I like to take up space just because I can (and I use my dress to wipe up my drink, I care less and less what people think).

Æ tenkte plutselig på det i går, tenk så heldig æ e som slapp å bli, slipp å være en av de her vakre unge kvinnene som menn går rundt og vil redde. Æ tenkte på Cat Power, på de første albuman, eller kanskje heller The Covers Record, det spinkle i det – det e et fantastisk album æ ikke har hørt på på ganske lang tid, men det e litt sårt, et sånt album som kan sende signala om man lytte til det i offentlighet, om man syng det sjøl. Æ vet ikke koffor æ kom borti den tanken, men det slo mæ, æ slipp og slapp å være en sånn vever ung kvinne. Noen ganga har æ drømt om å være ho, sjøl om æ nok stort sett har innsett at æ ikke helt har anlegg for det, men æ unnslapp, og det e ganske heldig.

Og så tenkte æ, nesten like fort som æ hadde tenkt tanke A også tanke B. Det e ikke de vevre unge kvinnene som e problemet, åpenbart. Æ synes alle kvinner, unge som gamle vevre som inngrodde tander eller bryggesjauer, skal få være. Men menn. Det e dem som ødelegg. Fordi dem ser den vakre unge kvinnen og tenke at ho treng å reddes, eller ho burde bli hannes, ho burde være, pidestall og dagdrøm og noen man skriv sonetter til (for dem e sannsynligvis poeta alle sammen, poeta eller forfattera), alle de her jentan som han ser og tenke at ho burde være noen han kan få inspirasjon av.

Og ho høre på Cat Power, ho høre på spinkle svenske syngende kvinner, ho høre på menn med skjegg og gitar og en tilgjort dybde ho lett kunne svømt forbi, men lar sæ forføre av fordi den e potensiell og fiktiv, og ho sende alle de her signalan, om ho e litt nerd på den måten kunne man sitert Firefly om ho «I am a leaf on the wind – watch how I soar» men ho har sikkert studert litteratur eller i det minste forelska sæ i Wordsworth og de der, så ho sitere en av dem, nokka forgjengelig, nokka som flyt, flytte på sæ; ho e så tander at ho kunne fått plass i en koffert, ho har sikkert reist på interrailtur med bare en liten ryggsekk, dratt til fremmede bya uten bagasje, ho ser i hvert fall sånn ut, og det e derfor dem like ho. Men det kan jo ikke ho nokka for.

Og alle de der tingan han antar ho e, at det e alt ho e, men ho e jo alt ho også, mer enn mannen som vil redde ho eller bruke ho eller være den som knekk nokka i ho – for det e så romantisk – noensinne kommer til å se, og det e kanskje det vi har til felles, for han ser ikke mæ heller. Eller oss, dem av oss som e for skitten, for høylytt, for plasskrevanes, vi som kanskje kunne hatt en viss je ne sais quoi om det ikke va for at vi sier for mye, det finnes ingen som vil si «ho e ubegripelig» fordi vi stikk ut på alle bauga og kanta, vi kan gripes, vi e ikke blad på vinden vi e den skitne jorda dem etterlate sæ når dem har råtna. Vi e grådig og sulten og det e aldri det som tiltrekk mannen som vil skrive poesi om kvinnen som estetikk.

Og æ skulle kanskje ønske det av og til, at æ kunne være Maldon-salt, et lite dryss, men i bunn og grunn foretrekk æ å være den blodige biffen saltet havne på (for å trekke metaforen for langt og bli til et kjøttstykke som ikke e det stykket han vil se ho som, den unge tandre kvinnen e hvitt kjøtt, soyafora kylling, ikke biff, tror æ, ho e for anemisk for sånt), og i mæ finnes et anlegg til å bli ho, et tilløp, men æ unnslapp, og noen ganga e det litt trist, fordi æ kanskje også ville ha poeten som va for opptatt med å se etter de vakre vevre; æ har sett og ser kor blikkan demmes havne i en forsamling og det e aldri på mæ (med mindre æ e eneste kvinne i rommet, e man attråverdig om man bare e det når man e det eneste alternativet?), så æ kan nynne på Cat Power uten frykt for å bli redda, æ kan føle mæ sart uten å reduseres til kun det sarte, æ kan være eneste kvinne i et rom fullt av menn og fortsatt vite at dem ikke ser mæ fordi dem e opplært til å la øyan sine gli forbi, og av og til føle æ mæ heldig.

Æ håpe noen ser dæ som du ønske å bli sett, ikke som han antar at du burde observeres.