Bøygen

by

once you get me going, you better just let me go.

Ka skal vi si om 2008? Ka kan vi si (bortsett fra)?

Det va et antiklimaks. Va det ikke?

Og en forventa serie skuffelsa, på en måte. Eller? Kanskje e det mest fordi æ bladde mæ gjennom Nordlys i går (forigår? huske ikke) og så på kåringa av årets mektigste nordlendinga. Og 17 av 20 va menn, minst 16 av 20 va godt voksne menn. Og juryen va tre godt voksne menn. Og saken va skrevet av en mann, og fotografen va en mann (sjøl om det nesten gjør litt ondt å sende Torgrim Rath Olsen ned i akkurat det dragsuget – æ like bildan hannes, det e gode avisbilda) – og æ så på det hele og kunne egentlig ikke tenke anna enn «alt det her e totalt irrelevant for min del.» Ka skal æ med en alvorlig gjeng med godt voksne menn og en avis som mene at en alvorlig samling godt voksne menn e det beste landsdelen har å komme med? (Bortsett fra Helga Pedersen, selvfølgelig, gud som dem må elske Helga Pedersen, da får dem oppfylt både kvinne- og samekravet i samme slengen.)

Æ har en datamaskin som more sæ kraftig med å stadig gi mæ fingern (eller en beachball of doom, alt ettersom), æ klør i fingran etter å bake muffins, men/og æ e i bunn og grunn fornøyd med året. Æ fikk en artikkel på trykk kor æ kalle Nils-Aslak Valkeapää for samenes Shakespeare og æ sendte Hans Kristian Amundsen en mail som inkluderte linja «Mitt problem med teksten er ikke nødvendigvis innholdet i seg selv (selv om jeg synes det var forkastelig), men konteksten – eller mangelen på kontekst – det hele var plassert i.» Æ publiserte en tekst æ ikke har fått tilbakemeldinge på i det hele tatt, og æ slutta beint fram å skrive ting – til æ innså at æ går fra vettet når æ gjør sånt. (de to tingan heng ikke sammen, sjøl om det kanskje virke sånn)

Det har vært et langt år, på mange måta, (faktisk) og om 2009 blir halvparten så langt og halvparten så innholdsrikt som æ forvente(/frykte), så e æ neppe den samme personen om tolv måneda. Man kan jo håpe.

Æ har håp.

(æ har kanskje tro og definitivt kjærlighet)

Æ glede mæ, æ grue mæ, æ vet ikke kordan det kommer til å gå, æ planlegg min neste tatovering, æ e.

Æ e og va og forblir
(sjøl når æ ikke lenger e sikker, sjøl når alt æ sitt igjen med e Siri, same, feminist).

Æ e ikke redd.

Så, kjære 2009: Let us go then, you and I.

by

kor mye kan man skrive for å si at man ikke har nokka å si?

Koffor finnes ordet rekapitulere? (Kor mye mandag e det i verden akkurat nu?) (Problemet mitt ligg i at æ ikke får betydninga av kapitulere og rekapitulere til å henge sammen.)

Marius: Ja, for du vil jo ikke ende opp som en trofékone.
mæ: Ka i all verden skulle æ være et trofé på?

(æ sovna tidlig i går, men våkna litt før ett og lå våken ganske lenge og en av tankan æ hadde va at æ egentlig har litt lyst til å lage en fjasbokprofil og kalle den «My Right Hand», bare for å kunne erklære at æ e i et forhold til den. Om æ skulle ha en hvit uke tror æ det hadde betydd at æ for det første ikke kunne si alt som falt mæ inn, og at æ for det andre definitivt ikke kunne si alt det upassanes som falt mæ inn.)

Det føles som en parantes-dag. Nedre del av semikolonet mitt har heva sæ, æ vet ikke helt om det e bra, dårlig eller ubetydelig, men det e usedvanlig gøy å ta på. (Det høres beint fram upassanes ut det også, sett i sammenheng. Ikke se ting i sammenheng.)

Æ leste Bøygen i går (subtilt hint: kjøp Bøygen), og – in a move that should surprise no one – æ likte nesten min egen tekst best. (æ har et uovertruffent stort ego.) Det va rare skrivefeil i en del av engelsken (The Pursiut of Signes fikk mæ til å lure litt på om det va gjort med vilje, for å bevise at signs e signs sjøl med skrivefeil), og æ hadde tydeligvis ikke trengt å frykte mine små innfall av subjektiv historiefortelling. Men æ likte virkelig, virkelig teksten til Marie Alming, og stort mer skal det ikke til for at æ kommer til å call it a win. (Det e mandag, æ får bruke så mye engelsk æ vil.)

Forøvrig, uten sammenheng hverken fra eller til, like æ ikke ordet kysse. Æ e så dårlig på kj/ky-lyda. Men klining høres som oftest upassanes ut. Ikke det at æ veldig ofte snakke om hverken det ene eller det andre, men æ kom til å tenke på det i går kveld, eller i går ettermiddag, i går en gang. (det e ingenting som har en sammenheng akkurat nu)

Gunhild starta på en setning på fredag, og avslutta den før noen skjønte nokka (det e sånt æ sett pris på i menneska), om æ va et mer reflektert menneske hadde æ skrevet nokka om kjærlighet og det å elske; æ sett uansett pris på Morten sin tendens til å si «men æ akseptere det ikke» (sir Morten ikkje?). (det høres rart ut å sette pris på nokka, når æ tenke mæ om, dessuten kan det nesten tolkes i retning at æ kalle Morten tendensiøs) Og æ har veldig lyst å bruke «ka hadde du gjort om noen vifta med en penis oppi ansiktet på dæ?» som min framtidige icebreaker, men æ burde nok holde mæ for god for sånt. (dessuten e det et helt anna poeng, som skal dukke opp (som en viftanes penis) i en helt anna sammenheng, bare vent til æ får koherensen min tilbake)

(e det kanskje den tingen færrest folk tror om mæ? At æ egentlig e grenseløst upassanes, og at det faktum at æ har havna i en situasjon kor min upasselighet får svar på tiltale (alt e Gaute sin feil e konklusjonen her) gjør at æ ikke lenger klare å begrense mæ, og dermed e upassanes også i samtale med folk æ virkelig ikke burde være upassanes med (se: Ordkalotten, fredag)? Æ skal slutte, og bli voksen og ansvarlig, og veldig passanes)

by

summer was invented for her to wear that dress.

Det e et udiskutabelt fakta at det e nokka galt med hodet mitt, til tider. Sånn som når æ satt og leste avisa (Nordlys) og kikka på bryllupsbildan1, og plutselig blei overvelda av tanken «Æ vil gifte mæ!» Nei, det vil æ virkelig ikke. Det e nesten tendensa til splitta personlighet til tider, når det plutselig dukke opp sånt (og «tenk for noen fantastiske barn vi hadde fått!»/»for en historie å fortelle de metaforiske barnebarnan vårres»), og æ vet at det ikke stemme. Hjernen min tenke av og til ting æ ikke mene.

Buuut, anyways.

Hyggelig kveld med hyggelige folk, og før det hadde æ det hyggelig med å fikse på bøygen-artikkelen min, samt å skrive slemme ting. (OK, ikke slemt, defensivt. Fordi forsvarsposisjonen bestandig e den beste posisjonen.) (Æ fikk et forslag om å skrive litt mer om en sammenheng, og endte opp med en tankerekke som æ avslutta med «Jeg kunne godt ha skrevet det, om det bare fantes en måte å si dette på som ikke får meg til å høres ut som en rasistisk drittsekk2» Sånt som skjer.)

I tillegg underholdt æ mæsjøl med å gjeninnse at min lille rødhårsfetisj ikke e kjønnsspesifikk. (I keep thinking it is, and then I keep proving myself wrong) Det må være ett eller anna primitivt inni hjernan til enkelte menneska som trigge den der greia for rødhåra folk?

Og ellers blir æ stadig overvelda av behovet for å skrive nokka fantastisk, men æ får det ikke til. Så æ satse på små, absurde teksta, halve fragmenta av ingenting og merkelig episke verk (11 side i moleskinen min) om ting æ aldri innrømme. (gøy å skrive, poengløst å dele) Også begynte æ å vurdere kordan man eventuelt kunne laga en spørreundersøkelse om pornosaken som aldri kommer til å bli en sak, men som hadde vært kjempemorsom om man hadde hatt tid nok til å gjøre det ordentlig. (æ burde nesten skrive opp lista æ har kommet opp med så langt, men suffice to say har æ bestemt mæ for at Jus(s?3) antakeligvis like bdsm og femdom, avhengig av kjønn og sånt. og æ tror æ e med på at mat.nat. like sære asiatiske ting (med tentakla?), men at medisin foretrekk fødselsvideo og sånt nekte æ å tro. Dem hold sæ sikkert til merkelig sterile saker. ba-dum-ching!) Det e seriøst upassanes, men du verden så gøy!4

1fordi æ e blitt så gammel at det hende folk æ kjenne til har gifta sæ.
2«hvilket jeg jo forhåpentligvis ikke er»
3Æ kan ikke skrive ordentlig lenger. I Utropia har æ til og med klart å få på trykk ordet oppservert. Så dum e æ etter fire måneda med sommerferie.
4Kjære framtidige arbeidsgiver, det finnes en kontekst for det avsnittet der, æ sverge, æ har ikke for vane å snakke om porno i hytt og vær.

by

du verden!

Å guri. Æ fikk en mail som begynte med «Da var det endelig bevist – en gang for alle – at ordtaket ”den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves” representerer et stykke sannhet i sin mest ubesudlede form; dette var beint fram fantastiske saker!» hvilket fikk mæ til å svare nokka sånt som

«… *hjerteforma pupilla* ♥_♥
her e ørten skrivefeil æ ikke fikk med mæ før æ sendte teksten»

og så fniste æ inn i IKEAMarimekkohodeputa mi i sånn cirka to minutt, av rein, pur og skjær glede. (Det beste av alt e egentlig det fantastiske semikolonet, allerede i førstesetninga. Æ e så enkel å glede:>)

Sukk sukk sukk :)

OK, den fantastiske artikkelen begynne som sådan: ««Der er lige saa liden Poesi i Ordene, som der er Musik i Melodien.» Slik lød den danske herren Sophus Tromholts ord i 1885, da han omtalte den samiske ”juøiken”. Heldigvis har de fleste etter hvert innsett at han hadde like mye feil i sine antakelser om musikken som han hadde i sin stavemåte av ordet joik.» (resten får dokker lese om dokker kjøpe Bøygen. Eller eventuelt om æ poste det her sånn etterhvert, vi får se)

Min favorittdel, sånn bortsett fra den geniale starten som helhet? «slik lyder herrens ord» Æ e blitt en bibel-allusjonsnerd på mine gamle daga. Det fantes også en referanse til slekt som fulgte slekters gang, men æ huske ikke om den blei tatt bort. Ellers e æ utrolig imponert over at æ klarte å inkludere Sherman Alexie (nesten urfolkslogisk), Ani DiFranco (ikke veldig logisk), «queering» (hii!), samt at æ fikk inkludert linja «[unauthorized duplication (æ skreiv copying)], while sometimes necessary, is never as good as the real thing», som da e «all rights reserved»-versjonen til Righteous Babe Records. Det e for evig og alltid min favoritt, etterfulgt av Matador sin «All rights reserved, all wrongs reversed». Æ syns det e fantastisk med plateselskap som ikke har den standardlinja av «blablabla, egentlig vil vi allerhelst knapt la dæ høre på den her CD-en». I tillegg inkludere hele greia et par personlige fortellinge (æ fikk ikke tatt med historien fra Japan om kvinnen som blei så rørt av Nils-Aslak eller studentan som lurte på om æ joika og, når æ sa nei, lurte på om det va fordi kvinne ikke fikk gjøre sånt, korpå æ måtte svare «Nei, det e bare fordi æ ikke kan synge». Heller ikke fikk æ funnet ut av – og inkludert – den vakre tekstlinja «mun in máhte lavlut, danin mun juoiggan» (æ kan ikke synge, derfor joike æ), æ e ikke sikker på kor den e fra, for alt æ vet e det bare tidenes merkeligste familie-in-joke.) Men sånn reint generelt sett – om man ignorere det faktum at æ, som æ sa i mailen æ sendte skreiv, syns at det «ikke var som å trekke tenner. Det var som å skulle putte dem på plass igjen, uten instrumenter og bedøvelse.» – e æ ganske godt fornøyd, sjøl om det kanskje finnes ting æ ville gjort litt annerledes. (Æ innså at problemet med Adjágas e at sjøl om æ syns dem e forferdelig vakker, så va ikke tekstan demmes nokka særlig å bruke i en sånn sammenheng. I tillegg til at æ har rota bort CD-en og dermed ikke hadde tekstan enkelt tilgjengelig. Men det e småpirk)

Forøvrig har æ bestemt mæ for at æ skal starte et nytt og bedre liv. Det vil si at æ skal tilbringe tid på lesesalen hver dag. Æ tenkte nemlig som så at om æ sitt der lenge nok, så kommer æ på ett eller anna tidspunkt til å kjede mæ så mye at æ begynne å gjøre et ærlig arbeid. Dessuten treng æ å innarbeide den rutinen, for akkurat nu e lesesalsplassen min et nødvendig onde som stort sett bare brukes de tre siste dagan før eksamen skal leveres. Og det funke dårlig. Dessuten tenkte æ som så at om æ faktisk jobbe i et mer eller mindre jevnt tempo, så kan æ få tid til å bake muffins katti som helst. Og i går va det grunn god nok til å skulle bli flinkere. (dessuten hadde bedre disponering av tid betydd større muligheta til å lese ikke-pensum-bøker, hvilket jo også e til glede for guda, og sånt.)

Så for øyeblikket e konklusjonen sukk og smil og sov godt, sånn cirka.