Dessuten føles det som om det fortsatt e mandag.

I dag investerte æ i kulturell kapital til familien, for 1040 krone. Det tilsvare to billetta til Reindans på søndag klokka ett, og tre billetta – to voksen, en student – til Min duoddarat III på Kulturhuset den 1. april. Når vi snakke om den samiske smerte, liksom – noen ganga e den økonomisk! (Sånn som når man tenke at man vil ha en ny luhkka, akk og ve) (Ikke det at æ brukte mine egne penga, men likevel.)

Sånn ellers har æ brukt dagen på å henge med Gøril, prøvd å være hjelpsom med jobbsøknadsskriving, og å møte Therese, og være hjelpsom med boklanging. Når noen nu først oppdage Neil Gaiman lønne det sæ å peise på med så mange bøker av mannen som overhodet mulig! Litt synd da at æ oppdaga at en del av mine Gaiman-bøker har endt opp i Tana (for å en dag havne i biblioteket vi skal ha i huset vi en dag skal bygge), men æ hadde i det minste American Gods å by på, samt en av samlingen av novelle og greier. Æ burde kanskje prøve å få Therese på Terry Pratchett-kjøret, der har æ tross alt en nesten komplett samling lett tilgjengelig, men en ting av gangen! :D

Æ oppdaga forresten, mens vi snakke om populærkultur, da æ rydda mæ gjennom noen greier for å finne andre greier æ skulle gi bort (iPhonehodetelefona til mora til Gøril, fordi æ ikke bruke mine og ho trengte nye), at æ har fått tredje sesong av The Big Bang Theory i julegave (hos noen som æ e veldig glad i, uten at æ på stående fot kan si kæm av folkan æ e veldig glad i som ga den til mæ), og at æ dermed kan satse på heldagsnerding en dag i nær framtid, hurra! TV-seria på DVD e sånn cirka det mest geniale verden har oppfunnet, sjøl om dem ikke e så praktisk oppbevaringsmessig. (Men æ like å være lovlydig, og å se ting på TV, så æ like det bedre enn å laste ned ting.)

Også har æ brukt dagen på å være omtrent så sjølnedlatanes som overhodet mulig. Æ vet egentlig ikke om sjølnedlatanes e en god oversettelse på self-deprecating, men det får holde. Min o store geniale plan e å bruke all min tid fram til neste onsdag på å fortelle folk at æ e skikkelig dum, sånn at dem blir kjempeimponert over at æ i det hele tatt klare å snakke i hele setninge på Vin og viten-kvelden. Det e dog, i følge vennan mine, en ganske mislykka plan, siden dem allerede vet at æ visstnok e smart. Pokker. (Det e ikke det at æ ikke tror æ kan vettige ting, æ e bare flinkere til å formulere vettige ting når æ kan skrive dem enn når æ må si det til en sal full av menneska. Æ e litt treg av mæ, bare.)

Det går sæ til. (Akk og ve. Det skulle tatt sæ ut.)

Skrevet på en flyplass, mens æ venta.

Katti va det æ sa æ skulle oppdatere imorra? Det begynne vel å bli noen daga siden. Det hadde sæ nemlig sånn at æ trodde æ skulle møte forfatteren æ skulle ta vare på 15.55, og det ga mæ god tid til å si hei og hallo og hør ka som skjedde i går kveld. Men så viste det sæ at min forfatter skulle dukke opp 13.35, og som om ikke det va ille nok fikk æ plutselig to forfattera til, og dem landa 15.55, va ved hotellet 16.15 og skulle være på Café Cora 17.00, og helst litt før, sånn at dem fikk hilst på Morten og sånt først (han skulle lede samtalen).

Så alt va gøy, men ga absolutt ikke tid til å skrive nokka som helst. Og gudan vet ka æ egentlig gjorde på fredag, bortsett fra at æ plutselig dro til Oslo og nu e det mandag og æ sitt på flyplassen (og har ikke nettilgang, så det her postes neppe før en gang på tirsdag). En stemme over høytaleranlegget sa nokka om at et fly til Tromsø e kansellert, men æ hørte ikke kordan fly, så æ antar det ikke e mitt. Sjøl om det visstnok snør i Tromsø, så det hadde kanskje vært like greit å bare bli i Oslo litt lenger. (… muligens ikke, det tar litt tid før snøen smelte igjen, sukk.)

Kor va vi? «Sáhpánat ja olbmot» (Om mus og menn) av Beaivváš (sámi našunalteater) va ikke overveldende imponeranes. Det va ikke det dårligste Beaivváš-stykket æ har sett – æ e ikke helt sikker på ka det egentlig e, men nokka har vært verre enn det der – men det va ikke spesielt bra, og det hjalp ikke at noen av skuespilleran glemte replikkan sine. Det va heller ikke veldig positivt at store dela av tekstinga gikk gaiken. Æ tror dem hadde teknologiproblema, det va hele replikka som ikke dukka opp, og det hoppa generelt litt fram og tilbake. Og det e distraheranes sjøl om man forstår talespråket. Som om ikke det va ille nok, så e språket i tekstinga til å gråte av. Det mangle helt elementære kunnskapa om kor og katti det skal være komma (før navn, etter ja og nei og sånt, etc etc), det e store bokstava der det ikke treng å være store bokstava og det va i det hele tatt et sørgelig skue. Det har stort sett vært ganske dårlig hver gang æ har sett teksta stykka, men det her va et nytt lavmål. I tillegg va det ekstra pinlig fordi det veldig tydelig va en god del folk der som ellers ikke ser på Beaivváš-stykka når dem kommer til byen (æ antar det va Steinbeck som tiltrakk dem), så det e ganske kjipt at introduksjonen demmes til samisk teater blir nokka sånt som det der. (Vi andre går jo på det fordi det e sånt man gjør. Man har da fått en god samisk oppdragelse.)

(Kjære Beaivváš, det her e en dårlig skjult jobbsøknad, æ kan språkvaske ka det måtte være! Æ e kjempeflink i norsk og rettskriving, og æ skjønne samisk, sjøl om æ ikke kan skrive det rett (og æ kan skrive på bokmål, æ love!); æ tilbyr mæ ikke å oversette stykkan til norsk, æ antar dokker har noen som gjør det, men æ kan gjerne språkvaske, for en passanes sum. Dokker treng mæ (virkelig, inderlig), og æ treng jobb. Vi e som skapt for hverandre! (Dessuten e æ glad i dokker, sjøl om æ antakeligvis aldri har sagt nokka som helst som kan indikere det… Man tukte den man elske, og æ kritisere fordi æ vil dokker skal være fantastisk nok til at alle blir glad i dokker? Jepp!))

I tillegg til at alt det va bare sorgen, va selvfølgelig forestillinga akkurat så forsinka at æ ikke fikk hørt på Laila Stien under opplesninga. Æ fikk med mæ de andre, men æ huske ikke lenger kæm det va, for æ va ganske oppsatt på å høre på Laila Stien. Klubb Kuiper va ihvertfall Ragnar Hovland, med ukulele og… nokka anna. Æ har noen opptak på mobiltelefonen, av de tre sangan han sang (eller, i enkelte tilfella, «sang»), pluss noen av tekstan han leste opp, men æ har ikke hørt på dem, så æ vet ikke om det e nokka lyd i det hele tatt. Gøy va det nu uansett! På torsdagen hørte æ på Ragnar Hovland igjen, da i samtale med Endre Lund Eriksen, men den ga mæ ikke så mye. Det skulle handle om reise – siden temaet for festivalen jo va Karavane – men det blei mye «og i den boka e det en reise, og da drar dem dit, ka tenkte du når du skreiv det?» «og i den boka e det jo et oppbrudd (et av undertemaan for festivalen) og koffor skjedde det oppbruddet»; 90% av samtalen va bokspesifikk – de siste 10% handla om da Hovland fikk kreft1 – og de 90% va ikke så interessant når æ ikke har lest noen av bøkern dem snakka om. (Det e sånt æ e forberedt på, under Ordkalotten, at æ noen ganga kommer til å ramle av fordi æ ikke har lest nokka av den-og-den forfatteren, og det e helt greit, men som regel e det nokka mer i samtalen enn bare «ka va motivasjonen til den-og-den karakteren da dem gjorde det-og-det.»)

Da likte æ samtalen mellom Anne Oterholm, Ingrid Z. Aanestad og Morten Wintervold veldig mye bedre, og det sjøl om æ måtte gå tyve minutt før det va over for å være sikker på at de to førstnevnte fikk middag etter at dem va ferdig (dem va to av forfatteran æ va forfatterkontakt for), æ har ikke lest noen av bøkern dem fokuserte på, Eg kjem med toget og Toget fra Ajaccio [la oss håpe æ huske å fylle den inn], men samtalen handla om sted og spesifisering av sted når man skriv, om menneska og forhold dem imellom, og sånne ting som man kan skjønne sjøl om man ikke har mer å gå på enn det bittelille utdraget forfatteren les i begynnelsen av samtalen.

Æ likte også samtalen mellom Cathrine Knuden og Sigbjørn Skåden, på fredagskvelden – det siste æ rakk før æ måtte på flyplassen – og sjøl om æ e blitt spoila så det syng etter når det gjeld De langtidsboende, tror æ samtalen hadde så mye i sæ at æ heller kommer til å tjene på det når æ endelig les boka. Og det skal æ (æ har hatt halvhjerta plana helt siden den fikk positive anmeldelsa overalt, men nu skal æ definitivt), så æ glede mæ.

Men festivalens definitive høydepunkt og ubestridte nyoppdagelse hvis bøker æ skal sikre mæ asap (Tronsmo hadde ingenting, ellers hadde æ allerede eid noen av dem:/), va den tredje forfatteren æ va forfatterkontakt for: Ursula Andkjær Olsen. Ho va til og med så deilig å høre på at æ torde å bevege mæ ut i Oslos gate en sein lørdagskveld for å høre ho lese en gang til (æ sa hei til ho da æ kom til Caféteatret, og etterpå sa æ at «det va, om mulig, enda bedre andre gangen» (og så tok æ bussen tilbake til hotellet og va fornøyd med verden), og det sjøl om æ e dritdårlig på å gi folk komplimenta. Da må det bety at æ virkelig mene det når æ sir nokka, eller?) Opplesningen hennes e nokka av det mest suggerende æ har vært borti – og det va bare delvis fordi det va på dansk og å høre på dansk over lengre perioda e litt som å se på en båt som gynge på havet – det va nærmest transe-aktig. Og æ tror det e med ho som det va med Ulf Karl Olov Nilsson (UKON, å UKON akk og ve og ♥), at diktan blir enda bedre å lese etter at du har hørt dem bli lest høyt, eller bare har hørt forfatteren lese høyt i det hele tatt, du kan skjønne flyten i språket, høre for dæ kordan typografien påvirke uttalen etc etc. (dessuten va ho søt og dansk og hadde krøllate hår og æ e skikkelig enkel å glede, ja.)

Anna? Karl Larsson og Erlend O. Nødtvedt, førstnevnte va eh, greit nok (æ vet ikke, men han kom etter Ursula A. Olsen og på det tidspunktet va æ fra mæ av litterær forelskelse, gudan vet ka han måtte ha gjort for å imponere ordentlig. Det va bra, og den andre opplesninga – under Klubb Kuiper – va bedre enn den første, men, ja, han va uheldig i plasseringa, æ har begrensa med kjærlighet å gi bort når det gjeld litteratur (løgn, løgn, løgn, men æ va distrahert).), sistnevnte won me over muligens mest fordi æ e skikkelig svak for bergens(område)dialekt, men han hadde også nokka av den suggerende lesemåten som ikke slapp taket før han tok et halvt steg bakover og sa «takk». Og på fredagen hoppa æ opp av senga i rein forferdelse da æ svarte på telefonen og personen i andre enden sa «Hei, dette er Erlend Nødtvedt» (han ringte fordi han og Ursula venta på skyss som ikke kom, fordi æ va teit og ting hadde skjedd, men æ tror det gikk bra, æ sa «æ skal ringe og sjekke, så ringe æ tilbake» og så ringte æ tilbake og så tror æ alt gikk bra, det va ihvertfall ingen som kjefta og æ sa unnskyld.). Ikke det at æ sov, æ va bare litt treg å starte, men etter det va det ihvertfall full fart. Heh.

Og Laila Stien leste på torsdag formiddag og va fantastisk og æ vil bli ho når æ blir stor. (Æ sa «når/om æ blir stor» på twitter, og Ida blei bekymra, men æ mente bare at æ neppe kommer til å bli voksen på ordentlig, æ e for barnslig for sånt:D) Og Ingvild Holvik va fantastisk og Thomas Lundbo snakka så høyt at teknikeren kom og skrudde ned lyden både på høytaleran og i miksebordet, og og og og litteratur, altså. Det e tingen sin det ♥

1og min første tanke va å, magen min. Nokka sitt igjen. (ti samtidspoesipoeng om du kjenne igjen referansen som ikke e bare Hovland.)

Ordordordkalotten.

Det her innlegget blei avslutta ca 18.55 på Kulturhuset, men der e det ikke nettilgang, så det kommer et Beaivváš/opplesning/Klubb Kuiper-innlegg i morra. Kanskje. Nu skal æ uansett sove.

Aaa, endelig e festivalen ordentlig i gang! Kunstvernissage e fint, men det e ikke en litteraturfestivalstart, ihvertfall ikke siden æ gikk glipp av opplesninga som kom før. Årets åpning va fantastisk, sjøl om æ e usikker på om nokka som helst noensinne kommer til å måle sæ med samarbeidet mellom Morten Wintervold og Charlotte Bendiksen i fjor. Æ får fortsatt plutselige behov for å høre på opptaket æ gjorde – det e så vakkert!

Men altså, åpninga starta med Inkeri Laitinen og Bjørn Torske (æ tror ihvertfall han va med på det, æ observerte han i det minste, og slo fast at han så like hyggelig ut som han gjorde i fjor. Ikke det at æ snakka med han hverken i år eller i fjor, men han ser veldig hyggelig ut.), ho spilte fele (fiolin? et sånt lite strengeinstrument!) og æ antar han sto for resten av lydan. Så kom konferansieren, Paul Henrik Kielland, og han va – helt klart – bedre enn en del av de foregående konferansieran (sjøl om engelsken hannes kanskje ikke va helt up to scratch, men æ e kravstor og vanskelig på engelsk, æ vet).

Prologen til Rauni Magga Lukkari va nydelig, og oversettelsen til Laila Stien va antakeligvis nokka æ kommer til å strekke mæ etter i årevis framover. (Sjøl om æ stussa litt på at ho oversett Márgetáhkku til Margretemor – det e en banalitet i den norske bruken som ikke e tilstede i samisk, syns æ. Men æ bøye mæ for ekspertisen. (Og grueglede mæ til å anmelde den nyeste boka til Stien for Nordnorsk Magasin.)) (Og ho kjente mæ igjen, uten at æ helt vet kordan det kan gå an, æ tror egentlig ikke vi har møtt hverandre etter den gangen ho ville gifte mæ bort til sønnen sin. (Ja, det e min favorittanekdote i hele verden, æ kommer til å gjenta den til æ døøøøør.))

Per Mathias Høgmo kunne ikke komme, men han sendte Helge Haugen (tror æ? Æ e ikke så inne på fotballspillera, særlig ikke dem på midtbanen), søt va han ihvertfall, og bergenser, og sånn bortsett fra at han sa «ømmmm» litt for ofte va han generelt sett flink å snakke også. (helt ærlig? Æ va mest fokusert på den fantastiske underleppa hannes. Æ vet, æ e et forferdelig menneske.)

(guri malla, det her e altså paranteshelvetet)

Easterine Iralu, med Ola Rokkones og Jon-Eirik Boska1, og jazzpoesi, va fint, æ likte særlig det første nummeret demmes, og det siste også, for den del, så det va vel kanskje bare det andre som ikke va helt ideelt, men fint det óg, bare litt roligere. (Sjøl om kombinasjonen jazz og poesi vel ikke akkurat e grensesprenganes ny, uansett ka Paul Henrik Kielland måtte si.) Æ brukte egentlig sørgelig store dela av åpninga på å imponeres av kor rak i ryggen Boska va (og hele framføringa demmes på å tenke «å herregud perkusjonista«) – æ e ganske enkel å glede.

Og Marit Nicolaysen va morsom, og inkluderinga av Bang! (barne- og ungdomsprogrammet) i åpninga va helt på sin plass, æ likte det også.

Men mest av alt like æ Ordkalotten, sjøl om æ akkurat nu sitt og vente på å slippe inn på «Sáhpánat ja olbmot,» det e altså helt håpløst at alt skal skje samtidig når det først skjer. Tromsø e for lite for sånt, hjertet mitt e for lite for sånt.

1postscript: æ tror det e første gangen æ har facebookstalka noen for å finne ut av kordan dem egentlig skriv navnet sitt, siden googling ga mæ fire forskjellige versjona.

Æ lure på om Miljøagentene-reklaman virke litt mot sin hensikt av og til? Små barn e jo gjerne kjempeplagsom (og veslevoksen) fra før av, koffor i all verden skulle man melde dem inn i en gruppe som oppfordre dem til å bli enda mer plagsom?

Forøvrig stoppe æ opp hver gang æ høre starten på den ene sensodyne-reklamen, fordi det høres ut som om tannlege(assistene?)n sir «ereksjoner er et voksende problem» – ikke det, av og til e sikkert det også sant, men det virke svært upassanes å si sånt på TV. (om du ikke har sett reklamen så kan æ berolige med at æ e forholdsvis sikker på at det ho egentlig sir e erosjoner. Du vet, sånt som skjer med jordmassa, tektoniske plate, greier)

Uansett. Æ hadde nokka å si, men æ tror æ fortrengte det? Æ tror det handla om kaffe. Eller kafferelaterte eventualiteta. Å ja! Æ bedreiv litt økonomisk utregning og innså at det e skummelt kor mye penga æ hadde spart om æ enten slutta å drikke kaffe, eller skaffa mæ en jobb som gjorde at æ ikke lenger trengte å betale for å drikke kaffe. Kanskje æ hadde vært en god barista, men vet jo aldri. Æ har i det minste lang erfaring i å sukke henført etter dem, det burde telle positivt. (Æ vet at det e jobben demmes å smile pent og gi mæ kaffe, men det får ikke hjelpe, æ blir like sjarmert hver gang, uansett,) Mmmm, kaffe(relaterte menneska).

Og æ har ombestemt mæ: æ e ikke en enkel sjel. Men æ e enkel å glede. Fordi æ leste et sted, en samtale mellom to persona kor den ene sa «men det e så mye enklere å knekke dem [karakteran, menneskan], det finnes en million måta å gjøre det på,» og den andre svarte «men det finnes minst en million måta å glede dem på.» Og æ tror det finnes en million måta man kunne glede mæ på, men det e et begrensa antall som hadde gjort mæ trist. Men til gjengjeld e de triste tristere, mer permanent – det e kanskje der det ligg? Det e et konstant arbeid å skulle glede sæsjøl – og andre – det virke mye enklere å la alt det triste akkumuleres. Det skal så lite til for at det triste forblir trist, for at all gleden du hadde forsvinn. Og den har begrensa varighet; æ kan fortsatt bli flau av ting som skjedde for ti år sida, men æ huske ikke ka æ va glad for da. (Ikke det at æ va verdens lykkeligste menneske da æ va femten, så det e kanskje ikke et genialt eksempel, men allikevel.)

Æ brukte ettermiddagen på å fortelle foreldran mine om et teaterstykke vi så en gang for lenge siden, mora mi sa først «nei, det kan æ ikke huske,» men så nevnte æ at Kai Somby va med (spilte hovedrollen? sang alle sangan?) og ho sa «hmm, ja, det..» og seinere sa faren min «ja, det ja!» Han tror det het Earalagan, eller nokka sånt, det va en Inger Margrethe (nokka sånt) som hadde skrevet det, og vi kom fram til at det neppe va Beaivvás som spilte det, men æ tok feil. Æ trodde bare ikke æ huska nokka som helst fra et teaterstykke æ sist så i 1992. Æ va ni år i nittennittito, det e sytten år siden. Det va nokka der som traumatiserte mæ. Bortsett fra at det e løgn, æ tror det va nokka som tiltrakk mæ, æ tror det va skummelt og høylytt og det va nokka med karakteran (alle menn skal røyke og ha langt hår, det sa æ noen år før, når æ gikk i barnehagen, fordi det hadde favorittbarnehagetanta mi, ho æ traff igjen under Ordkalotten i år, passanes nok), omtrent som en båttur i Australia og æ sto på det øverste dekket, og så ned og syns nesten det va upassanes, det dem gjorde, de folkan på dekket under oss – mens vi så på den bittelille haien, verdens minst skumle hai – det va jo ikke det, det va kanskje upassanes for en åtte? ni?-åring, men det va ikke upassanes – kæm va æ som niåring? Ka va det som skjedde med mæ? Æ skulle ønske æ kunne gjenfinne hodet mitt fra da æ va ni, æ tror æ va et fantastisk, lite menneske (æ tror æ hadde absurde moralske grense), det e i det minste første og eneste gang æ e blitt brun (bortsett kanskje fra halvåret i Goleta), siste gang siden den gang, æ har vært bleik og solfattig siden. Kanskje va det de moralske grensen som fjerna lysta på sol, kanskje fikk æ permanent varmesjokk? Gudan vet, Australia vet, æ har en hemmelig romanse med et land æ ikke har vært i siden den gang, en hemmelig romanse med langhåra menn (men ikke egentlig), en hemmelig romanse med absurde moralske grense, æ tror æ e hemmelig forelska i mæsjøl som niåring, men uansett, æ kom til å tenke på det stykket i dag, og æ les boka om Beaivvás, historien demmes, og æ leste om ganda ja golleloddi, det va noen bilda i boka, og æ blei overfalt av gjenkjennelsen. Barndommen min!, se kor ung alle skuespilleran du har sett hundre ganga siden da va!, kulissan!, æ sjøl som bitteliten som publikummer, alt, alt alt. Og når æ va bitteliten, den gang da, for lenge siden, når mora mi satt mæ foran TVen hver gang dem sendte nokka på samisk og æ satt og fulgte med. Det e nokka der, vet du, nokka med identitet, nokka med å vite, med bestandig å ha visst det, det e der det essensielle ligg, ihvertfall for mæ.