Det e sånn en blogg skal være? «Det her gjorde æ i dag.»

Æ la mæ i går kveld og skrudde av lyset. Lå der i mørket og tenkte «æ ser virkelig ingenting.» Det va helt svart, æ kunne ikke se hånda mi i mørket. Det e sånt som skjer når du e på et sted uten store mengda lysforurensing, antar æ, når det nærme sæ høst og alt e mørkt på nattestid.

Æ våkna klokka seks i dag tidlig, æ vet ikke koffor, æ hadde en drøm om at æ va i London, æ va på en slags berg-og-dalbane som skulle ta mæ til Guggenheim-museet, men etter en stund blei det en båt, og da æ va framme der æ skulle være, bråstoppa båten og tippa mæ ut i vannet, rett ved en brygge, så æ lå der og holdt fast, henvendte mæ til en mann og sa «excuse me, could you give me a hand?» Og han smilte fordi han skulle være morsom, sa «A hammer?» Æ fortsatte, «no, a hand, please» og han dro mæ opp, da bråvåkna æ. Det va mørkt i London, Guggenheim-museet va en stor bokslignanes bygning som tydeligvis hadde en utstilling med bilda tatt av Edward Curtis, «The REAL Truth about the Indian Photographies», nokka sånt.

Æ vasa rundt en god stund, og litt før elleve va æ klar for å sykle til Tanabru. Det e tre kilometer og tar rundt et kvarter, avhengig av vinden. Det va mot/sidevind i dag, så æ stoppa etter den andre, slake, bakken for å sjekke telefonen og trekke pusten. Æ har løfta setet på sykkelen min sånn at æ sykle mer bekvemt, så æ måtte stå på tå, akkurat sånn man skal, tærne såvidt i bakken når man sitt på setet.

Uten at æ helt vet kordan det skjedde mista æ fotfestet, kjente sykkelen gli sidelengs, mens æ hadde telefonen i den ene hånda og den andre plassert på styret. Æ tenkte «å faen, nu skrape æ opp mobilen, da må æ kjøpe nytt skjermdeksel» og så merka æ at foten min va vrikka eller i det minste vridd i en ganske ukomfortabel situasjon. Æ hadde ondt i kneet og va litt glad for at det ikke kom noen kjøranes forbi akkurat da – det e ikke alt man treng publikum til. Æ retta opp sykkelen, holdt mæ fast i den, tenkte «au au au, pokker» og kjente at æ blei svimmel.

Det va noen steina der, det e en vei som føre til nokka som æ tror va et lite steinbrudd tidligere, dem har tidvis sperra veien, nu lå dem på hver sin side, og den ene va ganske flat, så æ satt mæ på den mens æ kjente litt på panikken, fordi det gjorde ondt og æ e aleina i verden, men æ satt mæ ned, lukka øyan såvidt.

Tenkte «æ kan ringe Ragnhild, men om ho bare har lillebilen har ho ikke plass til sykkelen; æ kan ringe Kristin, æ lure på om hennes bil e stor nok, ho har kanskje undervisning?; æ kan ringe Fredrik, om han e hjemme kan han komme med pickupen», roa mæ litt ned siden æ kunne slå fast at æ ikke e aleina i verden, og telefonen va i orden, så æ kunne ringe.

Da æ åpna øyan igjen så æ absolutt ingenting, alt va hvitt. Tankan mine delte sæ i to spor og det ene tenkte «herregud æ kommer til å svime av herregud æ kommer til å svime av», den andre delen «det her e rart, æ ser ingenting, men det e enkelte felt som virke mørkere enn andre, e det flekka på synet, æ tror ikke det e nokka som faktisk e der, siden flekkan bevege sæ med hodet mitt, e det sånn her det e når man blir snøblind, æ burde kanskje prøve å puste»

Så æ pusta, lukka øyan, pusta inn, telte én, pusta ut, telte to mens æ pusta inn, pusta sakte ut, fortsatte sånn til æ nådde femtitre, tenkte «nu e æ nesten i orden», slo fast at det va like greit å fortsette til seksti, ingen grunn til å leke tøff, «om æ ramle av den her steinen risikere æ å slå hodet mot nokka og nu har æ nu tatt av mæ sykkelhjelmen for å puste lettere.»

Åpna øyan igjen og bortsett fra at det va ganske lyst, så æ alt som vanlig. Satt der og va litt skjelven, fordi det e så nært, det e bestandig så nært å være en katastrofe, også blir det ikke det bare fordi man e heldig, fordi man tar sæ for og e blitt flinkere til å ramle, til å vri sæ i riktig retning, bare et blåmerke på det ene kneet, en mulig opphovna ankel på andre beinet (det e viktig å fordele smerten på begge halvdela?), ingen skramma på håndflatan (heldigvis, det gjør så ondt så lenge), en pust som gikk jevnt.

Kjente at æ hadde kaldsvetta, va klam, tok av mæ jakken, satt i sola, fant frem eplet æ hadde pakka med mæ i veska, i tilfelle æ blei småsulten mens æ va på biblioteket, spiste det, så på bilan som kjørte forbi; tenkte at det kanskje ikke ser så unaturlig ut likevel, det e vel lov å sitte i sola og spise et eple, sjøl om rasteplassen virke litt arbitrær?

Da æ begynte å komponere et blogginnlegg om det slo æ fast at æ nok ikke kom til å lide av varige men, så æ bevegde litt fram og tilbake på ankelen, slo fast at det ikke gjør kjempeondt, æ bare kjenne det hver gang æ bevege på den, og den siste kilometeren til biblioteket mens æ overbeviste mæsjøl om at det går bra.

Og det går bra, æ kom mæ hjem, uten uhell, sykla i medvind og hadde nesten lyst å sykle hele veien til Rustefielbma, lot bare være fordi æ hadde angra på tilbaketuren, det skjelvne slapp taket mens æ leste diktsamlinge på biblioteket, nu vil æ bare prøve å beskrive det hvite, men det kan æ ikke.

man kan ikke kreve fornuftige tanka på en mandag

Æ har et blogg/facebookforvirringsproblem som selvfølgelig ikke e et problem, men som gjør mæ forvirra, og æ like ikke å være forvirra, derfor e det et problem. For øvrig har æ også et problem med å uttrykke mæ på fornuftig vis, men det har æ slitt med lenge. Bloggfacebookforvirringa e som følger: om æ skriv inn dela av bloggadressen min i søkefeltet på facebook dukke det opp linka til en del av de nyeste innleggan. Og under der står det ting som: «[…] and 8 people shared this.» (eller, på Beaivváš-slakten: «[…] and 22 people shared this») – men så får æ selvfølgelig ikke vite kæm som har delt det. Og det e jo greit nok, men det som forvirre mæ e egentlig at om ni persona har delt teksten om «En folkefiende» på facebook, så e det likevel ikke mer enn kanskje seks persona som har klikka sæ inn på bloggen min via facebook. Og æ vet jo at klikkrata (haha, rater e ikke et ord som gjør sæ på dialekt) gjerne e absurd lav, og æ tror ikke æ e så interessant, men likevel – tenk at den e så hinsides dårlig på et såpass peer-to-peer-spesifikt sted?

Sånn ellers skulle æ ønske HT fant det for godt å svare på det semi-masate innlegget æ la igjen på facebookveggen demmes (Gøril: «Det e bra æ vet kordan facebook fungere, ellers hadde æ vært bekymra for at du har vært og tagga på bygget»), sånn at æ kan vite om æ kan prøve mæ på billigteater eller ikke. Æ vurdere for øvrig å kjøpe en teaterbillett til 21. mai, siden det e siste forestillinga og bursdagen min. Det hadde vært en fin bursdagsfeiring, tror æ. (og siden setan e unummerert kunne det jo vært åpent for at folk kan slå følge, om dem vil, fordi vi ikke hadde trengt å bekymre oss for å kjøpe billetta til samme seterad.) Æ vet ikke, det e en tanke, inntil videre, men æ har lyst å se «En folkefiende» minst en gang til (sjøl om det virke for drastisk å se første og siste forestilling, det blir hakket mer dramatisk enn æ føle et behov for å være).

Og, som for å bekrefte det faktum at æ ikke har nokka viktig å si i dag, så har æ oppdaga at Ibux gjør mæ skikkelig trøtt. Hvilket e litt slitsomt, all den tid æ har fornuftige ting å gjøre. Men om æ ikke tar ibuxen har æ så ondt i tannkjøttet at æ heller ikke klare å konsentrere mæ. Pokker óg.

Kor langt ut på vidda kan man egentlig havne?

Ganske tidlig i mars kladda æ følgende, etter å ha sett Nils Utsi gå forbi De 4 roser æ vet ikke kor mange ganga:

Æ tok mæ plutselig i å lure på om æ noensinne ikke har visst kæm Nils Utsi e. Ikke bare han, forsåvidt, men han som representant for en større samisk kulturforståelse, om man skal være skikkelig pretensiøs – og siden det e mæ det e snakk om, så skal vi være skikkelig pretensiøs. Katti i livet mitt kjente æ ikke til mange av skuespilleran hos Beaivváš; finnes det et år i livet mitt, etter at æ blei gammel nok til å tenke, kor æ ikke forbind bare bra ting med Anitta Suikkari? Har æ noensinne ikke blitt litt glad hver gang æ ser Svein Birger Olsen på scenen? Æ vet ikke, æ huske ikke. Æ e ikke så god på navn, det har æ aldri vært, men æ e ganske flink med ansikt, og æ vet ikke om det finnes et tidspunkt i livet mitt kor ansiktan til de her skuespilleran ikke har vært en del av det æ anser – og anså – som finkultur. Æ vet ikke ka det første teaterstykket æ så va, sånn bortsett fra at det va «Ganda ja golleloddi», men at det va på et så tidlig tidspunkt i livet mitt at æ aldri i verden huske det av mæsjøl, æ har bare blitt fortalt det. Æ vet bare at æ leste – og anmeldte – boka om historien til Beaivváš, æ bladde mæ gjennom siden, og da æ kom til bilda fra den forestillinga va det som å treffe gamle slektninga om igjen.

Det e det som e så fint med å ha vokst opp som mæ, med ressurssterke foreldre som ikke nødvendigvis tenke så mye på om et teaterstykke e aldersmessig passanes. Æ blei ikke veldig traumatisert, men æ har fått en masse opplevelsa gratis, fra tidlig av; ting æ huske nu, bare såvidt, men likevel, og æ kan nesten si at æ har fulgt Beaivváš i femogtyve år, sjøl om det vel egentlig ikke har vært bevisst – om man kan si det sånn – i mer enn kanskje ti-tolv år.

Og det beste med å dra på forestillinge nu, bortsett fra gleden i å se alle de her skuespilleran som æ bare har positive konnotasjona til, uansett kor mye slemt æ måtte finne på å si om stykkan dem spille i, e å se de ungan som e like gammel nu som æ va da, å se at dem kanskje ikke skjønne så mye, men at dem ser på likevel, og vite at det e ting på gang der, i dem, enten dem vet det eller ikke. Det e fantastisk.

Men så hadde æ ikke så mye anna å si, og kom aldri så langt som til å trykke publiser. Men nu har æ sett «Min duoddarat III» (Våre vidder III). Og æ treng å holde fast på den generelt positive Beaivváš-følelsen, for den har æ mista akkurat nu. Rett etter forestillinga tvitra æ «… Æ trodde ikke det va mulig for et Beaivváš-stykke å være dårligere enn æ forventa, men det ser jammen mæ ut som om dem klare det også!» og «Æ tror «Fredlaus» – med et kjernepublikum på under tyve – va mer subtilt enn «Min Duoddarat III.» E vi sama virkelig så dum? Virkelig?»

Det va like subtilt som ateismen til Christopher Hitchens; det va forsiktig antydanes som J’accuse-brevet Émile Zola skreiv; æ kunne fortsatt, men æ e skikkelig dårlig på å komme på sånne eksempla. Det snakka om ting vi neppe blir ferdig med med det første, men på måta som ikke gjør nokka til et bra teaterstykke. Det minte mæ mest av alt om «20 Teddy uten filter», bortsett fra at «Min duoddarat» i enda større grad blei presentert som nokka nytt også, nokka som folk i dag kunne kjenne sæ igjen i, og ikke bare som et lite nostalgihelvete.

«Min duoddarat» handle om reindrift, og om gruvedrift, om staten og om samefolket, om motstand og motvilje, det handle om Áslat (Aslak) som skal gi opp reinflokken sin og om Mons som nekte å gi opp sin. Om jenta – Elle – Áslat kanskje vil ha og den norske venninna hennes Solveig. (I klartekst, i fall dokker e skikkelig lite intertekstuell: Kautokeinoopprørets hovedpersona og dama til Peer Gynt (antar æ).) Og oppdateringa av historien – så vidt æ vet, siden æ va fire måneda gammel da den forrige versjonen av stykket blei spilt i Tromsø – består hovedsaklig i inkluderinga av nye media: youtube, internett, muligheten til å spre alt globalt, fort som mulig. Folk ser dæ, uansett ka du gjør, og overvåkningssamfunnet kan føre til at også overgrep blir sett.

Det e, om dokker unnskylde mæ språket, et jævlig banalt og billig poeng, og virkelig ikke nokka å bygge en feiring av tretti års teaterhistorie på. Eller kanskje e æ bare ikke ČSV-blodig nok? Kanskje e æ for lite opptatt av miljøvern? Kanskje e det foreldran mine sin feil fordi dem aldri meldte mæ inn i Blekkulf-klubben? Og kanskje har æ et for fornuftig forhold til nye medier til å tro at det hadde fungert som det gjorde på scenen?

Om æ skal være gavmild, tror æ en del av problemet, i hvert fall for min del, ligg i at stykket blei spilt på hovedscenen på Kulturhuset i Tromsø, og at vi satt ganske høyt opp i salen (ikke veldig høyt, men rad 13), og det va et stykke som mangla fakter – man kan ikke skrive fakter på dialekt for da blir det fakta og da blir det feiltolka – store nok til å bære så langt. Det hadde passa på Scene øst på HT, eller på Rådstua, det hadde kanskje vært bedre om dem valgte en mindre scene og heller spilte i Tromsø i noen flere daga. For det e ikke til å komme unna at det va absurd mange publikummera tilstede, til Beaivváš-stykke å være. Stemman hadde virka litt større – bortsett fra joiken til Iŋgor Ántte Áilu Gaup va det ikke enorme musical-talenta å skryte av – og kanskje hadde samspillet virka litt tettere. For æ blei fortalt at Áslat og Elle ville være sammen, men det så ikke sånn ut. Teddy Millmoor (aka Lasse J. Kvernmo aka Sáivu) evna ikke å overbevise mæ om at han hadde tenkt nokka som helst før han handla, så æ måtte bare anta at han handla sånn fordi det va det eneste rette for han der og da.

Æ likte gamlingan (gammel relativt sett: eldre enn mæ, yngre enn pensjonsalder – det e ganske god plass innimellom der), selvfølgelig, æ blir glad av ansiktet til Nils-Henrik Buljo og hver gang Svein Birger Olsen og Egil Keskitalo dukke opp kommer den der følelsen av «*beroliget utånding* ja.» Kanskje problemet ligg der? Det finnes ikke unge skuespillera i Sápmi som kan stå komfortabelt og selvsikkert nok på en scene sammen med dem? Æ vet ikke, men det e jo i så fall et utrolig dårlig tegn for framtida til samisk teater, så æ håpe ikke det e sånn.

Æ e bare… æ e skuffa. Skikkelig. Fordi folk har sagt at det her stykket e bra. Fordi anmeldelsan va bra. Fordi Nils Gaup har regissert og folk snakke om Sáivu (aka aka) på måta som gjorde at æ tenkte at kanskje han kan fungere, kanskje han kan få det til, men nei. Det hele va langt unna det æ hadde håpa på og absolutt ikke som forventa. Og om dét e klassiske samiske sanga, en del av teaterhistorien, nokka som har vært med folk siden den første gangen det blei framført, nokka dem har huska siden siste forestilling i 1983, så virke det ikke som for mye å forvente at en eneste en av sangan skulle satt sæ fast i hjernen min. Men nei, ikke det heller. Tekstan va forglemmelig, melodian va ikke spesielt betydningsfull, og om det der e Beaivváš på sitt beste kan dem like gjerne grave en gruve i Kautokeino heller enn å skulle bygge et permanent teaterbygg.

(OK da, ikke helt, men det retoriske poenget va så deilig at æ ikke klarte å la være)

En brodd i sida til alle anledninger

I desember 2002, den 19. tror æ, ramla æ overende, eller, egentlig ramla æ over kneet mitt. To ganga. Og så lå æ i en snøskavle og gråt av smerte, og ringte foreldran mine (takk gud for mobiltelefona) og vi kjørte på legevekta, og verdens slemmeste lege bøyde på kneet mitt og sa «gjør det ondt når jeg gjør sånn?» og æ sa «ja» mens æ gråt litt til og ho svarte «det skal det ikke gjøre» og æ tenkte bare stygge ting om lega, for det gjorde nu en gang ganske ondt. En god stund etter det va beinet mitt, høyre kne, mer eller mindre ubrukelig (æ måtte på do og tenkte «æ klare nu vel såpass» og så lå æ på gulvet og gråt fordi det ikke gikk men heller gjorde ondt – det va ikke den lyseste uka i livet mitt), og sjøl når det slutta å gjøre ondt å stå og gå va det fortsatt fare for at æ kunne trø litt feil og ende opp med absurde smerta i kneet. Og at æ kunne sitte på en fortauskant i tyve minutt og tenke «æ trodde ikke kneet mitt kunne bøye sæ den veien.»

Det førte i det hele tatt med sæ en viss panikkangst når vinteren og snøen og isen kom. Æ kunne gå hjemmefra og til busstoppet (det tar seks minutta på sommeren og maks femten på vinterstid) og ha ondt i leggan i to daga etterpå fordi æ spente alle musklan i nederste del av beinan mine, som om det skulle sørge for at æ ikke kom til å ramle. Det gikk greit på flat mark, stort sett, men e det en ting Tromsø mangle så e det flat mark, så det har i det hele tatt vært ganske slitsomt.

Sjøl om kneet mitt funke på ordentlig igjen, og det ikke har vridd sæ på noen år (æ har svake ankla, men kneet mitt hold stort sett), og den verste panikkangsten har gitt sæ, sir det sæ vel sjøl at det å bevege sæ ute i Tromsø på vinterstid ikke e en spesielt morsom affære.

Poenget va, at for ikke så lenge siden, i fjor vinter, tok æ endelig mot til mæ og tenkte «vet du ka, det her kommer aldri til å gå over, og en vakker dag kommer æ til å brekke nokka på ordentlig og ende opp med å hate mæsjøl.» Så æ gikk hen og kjøpte brodda. Æ tror dem kosta litt under tre hundre krone, men dem har gitt mæ så mye livskvalitet at æ kunne betalt det tidobbelte (æ kunne, men æ hadde ikke gjort det, for det hadde vært sykt overprisa brodda – da måtte dem eventuelt hatt motor, sånn at æ ikke trengte å anstrenge mæ for å gå noen plassa). Det tok mæ litt tid å få broddebruk til å fungere for mæ, fordi det e ikke til å komme unna at dem bråke nokka intenst når man trampe avgårde på bar asfalt, og dela av Tromsø e jo isfri uansett (♥ oppvarma fortau ♥), men nu har æ vent mæ til det. Æ trekk dem på mæ før æ går ut og æ trekk dem av mæ når æ kommer inn (stort sett, litt avhengig av kor æ e og kor lenge æ skal bli), og innimellom der vandre æ avgårde mer eller mindre ubekymra.

Speilblanke nedoverbakka e fortsatt ikke nokka gøy, stort sett, men nu tør æ begi mæ ut på dem, og æ kan vandre gatelangs uten å tenke på nokka anna enn det æ vil tenke på. Og æ blir smilt til av gamle dame, som også kommer trippanes med de bråkate broddan sine. Det e det som e det beste: æ e blitt en del av et fellesskap: Vi som vet vi e bedre enn alle andre fordi vi ikke e redd for å bruke de metodan vi treng for å holde oss på beinan. Det e stort sett mæ og de gamle damen, samt en og anna person som ikke e fullt så gammel, æ vil bestandig smile til de folkan – sjekk ka vi har til felles, liksom.

Men det morsomste e egentlig de damen som ikke e så gammel, dem som e rundt 50 +/-, dem som ser på mæ som om det e nokka galt med mæ, «koffor bruke du, ungjenta, brodda, når æ, som voksent menneske, klare å holde mæ på beinan?» Æ vet ikke om det finnes et godt svar, men man må jo tenke på lårhålsen, jo før jo heller.

Storbyliv, på liksom?

Egentlig burde æ skrive ferdig det påstarta blogginnlegget om journalistdebatten, men klokka e halv ti, det e lørdag, og æ heng på hotellrommet mitt i Oslo, og æ gidd ikke. Æ e i Oslo, hurra! Og i dag traff æ noen æ aldri har møtt før men bare kjente fra internett, og vi tilbrakte åtte tima sammen, og æ e enda ikke død. Nyhetsmediet lyg stadig, æ trodde det skulle være farlig å møte folk fra internett! Ikke det, Jack overtalte mæ til å kjøpe en boks med syv makrona til 102 krone, så litt farlig e det kanskje – men mest bare farlig godt! (Pascal på hjørnet av Tollbugata har ikke åpent på søndaga, det e det tristeste i verden. Æ vurderte nesten å dra på Pascal i Ullevålsveien (nokka sånt?), men det va lovlig langt å reise bare fordi man har litt lyst på kaffe og makrona og sånt.)

Det æ dog endte opp med va å ha vært på Operahustaket for første gang, å ha sett på Vikingskipsmuseet for første gang, å kanskje snike på bussen i Oslo for første gang (æ vet ikke helt kor lenge billettan vårres va gyldig, turista på tur liksom), samt å ha spist sushi, hengt i kafeen på Det norske teatret (æ blei litt bitter fordi æ ikke hadde tenkt over at æ kunne kjøpt billett til Vi har så korte armar i går, det hadde vært gøy å se den, sukk!) og vandra rundt i Oslo i sånn cirka åtte tima. Det va kjempegøy, men føttern mine gjør så ondt at æ grue mæ litt til æ skal reise mæ og gå helt bort til senga for å legge mæ. (Æ valgte virkelig ikke de rette skoan for bygåing.)

På fredag fikk æ møtt verdens beste Elisa, samt handla bøker for semi-obskøne mengda med penga, og så sovna æ – nær sagt selvfølgelig – klokka ti, fordi æ hadde stått opp klokka fem på morran og ikke egentlig sovet så mye natta før (fordi æ va på journalistdebatt og lå og va frustrert over kor teit verden e). I morra skal æ stå opp grytidlig, for å kunne spise hotellfrokost i timesvis, før æ skal sjekke ut, legge igjen kofferten og vandre rundt i Oslo i noen tima – eller ganske mange, siden flyet mitt ikke går før klokka ti på kvelden.Og så skal æ forhåpentligvis få knødd mæ til å møte Oda, for det hadde vært hyggelig.

Og så, når æ kommer tilbake til Tromsø, eller i det minste på mandag (siden flyet mitt lande 23.50 («you’ll get home on Sunday?» «Well, yeah, unless there’s a ten-minute delay..»)), skal æ skrive blogginnlegget om journalistmøtet, og litt sånt. Og så skal æ tenke saklig og fornuftig og ikke konkludere med at det beste hadde vært å skyte alle sammen, for det føre ikke nokka godt med sæ. Sjøl om det beste hadde vært å skyte alle sammen. (merk: det e ironi)

Når nostalgien får råde

Allsang på grensen til det uutholdbare

20 Teddy uten filter
Hålogaland teater
Med: Maria Haukaas Storeng, Kristian Fr. Figenschow Jr., Jørn-Bjørn Fuller-Gee, Mikkel Gaup, Guri Johnson, Inge Kolsvik, Ida Holten Worsøe, Sverre Kjelsberg og et 15 manns orkester.
Av: Ragnar Olsen, Iren Reppen, Sverre Kjelsberg, musikalsk leder Bernt Simen Lund og ensemblet.

wherein undertegnede har skrevet en anmeldelse – om man kan kalle det noe slikt – av HT’s 20 Teddy uten filter.

sukk.

«Professoren innser imidlertid at det er politisk vanskelig åstanse [sic!] reindriften i femti til hundre år.» kilde (Ja, for æ ser ingen problema sånn rent teknisk eller økonomisk eller fysisk (såvidt æ vet har dem enda ikke perfeksjonert kryogenisk nedfrysing av rein). Æ e ikke en misantrop, sånn egentlig, æ bare hate menneska av og til. Det e så enkelt å si «reindrifta burde legges ned, men de der teite saman hadde sikkert bare klaga masse på det, så derfor skal æ heller antyde at det burde gjøres, samtidig som æ veldig passivt-aggressivt får fram at æ syns sama e teit fordi dem ikke vil redde verden men bare tenke på sæ sjøl.»)

Det æ egentlig skulle si va at æ føle mæ litt som en ti-åring og litt som en pensjonist, fordi æ har skrapa opp begge knærn mine, samtidig som æ har litt problema med å gå, fordi ankeln min ikke syns nokka om at æ gikk på trynet. (Egentlig gikk æ på magen, heldigvis, æ føle ikke et stort behov for å skrape opp nesa mi i tillegg.) Det e ganske vanskelig å finne en behagelig måte å ligge på når knærn e skrapa opp, men æ sov godt allikavel.

Det va alt. (og det e meget mulig at æ ikke lar høre av mæ resten av sommern, vi får se)