlig samvittighet for, klorte æ ned følgende i dag (det va nesten bokstavelig kloring, penna mi hadde ikke en god dag):

    Han ser så trist ut når han ikke snakker med andre, og jeg tror kanskje at han bestandig er litt full, litt full, i ferd med å bli full, eller i det minste uinteressert i å være edru.
    Jeg tror han drikker når han er nervøs og når han har noe å feire; jeg tror han feirer bra dager på jobb og det meste annet. Jeg tror ikke han er alkoholiker, men det er mest fordi alle liker ham for godt til å foreslå noe slikt. Jeg kan ikke huske å noen gang ha sett ham uten en øl, men det blir feil å si noe slikt. Jeg vil ikke anta ting om ham, men han gjør det så enkelt. En dag vil jeg smile til ham, et stort, ekte, overstrømmende smil. Bare for å se hva han gjør.
    En del av meg, den delen som aldri fikk et kjæledyr mens jeg enda var ung nok til å ønske meg slikt, vil redde ham, tror han må reddes. Noen ganger er jeg så fordomsfull at jeg skammer meg. Jeg vet ingenting om denne mannen, men jeg har antatt en hel masse. Slikt skal man ikke gjøre, men det er det jeg er flinkest til. Han drikker, jeg skriver, og hvem vet hvem av oss som er mest ubetydelig i det lange løp.

determined to do/the only thing you could do

I’ll have more to say when I’m happy. Of course then I’ll have less to sing. syng Ani DiFranco et sted, og ho har kanskje et poeng, ikke det at æ e ulykkelig, ikke det at æ har vært ulykkelig. Æ va teit. Og æ klare ikke helt å kommunisere med folk. Æ skriv knapt nok, æ brukte for mye tid på å lese. Æ kommer mæ ikke inn på desken for å hente forsida mi og det plage mæ, æ vet ikke koffor nøkkelen ikke ligg i skapet (æ vet ikke om noen har gjort nokka med posten, men sitt på hendern og bit mæ i tunga fordi det ikke e mitt problem lenger). Det e jul og æ eie ikke døgnrytme og i dag/går (i går, sir vi nok), satt æ på VT og skreiv notata til innlegget æ skal holde på det fine seminaret om samisk samtidskunst. Det e utenkelig at æ skal forberede mæ så langt i forveien, men. Om æ gjør alt ferdig tidlig kan æ få tilbakemeldinge fra relevante folk, og øve mæ på å snakke foran folk. Alt det der. (æ hate å snakke foran folk, stort sett)

Æ tenkte på nyttårsforsett, mens æ lagde middag (kylling og ris og avokado, litt smakløst, men totalt uten julefett – veldig nødvendig), litt sånn abstrakt, og innså at æ tror æ vil ha «kline med en fyr» på lista over ting æ burde gjøre i 2009 (eller før æ fylle tredve, vet ikke helt). Æ tror ikke den søte søte gutten æ kyssa da vi bodde i Santa Barbara gjelds, siden æ va 5 og et halvt på det daværanes tidspunktet. Ellers finnes det forsett, men.. Æ skal skrive en mastergrad, æ vil reise mer (lenger enn til Trondheim, arg), æ skal gjøre mitt beste for å finne en måte å kombinere det akademiske med min måte å skrive på (det personlige og det akademiske) (om æ får det til mens æ e 26, så kan æ få til alt), og æ antar æ kommer til å legge til punktet om å lese Bibelen, sjøl om det går like dårlig hvert år. Æ skal tilegne mæ bedre døgnrytme (det burde ikke være så vanskelig, forbedringspotensialet e uendelig), og æ skal skrive en mastergrad på knappe fem måneda (det og en søknad om en stipendiatstilling – æ vet ikke helt kordan det her gikk sæ til?). Æ trør langsomt på den tynne linja mellom å være sikker på at det går bra og å være sikker på at æ kommer til å ta livet av enhver tendens til akademisk lyst æ e i besittelse av. (æ tror ikke det e mulig, 90 % av lystan mine e akademisk – de siste 10 % rette sæ mot menn med tatoveringe, eller samiske kvinne) (nynorskbrukanes samiske akademikera med tatoveringe, kjønn irrelevant) alvorlig talt, svære menn med tatoveringe, æ vet ikke helt ka slags stereotypi æ prøve å oppfylle, men… Sukk

Æ har ikke så mye fornuftig å si (klokka e halv ni, på morran, æ sto opp halv to, på ettermiddagen – juleferie altså), men æ skreiv nokka (ikke blogginnlegget æ nevnte sist, æ tror det gikk ut på dato, oi sann), og det dukke vel kanskje opp etterhvert, æ har litt lyst å dele. Det e makabert, på en måte. (ikke egentlig, syns æ. Æ gjelds ikke. Æ huske ikke ka han lille søte gutten fra Santa Barbara het, det plage mæ. Nokka typisk, Matthew eller Michael eller nokka sånt. Bob? Han hadde en dinosaur t-skjorte. (Matthew e ste-barnebarnet til den hyggeligste norske dama i Seattle, Bob va navnet på en venn av familien som også bodde i Santa Barbara, Bob og kona, som æ ikke huske navnet på. Vi dro fra dem en gang når broren min sa sine første ord på engelsk, bye-bye.)

Æ blei ønska god jul av en person æ en gang drømte va mitt livs store kjærlighet; æ tror ikke egentlig ho e det, men tanken more mæ. (det virke mer sannsynlig enn en rekke andre muligheta, dessuten e æ helt for alt som får mæ til å sitte og smile for mæsjøl, og den drømmen va helt fantastisk, og æ kan fortsatt huske den, sjøl om det e minst fire år siden, kanskje mer. Æ vet ikke helt ka det sir, bortsett fra at æ kaste bort hjernen min på tøv (og ting som får mæ til å smile)) Tromsø føles tomt på en merkelig måte, fordi alle folkan e borte. Sola har snudd og æ har nedtelling til filmfestivalen. (men ikke helt, for innen filmfestivalen e over kommer æ til å ha masteroppgavenervenoia. Men æ tillate mæ filmfestivalfri, fordi æ fortjene det, og æ e frivillig og skal se ørten filma dagen og bare spise middag på burger king fordi det e alt æ rekk, hurra!)

Æ glemte å ta bilda av julegaven til Therese, det irritere mæ litt, men samtidig øve æ mæ på forgjengelig tekst, så det går bra. I 2008 har æ for første gang publisert en faglig artikkel i et tidsskrift faren min ikke e redaktør for. Æ har vært elendig på å holde kontakt med folk æ like, æ har vært forferdelig dårlig på kommunikasjon i det hele tatt (æ har enda ikke sendt en mail til Sofia Jannok eller plateselskapet hennes med enkle detalja som kontonummer og sånt for å få betaling for oversettelsan æ gjorde i vår. Det e absurd) – æ tror aldri æ har sett Gøril så sjelden som æ har gjort i år, og æ kan kanskje telle antall ganga æ har truffet Aud på en hånd – og det samme gjeld de fleste på universitetet, bortsett fra dem som mase. Æ hadde håpa på at 2008 skulle bli et viktigere år, men. Æ har en historie æ nesten skriv på, den more mæ, det hold. (æ kunne aldri gjort nokka med den, det e en nøkkelroman til Siris psyke, kæm som vil ha sånt. (kæm som vil la folk lese sånt? (æ vil, æ vil!)))

Mitt mål for 2009 kan egentlig oppsummeres i et dikt av Mary Oliver (det e ganske mye i livet som kan oppsummeres i et dikt, og ofte et av Mary Oliver):

The Journey
Mary Oliver

One day you finally knew
what you had to do, and began,
though the voices around you
kept shouting
their bad advice—
though the whole house
began to tremble
and you felt the old tug
at your ankles.
«Mend my life!»
each voice cried.
But you didn’t stop.
You knew what you had to do,
though the wind pried
with its stiff fingers
at the very foundation,
though their melancholy
was terrible.
It was already late
enough, and a wild night,
and the road full of fallen
branches and stones.
But little by little,
as you left their voices behind,
the stars began to burn
through the sheets of clouds,
and there was a new voice
which you slowly
recognized as your own,
that kept you company
as you strode deeper and deeper
into the world,
determined to do
the only thing you could do—
determined to save
the only life you could save.

Mary Oliver sir også: [I] did not give to anyone the responsibility for my life. It is mine. I made it. And I can do what I want with it. Live it. Give it back, someday, without bitterness, to the wild and weedy dunes. Og det e en del av en større helhet, og for virkelig å skjønne kor åndeløst vakkert det e burde æ nok ha helheten, men det e fem-seks side med tekst og klokka e 8.53, det får holde med I can do what I want with it. En vakker dag skal æ fortelle dokker koffor æ ikke frykte døden, men inntil videre får det klare sæ med give it back, someday, without bitterness. Det e et mål å strekke sæ mot.

livsvisdom for viderekomne (idiota)

Det her e ikke i det hele tatt det æ hadde plana om å si, men oppdagelsen gleda mæ så mye at æ følte et behov for å dele (det finnes et håndskrevet blogginnlegg – det kommer, det kommer, dokker vente ikke på nokka godt uansett):

Æ e absurd tiltrukket av arrogante akademikermenn som vet dem e smartere enn alle andre, men bare så lenge dem ikke tror dem e smartere enn mæ.

Og æ vet ka det sir om mæ, og æ like det sånn.
(at det kan falle folk inn å tro at æ har problema med sjøltilliten…)

don’t forget to have a good time