Hei kjære!¹

Æ sitt på Kaffe&Lars og skriv kåseria! Fire av dem, til og med. (derfor distraksjonsbehovet, tror æ) Innerst inne i et hjørne (det ene hjørnet med stikkontakt e vel kanskje poenget med akkurat det), bortgjemt i en krok, kald som bare det (æ tror dem har skrudd av varmen for sommern, og det va jo i bunn og grunn litt dumt, særlig siden æ snart miste følelsen i alle fingran).

Æ skriv – selvfølgelig – kåserian på samisk, derfor det plutselige behovet for å skrive norsk. Det går så sakte på samisk, æ må tenke så nøye på ordvalg og alle de her kjedsommelige tingan som kommer helt naturlig på norsk, så derfor behovet for en debriefing uten at æ egentlig har nokka å si. (æ kalte nettopp det her dokumentet for «sideoppsidedistraksjon», truer words og alt det der.)

(ååå, æ skreiv ferdig kåseri nummer to, og det e sukksukksukk, vakkert. Særlig siden poenget² e at æ elske flyplasskoden til Tromsø fordi den bestandig minne mæ på at resten av verden e tre små (vel, egentlig store) bokstava unna hver gang æ kommer inn den døra. I tillegg til at æ like TOS fordi det e så logisk i Tromsø. Det e jo ganske mange flyplasskoda som har en tilfeldig X eller Z i sæ, siden kodan e unik og det finnes mange flyplassa, så det virke litt fantastisk at ingen tok kombinasjonen TOS før Tromsø dukka opp. Seriøst, æ elske flyplasskoda. (i tilfelle noen trengte enda en bekreftelse på at æ e en supernerd, liksom)

Problemet e at kåserian skal være maks fem minutta, og det e litt vanskelig å si kor lang dem e, men æ hold mæ for fornuftig til å beynne å lese dem høyt på Kaffe&Lars, det får være måte på kor sær æ skal virke:>

OK, æ vet æ e djevelsk inhabil, men æ e så glad i måten æ skriv på. (haha, does my ego look big in this?) Bare, små detalja, og det faktum at æ noen ganga sitt med en tekst foran mæ og plutselig legg til en setning som e en fantastisk vakker oppsummering av alt, som sir nokka på måta æ aldri har visst at æ kunne si dem på, så fin at æ ende opp med å stirre på dem og tenke «vent, kom den fra mæ?» Også gjør dem det, dem kommer fra mæ, det e mine tanka. Og tankan mine e smartere enn æ føle mæ, måten dem blir presentert på e smartere enn æ tror æ e, og det e nesten så æ blir forelska i mæsjøl, igjen og igjen, bare fordi æ e så svak for folk som e flink å bruke ord, og noen ganga e det mine egne ord, og det e kanskje litt barnslig, men pyttsann. Æ e litt barnslig. Litt barnslig og litt forelska i mine egne evna. Polyamorøs heimstaddiktning og alt.

Dessuten har æ hørt på Bigbang hele dagen, alle 97 sangan av dem æ har på iPoden min, og det har æ ikke gjort på en ganske god stund, og det e så fint. Æ like Bigbang, dessuten e det faktisk ganske god skrivemusikk. For mæ ihvertfall. (sånt e veldig sjeldent allmenngyldig, bortsett fra lærern æ hadde i creative writing, som spilte fine klassiske musikkstykka når vi skulle skrive ting, for en måte å indoktrinere vettig musikk inn i lettpåvirkelige folk. Genialt!)

Kor upassanes, på en skala fra 1 til «ærlig talt Siri, det e blasfemisk», e det å skrive et kåseri kor man i ganske stor grad kombinere 17. mai og flaggbrenning? (Heh, du treng forsåvidt ikke å svare, æ vet at det e en dårlig dårlig idé. Men når nu det vakre fedrelandet gjør flaggbrenning lovlig, for så å insistere på tidenes dummeste «flaggdebatt», så tillate æ mæsjøl den typen kombinasjona. Dessuten, det mentale bildet av å gå i borgertoget mens man stadig vekk sett fyr på flagget sitt³, e et vakkert vakkert syn. (kan man trampe noen til døde? Ja, det kan man!)

Æ skal gå min vei nu.

¹æ vet ikke helt ka greia e med å stadig starte bloggen min med «hei kjære», sånn bortsett fra at æ like det. Og det e som regel grunn god nok
²hver gang æ tenke på samisk og så skriv på norsk (dvs. akkurat nu. heh) får æ så lyst til å si pointset, fordi det e samifiseringa av ordet point, fordi det e ikke som om familien min gidd å begrense sæ til å snakke norsksamisk når vi like gjerne kan snakke engel[sk]samisk
³stadig vekk fordi det sikkert kommer til å regne så mye at ikke engang tennvæske hadde hjulpet for å få ordentlig fyr på jævelskapen.