Æ prøve, æ har prøvd i fire daga å skrive nokka æ kan poste her – æ har gått fra lange sveip innom alt æ har rukket til detaljrike teksta om bittesmå ting æ har opplevd, men æ får det ikke til.

Veldig mange folk i Portland, når dem tar bussen og går av den, så sir dem takk til bussjåføren – et raskt «thank you» eller «have a nice day!» Æ tenke, hver gang æ har vært på en buss de siste dagan, at æ vil gjøre det samme, men det føles unaturlig – som om bussjåføren hadde skjønt at det ikke e sånt æ gjør til vanlig, at æ ikke bruke å være så høflig, at æ stort sett ikke sir nokka.

Æ vurderte å ønske mæ en t-skjorte med teksten «I’m not slow or crazy, I’m just Norwegian and fascinated» fordi æ til stadighet tar mæ i å stirre på ting som nok ikke egentlig e verdt å stirre på – særlig i matvarebutikka og dets like. Æ øve mæ på å huske å si «thank you,» «Excuse me» «Sorry» og æ øve mæ på å svare «fine, thank you» når folk i butikken spør «how are you today?» Æ blir litt sjarmert av at Starbucks tydeligvis bare ansett menn som smile ekstra bredt til kvinnelige kunda, æ tar mæ i å forbanne det faktum at æ e svak for menn med skjegg, for gudan skal vite at det e mange av dem her i byen.

Æ havne i merkelige små small-talk-situasjona og får litt lyst til å si «I’m sorry, I’m Norwegian, I’m no good at these things.» I går ga bussjåføren mæ et kompliment for smykket mitt sammen med dagsbilletten til bussen, æ huske aldri å gi tips i kaffebaran, men æ tipse i overkant mye på restaurant. Alt e billig og det e vanskelig å huske at æ burde leve sparsommelig, men æ prøve – Portland gjelds dog ikke fordi æ hadde plana om å handle ting her, fra Queen Bee Creations, fra Powell’s, fra Sockdreams, men etter det her har æ ingen flere ting æ treng å kjøpe, æ skal kanskje se etter litt klær, men ellers skal æ vandre rundt og kjøpe småting, sende postkort, spise merkelige greier vi ikke får tak i i Norge.

Være et sted som ikke e hjemme, eller hjemme-likt. Æ sir, tar mæsjøl i å si «when I go back to Norway/when I return to Tromsø», sånne ting, ikke «when I get back home» – og man skal ikke legge for mye inn i sånt, men. Tromsø e fint, men det e begrensa, og av og til e alt æ ønske mæ her i verden en by som e stor nok til at æ kan ta bussen og utforske en bydel æ ikke har vært i før – i Tromsø består alle de uutforska bydelan bare av bolighus og matvareforretninge, de samme kjedan som overalt ellers, og æ e blitt mer og mer interessert i arkitektur, men så gøy e det ikke å se på trehus som ligne på hverandre.

Æ skal til Seattle imorra, skal være der i to netter, før æ reise videre til Bellingham; etter det skal æ til Milwaukee og Chicago og etter det vet æ ikke ka æ gjør, vi får se kor mye tid det blir igjen, kor mye penga æ har – men æ drømme litt om Maine, kanskje om Portland, Maine. Eller bare en stat på østkysten kor æ ikke har vært før, det hold, men det hadde underholdt mæ om æ hadde vært innom Portland på begge endan av landet før æ drar tilbake til Tromsø. Eller kanskje æ bare blir i Chicago så lenge venninna mi der tillate mæ å bli, uten at æ vet kor lenge det e – det hadde jo også vært en mulighet.

Æ vil bli i Portland, egentlig, æ vil komme tilbake hit, bli her lenge, lenge nok til at æ kan finne litt ro, lenge nok til at æ kan sette mæ ned og skrive nokka, uten at æ vet ka det skulle vært, men Portland gir mæ lyst til å gjøre ting. Og det e sant at det e en forferdelig typisk «Stuff White People Like«-greie, men æ kan likevel ikke komme unna det faktum at æ like Portland, æ like Oregon, æ like at folk sykle overalt, at det e tilrettelagt for sånt, at alle busstoppan har et identifikasjonsnummer og du kan sende det som tekstmelding til et telefonnummer og få beskjed om katti neste buss dukke opp – det føles som å leve i framtida. Og så går folk av bussen og sir «thank you» og «have a nice day» og bussjåføren sir takk og æ sir takk nesten hver gang noen sir nokka til mæ, takk eller unnskyld eller nokka lignanes og æ smile til fremmede av og til.

Og når æ ikke har hørt på iPoden min på ganske lenge, fordi æ kan høre på folk snakke og det e fint, stort sett, det underhold mæ, når æ ikke har hørt på den tar æ mæsjøl i å nynne på sanga, å gå gatelangs i takt med en melodi æ har nynna på hele dagen, eller å nesten snakke med mæsjøl, men ikke helt, å følge tankerekke uten at æ sjøl følg med på ka æ tenke, å bråstoppe fordi et vakkert menneske eller en absurd hipster gikk forbi, og det more mæ, æ smile til småbarn og æ ser på folk, lar mæ fascinere både av dem og av detalja, alle de her tingan – æ tenke av og til at æ burde ta bilda, mer bilda, men æ kan ikke helt gjøre det håndfast, det æ like med det her landet, æ kan knapt forklare det, men da æ kom til hotellet æ bor på her i Portland havna æ i snakk med en dame som hadde møtt den norske konsulen på Hawaii noen daga tidligere. Det e bare sånt som skjer.

Og det e ikke et ønske om at Norge eller Tromsø skal være nokka anna enn det det e, det e ikke Tromsø som treng forandring, det e æ, og æ lure på kordan det hadde vært å bo i en by som Portland, et sted som Eugene, en stat som Oregon, sånne ting – æ lure på om æ kunne tilpassa mæ den her byen om æ prøvde lenge nok; æ vet ikke om æ noensinne passe sammen med Tromsø, vi bare endte opp sånn. Det e egentlig et spørsmål om å være født sånn eller blitt sånn?