Dagens Næringsliv redde dagen min.

Det beste i verden akkurat nu, vet dokker ka det e? Det e å lese Dagens næringsliv. For der står det absolutt ingenting om sama. (og nu blei æ litt bekymra for at æ jinxe det)

Ikke et leserinnlegg om samiske rettigheter, elitesamiske akademikere, sameaktivister, samehat og samehets. Ingenting. Ikke en artikkel om at det kommer til å koste 4000000000 milliona gazilliona å innføre forvaltningsområdet for samisk språk, ikke ett ord om at Ánde Somby hitle debatten eller at Jonas Stein Eilertsen e en dust, ingenting.

Og det e så deilig. Æ har ikke ord for kor fantastisk det e, å lese 40 side avis uten å måtte tenke på nokka som helst samisk. Å kunne lese leserinnlegg – hvilket æ, det må innrømmes, nesten aldri gjør i DN, fordi dem e kjedelig – uten å måtte huske på om personen som skriv det e en av forkjemperan eller motstanderan, uten å måtte belage sæ på å finne stadig nye karakteristikka som more mæ mer enn dem såre, men som likevel ligg der. Rødvinssame, elitesame, akademikersame, innflytta akademikersame, sameintelligentsiaen, bysame (som om dem finnes, hah!), og ps, ka e greia med at sama hate kvena?

Alle de her tingan, den kontinuerlige tilstedeværelsen av nokka som paradere som toleranse men som ikke egentlig like at æ går med luhkka i byen demmes. Eller kanskje bare nokka æ tolke dithen, det e også mulig, kanskje æ les skepsis i ansikta som bare e bister fordi det e kaldt i Tromsø, og vått. Men æ føle at æ har grunnlag for å lese skepsis, æ ser av og til på de gamle mannfolkan æ passere på gata og lure på om det e Eivind Ryeng, Agnar Andersen, og ka dem nu enn hete alle sammen. Æ lure på om det e en av de gamle mannfolkan som ville ment at æ e helt typisk, innflytterfødd same som æ e, universitetssame som æ e, ung, akademisk, elitistisk, bedreviter, kommer hit og trør kulturen min over hodet på bygutta som fortjene bedre, over folk som har bodd i den her byen i hundre år og aldri har sett en eneste same her, bortsett fra de der svensksaman som nu bare va her i tre måneda hvert år.

Æ lure på kordan dem følte sæ, de svensksaman, eller vent, kanskje æ vet det!, siden æ regne mæ som Tanasame, men bare har vært der i kanskje to måneda tilsammen, hvert år. Kanskje man ikke treng å være bofast for å være hjemme? E det virkelig en så revolusjoneranes idé? Eller e det bare byguttan som e tåkelagt?

Og alt det slipp æ å tenke på når æ åpne DN, når æ blar mæ gjennom og ler av de fine tingan man kan le av i en finansavis – du hadde blitt overraska; eller så e æ bare enkel å more – når æ les om gjeldskrise og økonomiske katastrofa og forventa resultata og kulturnyheter som handle overraskanes mye om arkitektur; da treng æ ikke tenke på sama, æ treng knapt tenke på at æ e samisk, da kan æ bare lese avisa, i fred.

Og det e ærlig talt sørgelig kor lykkelig det gjør mæ for tida. Å kunne skru av. Å bare være.

øøøh. Det måtte vel sies. Alt sammen.

Grunn # 448 (rundt regna) for koffor æ ♥ eeeeelske ♥ 1 Bjørn Gabrielsen:

Det er bare det at Montefiore, sett med rent litterære øyne, skriver som en ku.

DN, 8.10.07, om Simon Sebag Montefiores Den unge Stalin.

Også e det en bitteliten del av nokka æ vurdere å skrive om til et ordentlig leserinnlegg til Nordlys: Bladet Tromsø – et reaksjonært menighetsblad for høyrevridde besteborgere. (Men æ tror ikke æ hadde tatt med akkurat det uansett, all den tid æ jo har et ønske om å bli tatt seriøst. Æ begynne å nærme mæ aldern kor æ ikke lenger kan være en obsternasig drittunge, fra nu av blir det regna som drittsekktendensa, og det e jo en viss forskjell. SUKK! Ka skjedde med ungdommen min?)

Og etter å ha vært på Ordkalotten og hørt på Kjartan Fløgstad, så kom æ fram til at han har kjempesmå øya, og kjempemye hår. (også hadde æ litt lyst til å spørre ka han egentlig tenke om å ha Aslak Nore som sønn, men æ tror ikke han hadde satt pris på om æ eventuelt sa «Ja, det hende at æ ser bilda av sønnen din, også får æ mest lyst til å banke han til han hold kjeft. For så å eventuelt lage han te og dytte på han småkake.» Aslak Nore påføre mæ kompliserte følelsa.)

Forsåvidt, som en videreføring av det. Kæm hadde du hatt lyst til å si «Hold kjeft og vær deilig» til?
Personlig hold æ en knapp på Unge Høyre-gutta. Og Aslak Nore (som sa han stemte Venstre). Men det e ett eller anna med den typen, det e kanskje mest det at det e de deiligste guttan æ kan tenke mæ. Som i at ordet deilig e litt vanskelig å sette på menn, men Unge Høyre-gutta e most likely to succeed i så måte? Æ vet ikke. Æ bare glede mæ til den dagen æ kan bruke det i en krangel. Tenk så fantastisk å bare kunne frese «Kan du vær så snill holde kjeft og bare være deilig?!» til noen! Æ mene, det må jo være det ultimate i hersketeknikk.

Æ føle at hele det her bloginnlegget treng en disclaimer om at æ har brukt mye tid på å tenke på kjønnsrollemønster og sånt, og da særlig litt sånn av femtitallstypen, i det siste. Den delen av mæ som blir litt !!! når noen e sterk og domineranes har fått veldig mye plass å boltre sæ på, bare fordi æ e så fascinert at æ ikke klare å la være. Det gjør mæ forøvrig ikke til en dårlig feminist, men en god abstrakt tenker. Eller nokka sånt. (det e ikke som om æ vil at menn skal kreve at kona demmes skal ha middagen på bordet og favorittdrinken hannes i hånda når han kommer hjem, æ e bare uendelig fascinert over at det går an. æ tror kanskje æ har mer lyst på hushjelp enn kone..)

1Ja, som en anna fjortenåring, med hjerta og det hele

nokka ligg i munnen min når æ høre på Adjagas, æ tror det e mangelen på stemme.

1. Æ e begynt å tygge nokka infernalsk på leppen mine. Æ vet ikke om det e humør- eller sesongbetont, men det e litt. upraktisk, tror æ?

2. Æ så Egon Holstad mens æ vandra rundt i sentrum og venta på at bussen min skulle gå (den siste bussen fra universitetet korrespondere ikke med nokka som helst her i verden!), og æ visste ikke om æ skulle smile til han, for æ hadde mest lyst til å le, så æ så i asfalten og beit på leppen mine. (hodet mitt hadde i tillegg en sånn dag, en sånn æ vil ikke se på folk-dag)

3. På tross av at æ e ganske sjølsikker når det gjeld skriveegenskapan mine, så ser æ ingen grunn til å klage over at æ plutselig fikk uventa komplimenta (hii, øyerim!), særlig fordi æ etterhvert har innsedd at æ treng «constant reassurance» på at folk like det æ skriv. (det e ganske teit.) Samtidig har æ også innsedd at æ ikke klare å lese Utropia-tekstan mine om igjen. Æ vet ikke koffor, for æ kan bruke timesvis på å lese gamle blogginnlegg (mest fordi æ bruke fem minutta på å finne ut av kæm æ va kryptisk om den gang da). Æ tror det e bokmålet som gjør det. Æ hate bokmål. (løgnløgnløgn, men æ like dialekt bedre, det e sant)

4. Æ tror definitivt kåseriet som kommer på trykk i den her utgaven tilhøre den delen, all den tid det e usammenhenganes, ganske teit og litt infantilt.

5. Æ innså (igjen) at æ burde slutte å være slem med folk, i det minste i bloggen min, siden den tross alt legg igjen elektroniske spor som vare eeeeevig (eller til google implodere), samt at det bestandig e flere enn æ tror som les den (samt at den e usedvanlig enkel å finne om man google mæ, men det visste æ jo fra begynnelsen av, æ bare antok at folk ikke kom til å google mæ), og æ vil jo ikke egentlig fornærme folk. Æ bare føle et behov for å være slem med dem.

6. Sånn som med Torgeir Bråthen og den usedvanlig teite side2-kommentaren han hadde på trykk i Nordlys i dag(/går/mandag). For det første skjønte æ ikke kor han ville hen, egentlig, og for det andre så. ARGH! Drit i å bruke min etniske identitet som et billig poeng i den jævla n-ord-debatten1. Det e – og æ vil bare påpeke at det kreve usedvanlige mengda sjølbeherskelse å ikke bruke store bokstava på det her – en forholdsvis stor forskjell på det å kalla sama for sama og å kalle amerikanske urinnvånera for indianera. SÆRLIG ALL DEN TID DEN ENESTE ÅRSAKEN TIL AT DEM I DET HELE TATT BLEI HETANES INDIANERA VA FORDI COLUMBUS VA EN JÆVLA IDIOT SOM TRODDE HAN VA HAVNA I INDIA! (sjølbeherskelsen min har et smertepunkt, sorry!) Det finnes gode grunna til koffor sama ikke lenger hete lapp eller finn eller et utall andre terma som ikke e spesielt hyggelig, men det finnes ingen gode grunna – såvidt mæ bekjent, men æ e jo ikke en kløpper på samehistorie – til koffor vi ikke skulle hete sama. Så dermed: Kjære Torgeir Bråthen, du e en kjempetosk. No love, Siri.

7. Forøvrig har æ innsedd (I have stared into the abyss, and it looked back into me, eller nokka sånt nerdate) at æ glemme å erklære min kjærlighet for Nordlys, og det e litt synd. Æ mene, æ har lest Nordlys så lenge æ kan huske (seriøst, siden æ kunne lese, sjøl om æ brukte de første åran på å se på bildan og lese tegneserian), og det e liksom ikke tidenes mest imponeranes avis. Men den har jo Tove Myhre og Merethe Ekanger, som har vært heltan mine så lenge æ kan huske, samt Lina Livsdatter (som bestandig har tatt bilda æ like) og Lasse Jangås, som æ like ganske mye. (Og Danny Pellicer, men han e litt ujevn. Dog, når han e god, så e det særs bra.) Og en hel mengde andre menneska som æ ikke bryr mæ om, men som nu e grei nok. (OK, æ lyg, Linda Vaeng Sæbbe e tøff, og man må jo være blind om man ikke like bildan til Yngve Olsen Sæbbe) Det e nesten så æ kan tilgi dem for at Stian Saur tydeligvis jobbe i Nordlys nu. Gud, æ hate måten Stian Saur skriv på.

8. Ehm. Æ får bli snillere fra og med i morra. Æsj.

1Her e mitt radikale standpunkt: det e ingenting galt i ikke å bruke ord som fornærme folk, sjøl om den gruppa folk det eventuelt fornærme ikke e enig i korvidt dem e fornærma eller ikke. Det e heller ikke, merkelig nok, i priviligerte hvite menneska sin makt å bestemme korvidt noen burde føle sæ fornærma eller ikke, uansett kor godt dem mene det. Du kan ikke bestemme ka noen skal legge i et ord du bruke, og om du tar dæ sjøl i stadig å måtte forsvare bruken av ordet, så burde du kanskje revurdere det. Og om det e overdrevent politisk korrekt, så får det så være. Din jævla tosk.

verden e urettferdig.

Skal vi se. I Dagbladet for noen daga siden va det en forholdvis kort artikkel om en mann som va dømt til ubetinga fengsel, æ huske ikke kor lenge, for å ha torturert, eller ihvertfall mishandla, en anna mann. Den dømte mannen måtte også betale 30.000 i erstatning til den andre mannen. Den dømte hadde, sammen med to venna, gått til angrep på den andre mannen fordi vedkommende hadde voldtatt dama hannes. Artikkeln sa ingenting om korvidt han blei dømt for det, og om dama fikk 30.000 i erstatning, men siden verden e som den e, så vil æ anta at det ville være urettferdig overfor den stakkars mannen som jo tross alt blei mishandla på det groveste. (Æ e virkelig ikke for selvjustis, men æ kan kjenne blodtrykket mitt øke faretruanes mye når æ prøve å forstå kordan det kan være rettferdig.)

Uansett. (eller ikke uansett, uansett e den eneste måten æ kan si «æ må slutte å tenke på det her, ellers så kommer æ til å skrike») Æ spiste burger med Therese og Susanne i dag og det va hyggelig, som vanlig; sjøl om æ måtte slå mæ til ro med at æ ikke hadde noen historia som kunne veies opp mot leilighete i Albania og graviditet. Noen ganga e det like greit å la være:D Og mens æ satt på Kaffe&Lars, nokka æ gjorde en god stund, så æ ei dame som satt og leste Atlas Shrugged, mens ho drakk et glass rødvin. Sukk mitt hjerte.

I andre avisnyheter, på tirsdag fant æ et bittelite stykke av en anmeldelse av Øyvind Rønning, om Oh Susannas Short Stories kor det sto følgende: «Suzie har ikke nådd popularitetsnivået til musikalske søstre som Gillian Welch og Neko Case, men det bør være et tidsspørsmål (vel, det må tilføyes at jeg skrev noe av det samme da hun ga ut sitt forrige album i 2003…).» Hihi:D

Forøvrig vil æ bare uttrykke min irritasjon ovenfor den butikken som har begynt å selge klær med UCLA-trykk (det e sikkert Bikbok eller nokka sånn jævelskap). Mest fordi æ, hver gang æ ser dem, tenke «Men! Alle vet jo at det e UCSB som e greia! Det e da vel ingen som bryr sæ om UCLA!» Nokka som jo bare tyde på at æ blei hjernevaska allerede som femåring (da bodde vi i ett år i Santa Barbara, eller Goleta for å være helt korrekt, men det e nesten det samme, og faren min jobba på UCSB, som da e University of California, Santa Barbara, logisk nok). Samt at det også e nokka med at de her universitetstrykkan e sjarmeranes når dem e til salgs på universitetet (Harvard og University of Texas, Austin, har de største suvenirsjappen æ noensinne har sett på et universitetscampus, eller i USA i det hele tatt), men det blir så teit når annahver jente i aldern 12-19 vandre rundt på UCLA på rumpa eller ryggen eller over puppan, særlig siden minst halvparten av dem sikkert ikke vet ka det står for en gang. Det e kanskje bare æ som har overdrevne mengda respekt for læringssteda generelt sett, men æ e nu engang oppdratt på den måten:>

æ elske.

Frithjof spurte mæ om æ ville skrive nokka til neste utgave av Utropia, så æ svarte «et kjærlighetsbrev… men æ e ikke forelska». Men æ har lyst til å være det, æ har lyst til å bli skikkelig forelska i noen, noen som e skikkelig forelska i mæ óg. Men det e så vanskelig1. Så æ tenkte litt på ka æ eventuelt kunne erklære min kjærlighet til. Og det her e det æ kom fram til:

æ elske verden

æ skal ikke lyve, nu e vi så full at vi e på det stadiet kor vi beføle hverandre…

Æ nådde plutselig det punktet kor det e så mye å si at æ ikke helt får til å si nokka som helst. Typisk.

OK, et ærlig forsøk:

Æ har datamaskin. Fine blanke datamaskinen min.
Tale fortalte mæ at noen hadde fortalt ho at dem syns æ va den personen i Utropia som va flinkest til å skrive. (den setninga der va tydeligvis ikke ment å skulle være et eksempel på det.) (æ kunne nesten kjenne at det varma hjertet mitt, sånn semi-bokstavelig. Æ treng mer skryt:>)
Æ drakk mojito på lørdag, det har æ ikke gjort på lenge (mmmm, sprit).
Æ e nesten begynt på kåserian mine.
Æ skal stå opp om litt over fire tima.
Æ kom til å tenke på en bitteliten episode (fra en gang for lenge siden) og nu heng den fast i mæ.
Æ e bitt av facebook-dilla, så til de grader. Jippi:D (æ fant facebook-sida til Sigrid Hvidsten og hadde lyst til å sende ho en melding og si at æ elske plateanmeldelsan hennes, men æ prøve å ikke gjøre sånne ting etter midnatt. For det e så mye som virke som en god idé etter midnatt.)
Æ blei shanghaia i kveld, når æ satt på Verdensteaterkafeen og ante fred og ingen fare, plutselig va æ omringa av fulle folk som kunne finne på å briste ut i Åge Aleksandersen-sanga katti som helst. Det va mindre traumatisk enn det kanskje høres ut:D

(dog, setninga «sperm smake som småbarn!» tror æ kanskje æ kunne levd et langt og lykkelig liv uten.)

sånt kan man ikke si, men det er det jeg sier.

Verden e ikke så ille.

Æ drømte om kaffetypen min, og mora mi vekte mæ med spørsmål om æ har begynt å smugabbonere på Klassekampen, siden faren min hadde fått en regning i posten. Æ kom fram til kordan æ kan gi bort et kompliment æ burde ha kommet med for lenge siden, alt ordne sæ.

Noen daga, og det her høres teit ut, e verden bitter som en gin&tonic. Og det gjør mæ ingenting, æ like det sånn. (noen daga e æ bitter som en gin&tonic.)

Også e æ blitt et bedre menneske. For på redaksjonsmøtet så sa Frithjof at kåseriet mitt va bra, sjøl om æ hadde hatt problema med å skrive det. Og æ brøyt ikke ut med «jaja, men sjøl på mitt verste e æ bedre enn alle de andre folkan som prøve sæ på kåseri. Tilsammen.» – sjøl om det va fristanes. Og sant. (her. Æ e ikke så veldig fornøyd, men det e nu der.)