bittersame

by

Skiltskytter, sinne, Siste kveld med mamma og alt samisk. Som vanlig.

Æ begynte på det her blogginnlegget i juli, rett etter Riddu Riđđu, men gjennomføringsevnen på akkurat det lå omtrent like høyt i kurs som gjennomføringsevnen på alt anna det her året (ikke så veldig e gjennomgangstemaet, uten at æ helt vet koffor). Men det begynte cirka som at æ har litt lyst til å sende en epost til Per Ivar Jensen og si nokka sånt som hei, du huske det sikkert ikke, men æ sendte dæ noen spørsmål i forbindelse med fjorårets festivalavis for Riddu Riđđu. En av de tingan du sa da va at du e både litt stolt og litt flau over å ha skrevet «Skiltskytter», og at det er overraskende mange som har et forhold til den, sjøl så lenge etterpå. Æ va på konserten på lørdag, og må si at æ både e utrolig glad for å ha fått det med mæ, samtidig som æ nu e enda bitrere over at æ aldri så teaterstykket da dokker spilte det. Men æ har et lite spørsmål, om man nu kan stille oppfølgningsspørsmål ett år etter det opprinnelige spørsmålet: Kordan va det å spille live på Riddu Riđđu? Og kanskje særlig: Kordan va det å spille «Skiltskytter», til allsang, på Riddusletta? Det her e kanskje teater/kultur/konsertversjonen av sportsklisjeen «hva føler du nå?», men kordan va det å få den responsen fra publikum nu, sjøl elleve år etter det opprinnelige teaterstykket?

Som publikummer må æ si at æ tror den konserten va nokka av det mest fantastiske æ har vært med på – og det føles som en klisjé det også, men æ klare ikke å finne andre ord for å beskrive det, det føles nærmest som juks å bare si at det va fantastisk, det blir for enkelt. Det æ kanskje mene e at sjøl som ikke-sjøsame (men elvesame, «og elva renn ut i sjøen» som æ har argumentert en og anna gang i det siste) kunne æ skjønne, tror æ, kordan det teaterstykket æ så konturan av på scenen på lørdagen kunne skape eller befeste en stolthet over det man e. Og det sjøl om sangan i sæ sjøl kanskje ikke e sublim populærkultur (sjøl om æ har nynna på «čappa čiččit, čappa čappa čiččit» oftere enn sunt kan være de siste ukan, så sangan sitt i det minste), men blandinga av profanitet og stolthet – å gjøre narr av det man elsker, så å si – e nokka av det som fascinere mæ mest i kultur, og e nokka av det æ oftest savne i samiske kulturuttrykk (kanskje særlig i litteraturen, som e det æ i hovedsak er interessert i (det e begynt å føles som nokka æ sier så ofte at det ikke lenger e sant, æ vet ikke om æ mene det)). Så kanskje et spørsmål til e: Koffor hadde ikke «Siste kveld med mamma» større innvirkning på samiske kulturuttrykk? Kor e all humoren i det samiske?

Ulempen med de spørsmålan e jo at æ e for ung til å stille dem, æ vet ingenting om den kritiske mottakelsen av Siste kveld med mamma, bortsett fra det Totalteatret sjøl sier om den (det fantes ingen ivrige teaterbloggera tidlig på 2000-tallet, dem finnes vel knapt nu, så det e jo ikke så rart). Men om æ skulle gjette – og det e jo det æ basere blogginga mi på: gjetting og synsing – vil æ anta at den ikke traff i de ikke-sjøsamiske områdan. Ka skal Kautokeinosama med noen som nettopp har oppdaga at dem e same, for i Kautokeino har dem jo bestandig visst det. I Kautokeino i 1852 visste dem det og i Kautokeino i 1952 visste dem det og i Kautokeino i 2052 kommer dem også til å vite det (fordi dem nekte å slutte å si det, og det e bra og det e plagsomt), og dem bryr sæ kanskje ikke om at Kåfjord og kåfjordinga nettopp har oppdaga det. Men ka vet æ, kanskje Beaivváš va kjempeinteressert i Siste kveld med mamma, kanskje dem samarbeida, æ vet ikke, æ e bare fordomsfull og full av antakelsa.

Og æ vet ikke kor det e blitt av all humoren i det samiske, bortsett fra at æ ser konturan av nokka, kanskje, av å ville være morsom men å ikke få lov, fordi ingen skjønne at det e morsomt. Men det sier æ fordi æ sjøl e gretten, fordi æ nylig e blitt misforstått og det har ingenting for sæ å henge sæ opp i sånt, men Siste kveld med mamma e morsomt, e saklig og usaklig, det mente og det sa og det va ikke redd for å være skråsikker. (det betyr nok at det e sakprosa) (sorry, æ e fortsatt bitter over nokka helt anna)

Men det e jo strengt tatt ikke spørsmål æ forvente at Per Ivar Jensen hverken skal eller skal kunne svare på, det e mest et forsøk på å skrive mæ gjennom ka det va som traff mæ der. I fjor vår skreiv æ et blogginnlegg om skiltskyting og «Skiltskytter», og etter det har æ mer eller mindre ubevisst lært mæ omtrent hele teksten på «Skiltskytter» utenat – æ har bært den med mæ, om man kan si det sånn, gjennom en valgkamp og et valg, gjennom forvaltningsområdeinnlemmelsen og -avlysninga, gjennom en rekke store og små angrep på alt æ e som same, æ har repetert linja «husk, det e dem som e få og det e vi som e mange» som et slags mantra. Og av og til har det slått mæ, igjen, det at det kan finnes folk som ikke ser ironisk på den sangen – sjøl om det kanskje ikke finnes folk som ikke skjønne at den e ironisk, men man vet jo aldri – som regne den som en, om ikke en kampsang, så nokka som ikke e så langt unna.

Og om du hadde sagt for to år sida at æ skulle ende opp med å tenke på «Skiltskytter» som en sang som betyr nokka for mæ ville æ antakeligvis snøfta litt og rista på hodet, for det e ikke en sånn sang. Før det blir det, før du kjenne den på kroppen, før du ser dæ nødt til å leve med ironien i mangel på følelsa nok til å være inderlig, for det e faktisk måte på kor mye man kan leve med hjertet på utsida når det stadig blir skutt på, om enn bare eller kanskje særlig når det e av folk som ikke engang vet at dem skyt. Som tenke at du må tåle såpass, man må da kunne vitse, du må da kunne tåle en spøk, ha ha lol, liksom, ikke vær så hårsår, og LDO vil at vi skal melde inn diskriminering.

Innrapporteringa matche ikke det man vet skjer. Men det e jo fordi det e vanskelig å rapportere inn «det va noen som spør mæ om æ kan joike», «det va noen som ikke visste ka duodji e, æ trodde det va allmennkunnskap?», det va noen som joika etter mæ på bussen kunne æ sagt, men ka med når «æ overhørte en setning på kafé og æ vet ikke ka dem snakka om, men æ føle mæ utrygg», «æ forlot Verdensteatret nærmere klokka ett på natta natt til søndag og i et halvt øyeblikk tenkte æ «faen, æ har på mæ luhkka», og det skjedde ingenting, men hele turen gjennom Storgata gikk æ og va litt nervøs.» Kordan melde du det inn for noen, og kordan kan du tro at det skal ta slutt? Det tar ikke slutt før folk faktisk vet mer enn dem gjør. Og det e derfor alle vi sama må bidra til å lære opp nordmenn i kordan samisk kultur e. Det e slemt av oss å ikke ville være hjelpsom om noen har spørsmål, i stedet for å si «nei, æ joike ikke» kan du si «fordi joik e en bestemt måte å bruke stemmen på og den måten kan ikke æ, dessuten finnes det mange forskjellige forma for joik og sånn og sånn og det og det», for det e jo ikke nordmenn sin feil at dem ikke lære nokka om samisk kultur på skolen, noen må ta ansvar og oftest e det dæ.

Men det gidd æ ikke, det e ingen som betale mæ for å drive voksenopplæring og med mindre den voksenopplæringa e givanes for min egen del kommer æ til å slå en spøk og skifte tema. For det e ingen som kan kreve at æ skal lære noen nokka som helst, dem kan spørre og av og til vil æ kanskje svare, og æ vet at det virke slemt, men det e ikke min feil at du vet så lite om samisk kultur at du ikke engang vet forskjellen på ka som e greit å spørre om og ka som e fornærmanes. Det e ikke min feil og det e ikke mitt ansvar og det e mest bare synd på dæ sjøl om det også går utover mæ, men ka faen skal æ gjøre?

Det æ av og til gjør e å resitere «Skiltskytter» for mæsjøl, bytte ut eg med æ, æ prøve å snakke mæ gjennom den, sakte og bedagelig, snakke som æ hadde snakka ellers, den ligg naturlig i munnen. Det e en tekst som sitt, den e ikke subtil, den e ikke Shakespeariansk i sin poesi eller nokka, men den e effektiv. Den e kontant og den e uredd, og det e æ aldri. Men noen ganga har æ hørt på den, har æ hørt linja «skal se den satans jævelen som skal hindre oss i det» gjalle i hodet mitt, som om æ e Rocky, det e «Eye of the Tiger» og Tromsø eller verden eller ka som helst anna e den jævelen som skal overvinnes (æ har dog aldri sett Rocky i sin helhet, æ håpe han vinn til slutt?). Æ har stått i verden, bevæpna med godé idea, endeløse mengda bitterhet og noen klistremerka, og tenkt «skal se den satans jævelen som skal hindre oss i det» og alle andre linja i den teksten e ironisk – kor ofte har æ tenkt «for vi, vi e norsk, det vil vi alltid være!» og særlig at det e sant, ka? – men akkurat den, den sitt, ufin bannskap og alt. Skal se den satans jævelen som skal hindre mæ i nokka som helst når æ e i det her humøret, det skjer ikke.

by

SAMISKE KULTURMINNER ØDELEGGER NORSK ALPINSPORT. så det så

Vet dokker en ting som e galt i verdens rikeste land (altså Norge)? At man e veldig opptatt av å bevare historiske gjenstanda, bygninge, steda og det ene med det andre, men at man ofte glemme å bevilge penga nok til at dem kan bevares. Til og med når alt skal skje på eiers regning kan man ikke skaffe penga til å lønne mange nok til at det kan skje rimelig fort.

Vet dokker ka som derimot ikke e galt? At Sametinget sende beskjed til noen om at dem må utsette bygging av snøkanona, til noen har vært der på befaring for å se om det finnes eventuelle samiske kulturminna i området.

Vet dokker kordan man ikke skal framstille den saken? Sånn her.

Tittel: Sametinget stanser snøkanoner
Ingress: Det blir ikke laget kunstsnø i alpinbakken i Surnadal denne vinteren. Årsak: Sametinget må på befaring først.
Brødtekst: Jepp, du leste riktig. Sametinget forlanger å få undersøke området for samiske kulturminner før spaden settes i jorda for det planlagte og lenge etterlengtede snøanlegget i Sæterlia.

Jepp, du leste riktig. JEPP, DU LESTE RIKTIG. Finnes det en måte å tolke det på som ikke e «Ja, Sametinget skal komme helt hit og legge sæ opp i våres greier[, ka faen?].»?

Vet dokker ka slags oppfølgningsspørsmål journalist Arild Myhre fant det verdt å stille?
– Kommer de nedover hele gjengen?

Æ lime det inn en gang til, æ, så dokker ser det:

– Kommer de nedover hele gjengen?

Nu vet æ ikke om Arild Myhre e sommerhjelp eller utplassert eller Tidens kravs Grand old man, og ikke bryr æ mæ heller. Det e uansett ikke et spørsmål som treng å stilles, eller i det hele tatt burde havne i selve nyhetssaken.

Nu vet æ selvfølgelig ingenting om ka som ligg til grunn for befaringa, men det e ikke som om en befaring e sånt Sametinget gjør for å være vanskelig. En befaring gjøres før noen skal bygge nokka som potensielt kan ødelegge sånt som ikke burde ødelegges (så vidt æ forstår, i hvert fall, men kanskje Arild Myhre vet veldig mye mer om bevaringsverdige områda i Norge enn det æ gjør. Han e i så fall ekstremt flink til å legge skjul på kunnskapen sin i nyhetan han skriv). Og det gjøres uavhengig av om det e Sametinget eller Fylkestinget eller Stortinget eller ka slags instans det nu enn e som gjør det. Æ antar samiske kulturminna kommer inn under Sametingets jurisdiksjon fordi det e sånn reglan i Norge e satt opp? Alt samisk tilhøre Sametinget, derfor får Sametinget ta ansvar for det. (og uten å vite nokka sikkert, men anta i vilden sky vil æ gjette på at pengebevilgninga til feltarkeologi og kulturminnebefaringsarbeid og ka det nu enn hete går nokka sånt som: det finnes ikke så mange sama, ergo kan det ikke finnes så mange kulturminna, ergo kan det ikke være nødvendig å ansette så mange til å skulle se på dem, ergo treng dem ikke så mye penga.)

Selvfølgelig e det her et økonomisk problem for et alpinanlegg, som jo har en begrensa åpningsperiode (i hvert fall i plassa som ikke e Nord-Norge), og selvfølgelig e det vanskelig å kunne bygge nokka som helst når man får beskjed om at «vi kommer på befaring. En gang. Om en stund, ikke så lenge, men ikke så fort heller.» Men æ stille mæ veldig tvilanes til at det skjer fordi Sametinget vil være vanskelig. Æ stille mæ tvilanes til at det e fordi dem vil sabotere vintersesongen for «det planlagte og lenge etterlengtede snøanlegget i Sæterlia».

Æ skjønne jo også at «økonomiske begrensninger i kulturminnefeltet setter midlertidig stopper for alpinanleggutbygging» ikke har samme svungen som «Sametinget stanser snøkanoner» – dessuten e det ikke allitterasjon der, ergo e det automatisk en langt dårligere tittel – men det ville antakeligvis vært en langt riktigere tittel og framstilling av saken.

Hele greia e, som den smakløse bildetittelen sier, «Til å få hætta av». (La dokker merke til den, e ikke det subtilt, liksom? E det ikke diskré men underholdanes? Ja, fordi det finnes jo mange sama som hete Hætta til etternavn, så i stedet for å skrive at det e til å få hetta av, som det jo hete, så skriv man hætta. Haha liksom, ordspill på samiske etternavn, altså, hurra.)

Og så, som om ikke det va nok – æ mene, søringavis sier teite ting om nokka samisk, news at eleven, ka? (les: at folk i Sør-Norge ikke skjønne at en befaring for å se etter samiske kulturminna ikke egentlig e sjokkeranes) – så synes, nær sagt selvfølgelig, vår alles kjære regionale lokalavis, Nordlys, at det her e en sak det må rapporteres om. Ja, for Sametingets framtidige befaringe etter kulturminna i «Sæterlia i Surnadal kommune på Nordmøre» e kjemperelevant for en regionavis i Troms.

Man kan kanskje lure på koffor, æ mene, det e ikke som om Nordlys rapportere om åpne folkemøta Sametinget har i Røros eller Bodø, eller i Tromsø for den saks skyld. Men det her e en sak folk i Troms(ø) treng å vite om. Det her har nyhetsinteresse. Det her e viktig.

Og det skal ganske mye til før noen klare å overbevise mæ om at det IKKE e fordi det e atter en måte å mer eller mindre subtilt vise kor teit og bortkasta Sametinget e. «Sjekk, nu legg dem sæ opp i ka som skjer i Nordmøre! [Ka blir det neste? Får man ikke rive Vestregata 61 fordi det én gang kanskje har vært én same i bygget?]»

Under Digitale nabokjerringer-konferansen æ – via Jurddabeassi – va med på å arrangere i mars, va Anders Opdahl – ansvarlig redaktør i Nordlys – en av foredragsholderan våres. Foredraget hannes begynte veldig fint med at han tok ansvar for at Nordlys kunne gjort sitt for at debatten hadde vært reinere, de anonyme kommentaran på nettsida førte ikke nokka godt med sæ. (I den her saken kan man ikke legge igjen kommentara, så nokka har dem vel lært)

Etterhvert rota han sæ dog bort, og hovedpoenget hannes blei at vi må ta til motmæle. VI må si ifra. VI må gjøre en innsats for at folk ikke e feilinformert, at folk ikke går rundt og tror helt feil ting om samisk ditt-og-datt. VI må redde den samiske kulturen og det må VI gjøre ved å ta til motmæle. TA TIL MOTMÆLE (sånn i tilfelle dokker ikke fikk det med dokker).

Han spurte, «kor mange av dokker e det som har vært i kommentarfeltan og sagt nokka?» Fordi Anders Opdahl mene at det e VI som skal opplyse folk. Journalistan skriv sakan, folk legg igjen teite kommentara og så skal VI komme og irettesette. Det e våres oppgave. For det e ikke som om journalistan til Anders Opdahl kan tilbringe dagan sine i kommentarfeltan til avisa dem jobbe i for å rette opp i folk åpenbare feiloppfattelsa, journalistan til Anders Opdahl skal tilbringe dagan sine med å skrive nyhetssaka. Og det e ikke som om Anders Opdahl kan forvente at journalistan hannes tilbringe fritida si i kommentarfeltet til avisa dem jobbe i, for å rette opp i åpenbare feil, folk fortjene jo å ta fri.

Det e derfor Anders Opdahl vil at VI skal trå til. For VI jobbe åpenbart ikke, VI treng vel ikke å tjene penga til livets opphold (alle vet at sama får penga bare fordi dem e samisk), og VI e uansett så glad i det samiske at VI synes det e helt greit å bruke fritida våres på å fortelle folk i kommentarfelt at dem tar feil og at VI ikke e hårsår. Det e ikke som om VI blir utmatta eller sliten eller frustrert av sånt, VI har en endeløs tålmodighet når det gjeld å fortelle folk om oss sjøl, VI blir glad når folk stille oss til veggs om Finnmarksloven og overbeite og kystfiskerettigheta og Lappekodisillen og samiske detaljspørsmål, for det vet VI alt om.

VI har tross alt fått grunnpakken i samisk kultur, den består av doktorgrada i både juss, filosofi, historie og litteratur, så det finnes ikke den ting VI ikke kan svare på. Og siden VI aldri treng å sove, og i hvert fall aldri blir så frustrert at VI bare vil gråte, så kan VI helt egenhendig rette opp feilinformasjon både hos journalistan til Anders Opdahl og de folkan som finn det for godt å kommentere på nyhetssakan journalistan til Anders Opdahl skriv.

Og æ vet ikke ka Sametinget sine kulturminnebefarera kommer til å finne når dem endelig kommer sæ til «Sæterlia i Surnadal kommune på Nordmøre», men æ håpe dem finn så mange kulturminna at dem frede hele jævla Sør-Norge, sånn at nordmenn kan få sitte på internett hele dagen og VI endelig kan få muligheten til å fortelle absolutt alle kordan det står til med det samiske. Det e jo bare det VI vente på, e det ikke?

by

«det va bare en spøk» og andre uakseptable unnskyldninge

Æ bær ikke nag, æ tror ikke æ gjør det, æ gjør sjelden sånt, men æ huske på det som har skjedd tidligere. Æ handle ikke på Kiwi; så lenge det finnes andre alternativ benytte æ mæ av dem – æ kan ikke se for mæ at det skal endre sæ med det første. Æ har fortsatt en grad av motvilje mot Petter Stordalen etter at han sammenligna motstanden mot hotellbygginga si – eller nokka sånt – med å være nybygger i USA, kor kritikeran va de bakstreverske indianeran som skyt på alt som e nytt. Æ finn det vanskelig å ta folk alvorlig når dem syns den typen metafora e akseptabel.

Og æ har ikke sagt nokka om Synne Eilertsen, Sigbjørn sa alt æ ville ha sagt og ikke visste at æ mente (fordi æ tenke med fingran på tastaturet og æ ikke har tasta mæ fram til nokka enda), men æ kommer til å huske det her. Ikke med vilje, ikke som en teit scene i en b-film kor æ hytte med neven og sir «God damn you, Synne Eilertsen, as long as I live I shall not forget this!» med lyn og torden og en by i flamma i bakgrunnen. Men i en periode framover kommer æ til å huske det. Æ vet ikke om det e snakk om uka, måneda, år eller tiår, det vil vise sæ, men hver gang æ ser navnet hennes i en eller anna sammenheng – det sæ være om ho dukke opp i et twittersøk på «Tromsø» (æ like å søke på Tromsø, det gir ofte underholdanes resultata) eller som offisiell person i kraft av Venstre eller Amnesty eller ka som helst – kommer æ til å tenke «å, det e ho» og så tar æ ho mindre alvorlig, om æ i det hele tatt klare å bry mæ om ka ho sier, uansett kor viktig det måtte være.

Og det e ikke som om æ går inn for en boikott, æ bryr mæ ikke så mye om ho eller de teite vitsan. Det e bare enda ett punkt på lista over ting æ bit mæ merke i, ting æ ikke klare å slutte å huske, fordi æ ikke e en gullfisk og det samiske ikke e nokka æ kan skru av når det blir kjedelig. Og det e synd for Synne Eilertsen at de teite vitsan hennes som liksom skulle vise at ho e sarkastisk sende ho ned i det dragsuget, men sånn e min verden, det kan æ ikke gjøre nokka med – tror du ikke æ har prøvd?

Det som faktisk gjør mæ oppbrakt, det som plage mæ e at ho va den som tok knekken på ideen æ har hatt om dagens ungdom som digitale urinnvånera. Det e jo det dem snakke om, forskeran: ungdom nu til dags voks opp med nettet på en helt anna måte enn det vi gjorde, for dem har det bestandig vært der. Og æ antok egentlig at det betyr at dem skjønne at internettet også e for alltid, at alt du sir på internett også e nokka du har sagt i virkeligheta. Men tydeligvis ikke?

Og det e litt plagsomt – æ likte illusjonen om at ungdommen nu til dags har forstått kordan det her fungere. En ting e jo å ikke tenke over kor lite et sarkastisk tonefall lar sæ oversette til tekst – ærlig talt slit æ tidvis med å gjøre mitt sarkastiske tonefall forstått muntlig – men når unnskyldninga di består i at du ikke tenkte over kæm som kan se det og kordan dem kan tolke det … Æ gir mæ ende over. Eller så gir æ bare opp.

Burde ikke folk som har vokst opp på internett skjønne at om du først skal si ting som e kontekstavhengig, så burde du passe på at den teksten bare gjøres tilgjengelig for dem som skjønne konteksten? Noen ganga burde man ha en låst konto (og det e et malapropos, men om twitterkontoen hennes hadde vært låst og AUF hadde gått til avisa ville æ hatt mye større sympati med Eilertsen, ho har 279 følgera, om man da har låst konto har man ikke bedt om å bli lest av alt og alle, tvert imot), og noen ganga burde man ha en blogg bare vennan dine får lese.

Eller, og det her e trikset for noen av oss: om man vil si ting man vet enten blir feiltolka, misforstått eller som bare e slem – alt ettersom – så sir man det muntlig i samtala, eller så sende man en DM på twitter, eller en facebookmelding, ka som helst. Man tar ansvar for at det e nokka man ikke kan si uten å bli misforstått og så sir man det bare til dem som ikke misforstår.

Æ trodde det va sånt ungdom nu til dags har vokst opp med, men det vise jo bare kor grunnlegganes optimistisk æ e – æ har tross alt surfa innom en god del blogg.no-blogga og sett ka attenåringa – og dem som e yngre – skriv under fullt navn. Og så tror dem at det hold å si at det ikke e nokka dem vil at folk skal snakke om.

Om det e sånn den digitale urbefolkninga ter sæ e det jo ikke rart folk mene urbefolkning i utgangspunktet e nokka primitivt. (og ja, æ antar at om du les bloggen min, så har du kontekst nok til å skjønne at det e ironisk ment, men se, nu kontekstualisere æ det litt ekstra i tillegg, for å gjøre det lettere å forstå – av og til må man innfinne sæ med sånt.)

by

VG: tør der andre har vett til å la være

I går hadde VG en sak fra landsmøtet til Frp om et eller anna Sametingsrelatert – det e nokka med representasjon på landsmøtet eller ikke, som så vidt æ skjønne e problematisk siden Frp ikke like Sametinget – og den saken hadde følgende tittel: «Partitopper lapper til: Kniver om same-sak»

Ha ha ha. Sant? Det interessante e jo at om du klikke på linken nu, så får du opp en side med tittelen «Partitopper kniver om same-sak» – tenk at noen til og med hos VG innså at en lapp-spøk egentlig e litt for teit til at dem burde gjøre det. Hos VG liksom, du vet det e lavmål når til og med dem burde skamme sæ.

Man kan forøvrig legge merke til at billedteksten sir «Frps generalsekretær Geir Mo (t.v) og partiets innvandringspolitiske talsmann Per Willy Amundsen er uenige om samer skal få stemmerett på landsmøtene deres.» Nu e æ jo ingen tilhenger av Frp, uten at det burde overraske noen, men snakk om å tolke dem i verst mulig mening. Æ skjønne ikke sama som syns det e greit å stemme på Frp, men dem finnes, og æ tror ikke – nekte å tro – at Frp har noen problema med det. Æ tror Frp, som de fleste andre parti, vil ha så mange velgera som mulig, og om dem vinn velgera på å ville legge ned Sametinget, så e nu det helt greit – sånn bortsett fra at det sir ting om landet æ ikke vil tenke på, men det e mitt problem, ikke Frp sitt – men dem e da ikke dum nok til å si «vi vil ikke ha sama her.» Og dem hadde nu ikke nekta sama stemmerett uansett, det nekte æ å tro på.

Det e dog ikke poenget, men en passanes distraksjon og enda et bevis på at Norges største avis ikke har noen problema med også å være Norges dummeste.

Poenget va at æ klaga på twitter, som æ ofte gjør når folk/media/ka som helst oppføre sæ teit. Og så ringte Sameradioen i dag og ville at æ skulle uttale mæ om det, så æ gjorde det (dum nok til å si ja, bestandig). Og et av spørsmålan journalisten stilte va «men e ikke vi sikker nok som sama til at vi ikke blir såra av det her?» Svaret mitt va «Æ vil ikke snakke for noen andre, og det e forhåpentligvis ingen som blir såra av det, men man må likevel kunne reagere når en så stor medieaktør oppføre sæ på den måten.»

Og det her e poenget mitt, med store bokstava fordi æ skjønne det e vanskelig: Æ BLIR IKKE SÅRA. Æ E IKKE DYPT SÅRA OG VONBRÅTEN (sjøl om det e favorittfrasen min i verden).

Æ kjenne det ikke på sjølfølelsen når VG e teit. Æ kjenne det ikke på sjøltilliten min når Kiwi oppføre sæ som hodeløse kyllinga. Æ reagere på det, fordi det e naturlig å reagere når andre oppføre sæ som tullinga. Og det e ikke unaturlig å ville påpeke at dem oppføre sæ som tullinga. Særlig når dem antakeligvis oppføre sæ som tullinga fordi dem ikke har vett til å tenke sæ om.

Æ blir ikke såra, æ e ikke sint, æ e ikke spesielt trist. Æ blir litt trist når æ tenke på utdanningsnivået til nordmenn flest når journalistan oppføre sæ sånn, men æ e ikke trist på egne vegne.

Det e ikke mæ det her går utover, det e folk som ikke kan oppføre sæ ordentlig det går utover.

Æ reagere fordi æ e et fornuftig menneske. Æ reagere fordi det tydeligvis aldri tar slutt på teite folk som gjør teite ting og av og til må noen kunne fortelle dem at dem e teit. Æ reagere fordi æ ikke klare å la være. Æ reagere fordi æ håpe at noen andre skal se reaksjonen min og tenke «vet du, det har du helt rett i, det der va teit.»

I verste fall reagere æ fordi æ håpe noen ser reaksjonen min og tenke «herregud, som du overreagere,» men etterhvert ende opp med å tenke på det og innser at æ ikke overreagere, at det e en logisk reaksjon, og kanskje vedkommende endre sæ, om enn bare bittelitt, om enn bare i offentligheta.

Æ har ingen tro på at nordmenn kommer til å slutte å være idiota når det gjeld samiske ting med det første.

Æ tror egentlig Norge e verdens beste land å være urfolk i (men det e fordi konkurransen e jævlig liten og landet vinn mest fordi dem aldri har skutt ned sama, så ikke rop for høyt hurra), men det betyr fortsatt ikke at det e spesielt greit. Særlig ikke når man må være omringa av nordmenn som ikke tenke.

by

Til Noereh!, ein førebels rapport om ein språkkonferanse arrangert av Sametinget

Æ vurderte å skrive hele greia på nynorsk – eller, rettere sagt, «nynorsk,» siden æ har litt sjølinnsikt språklig sett – men æ tror den eneste grunnen til at det virke som en god idé e det faktum at æ virkelig virkelig burde gå og legge mæ ganske snart. Så det skal æ ikke gjøre.

Men æ har vært på første dag av språkkonferansen til Sametinget, om samisk språk. Æ merke at æ e litt tilhenger av at konferansa skal hete nokka, når æ tenke mæ om, fordi samisk språkkonferanse høres rart ut når det e sånn. Det høres ut som om oppfølgeren burde hete «En samisk språkkonferanse til» eller nokka sånt. («Og du trodde du aldri mer trengte å gå på en samisk språkkonferanse [LOL]»)

Det va mye norsk språk ute og gikk, men det får nu være. Det som va litt verre va at dem hadde simultantolkning alle veia, men ikke da folk i salen skulle si ting, fordi mikrofonan tolkan hørte på va av den bordfaste typen, så da måtte dem oversette sine egne spørsmål. Og det e jo litt ugreit. Ordføreren i Kautokeino sa det, at han reagerte på at han va på en samisk språkkonferanse og blei tvunget til å snakke norsk.

Sånn ellers va konklusjonen at alle slit og det går til helvete og vi treng en hel masse ting vi ikke har men som vi burde ha. (derav hjertesukket tidligere i dag) Reindrifta sørge over all terminologien som forsvinn, det e stadig færre som tar samisk som andrespråk på skolen, ungdommen i de sikreste samiske språkområdan kan ikke snakke ordentlig samisk lenger, lulesamisk ungdom snakke som dem skriv og skrivemåten e ikke laga for å passe sammen med den faktiske uttalen, politifolk blir beskyldt for tjenesteavvik når dem snakke samisk til folk og den ikke-samisktalende medbetjenten ikke vet ka dem sir, ingen har penga nok og samisk e uansett bare akseptabelt for kommunan så lenge det ikke koste dem nokka, folk e livredd for å bruke språket på grunn av språkpolitiet, men vi kan heller ikke sette vår lit til ting som giellatekno sjøl om dem e fin, samisk språk ende opp som en profesjon, ikke nokka man bruke – skriftspråket blir nokka man oversett til, ikke nokka som e.

Men det som slo mæ mest, til slutt, va det at alle sammen sir «vi treng» og dem treng flere språkfolk, dem treng språkbrukera, dem treng ungdom, dem treng folk som tør å hoppe i det, dem treng penga, dem treng ressursa, dem treng og dem treng og vi må ha.

Og et sted innimellom der går det en gylden middelvei mellom at samisk ikke skal koste kommunan nokka og at vi skal få det vi vil ha – vitale samiske språk som har brukera og e brukanes – og æ skjønne ikke kordan man skal finne den middelveien.

Æ skjønne ikke kordan vi noensinne skal ha nok kompetanse og nok penga til å få til alle de her tingan vi treng for å tro på at språket skal overleve, og det e egentlig så enkelt som akkurat det. Æ tror det finnes et utall menneska på den konferansen som e utrolig mye smartere enn mæ når det gjeld alt av språk, og æ tror dem har helt rett i alt dem sir, æ tror vi treng alle de her tingan.

Men æ tror ikke vi får dem.

Og æ tror, kjære Noereh!, at det e der vi kommer inn og det e der vi slit nokka så voldsomt, og det e det der vi kommer til å slite med om tyve år – om vi fortsatt eksistere, bank i bordet (kor gammel blei egentlig Davvi nuorra?) – for det blir aldri nok og det kommer aldri til å bli enkelt å lære samisk og være samisk, æ tror ikke det. Det kommer aldri til å være nokka vi ikke treng å snakke om med folk som ikke forstår oss og som ikke vil forstå oss, fordi dem kommer bestandig til å spørre.

Men vi har et bankanes hjerte i midten av verden, sir dem, vi har et bankanes hjerte og et ukjent antall flinke folk og det kommer aldri til å bli lett, men kjære Noereh!, æ tror det kommer til å være verdt det hver gang det blir bittelitt lettere. Vi e et lite folk på alle mulige måta, koffor skulle vi tro på store fremskritt?