Æ har litt lyst til å skrive side opp og side ned¹ om en mann. Eller, om to forskjellige menn, men æ skal la være, fordi den ene e upassanes og den andre e, om mulig, enda mer upassanes, og dessuten e det måte på kor mye man kan observere her i verden, men. Delvis urelatert havna æ plutselig i en situasjon kor alt æ sir (i den situasjonen) antas å være ironisk, og æ ikke gjør nokka for å motkjempe ideen, men alt æ sir e sant. Og det e pinlig. Æ vet ikke, verden e teit og æ e dum og poenget va egentlig at det e en fyr som tilbringe nesten like mye tid på 4 roser som det æ gjør og æ e nysgjerrig. Og æ vet ikke om det e lov? (æ tror det spørsmålet ikke egentlig heng sammen med linja før, for det e ikke det det spør om, men det e like greit om noen skulle tro det e det det spør om, for alternativet e verre.) (Herregud, ærlighet e en dyd, men dog)

Æ skulle ønske æ drakk øl. Æ skulle ønske æ kunne gå ut på byen og drikke en øl av og til, på sånne daga kor det virke som den eneste logiske tingen å gjøre (det e kanskje ikke et godt tegn at æ i det siste har hatt mange nok sånne daga til at æ nesten vurdere å drikke. Bare nesten!), at æ kunne sitte et sted og prøve å se ut som om æ kanskje vil ha selskap, om rett person spør, eller se ut som om æ e lykkeligst uten selskap, om feil person spør. (det e vel helst det siste som skjer, fordi det e sånn verden e.)

Æ va på fest på lørdag, etter at æ hadde prøvd å le av nokka som ikke va morsomt så mye som typisk, og det va hyggelig – æ følte mæ gammel, og når det tok slutt følte æ mæ edru (det e tidvis verre). Men det va fint, æ kjenne fine folk, sjøl om æ fikk bekrefta det allerede på torsdag, da æ va på poesislam.

Torsdag morra fikk æ beskjed om at gudfaren min døde på onsdag, og sånt kan man si mye om, men hovedpoenget e at han va ung og det va rart. Æ syns det e vanskelig med dødsfall, æ vet aldri helt kor mye æ kan sørge, kor mye sorg e det legitimt at æ føle. Og det høres teit ut, men æ klare heller ikke å la være å tenke på sånt, og bare være i sorg. (det samme skjer når æ gråter, en del av mæ står på sidelinja og spekulere i kor lenge æ kan gråte og kor mye tristhet den eventuelle situasjonen innehold. Det e en del av mæ som forhold sæ kalkuleranes til absolutt alt æ gjør, enten æ vil eller ikke.) Så han va død, og æ hadde en ganske kjip formiddag – logisk nok – som toppa sæ mens æ sto innsåpa i dusjen og ikke klarte å vaske av mæ såpen fordi æ hulka for mye. («det her e som teite scena i b-filma») Æ vandra rundt i huset og følte mæ generelt sett som et levanes spøkelse, eller nokka, uten konsentrasjon, evne til fokus eller ork til nokka som helst. Så æ vurderte – også logisk nok – å ikke dra på poesislammen (som også va Kuiperslipp), fordi det kanskje ikke va den mest naturlige tingen å gjøre.

Men æ dro. Og æ traff kjentfolk. Mange kjentfolk, folk i helt forskjellige sirkla (fordi venna og venners venna deltok, og venna og venners venna hadde bidratt i Kuiper, etc etc), og æ sa ingenting, fordi æ ikke hadde lyst til å høre noen si «kondolerer» (om æ kunne utrydde ett ord fra språket, hadde det vært kondolerer. Ka gjør man med sånt? Ja, det e greit med en enkel frase, men den betyr jo ingenting, og æ vet aldri ka æ skal svare. Takk? Det virke ikke riktig å takke venna fordi dem har sympati med at du har det jævlig, det e da ærlig talt et minimumskrav?), men æ fikk tre klemma fra forskjellige persona som va glad for å se mæ, æ hadde tilfeldige samtala om ting, æ lo og applauderte og likte diktan og tenkte på litteraturen og verden og alt det vakre i den, og alt va fint. Og æ gråt litt mer da æ kom hjem, men æ følte mæ i det minste levanes.

Og på lørdag sa Stian «det er så rett at du er her» og da allsangskonklusjonen på kvelden kom² sto æ der, i ring med masse folk æ egentlig ikke kjenne (og et par stykka æ kjenne) og tenkte at alt e vakkert, særlig når det e litt teit også.

¹Og hver gang æ les det, som oftest i avisa, tenke æ at det e skjult namedropping av bloggen min. Haha:D Ka e vitsen med å være til om man ikke kan være litt sjølopptatt?

¹Æ antar det e en Mosa-greie (Mosa e et kollektiv), siden det har skjedd begge gangan æ har vært på fest der, men den siste sangen før klokka e ett og alle må gå (kollektiv i et leilighetsbygg e kanskje ikke verdens beste idé), e Aerosmith sin «I Don’t Wanna Miss A Thing» og alle står i sirkel og hold rundt hverandre og syng av full hals (deltakelse e frivillig, takk gud). Det e absurd, og totalt umulig å faktisk forklare kordan opplevelsen e.