Æ e plutselig ute av stand til å skrive om ting som ikke e teater?

Æ vet ikke helt ka slags forventninge æ har til «En folkefiende», dem variere mellom «det blir neppe nokka særlig» og «… æ tror det her kan bli gøy.» Det e vanskelig det der, men samtidig e det litt fascineranes, nu har æ observert skuespilleran i ikke-skuespillanes situasjona en god stund1, så det blir interessant å se dem i rollan, å se om det endre min oppfatning av dem og av stykket. Æ vurdere å lese stykket på forhånd, det har æ ikke prøvd før, så det virke som nokka æ har lyst å prøve mæ på.2 Ida sir at ho syns det gir ho nokka mer, men æ vet ikke om det kommer til å fungere for mæ, det kan hende æ bare heng mæ opp i alt dem har gjort annerledes – og ut fra det æ har forstått så e det ganske mye som e annerledes. Eller kanskje æ blir imponert over alt dem har gjort?

Ulempen med «En folkefiende» e at æ ende opp med å kalle den Et folkeeventyr, fordi HT har hatt altfor mange En/Et-stykka på plakaten i det siste, og et folkeeventyr høres mye koseligere ut enn en folkefiende. Av og til blir det En drømmefiende, men det e stort sett bare på tidspunkt æ virkelig ikke burde være våken.

Men det e i bunn og grunn ikke så farlig ka dem nu enn gjør med stykket, æ tør vedde på at æ kommer til å like Nils Utsi uansett, og æ kommer til å bli glad av å sitte og se på Marius Lien (enkel, enkel sjel som æ e), og dem har bygd en elleve meter høy konstruksjon (tror æ det va?), æ finn sikkert nokka å feste øyan på, men det hadde vært fint om æ likte det skikkelig godt, om det va et stykke som treff mæ. Æ krysse fingran.

Dessuten glede æ mæ til å vurdere hypotesen min. Den går som følger: æ foretrekke å se på teaterstykka på mindre scena. Mine favoritta i det siste har vært «Velkommen» og «Chet Baker spiller ikke her», og sånt, æ tror det siste HT-stykket på Scene Vest som æ virkelig likte va «Cabaret». Og det va i 2007. Kanskje æ foretrekke teaterstykka med en større grad av nærhet mellom publikum og skuespillera, fordi økt intimitet faktisk gjør mæ mindre oppmerksom på den fjerde veggen. Æ like å sitte nært nok til at æ kan se på detaljan i ting, nokka sånt. (Det va en ting som plaga mæ med «Min duoddarat III» – alt føltes så uklart, alt blei så dust – som i pastellaktig, ikke teit – lyssatt, det va liksom ingenting å gripe tak i, og det fungere kanskje ikke for mæ?)

Æ vet ikke, men æ glede mæ til å se det, litt i hvert fall, når æ ikke e travelt opptatt med å grue mæ. (Æ, bare, kan æ be om en ønskereprise på «Cabaret», sånn at æ kan bruke den som den smaksrettende sorbeten mellom måltidan? Sånn e teater når du syns det e fint, rekalibrer, nu e du klar for å utsette dæ for nye ting)

Men æ fikk litt større forhåpninge da æ så bildan HT har lagt ut på sida si på facebook – delvis fordi æ va skikkelig fornøyd over at æ kunne slå fast at han der fyren æ har sett noen ganga og lurt på kæm e, e regissøren (æ like å vite ting), og delvis fordi det ser.. æ vet ikke, det ser hyggelig ut, egentlig. Høres det teit ut? Ja, sikkert. (Nu har æ lyst å sitere Waltman igjen, men om mæsjøl denne gang: Do I contradict myself? Very well etc)

1(DET E IKKE MIN FEIL AT HALVE HT-STABEN HAR BESTEMT SÆ FOR Å HENGE PÅ 4 ROSER OG AT Æ HENG DER MINST LIKE MYE SOM DEM – det e ikke stalking så lenge æ va der først. Og æ e same, vi har bestandig vært overalt først. Bortsett fra i atomkraftverk.)

2(det vil si, æ tror æ hadde lest… Frøken Julie? før æ så den i en Beaivváš-oppsetting (eller, det va kanskje ikke dem, det va et anna samisk teater – æ huske ikke), men det gjelds ikke. fordi æ sir det. (fordi det gikk for lang tid mellom lesing og seeing, fordi æ hadde den på pensum, etc etc))

Nu går æ snart tom for ting å skrive om som ikke e landsmøtet, så da kommer det vel etterhvert.

Æ va på teater på torsdag, før æ va på jazzfestival i helga (men siden alt skjer i Tromsø gjelds det ikke), æ va på premieren av «Et juleeventyr» på HT (selvfølgelig). Ketil Høegh spille Ebenezer Scrooge, og resten av folkan du har sett tusen ganga før spille andre ting. Men i motsetning til vanlig (ok, nei, det blei i overkant negativt – men det føles litt sånn) likte æ faktisk stykket! Æ likte det til og med kjempegodt!

Og som så ofte før fikk det strålanes kritikk i Nordlys (mens iTromsø for en gangs skyld ikke anmeldte det, men bare skreiv om stykket generelt sett – merkelig!), en kritikk æ faktisk va enig med (overraskanes nok!), sjøl om æ nok personlig hadde holdt mæ på en god femmer, eller i det minste en seriøst bunnsolid firer (men nærmere fem enn fire, så da kunne vi sagt fem, for lokalpatriotismens del). Det fikk en ganske dårlig kritikk i Dagbladet, av Lillian Bikset, og det va litt rart – om enn bare fordi æ som regel e mye mer på linje med Dagbladet sine anmeldelsa enn Nordlys og iTromsø sine. Men generelt sett virke det som om det e Inger-Merete Hobbelstad som har vært i byen, så kanskje æ bare e mer enig med ho enn med Lillian Bikset1?

Det va uansett et fint stykke, sjøl om det jo e omtrent så klassisk som nokka kan bli – du burde ikke bli overraska over kordan det går, liksom – Ketil Høegh va flink (sjøl om æ i forkant av stykket kanskje hadde sagt nokka sånt som «men det e jo ingen vits å se på et skuespill kor han bare e maskert hele tida» – han va, naturlig nok, sminka (og maskepåkledd) sånn at han så ut som en gammel, gretten mann, men æ og Ida satt så høyt oppe at vi ikke så han uansett, så da va det kanskje ikke så farlig), og æ likte alle de andre, bortsett kanskje fra nissen til Maryon Eilertsen – den blei litt for barnslig for min del, og litt for mye revyaktig i nokka som føltes som om det store dela av tida spilte på litt finere strenger enn akkurat det. Men barneskuespilleran va et funn, og lille Timmy fikk mæ til å gråte tre ganga! (OK, det va kanskje mangelen på lille Timmy en av gangan, men dog – for et flinkt lite barn!)

Musikken va flott, oversettelsen av julesanga (gjort, som vanlig, av Ragnar Olsen) va finfin, sjøl om æ frykta at det skulle bli litt rart. Språket sånn generelt va litt rart, æ tror det va det at det skulle høres 1800-talls ut som gjorde at det blei litt unordnorskt, i tillegg til at det va mye ikke-nordnorsk dialekt ute å gikk (æ kan tilgi en trønder, liksom, men ikke så mye mer enn det:D). Æ vet ikke, æ prøvde å følge med og se om det va nokka form for logikk i det, men æ fant ihvertfall ikke en (uten dermed å si at det ikke kunne være en tekstintern språklig koherens, æ e ikke så flink til å følge med bestandig).

Men scenografien, herregud. Æ ville flytte inn i den mobile scenen med alle bankboksan og alle trappan og alle detaljan (tenk å ha en sånn stue, kor du kunne flytte på halve stua og omrokkere den som du sjøl ville)! Det va en av de første tingan æ tenkte, før det starta på ordentlig: «om det nu ikke e bra, så kan æ i hvert fall stirre på scenografien en stund» – men det tenke æ som regel når æ ser HT-stykka, fordi dem som regel har en fantastisk scenografi og æ som regel e skeptisk.

Æ kom fram til at æ tror det her e det første stykket æ har sett – på den store scenen – æ har likt siden æ så «Cabaret» tidlig i 2007, og den står fortsatt som min ultimate HT-favoritt. (Æ så en oppsetning på Trøndelag teater som visste mæ kor mye verre det kunne vært, da blei æ ekstra glad i HT sin versjon) Men så skal det vel godt gjøres at æ ikke like nokka sånt som «Cabaret» – sjøl med Kr.Fr.Figen.jr. i rollen som MC (og det eneste æ visste om stykket på forhånd va at Alan Cumming hadde spilt MC en gang i tida, og det e et ganske godt stykke fra Alan Cumming til Kr.Fr.Figen.jr.) – snakk om kunst.

Men jo, Et juleeventyr va nesten på linje med det – man kan kanskje ikke gi Dickens minuspoeng for å være altfor lite subversiv? – så det anbefales definitivt! Særlig om du har barn i passanes alder (over syv, cirka) du kan ta med dæ.

1Det va en ganske revolusjoneranes tanke da æ plutselig oppdaga at æ ikke bestandig trengte å være enig med alle anmeldera, uten at noen av oss egentlig tok feil. Men æ tror kanskje æ syns Lillian Bikset tok litt feil likevel, eller kanskje ho bare har vært utsatt for «Et juleeventyr» oftere enn mæ.