Æ e plutselig ute av stand til å skrive om ting som ikke e teater?

Æ vet ikke helt ka slags forventninge æ har til «En folkefiende», dem variere mellom «det blir neppe nokka særlig» og «… æ tror det her kan bli gøy.» Det e vanskelig det der, men samtidig e det litt fascineranes, nu har æ observert skuespilleran i ikke-skuespillanes situasjona en god stund1, så det blir interessant å se dem i rollan, å se om det endre min oppfatning av dem og av stykket. Æ vurdere å lese stykket på forhånd, det har æ ikke prøvd før, så det virke som nokka æ har lyst å prøve mæ på.2 Ida sir at ho syns det gir ho nokka mer, men æ vet ikke om det kommer til å fungere for mæ, det kan hende æ bare heng mæ opp i alt dem har gjort annerledes – og ut fra det æ har forstått så e det ganske mye som e annerledes. Eller kanskje æ blir imponert over alt dem har gjort?

Ulempen med «En folkefiende» e at æ ende opp med å kalle den Et folkeeventyr, fordi HT har hatt altfor mange En/Et-stykka på plakaten i det siste, og et folkeeventyr høres mye koseligere ut enn en folkefiende. Av og til blir det En drømmefiende, men det e stort sett bare på tidspunkt æ virkelig ikke burde være våken.

Men det e i bunn og grunn ikke så farlig ka dem nu enn gjør med stykket, æ tør vedde på at æ kommer til å like Nils Utsi uansett, og æ kommer til å bli glad av å sitte og se på Marius Lien (enkel, enkel sjel som æ e), og dem har bygd en elleve meter høy konstruksjon (tror æ det va?), æ finn sikkert nokka å feste øyan på, men det hadde vært fint om æ likte det skikkelig godt, om det va et stykke som treff mæ. Æ krysse fingran.

Dessuten glede æ mæ til å vurdere hypotesen min. Den går som følger: æ foretrekke å se på teaterstykka på mindre scena. Mine favoritta i det siste har vært «Velkommen» og «Chet Baker spiller ikke her», og sånt, æ tror det siste HT-stykket på Scene Vest som æ virkelig likte va «Cabaret». Og det va i 2007. Kanskje æ foretrekke teaterstykka med en større grad av nærhet mellom publikum og skuespillera, fordi økt intimitet faktisk gjør mæ mindre oppmerksom på den fjerde veggen. Æ like å sitte nært nok til at æ kan se på detaljan i ting, nokka sånt. (Det va en ting som plaga mæ med «Min duoddarat III» – alt føltes så uklart, alt blei så dust – som i pastellaktig, ikke teit – lyssatt, det va liksom ingenting å gripe tak i, og det fungere kanskje ikke for mæ?)

Æ vet ikke, men æ glede mæ til å se det, litt i hvert fall, når æ ikke e travelt opptatt med å grue mæ. (Æ, bare, kan æ be om en ønskereprise på «Cabaret», sånn at æ kan bruke den som den smaksrettende sorbeten mellom måltidan? Sånn e teater når du syns det e fint, rekalibrer, nu e du klar for å utsette dæ for nye ting)

Men æ fikk litt større forhåpninge da æ så bildan HT har lagt ut på sida si på facebook – delvis fordi æ va skikkelig fornøyd over at æ kunne slå fast at han der fyren æ har sett noen ganga og lurt på kæm e, e regissøren (æ like å vite ting), og delvis fordi det ser.. æ vet ikke, det ser hyggelig ut, egentlig. Høres det teit ut? Ja, sikkert. (Nu har æ lyst å sitere Waltman igjen, men om mæsjøl denne gang: Do I contradict myself? Very well etc)

1(DET E IKKE MIN FEIL AT HALVE HT-STABEN HAR BESTEMT SÆ FOR Å HENGE PÅ 4 ROSER OG AT Æ HENG DER MINST LIKE MYE SOM DEM – det e ikke stalking så lenge æ va der først. Og æ e same, vi har bestandig vært overalt først. Bortsett fra i atomkraftverk.)

2(det vil si, æ tror æ hadde lest… Frøken Julie? før æ så den i en Beaivváš-oppsetting (eller, det va kanskje ikke dem, det va et anna samisk teater – æ huske ikke), men det gjelds ikke. fordi æ sir det. (fordi det gikk for lang tid mellom lesing og seeing, fordi æ hadde den på pensum, etc etc))

Kor langt ut på vidda kan man egentlig havne?

Ganske tidlig i mars kladda æ følgende, etter å ha sett Nils Utsi gå forbi De 4 roser æ vet ikke kor mange ganga:

Æ tok mæ plutselig i å lure på om æ noensinne ikke har visst kæm Nils Utsi e. Ikke bare han, forsåvidt, men han som representant for en større samisk kulturforståelse, om man skal være skikkelig pretensiøs – og siden det e mæ det e snakk om, så skal vi være skikkelig pretensiøs. Katti i livet mitt kjente æ ikke til mange av skuespilleran hos Beaivváš; finnes det et år i livet mitt, etter at æ blei gammel nok til å tenke, kor æ ikke forbind bare bra ting med Anitta Suikkari? Har æ noensinne ikke blitt litt glad hver gang æ ser Svein Birger Olsen på scenen? Æ vet ikke, æ huske ikke. Æ e ikke så god på navn, det har æ aldri vært, men æ e ganske flink med ansikt, og æ vet ikke om det finnes et tidspunkt i livet mitt kor ansiktan til de her skuespilleran ikke har vært en del av det æ anser – og anså – som finkultur. Æ vet ikke ka det første teaterstykket æ så va, sånn bortsett fra at det va «Ganda ja golleloddi», men at det va på et så tidlig tidspunkt i livet mitt at æ aldri i verden huske det av mæsjøl, æ har bare blitt fortalt det. Æ vet bare at æ leste – og anmeldte – boka om historien til Beaivváš, æ bladde mæ gjennom siden, og da æ kom til bilda fra den forestillinga va det som å treffe gamle slektninga om igjen.

Det e det som e så fint med å ha vokst opp som mæ, med ressurssterke foreldre som ikke nødvendigvis tenke så mye på om et teaterstykke e aldersmessig passanes. Æ blei ikke veldig traumatisert, men æ har fått en masse opplevelsa gratis, fra tidlig av; ting æ huske nu, bare såvidt, men likevel, og æ kan nesten si at æ har fulgt Beaivváš i femogtyve år, sjøl om det vel egentlig ikke har vært bevisst – om man kan si det sånn – i mer enn kanskje ti-tolv år.

Og det beste med å dra på forestillinge nu, bortsett fra gleden i å se alle de her skuespilleran som æ bare har positive konnotasjona til, uansett kor mye slemt æ måtte finne på å si om stykkan dem spille i, e å se de ungan som e like gammel nu som æ va da, å se at dem kanskje ikke skjønne så mye, men at dem ser på likevel, og vite at det e ting på gang der, i dem, enten dem vet det eller ikke. Det e fantastisk.

Men så hadde æ ikke så mye anna å si, og kom aldri så langt som til å trykke publiser. Men nu har æ sett «Min duoddarat III» (Våre vidder III). Og æ treng å holde fast på den generelt positive Beaivváš-følelsen, for den har æ mista akkurat nu. Rett etter forestillinga tvitra æ «… Æ trodde ikke det va mulig for et Beaivváš-stykke å være dårligere enn æ forventa, men det ser jammen mæ ut som om dem klare det også!» og «Æ tror «Fredlaus» – med et kjernepublikum på under tyve – va mer subtilt enn «Min Duoddarat III.» E vi sama virkelig så dum? Virkelig?»

Det va like subtilt som ateismen til Christopher Hitchens; det va forsiktig antydanes som J’accuse-brevet Émile Zola skreiv; æ kunne fortsatt, men æ e skikkelig dårlig på å komme på sånne eksempla. Det snakka om ting vi neppe blir ferdig med med det første, men på måta som ikke gjør nokka til et bra teaterstykke. Det minte mæ mest av alt om «20 Teddy uten filter», bortsett fra at «Min duoddarat» i enda større grad blei presentert som nokka nytt også, nokka som folk i dag kunne kjenne sæ igjen i, og ikke bare som et lite nostalgihelvete.

«Min duoddarat» handle om reindrift, og om gruvedrift, om staten og om samefolket, om motstand og motvilje, det handle om Áslat (Aslak) som skal gi opp reinflokken sin og om Mons som nekte å gi opp sin. Om jenta – Elle – Áslat kanskje vil ha og den norske venninna hennes Solveig. (I klartekst, i fall dokker e skikkelig lite intertekstuell: Kautokeinoopprørets hovedpersona og dama til Peer Gynt (antar æ).) Og oppdateringa av historien – så vidt æ vet, siden æ va fire måneda gammel da den forrige versjonen av stykket blei spilt i Tromsø – består hovedsaklig i inkluderinga av nye media: youtube, internett, muligheten til å spre alt globalt, fort som mulig. Folk ser dæ, uansett ka du gjør, og overvåkningssamfunnet kan føre til at også overgrep blir sett.

Det e, om dokker unnskylde mæ språket, et jævlig banalt og billig poeng, og virkelig ikke nokka å bygge en feiring av tretti års teaterhistorie på. Eller kanskje e æ bare ikke ČSV-blodig nok? Kanskje e æ for lite opptatt av miljøvern? Kanskje e det foreldran mine sin feil fordi dem aldri meldte mæ inn i Blekkulf-klubben? Og kanskje har æ et for fornuftig forhold til nye medier til å tro at det hadde fungert som det gjorde på scenen?

Om æ skal være gavmild, tror æ en del av problemet, i hvert fall for min del, ligg i at stykket blei spilt på hovedscenen på Kulturhuset i Tromsø, og at vi satt ganske høyt opp i salen (ikke veldig høyt, men rad 13), og det va et stykke som mangla fakter – man kan ikke skrive fakter på dialekt for da blir det fakta og da blir det feiltolka – store nok til å bære så langt. Det hadde passa på Scene øst på HT, eller på Rådstua, det hadde kanskje vært bedre om dem valgte en mindre scene og heller spilte i Tromsø i noen flere daga. For det e ikke til å komme unna at det va absurd mange publikummera tilstede, til Beaivváš-stykke å være. Stemman hadde virka litt større – bortsett fra joiken til Iŋgor Ántte Áilu Gaup va det ikke enorme musical-talenta å skryte av – og kanskje hadde samspillet virka litt tettere. For æ blei fortalt at Áslat og Elle ville være sammen, men det så ikke sånn ut. Teddy Millmoor (aka Lasse J. Kvernmo aka Sáivu) evna ikke å overbevise mæ om at han hadde tenkt nokka som helst før han handla, så æ måtte bare anta at han handla sånn fordi det va det eneste rette for han der og da.

Æ likte gamlingan (gammel relativt sett: eldre enn mæ, yngre enn pensjonsalder – det e ganske god plass innimellom der), selvfølgelig, æ blir glad av ansiktet til Nils-Henrik Buljo og hver gang Svein Birger Olsen og Egil Keskitalo dukke opp kommer den der følelsen av «*beroliget utånding* ja.» Kanskje problemet ligg der? Det finnes ikke unge skuespillera i Sápmi som kan stå komfortabelt og selvsikkert nok på en scene sammen med dem? Æ vet ikke, men det e jo i så fall et utrolig dårlig tegn for framtida til samisk teater, så æ håpe ikke det e sånn.

Æ e bare… æ e skuffa. Skikkelig. Fordi folk har sagt at det her stykket e bra. Fordi anmeldelsan va bra. Fordi Nils Gaup har regissert og folk snakke om Sáivu (aka aka) på måta som gjorde at æ tenkte at kanskje han kan fungere, kanskje han kan få det til, men nei. Det hele va langt unna det æ hadde håpa på og absolutt ikke som forventa. Og om dét e klassiske samiske sanga, en del av teaterhistorien, nokka som har vært med folk siden den første gangen det blei framført, nokka dem har huska siden siste forestilling i 1983, så virke det ikke som for mye å forvente at en eneste en av sangan skulle satt sæ fast i hjernen min. Men nei, ikke det heller. Tekstan va forglemmelig, melodian va ikke spesielt betydningsfull, og om det der e Beaivváš på sitt beste kan dem like gjerne grave en gruve i Kautokeino heller enn å skulle bygge et permanent teaterbygg.

(OK da, ikke helt, men det retoriske poenget va så deilig at æ ikke klarte å la være)

Dessuten føles det som om det fortsatt e mandag.

I dag investerte æ i kulturell kapital til familien, for 1040 krone. Det tilsvare to billetta til Reindans på søndag klokka ett, og tre billetta – to voksen, en student – til Min duoddarat III på Kulturhuset den 1. april. Når vi snakke om den samiske smerte, liksom – noen ganga e den økonomisk! (Sånn som når man tenke at man vil ha en ny luhkka, akk og ve) (Ikke det at æ brukte mine egne penga, men likevel.)

Sånn ellers har æ brukt dagen på å henge med Gøril, prøvd å være hjelpsom med jobbsøknadsskriving, og å møte Therese, og være hjelpsom med boklanging. Når noen nu først oppdage Neil Gaiman lønne det sæ å peise på med så mange bøker av mannen som overhodet mulig! Litt synd da at æ oppdaga at en del av mine Gaiman-bøker har endt opp i Tana (for å en dag havne i biblioteket vi skal ha i huset vi en dag skal bygge), men æ hadde i det minste American Gods å by på, samt en av samlingen av novelle og greier. Æ burde kanskje prøve å få Therese på Terry Pratchett-kjøret, der har æ tross alt en nesten komplett samling lett tilgjengelig, men en ting av gangen! :D

Æ oppdaga forresten, mens vi snakke om populærkultur, da æ rydda mæ gjennom noen greier for å finne andre greier æ skulle gi bort (iPhonehodetelefona til mora til Gøril, fordi æ ikke bruke mine og ho trengte nye), at æ har fått tredje sesong av The Big Bang Theory i julegave (hos noen som æ e veldig glad i, uten at æ på stående fot kan si kæm av folkan æ e veldig glad i som ga den til mæ), og at æ dermed kan satse på heldagsnerding en dag i nær framtid, hurra! TV-seria på DVD e sånn cirka det mest geniale verden har oppfunnet, sjøl om dem ikke e så praktisk oppbevaringsmessig. (Men æ like å være lovlydig, og å se ting på TV, så æ like det bedre enn å laste ned ting.)

Også har æ brukt dagen på å være omtrent så sjølnedlatanes som overhodet mulig. Æ vet egentlig ikke om sjølnedlatanes e en god oversettelse på self-deprecating, men det får holde. Min o store geniale plan e å bruke all min tid fram til neste onsdag på å fortelle folk at æ e skikkelig dum, sånn at dem blir kjempeimponert over at æ i det hele tatt klare å snakke i hele setninge på Vin og viten-kvelden. Det e dog, i følge vennan mine, en ganske mislykka plan, siden dem allerede vet at æ visstnok e smart. Pokker. (Det e ikke det at æ ikke tror æ kan vettige ting, æ e bare flinkere til å formulere vettige ting når æ kan skrive dem enn når æ må si det til en sal full av menneska. Æ e litt treg av mæ, bare.)

Det går sæ til. (Akk og ve. Det skulle tatt sæ ut.)

Skrevet på en flyplass, mens æ venta.

Katti va det æ sa æ skulle oppdatere imorra? Det begynne vel å bli noen daga siden. Det hadde sæ nemlig sånn at æ trodde æ skulle møte forfatteren æ skulle ta vare på 15.55, og det ga mæ god tid til å si hei og hallo og hør ka som skjedde i går kveld. Men så viste det sæ at min forfatter skulle dukke opp 13.35, og som om ikke det va ille nok fikk æ plutselig to forfattera til, og dem landa 15.55, va ved hotellet 16.15 og skulle være på Café Cora 17.00, og helst litt før, sånn at dem fikk hilst på Morten og sånt først (han skulle lede samtalen).

Så alt va gøy, men ga absolutt ikke tid til å skrive nokka som helst. Og gudan vet ka æ egentlig gjorde på fredag, bortsett fra at æ plutselig dro til Oslo og nu e det mandag og æ sitt på flyplassen (og har ikke nettilgang, så det her postes neppe før en gang på tirsdag). En stemme over høytaleranlegget sa nokka om at et fly til Tromsø e kansellert, men æ hørte ikke kordan fly, så æ antar det ikke e mitt. Sjøl om det visstnok snør i Tromsø, så det hadde kanskje vært like greit å bare bli i Oslo litt lenger. (… muligens ikke, det tar litt tid før snøen smelte igjen, sukk.)

Kor va vi? «Sáhpánat ja olbmot» (Om mus og menn) av Beaivváš (sámi našunalteater) va ikke overveldende imponeranes. Det va ikke det dårligste Beaivváš-stykket æ har sett – æ e ikke helt sikker på ka det egentlig e, men nokka har vært verre enn det der – men det va ikke spesielt bra, og det hjalp ikke at noen av skuespilleran glemte replikkan sine. Det va heller ikke veldig positivt at store dela av tekstinga gikk gaiken. Æ tror dem hadde teknologiproblema, det va hele replikka som ikke dukka opp, og det hoppa generelt litt fram og tilbake. Og det e distraheranes sjøl om man forstår talespråket. Som om ikke det va ille nok, så e språket i tekstinga til å gråte av. Det mangle helt elementære kunnskapa om kor og katti det skal være komma (før navn, etter ja og nei og sånt, etc etc), det e store bokstava der det ikke treng å være store bokstava og det va i det hele tatt et sørgelig skue. Det har stort sett vært ganske dårlig hver gang æ har sett teksta stykka, men det her va et nytt lavmål. I tillegg va det ekstra pinlig fordi det veldig tydelig va en god del folk der som ellers ikke ser på Beaivváš-stykka når dem kommer til byen (æ antar det va Steinbeck som tiltrakk dem), så det e ganske kjipt at introduksjonen demmes til samisk teater blir nokka sånt som det der. (Vi andre går jo på det fordi det e sånt man gjør. Man har da fått en god samisk oppdragelse.)

(Kjære Beaivváš, det her e en dårlig skjult jobbsøknad, æ kan språkvaske ka det måtte være! Æ e kjempeflink i norsk og rettskriving, og æ skjønne samisk, sjøl om æ ikke kan skrive det rett (og æ kan skrive på bokmål, æ love!); æ tilbyr mæ ikke å oversette stykkan til norsk, æ antar dokker har noen som gjør det, men æ kan gjerne språkvaske, for en passanes sum. Dokker treng mæ (virkelig, inderlig), og æ treng jobb. Vi e som skapt for hverandre! (Dessuten e æ glad i dokker, sjøl om æ antakeligvis aldri har sagt nokka som helst som kan indikere det… Man tukte den man elske, og æ kritisere fordi æ vil dokker skal være fantastisk nok til at alle blir glad i dokker? Jepp!))

I tillegg til at alt det va bare sorgen, va selvfølgelig forestillinga akkurat så forsinka at æ ikke fikk hørt på Laila Stien under opplesninga. Æ fikk med mæ de andre, men æ huske ikke lenger kæm det va, for æ va ganske oppsatt på å høre på Laila Stien. Klubb Kuiper va ihvertfall Ragnar Hovland, med ukulele og… nokka anna. Æ har noen opptak på mobiltelefonen, av de tre sangan han sang (eller, i enkelte tilfella, «sang»), pluss noen av tekstan han leste opp, men æ har ikke hørt på dem, så æ vet ikke om det e nokka lyd i det hele tatt. Gøy va det nu uansett! På torsdagen hørte æ på Ragnar Hovland igjen, da i samtale med Endre Lund Eriksen, men den ga mæ ikke så mye. Det skulle handle om reise – siden temaet for festivalen jo va Karavane – men det blei mye «og i den boka e det en reise, og da drar dem dit, ka tenkte du når du skreiv det?» «og i den boka e det jo et oppbrudd (et av undertemaan for festivalen) og koffor skjedde det oppbruddet»; 90% av samtalen va bokspesifikk – de siste 10% handla om da Hovland fikk kreft1 – og de 90% va ikke så interessant når æ ikke har lest noen av bøkern dem snakka om. (Det e sånt æ e forberedt på, under Ordkalotten, at æ noen ganga kommer til å ramle av fordi æ ikke har lest nokka av den-og-den forfatteren, og det e helt greit, men som regel e det nokka mer i samtalen enn bare «ka va motivasjonen til den-og-den karakteren da dem gjorde det-og-det.»)

Da likte æ samtalen mellom Anne Oterholm, Ingrid Z. Aanestad og Morten Wintervold veldig mye bedre, og det sjøl om æ måtte gå tyve minutt før det va over for å være sikker på at de to førstnevnte fikk middag etter at dem va ferdig (dem va to av forfatteran æ va forfatterkontakt for), æ har ikke lest noen av bøkern dem fokuserte på, Eg kjem med toget og Toget fra Ajaccio [la oss håpe æ huske å fylle den inn], men samtalen handla om sted og spesifisering av sted når man skriv, om menneska og forhold dem imellom, og sånne ting som man kan skjønne sjøl om man ikke har mer å gå på enn det bittelille utdraget forfatteren les i begynnelsen av samtalen.

Æ likte også samtalen mellom Cathrine Knuden og Sigbjørn Skåden, på fredagskvelden – det siste æ rakk før æ måtte på flyplassen – og sjøl om æ e blitt spoila så det syng etter når det gjeld De langtidsboende, tror æ samtalen hadde så mye i sæ at æ heller kommer til å tjene på det når æ endelig les boka. Og det skal æ (æ har hatt halvhjerta plana helt siden den fikk positive anmeldelsa overalt, men nu skal æ definitivt), så æ glede mæ.

Men festivalens definitive høydepunkt og ubestridte nyoppdagelse hvis bøker æ skal sikre mæ asap (Tronsmo hadde ingenting, ellers hadde æ allerede eid noen av dem:/), va den tredje forfatteren æ va forfatterkontakt for: Ursula Andkjær Olsen. Ho va til og med så deilig å høre på at æ torde å bevege mæ ut i Oslos gate en sein lørdagskveld for å høre ho lese en gang til (æ sa hei til ho da æ kom til Caféteatret, og etterpå sa æ at «det va, om mulig, enda bedre andre gangen» (og så tok æ bussen tilbake til hotellet og va fornøyd med verden), og det sjøl om æ e dritdårlig på å gi folk komplimenta. Da må det bety at æ virkelig mene det når æ sir nokka, eller?) Opplesningen hennes e nokka av det mest suggerende æ har vært borti – og det va bare delvis fordi det va på dansk og å høre på dansk over lengre perioda e litt som å se på en båt som gynge på havet – det va nærmest transe-aktig. Og æ tror det e med ho som det va med Ulf Karl Olov Nilsson (UKON, å UKON akk og ve og ♥), at diktan blir enda bedre å lese etter at du har hørt dem bli lest høyt, eller bare har hørt forfatteren lese høyt i det hele tatt, du kan skjønne flyten i språket, høre for dæ kordan typografien påvirke uttalen etc etc. (dessuten va ho søt og dansk og hadde krøllate hår og æ e skikkelig enkel å glede, ja.)

Anna? Karl Larsson og Erlend O. Nødtvedt, førstnevnte va eh, greit nok (æ vet ikke, men han kom etter Ursula A. Olsen og på det tidspunktet va æ fra mæ av litterær forelskelse, gudan vet ka han måtte ha gjort for å imponere ordentlig. Det va bra, og den andre opplesninga – under Klubb Kuiper – va bedre enn den første, men, ja, han va uheldig i plasseringa, æ har begrensa med kjærlighet å gi bort når det gjeld litteratur (løgn, løgn, løgn, men æ va distrahert).), sistnevnte won me over muligens mest fordi æ e skikkelig svak for bergens(område)dialekt, men han hadde også nokka av den suggerende lesemåten som ikke slapp taket før han tok et halvt steg bakover og sa «takk». Og på fredagen hoppa æ opp av senga i rein forferdelse da æ svarte på telefonen og personen i andre enden sa «Hei, dette er Erlend Nødtvedt» (han ringte fordi han og Ursula venta på skyss som ikke kom, fordi æ va teit og ting hadde skjedd, men æ tror det gikk bra, æ sa «æ skal ringe og sjekke, så ringe æ tilbake» og så ringte æ tilbake og så tror æ alt gikk bra, det va ihvertfall ingen som kjefta og æ sa unnskyld.). Ikke det at æ sov, æ va bare litt treg å starte, men etter det va det ihvertfall full fart. Heh.

Og Laila Stien leste på torsdag formiddag og va fantastisk og æ vil bli ho når æ blir stor. (Æ sa «når/om æ blir stor» på twitter, og Ida blei bekymra, men æ mente bare at æ neppe kommer til å bli voksen på ordentlig, æ e for barnslig for sånt:D) Og Ingvild Holvik va fantastisk og Thomas Lundbo snakka så høyt at teknikeren kom og skrudde ned lyden både på høytaleran og i miksebordet, og og og og litteratur, altså. Det e tingen sin det ♥

1og min første tanke va å, magen min. Nokka sitt igjen. (ti samtidspoesipoeng om du kjenne igjen referansen som ikke e bare Hovland.)

Ordordordkalotten.

Det her innlegget blei avslutta ca 18.55 på Kulturhuset, men der e det ikke nettilgang, så det kommer et Beaivváš/opplesning/Klubb Kuiper-innlegg i morra. Kanskje. Nu skal æ uansett sove.

Aaa, endelig e festivalen ordentlig i gang! Kunstvernissage e fint, men det e ikke en litteraturfestivalstart, ihvertfall ikke siden æ gikk glipp av opplesninga som kom før. Årets åpning va fantastisk, sjøl om æ e usikker på om nokka som helst noensinne kommer til å måle sæ med samarbeidet mellom Morten Wintervold og Charlotte Bendiksen i fjor. Æ får fortsatt plutselige behov for å høre på opptaket æ gjorde – det e så vakkert!

Men altså, åpninga starta med Inkeri Laitinen og Bjørn Torske (æ tror ihvertfall han va med på det, æ observerte han i det minste, og slo fast at han så like hyggelig ut som han gjorde i fjor. Ikke det at æ snakka med han hverken i år eller i fjor, men han ser veldig hyggelig ut.), ho spilte fele (fiolin? et sånt lite strengeinstrument!) og æ antar han sto for resten av lydan. Så kom konferansieren, Paul Henrik Kielland, og han va – helt klart – bedre enn en del av de foregående konferansieran (sjøl om engelsken hannes kanskje ikke va helt up to scratch, men æ e kravstor og vanskelig på engelsk, æ vet).

Prologen til Rauni Magga Lukkari va nydelig, og oversettelsen til Laila Stien va antakeligvis nokka æ kommer til å strekke mæ etter i årevis framover. (Sjøl om æ stussa litt på at ho oversett Márgetáhkku til Margretemor – det e en banalitet i den norske bruken som ikke e tilstede i samisk, syns æ. Men æ bøye mæ for ekspertisen. (Og grueglede mæ til å anmelde den nyeste boka til Stien for Nordnorsk Magasin.)) (Og ho kjente mæ igjen, uten at æ helt vet kordan det kan gå an, æ tror egentlig ikke vi har møtt hverandre etter den gangen ho ville gifte mæ bort til sønnen sin. (Ja, det e min favorittanekdote i hele verden, æ kommer til å gjenta den til æ døøøøør.))

Per Mathias Høgmo kunne ikke komme, men han sendte Helge Haugen (tror æ? Æ e ikke så inne på fotballspillera, særlig ikke dem på midtbanen), søt va han ihvertfall, og bergenser, og sånn bortsett fra at han sa «ømmmm» litt for ofte va han generelt sett flink å snakke også. (helt ærlig? Æ va mest fokusert på den fantastiske underleppa hannes. Æ vet, æ e et forferdelig menneske.)

(guri malla, det her e altså paranteshelvetet)

Easterine Iralu, med Ola Rokkones og Jon-Eirik Boska1, og jazzpoesi, va fint, æ likte særlig det første nummeret demmes, og det siste også, for den del, så det va vel kanskje bare det andre som ikke va helt ideelt, men fint det óg, bare litt roligere. (Sjøl om kombinasjonen jazz og poesi vel ikke akkurat e grensesprenganes ny, uansett ka Paul Henrik Kielland måtte si.) Æ brukte egentlig sørgelig store dela av åpninga på å imponeres av kor rak i ryggen Boska va (og hele framføringa demmes på å tenke «å herregud perkusjonista«) – æ e ganske enkel å glede.

Og Marit Nicolaysen va morsom, og inkluderinga av Bang! (barne- og ungdomsprogrammet) i åpninga va helt på sin plass, æ likte det også.

Men mest av alt like æ Ordkalotten, sjøl om æ akkurat nu sitt og vente på å slippe inn på «Sáhpánat ja olbmot,» det e altså helt håpløst at alt skal skje samtidig når det først skjer. Tromsø e for lite for sånt, hjertet mitt e for lite for sånt.

1postscript: æ tror det e første gangen æ har facebookstalka noen for å finne ut av kordan dem egentlig skriv navnet sitt, siden googling ga mæ fire forskjellige versjona.