do what you must do; do it well

I’m still alive
and have the ability to expell
wastes from my body.
and poems.

[Bukowski – «me» fra Love is a Dog from Hell]

Det her e et merkelig sted å begynne, men: Så tenkte æ «vent, skal Helge Markussen(/son?) spille Dylan?» Så tenkte æ «vent, koffor vet æ at det e Helge Markusson(/sen?)?» Så tenkte æ «Vent, kæm e Helge Markusseon og kor har æ det navnet fra?» Og æ vet ikke helt, men æ tror det va Helge Markussoen og han spilte i det minste Dylan, det vet æ. Plus Tom Waits. Og sånt som gjorde at æ egentlig hadde mest lyst til å bli sittanes hele kvelden bare for å høre på (hvilket ikke skjer overveldanes ofte på VT – all ære til plassen, men vi dele ikke musikksmak). Så æ kom hjem og sjekka facebookgruppa til VT, og slo fast at jo, det va Helge Markusson (med dobbel-s, uten e) og nei, æ e ikke sikker på koffor æ vet kæm han e. Æ antar det e en av bieffekten i å ha bladd mæ gjennom nordlys i tretten år, æ har en absurd, uant kunnskap om kæm-ka-Tromsøkor. Woohoo.

(æ ville bare skrive setninga «vent, skal Helge Markusson spille Dylan» (nei, æ vet ikke koffor, av og til dukke sånne setninge opp og noen ganga e dem totalt unødvendig, men dem blir til æ skriv dem ned et sted), derfor den abrupte starten)

Poenget med det hele va uansett Bob Dylan. Og fjorten forskjellige cover-versjona av Don’t Think Twice, It’s Alright, ni av «Buckets of Rain» samt en og anna av «Most of the Time», «Lay, lady, Lay» og «Tangled Up in Blue» – æ like Dylan bedre og bedre, men ganske ofte like æ cover-versjonan bedre.

you couldn’t beat me, baby, if you tried
(skreiv æ og tenkte på [.]; […] kanskje syns ho æ e teit (og det har ho jo lov til/rett i), men æ tror ikke ho like mæ, og det more mæ på en abstrakt, udefinerbar måte.

Bortsett fra VT og Bob Dylan og udefinerbare tekstfragmenta (æ skriv bare i fragmenta i det siste, ufullstendige avsnitt som more mæsjøl, men e uforståelig for andre, intertekstualitet spesialdesigna for ett menneske), hang æ med Alexander og Therese og bittelille, blide Bjørnar (som kanskje ikke e bitteliten til baby å være, men bitteliten i forhold til oss andre) og det va fint. Æ va på redaksjonsmøte i går og det va fint, æ sa nokka absurd upassanes til Willersrud tidligere på dagen, og det va ikke så fint, men gøy (æ har, for første gang, sett definisjonen av å snu på flekken – kæm skulle tro at det skulle så lite til). Æ fikk låne Twilight-bøkern av Ingvild, og æ vet enda ikke om det e fint, men nu kan æ i det minste lese dem, og det e jo gøy.

Æ skal på julebord på lørdag, til den tid må æ bake muffins, finne ut av kordan æ lettest mulig kan lage sjokoladesmørkrem (og om æ kan frakte den med mæ og smørkreme ting på stedet), lakke neglan mine og finne ut av kor skoan mine e. Det burde gå bra det.

Life is sad, life is a bust
all you can do is do what you must
you do what you must do
and you do it well
I do it for you
honey baby, can’t you tell?

[Bob Dylan – Buckets of Rain]

Kan æ bli den samiske David Sedaris? (står det også et sted)

Æ har fornuftige tanka, men dem får vente til en dag æ faktisk e i stand til å formulere dem; æ har et lite stykke av nokka æ vil dele med dokker fordi det aldri kommer til å bli nokka mer av det – og æ like den lille delen som eksistere, men det kommer seinere; æ har en notatbok som for øyeblikket består av ting som «å være full tilsir å skru av all sjølinnsikt – æ tror ikke det funke for mæ» «[og her, om du kunne tegne, en skisse av Stig Sæterbakken]» «what do I want, in the end, other than something different from this. Never more than that» «I want to speak, to talk, to use my mouth for other purposes than just biting my lips» og i går?, på søndag?, en gang, sa æ «du ane ikke ka den leppa kunne gjort for dæ» – bortsett fra at æ ikke sa det, og i går sa æ, som svar når Emmanuel klaga og sa «jeg suger», «synd for dæ at ingen av oss gjør det» og æ vet ikke. Alt e veldig upassanes. «Men det kommer jo til å bli helt forferdelig» va det noen som sa, og det har han jo rett i, det går ad undas, men. Sånt skjer.

Æ sa, i 2007, om Utropia, «æ skal gjøre mæ uunnværlig, og så bare forsvinne», [it was a joke, at the time], men nu e det visst det æ gjør. Takk og farvel. [Farewell to the old me?] (æ kan ikke skrive kjærleikserklæringa det fortjene, ikke enda, men den kommer, en dag, den kommer.)

Og æ e hemmelig, hemmelig forelska, men i diktsamlinge, så det funke fint. Funke finere enn mye anna har gjort så langt (det meste går ganske dårlig, egentlig) og æ takka ja til det æ på sameradioen sa æ antakeligvis kom til å takke nei til, så i februar skal æ holde et tyve minutter langt innlegg om samisk samtidslitteratur. Sånt skjer. Æ har lyst på noen som e bitrere enn mæ, på en abstrakt måte (æ har ramla oppi en greie, æ sukke henført helt for mæsjøl over ting man ikke bure sukke henført av, menneska man ikke burde sukke henført av, æ begynne i det minste å nærme mæ en alder kor det ikke e så komplett upassanes som det va tidligere. (æ hadde, før, en svakhet for 28-åringa (sånn, når æ va 15), men æ tror den nærme sæ 48, snart, gi mæ ti år til så legg æ mæ etter pensjonerte akademikera; vakkert.)

Og trikset ligg i at det ikke skal være forståelig for noen andre enn mæsjøl, det e en tankerekke, en innsnevring, det nærme sæ et punkt kor æ kan peke og si nokka [blatantly inappropriate, as is my wont], æ vet ikke om det e synlig for noen andre? Æ bekymre mæ ikke for det. (trikset med å blogge siden 1999 e å innse at av og til, ganske ofte, e det bare dæsjøl du skriv til. Hei framtidige Siri, æ håpe du e flinkere å skrive enn æ e nu. Stadige framskritt.)

(æ va innom NRK to ganga, for to uke sida og i forrige uke, og så noen. Eller rettere sagt, blei sett av noen, og det kunne ikke vært mer genialt om æ hadde planlagt det. Konstant forvirring kan også være en livsplan – om enn en plagsom en)

Æ har lest Bukowski i dag, det her kunne vært verre.

«What is it that younger women are pushing up against, they would seem to have a list of options to choose on– to choose from, a set of ways to construct their own identity that takes in everything, it’s just a vast smorgasbord, uh, the options are not as narrow as they might have been thirty years ago, so where does the problem lie now?» [They Want Us to Make a Symphony Out of the Sound of Women Swallowing Their Own Tongues] (the options might not seem to be as narrow, but at the same time, I believe that our choices are mostly illusions; what is there, honestly, to choose from? [In a country where abortion is still debated and a woman might legally be made into nothing more than a potential mother, I guess your choice would be to either embrace or reject it, and then, no matter which one you choose, someone will hate you for it.] As for the construction of identity, have you ever spoken to someone who chose a non-conventional identity? Have you ever even talked to a woman before in your life? Because the absurdity of your question makes me think you haven’t, and honestly, even bothering to attempt an answer is lowering myself to your mud-flinging level, and I’m better than that.) («[Det utsagnet får stå for deres egen regning.] I motsetning til GK har vi ikke for vane å helle salt i såret til konkurrentene våre.» sto det i DN en gang, det sitatet heng på lesesalsplassen min, æ elske det.)

she knew what she wanted and it wasn’t me.

[…]
she knew what she wanted and it wasn’t
me.
I know more women like that than any
other kind.
[Charles Bukowski – Chicago]

there’s time.
and if there’s not
that’s all right
too.
[Charles Bukowski – How to be a Great Writer]

Et VT-øyeblikk

æ brukte hele kvelden
på å lese Bukowski
og du vet ka sånt gjør
med en stakkars sjel
(ikke bare skriv æ
i tynne linje, også æ
vil røyke, drikke for mye,
kjenne (på) upassanes kvinne)
og æ tenkte at det her
nesten blir latterlig
men æ e litt forkjøla
og æ sendte seks meldinge
til seks menneska
som kunne vært her,
i en ideel verden,
men det va dem jo ikke.
og det va fullt av folk
på VT, som vanlig,
så æ satt mæ i en sofa
æ sjelden sitt i
– den på baksida, der ingen e, du vet –
og æ va upassanes
(på min måte)
og tok av mæ skoen
lempa iPod, mobiltelefon
og Bukowski i sofaen
bestilte mæ en kaffe
og ville si, som sant e
«greit nok at du ligne
på Selma Blair, men
æ like smilet ditt
bedre, æ like kaffen
du lage bedre enn den
metaforiske kaffen til
Selma Blair»
(sjøl om det ikke va ho
som lagde kaffen, men en
helt ny fyr, en unggutt
som ikke egentlig
kunne lage kaffe.
han forbedre sæ vel, forhåpentligvis)
og æ satt i sofaen
med de seks sendte meldingan
til de seks menneskan
i Trondheim, Oslo, Kabelvåg
og plassa i Tromsø som ikke e her
og så på folkan som gikk forbi
og leste Bukowski
og tenkte at det her
e det vakreste øyeblikket
æ har opplevd
så fint om æ kunne dele det
med noen
men om æ hadde noen
å dele det med
ville det ikke være like bra.
så kom Morten forbi
og Morten e Morten
(tenk kor mange av vennan mine
æ forklare sånn:
Morten e Morten; Inge e Inge;
dem e sæsjøl lik, det hold)
så Morten sa
«du har et VT-øyeblikk?»
(Morten sa litt til, men
det va irrelevant)
og det har æ jo
æ har dem ganske ofte
(det her e tiende dagen
på rad – minst! – æ e på VT)
men kanskje det hold?
æ har et VT-øyeblikk
og æ ville dele
men æ les Bukowski
derfor blei det sånn her.

æ savne dæ ikke mindre
bare fordi æ sa det samme
til fem andre.

i dag vil æ skrive nokka genialt

greia med Bukowski
– bortsett fra at han
hjernevaske mæ til å skrive
sånn her – e at han skriv
som han snakke
– antar æ –
det føles sånn når æ les
og det fungere for han
på engelsk – og sikkert
i oversettelsa også –
fordi engelsk ikke har så store
dialektforskjella
men når æ skriv som æ snakke
eller tenke
så blir det jo
nødvendigvis
ikke bokmål
og ikke-bokmål
gjør sæ ikke på norsk
man blir ikke nokka respektabelt
på ikke-bokmål
og det e jo greit nok
når æ skal bli akademiker
(for da skriv æ bokmål
i akademia skriv man bokmål).
men de dagan
æ les Bukowski og vil bli poet
skriv æ som æ tenke
og blir bitter, ikke poetisk
for æ skriv best
– syns æ sjøl –
når æ skriv som æ snakke
men det hjelpe lite
når ingen kommer til
å lese det
som litteratur
– ikke dermed sagt at
æ tror æ e
litterær, men la oss,
for eksempelets del,
la tvilen
komme mæ til gode –
og æ kunne kanskje
blitt en god poet
– en habil en, om ikke anna –
om æ skreiv bokmål
men æ vil skrive dialekt
fordi æ vil la poesien min
– å du pretensiøse –
være som den vil være
i følge naturen og
tankegangen min.
det e en tap-tap-situasjon.

til ei jente æ egentlig ikke har skrevet nokka til tidligere

æ e nesten forelska i dæ
bortsett fra at æ ikke e det
fordi æ vet det e poengløst,
men æ har vært nesten forelska
siden første gangen æ så smilet ditt
og det begynne å bli
ganske mange år siden
og det e litt teit
men hver gang æ ser dæ
tenke æ at æ kunne vært forelska
om du bare ikke va
heterofil.
pluss det der med at man
ikke skal forelske sæ
i vennan sine
men kanskje det e derfor
vi aldri egentlig blei venna:
æ like å være
nesten forelska – i dæ –
nesten mer enn æ vil være
vennen din

det e dårlig logikk
men ganske typisk mæ