Dagens Næringsliv redde dagen min.

Det beste i verden akkurat nu, vet dokker ka det e? Det e å lese Dagens næringsliv. For der står det absolutt ingenting om sama. (og nu blei æ litt bekymra for at æ jinxe det)

Ikke et leserinnlegg om samiske rettigheter, elitesamiske akademikere, sameaktivister, samehat og samehets. Ingenting. Ikke en artikkel om at det kommer til å koste 4000000000 milliona gazilliona å innføre forvaltningsområdet for samisk språk, ikke ett ord om at Ánde Somby hitle debatten eller at Jonas Stein Eilertsen e en dust, ingenting.

Og det e så deilig. Æ har ikke ord for kor fantastisk det e, å lese 40 side avis uten å måtte tenke på nokka som helst samisk. Å kunne lese leserinnlegg – hvilket æ, det må innrømmes, nesten aldri gjør i DN, fordi dem e kjedelig – uten å måtte huske på om personen som skriv det e en av forkjemperan eller motstanderan, uten å måtte belage sæ på å finne stadig nye karakteristikka som more mæ mer enn dem såre, men som likevel ligg der. Rødvinssame, elitesame, akademikersame, innflytta akademikersame, sameintelligentsiaen, bysame (som om dem finnes, hah!), og ps, ka e greia med at sama hate kvena?

Alle de her tingan, den kontinuerlige tilstedeværelsen av nokka som paradere som toleranse men som ikke egentlig like at æ går med luhkka i byen demmes. Eller kanskje bare nokka æ tolke dithen, det e også mulig, kanskje æ les skepsis i ansikta som bare e bister fordi det e kaldt i Tromsø, og vått. Men æ føle at æ har grunnlag for å lese skepsis, æ ser av og til på de gamle mannfolkan æ passere på gata og lure på om det e Eivind Ryeng, Agnar Andersen, og ka dem nu enn hete alle sammen. Æ lure på om det e en av de gamle mannfolkan som ville ment at æ e helt typisk, innflytterfødd same som æ e, universitetssame som æ e, ung, akademisk, elitistisk, bedreviter, kommer hit og trør kulturen min over hodet på bygutta som fortjene bedre, over folk som har bodd i den her byen i hundre år og aldri har sett en eneste same her, bortsett fra de der svensksaman som nu bare va her i tre måneda hvert år.

Æ lure på kordan dem følte sæ, de svensksaman, eller vent, kanskje æ vet det!, siden æ regne mæ som Tanasame, men bare har vært der i kanskje to måneda tilsammen, hvert år. Kanskje man ikke treng å være bofast for å være hjemme? E det virkelig en så revolusjoneranes idé? Eller e det bare byguttan som e tåkelagt?

Og alt det slipp æ å tenke på når æ åpne DN, når æ blar mæ gjennom og ler av de fine tingan man kan le av i en finansavis – du hadde blitt overraska; eller så e æ bare enkel å more – når æ les om gjeldskrise og økonomiske katastrofa og forventa resultata og kulturnyheter som handle overraskanes mye om arkitektur; da treng æ ikke tenke på sama, æ treng knapt tenke på at æ e samisk, da kan æ bare lese avisa, i fred.

Og det e ærlig talt sørgelig kor lykkelig det gjør mæ for tida. Å kunne skru av. Å bare være.

for the love of it [alle tingan æ burde bruke mer tid på å si]

For øyeblikket heng hjernen min igjen et sted mellom menn med kam i baklomma, sushi, teater og samisk. I går stilte Ida mæ noen veldig relevante, fornuftige spørsmål om et spesifikt menneske, men æ klarte å snakke mæ bort fra det og inn på teatersporet minst to ganga – ho endte opp med å si «Det e nesten så æ tror du prøve å unngå temaet» og æ innså at det va sant (om det va film hadde det vært med vilje), men æ prøvde ikke, æ bare klare ikke å slutte å snakke om og tenke på teater.

Æ spiste sushi i går og æ spiste sushi i dag – for øyeblikket sitt æ barnevakt for favorittfireåringen, men æ spiste sushi sammen med mora hannes før ho dro avgårde – og det e nesten så æ vurdere å spise sushi i morra også, men æ vet ikke om æ tør å troppe opp på Rå tre daga på rad, sjøl om dem sikkert bare blir glad for å få pengan mine (ja). Uansett skal æ spise kake klokka seks (på Aunegården), så da e det neppe plass til sushi også. Men det hadde vært godt (æ e ganske billig, det e bare sushien som e dyr).

Æ tror det va ønsket om en mann med kam som fikk en mann æ tilfeldigvis sprang i – nesten bokstavelig, men ikke helt – til å bryte ut med at han syns det va litt trist at æ ønske mæ menn som ikke finnes (nu høres det nesten ut som om det va en fremmed mann, det va ikke egentlig det). Æ blei så paff – æ va sikker på at han skulle si at han hadde syns det va litt trist å lese om nokka semi-fornuftig æ hadde sagt om forvaltningsområdet eller nokka sånt – så æ tror svaret mitt blei nokka sånt som at det e viktig å … ha noen mål, og å stille høye krav, og … vente på nokka godt, og … sånt. Omtrent så velartikulert også.

Men apropos teater, æ va i Domkirka i går og så på «Blott en dag», med Maria Solheim og Kristine Henriksen, om Lina Sandell. Det va fint. Æ har aldri hørt Maria Solheim live før – æ gikk glipp av en av de første konsertan hennes i Tromsø, æ tror den også va i Domkirka, fordi æ va for feig til å gå (det e ganske lenge siden, da, æ syns det va legitimt av Siri, 18 – æ e ganske feig fortsatt) – men det va en hyggelig introduksjon. Og æ va veldig fan av måten dem hadde vevd salman og fortellinga sammen, kordan dem av og til sang sammen – inkludert han på instrumentan, Ole [nokka? Morten?] Indigo Lekang? – og av og til sang bare Solheim, mens Henriksen fortalte.

Og så tenkte æ at en eller anna gang burde Kristine Henriksen og Marius Lien spille søsken i ett eller anna. Og så innså æ at det eneste stykket æ umiddelbart kan komme på med søsken – kor det e et poeng at dem ligne – e Twelfth Night. Og så blei æ kjempedistrahert og døde litt på mæ av ideen, fordi det e mitt favorittstykke av Shakespeare (ærlig talt, det innehold unge jente kledd ut som gutta og menn som halvveis frykte at dem e forelska i menn – ka mer kan æ be om?).

Æ vet ikke helt kor mange ganga i løpet av en ganske kort samtale i dag æ endte opp med å si «men æ skjønne ikke koffor». Overraskanes nok syns æ det e litt frustreranes å ikke skjønne koffor, men samtidig – man kan alltids lage en teori. Og/eller satse på Occam’s razor. Å ikke vite betyr at man ikke treng å være redd for å komme med hypotesa?

Kanskje poenget e at æ snakka med Ida om forvaltningsområdet i går, om søknaden som trekkes og alt det der, og på et tidspunkt i samtalen sa ho «æ e litt imponert over at du klare å unnskylde de her idiotan» – men det e egentlig å se litt for lyst på det æ faktisk sa. Unnskyldninga æ gir dem e at Nord-Norge e i en identitetskrise (som den har vært i lenge). På et tidspunkt nevnte æ vel også trassalder.

Men jo, det e min teori på de ulogisk sterke reaksjonan (ja, sånn bortsett fra at media må ta 90% av skylda på grunn av dommedagsjournalistikken sin, men æ har gitt opp å stole på journalista, så dem får bare seile sin egen sjø): Nord-Norge har brukt tiår på å kjempe fram en identitet som nordnorsk (og stolt av det), og når noen kommer trekkanes på sama e dem redd for at Nord-Norge må vende tilbake til en tid kor søringa ikke vil leie ut hybla til dem. Nord-Norge – og med Nord-Norge mene æ kanskje Tromsø siden det e det æ kjenne best, det e sant – vil ikke tilbake til den tida kor alle trodde at alle som bor her e sama, og når noen sir at Tromsø kommune skal bli samisk, så frykte dem det verste.

Landsbyidioten (som stort sett hold sæ til arkitektur) – det va kanskje en freudian slip som nesten førte til at æ skreiv landsbyidiotien – skriv at hin vil ha de ikke-ekstreme saman på banen, men æ tror problemet med det e at dem ikke finnes, ikke på den måten hin ønske. Av og til virke det som om det e sånn at når man e same, så må man enten bry sæ, eller så gir man faen. Du kan ikke være same uten også å være aktivist, og så lenge du sir du e same har du også sagt at du e aktivist. Og æ vet ikke helt om det bor sama i Tromsø som ikke jobbe med elitistiske ting, det e derfor dem flytte hit, vet du. (e æ miljøskada? ja.)

Men det va ikke det som va poenget mitt, ikke i dag, æ tenke mest på sushi, og teater. Og finkultur, og å bo et sted som ikke e her (men som ikke e Tana heller).

Og i dag da æ våkna nynna æ på Josh Ritters «Snow is Gone», den mest upassanes sangen å synge på helt i begynnelsen av november, men dog. Vakkert e det. I’m singing for the love of it, have mercy on the man who sings to be adored // I’d rather be the one who loves than to be loved and never even know.

vin og viten, litt på etterskudd.

For å feire/markere at vi snart e på avreise til årets vakreste eventyr, også kjent som Riddu Riđđu, tenkte æ at æ endelig skulle knø mæ til å legge ut teksten æ holdt under vin og viten-kvelden æ va med på på Tromsø museum i februar. Bedre seint enn aldri, og det e ikke som om dem har slutta å krangle om det enda, så. De samiske probleman e evig aktuell!

Bures, mu namma lea Helander-Ristena Bitte Sire, dahje dušše Sire K. Gaski. Hei, æ hete Ánná Johán Harald Sire. Eller Siri K. Gaski. Men vi skal komme tilbake til egennavn litt etterhvert, æ tenkte bare æ skulle starte på samisk, for å vise at æ kunne gjennomført et helt innlegg på samisk, sjøl om det e et språk æ vil anta en del av dokker som e tilstede ikke skjønne.

I så måte, og med tanke på tittelen på kveldens opplegg – Samisk: truet eller truende – vil æ si det sånn: Selvfølgelig e det samiske trua; om det ikke va det, hadde æ holdt hele det her innlegget på samisk, med tolk, uten at noen reagerte nevneverdig. Om det samiske ikke va trua hadde Tromsø kommune gitt mæ såpass med samiskundervisning opp gjennom åran, at æ hadde følt mæ komfortabel med å holde – og skrive – hele innlegg på samisk, i stedet for å ende opp med akkurat nok undervisning til at det eneste æ vet om samisk grammatikk e at æ ikke vet nokka om den.

Om det samiske ikke va trua hadde Tromsø kommune sørga for at læreran æ hadde gjennom tolv år med skolegang hadde gitt mæ og klassan mine opp gjennom åran mer enn cirka fem tima med undervisning om det samiske. Og den undervisninga hadde basert sæ på anna enn at de samiske dialektan kanskje e så forskjellig at dem ikke e forståelig for hverandre, og at sama e sånne som går i kofte og har rein, bortsett fra Siri da, siden ho e her.

Om det samiske ikke va trua ville det ikke vært sånn at første gangen æ blei konfrontert med nokka samisk i undervisningssammenheng uten å ville gråte va på universitetet. Det virke ikke som for mye å be om, gjør det vel? Undervisning om morsmålet og kulturen din, gjort på en sånn måte at du e komfortabel med den? Nu e jo æ – heldigvis, kan man kanskje si – såpass gammel at undervisninga forhåpentligvis har rukket å bli litt mer omfattanes – det skal i hvert fall ikke så mye til.

Det va ikke før æ leste et lite intervju i Dagens Næringsliv æ faktisk tenkte på det her med egennavn. Saken e at Norges Handelshøyskole har fått beskjed av Språkrådet om at dem må innføre Noregs Handelshøgskole som navn i kommunikasjon som foregår på nynorsk. Til det sa Trine Dahl, professor i engelsk ved NHH, «Vi ser på Norges Handelshøyskole som et egennavn – brukt i alle år.» Og æ kunne ikke skjønne ka ho prata om, før æ plutselig innså at ho mene at et egennavn, det har man bare ett av. Det finnes tydeligvis en tanke om at man har ett egennavn og at det ene egennavnet e uforanderlig og konstant.

Den oppdagelsen har min flerkulturelle, flerspråklige oppvekst skjerma mæ fra, Siri på norsk, ja Sire sámegilli, har aldri vært et enten-eller, men et både-og. Derfor e det uforståelig for mæ når folk klage i avisen og kor som helst ellers og sir at dem ikke skjønne koffor Tromsø skal få et samisk navn. Æ blir ekstra forvirra, for når noen snakke om å få et navn ser æ for mæ stereotype indianerfortellinge fra før æ blei født. Det samiske navnet eksistere nu sjøl om folk – i det her tilfellet nordmenn – ikke har hørt det før.

I følge Aud-Kirsti Pedersen, som holdt et innlegg under debattmøtet Historisk forening i Tromsø arrangerte i forrige uke, kjenne man historisk sett til cirka tusen samiske stedsnavn i det som nu e Tromsø kommune. Nu til dags e det 193 offentlige stedsnavn på samisk – til sammenligning e det 7287 på norsk – og de fleste av de samiske navnan e på fjell og vann, i rurale områda. Norske navn i bebygde strøk og samiske navn i fjellet, kan lett tolkes, som ho sa, som «et ekskluderende prinsipp og en etterlevning fra fornorskningstida.»

Om det samiske hadde fått sin rettmessige plass her i byen, hadde ikke æ vært så fornorska at det aldri fall mæ inn å fortelle folk at æ bor på Sállir, men at æ konsekvent, uansett språk, referere til det som Kvaløya og Kvaløysletta.

Det e interessant å se at det va den yngre, kvinnelige garde i Arbeiderpartiet som først fremma forslaget om at Tromsø skal inn som en del av forvaltningsområdet for samisk språk, og det e også interessant å oppdage at det hovedsaklig e menn i en viss alder som e de mest høyrøsta motstanderan. Og så e det godt å vite at noen av dem som e gammel, og som dermed kan sies å ha nådd det dem på engelsk kalle en elder-posisjon i samfunnet, som Holger Raste, faktisk e for. Men æ vil ikke vente i noen-og-tyve år, med håp om at de gretne mellomaldranes gubban skal bli storsinna nok til å innse at Tromsø faktisk har plass til kommuneansatte med språkkunnskapa og noen skilt på samisk.

Samtidig e det sørgelig at samtalen om korvidt Tromsø skal være en del av forvaltningsområdet eller ikke dreie over på å enten skulle redde språket, eller å skulle være en gjenopprettelse av gammel urett – og ikke det det faktisk e: Et helt logisk steg. Æ tror Tromsø, i likhet med resten av nordkalotten, har vært samisk lenge, og det e ingenting unaturlig i at vi burde bli en del av forvaltningsområdet for samisk språk. Akkurat som det, i Tromsø, e helt naturlig at det norske navnet burde stå øverst på skiltet, uansett ka stadnamnlova sir, eller forskriftan til den.

Æ tror nemlig, i det som e min høyst personlige konspirasjonsteori – og som ikke handle om statsdannelse i det hele tatt, at loven e som den e fordi den blei oppretta på et tidspunkt kor ingen trodde at det kom til å gjelde anna enn de kjernesamiske områdan, og der e det logisk at det samiske navnet står først.

Dårlig tenkt er dårlig skrevet, sa Hege Ulstein da ho fikk en pris av NTB for godt mediespråk, og i en helt anna setting leste æ en gang at noen sa, lett omskrevet: «Rasjonell tankegang kreve søvn og evnen til å være fornuftig; det e derfor forvaltningsområdeinnlemmelsesmotstandera kan spy ut leserinnlegg i en salig fart.» Andelen dumme nordmenn e høyere enn andelen smarte sama, og vi ende bestandig opp med at debatten må ned på et grunnlegganes nivå og da heller handle om ka e en same, kor samisk e en same, kor mange sama, nøyaktig, bor det i Tromsø og kor lenge har dem bodd her. Det e totalt uinteressant, i hvert fall for ganske mange av oss, å til stadighet måtte delta i samtala kor vi skal finne ut av ka en same e.

Problemet e at folkan som kommer med de innleggan stille spørsmål, dem sett spørsmålstegn ved de grunnlegganes tingan i livet. Og så blir dem fornærma om/når man ikke svare. For spørsmålet demmes fortjene jo et svar, gjør det ikke? Det e elitistisk å tro at man ikke treng å svare. Så får det heller være litt uheldig at det finnes flere nordmenn som kan stille kompliserte, men dog ganske dumme, spørsmål enn det finnes fornuftige sama, som gidd å svare på leserinnlegg. Folk vil ha svar, og det å skulle finne informasjon sjøl e helt utenkelig. For dem spør jo ikke egentlig for å lære, dem spør for å være vanskelig, fordi det e en menneskerett. Og siden du har sagt A, eller ja, æ e same, så har du også sagt B: ja, æ kan være din høyst personlige informasjonsskranke.

Og nåde dæ om du e ufin, det skal vi ikke ha nokka av. Da bringe du skam over hele samefolket. Nåde dæ om du ikke tar alle spørsmål alvorlig, om du ikke anerkjenne folks rett til å spørre – og i minst like stor grad, nåde dæ om du stille spørsmål tilbake.

Æ har lest – i større eller mindre grad – lokalavisa i tjue år og vært klar over byguttbegrepet i nærmere femten. I begynnelsen va æ litt sjalu, fordi æ aldri kom til å bli bygutt, men etterhvert har det gått over. Man skulle tro den norske identiteten va trygg, knytta som den e til et helt land, men nei, det skal ikke mer til enn et skilt eller to, eller en kommuneansatt eller tyve før hele bygutthistorien e trua. Det sir ingenting bra om identiteten i den her byen om den faktisk bygge på et så svakt grunnlag som at ekte bygutta ikke e og heller ikke vil bli samisk. Og likevel e det til stadighet de saman som orke, eller tør, å reagere på ting som virke ugrei, som blir definert som hårsår.

Det eneste motargumentet æ syns man høre om forvaltningsområdet, nest etter «Tromsø e ikke samisk, så det så» e «vi har ikke penga til det her, dessuten burde vi bruke de pengan vi har på å ta vare på eldre og barn.» Til det må jo konklusjonen være at folk i Tromsø vil ta vare på eldre og barn bare så lenge dem ikke e samisk, for e det ikke det forvaltningsområdeinnlemmelse til syvende og sist egentlig dreie sæ om: Vi – som e for – vil gi gamle menneska, og alle andre, muligheten til å kommunisere på et språk dem føle sæ mer tilpass i, og små barn en garanti for at demmes samiskundervisning, og dermed også språkkommunikasjon, kommer til å være betydelig bedre enn det vårres, eller i det minste min, va.

En anna ting æ lærte under debattmøtet Historisk forening arrangerte va at bevisbyrden ligg like mye – om ikke mer – på dem som hevde det aldri har vært sama i kommunen, og sjøl om du ikke ser oss, betyr det ikke at vi ikke e her. Min første tanke etter første runde med negative avisinnlegg va at vi må etablere en undergrunnsvirksomhet av samisk: ikke for å infiltrere nokka, eller for å kunne sniketablere et eget land, men rett og slett for å snakke samisk på offentlige plassa. Avtalte møta som at person A og person B møtes i Storgata, ved siden av Brillehuset, tolv på tre på tirsdag, og står der og snakke samisk i minst fire minutt før dem går videre. For de saman som ikke snakke samisk kan man snakke om samiske ting, gjerne mens man har på sæ klær med en samisk signaleffekt. Ikke for at det skal virke som om det finnes flere av oss enn det egentlig gjør, men for å vise at vi e her, at vi møtes, at vi kjenne hverandre, at vi snakke sammen, og e samisk sammen, sjøl om det kanskje ikke e åpenbart i måten vi kler oss og det vi jobbe med.

Anders Opdahl, konstituert ansvarlig redaktør i Nordlys, mente i en lederartikkel at Tromsø ikke burde bli en del av forvaltningsområdet, fordi vi kommer til å tømme resten av Troms for samiskkyndige. Det e jo i og for sæ en god tanke, og det e bra med omtanke, men æ antar det betyr at han etterhvert også tar til orde for å legge ned Universitetet i Tromsø, sånn at alle de universitetsansatte akademikeran her i byen heller kan spre sæ utover i bygden i Troms.

Så får det så være at vi e belemra med ordførerkandidata som ikke vil lære et ord samisk, og som kanskje tvihold på sin status som enda en bygutt? E byguttkulturen fortsatt så streng og allestedsnærværanes, eller e det kanskje på tide at den reelle majoriteten her i byen reiser sæ opp og gir uttrykk for ka kulturen nu til dags faktisk e og ka den gir rom for?

Det forvaltningsområdet, og den avisa.

Æ e i avisa i dag. I iTromsø, som tidligere nevnt. Æ trodde det skulle være en litt annerledes sak enn det det endte opp som, men det e nu greit nok, æ står fortsatt for alt æ sa.

Men æ satt på bussen og tenkte på alt og ingenting og innså plutselig en ting: æ skjønne ikke ka folk som sir at Tromsø ikke e samisk basere de uttalelsan på. Både empirisk og i det hele tatt. Æ forstår rett og slett ikke ka ikke-samisk betyr, i den her sammenhengen? E det en mangel på rein? E det det at dem ikke høre samisk hver eneste gang dem bevege sæ utfor huset sitt? E det en mangel av folk med samisk utseende, samisk påkledning, samisk uniformering på en hvilken som helst måte folk nu ser etter samiske identitetsmarkøra på?

Det e jo, nær sagt selvfølgelig, et spørsmål som også kan sendes andre veien: ka e det som gjør Tromsø synlig samisk?, men likevel. Æ syns bevisbyrden havne hos dem som sir nei (syns æ, selvfølgelig, fordi æ e same og ethvert sted æ har oppholdt mæ i mine nesten tretti år i live så langt ikke kan være ikke-samisk, bare i kraft av at æ har oppholdt mæ her i nesten tretti år), men æ forstår ikke ka bevisan demmes e? Og om det nu e en eller anna idé om nokka synlig samisk, ka slags synlig samisk e det dem forvente sæ?

E Tromsø ikke-samisk fordi det aldri tidligere har vært skilta på samisk her, fordi det e først nu noen har sagt at dem syns det e en god idé? E Tromsø ikke-samisk fordi det ikke passe inn i ideen om et typisk samisk sted? Uten at æ vet, eller skal begi mæ inn på, ka tromsøværinga flest ville legge i en sånn definisjon, fordi æ antar tromsøværinga flest ikke har vært de plassan dem ville regne som typisk samisk (les: Kautokeino og Karasjok), men at det likevel e nokka Karakeino/Kautosjok-aktig som e grunnlaget for demmes idé om ka som e samisk. E Tromsø ikke-samisk fordi vi har sølvsmie men ingen som lage samiske smykka? E Tromsø ikke-samisk fordi vi bare har en NRK Sápmi-journalist, og dermed ikke kan sies å ha et ordentlig lokalkontor? (Æ føle, totalt uten grunnlag, at et lokalkontor treng å bestå av minst to journalista før det e et ordentlig lokalkontor.) E Tromsø ikke-samisk fordi man kan gå en hel uke uten å se en eneste ekte same? (her vil æ legge til nokka med at å se etter sama i Tromsø e litt som å se etter homofile i Tromsø: du treng en vei å få en fot innafor, da oppdage du at dem e overalt, men om du ikke vet kor du skal begynne, så ser du dem ikke med mindre dem kline med sin likekjønna kjæreste rett foran trynet ditt, og det gjør dem neppe så veldig ofte. Ikke det, æ tror ikke det at to sama som kline gjør dem lettere å identifisere som sama, så metaforen ramle sammen inni der et sted.)

Æ forstår ikke, rett og slett, kordan folk kan si at Tromsø e ikke-samisk, fordi æ ikke skjønne ka dem begrunne det med?

Og æ føle et behov for å klargjøre et punkt: da æ sa «Det er kommet fram holdninger som jeg ikke har trengt å forholde meg til tidligere» mente æ ikke, som noen i kommentarfeltet sa, at «Det hun mener å si er at Tromsøfolk er blitt mer rasistiske i den senere tid», men at æ aldri tidligere har behøvd å se på Tromsø på den måten det framstår nu. Det betyr ikke at æ har hatt en ideell samisk oppvekst i Tromsø, men bortsett fra den typiske samemobbinga man blir utsatt for, så har æ aldri trengt, eller følt et behov for, å tenke at folk i Tromsø – i et vidt, snevert perspektiv – ikke vil ha mæ her. Det e det æ mene. Æ har bodd i den her byen og levd i den her byen og alle probleman æ har med den her byen e basert på ting som ikke heng sammen med at æ e samisk og at Tromsø ikke vil være det.

Det e ikke før nu, når æ plutselig oppdage, igjen og igjen, at samemobbinga æ blei utsatt for som ung heng sammen med at ungan æ vokste opp sammen med hadde foreldra som med sikkerhet vet at Tromsø e ikke-samisk, og at dem, i større eller mindre grad og med større eller mindre grad av bevissthet, har latt det skinne gjennom i oppdragelsen av ungan sine. Det e det æ mene med at æ ikke har trengt å forholde mæ til det her tidligere, det æ mene e at æ trodde ungan dine va teit fordi dem va ung, men så visste det sæ at dem va teit fordi du har oppdratt dem sånn.

Og derfor vil æ at Tromsø skal bli en del av forvaltningsområdet for samisk språk, fordi det kanskje – forhåpentligvis, og æ krysse fingran – kan bety at ungan til ungan dine får en skolegang som gjør at dem får vaska av sæ de idiotiske idean du, mer eller mindre bevisst, har prenta inn i dine unga. Æ vet det e mye å håpe på, men pokker heller, æ e en ukuelig optimist.

Om sproget gaar tilgrunde er det og forbi med folket som folk.

Maalstræv blandt samerne (lapperne)

De samiske foreninger i Finnmarken burde kræve, at alle samer i Norge lærer at tale det samiske sprog, som tales i Finmarken; ti det er hovedsproget og det rette samiske sprog. Paa det sprog er de faa bøker som er oversat til samisk. Som bekjendt begynder det samiske sprog at forvanskes allerede fra Astafjorden av, og naar man kommer saa langt mot syd som til Ofoten, forstaar man knapt et ord av det sprog, som samerne der bruker; ti det er allerede saameget opblandet med svensk-samisk. Paa Helgeland og i trakterne omkring Røros taler samerne rent svensk-samisk. Og naar nu er saa sterkt paa tale at hævde det samiske folkefærd, saa er sproget det vigtigste. Om sproget gaar tilgrunde er det og forbi med folket som folk. Vi ser hvorledes er gaat her i Vesteraalens og Kvædfjordens fjorder og bugter. Her har en tid været mange samer, men saa mistet de sproget og derved sin samiske eiendommelighet. Nogen faa gamle kan endnu et og andet av sit morsmaal.

Os forekommer det at være en hovedsak at bevare sproget. Om end klædesdragt og skikke avskaffes og ombyttes med andre og bedre, naar blot sproget bevares gaar folkestammen dog ikke tilgrunde.

Derfor mener vi det er nødvendig, at alle samer i Norge lærer det rene, vakre, samiske hovedsprog, som vi har i Finnmarken og som allerede størsteparten av Norges samer taler og læser.

Oversat fra «Nuorttanaste» av XI

Hentet fra Waren Sardne, Røros, Lördag den 22de april 1911

Så.. Det e et herrens mirakel av nordsamisk ikke har utrydda absolutt alt anna i løpet av de siste hundre år? Æ vet ikke helt ka æ skal si til det, men æ syns det e fornøyelig lesing – om enn litt deprimeranes. («Ja, det e jo synd på de folkan som e fornorska, men tenk så fint om vi kunne snakke bare samisk, alle sammen.» og av og til skulle æ ønske æ kunne svare på sørsamisk, bare akkurat nok til å kunne poengtere at det ikke funke på den måten den fine lille hjernen din tenke at det skulle fungere.)

Høyrepolitiker Gunnar Pedersen skreiv i et leserinnlegg i Nordlys – som handla om… æ huske ikke, nokka som skulle bevise at Tromsø ikke e samisk, så det så – at det e paradoksalt at om noen som snakke sørsamisk og noen som snakke nordsamisk møtes – i Tromsø, for eksempelets og språkforvaltningsområdets skyld – så må dem snakke norsk – eller engelsk, tysk (e ikke Gunnar Pedersen tysklærer?1) – sammen.

Det e vel strengt tatt like paradoksalt som at æ (som snakke nordsamisk, norsk og engelsk) og en hvilken som helst av [de ikke-samiske] vennan mine (som snakke norsk, engelsk, fransk og diverse andre språk) snakke norsk når vi møtes. Du vet, også sama like å kommunisere på språk personen man kommunisere med forstår. Sama flest, i hvert fall, æ syns av og til det hadde vært like greit om æ kunne kommunisere mest på språk den andre personen ikke skjønne (men det gjeld ikke så ofte når æ snakke med vennan mine, det må sies).

Og ja, i fall det ikke e åpenbart, e betydninga den her: Det e faen ikke paradoksalt i det hele tatt. Det e logisk. Sørsamisk og nordsamisk e ikke samme språk, og det e vanskelig å forstå, med mindre man har gode språkøra (æ prøve, av og til, å lese og høre på de samiske språkan æ ikke kan; æ like ordlyden, men æ får som regel hodepine før æ klare å vriste en betydning ut av ting). Det paradoksale e vel heller at Gunnar Pedersen skal lære ungdomma nu til dags ting om verden og greier, men han vet ikke engang ka et paradoks e.

Sånn ellers har æ tenkt på språk fordi Øystein (Vangsnes) plutselig leda mæ ut i uløkka og æ endte opp med å snakke med en journalist. Æ skylde delvis også på Susanne, som forklarte koffor ho ikke sir nei, og det e jo såpass fornuftig at æ har endt opp med å si ja i det siste æ også, sjøl om det strid litt mot alt som e fornuftig her i verden. (øhm, æ vet ikke helt kordan æ stille mæ til at det avsnittet egentlig høres ut som om det handle om lausunga og løssluppenhet heller enn språk.)

Men, ja, æ satse på at ungdommen i iTromsø har mer fornuft enn en del av de eldre journalistan i byen, sånn at man på påskeaften kan lese en mer eller mindre fornuftig sak om språk, forvaltningsområdet for samisk språk, og en eventuell innlemmelse av Tromsø i det. Sjøl om den kanskje inkludere mæ.

1Eller ser han bare ut som en tysklærer? Han undervise i hvert fall på videregående

Vin og (u)viten (eller: æ e Wirkola!)

Æ overlevde! Æ deltok på vin og viten og æ overlevde! Og æ skal slutte å snakke som om det e en skikkelig stor prestasjon, for det e det jo ikke, men jo, når man e mæ så føles det sånn! Katri introduserte mæ med «Og Siri har brukt hele dagen på å si at ho e skikkelig nervøs», så æ vandra bort til bordet og sa «det hjalp!» Det blei neppe særlig mye bedre av at ho også informerte folk om at æ ville ha minst en trussel om juling for å regne det som en suksessrik kveld – «det her e Siri, ho e skitnervøs og masochistisk» e kanskje ikke den rette måten å framstå som et seriøst menneske. Æ va visstnok forholdsvis flink (bortsett fra «men du må jo høre på rådan mine, sa æ ikke at du skulle huske å snakke sakte?»), og folk lo på alle de rette plassan og noen plassa kor æ ikke egentlig forventa at noen skulle le – æ prøvde å holde blikkontakt og ikke bare stirre i arkan mine, og æ e bare litt pinlig berørt over at æ på et tidspunkt sa «kverandre» eller nokka sånt. Det va plutselig en k et sted kor æ bare har h-a, men det va kanskje ingen som hørte det, æ krysse fingran. (Æ va litt frista til å stoppe opp og si «unnskyld, la mæ ta det på nytt», men æ lot være.)

Og æ hadde trua Øystein Vangsnes med at æ kom til å gråte om han trakk fram for mye dommedagsstatistikk om språkdød og sånt, men æ klarte å la være (mot slutten holdt æ dog på å gråte da æ skulle forklare at om en innlemmelse i forvaltningsområdet føre til at en eneste jævla unge lære nok samisk i løpet av tolv år til å bli flinkere enn æ noensinne kommer til å bli, så e det så verdt det at æ ikke kan sette ord på det; æ tror æ avslutta resonnementet mitt med «det e til å gråte av.» Men til mitt forsvar starta æ det også med «æ e følelsesmenneske nok til å si at…» (og så banna æ strengt tatt ikke)). (Og om Holger Raste hadde prata mye mer om kulturell terror e det ikke utenkelig at æ hadde grått en skvett, å, min sørgelige fornorska sjel!)

Snakke om Holger Raste, så va æ nummer to til å holde et innlegg, og han kom til sist, og mens han sto der sa han «det her blir jo som å hoppe etter Wirkola» og det va nesten det fineste komplimentet æ fikk hele kvelden – bortsett fra at æ blei råglad da Gerd Stamsø Munch fortalte mæ at ho syns æ va flink. (Som et kulturinteressert menneske i Tromsø by e det ganske gøy når ho, som æ har observert på ørtenhundre teaterpremiera og dets like, fortell mæ at æ e flink, det va bare det.)

Æ hadde fjerna den fra selve manuskriptet mitt, men Susanne ga mæ heldigvis mulighet til å bruke min forferdelig dårlige «det eneste æ ser som kan være truanes med samisk e at vi kanskje kan være truanes til det meste»-vits. Og folk lo! (For et takknemlig publikum!)

Også tok æ et durabelig, men forholdsvis stillferdig, oppgjør med hele jævla byguttkulturen, men det ane mæ at det ikke va det rette publikummet, æ tror ikke det va så mange bygutta der. Men pyttsann! (Det viktigste e å si det, å vite at du har sagt det.) Og æ hadde plana om å legge ut hele innlegget mitt på bloggen, men så sa faren min «Du må skrive det om til bokmål (hele greia e på dialekt \o/) og sende det til Klassekampen» og seinere sa Øystein Vangsnes «Du kan skrive det om til nynorsk og sende det til Dag og Tid» og æ va litt sånn «…men bloggen min?» sjøl om Dag og Tid kanskje gir litt mer prestisje enn akkurat den her publiseringskanalen..!

Og sånn ellers slo æ fast at æ e litt som en bulldoser når det gjeld muntlig framføring, fordi æ ikke helt klare å slutte når æ først starte, og æ klare ikke å roe ned, sjøl om æ vet at æ burde ta flere pausa og alt det der (æ tror i det minste æ ga folk tid til å le der dem ville le), men æ starte, og så dure æ avgårde, og når æ e ferdig så e æ ferdig. Bulldoser-aktig, altså.

Og tenk at et menneske trodde det va en god idé å bruke gammelmannshersketeknikka på mæ! Æ skulle ønske æ huska ka han sa, sånn at æ kunne sitere det ordrett, for det va så forferdelig – eller i det minste forferdelig teit. Æ satt nu bare der og rulla på øyan. (Seinere oppsummerte æ poenget hannes som «Du e pen, og sikkert flink, men dum». Og svarte «æ skal innrømme at det va et ganske billig retorisk poeng, men æ trodde ikke at noen kom til å ta det alvorlig.» Hvilket vel ikke e en frase fri for hersketeknikka, så ta den, gamling! :D)

Og så hadde æ egentlig plana om å gå på Artur og kjøpe en mojito, men æ havna på 4 roser (æ tenkte en ting men føttern mine gikk som dem bruke likevel), og det va litt fint fordi æ kunne sitte og høre på skuespillera snakke om skuespilling og om alt sånt, mens æ spiste banankake og drakk en latte æ neppe burde drukket siden æ ikke fikk sove, og blei oppringt halv åtte for å være på radioen (æ va blitt advart i går formiddag, så det va ikke som om NRK Sápmi ringte halv åtte og sa «intervju? \o/?»), men pyttsann, æ e fortsatt full nok av «æ overlevde!» til at æ kanskje hold mæ våken ut dagen. Og i morra skal æ til Oslo for å møte (dela av) internettet (for første gang), hurra!