et kjærleiksbrev til kritikken?

Æ e litt usikker på kor lenge æ har hatt den her linken åpen i nettleseren min, fordi æ vil … Æ vet ikke helt ka æ vil, æ vil kanskje mest av alt peke på den og si «Se! Se!» fordi det e det æ ende opp med: se! Alle de her tingan folk tenke, skriv, e. Det e så fantastisk. Æ har forøvrig også den her linken åpen, fordi æ ikke helt klare å lukke igjen noen av dem. Men se på det her avsnittet:

Hvad betyder disse indledninger? De melder sig og vil være med, specielt ved stor læsebegejstring. Det korte svar er at teksten, hvis den er god, skriver mig.

Æ mene, tenk på den siste linja der teksten, hvis den er god, skriver mig, æ leste den – æ stoppa opp og leste den tre ganga, minst – og tenkte utropstegn, men ikke helt (ikke utropstegn som når Morten vidåpna hjernen min på måta æ halvveis va kommet fram til sjøl), kanskje heller et «å.» enn et «Å!» Som om brikka du ikke visste at du mangla plutselig ramle på plass. Og det va det æ tenkte på, kanskje, da æ leste den første linken, anmeldelsen av Stig Sæterbakkens Essays i utvalg, men æ leste den i Klassekampen, i bokmagasinet (nær sagt selvfølgelig – bestandig papir først, om mulig), da æ kobla den sammen med den bittelille teksten, tre setninge og en tanke æ ikke har tenkt før. Fordi i den korte bokanmeldelsen e det så mye

Det er ikke sikkert at dette kan bli til en tekst, og denne usikkerheten sleper skribenten med seg som skitt under sålene, denne dirringen er tekstens forutsetning.

(æ prøve – fordi alt handle om mæ mæ mæ – å huske sånne ting for øyeblikket, æ klare ikke å si det æ vil, æ har til stadighet en tanke i fingertuppan som æ ikke får lagt fra mæ på tastaturet, og det smerte – det tære, som vi ville sagt i Utropia i hine hårde dager, men nærmest bokstavelig, om enn ikke fysisk, så mentalt: det tære å gå rundt og til stadighet føle at man har et behov for å formulere nokka, men uten å vite ka det e man ikke har formulert enda)

Men i en tanke som ikke handle om mæ mæ mæ (haha, særlig) e det nokka anna der, å lese – eller å kunne lese, å kunne velge å lese (det e sikkert det dem ville sagt, de fornuftige folkan som tenke og formulere og skriv intellektuelt smart, som ikke bare bruke tida si på å vase sæ gjennom alt dem tror dem mene i et forsøk på å få sagt nokka dem kanskje e enig i) – å kunne lese kritikeren som menneske i kritikken dem skriv. Det e det æ e interessert i. Eller, det e det æ e interessert i (det virka som en sånn ting man må spesifisere som ikke-allmenngyldig).

Ikke fordi æ vil komme til bunns i kæm dem e gjennom å lese en rekke teksta som sjelden bikke, ka?, tre tusen tegn? Æ e ikke dum, æ vet forskjellen på en blogg og en bokanmeldelse. Men æ stole ikke på et menneske som ikke e synlig i teksten dem skriv. Æ forvente ikke en innrømmelse av nokka personlig i alt som blir skrevet, æ har ingen forventninge om å kunne lese mennesket bak anmeldelsen i en tekst som – i det minste forhåpentligvis – skal handle om nokka noen andre har produsert. Men æ vil så gjerne se glimt av mennesket som skriv det æ les, fordi det gir mæ muligheten til å etterhvert kunne slå fast om det e noen æ e enig med. (enig som i lik smak, ikke enig som i bra/dårlig litteratur-definisjona, åpenbart, men det skjønte dokker jo, selvfølgelig.) Hvilke kritikera har en smak som i større eller mindre grad e forenlig med min egen, ka har vi til felles, kor e vi uenig? Kæm kan æ lese og forkaste på stedet, kor kritisk må en kritikk være før æ kan konkludere med at æ nok vil være enig i det som blir sagt?

Eller bare muligheten til å lese kritikken som tekst i sæ sjøl. Æ les 99% av all teksten i bokmagasinet – æ les kanskje 1% av bøkern dem anmelde – men det føles av og til som om det e et minimum av ka æ kan gjøre: noen har skrevet en bok, noen andre har publisert den, og noen har lest den, har forsøkt å tenke på den, om den – koffor skal æ da la være å bruke kanskje fem minutt av dagen min på å lese det sluttresultatet, å være og bli en del av sluttresultatet. Kanskje æ aldri les boka, eller kanskje æ gjør det til slutt, kæm vet. Men det e mange ledd der, æ like å kjenne så mange av dem som mulig.

Framandkar – Tarald Stein

Min anmeldelse av Framandkar, for å veie opp for Universitas sin noget merkelige anmeldelse. Jepp. (og nu må æ springe, så eventuelt anna innhold kommer seinere!)

Solid samling

Tarald Stein
Framandkar
Tiden

Tarald Stein er en homofil, transkjønnet mann. Omslaget på denne boka er veldig beskrivende for innholdet. Så har vi fått det av veien. For det er nok ikke til å komme unna at det ikke nødvendigvis er de poetiske kvalitetene som har gjort dette til det som muligens er den mest omtalte diktdebuten i nyere tid. Det mest imponerende i det hele er at diktene tåler alt oppstyret. Det som kunne endt opp som halvflaue plattheter er heller blitt en god samling dikt. Ikke bare er de gode, de er bunnsolide, med et poetisk innhold som gjør at jeg aller helst vil lese dem i selskap med andre, slik at jeg kan peke ut ekstra fine fraser og fantastiske fornyelser av klisjeer (samt et og annet tiltalende tilfelle av allitterasjon).

Min forståelseshorisont når det gjelder kjønn ligger antakeligvis et godt stykke unna normalen. Nå skal jeg ikke tillegge ’folk flest’ holdninger de ikke har, men reaksjonene jeg har sett bare på omslaget tyder på at undertegnede ikke er normalen i dette tilfellet. Verselinjer som ”eg skulder far min/for denne streken i likninga/xx” er både overraskende enkle og nærmest utenkelig geniale, i hvert fall for dem av oss som aldri har tenkt over akkurat det før. Det samme er tilfellet i ett av mine to nye favorittdikt (det andre finnes på side 84, men det sømmer seg nesten ikke på trykk):

Alt kvinneleg
klumpar seg
i halsen og vert
eit adamseple
som veks umerkeleg
til det fyller luftrøret

Diktsamlingen er delt i to, og om det er noe som trekker ned, må det være at begynnelsen på del to virker betydelig svakere enn resten av teksten, uten at jeg helt kan sette fingeren på hvorfor. Men det tar seg opp, og samlingen avsluttes med ett av svært få dikt som faktisk har gitt meg gåsehud.

For alle som noensinne har tenkt litt over kjønn – både sitt eget og rent generelt sett – burde det være noe å hente i denne boka. Så får man heller leve med at det finnes de som aldri vil lese den som annet enn kjønn[s]lig kuriosa.

Siri Gaski