en dans fra ytterkantan inn i sjela

Har dokker hatt den der følelsen, når du trør ut av et rom og plutselig e bevisst verden på en måte du ikke va før du gikk inn der, før du opplevde det du nettopp har opplevd? Når hvert skritt kjennes viktig, vektig, nokka med vekt i, du merke bevegelsan dine på en helt ny måte, du ser på verden og blir helt Obstfelder, her er så underlig men du vet du e på riktig klode likevel?

Æ så Vidas extremas på Vinterlysfestivalen for en uke siden, og æ gikk ut av rommet med den der følelsen, æ brukte dobbelt så lang tid eller gikk dobbelt så fort, æ vet ikke, på turen fra kinoteateret til nærmeste middagssted fordi æ måtte kjenne beinan mine røre sæ, et skritt av gangen, kanskje ikke sakte men sikkert, men presist og oppmerksomt, fordi æ nettopp hadde brukt en time på å se på folk bevege sæ bevisst, koreografert, men likevel fritt, plutselige utbrudd av poesi i bevegelsan, men ikke sånn som det va sist æ va på poesidanseteater,

heller mer som det som sitt igjen fra Alexander den store, da æ så den (om igjen og om igjen), sjøl om det va mindre poesi og mer breakdance, for her tolke dem jo dikt, eller breake dikt, e dikt, om man kan joike et menneske må man vel også kunne breake en strofe?

Vidas extremas, en dans på livets ytterkanter e regissert av Jon Tombre (som e en av kanskje fire norske teaterregissøra æ faktisk huske navnet på, så stort inntrykk gjorde han, tenk), basert på en idé eller en grunntanke fra Nicolai López og Christina Hætta, med teksta av blant anna Sigbjørn Skåden (og tre persona til som æ ikke vet kæm e), og med fem guatemalske breakera og skuespillera, to samiske skuespillera og en samisk rapper, Nils Rune Utsi eller SlinCraze.

Men det e jo knapt nok poenget, eller kanskje det e poenget, æ vet ikke, folkan som e involvert e åpenbart viktig, æ tror det bestandig e en lang rekke tilfeldigheta som gjør at nokka kunstnerisk skjer, og æ tror særlig det e tilfelle i situasjona som det her, alle de her delan av det som handle om kæm folk e, kor dem har møtt hverandre, kordan dem heng sammen, kordan urfolk heng sammen, ka og kæm man e komfortabel med, og kordan man kan få publikum med på det hele.

Og publikum har åpenbart vært med på det, siden dem har fått positive anmeldelsa i Klassekampen(!), Dagbladet(!) og Scenekunst.no(!), (særlig de to første der e vel ikke akkurat kjent for å være superengasjert i samisk scenekunst sånn til vanlig), og det skjønne æ godt.

Fordi det her e settinga mi: æ sitt på første rad, fordi da vi gikk inn i salen sa dem at vi gjerne måtte sitte ganske langt framme og æ gjør som æ får beskjed om, ved siden av en lokalavisreporter fra Rana blad som tydeligvis ikke har tro på allerede eksisterende pressebilda, og derfor tar sine egne, med et enormt speilreflekskamera som sende oransje lys over hele scenen, og som bråke sånn som speilreflekskamera gjør, sånn som e ekstra tydelig når det ikke e lyda ellers, særlig på tidspunktan når det eneste som skjer på scenen e stille bevegelsa, eller breakdance uten lydspor. Men slapp av, noen i salen har tatt med sæ babyen sin! Et voila, lydspor! Æ har aldri møtt en mer snakkesalig baby, og om det va kor som helst ellers ville æ vært så sjarmert at æ døde på mæ. Men babya som ikke e gammel nok til å både fokusere øyan sine og å vite katti dem burde forholde sæ forholdsvis rolig har ingenting på voksenteater å gjøre, sjøl om æ innser at det e fordomsfullt av mæ.

Sånn til vanlig e æ John Cage med det meste, eller æ øve mæ i hvert fall på å være John Cage (altså 4’33», pianostykket kor lyden e det som måtte foregå i salen ellers, for det skjer ingenting med pianoet), men det gjeld som oftest folk som hoste og den uunngåelige duringa av en ivrig vibreranes telefon, ikke folk som bruke halvparten av tida på å fotografere skamløst og den andre halvparten på å slette og velge ut bilda (æ vet ikke kordan John Cage stilte sæ til lysforurensning, men det e nu en bestanddel det også).

Og det va settinga æ så stykket i, med et lyd- og lysspor farga av valg utenfor teaterets muligheta (med mindre det skal være en snakkanes baby med alle plassan, dét hadde vært et imponeranes kunstnerisk valg), og likevel va ikke det poenget, bare e et sidespor, dog et uunngåelig et, folk e så slitsom av og til, men etter forestillinga skreiv æ følgende på facebook (æ lime det inn her like mye fordi æ vil ha det et sted som føles varigere enn facebook):

Det eneste æ ønske mæ e kjekke unge menneska som breakdance på teaterscener. For alltid. Dajan hey, dajan ho, dajan hey, dajan ho – «det var irriterende å ikke skjønne hva de sa, når man ikke så teksten siden vi satt så nært scenen» og æ sa ikke «muhto it don darbboš áddet, galgat dovdat» for det har æ lært og mer samisk vi vil bestandig ha mer samisk eller mer spansk eller mer, og æ har vent mæ til å leke John Cage når det må til, alle delan av lyden i salen e samspill alt må med sånn e livet, men æ kan gjøre unntak for snakkende babya og fotograferende lokalavisreportere (det finnes offisielle PRESSEBILDA av en grunn, for at det enorme kameraet ditt og det stygge oransje lyset hver gang du skal ta bilde ikke ødelegg opplevelsen for andre, for helvete), men det handle ikke om å forstå, det handle om å oppleve, du må bare se på, bare se ka det blir og det blei så mye, dajan hey dajan ho dajan hey dajan ahte it don jáhke mun dovddan Sigbjørna sáni vaikko goas ja gos de bohtet? Dieđusge dovden, og det va SlinCraze som sa det og æ tenkte på Jon Tombre og æ tenkte på Alexander den store og kjekke unge menn på scenen som breakdance og så mye død og vold det finnes i verden, dadjen hey dadjen ho og i det scenen gikk i svart va det nokka i mæ som brast, birgejin birgejin birget, æ va der vi va der vi ser hverandre og æ sier hey og sier ho og sier hei, takk, giitu, okti vel, eambo, giitu, æ vet du ikke va der men setet ved siden av mæ va ledig og æ hadde sagt hei om du kom.

og æ vet ikke kæm det va æ skulle ønske æ hadde ved siden av mæ (noen som e høy/svær nok til å blokkere en utsendt lokalavisreporter?), men æ gikk ut derfra med sånt et ønske om fellesskap i etterkant, sjøl om æ droppa den gratis treretters middagen æ kunne fått og rukket om æ gikk litt fort, fordi tanken på å skulle smalltalke om nokka som helst va utenkelig og æ ville bare bo litt mer inne i Vidas extremas, æ ville være bevisst ka som skjer med bevegelsa, sjøl om det gikk over, det gjør bestandig det, også de der øyeblikkan med vekt i forsvinn etterhvert ut i intet, og du sitt igjen med bare en følelse av kordan det va mens dem va der,

og selvfølgelig va breakeran favorittan mine, æ har en forkjærlighet for dans i alle forma og fasonga, men særlig den som e uforståelig kul, på Riddu Riđđu for cirka tusen år siden, tror æ det va, refererte æ til det å se på Nicolai López breakdance som å se på vann bevege sæ (postscript: det va tydeligvis etter å ha sett Alexander den store, så så god e hukommelsen min), det va nokka sømløst i det, en bevegelighet æ i bunn og grunn ikke kan begripe men elske å beundre – og det samme va tilfellet med danseran her, æ ville ha mer breaking hele tida, dem kunne ha gjort bare det, bare breaka med diktan projisert på veggen bak sæsjøl i en hel time og æ ville sannsynligvis fortsatt ikke vært fornøyd, æ vil bestandig ha mer. Men æ så på dem, og det va til å gråte av, diktan handle om alt som e jævlig, på mange måta, sytten dikt om forsvinning sier dem, og vi tell ned, underveis, det e en videoprojekson på scenen som tell ned diktan og som oversett dela av det når det e på et språk folk kanskje ikke kan (som spansk, og samisk), og det fungerte skikkelig bra, bortsett fra at scenografien va bygd opp sånn at når man satt på første rad va øverste rad av sceneromsbygginga akkurat høyt nok oppe til at den dekka til dela av teksten. Men æ har da lært å sette pris også på kunst på språk æ ikke kan, så det va i og for sæ helt greit.

Og uansett va det ikke så farlig å bestandig skulle skjønne alt som kom ut av munnen til skuespilleran og breakeran, når æ like gjerne kunne se på munnen som sa ordan, det va ikke så avanserte kostyma på alle, de tre breakeran va kledd i svarte bukser og hvite skjorter, med rød leppestift og neglelakk, ting som gjør menn ekstra synlig, til og med når dem dele scene med en mann som e malt helt blå, som en slags Nightcrawler i X-Men, og det va fascineranes!, og den blåmalte mannen sammen med kvinnen i den blå kjolen, og påkledninga og sminken satte stemninga på en veldig effektiv måte, man treng liksom ikke forvente Ibsenrealisme og standard teatralitet når det første man blir møtt med e en blåmalt mann, koffor ikke bare bryte med sånt først som sist.

Æ vet ikke helt ka de to samiske skuespilleran gjorde der, æ skulle til å beskrive demmes rolle, men æ vet ikke helt ka den va, for æ tvile på at det va å trekke opp gjennomsnittsalderen (som va min første tanke nu), Mary Sarre va en slags moder/Maria-figur, som glei sakte gjennom rommet og sa dypsindige ting, mens Iŋgor Ántte Áilu Gaup hadde horn og vandra mer enn han glei. Det va uansett Nils Rune Utsi (aka SlinCraze) som imponerte mest og fikk mæ til å gråte litt, og han satt nu stort sett bare på et sted hele forestillinga.

Æ så en dokumentar om han på filmfestivalen, Arctic Superstar, og den va fin, så æ hadde et positivt inntrykk av fyren, og æ vet jo at han e flink, sjøl om æ ikke har hørt så mye på samiskspråklig rap, men det e åpenbart, og det blei enda mer åpenbart når han satt på scenen, for der breakeran har en imponeranes kontroll på det kroppslige har han samme imponeranes kontroll på stemmen, og det e en fryd å høre på uansett ka han sier. Så å få han på en scene, å få skrella bort de verste hiphop-taktan (som e nødvendig staffasje, åpenbart, i sin setting, men likevel staffasje), å bli presentert for bare han, og særlig i de siste diktet, det kor han sier «dajan hey, dajan ho» og min første tanke va «Sigbjørn!» fordi det tydeligvis e sånn æ gjenkjenne den samiske samtidslitteraturen, og kombinasjonen av det diktet, de frasan (det høres ikke imponeranes ut, æ vet det, dajan hey, dajan ho, men når nokka bæres fram med tyngde kan alt bli tungt), måten dem blei sagt på, alt som kom før, alt det bygde sæ opp til, før æ visste ordet av det gråt æ, og så lo æ litt av mæsjøl fordi æ skjønte at det kanskje ikke va noen andre som kom til å forstå akkurat koffor æ gråt – det handle om folkemord og forsvinning og jævelskap, og det e ganske jævlig, men ikke på gråtemåten – men det va vakkert, og da det va slutt slutta vi knapt å klappe. Vi va ikke så mange i salen, dessverre, men vi klappa for minst det dobbelte, og æ tror hjertet mitt hadde vokst så det kunne fylt opp en hel seterad aleina,

og det finnes så mye å utsette på så mange forskjellige ting her i verden, folk som i større eller mindre grad ikke tenke over kordan demmes teateropplevelse påvirke andres teateropplevelse, men det finnes nesten ingenting å utsette på det som skjedde på scenen, til og med det som kanskje føltes som tomrom va OK, det treng ikke å være fullkomment, det e ofte bedre når det ikke e det, og æ e så glad for at æ fikk se det, at æ fikk oppleve den sammensmeltinga av en hel haug med folk æ like og beundre, at æ kan vite ka dem har laga sammen, og å vite at de her folkan finnes i verden, å vite at setet ved siden av mæ va tomt og kor mange menneska æ kunne tenke mæ å ha hatt ved siden av mæ der, æ kunne sagt hey eller hei til alle sammen, æ kunne sagt hey og æ kunne lagt til at æ e glad du finnes i verden, du og æ og Vidas extremas, æ e glad vi finnes, alle sammen.

å være tilstede, å oppleve bevegelser

En av fordelan med å ha blitt mer vant til å se dans (i en veldig gradvis tilvenning, fordi det e begrensa med danseforestillingeni min verden) e at æ i større grad ramle inn i dansen like ofte som æ ramle ut av den. Å lære sæ finkultur e å lære sæ å la den flyte forbi når det går sånn, uten skam. Noen ganga med sorg, fordi du ramle inn igjen og oppdage at du gikk glipp av nokka du ville se, men alt flyt, som han sa den gamle grekeren, og du lar dæ flyte med.

Til og med i en forestilling kor æ tilbrakte størstedelen av de femti minuttan med action på scenen stirranes med åpen munn, og noen ganga henrykte gisp. Som va æ en femåring på sirkus med syklanes klovna og akrobata i prinsessekjole. Æ va ikke det, æ va en henrykt toogtredveåring på Leahkit, danseforestillinga som e et samarbeid mellom Hallgrim Hansegård fra Frikar og Torgeir Vassvik (fra sæsjøl).

Men ja, æ satt der, i femti minutt cirka, og kjente kordan hjertet mitt banka hardere og hardere, pulsen spredde sæ utover i kroppen, og de eneste gangan æ ramla ut va når æ forsøkte å komponere en setning til det uunngåelige blogginnlegget. Æ har glemt alle nu, men pulsen sitt i, æ gikk ut fra salen og kjente mæsjøl i hvert skritt, skjelven av lykke, med et ønske om å se det igjen, se det på nytt. Flere nyansa, mer detalja, mer samspill, e det forskjell fra dag til dag, kæm vet, endre det sæ underveis – æ vil være forberedt på de plutselige bevegelsan som av og til kom, dunket i den ene, hoppet i det andre, æ vil se og se og se. Og lytte.

For dem som ikke har fått det med sæ (sjøl om æ antar at Venn-diagrammet over folk som følg med på Beaivváš sine forestillinge og folk som les bloggen min e en sirkel) e Leahkit en undersøkelse av møtet mellom tradisjonell norsk folkedans og joik (samisk, åpenbart), men som Hansegård forklarte i etterkant (eller som æ forstår forklaringa hannes) va det ikke et bevisst «hei, la oss prøve et kulturelt møte på tvers av tradisjona» men hannes ønske om å undersøke de transelignanes tendensan i hallingdans (som æ ikke har et begrepsapparat for, ufornorska som æ e), som det finnes historisk grunnlag for (men dem blei fornorska, sa han, på 1800-tallet, gjort til scenekunst, ikke suggesjonsgrunnlag), og når han ville ha musikk som kunne passe til, så tenkte han på musikken Vassvik lage, fordi den gjør nokka lignanes. Med andre ord, et organisk norsk-samisk samarbeid.

Det e vanskelig for mæ å skrive nokka fornuftig om en danseforestilling, fordi språket mitt ikke fungere på den måten æ vil, æ sitt her foran datamaskinen og veive med fingran i et feila forsøk på å forklare, men æ kommer aldri lenger enn til å snakke rundt det, synes æ, kordan grip man fatt i folk som har så kontrollerte bevegelsa.

Fra første øyeblikk, når Hansegård kommer på scenen – ikledd nokka som ser ut som svart skinn, et slags motorsykkelantrekk, men mindre polstra, mindre stivt (sikkert praktisk for en danser) – sett æ mæ fast i måten han røre på sæ, på samme måte som æ stadig gjør med scenekunst, særlig dans, men av og til teater, æ blir så imponert over folk som klare å bevege sæ så konstant med vilje, så bevisst. Han tenne et bål og æ nistirre på hendern hannes, det ser så vilkårlig ut, men føles intendert. Det e ikke musikk, bare lyden av bålet som knitre, og etterhvert av bevegelsan hannes – og æ kommer på, igjen, kor ukomfortabel og samtidig tiltrekkanes æ synes den lyden e, det e bare mennesket på scenen som lage lyd, og den e kanskje musikalsk (av og til i hvert fall), men den e en bivirkning av det som e poenget (kanskje?) for en danser: bevegelsen.

Han hold på en stund, og æ stirre, med halvåpen munn (dokker får unnskylde min historiske presens, det her e visst det nærmeste æ kommer sport), æ e helt med på alt, æ kunne sannsynligvis brukt femti minutt på å se på Hansegård interagere med et bål, uten anna lydspor (sjøl om det hadde vært litt upraktisk også, siden mannen ved siden av mæ insisterte på å ta med sæ en pose M på danseforestilling – det e sannsynligvis sånt som skjer når kulturhussalen til vanlig e kinosal (merk: æ va ikke på forestillinga sammen med mannen ved siden av mæ, det slo mæ at det kunne høres sånn ut. æ ville ikke dratt på en danseforestilling sammen med noen som tar med sæ godteri (med mindre det va kamferdrops, og så gammel e æ ikke (enda))), men etterhvert kom Vassvik også på scenen. Og dem varierte mellom å være i hver sin ende, hver sin sfære, og å være sammen, sjøl om Hansegård hele tida forholdt sæ til musikken, på tidvis utrolig imponeranes måta.

Mesteparten av mine danseforestillingsopplevelsa så langt har vært samisk, æ kan på ståanes fot komme på en håndfull forestillinge æ har sett, og majoriteten av dem e laga av enten Elle Sofe Henriksen eller Simone Rundberg Grøtte. Så det va åpenbart det samiske elementet som trakk mæ til den her forestillinga også, som del av den samiske (kulturopplevelses)smerten: om det skjer, så får vi det med oss/e det samisk, e vi der. Det va kanskje også derfor æ halvveis inni der tenkte «æ vil ha mer kolonialiseringshistorie», fordi æ trodde det kom nokka, og man kunne tolke det på den måten, men det va nok mest å lese mer inn i det enn det som va intendert. Dessuten vil æ jo ikke ha kolonialiseringa inn i alt, ikke egentlig, men det va den runebommelignanes tromma sin skyld, det og en plutselig bråhet i bevegelsa, i samspillet. Det kunne vært der.

Men det va forsåvidt ikke poenget, mer en bivirkning av all den samiske dansen så langt i livet mitt, mer en bivirkning av at æ les samepolitikk inn i alt. Uansett va æ oppslukt, æ holdt en hånd nærmest over hjertet nesten hele forestillinga, det dunka sånn, det va der, æ ville nærmere, æ tror i grunnen ikke æ hadde vært fornøyd med mindre æ kunne sitte på scenekanten og se på, samtidig som æ ville sitte lenger unna, æ ville ha et overblikk, æ satt på fjerde rad og det va for nært og det va for langt, og det va akkurat nok, egentlig, men æ tror kanskje ikke man noensinne kan komme nært nok scenetilstedeværelsen til Hansegård, kordan får en kropp til det der? Kordan kan et menneske gjøre sånt? Så mye fantastisk folk får til med sæ sjøl. (Han kunne i etterkant fortelle at han trene fem tima dagen, så det e forsåvidt ikke overraskanes.) Det slo mæ også at det va første gangen æ har sett en forestilling med en mannlig danser i hovedrollen, og det va nesten overraskanes, mest fordi æ etterhvert blei så skuffa over alt æ kan ha gått glipp av i verden. Mannlige dansera, altså, mer sånt.

Hansegård og Vassvik hadde en kort oppsummering i etterkant av forestillinga, for dem som ville høre litt mer, og æ e så glad for at æ gjorde det, sjøl om æ himla med øyan til mannen som mente at stev og joik kom fra samme historiske bakgrunn («sånn for lenge, lenge siden») (det kan jo godt hende, men æ blir automatisk skeptisk til «en gang var vi alle en»-tenkning, æ kan ikke nokka for det), og så himla æ litt med øyan av dama som mente at ho ante spor av strupesang i vokalen til Vassvik (bortsett fra at ho sa «sånn sibirsk sang», så æ synes det unnskylde himlinga mi) helt til han sa at det hadde ho helt rett i. Da lo æ litt av mæsjøl, men æ synes fortsatt æ har mitt på det tørre, fordi joik romme mye større nyansa enn de fleste tenke sæ, det va ikke som om det strupesangaktige brøyt med vokalen ellers.

Sidespor: det va en liten del av mæ som skulle ønske dem også hadde inkorporert beatboxing, rett og slett bare fordi det va dela av bevegelsan til Hansegård som minte mæ om breakdance (men som for alt æ vet godt kan være klassisk halling), og fordi det hadde vært et skritt nærmere å fylle ut lista over ting æ like å se på. Men nu e det jo ikke så mange som lage kunstuttrykk ens ærend for å glede mæ (sørgelig nok), så æ får satse på at det kommer seinere.

Etter en stund, kanskje halvveis ut i forestillinga (æ mista alt grep om tid og rom, i motsetning til dama som va sammen med mannen med sjokoladeposen, ho sjekka mobilen sin med jevne mellomrom og ga mæ stadig lyst til å kjølhale ho, eller i det minste be ho om å skru ned lysstyrken på skjermen, siden ho lyste opp hele salen), og æ huske ikke lenger ka som kom før, eller etter, men Hansegård sto midt på scenen, fortsatt ikledd kostymet, og æ vet ikke ka Vassvik gjorde, æ vet ingenting, fordi æ nevnte scenetilstedeværelsen, sant? Og han sto der, og så ut i mørket i salen, og æ vet at han ikke så nokka som helst (fordi dama med mobilen ikke hadde den framme akkurat da), men det føltes som om han så rett på mæ, sjøl om sannsynligheta e stor for at minst 70% av publikummeran tilstede ville sagt det samme, og det finnes ikke ord i verden som ikke får det her til å høres banalt og kjempepinlig ut, men så dro han av sæ jakka han hadde dansa i til da, også døde æ på mæ. Gurimalla for en kjekk mann.

OK, men poenget va at sjøl om akkurat det øyeblikket føltes som en frydefullt bisarr del av Magic Mike eller nokka (om Magic Mike va en kunstfilm som varte i syv tima … æ hadde sikkert sett den; æ tok mæ i å tenke at det hadde vært utrolig fornøyelig om det va litt sånn «overraskelse, ikke bare skal æ «utforske ei reise gjennom ulike måtar å vera til stades på», æ skal også gi dokker tidenes mest langsomme striptease!») (der har dokker en av grunnan til koffor æ aldri kommer til å bli en ordentlig scenekunstanmelder), så blei forestillinga enda bedre etter at han va halvnaken.

Fordi! Fordi det gjorde alle de små, intensjonelle bevegelsan mer synlig, det gjorde arbeidet han foretok sæ – og det e et utrolig imponeranes stykke arbeid! – lettere å følge med på (og nu veive æ med fingran i et forsøk på å finne språk for å beskrive detaljan, æ kunne sannsynligvis dirigert et symfoniorkester med det her); æ e ikke en fan av vilkårlig avkleddhet på scenen, uansett kjønn, men det e OK så lenge det føles forklart, grunngitt, og en av de første tankan æ hadde da han kom på scenen va at sjøl om æ forsto antrekket som sådan (æ likte kostyman), så virka det upraktisk i lengden – det e en av de der store navnan i teater eller litteratur eller nokka som sa det der med at du ikke skal introdusere en pistol i første akt med mindre den brukes i tredje, og det e kanskje det samme her: du introdusere ikke et klesplagg med veldig synlig glidelås på scenen med mindre den skal glides ned etterhvert.

Det kan hende æ må jobbe litt med formuleringa før æ når samme nivå som den personen æ ikke gidd å google (Tsjekhov? Homer? Ibsen? Noen va det, og det va sikkert en mann), men dokker vet nu. Kostymedesign e en av de her tingan æ sjelden tenke på, med mindre det e usedvanlig vellykka eller mislykka. Det samme gjeld lyssetting (og æ holdt på å si scenografi, men nei, scenografi e en av favorittingan mine med scenekunst, scenografi e tidvis viktigere enn alt anna på scenen, inkludert skuespillera), men også den va imponeranes bra. Sånn at æ la merke til det, tenkte «oi, det va et bra grep», lot mæ glede av at den gjorde like mye bra for scenen som en scenografi ville gjort i en mer utspjåka forestilling. (utspjåka med positivt fortegn, sjøl om det kanskje ikke går an, æ like forestillinge som spjåke, men æ like også dem som begrense sæ, e minimalistisk. det finnes ikke så mye æ ikke like om æ i utgangspunktet like det æ ser.)

Og så va det over, men det siste som skjedde va ulvejoiken og dansen og æ tror at om man hadde hata alt fram til da (uten at æ skjønne kordan det går an, men det e kanskje ikke alle som e like entusiastisk for undersøkelsa av folkedans, kæm vet med folk) så ville forestillinga vært verdt pengan bare for den delen, bare for de siste fem-seks-ti (æ va utfor tid og rom, for alt æ vet varte det i en halvtime) minuttan, for et klimaks! For en avrunding. Æ skjønte at det va over, men æ fikk mæ ikke til å begynne å klappe, æ satt bare der, med åpen munn og dunkanes hjerte og tenkte at det e bra fint når man miste å være så heldig å få to så bra kulturopplevelsa på fem daga, at det e et privilegium å kunne leve i verden når den innehold finkultur av den der sorten, tenk at det går an, for en flaks, for en lykke! Og så konkluderte æ med at æ bare blir mer og mer pompøs med alderen, så det kan jo bli interessant etterhvert.

(og etterpå snakka Hansegård Valdresdialekt (det vet æ bare fordi han sa han va derfra, æ høre ikke forskjell på folk), og så satt æ der med hjerteforma pupilla og tenkte ingenting, bare sukka henført, gurimalla for en kjekk mann.)

Når biografier blir biografsing og elendig teater.

Æ va på teater i går kveld. Æ va forsåvidt på teater i forigårs også, men da så æ ikke teater som ga mæ lyst til å dunke hodet i veggen, så det e ikke så interessant i det her tilfellet. For det æ så i går va Áillohaš – Auringon poika/Beaivvi bárdni/Son of the sun. Som vanlig med samisk teater, i hvert fall det æ får sett på norsk side av Sápmi, va det en Beaivváš-produksjon, den her gangen i samarbeid med det finske nasjonalteateret og den finske teatergruppa Ruska ensemble.

På nordsamisk betyr ruska søppel/rusk/avfall, og det va sørgelig passanes for stykket, uten at æ antar det va meninga som sådan da samarbeidet starta. Det e finske Ari-Pekka Lahti som har skrevet manuset og sammen med Hanna Brotherus har han regissert. Brotherus har også koreografert. Det første som skjedde, da vi hadde plukka med oss programmet og satt og venta på å slippe inn i salen, va at faren min bladde sæ gjennom programmet, stoppa opp ved et sitat som e signert Valkeapää og sa «men det der har jo æ skrevet om han, han sa det ikke sjøl.» Vi lo litt og vurderte korvidt det va et godt tegn for stykket vi skulle se. Spoiler: vi burde tatt hintet og spart oss sjøl for lidelsen.

Noen hadde sagt, til en av dem æ så stykket sammen med, «dem ruller nokka jævlig på gulvet», og om du tenke at det e en veldig rar ting å ende opp med å si om et teaterstykke (samtidsdans: OK; teater: … huh?), så e det jo det, men det e også sant. Dem rulla masse rundt på gulvet, og hoppa og spratt.

Et av stykkan æ så i forigårs, som æ skal skrive mer om, men ikke her og nu, va Mannen som stoppa hurtigruta, danseforestillinga til Simone Grøtte. Det va samtidsdans, så der e bevegelsan forventa, men i det stykket her virka dem vilkårlig. Æ skjønne ikke ka koreografen ville få fram. Bortsett fra i tilfellan kor Jarkko Lahti (som spilte Valkeapää gjennom hele stykket, sammen med tre andre skuespillera som spilte litt forskjellige karaktera alt ettersom) kræsja inn i vegga, for det e nu minste motstands vei for å vise motstand. La noen kræsje i barriera for å vise barrieran dem møte.

Koreografien va på trynet, og det samme gjaldt lydnivået. Æ endte opp med å lure på om finsk teater kanskje bruke mer tid på å være høylytt enn det æ e vant til fra norsk teater, for det va mye stemmebruk, og et aggresjonsnivå æ ikke e vant til. I så stor grad at æ nærmest blei sliten i øran, både av lyden og forsøket på å følge mæ. Æ har ingenting til overs for å høre på folk som rope, uavhengig av grunn, og på en teaterscene forvente æ at ropinga skal ha et formål. Formålet her virka ikke å være anna enn atter en måte å si «ingen forstår mæ».

Stykket foregår på finsk og samisk, og det e nu helt greit, det va teksta til finsk/samisk og engelsk. Når dem snakka samisk gikk det jo stort sett greit, da skjønte æ ka dem sa, men æ ga ganske raskt opp å lese den samiske tekstinga når dem snakka finsk, for den skjønte æ ikke. Ordforrådet mitt va rett og slett ikke stort nok til å få det med mæ, og når en del av setningsstillingan virka å være mer typisk for finsk side av Sápmi (forståelig det også) blei det forvirranes, så æ satsa på å lese engelsk. Det va ikke så mye lettere, for den engelske tekstinga fjerna ting, kutta bort setninge og viktige ord. Og så blei æ helt utrolig distrahert av at dem hadde insistert på å oversette duottar/vidde/tunturi (med forbehold om finsk feilstaving), til fell, ikke tundra. Fells e visst et viddelignende område, men æ har aldri hørt det før, og æ har vært borti en del samisk-engelsk litteratur, så æ tror æ har mitt på det tørre når æ sier at den vanligste oversettelsen av vidde e tundra. I den grad at det virke rart å oversette det til nokka anna. Så klart kan man prøve å fremmedgjøre teksten, la folk møte den på nye måta, alt sånt, men når æ les «lake, fell, sun» og lure på koffor dem plutselig har et verb midt inni der fungere det mot sin hensikt.

Og æ klaga over språkskiftan til en språkforsker, sa æ synes dem va for arbitrær, og han svarte «men det e jo sånn i virkeligheta.» Og det har han jo rett i, språkskifta i verden, for dem av oss som kan mer enn et språk, går tidvis uten mål og mening (dokker skulle hørt mæ og Helge, vi bytte etter eget forgodtbefinnende når vi snakke sammen), men i et teaterstykke kreve æ sannsynliggjøring av byttet, æ vil skjønne ka det va i situasjonen som gjorde språkbyttet logisk, og det fikk æ ikke fatt på en eneste gang.

Hovedgrunnen til at æ fokusere på det som kanskje kan virke som ganske pirkate detalja, språk og bevegelsa burde være et omriss av stykket, ikke det du sitt igjen med, e fordi æ litt ikke vil tenke på stykket som helhet. Æ blir fornærma. Æ mene, Nils-Aslak va en venn av familien, æ har vært på reise med han, æ har kjent han hele livet mitt, og det inntrykket æ satt igjen med harmonere på ingen måte med mennesket æ kjente. Det va ikke uventa, som sådan, æ har et snevert bilde av mannen, han va ikke bare det æ så, det skjønne nu æ også, men det va knapt ett øyeblikk der kor æ tenkte «det her e mennesket sånn som æ huske han.» Det skjedde én gang, i løpet av to tima, en eneste gang sneia dem såvidt borti nokka som virka riktig, men det gikk over, det endte opp i mer ståk og spetakkel, mer rulling på gulvet og flere ufine insinuasjona om resten av familien hannes.

Egentlig føles det feil å kaste bort tid på å skrive om det her, æ va grinate i går fordi æ kasta bort to tima av livet mitt på et stykke som endelig viste mæ ka som e slitsomt med folk som ikke skjønne «show, don’t tell.» Æ håpe bestandig på at enhver ny teateropplevelse skal være den som endre livet mitt, fordi teater e nokka av det mest fantastiske som finnes, men æ satt i salen og funderte i fullt alvor på om æ skulle begynne å trekke ut ett og ett hårstrå fra hodet, fordi det hadde vært et fysisk bevis på at tida gikk, at vi måtte være stadig nærmere slutten. Æ e vant til å tenke ganske mye, og ganske mye absurd, underveis i konserta med lite vokal, men når det skjer på en teaterscene, med replikka nok til at man måtte tenke sånt såpass høyt for sæsjøl at man overdøva dem, så e det et dårlig tegn.

I etterkant av stykket, da noen spurte mæ ka æ synes og æ sa «det va en lidelse fra ende til anna» («… jaja, du e i det minste ærlig»), sa vedkommende at dem også hadde sett Mannen som stoppa hurtigruta, som jo e et stykke som handle om Johan Kaaven, og dem mente at det her stykket, i motsetning til Mannen … faktisk sa nokka om livet til Valkeapää, om Kaaven va det lite direkte handling, som sådan, det skulle godt gjøres om du skal se det stykket og klare å konstruere en biografi over livet hannes, og det kan du kanskje gjøre om Valkeapää (sjøl om du muligens også hadde skrevet inn noen gravide damer og andre ting som får folk til å si «hæ?»), men æ tror inntrykket man får i Mannen … i mye større grad stemme med kordan Kaaven kanskje va, både positivt og negativt, i motsetning til inntrykket du sitt igjen med i Áillohaš ….

Og det e nok konklusjonen: æ synes synd på de menneskan som eventuelt ende opp med å bli introdusert for Nils-Aslak Valkeapää gjennom det her teaterstykket, at dem skal sitte igjen og tro at han bare va et menneske som hylte, som bråka, kasta sæ mot vegga metaforisk og fysisk. Han fortjene en bedre historieforteller enn det Ari-Pekka Lahti e, han fortjene en bedre introduksjon enn den Beaivváš gir oss, og alle vi som har vært, e og kommer til å bli publikummera, fortjene mer enn det vi fikk.

Noen burde skamme sæ, og æ tror ikke det e æ som skal skamme mæ over å ha betalt penga for å se et makkverk, når det faktisk finnes folk som har hatt ansvar for å lage makkverket. Æ hold en knapp på at det e teateret som har fått ansvar for det ene teaterstykket Valkeapää sjøl skreiv, dem kunne holdt sæ for god til å skitne til det med nokka sånt her.

For om det samiske nasjonalteateret (på norsk side) faktisk synes det her e nokka å vise fram, så kan dem jammen mæ få det der teaterbygget sitt og holde sæ der, for stykket va helt på vidda og det e jo Kautokeino også, geografisk. Og videre samarbeid med Ruska kan dem først som sist kaste dit det høre hjemme: i søpla.

Kontekst e for feiginga og æ skal være mindre feig.

Æ tenkte på intertekstualitet? Eller på kjærleik? Og kanskje æ ikke huske forskjellen, når alt kommer til alt? Fordi alt heng sammen her i verden, det ene med det andre; å høre folk diskutere et Brennpunkt-program om nokka samisk heng sammen med «Arktisk hysteri», særlig når Per Henrik sir at grunnen til at dem/dokker/de andre ikke forstår e fordi dem aldri e blitt forska på som ape. Og æ tenke «om att og om att» og går i sirkelbevegelsa rundt mæsjøl, også det her e en nordområdebevegelse, også æ e nordområdebevega. Og e det sant at saman e dem det e blitt forska mest på opp gjennom åran? Det e ikke godt å si – det e sikkert mulig å si, men ka vet vel æ? – men skjelettan vårres får dem aldri! Eller, nei, vent, jo, ja. Faen. Men sjela vårres får dem aldri? («I spend 57 minutes of every hour being a part of your white world.»)

Og æ tenkte på «Arktisk hysteri» og smilte av mæsjøl, for det va det æ tenkte om «Arktisk hysteri» da æ så det, «det her e nokka æ kommer til å vende tilbake til» og så gjør æ det, men i stedet for å tenke på teksten – æ glemte navnan på forskeran, menneskan – tenke æ på den ene sangen «om att og om att» og rundt og rundt og alt på tre språk og æ kan ikke finsk – det e litt trist, om enn veldig mye mindre sårt enn at æ ikke kan skrive ordentlig samisk – men æ føle at æ kjenne det igjen.

Og æ tenke på ei historie om tåke. Detta e ei historie om tåke, tenke æ, fordi det e sånn diktet til Sigbjørn begynne, æ skriv for å fortelle at også andre e berøva, og det e en nydelig tekstbit, det e et nydelig dikt, sjøl om æ har hørt det hundre ganga – kunne sikkert hørt det hundre til og fortsatt vært fornøyd.

Æ tenke på «tighte folkedrakte/av hud» æ tenke på å slite sålan mellom salan/dette e altså ting som dem e, og å skrive dialektnært, å snakke dialektnært, og æ tenke at æ vil døpe om NaNoen min fra i fjor «Velkommen til Kautokeino suburbia». Og man kan ikke egentlig bruke ordet dette på dialekt, æ kan ikke det, dette e altså ting, som dem e, dette: æ e altså som æ e. Dette og ennå. Det blir enda uansett, det blir bestandig enda, det e enklere, det føles rettere, sjøl når det skal være ennå, og det e jo litt trist, e det ikke? At man skriv feil fordi man skriv dialekt? Men sånn e det.

Og dem tok skjelettan vårres – vårres liksom, ka har æ med Neiden å gjøre? ka har æ med hundre år gamle skjelett å gjøre? Ka har æ å gjøre med retten til land og vann og et liv uten nordmenn? – og vi kontre, visstnok, kanskje, med kultur? Med finkultur, med teater og språk og litteratur, med bøker ingen les og teaterstykka ingen forstår, med å si at vi blir forska på, som ape, at vi blir møtt med forståelse så grenseløst forståelsesfri at det nærmest e litt fint – tenk at du ikke engang skjønne kor mye du ikke vet! At du ikke forstår kordan du høres ut.

Og alt handle om intertekstualitet, og en tekst æ leste en gang, at æ tenkte på Barthes men ikke lenger kunne forklare kordan han tenkte, are your words in my mouth when I read them in your language, kunne æ tenkt, kunne æ lurt på? Æ kunne spurt, e ordan mine i munnen på dæ når du les mæ? Får æ plassere mine ord i din munn, æ vet ikke ka anna æ har å by på, æ vet ikke kæm æ e, men æ kan skrive dæ sekshundreognittini ord om ting ingen forstår, som ikke heng sammen, intertekstualitet og identitet, og en dag skal æ være lei av å snakke om mæsjøl og ka vi e, men så lenge det e så mange som ikke forstår fortsett æ.

Ikke fordi æ vil gjøre mæ forstått, æ vil gjøre dem forvirra. Ingen kan beskylde mæ for å ha noble mål, det skal æ ha.

teater og hysteri i arktis

I går så æ «Arktisk hysteri» på HT, med Sara Margrethe Oskal, Kristin Solberg og Anitta Suikkari. Æ vet ikke helt koffor æ trodde stykket va på samisk – sånn bortsett fra at det ikke hadde vært så unaturlig – men det va mest på norsk, med innslag av flerspråklig kakofoni. Æ likte det, sjøl om det prøvde å bite over for mye. Man kunne kanskje sagt at det va mangefasettert, men æ syns det implisere en grad av vellykket mangefasettering dem ikke nødvendigvis fikk til.

Det va likevel en tilfredsstillanes teateropplevelse, og – for å fortsette matmetaforan – det ga mer tyggemotstand enn «Min duoddarat III.» Æ likte at programmet inneholdt en litteraturliste, og inkluderinga av tekstan i stykket. (og æ blei distrahert underveis av en tanke om at man, som en viss form for kulturinteressert same, har en følelse av at man burde ha lest og ha oversikt over all den historiske litteraturen som fins om oss – og at det e en ganske rar idé, for æ kan ikke helt tenke mæ at nordmenn har samme tanken?)

Stykket va ganske oppdelt, og det va ikke så enkelt å se kor det kom til å ende – hvilket jo i og for sæ e positivt, men likevel va litt vanskelig å forholde sæ til – og i noen segmenta ramla æ ut etterhvert, fordi æ syns dem blei litt for lang, men det va mye i det som sitt igjen, som æ tror kommer til å vende tilbake ved seinere anledninge. At æ kan se andre ting, lese en bok, høre et stykke musikk, og trekke linja tilbake til det æ så i «Arktisk hysteri» – det blir del av en kumulativ kulturopplevelse, sjøl om det kanskje ikke va fullkomment i sæ sjøl.

Og æ vet ikke om det e æ som e blitt for pretensiøs for mitt eget beste (om æ nu ikke har vært det hele veien), men det føles mer givanes – og kanskje tilfredsstillanes, i lengden? – enn å se et stykke som e en pakkeopplevelse du ikke tenke på etter at du har pakka det bort.

Dessuten kjente æ igjen en tekst av Rawdna Carita Eira, den om slaktinga, æ e ganske sikker på at den – eller i det minste en versjon av den – va på trykk i Kuiper for noen år siden. Så den kumulative kulturopplevelsen starta allerede mens stykket va underveis, og det e sånn æ like det. (æ vil si nokka om de tre skuespilleran, men æ får ikke til å formulere nokka om det – æ kommer ikke lenger enn til at æ like dem, alle tre, både sammen og hver for sæ, og æ kan ikke egentlig tenke mæ en anna kombinasjon av skuespillera, så. Ja. Det e der æ ende opp.)

I andre samenyheter: æ har for første gang på lenge brukt penga på musikk på iTunes, fordi æ ga etter og innså at æ ville ha Rolffa på iPoden min. Ulempen e jo at æ e ute av stand til å ikke nynne på «Gulatgo mu?» særlig «hallo hallo»-delen. Særlig om æ faktisk skal si hallo. Akk ja.

Æ e plutselig ute av stand til å skrive om ting som ikke e teater?

Æ vet ikke helt ka slags forventninge æ har til «En folkefiende», dem variere mellom «det blir neppe nokka særlig» og «… æ tror det her kan bli gøy.» Det e vanskelig det der, men samtidig e det litt fascineranes, nu har æ observert skuespilleran i ikke-skuespillanes situasjona en god stund1, så det blir interessant å se dem i rollan, å se om det endre min oppfatning av dem og av stykket. Æ vurdere å lese stykket på forhånd, det har æ ikke prøvd før, så det virke som nokka æ har lyst å prøve mæ på.2 Ida sir at ho syns det gir ho nokka mer, men æ vet ikke om det kommer til å fungere for mæ, det kan hende æ bare heng mæ opp i alt dem har gjort annerledes – og ut fra det æ har forstått så e det ganske mye som e annerledes. Eller kanskje æ blir imponert over alt dem har gjort?

Ulempen med «En folkefiende» e at æ ende opp med å kalle den Et folkeeventyr, fordi HT har hatt altfor mange En/Et-stykka på plakaten i det siste, og et folkeeventyr høres mye koseligere ut enn en folkefiende. Av og til blir det En drømmefiende, men det e stort sett bare på tidspunkt æ virkelig ikke burde være våken.

Men det e i bunn og grunn ikke så farlig ka dem nu enn gjør med stykket, æ tør vedde på at æ kommer til å like Nils Utsi uansett, og æ kommer til å bli glad av å sitte og se på Marius Lien (enkel, enkel sjel som æ e), og dem har bygd en elleve meter høy konstruksjon (tror æ det va?), æ finn sikkert nokka å feste øyan på, men det hadde vært fint om æ likte det skikkelig godt, om det va et stykke som treff mæ. Æ krysse fingran.

Dessuten glede æ mæ til å vurdere hypotesen min. Den går som følger: æ foretrekke å se på teaterstykka på mindre scena. Mine favoritta i det siste har vært «Velkommen» og «Chet Baker spiller ikke her», og sånt, æ tror det siste HT-stykket på Scene Vest som æ virkelig likte va «Cabaret». Og det va i 2007. Kanskje æ foretrekke teaterstykka med en større grad av nærhet mellom publikum og skuespillera, fordi økt intimitet faktisk gjør mæ mindre oppmerksom på den fjerde veggen. Æ like å sitte nært nok til at æ kan se på detaljan i ting, nokka sånt. (Det va en ting som plaga mæ med «Min duoddarat III» – alt føltes så uklart, alt blei så dust – som i pastellaktig, ikke teit – lyssatt, det va liksom ingenting å gripe tak i, og det fungere kanskje ikke for mæ?)

Æ vet ikke, men æ glede mæ til å se det, litt i hvert fall, når æ ikke e travelt opptatt med å grue mæ. (Æ, bare, kan æ be om en ønskereprise på «Cabaret», sånn at æ kan bruke den som den smaksrettende sorbeten mellom måltidan? Sånn e teater når du syns det e fint, rekalibrer, nu e du klar for å utsette dæ for nye ting)

Men æ fikk litt større forhåpninge da æ så bildan HT har lagt ut på sida si på facebook – delvis fordi æ va skikkelig fornøyd over at æ kunne slå fast at han der fyren æ har sett noen ganga og lurt på kæm e, e regissøren (æ like å vite ting), og delvis fordi det ser.. æ vet ikke, det ser hyggelig ut, egentlig. Høres det teit ut? Ja, sikkert. (Nu har æ lyst å sitere Waltman igjen, men om mæsjøl denne gang: Do I contradict myself? Very well etc)

1(DET E IKKE MIN FEIL AT HALVE HT-STABEN HAR BESTEMT SÆ FOR Å HENGE PÅ 4 ROSER OG AT Æ HENG DER MINST LIKE MYE SOM DEM – det e ikke stalking så lenge æ va der først. Og æ e same, vi har bestandig vært overalt først. Bortsett fra i atomkraftverk.)

2(det vil si, æ tror æ hadde lest… Frøken Julie? før æ så den i en Beaivváš-oppsetting (eller, det va kanskje ikke dem, det va et anna samisk teater – æ huske ikke), men det gjelds ikke. fordi æ sir det. (fordi det gikk for lang tid mellom lesing og seeing, fordi æ hadde den på pensum, etc etc))

Kor langt ut på vidda kan man egentlig havne?

Ganske tidlig i mars kladda æ følgende, etter å ha sett Nils Utsi gå forbi De 4 roser æ vet ikke kor mange ganga:

Æ tok mæ plutselig i å lure på om æ noensinne ikke har visst kæm Nils Utsi e. Ikke bare han, forsåvidt, men han som representant for en større samisk kulturforståelse, om man skal være skikkelig pretensiøs – og siden det e mæ det e snakk om, så skal vi være skikkelig pretensiøs. Katti i livet mitt kjente æ ikke til mange av skuespilleran hos Beaivváš; finnes det et år i livet mitt, etter at æ blei gammel nok til å tenke, kor æ ikke forbind bare bra ting med Anitta Suikkari? Har æ noensinne ikke blitt litt glad hver gang æ ser Svein Birger Olsen på scenen? Æ vet ikke, æ huske ikke. Æ e ikke så god på navn, det har æ aldri vært, men æ e ganske flink med ansikt, og æ vet ikke om det finnes et tidspunkt i livet mitt kor ansiktan til de her skuespilleran ikke har vært en del av det æ anser – og anså – som finkultur. Æ vet ikke ka det første teaterstykket æ så va, sånn bortsett fra at det va «Ganda ja golleloddi», men at det va på et så tidlig tidspunkt i livet mitt at æ aldri i verden huske det av mæsjøl, æ har bare blitt fortalt det. Æ vet bare at æ leste – og anmeldte – boka om historien til Beaivváš, æ bladde mæ gjennom siden, og da æ kom til bilda fra den forestillinga va det som å treffe gamle slektninga om igjen.

Det e det som e så fint med å ha vokst opp som mæ, med ressurssterke foreldre som ikke nødvendigvis tenke så mye på om et teaterstykke e aldersmessig passanes. Æ blei ikke veldig traumatisert, men æ har fått en masse opplevelsa gratis, fra tidlig av; ting æ huske nu, bare såvidt, men likevel, og æ kan nesten si at æ har fulgt Beaivváš i femogtyve år, sjøl om det vel egentlig ikke har vært bevisst – om man kan si det sånn – i mer enn kanskje ti-tolv år.

Og det beste med å dra på forestillinge nu, bortsett fra gleden i å se alle de her skuespilleran som æ bare har positive konnotasjona til, uansett kor mye slemt æ måtte finne på å si om stykkan dem spille i, e å se de ungan som e like gammel nu som æ va da, å se at dem kanskje ikke skjønne så mye, men at dem ser på likevel, og vite at det e ting på gang der, i dem, enten dem vet det eller ikke. Det e fantastisk.

Men så hadde æ ikke så mye anna å si, og kom aldri så langt som til å trykke publiser. Men nu har æ sett «Min duoddarat III» (Våre vidder III). Og æ treng å holde fast på den generelt positive Beaivváš-følelsen, for den har æ mista akkurat nu. Rett etter forestillinga tvitra æ «… Æ trodde ikke det va mulig for et Beaivváš-stykke å være dårligere enn æ forventa, men det ser jammen mæ ut som om dem klare det også!» og «Æ tror «Fredlaus» – med et kjernepublikum på under tyve – va mer subtilt enn «Min Duoddarat III.» E vi sama virkelig så dum? Virkelig?»

Det va like subtilt som ateismen til Christopher Hitchens; det va forsiktig antydanes som J’accuse-brevet Émile Zola skreiv; æ kunne fortsatt, men æ e skikkelig dårlig på å komme på sånne eksempla. Det snakka om ting vi neppe blir ferdig med med det første, men på måta som ikke gjør nokka til et bra teaterstykke. Det minte mæ mest av alt om «20 Teddy uten filter», bortsett fra at «Min duoddarat» i enda større grad blei presentert som nokka nytt også, nokka som folk i dag kunne kjenne sæ igjen i, og ikke bare som et lite nostalgihelvete.

«Min duoddarat» handle om reindrift, og om gruvedrift, om staten og om samefolket, om motstand og motvilje, det handle om Áslat (Aslak) som skal gi opp reinflokken sin og om Mons som nekte å gi opp sin. Om jenta – Elle – Áslat kanskje vil ha og den norske venninna hennes Solveig. (I klartekst, i fall dokker e skikkelig lite intertekstuell: Kautokeinoopprørets hovedpersona og dama til Peer Gynt (antar æ).) Og oppdateringa av historien – så vidt æ vet, siden æ va fire måneda gammel da den forrige versjonen av stykket blei spilt i Tromsø – består hovedsaklig i inkluderinga av nye media: youtube, internett, muligheten til å spre alt globalt, fort som mulig. Folk ser dæ, uansett ka du gjør, og overvåkningssamfunnet kan føre til at også overgrep blir sett.

Det e, om dokker unnskylde mæ språket, et jævlig banalt og billig poeng, og virkelig ikke nokka å bygge en feiring av tretti års teaterhistorie på. Eller kanskje e æ bare ikke ČSV-blodig nok? Kanskje e æ for lite opptatt av miljøvern? Kanskje e det foreldran mine sin feil fordi dem aldri meldte mæ inn i Blekkulf-klubben? Og kanskje har æ et for fornuftig forhold til nye medier til å tro at det hadde fungert som det gjorde på scenen?

Om æ skal være gavmild, tror æ en del av problemet, i hvert fall for min del, ligg i at stykket blei spilt på hovedscenen på Kulturhuset i Tromsø, og at vi satt ganske høyt opp i salen (ikke veldig høyt, men rad 13), og det va et stykke som mangla fakter – man kan ikke skrive fakter på dialekt for da blir det fakta og da blir det feiltolka – store nok til å bære så langt. Det hadde passa på Scene øst på HT, eller på Rådstua, det hadde kanskje vært bedre om dem valgte en mindre scene og heller spilte i Tromsø i noen flere daga. For det e ikke til å komme unna at det va absurd mange publikummera tilstede, til Beaivváš-stykke å være. Stemman hadde virka litt større – bortsett fra joiken til Iŋgor Ántte Áilu Gaup va det ikke enorme musical-talenta å skryte av – og kanskje hadde samspillet virka litt tettere. For æ blei fortalt at Áslat og Elle ville være sammen, men det så ikke sånn ut. Teddy Millmoor (aka Lasse J. Kvernmo aka Sáivu) evna ikke å overbevise mæ om at han hadde tenkt nokka som helst før han handla, så æ måtte bare anta at han handla sånn fordi det va det eneste rette for han der og da.

Æ likte gamlingan (gammel relativt sett: eldre enn mæ, yngre enn pensjonsalder – det e ganske god plass innimellom der), selvfølgelig, æ blir glad av ansiktet til Nils-Henrik Buljo og hver gang Svein Birger Olsen og Egil Keskitalo dukke opp kommer den der følelsen av «*beroliget utånding* ja.» Kanskje problemet ligg der? Det finnes ikke unge skuespillera i Sápmi som kan stå komfortabelt og selvsikkert nok på en scene sammen med dem? Æ vet ikke, men det e jo i så fall et utrolig dårlig tegn for framtida til samisk teater, så æ håpe ikke det e sånn.

Æ e bare… æ e skuffa. Skikkelig. Fordi folk har sagt at det her stykket e bra. Fordi anmeldelsan va bra. Fordi Nils Gaup har regissert og folk snakke om Sáivu (aka aka) på måta som gjorde at æ tenkte at kanskje han kan fungere, kanskje han kan få det til, men nei. Det hele va langt unna det æ hadde håpa på og absolutt ikke som forventa. Og om dét e klassiske samiske sanga, en del av teaterhistorien, nokka som har vært med folk siden den første gangen det blei framført, nokka dem har huska siden siste forestilling i 1983, så virke det ikke som for mye å forvente at en eneste en av sangan skulle satt sæ fast i hjernen min. Men nei, ikke det heller. Tekstan va forglemmelig, melodian va ikke spesielt betydningsfull, og om det der e Beaivváš på sitt beste kan dem like gjerne grave en gruve i Kautokeino heller enn å skulle bygge et permanent teaterbygg.

(OK da, ikke helt, men det retoriske poenget va så deilig at æ ikke klarte å la være)