aviskjærleik

by

æ skal ikke lyve, nu e vi så full at vi e på det stadiet kor vi beføle hverandre…

Æ nådde plutselig det punktet kor det e så mye å si at æ ikke helt får til å si nokka som helst. Typisk.

OK, et ærlig forsøk:

Æ har datamaskin. Fine blanke datamaskinen min.
Tale fortalte mæ at noen hadde fortalt ho at dem syns æ va den personen i Utropia som va flinkest til å skrive. (den setninga der va tydeligvis ikke ment å skulle være et eksempel på det.) (æ kunne nesten kjenne at det varma hjertet mitt, sånn semi-bokstavelig. Æ treng mer skryt:>)
Æ drakk mojito på lørdag, det har æ ikke gjort på lenge (mmmm, sprit).
Æ e nesten begynt på kåserian mine.
Æ skal stå opp om litt over fire tima.
Æ kom til å tenke på en bitteliten episode (fra en gang for lenge siden) og nu heng den fast i mæ.
Æ e bitt av facebook-dilla, så til de grader. Jippi:D (æ fant facebook-sida til Sigrid Hvidsten og hadde lyst til å sende ho en melding og si at æ elske plateanmeldelsan hennes, men æ prøve å ikke gjøre sånne ting etter midnatt. For det e så mye som virke som en god idé etter midnatt.)
Æ blei shanghaia i kveld, når æ satt på Verdensteaterkafeen og ante fred og ingen fare, plutselig va æ omringa av fulle folk som kunne finne på å briste ut i Åge Aleksandersen-sanga katti som helst. Det va mindre traumatisk enn det kanskje høres ut:D

(dog, setninga «sperm smake som småbarn!» tror æ kanskje æ kunne levd et langt og lykkelig liv uten.)

by

sånt kan man ikke si, men det er det jeg sier.

Verden e ikke så ille.

Æ drømte om kaffetypen min, og mora mi vekte mæ med spørsmål om æ har begynt å smugabbonere på Klassekampen, siden faren min hadde fått en regning i posten. Æ kom fram til kordan æ kan gi bort et kompliment æ burde ha kommet med for lenge siden, alt ordne sæ.

Noen daga, og det her høres teit ut, e verden bitter som en gin&tonic. Og det gjør mæ ingenting, æ like det sånn. (noen daga e æ bitter som en gin&tonic.)

Også e æ blitt et bedre menneske. For på redaksjonsmøtet så sa Frithjof at kåseriet mitt va bra, sjøl om æ hadde hatt problema med å skrive det. Og æ brøyt ikke ut med «jaja, men sjøl på mitt verste e æ bedre enn alle de andre folkan som prøve sæ på kåseri. Tilsammen.» – sjøl om det va fristanes. Og sant. (her. Æ e ikke så veldig fornøyd, men det e nu der.)

by

mye tekst, merkelig lite om USA

Hei! Æ e tilbake. Og æ har punkta.

1. Æ vet ikke helt ka det betyr at mitt romantiske ideal for øyeblikket e Bright Eyes sin «Lover I Don’t Have to Love» (I want a boy who’s so drunk he doesn’t talk), men nokka må det være.

2. Dem har endra på bussruta! Og ikke bare rutetidspunktan (ærlig talt, her hadde æ lært mæ hele remsa, fra 20.08 til 00.10, og nu e det .25 og .55 hver time, bortsett fra 23.25 og 00.10, nokka som bare e plagsomt), men hele kjøreruta! Nokka som betyr at rute 42 (bussen min ♥) ikke lenger kjøre rundt øya, men bare går tvers over til Giæverbukta :(:(:( Også æ som like å ta bussen langt! Det betyr at æ – om æ e i det humøret, og det e æ som regel hver kveld etter å ha vært på Kaffe&Lars (og der har æ som regel vært hver kveld…) – må finne ut av om det e rute 24, 26 eller 34 som havne i Giæverbukta nærmest en 42, sånn at æ får en omvei på bussturen. Sukk:( (æ bruke som regel ikke den triste smileyen, men den virka merkelig passanes akkurat nu:>)

3. Mens vi e inne på Kaffe&Lars, æ va der i kveld (før busstraumet), og den blonde jenta som va på jobb sa kor du har vært? og det va opptil flere av oss som lurte på kor det blei av dæ og æ tenkte dem savna mæ! og dem tenke på mæ når æ ikke e der og mest av alt tenkte æ ♥ ♥ ♥ !!! fordi æ bestandig håpe at folk skal tenke på mæ når æ ikke e der, og noen ganga så gjør dem det og det e ganske fantastisk. (også tenkte æ på nokka sånt som å kjøpe kjærlighet, men det e en helt anna sak)

4. I går, i Dagens Næringsliv (jippi, regelmessige Kaffe&Lars-tura = regelmessig tilgang til Dagens Næringsliv!) i bokgreia på sistesida så snakka Bjørn Gabrielsen med noen og han nevnte skrivestua til Dave Eggers (i San Fransisco, forkledd som en piratbutikk og der har æ vært tenk, og sett på akvariet demmes og kikka oppi noen av skuffan!) og San Fransisco-boka til John Erik Riley og nevnte æ at æ va så glad når den første norske avisa æ fant på Newark va Dagens Næringsliv, fordi det e en fin og rolig tilbakekomst til norske avise. Bedre enn nokka anna, bortsett fra Klassekampen, men SAS e tydeligvis ikke så radikal av sæ. (men etter frokosten på flyet å dømme, så har dem tatt mer etter det russiske kommuniststyret enn Marie Antoinette sin «la dem spise kake!» (sjøl om ho aldri sa det), for den va begredelig. Ekkel yogurt, ekkel ost på pakke og en pakke jordbærsyltetøy. Etter seks tima på fly! Det burde finnes grense!)

5. Når vi snakke om Klassekampen, har æ nevnt at abbonnementet1 mitt/vårres/mitt e over? Har æ nevnt at det e traumatisk? Som i at æ blir litt skuffa hver gang æ kommer opp trappa og Nordlys ligg pent på plass mens Klassekampen ikke e der? Det e tungt og ekkelt å være mæ når æ huske at vi ikke lenger abbonere på den.

6. Æ fant et gavekort på Platekompaniet æ fikk i julegave, jippi! (og Sex and the City-DVDan mine, som kan legges til den lange lista over ting æ skal se på i løpet av latsabb-semesteret mitt. Kanskje æ skulle spare på gavekortet til Supernatural kommer, eller så kan æ bruke det på Art School Confidential, eller så kan æ vente til den blir billigere, for æ vet ikke om den e verdt 159.50. Hmm.

7. Æ fortalte Frithjof at den metaforiske røde penna mi kanskje e blitt borte, fordi den fysiske røde penna mi e borte, men æ tror kanskje æ tok feil. News in Brief-karrieren min e over, men æ tror korrekturlesinga går sin gang.

8. Min nye catchphrase e «better in writing, still not very good». Fordi det passe sånn.

1 det ene norske ordet æ aldri kommer til å kunne stave ordentlig, kor mange dobbeltkonsonanta skal det være?

by

æ elske USA og Klassekampen og alt det andre også

æ våkna klokka tre i natt. Æ sovna klokka sju/syv på sofaen, sto opp ni, gikk og la mæ og våkna klokka tre. På tross av akkurat det va æ ikke i byen før ti over elleve, hvilket selvfølgelig betyr at Kaffe&Lars va tilnærma likt stappfullt, siden dem jo tross alt åpne allerede klokka elleve. (æ skjønne ikke kor alle folkan kommer fra, lørdaga e teit) Æ fant mæ dog en barkrakk og et hjørne av et langbord som knirke faretruanes når man lene sæ på det. Også satt æ der da, leste Dagbladet, Tromsø og bladde litt i hvorfor er jeg så redd? (fant [av/]utsnittet æ leita etter og skreiv det ned på førstesida i moleskinen min), og skreiv ned noen ting og greier, sendte en melding til Øystein for å si at æ savna han på lesesalsjulebordet på torsdag, fikk en melding tilbake «tenk å bli savnet. Sukk» og satt der og smilte for mæsjøl («selvfølgelig va du savna, æ savne dæ hver gang du ikke e tilstede:>») og stirra ut vinduet, på all snøen, på alle folkan.

Nu skal æ hvile middag, så skal æ spise middag også skal æ tilbake til byen en gang, for å lese Dagens Næringsliv. Klassekampen kom ikke, så æ sukka tungt for mæsjøl og glemte å ta med mæ Morgenbladet i veska. (æ les nesten aldri Morgenbladet, men æ like å ha det med mæ. sutteklutsubstitutt) Faren min har sagt opp abonnementet vårres på Klassekampen fra og med neste år, men æ fikk overbevist han om at vi i det minste kan abonnere på lørdagsutgaven («går det an da? Ja, men da gjør vi jo selvfølgelig det, der står det jo interessante ting»). Pappa syns Klassekampen e Oslosentrert og et eller anna og nokka mer, og det får han vel mene, men æ har lyst å lese den allikavel.

Og så spilte æ lørdagsmiksen min (det e en merkelig blanding av kjærlighetssanga, og det va en logikk i det, en gang) og hørte på Saturday av Josh Rouse og linjan «Saturday I’m on that plane/I’m flying home to you/Ooh, hell yeah, I’ll be home soon» og tenkte at den skal æ høre på på flyet til Seattle, sjøl om det e onsdag når vi drar, også skal æ gråte av glede. Fordi det føles litt som om æ skal hjem igjen, æ drar hjemmefra og kommer hjem og skal hjem igjen etterpå, æ har ikke vært i Seattle på ti år, tror æ, Seattle og Portland og California fra ende til anna og det e nesten hjemme, på en måte, fordi alle plassa e hjemme (æ har enda til gode å reise et sted æ ikke like, vet du) og endelig skal æ tilbake. Æ glede mæ.

by

«oh chariots, if you’re out there, please swing low…»

Hihi, æ bladde gjennom Klassekampen mens æ satt på Kaffe&Lars og venta på å gå på Utropiajulebordet (fordi æ ikke visste kor huset Clemet og dem bor i ligg, og ja, æ e hjemme igjen allerede, men det e en anna sak), og i en bokannonse fra Tiden, kor dem blant anna reklamerte for Hvorfor er jeg så redd?, så hadde dem brukt noen linje fra anmeldelsen æ skreiv i Utropia. («jeg er hals over hode forelsket i alt han skriver, jeg vil ikke gjøre annet enn å tegne et stort rødt hjerte med initialene hans i over hele denne siden, og aller helst vil jeg holde hele forfatterskapet for meg selv».)

Og julebordet va forsåvidt greit nok, det va mest bare det at æ ikke gidda å være der. Æ hadde ikke lyst å dra, fordi det va en sånn dag kor æ, om æ måtte ut av huset, kanskje kunne strekke mæ til Kaffe&Lars, men så kom æ fram til at æ måtte gå, for ellers hadde æ vært en dårlig taper (æ fikk ikke jobben som ansvarlig redaktør) og det va ikke det, sjøl om æ ikke e en veldig god taper (på ett eller anna tidspunkt kommer æ nok til å gratulere Tale med jobben, men først skal æ bli ferdig med å være bitter), hjernen min har tatt juleferie og folk e kjedelig. (Æ va på tur opp bakken i retning Alfheim når Tor Håvard sendte en melding og lurte på om æ ville være med på kino, og det va så fristanes å bare gå tilbake og henge med han i kveld.) Men æ kom, så, spiste pinnekjøtt (det e så salt! Æsj!) og dessert, prata med Therese og noen andre folk, og så stakk æ uten å si nokka til noen. (Æ e kanskje grunnlegganes uhøflig og enstøingaktig.)

Men æ skal til USA om 18 daga, og æ skal bli der en god stund og reise (æ e allerede begynt å tenke på reiserute og ka æ må pakke med mæ, og om æ bare har svarte klær så blir det mye enklere å skulle vaske dem og andre sånne ting), og æ skal gå til anskaffelse av Bitchfest og Howard Zinn, og æ skal kaste mæ ut og håpe på det beste, fordi det bestandig går bra, og så skal æ kanskje til New Zealand i mars. Dem sir jo at du skal starte året med nokka du elske å gjøre, så det å være på tur passe vel ganske godt.

Æ e glad, sjøl om æ fortsatt e litt bitter, men sjokolade og kaffe kan jo også være bittert og folk like det uansett, så æ klare mæ nok.