Det e så mange dela i et liv

Det va litt over halvveis i dagens togtur fra Bodø til Mo, mens æ hørte på ti av tolv sanga på Ani DiFranco-albumet Which Side Are You On?, at det slo mæ. Det finnes menn hvis eneste grunn til at dem flørte med mæ e at dem regne det som trygt. Det e ufarlig å flørte med en skikkelig feit dame fordi alle skjønne at det ikke betyr nokka.

Det gjør mæ ingenting, fordi æ e min fars datter og min modus operandi egentlig e å flørte med alle som smile til mæ, æ bare lar være fordi æ vet det ikke e lov, ikke bare fordi æ e en skikkelig feit dame, men fordi man risikere at noen tror det betyr nokka når man e ung og uknytta, og dessuten e æ, med jevne mellomrom, for beskjeden for sånt.

Det e knapt poenget, uansett, bare enda en oppdagelse i rekka av oppdagelsa knytta til livet og kroppen, og æ har ikke dårlig sjøltillit, men æ har liten tillit til andre menneska, det e en nært usynlig men vesentlig forskjell.

Æ satt på en kaffebar i Bodø før avreise, etter avdelingssamlinga, venta på at klokka skulle være mye nok til at æ måtte starte til togstasjonen, va på Cielo melkebaren fordi det e et sånt sted æ titt og ofte drømme om skal eksistere på Mo og dessuten jobbe det æ enn så lenge e sikker på e Nordlands kjekkeste barista der, en mann som bukke når han spør ka du skal ha, og gjør det på en sånn måte at det funke, og æ hadde funnet fram iPoden fordi det va ganske mye folk og dertilhørende bråk der, scrolla mæ fram til Ani DiFranco-albumet, de ti av tolv sangan æ ville høre på,

for sjøl om æ aldri har vært så sur på Nick Hornby som den gangen æ leste 31 songs og han mente at Ani DiFranco hadde vært så mye bedre om ho holdt sæ til å skrive sanga om kjærleik, ikke politikk, tenke æ det om akkurat de to sangan på Which Side Are You On?, tittelsporet særlig, men også «Amendment» delvis, det e for mye politikk i et album æ e ganske sikker på handle bare om kjærleik, sjøl om politikk også e kjærleik og det e kanskje mæ det går på, mest av alt, med de to sangan. Man kan ikke si at folk burde skrive bare om kjærleik, det e faktisk ikke lov til å si sånt om noen som på mange måta har vært instrumentell i sjangeren sint-dame-med-gitar og det som har dukka opp i etterkant, men man kan hoppe over sanga av og til, når man tenke mer på livsvisdom enn politikk,

for det e det som e med Ani DiFranco, som æ satt der og tenkte på, fordi æ kjøpte min første Ani DiFranco-CD – som også va den første CD-en ho ga ut, den sjøltitulerte – for snart seksten år siden, desember 1997 og det betyr at æ har hørt på ho i over halve livet mitt. For øyeblikket et halvt år lenger enn halve livet mitt, men mer og mer etterhvert, åpenbart, det e sånn matematikk fungere. Men det som e med ho, som slo mæ mens æ satt ved et av de høye bordan på Melkebaren og dingla med beinan, e at det å høre på ho nu e som å få en klem av et menneske du stole fullt og helt på. Det e trygt og velkjent, det e et varmt ullteppe en kald kveld. Og likevel e det stadig nokka nytt der, frasa æ aldri har hørt på den måten før, og det e det som e med Ani DiFranco, at æ har hørt på ho så lenge og ho har bestandig vært hakket eldre enn mæ, og sangan hennes har vært nokka å vokse opp mot, nokka å tro på, en storesøster som peke dæ ut en retning du ikke visste at du kunne ta,

så æ satt der og hørte på «Albacore», fordi æ på turen til Bodø tenkte på linjan «I’m no blushing girl, no innocent dove/it took me a long time to find love», og det e en trygghet i det, innså æ mens æ satt på Melkebaren og vurderte å gråte litt, at ho æ har hørt på i seksten år sier «det kan ta tid, men det e verdt det».

Og det e banalt, åpenbart e det banalt, det e på linje med at kjærleika kommer når du minst vente på det, du finn noen når du slutte å leite, det e massevis av fisk i havet (og ikke alle e gift), alle frasan æ sikkert kunne fått noen til å fortelle mæ om æ klaga min nød og oppdaga at æ ikke ville være aleina,

men en del av det e tilvenning til å bo på Mo – og æ innså under en av forelesningan på avdelingssamlinga at æ har integrert ranværing i kordan folk snakke, nu e det det som e normalen, tromsødialekt e en hyggelig overraskelse (men skikkelig brei helgelending e fortsatt verdt et lykkelig lite sukk) – fordi æ har vokst opp i en universitetsby omringa av folk som e intellektuelle og kulturarbeidera og attraktiv på så mange måta æ aldri før tenkte over, før æ kom hit.

Og det høres så fordomsfullt ut, og æ vil ikke være fordomsfull, men Mo e ikke en universitetsby (enda, og innen Campus Helgeland gir avkastning e æ for gammel til å gå på student/studinejakt) og kor finn man de intellektuelle utfordringan når man knapt går på nokka kulturelt? Dem dukke sikkert opp etterhvert, men i Tromsø visste æ kor æ fant dem, i Tromsø kunne æ gå og høre på folk snakke om ting som gjorde dem penere og penere jo flere smarte ting dem sa, og Mo e ikke Tromsø.

Og noen ganga e det at Mo ikke e Tromsø bare deilig, Tromsø e en by stappfull av linje mellom folk æ aldri blir kvitt enten æ vil eller ikke, noen kjenne noen og alle kjenne alle så lenge miljøet du e i e lite nok, og noen ganga e det at Mo ikke e Tromsø et savn, men det e like mye at livet mitt endra sæ etter at æ begynte å bruke nesten åtte tima hver dag på kontoret.

Og æ like kontoret, æ like de to æ jobbe sammen med på samisk, æ like seksjonen æ jobbe i, æ like avdelinga, æ like arbeidsplassen og æ vet ikke kor dypt æ måtte ha mislikt Mo for å ville slutte der nu (all den tid æ har minst tredve år igjen i arbeidslivet vil æ ikke si at æ skal bli for alltid, for alltid e minst tredve år, og det e altfor lenge til å legge plana), men æ vil kjøpe en leilighet på Mo, æ vil bli bofast her, bo et sted som e mitt eget, og det gjør enkelte ting vanskeligere,

men Ani DiFranco syng «If you’re not getting happier as you get older, then you’re fucking up» og «every time I open my mouth/I take off my clothes/and I’m raw and frostbitten/from being exposed» og det e kaldt på Mo, kaldere enn æ e vant til, men æ lære mæ å holde varmen på måta æ ikke har prøvd før, æ blir eldre her, og æ vet ikke om æ finn det æ leite etter, men æ har aldri vært god på å leite uansett. Æ ramle stort sett over ting æ ikke visste og oppdage at æ like dem sånn.

Æ vet ikke ka det her betyr, men æ tror det e det æ mene.

I’m not sure what that means, but I’m damn sure I mean it, skreiv Ani DiFranco i en plate en gang, ho dediserte (dedikerte?) den til Scot Fisher, og så sto det nokka sånt som det siterte der (æ har ikke sett på coveret til Not a Pretty Girl på flere år, så kanskje æ ikke huske rett). Og det tenke æ av og til, uten at det handle om ting som platededikasjona (det kommer æ neppe til å gjøre nokka av), æ vet ikke helt ka det her betyr, men æ e sikker på at æ mene det. Bortsett fra at det e mæ det e snakk om, så da e det «men æ e forholdsvis sikker på at æ mene det.»

Æ vet ikke ka det her betyr, men æ tror det e det æ mene.

Og æ tenke av og til på kæm æ skulle/skal dedikere min første bok til, sjøl om æ vet at det e teit (æ kunne i det minste skrive den før æ tenke på sånt), og en stund likte æ ideen om å skrive til dæ, om du vil ha den, fordi æ ganske sikkert hadde tenkt på noen, men så kunne andre tenke at det va til dem, og leseren kunne sett det som en invitasjon, og æ like tvetydigheta. Æ har tenkt litt mer på det, og æ tror kanskje æ vil at min første bokdedikasjon skal være på samisk, for symboleffekten sin del, uansett kordan språk boka i sæ sjøl e på. (æ kan ikke helt se for mæ at æ skulle skrive en hel bok på samisk. Det hadde blitt djevelsk med korrekturarbeid.)

Æ vurderte forsåvidt, en god stund, mens vi va sammen, å dedikere min første bok til Kaffe&Lars. Æ tror æ kunne dedikert en bok til 4 roser (æ tror 2/3 av den hadde blitt skrevet der), æ tror det hadde føltes sikrere å dedikere nokka til et sted, om enn et service-innstilt sted, enn til en person. Æ kan ikke se for mæ at æ skulle dedikert nokka til en kjæreste, det virke skummelt. Det virke som en varighet æ ikke vet om æ tør å love noen. Eller kanskje det ville være en bekreftelse der og da? Kanskje æ bare e for skeptisk. Kanskje æ kunne lest opp fra den hypotetiske boka tre år etter at forholdet va over uten å tenke på det. (men æ kjenne mæsjøl, æ tror ikke det.)

my life may not be something special, but it’s never been lived before

LIVET

jeg samler liv
som blir til lyd
ingen har joiket meg

jeg trekker ord gjennom munnen
blander dem med spytt
og tvinner dem rundt og rundt med begge hender

jeg som aldri har tvunnet reinsener
syr meg sammen fra innsiden og ut
og samler liv som blir til ord

(Hege Siri, i diktsamlinga et øyeblikk noen tusen år)

Æ stakk av med Utropia sitt lese-eksemplar av Hege Siri sin nye bok, fordi æ ville lese den uten å måtte anmelde den. Eller, rettere sagt, æ ville lese den for å se om æ kanskje vil anmelde den en gang. Æ vet ikke enda – æ tror æ har lest mæ gjennom samlinga fire ganga så langt, men. Dela av den – setninge, fragmenta – treff mæ, oppsummere min samiske eksistens på måta æ kanskje ikke har tenkt på før (i tilfelle det ikke e åpenbart: æ har tenkt ganske mye på den). Andre dela slår mæ som mindre interessant, eller mindre gripanes, delvis, tror æ, fordi den samiske historien vårres e såpass forskjellig, og delvis fordi æ ikke syns diktan fungere så bra. For mæ ihvertfall. (der e problemet, særlig om æ skal anmelde poesi (sånt gjør æ veldig sjelden), æ klare ikke helt å se forskjellen på ka som ikke fungere for min del og ka som ikke fungere i det hele tatt, og det føles som en distinksjon æ burde få til. Dikt e min svakeste side når det gjeld litteratur, æ e ikke så veldig flink med dem.

(eller kanskje det heng sammen?) Æ har hørt på Ani DiFranco, i går og i dag – det vil si, æ e på spor 41 av 233, så det går som det går – og nu vil æ klippe av mæ alt håret, kjøpe mæ nye brilla, etc etc. Æ så på skyggen min i gatelysan i går og tenkte at æ kunne sett ut som en mann – if only if only – og det hadde i grunnen vært litt fint. Æ savne – plutselig, nu mer enn ellers – den perioden da æ kunne passere. Ikke fordi æ vil at folk skal tro at æ e mann, men fordi æ ikke nødvendigvis vil at dem skal tro at æ e dame heller.

(det fine e at æ begynte på den tanken, og så kom Inga, og så snakka vi sammen i tre tima, og va blant anna innom kjønnsidentitet (og seksuell identitet som en videre del av det), og den greia med å være litt uklar.)

Og æ gjorde det i går, mens æ satt her – her på VT, kor æ sitt nu også – og så på de nye studentan som gikk lysløypa og tenkte at dem e jo litt søt, litt søt, veldig høylytt, æ oppdaterte facebook med at æ hadde vært på date med mæsjøl, og det hadde vært hyggeligere om æ ikke så på andre menn. Æ venta på at noen skulle spørre, skulle reagere på den delen med «andre» – kæm e den første mannen, Siri? Jo, det e mæ. Eller, nei, det e det ikke. Æ e ikke mann, æ vil ikke være mann, som sådan, men æ vil ikke ikke være det heller. Og det e hovedgrunnen til at æ skulle ønske æ va slankere, for da kunne æ klipt av mæ alt håret og ligna mer; eller kanskje like mye: da kunne æ ligna mindre på det folk vet æ e. Æ like muligheta, æ like valg, og æ like ikke at min fysiske identitet fjerne den muligheten min mentale identitet like å ha.

(og ellers? «noen ganga ser æ på enkelte menn og tenke «om æ hadde satt mæ på dæ ville du knekke i to.'» Og av alle ting her i verden e æ blitt mye flinkere til å flørte med små barn (det høres så suspekt ut, men det e jo så enkelt å flørte med små barn: du smile til dem, så smile dem tilbake, dokker kikke litt på hverandre, ser bort, ser tilbake, også glise en eller begge frydefullt – så starte man på nytt.), eller kanskje æ bare e blitt mindre redd for dem. Barn e fine greier, sjøl om æ ikke vil ha noen.)

determined to do/the only thing you could do

I’ll have more to say when I’m happy. Of course then I’ll have less to sing. syng Ani DiFranco et sted, og ho har kanskje et poeng, ikke det at æ e ulykkelig, ikke det at æ har vært ulykkelig. Æ va teit. Og æ klare ikke helt å kommunisere med folk. Æ skriv knapt nok, æ brukte for mye tid på å lese. Æ kommer mæ ikke inn på desken for å hente forsida mi og det plage mæ, æ vet ikke koffor nøkkelen ikke ligg i skapet (æ vet ikke om noen har gjort nokka med posten, men sitt på hendern og bit mæ i tunga fordi det ikke e mitt problem lenger). Det e jul og æ eie ikke døgnrytme og i dag/går (i går, sir vi nok), satt æ på VT og skreiv notata til innlegget æ skal holde på det fine seminaret om samisk samtidskunst. Det e utenkelig at æ skal forberede mæ så langt i forveien, men. Om æ gjør alt ferdig tidlig kan æ få tilbakemeldinge fra relevante folk, og øve mæ på å snakke foran folk. Alt det der. (æ hate å snakke foran folk, stort sett)

Æ tenkte på nyttårsforsett, mens æ lagde middag (kylling og ris og avokado, litt smakløst, men totalt uten julefett – veldig nødvendig), litt sånn abstrakt, og innså at æ tror æ vil ha «kline med en fyr» på lista over ting æ burde gjøre i 2009 (eller før æ fylle tredve, vet ikke helt). Æ tror ikke den søte søte gutten æ kyssa da vi bodde i Santa Barbara gjelds, siden æ va 5 og et halvt på det daværanes tidspunktet. Ellers finnes det forsett, men.. Æ skal skrive en mastergrad, æ vil reise mer (lenger enn til Trondheim, arg), æ skal gjøre mitt beste for å finne en måte å kombinere det akademiske med min måte å skrive på (det personlige og det akademiske) (om æ får det til mens æ e 26, så kan æ få til alt), og æ antar æ kommer til å legge til punktet om å lese Bibelen, sjøl om det går like dårlig hvert år. Æ skal tilegne mæ bedre døgnrytme (det burde ikke være så vanskelig, forbedringspotensialet e uendelig), og æ skal skrive en mastergrad på knappe fem måneda (det og en søknad om en stipendiatstilling – æ vet ikke helt kordan det her gikk sæ til?). Æ trør langsomt på den tynne linja mellom å være sikker på at det går bra og å være sikker på at æ kommer til å ta livet av enhver tendens til akademisk lyst æ e i besittelse av. (æ tror ikke det e mulig, 90 % av lystan mine e akademisk – de siste 10 % rette sæ mot menn med tatoveringe, eller samiske kvinne) (nynorskbrukanes samiske akademikera med tatoveringe, kjønn irrelevant) alvorlig talt, svære menn med tatoveringe, æ vet ikke helt ka slags stereotypi æ prøve å oppfylle, men… Sukk

Æ har ikke så mye fornuftig å si (klokka e halv ni, på morran, æ sto opp halv to, på ettermiddagen – juleferie altså), men æ skreiv nokka (ikke blogginnlegget æ nevnte sist, æ tror det gikk ut på dato, oi sann), og det dukke vel kanskje opp etterhvert, æ har litt lyst å dele. Det e makabert, på en måte. (ikke egentlig, syns æ. Æ gjelds ikke. Æ huske ikke ka han lille søte gutten fra Santa Barbara het, det plage mæ. Nokka typisk, Matthew eller Michael eller nokka sånt. Bob? Han hadde en dinosaur t-skjorte. (Matthew e ste-barnebarnet til den hyggeligste norske dama i Seattle, Bob va navnet på en venn av familien som også bodde i Santa Barbara, Bob og kona, som æ ikke huske navnet på. Vi dro fra dem en gang når broren min sa sine første ord på engelsk, bye-bye.)

Æ blei ønska god jul av en person æ en gang drømte va mitt livs store kjærlighet; æ tror ikke egentlig ho e det, men tanken more mæ. (det virke mer sannsynlig enn en rekke andre muligheta, dessuten e æ helt for alt som får mæ til å sitte og smile for mæsjøl, og den drømmen va helt fantastisk, og æ kan fortsatt huske den, sjøl om det e minst fire år siden, kanskje mer. Æ vet ikke helt ka det sir, bortsett fra at æ kaste bort hjernen min på tøv (og ting som får mæ til å smile)) Tromsø føles tomt på en merkelig måte, fordi alle folkan e borte. Sola har snudd og æ har nedtelling til filmfestivalen. (men ikke helt, for innen filmfestivalen e over kommer æ til å ha masteroppgavenervenoia. Men æ tillate mæ filmfestivalfri, fordi æ fortjene det, og æ e frivillig og skal se ørten filma dagen og bare spise middag på burger king fordi det e alt æ rekk, hurra!)

Æ glemte å ta bilda av julegaven til Therese, det irritere mæ litt, men samtidig øve æ mæ på forgjengelig tekst, så det går bra. I 2008 har æ for første gang publisert en faglig artikkel i et tidsskrift faren min ikke e redaktør for. Æ har vært elendig på å holde kontakt med folk æ like, æ har vært forferdelig dårlig på kommunikasjon i det hele tatt (æ har enda ikke sendt en mail til Sofia Jannok eller plateselskapet hennes med enkle detalja som kontonummer og sånt for å få betaling for oversettelsan æ gjorde i vår. Det e absurd) – æ tror aldri æ har sett Gøril så sjelden som æ har gjort i år, og æ kan kanskje telle antall ganga æ har truffet Aud på en hånd – og det samme gjeld de fleste på universitetet, bortsett fra dem som mase. Æ hadde håpa på at 2008 skulle bli et viktigere år, men. Æ har en historie æ nesten skriv på, den more mæ, det hold. (æ kunne aldri gjort nokka med den, det e en nøkkelroman til Siris psyke, kæm som vil ha sånt. (kæm som vil la folk lese sånt? (æ vil, æ vil!)))

Mitt mål for 2009 kan egentlig oppsummeres i et dikt av Mary Oliver (det e ganske mye i livet som kan oppsummeres i et dikt, og ofte et av Mary Oliver):

The Journey
Mary Oliver

One day you finally knew
what you had to do, and began,
though the voices around you
kept shouting
their bad advice—
though the whole house
began to tremble
and you felt the old tug
at your ankles.
«Mend my life!»
each voice cried.
But you didn’t stop.
You knew what you had to do,
though the wind pried
with its stiff fingers
at the very foundation,
though their melancholy
was terrible.
It was already late
enough, and a wild night,
and the road full of fallen
branches and stones.
But little by little,
as you left their voices behind,
the stars began to burn
through the sheets of clouds,
and there was a new voice
which you slowly
recognized as your own,
that kept you company
as you strode deeper and deeper
into the world,
determined to do
the only thing you could do—
determined to save
the only life you could save.

Mary Oliver sir også: [I] did not give to anyone the responsibility for my life. It is mine. I made it. And I can do what I want with it. Live it. Give it back, someday, without bitterness, to the wild and weedy dunes. Og det e en del av en større helhet, og for virkelig å skjønne kor åndeløst vakkert det e burde æ nok ha helheten, men det e fem-seks side med tekst og klokka e 8.53, det får holde med I can do what I want with it. En vakker dag skal æ fortelle dokker koffor æ ikke frykte døden, men inntil videre får det klare sæ med give it back, someday, without bitterness. Det e et mål å strekke sæ mot.

æ ska sove mæ ut av det her/med alle som e villig til å ligge stille (du verden)?

Æ skreiv «Siri e øm og ør og ikke egentlig hverken det ene eller det andre men samtidig veldig mye av begge dela alt ettersom korvidt æ tenke på det eller ikke» (og la til, om enn bare for mæsjøl, «og æ har kanskje lest i Adressebøkene i kveld, men det e ikke som om noen kan bevise det») (fordi æ vurderte å si «Siri e hemmelig forelska» men æ e ikke hemmelig forelska, æ e øm og ør når æ tenke mæ om, når æ leke -[ute av øye ute av sinn] ute av stand til å ville nokka anna enn å smile- og det e kanskje nok, æ smile når æ ser dæ, smile av dæ, smile til dæ, smile for mæsjøl når du ikke ser mæ, og det e alt og det e nok til å være litt øm og bli litt ør, men ikke så mye mer)

Og den beste måten å komme sæ gjennom livet på med både hjerta og håndledd i behold e å innse at to av tre ikke e så ille, og
noen ganga e det bare
faen
ta

faen ta dæ
også det kan være poesi
om enn bare for mæ

en gang skreiv æ «æ ser dem når dem ser på mæ»
og Alix Olson sa
«så, vi har lært karate
har med kniva når vi spring»
og æ vet ikke helt, men æ tror
det e to side av samme ting

og æ like gutta som dæ bedre i mørket (eller: æ vil ha en fyr full nok til at han ikke sir nokka)

(va det æ kunne ha sagt om æ hadde stjelt ordan til andre menneska, om æ tok teksten til Alix Olson, til Fall Out Boy, til Bright Eyes og vet du, i kveld klarte æ ikke helt å bestemme mæ for om æ ville høre på Bob Dylan eller Fall Out Boy, det virke nesten blasfemisk (æ skreiv «it isn’t blasphemy if you know you’re better than God», men æ mente det ikke), æ endte opp med en god kombinasjon, samt fem versjona av «Buckets of Rain» fordi det e en fantastisk sang.)

Æ tenkte også at æ har litt lyst på noen som kan rive mæ i håret og sparke mæ veggimellom, men det æ innså da æ innså kor masochistisk det høres ut, va at æ egentlig kanskje muligens vil ha nokka sånt som det Ani DiFranco syng om i «Asking Too Much»
[æ vil ha noen som ser poengløsheta
men fortsatt har et mål i sikte
æ vil ha noen som har en tragisk sjel
om enn bare av og til]

æ vil ha noen som stjel oppmerksomheta mi
noen som kan slå mæ med kyss som føles som knyttneva
og setninge som stoppe mæ som murvegga

Her skulle det vært nokka mer, men all den tid æ bare e i stand til å stjele andre sine ord burde æ kanskje holde mæ for god til å prøve å si nokka anna enn det æ allerede har sagt. (æ kan kanskje slutte å smile tilavmed dæ, men æ vet ikke om det e nokka å hige etter, æ tror ikke du e nokka å hige etter – det e enda godt æ ikke gjør sånt)

i swear by all flowers

Æ så opp og i et øyeblikk kjente æ kordan magesekken min sank, fordi hjertet mitt sukka dypt og dunka borti det og magen min, ka som foregår? Greit nok med projisering og sånt, men det va da vitterlig ikke en del av planen. (sjøl om det e nokka magisk i det, når du ser opp og kan kjenne kordan kroppen din reagere, øyan dine sitt fast og du tenke «gud, det her e teit» men du e så i live, plutselig, og akkurat den delen e litt fin) Men generelt sett e æ skeptisk. Min konklusjon blei at æ tydeligvis drepte hjernen min etter å ha sett Mamma Mia!, det virke logisk. Which isn’t to say I didn’t enjoy it (æ vet ikke helt ka som e greia med engelsken, bortsett fra at æ tenke på engelsk akkurat nu, meget plagsomt), men det va nok veldig greit at æ ikke hadde noen forventninge bortsett fra at det forhåpentligvis ikke kom til å bli akkurat hakket for dumt for mæ. Det blei stort sett ikke det. Dessuten kom æ fram til termen «convenient homosexuality» etter filmen og va ganske fornøyd med det (fordi æ e en sånn en som blir glad når æ kan lage terma på ting).

Egentlig har æ ingenting å si. Æ tror æ skal stikke. (hvorsomhelst ut av denne verden!)

I build each one of my songs out of glass, so you could see me inside them, I suppose, or you could just leave the image of me in the background I guess, and watch your own reflection superimposed. I build each one of my days out of hope, and I give that hope your name. And I don’t know you that well, but it don’t take much to tell, either you don’t have the balls, or you don’t feel the same

egentlig mente æ å skrive nokka om coverversjona av sanga

«… men jeg kom jo hele veien fra Østfold for å ta bilder?»
«Da skulle du nok ha ringt først»
(«Det var en spøk»)

(noen ganga så skulle livet ha kommet med en sånn ba-dum-ching-lyd. bare av og til.)

Det e bursdagen til bestemora mi i dag, ho e ikke død enda, vi vet ikke helt, men. Man tar det man får. (dog, æ tok mæsjøl i å tenke «om ho dør nu, så kunne kanskje Tore ha holdt (?) begravelsen, det hadde vært fint.» Av og til får man favorittpresta, sånt som skjer1.) Det e forsåvidt virkelig ikke en måte å avslutte det her avsnittet på. Hei verden, æ har det fint, bestemora mi e fortsatt i live.

I dag, da æ sykla til og fra jobb i duskregn, hørte æ på Ashlee Simpson. Og tok mæ i å fortsatt lure på koffor Danny J. Pellicer ga ho en to-er for den nyeste plata hennes. Æ mene, greit nok, det e ikke orkestralt og vakkert og evigvaranes og dypt, men det e gøy! Shiny happy music! Og innafor sin kategori syns æ det e bedre enn en toer. Greit nok, det e ikke et popkulturelt mesterverk (som Justified), men det hadde i det minste fortjent en treer eller firer. (æ føle at æ burde legge til at æ akkurat nu, as I write this, høre på Bolero. Du vet, det klassiske mesterverket av kjedsommelige repetisjona som e utrolig vakkert. Æ tror det funke dårlig som muzak; sukk, æ vil ha den på jobb.) Og forøvrig e æ av den mening at Karthago burde ødelegges folk som sir «æ har så variert musikksmak at man nesten skulle tro æ va tre forskjellige persona» e teit. Æ har så variert musikksmak at man nesten skulle tro æ hadde evnen til å høre på en hel masse forskjellig uten å anta at det ikke går an. (æ tror det e fordi æ ikke klare å se skillelinjan, sånn bortsett fra musikk æ like/musikk æ ikke like. (Goddamn Lonely Love til Rule Breaker til Bolero til All Hands On The Bad One til Traveling Again til Forever and Ever, Amen til OK, greit nok, æ mangle seriøst mye rock i samlinga mi, men det høre jo alle andre på. I’ll leave that to the expertise.) (les: Drive-By Truckers til Ashlee Simpson til Ravel til Sleater-Kinney til Dar Williams til Randy Travis. Så det så.) Æ vet ikke, æ e poengløs. (hmm, Sleater-Kinney til Dar Williams ende opp med å dekke over ganske mye feministisk musikk, antar æ, men æ vet ikke helt kor for eksempel Jason Mraz ende opp i det hele (i Ashlee Simpson-området? Det virke slemt)

Eller, æ hadde et poeng, tidlig i sommer, sånn rundt bursdagen min (ahaha, æ måtte nettopp skru ned lyden på Bolero, den nådde det høylytte punktet), da æ lagde mæ en bursdagsmix som endte opp med den provisoriske tittelen «(Fordi det e )sommer[lig], sol og Siri( fylle femogtyve)» Det starta veldig enkelt, men så prøvde æ å trekke historiske linje (hmm, overgangen fra Bolero til Bitch & Animal – Croquet funka faktisk overraskanes bra. Det tredje (og siste) albumet demmes e dog ikke nokka særlig. Det første hadde potensiale, det andre e fantastisk, men det tredje gjør at æ egentlig e glad til for at dem dumpa hverandre), så det blei en slags merkelig blanding. Men det blei en merkelig blanding av ting som gjør mæ lykkelig. Så her:

det får være måte på kor mye tekst æ skal tvinge på dokker