Ting æ har lært: 29.05-02.06

The Good

«All hail satan, og all hail norsk lov om varemerkebeskyttelse.»
– Roger Tiegs (aka Gorgoroth), i «Forlikte satanister» i DN, tirsdag 02.06.09

Det ville være upresist, for ikke å si direkte feil, å beskrive Dylans sanger som collager i tradisjonell forstand. Dette fordi sangene – med enkelte unntak – ikke synes å ha noen ambisjon om å vise fram spriket i referanser eller betone bruddene mellom ulike uttrykk. For Dylan er poenget snarere sammenfatningen: I hans versjon av tradisjonen står barokkdikteren John Donne og bluespoeten Blind Willie McTell side om side – ikke først som representanter for ulike tider eller kulturelle sfærer, men ganske enkelt som melankolske diktere. Dette er ikke en form for relativisme som handler om å gjøre alt likt, men en poetikk som er beslektet med den Walt Whitman i sin tid lanserte som en del av den kulturelle revolusjon, og som dreier seg om å se det like i det som i utgangspunktet er forskjellig.
– Kaja Schjerven Mollerin, i «Gammel kjærlighet» (anmeldelse av Bob Dylans sangtekster på Together Through Life), Klassekampen, 30.05.09

[…] disse akademikerne synes jammen ikke de er bedre enn noen andre, og nettopp dét er det som gjør dem så ufattelig mye bedre enn alle andre, som kan tenke slik, enda så uovertrufne de er […]
– Jens M. Johansson, i «Sur mann jogger» i DN, 30.05.09

The Bad

Jeg skriver for kidsa. Det er ikke noe komplekst med det.
– Alexander Rybak, i «- Kan bli veldig stor» i DN, 29.05.09

The Incomprehensible

Når jeg surfer [på nettet], så tenker jeg at det er en oppvarming til det livet jeg skal begynne å leve snart, ikke sant? At jeg får meg venner og knytter kontakter der, slik at jeg skal få en god jobb og at det er når jeg får den jobben at livet virkelig skal begynne.
– Marte Konradsen (student ved Westerdal) i «Digital ADHD» av Frank Lande, i D2, 29.05.09

do what you must do; do it well

I’m still alive
and have the ability to expell
wastes from my body.
and poems.

[Bukowski – «me» fra Love is a Dog from Hell]

Det her e et merkelig sted å begynne, men: Så tenkte æ «vent, skal Helge Markussen(/son?) spille Dylan?» Så tenkte æ «vent, koffor vet æ at det e Helge Markusson(/sen?)?» Så tenkte æ «Vent, kæm e Helge Markusseon og kor har æ det navnet fra?» Og æ vet ikke helt, men æ tror det va Helge Markussoen og han spilte i det minste Dylan, det vet æ. Plus Tom Waits. Og sånt som gjorde at æ egentlig hadde mest lyst til å bli sittanes hele kvelden bare for å høre på (hvilket ikke skjer overveldanes ofte på VT – all ære til plassen, men vi dele ikke musikksmak). Så æ kom hjem og sjekka facebookgruppa til VT, og slo fast at jo, det va Helge Markusson (med dobbel-s, uten e) og nei, æ e ikke sikker på koffor æ vet kæm han e. Æ antar det e en av bieffekten i å ha bladd mæ gjennom nordlys i tretten år, æ har en absurd, uant kunnskap om kæm-ka-Tromsøkor. Woohoo.

(æ ville bare skrive setninga «vent, skal Helge Markusson spille Dylan» (nei, æ vet ikke koffor, av og til dukke sånne setninge opp og noen ganga e dem totalt unødvendig, men dem blir til æ skriv dem ned et sted), derfor den abrupte starten)

Poenget med det hele va uansett Bob Dylan. Og fjorten forskjellige cover-versjona av Don’t Think Twice, It’s Alright, ni av «Buckets of Rain» samt en og anna av «Most of the Time», «Lay, lady, Lay» og «Tangled Up in Blue» – æ like Dylan bedre og bedre, men ganske ofte like æ cover-versjonan bedre.

you couldn’t beat me, baby, if you tried
(skreiv æ og tenkte på [.]; […] kanskje syns ho æ e teit (og det har ho jo lov til/rett i), men æ tror ikke ho like mæ, og det more mæ på en abstrakt, udefinerbar måte.

Bortsett fra VT og Bob Dylan og udefinerbare tekstfragmenta (æ skriv bare i fragmenta i det siste, ufullstendige avsnitt som more mæsjøl, men e uforståelig for andre, intertekstualitet spesialdesigna for ett menneske), hang æ med Alexander og Therese og bittelille, blide Bjørnar (som kanskje ikke e bitteliten til baby å være, men bitteliten i forhold til oss andre) og det va fint. Æ va på redaksjonsmøte i går og det va fint, æ sa nokka absurd upassanes til Willersrud tidligere på dagen, og det va ikke så fint, men gøy (æ har, for første gang, sett definisjonen av å snu på flekken – kæm skulle tro at det skulle så lite til). Æ fikk låne Twilight-bøkern av Ingvild, og æ vet enda ikke om det e fint, men nu kan æ i det minste lese dem, og det e jo gøy.

Æ skal på julebord på lørdag, til den tid må æ bake muffins, finne ut av kordan æ lettest mulig kan lage sjokoladesmørkrem (og om æ kan frakte den med mæ og smørkreme ting på stedet), lakke neglan mine og finne ut av kor skoan mine e. Det burde gå bra det.

Life is sad, life is a bust
all you can do is do what you must
you do what you must do
and you do it well
I do it for you
honey baby, can’t you tell?

[Bob Dylan – Buckets of Rain]

æ ska sove mæ ut av det her/med alle som e villig til å ligge stille (du verden)?

Æ skreiv «Siri e øm og ør og ikke egentlig hverken det ene eller det andre men samtidig veldig mye av begge dela alt ettersom korvidt æ tenke på det eller ikke» (og la til, om enn bare for mæsjøl, «og æ har kanskje lest i Adressebøkene i kveld, men det e ikke som om noen kan bevise det») (fordi æ vurderte å si «Siri e hemmelig forelska» men æ e ikke hemmelig forelska, æ e øm og ør når æ tenke mæ om, når æ leke -[ute av øye ute av sinn] ute av stand til å ville nokka anna enn å smile- og det e kanskje nok, æ smile når æ ser dæ, smile av dæ, smile til dæ, smile for mæsjøl når du ikke ser mæ, og det e alt og det e nok til å være litt øm og bli litt ør, men ikke så mye mer)

Og den beste måten å komme sæ gjennom livet på med både hjerta og håndledd i behold e å innse at to av tre ikke e så ille, og
noen ganga e det bare
faen
ta

faen ta dæ
også det kan være poesi
om enn bare for mæ

en gang skreiv æ «æ ser dem når dem ser på mæ»
og Alix Olson sa
«så, vi har lært karate
har med kniva når vi spring»
og æ vet ikke helt, men æ tror
det e to side av samme ting

og æ like gutta som dæ bedre i mørket (eller: æ vil ha en fyr full nok til at han ikke sir nokka)

(va det æ kunne ha sagt om æ hadde stjelt ordan til andre menneska, om æ tok teksten til Alix Olson, til Fall Out Boy, til Bright Eyes og vet du, i kveld klarte æ ikke helt å bestemme mæ for om æ ville høre på Bob Dylan eller Fall Out Boy, det virke nesten blasfemisk (æ skreiv «it isn’t blasphemy if you know you’re better than God», men æ mente det ikke), æ endte opp med en god kombinasjon, samt fem versjona av «Buckets of Rain» fordi det e en fantastisk sang.)

Æ tenkte også at æ har litt lyst på noen som kan rive mæ i håret og sparke mæ veggimellom, men det æ innså da æ innså kor masochistisk det høres ut, va at æ egentlig kanskje muligens vil ha nokka sånt som det Ani DiFranco syng om i «Asking Too Much»
[æ vil ha noen som ser poengløsheta
men fortsatt har et mål i sikte
æ vil ha noen som har en tragisk sjel
om enn bare av og til]

æ vil ha noen som stjel oppmerksomheta mi
noen som kan slå mæ med kyss som føles som knyttneva
og setninge som stoppe mæ som murvegga

Her skulle det vært nokka mer, men all den tid æ bare e i stand til å stjele andre sine ord burde æ kanskje holde mæ for god til å prøve å si nokka anna enn det æ allerede har sagt. (æ kan kanskje slutte å smile tilavmed dæ, men æ vet ikke om det e nokka å hige etter, æ tror ikke du e nokka å hige etter – det e enda godt æ ikke gjør sånt)