Bjørn Gabrielsen

by

Det første og siste avsnittet heng sammen, de to i midten gjør ikke det.

Ah! Det e altfor tidlig på morran til at æ kan sitte og lese avisa og sukke tungt og henført – dessuten burde æ lese ferdig The Well Wrought Urn fordi æ har forelesning om en time i stedet for å sukke tungt og teit over ting æ ikke kan unngå å sukke av. Men, sukk, Klassekampen har Geir Gulliksen på den ene sida og Flamme forlag på den andre og æ vet enda ikke helt om æ like Olav Østrem og måten han skriv på, men. Det faktum at æ må tenke etter e egentlig godt nok i sæ sjøl.

I går va æ omringa av folk æ like, folk som får mæ til å smile og dem dukka stadig opp og æ smilte stadig mer og det va plutselig ikke så farlig at æ ikke kom mæ hjemmefra før tre (æ hadde planan klar: film, pensumlesing, middag, bursdagsselskap, litteraten, hjem, pensumlesing; æ kryssa av bursdagsselskap og litteraten på den lista) – det e derfor æ e eksepsjonelt dårlig på liste over ting æ må gjøre. Sukk. Og æ lo og lo, av Tor Håvard, med Tor Håvard, med Sigbjørn og Lene og Hilde Kat. og alle de andre æ ikke egentlig snakka med men bare smilte til når dem gikk forbi. Æ prøvde å bestemme mæ for om æ likte måten Agnes Ravatn skreiv på, æ tror det, men æ har (merkelig nok) en svakhet for lange, kronglate setninga mer enn den korte, uthugga stilen, tror æ. (overraske det noen?)

Æ skal på forelesning snart og når den e over (æ håpe det går bra, æ håpe foreleseren like mæ, æ håpe æ huske å spørre om kompendiet æ skal ha lest til neste gang) skal æ på Verdensteatret og lese julehefta. Eller bare juleheftet æ skal oversette – æ må kjøpe en skrivebok til arbeidet – Kapteinens jul. Æ takka nei til Pondus, fordi æ tror den treng en større grad av samisk språkferdighet enn æ innehar. Æ stille spørsmål og sett spørsmålstegn (det e en viktig forskjell der kjære folk, husk den) ved det faktum at folk tror æ kan sånt her, men det e vel nokka i det der med «æ blei nervøs, så æ svarte ja.» Æ vet æ har et sikkerhetsnett, så æ svarte ja. (du skulle bare ønske sikkerhetsnettet ditt, språklig sett, samisk sett, va like sikkert som mitt) Men så æ skal på VT og knote med Kapteinens jul, æ skal se Dracula i kveld, æ håpe på selskap, men vet ikke av kæm. Det kommer, det kommer. (æ vurderte, et kort øyeblikk eller en liten stund i går kveld, å spørre [noen], men. Æ tror tanken min kor om fint det kunne vært e hakket for rosenrød til at det burde prøves. Æ like de rosenrøde tankan bedre enn alt det andre. uansett, det va en avsporing)

Ellers har æ en tanke om nokka, nokka språklig, eller tekstlig, eller bare. Gudan vet, skriftlig? Uansett. Ett eller anna med at æ virkelig like folk som skriv stødig og bra og nesten objektivt (æ tror æ hovedsakelig mene anmeldelsa). Måten Magnus skriv på e bunnsolid, måten Tord og Joep og Cathrine Krøger og Øyvor Dalane Vik og Ane Farsethås og Susanne Christensen skriv e så solid og forankra og æ blir så imponert av at det går an. Men samtidig så les æ Bjørn Gabrielsen og Roland Barthes og Nils-Øivind Haagensen og Egon Holstad for den saks skyld (æ har vokst opp med Egon Holstad, vet du) (og det e nokka så absurd deilig med den kombinasjonen av folk) og kjenne det i magen, i beinan, æ kroe mæ, æ sitt og bit mæsjøl i leppen eller hendern eller ka som helst (tyggeleka til folket) og blir helt fysisk forandra av det, full av glede. Æ vil lese det høyt og æ vil vifte med arman og æ vil tvinge det på folk æ aldri har snakka med før. Og det e egentlig det som e med mæ: æ sett pris på flinke folk, gode ting, solid arbeid, men mest av alt, mer enn nokka anna, så like æ gode retorikera, æ like folk med setninga som murvegga, som sir ting æ kræsje i (head first) som får mæ til å stoppe opp og si «ka va det du sa?» Æ like folk som trekk mæ gjennom teksten, som gjør mæ til den lettovertalte personen æ bestandig har hatt lyst til å være, som overbevise mæ om at æ burde jakte på den hvite kaninen eller ka slags metafor du nu enn vil ta livet av, alt det der – andre jente får kjempe med valget mellom trygge menn og tøffe menn, æ kjempe med teksten, mot teksten, i teksten.

by

(moralen her? Siri like unge gutta. *facepalm*)

Pokker. Æ fant fram Adressebøkene, men så la æ dem igjen nede i campingvogna (og der e ikke æ nu), og nu har æ et plutselig behov for å lese. (sjøl om æ egentlig vil ha «Alberto Giacometti skriver» (æ tror det va det diktet het) Det va bare fordi æ plutselig kom på linja «den trege def-tasten på nokiatelefonen min» («det jeg ikke fikk sagt fordi en tekstmelding ikke kan overstige 160 tegn og den trege def-tasten på nokiatelefonen min» nokka sånt, æ huske teite linje). Vi va i Vadsø i går, på torsdag, og kjørte forbi G. Gulliksens gate (fordi æ ville se kirka på litt nærmere hold, vi kikka litt på innvandrermonumentet også, lurte på koffor det ikke e en samisk vimpel der (det e litt rart)), og æ smilte, sa «så gøy, Geir Gulliksen har fått en egen gate» og mora mi sa «det e han forfattern din, e det ikke? Han du bluppa?» («Blurba, mamma, en blurb, ikke en blupp»)1 I følge foreldran mine har æ forfattera, æ tror lista demmes e nokka sånt som Johan Harstad (småironisk, all den tid æ bare har lest noen av novellen), Nils-Øivind Haagensen (duh), Geir Gulliksen (dobbel-duh) og Bjørn Gabrielsen (sukksukksukk). Det e litt fint og litt søtt og litt typisk. Kanskje litt typate også, æ tror æ har en type, en forfattertype. Og det e litt rart at forfattertypen min, den andre kan tolke sæ fram til, stort sett består av menn, men ka kan man gjøre. Dessuten blir vel valget av samtidige kvinnelige forfattera enten Selma Lønning Aarø eller… Selma Lønning Aarø? Trude Marstein, kanskje? Æ burde lese flere norske, kvinnelige forfattera.

Æ har samla mæ en noenlunde imponeranes haug med kvitteringe æ har skribla på, men det e nokka tilfredsstillanes i å komme hjem fra jobb og vite at æ har nokka anna å vise til enn en haug med smil ingen huske (og enkelte som sitt igjen). Æ innså plutselig at æ endelig e gammel nok for den her jobben, æ oppdaga det når min minste medarbeider (ungen til søskenebarnet mitt, ni år yngre enn mæ, utrolig pratsom) på ett tidspunkt totalt mista poenget i en vits og kunden egentlig endte opp med å le av ho, ikke av sæ sjøl. (så ung har æ aldri vært. livsløgn, med en smule sannhet) Æ tror hemmeligheten ligg i å høre alt, men å bli god på å late som om du ikke høre nokka (da slipp du å prøve å le). Hemmeligheten ligg i å kunne smile sjøl når noen sir «har dokker åpent så lenge? Da kan æ jo komme en tur til» (Ikke riktig måte å være en god kunde på) samtidig som du, når noen sir «e du fortsatt på jobb? Går du aldri hjem», svare «Æ venta jo bare på at dokker skulle dukke opp igjen».

Uansett, en av lappan sir «my thing with identity is that I will never say anything new about it, but I keep (having to) rehash(ing) it, because I keep getting confronted with it & with my difficulties to accept my own identity as is, because so few other(s)/(Others) people get it. And that’s frustrating and exhilarating at once; it’s exciting and exhausting to constantly re-evaluate who you are.» Og det e sånne tanka, sånne øyeblikk som får mæ til å bli litt ekstra forelska i hjernen min. På en anna lapp står det «(last night I dreamt of Mississippi ♥) æ har ingenting å si, men så mye å gi uttrykk for. egentlig burde æ skrive den lange «koffor æ elske Tana»-utgreinga, men det føles så åpenbart at æ ikke vil si det. Det e den minst kompliserte delen av identiteten min. ♥ »

Og cluet til å handle med småbarn, eller å selge ting til småbarn (og min definisjon av småbarn inkludere plutselig alle under femten. æ e gammel) ligg i å oppføre dæ akkurat som du ville gjort med voksne, fordi det som oftest ikke finnes nokka unga hate mer enn folk som snakke til dem som om dem e små og teit. (hvilket jo e ironisk, all den tid dem e små og teit, men) Æ oppdaga det når min minste medarbeider solgte nokka til en gutt som va kanskje ni og snakka til han på en måte æ knapt klare å bruke med to-åringa2, og om blikk kunne drepe (så hadde æ vært overarbeida akkurat nu). Ho e definitivt ikke gammel nok til sånt. (æ derimot, handla med en femtenåring (kanskje? La oss si han va seksten, så føle æ mæ ikke *så* gammel og skitten) og tenkte «du kommer til å bli så sjarmeranes når du blir eldre». Det smilet, og de øyan, og krølla. æ fikk litt lyst å klappe han på hodet, særlig når han kom inn sammen med tre småunga (faktiske småunga, av yngre-enn-åtte aldersgruppa) og tydeligvis va verdens snilleste barnevakt.)

(Æ har søn-, man-, tirs-, tors- og fredag igjen å jobbe (antakeligvis, fridagen min e ikke definert enda), æ vil nesten ikke slutte. Men min tyske medarbeider (tysk, dårlig engelsk, litt fransk, veldig søt, ganske stille, ler av vitsan mine) har sin siste arbeidsdag i morra (og da har æ fri), og æ tror at uten ho blir det ikke fullt så gøy. Det e bryllup på neste lørdag (æ vurdere en mix-CD i gave, pluss litt til, æ vet ikke helt), det kan hende vi kjøre på søndagskveld: broren min og kjæresten hannes flyr fra Vadsø på søndagskveld, og det e en viss sannsynlighet for at vi pakke ferdig på søndag og drar da, sånn at vi e i Tromsø i løpet av mandagsformiddag. It remains to be seen. Æ tror det kommer an på kor fyllesyk vi (ahaha) e.)

You were as much in my hands
As water or darkness or nothing
Can ever be held

It’s just flashes that we own
Little snapshots
Made from breath and from bone
(Jeffrey Foucault – Northbound 35 (også en del av en av lappan mine)

1bluppa høres skittent ut

2Siris barnefilosofi: så lenge du snakke til dem som du gjør til et voksent menneske vil dem på ett eller anna tidspunkt bli voksne menneska. Æ e ikke så god med småunga (les: folk under femten). Æ e ikke så god på voksne heller.

by

det finnes mange kafea i Tromsø, e vel hovedpoenget mitt.

Kjære Utropia,

æ vet at vi like Morgenbladet. Og det finnes det jo mange gode grunna til. Men. Æ syns vi burde like Dagens Næringsliv. (sjøl om vi ikke e BI-studenta. eller jus-studenta. eller andre ekle ting.)

Det fordi Dagens Næringsliv har:

  • fantastiske fotografa
  • fantastiske layout-ansvarlige
  • geniale overskrifte
  • På nattbordet-spalta
  • Kjetil AlstadheimC sine «skisser»
  • Bjørn Gabrielsen, Øyvor Dalane Vik, Ane Farsethås og andre folk med minst like morsomme navn og like gode skriveevna
  • Norges beste musikkanmeldelsa (helt sant! Hver gang en CD blir anmeldt i Dagens Næringsliv får æ lyst til å kjøpe den, bare for å se nøyaktig ka det e anmeldern mene)
  • Norges beste lørdagsavis
  • den der fine spalta på tredjesida i avisa hver lørdag som æ aldri huske ka hete
  • Bjørn Gabrielsen (ja, han e verdt å nevne [minst] to ganga)

Så det så.

Forresten, om noen får sæ til å nevne VG (igjen) neste gang æ klage over overskriftan vårres (og ja, det kommer nok til å skje igjen og igjen og igjen og igjen og igjen og igjen og igjen og igjen), så går æ. Og da tror æ ikke æ kommer tilbake. For det finnes da vitterlig mange nok avise i Norge til at vi ikke treng å forholde oss til bare Morgenbladet og VG?

leservennlig hilsen,
Siri

(æ fikk skryt for kåseriet mitt av en av favorittforeleseran mine! [og her skulle det stå nokka kryptisk, men æ prøve å bli et bedre menneske, så æ droppa det:D])

Og for første gang har æ vært på Kaffebønna! (den nye, på Stortorget) Fordi Kaffe&Lars va stengt (igjen:/) og Verdensteaterkaféen e for mørk til at man kan lese ting (dessuten føle æ mæ ikke helt komfortabel med å gå dit aleina, all den tid alle de kulturkapitalsk sterke folkan i Tromsø heng der, og dem e aldri aleina) og Aunegården har kanskje Tromsøs beste kake (det har dem), men dem har til gjengjeld også Tromsøs styggeste kaffe, så det ødelegg litt av poenget med kaffe&avis på lørdagskvelden. Så æ dro på Kaffebønna, for den va tom for folk (ikke så rart, egentlig, siden den som regel ser stengt ut hver gang æ går forbi. Æ skjønne ikke helt åpningstiden demmes) og godt opplyst, også hadde dem god kaffe. Så da har æ et lørdagskveldsalternativ neste gang Kaffe&Lars e stengt.

(æ tenkte på Circa også, men dit går man definitivt ikke aleina; Solid gjelds ikke, for dit drar æ aldri med mindre æ blir dratt med; Artur funke, men der drikk æ aldri kaffe, så æ va bekymra for dårlige valg (og æ har ingen plana om å bli full på egenhånd (det hørtes rart ut)); G e jo totalt utafor diskusjonen, det samme gjeld Le Mirage (æ har altfor få studiepoeng til å være der); Perez kunne kanskje gått, men æ har enda ikke vært der, og vet ikke om lørdagskvelden e beste tidspunkt å prøve på; Driv går æ ikke til med mindre noen drar mæ dit (:D); kinokafeen og det som før het Teaterkafeen (men som hete nokka anna nu, Sånn? et eller anna sånt) glemme æ bestandig å tenke på; og æ tror det va alle kafean i sentrum? Jimmis regnes ikke, for æ skjønne enda ikke helt ka konseptet demmes e, og Kaffebønna nede ved Nerstranda stenge så forbanna tidlig at æ ikke en gang tenke på muligheten til å dra dit. Kanskje skulle æ bare ha gått på Abboteke bar og prøvd å finne noen som ville kjøpe mæ drinka, men æ tror utringinga mi va for beskjeden til at det hadde gått bra.)

ps. I følge den her utelivsguiden for Tromsø treng man bare 180 studiepoeng for å henge på Le Mirage, så da har æ tydeligvis mange nok allikavel!