Æ starta dagen – i en vid definisjon av å starte dagen kor vi egentlig regne det å være på universitetet, gå på C8 og kjøpe en enkel latte som starten på dagen, og ignorere dusj-frokost etc – med å sette mæ ned og lese Hélène Cixous, Love Itself in the Letterbox. Æ leste bare de to første kapitlan, men det va da en god start, om ikke anna? I baksideteksten e Cixous definert som «one of the world’s leading writers,» æ har hatt ho på pensum en gang, tror æ – æ huske ikke helt kæm av de der vanskelige franske teoretikeran æ faktisk hadde på pensum og kæm æ bare har hatt mareritt om i etterkant – men den her boka kjøpte æ på posesalg på Akademisk kvarter under fagboksalget demmes. Ikke fordi det va Cixous, men fordi den handla om kjærleik, og det e tydeligvis et av kriterian mine for å kjøpe fagbøker nu til dags. Eller, da blir det vel «fagbøker.» (Æ kjøpte dog How to Read a Poem og noen andre faktiske fagbøker, så det va ikke bare selvhjelpsfag.)

Æ vet ikke om ho e en leading writer, men æ like måten ho bruke tegnsetting på, eller, rettere sagt, ikke bruke den – det gjør at alle setningan av og til ramle over hverandre, ja, det finnes punktum, men komma e det ikke så farlig med, du skjønne vel såpass uten hjelp? Eller kanskje kjærlighet e litt sånn, at den ramle over sæsjøl i et forsøk på å få dæ til å forstå? (kan vi skylde den forrige setninga på at æ har starta dagen med det her?)

Æ vet ikke om det e en god bok, men den har fine tanka, og vakre setninga, som: I will never forget this is the first time that I tell you this memory, you say. (p. 4)

Og den snakke om det å lese den andre, som vel i det her tilfellet e noen man har et forhold til, men æ syns dela av det passa bra på leseopplevelsen i det hele tatt, det å lese poesien til noen og plutselig føle dæ så nært dem at det virke litt upassanes: Your language – I always come back to it – is well guarded, I try to part your lips with my tongue or else it’s you on my lips, I no longer know what is inside what is outside, are your words in my mouth when I read them in your language, the slightest touch of a syllable has the mysterious power of a penetration. (p. 6, min utheving)

I remember your arrival in the office. I remember the other being that you appeared to be to me then when I had just read the poems with a freedom for which you might reproach me. I had licked them from head to toe, chewed ruminated without paying, they were mine, and suddenly they were yours, they were something of your person that I had taken pleasure with behind your back I had helped myself, as if I had gone into the wrong bedroom, I slept in your bed, your dreams came to me, thereupon you enter, you turn on the light, it’s not as if I could say: I thought you were dead. I was with your poems and I had no need of you. (p. 12, min utheving)

…she doesn’t know how to read French, she can emit forty-eight love sounds, they are musical versions of again and always… (p. 19)

…at the corner of a dream and a waking, everything has already been told-and-forgotten, the sentence now has the charm of the Refound Ones, those unknown faces that one recognizes, those formulas that tickle sleeping memory. (p. 23)

Og siden æ bruke dagen i dag på å være dritnervøs, fortsatt, (og ikke gjøre det æ burde, enda, men først bare les Cixous), virka det her merkelig passanes: One twitches and fidgets. One feels impossible and gives up. (p. 25)

Så va det ting om mat, det andre kapittelet handla om mat, om mora hennes som snakke om the cauliflower of the Lautaret, og ho spinne videre på det der, snakke mer om det, og æ vet ikke kordan side av det her sitatet æ eventuelt tilhøre, men begge dela virke litt fin: I know a person for whom the habit of dining with someone is a staggering blow to the latter’s possibility of ever being a legendary character for us. For me, it’s the opposite. I have a passionate curiosity to the point of jealousy about what you eat, about what you eat every day, about what we have eaten together, about what we have never eaten together, about what we will one day eat together. (p. 27) Og så likte æ, kjente mæ igjen i – via omveia og litt sånt – det her sitatet, sjøl om æ kanskje ikke kultivere det sjøl, men. Omveia: I betray myself with rosy-fat-cheeked plump characters even as I cultivate slenderness. (p. 22)

Og så leste æ det her og tenkte på noen, men det kan man jo ikke si til folk: se, akkurat sånn e det når du les ting æ skriv, din dust, hold dæ unna: If you had called me my soul, if you said to me «your soul is delicious it’s as if when I read your letters I am drinking your soul,» I would have been disgusted, I would have felt offended, threatened, I would have headed for the door. (p. 28)

Little words, for example? No. You never sent me what in French we call un petit mot, «a little word,» as Albertine does to the narrator and vice versa. Between us no «little words.» Brief, sharp, strong words. (p. 46)

…I want you to come I don’t want to ask you to come I am asking nothing of you… (p. 46)

Og til slutt, uten sammenheng, egentlig, siden det e første gangen æ les den her boka, men æ tenkte på Roland Barthes da æ leste de to siste setningan, fordi det e det æ tenke hver gang æ blar litt i A Lover’s Discourse: I found the most beautiful sentence imaginable in words of the world in one of the volumes of the In Search of Lost Time, not very long ago. I don’t know how I failed to notice it earlier. And one thinks one is reading. (p. 47)

Blabla, det burde sikkert være mer kontekst her, æ vet ikke, nokka fornuftig, men nei, hei – æ leste en bok og markerte noen setninge æ likte, her ser du flesteparten av dem, æ ville dele. Så enkelt va det, ka?