Æ vil si a uten å måtte si b, akkurat i dag, akkurat her, fordi det som va a va at æ plutselig tenkte på linja «du må ikke tro at du har meg, selv om du har meg», men så viste det sæ at den egentlig e «jeg vil ikke at du skal tro at du har meg, selv om du har meg», og det e nu nært nok, «du må ikke» versus «æ vil ikke at du skal», æ tror ikke dem e så forskjellig, egentlig, sjøl om æ fortsatt tenke litt på forskjellen.

Men poenget va at den linja plutselig dukka opp i hodet mitt, sikkert ti år etter sist gang æ tenkte på den («who knows where thoughts come from, they just appear», som dem sier i Empire Records), og alle bøkern mine ligg fortsatt nedpakka i pappesker fordi æ ikke har bokhyller i den nye leiligheta (æ har noen bokhyller, finfine bbb-hyller som en dag skal dekke den ene stueveggen e planen, men kordan planer e det som har gått som planlagt i pandemitider, ikke mine), så æ måtte vente til æ kom på jobb med å finne fram Nils-Øivind Haagensen skriver, for å finne fram til side 69 (det huska æ ikke av mæsjøl, altså, men det står på side 69, diktet «noe Anna sa til meg etter kanskje et halvt år»), og det å finne en bok på nb.no e ikke det samme som å finne en bok i min egen bokhylle, i hvert fall ikke den boka, med de myke nedslitte hjørnan, den rare inskripsjonen, de velbladde siden, fra den tida i livet kor æ blogga masse og bar den med mæ, ofte og lenge nok til at det kan dukke opp setninger ti år etterpå, kanskje, femten år, nesten, og så satt æ her (æ sitt fortsatt her) og spiste lunsjen min mens æ leste noen flere dikt i den boka, begynte på begynnelsen «her skriver jeg til deg, søta».

Og så fortsatte æ, kom til side 31 (av 106) og så åpna æ den her sida og begynte å skrive fordi æ plutselig ikke visste forskjellen på mæsjøl og de diktan. Æ hadde samme opplevelsen da æ gjenleste Borghild Krane sin Følelsers forvirring for noen år siden, æ leste den første gang noen år før æ leste NØH skriver, en gang på videregående, norsklæreren min anbefalte den til særoppgaven min eller kanskje ho bare sa at æ burde lese den, æ huske ikke, det e tyve år siden, minst, og æ leste den, æ eie den nu, den skulle også stått i bokhyllan æ per tida ikke har, Borghild Krane fra 1937 og Nils-Øivind Haagensen fra 2005 og Siri fra tidlig-2000-tall til i dag, ho e jo fortsatt sæ sjøl, men plutselig satt æ i de diktan og lurte på om æ e mæsjøl eller om æ lot mæ hjernevaske av tekst en gang i tida, kan man lese nokka så inderlig at man blir en del av det, nei, at det blir en del av dæ, gud, så pinlig.

Men det e jo ikke pinlig å være et menneske (jo, det e det), å la sæ påvirke av kunsten (herrefred, jo), å være voksen (presumptivt) og oppdage at man e blitt påvirka av nokka man leste for lenge siden, at det finnes biter av en sjøl man ikke kan være sikker på om hadde vært sånn om man ikke hadde bært rundt på akkurat den boka i den tida man gjorde det, æ hadde vært et anna menneske inni mæ om æ aldri leste Borghild Krane og fikk den store skjelven av gjenkjennelse, æ hadde vært et anna menneske om æ ikke leste Roland Barthes sin A Lover’s Discourse en gang i cirka samme tidsperiode, kanskje før 2005, eller kanskje deromkring, det e lenge siden æ har fortalt noen at det e den eneste sjølhjelpsboka æ anbefale (det e ikke det, en sjølhjelpsbok, på en måte heller det motsatte anna enn gjenkjennelseseffekten i å vite at en franskmann på sytti-tallet satt og bala med samme helsiket som du sitt med), men for ikke så lenge siden tenkte æ at æ vil lage en liten del i bokhyllan mine, når æ en dag får dem opp og fram og brukanes, en liten del som kan få betegnelsen føkka forhold til kjærleik, eller kanskje nokka som e mer besøksvennlig, en vennlig liten post-itlapp med vær så snill, ikke les det her, her hvile Siris id og ho vil gjerne ha det i fred, og ka anna hadde stått der, Hélène Cixous, Love Itself in the Letter Box, Charlotte Shane sin Prostitute Laundry, brevan til Olav H. Hauge og Bodil Cappelen, Cathy Acker og McKenzie Wark sin I’m Very Into You, Anne + Jørgen = sant av Vigdis Hjort blir også med, og sikkert nokka anna æ har glemt, masse, nokka nytt og nokka gammelt, nokka blått og nokka stjelt, e det ikke så dem sier?

Og æ tenkte på Charlotte Shane i forigårs, tenkte på linja «I want what I’m about to have and knowing I’m about to have it colors that wanting with joy», hele avsnittet e

I don’t think I’ve found any writing about that, at least not yet, the ability to hold those two things in your heart at the same time: I want what I’m about to have and knowing I’m about to have it colors that wanting with joy. That’s anathema to a lot of what I’m come up against lately; if you know you’re about to have it, you stop wanting it, because it’s all about the unrealized chase. Fuck that. For me, anticipation is desire in its most perfect form.

den leste æ i 2015, ho hadde en epostliste æ fulgte, som nu finnes i bokform, og æ tenke på den med jevne mellomrom, setninga, og epostlista, kanskje, ho forelske sæ i en mann, Sam, dem har en sånn kjærleiksaffære du tenke e urealistisk på en måte, eller kanskje bare e sånt man drømme om, men det e irrelevant, fordi den setninga dukke opp i ny og ne, når æ glede mæ til nokka. Ikke nødvendigvis når æ tenke på noen, sjøl om æ har tenkt det før æ skulle møte folk, venna æ ikke har sett på lenge, før æ skal på Risø, når æ vet det æ vil skal skje kommer til å skje, æ vet at æ skal få det som æ vil og det at æ skal få det gjør at æ glede mæ enda mer; men æ e ikke der, e ikke på at du ikke skal tro at du har mæ, for det kan man ikke si til noen man ikke vet om vil ha en/om man vil ha sjøl, æ e bare på side 31 og vet fortsatt ikke kæm æ hadde vært uten alle de små bestanddelan som dukke opp, men æ tror æ skal la boka ligge, om enn bare digitalt, skal gå ut i verden og drikke kaffe, være 2022-Siri, kanskje sytten år på innsida, men tross alt snart niogtredve utapå, og egentlig for voksen for det her (sjøl om påminnelsen om Bodil Cappelen gjør at æ kommer på at det nok aldri går over, ikke den delen av mæ, æ tror ho forblir sånn alltid, og det e på en måte fint, i hvert fall når man ikke e midt oppi det).