Æ hold en tanke i handa siden æ ikke får tak på folk

Det va på bussen, i nærheten av postterminalen, rute 34 fra universitetet til byen – fordi æ sjelden har hastverk og like muligheten til å være i bevegelse, men sakte – at æ så ut vinduet og plutselig tenkte «Det e synd at det å holde noen i handa bare e legitimt om man e kjæresta eller det e småbarn, siden det må være nokka av det fineste man kan gjøre.»

Æ tror æ kom til å tenke på det på grunn av et minneord om Stig Sæterbakken, her, i Morgenbladet, av Nora Simonhjell, kor ho skriv

da den underlege miksen av kollegaer, familie og venner byrja leite etter ei form dei kunne fortsette festen i, vart vi [ho og Sæterbakken] sitjande ved sida av kvarandre. Så greip han handa mi, og så satt vi slik. Lenge. Ingen av oss sa noko. Ingen av oss hadde behov for å seie noko.

Og æ kom til å tenke på en alkoholrik hyttetur for lenge siden, kor æ endte opp med å sitte en stund og holde noen i handa, bare sånn, etter at noen hadde lekeslåss og det nesten hadde gått galt og æ va edru og hadde brutt inn. Og han sa nokka sånt som «det var jo ikke meninga at det skulle …» og æ sa «Nei, men av og til …» og æ vet ikke helt kordan det skjedde, men han holdt mæ i handa og vi satt der en stund før øyeblikket glei over.

Eller sommerferien for ikke så lenge siden, en fest – det også, det hjelpe vel om noen e full – da vi va på tur fra punkt A hjemmefest til punkt B utested og vi gikk hand i hand, og det va ingenting anna enn kjærlighet, men ikke av den sorten.

Og koffor e det ikke legitimt å gjøre det hele tida, med vennan dine? Koffor må det være så komplisert, man kunne alltids holde noen i handa, men på ett eller anna tidspunkt – antakeligvis etter cirka fem minutt – ville noen eller alle anta at man va kjæresta, og det e jo ikke nødvendigvis nokka man vil signalisere for omverden i hytt og vær eller i det hele tatt.

Æ hang med en baby en stund, i dag, en baby og mora hennes og Ida, og æ like babyen, æ tror ho like mæ, æ fikk holde ho en stund, ho satt på fanget mitt – eller prøvde å klatre oppover, med beinan på magen min og et godt tak på tskjorta mi eller på smykket mitt – og æ snakka samisk til ho, ho svarte med et og anna utbrudd. Vi hadde en samtale kor æ prøvde å finne ut av kæm av de ansatte på 4 roser ho likte best, men ho va litt skeptisk til akkurat det.

Men ho satt på fanget mitt, vridde sæ rundt og rundt, så litt gjennom et vindu og litt gjennom et anna, så litt på mæ, overraska av og til, som om ho hadde glemt at arman som holdt ho fast heng fast i nokka, heng fast i det fanget ho satt på, og plutselig hvilte hodet hennes under haka mi og plutselig sto ho nesten, godt plassert på låran mine, plutselig va arman hennes hekta fast i mæ eller i nokka anna, alt man kan smake på når man får muligheten. Og det e nokka med måten å være kropp på sammen med en baby, det e det som e poenget her (e æ håpløs nu? e det åpenbart, blir æ en av de overtydelige menneskan når æ sier sånt, selvfølgelig handle det om å være kropp når man e sammen med noen som bruke kroppen din som klatrestativ uten å tenke på at dem gjør det?)

Æ vet ikke, det e forskjella – åpenbart – på å smile til noen på 1.80 og å smile til noen som smile tilbake fordi dem herme etter alt dem ser, men tenk om man kunne holdt fast på en del av den tilforlatelige tilgjengeligheta? Og ikke ved å ha folk man kan dele venninneklemma med – det e for all del fint med folk som gir dæ en klem hver gang dem ser dæ, men det e ikke nok. Eller, den forklaringa blir for enkel, det e nok, selvfølgelig, men det burde være muligheta for et utvida repertoar, det e kanskje der det ligg? Å ikke bare stryke kinnet ditt mot noen andres i noen raske sekund, men å kunne holde handa demmes, å kunne stryke en person på ryggen uten at det nødvendigvis betyr at noen e på gråten, å kunne være borti noen du like uten at det [må] implisere at du vil være borti dem hele tida helst uten klær – det må da være mulig å kunne ønske sæ mer fysisk kontakt uten at det e nødt til å være ledsaga av ønsket om en kjæreste?

En stund, mens æ va med i Utropia, va det et sånt sted kor folk tok på hverandre, men det forsvant – Utropia forsvant for mæ, og det e greit, men av og til savne æ det, muligheten å kunne få en klem, å kunne være borti noen uten å frykte implikasjonan. Bare det.

fjell og andre ting som stikk litt.

Æ tenkte på en ting, på flyet fra Kirkenes til Tromsø (bortsett fra at æ ikke like propell-fly, dem e så små, også bråke dem, også virke det så teit å fly Kirkenes-Tromsø, æ mene, ærlig talt, det e jo knapt nok verdt prisen, skal man først fly kunne man i det minste dra til Oslo, og så videre langt bort), når vi va i gang med å lande, mens vi suste over fastlandet, Skittenelv eller nokka deromkring, og æ så på fjellan, alle fjellan æ ikke vet navnet på (æ kan peke ut Fløya, Tromsdalstind, Rødtind og Kjølen, det gjelds knapt nok), og tenkte at æ skulle ønske æ va en kjempe, eller at æ i det minste hadde gigantiske hender, at hendern mine va stor nok til at æ kunne ta på landskapet. Fjellan i og rundt Tromsø – og i Finnmark óg, for den saks skyld, men det va tåke i Kirkenes, så æ va ikke i stand til å tenke det samme da – virke som fjell æ vil kjenne på, dra fingerspissan mine over myke linje, gjennom dala som e gravd ut av elve som en gang va gigantisk men som knapt nok eksistere lenger, stikke pekefingern på toppen av Tromsdalstind eller et av de andre litt spissere fjellan, komme borti havet og tørke fingran mine på et mosekledd landskap litt over tregrensa, på et av de fjellan som kan kalles et fjell, som e mer enn bare en stor bakke; alle fjellan i Finnmark og Troms ser ut som bakka som har vokst litt for lenge, tenåringsfjell som ikke helt vet ka dem ska gjøre med sæ sjøl. (bortsett fra i Hamningberg og Båtsfjord – eller Berlevåg, eller deromkring, det e nu to side av samme sak – kor fjellan ser ut til å ha vokst fram på pur trass, og dem e kanskje tenåringa dem også da, men sånne tenåringa du egentlig ikke vil treffe på, ikke som dem som ser sint ut på en sånn måte som gjør at du vil klappe dem på hodet). Tenk å kunne sneie over hele Senja, hele Kvaløya med bare en handflate, å kunne dytte hele Tromsøya under ved hjelp av en tommel, om man ville, men æ vil jo ikke det – det e jo egentlig ingenting galt med Tromsø, bortsett fra at æ fortsatt bor her – æ ville bare ta på fjellan, akkurat som æ av og til må dytte fingran borti murveggen i kjellergangen hjemme, fordi det stikk litt, og æ blir like imponert over fingran mine hver gang, over myke linje og harde spissa og alt det andre midt i mellom.