Dagens Næringsliv redde dagen min.

Det beste i verden akkurat nu, vet dokker ka det e? Det e å lese Dagens næringsliv. For der står det absolutt ingenting om sama. (og nu blei æ litt bekymra for at æ jinxe det)

Ikke et leserinnlegg om samiske rettigheter, elitesamiske akademikere, sameaktivister, samehat og samehets. Ingenting. Ikke en artikkel om at det kommer til å koste 4000000000 milliona gazilliona å innføre forvaltningsområdet for samisk språk, ikke ett ord om at Ánde Somby hitle debatten eller at Jonas Stein Eilertsen e en dust, ingenting.

Og det e så deilig. Æ har ikke ord for kor fantastisk det e, å lese 40 side avis uten å måtte tenke på nokka som helst samisk. Å kunne lese leserinnlegg – hvilket æ, det må innrømmes, nesten aldri gjør i DN, fordi dem e kjedelig – uten å måtte huske på om personen som skriv det e en av forkjemperan eller motstanderan, uten å måtte belage sæ på å finne stadig nye karakteristikka som more mæ mer enn dem såre, men som likevel ligg der. Rødvinssame, elitesame, akademikersame, innflytta akademikersame, sameintelligentsiaen, bysame (som om dem finnes, hah!), og ps, ka e greia med at sama hate kvena?

Alle de her tingan, den kontinuerlige tilstedeværelsen av nokka som paradere som toleranse men som ikke egentlig like at æ går med luhkka i byen demmes. Eller kanskje bare nokka æ tolke dithen, det e også mulig, kanskje æ les skepsis i ansikta som bare e bister fordi det e kaldt i Tromsø, og vått. Men æ føle at æ har grunnlag for å lese skepsis, æ ser av og til på de gamle mannfolkan æ passere på gata og lure på om det e Eivind Ryeng, Agnar Andersen, og ka dem nu enn hete alle sammen. Æ lure på om det e en av de gamle mannfolkan som ville ment at æ e helt typisk, innflytterfødd same som æ e, universitetssame som æ e, ung, akademisk, elitistisk, bedreviter, kommer hit og trør kulturen min over hodet på bygutta som fortjene bedre, over folk som har bodd i den her byen i hundre år og aldri har sett en eneste same her, bortsett fra de der svensksaman som nu bare va her i tre måneda hvert år.

Æ lure på kordan dem følte sæ, de svensksaman, eller vent, kanskje æ vet det!, siden æ regne mæ som Tanasame, men bare har vært der i kanskje to måneda tilsammen, hvert år. Kanskje man ikke treng å være bofast for å være hjemme? E det virkelig en så revolusjoneranes idé? Eller e det bare byguttan som e tåkelagt?

Og alt det slipp æ å tenke på når æ åpne DN, når æ blar mæ gjennom og ler av de fine tingan man kan le av i en finansavis – du hadde blitt overraska; eller så e æ bare enkel å more – når æ les om gjeldskrise og økonomiske katastrofa og forventa resultata og kulturnyheter som handle overraskanes mye om arkitektur; da treng æ ikke tenke på sama, æ treng knapt tenke på at æ e samisk, da kan æ bare lese avisa, i fred.

Og det e ærlig talt sørgelig kor lykkelig det gjør mæ for tida. Å kunne skru av. Å bare være.

Om kart, tegning, Dagens næringsliv og Japan. Sånn cirka.

Æ les i en bok om kart for øyeblikket, You Are Here, av Katharine Harmon; ikke om ordentlige kart – sjøl om dem også e fascineranes – men om «personal geographies and other maps of the imaginations», som undertittelen på boka e. Det e hovedsaklig en bok full av bilda – kart – enkelte av plassa/ting/situasjona som eksistere, andre av fri fantasi, kart av minna, av kropp og sjel og hjerne, og det e så vakkert at æ nesten brast i gråt i går, mens æ satt på 4 roser og bladde mæ gjennom den.

Mitt favorittkart va av San Serriffe, av naturlige, semi-kolonistiske, årsaka, men det finnes andre, som de her dyran, og det her bildet som e skikkelig upassanes for offentligheten – i hvert fall når du endelig oppdage ka det e. (æ fant det bildet i det her blogginnlegget, kor du finn to andre kart som også va i boka.) (og mens æ leita etter kart som va brukt i boka, fant æ de her, det andre kartet der e nydelig!)

Det e noen teksta også i boka, skrevet av folk som jobbe med kart, på forskjellige måta, og dem gir mæ lyst til å tegne mine egne kart, over sånt som æ kan tegne kart for. Og så leste æ et blogginnlegg fra Roger Ebert om å tegne, om at folk bestandig tror dem ikke kan tegne, men dem kan det jo, egentlig; det man ikke kan e å følge konvensjonelle regla for proporsjona og kordan ting skal se ut, men man kan jo tegne likevel.

Og de to tingan sammenfalle til å gi mæ lyst til å anskaffe mæ en ulinjert skrivebok så æ kan øve mæ, ikke fordi æ e nokka flink til å tegne, eller å lage kart; å skulle definere nokka ikke-tekstlig e virkelig ikke en av styrkan mine (av og til slit æ evig lenge med å definere nokka tekstlig). Men æ kan jo prøve likevel.

I tanken om kart og steda og identitet – en av tekstan i boka handla om det å være et sted og la tankan vandre fra et sted til et anna, å kunne gå fra der til dit til ditover til der, mens du sitt helt stille og ikke bevege dæ av flekken, alt fordi det e små ting som gjør at de plassan heng sammen, om enn på måta du ikke nødvendigvis kan forklare – i hvert fall ikke uten å virke som om du mangle noen fungeranes mentale synapsa – kom æ på ka det va som fikk mæ til å forelske mæ i Dagens Næringsliv. Eller, rettere sagt, øyeblikket som står igjen i hjernen min som øyeblikket da æ oppgraderte forholdet mitt til Dagens Næringsliv til forelskelse. Det va en tilfeldig sak om minibanka og pengeuttak, nokka totalt irrelevant æ ikke huske, men illustrasjonsbildet va av en minibank i Tokyo, opp en trapp på utsida av et hus laga av stein, med et overbygg på huset (muligens del av etasjen ovenfor), og der har æ vært. Der tok æ eller faren min ut penga da vi va i Japan. I akkurat den minibanken som blei brukt som illustrasjon i akkurat den lille irrelevante nyhetssaken har vi vært. Det va fint vær da vi va der, æ huske ikke anna, æ huske blå himmel, at vi fant en minibank og at det va folk overalt (det e stort sett det æ huske fra både Japan og Kina, det va folk overalt). Og om noen mot all formodning skulle finne det bildet igjen, så tror æ fortsatt æ kunne si at det va akkurat den plassen – uten at æ vet koffor akkurat den minibanken i akkurat det huset e sånn cirka det eneste stedet i hele Japan æ faktisk kan huske.

Og æ kunne sikkert hatt en endeløs liste med minna av den typen, det finnes kaffesjappe i bya i USA kor æ har vært en gang (halvparten av dem i Madison, Wisconsin, gudan vet ka det va med den plassen), men som æ fortsatt har et tydelig bilde av; det finnes små bita av verden lagra i hjernen min, totalt uten en kontekst æ kan forklare, men som sitt så godt at æ ikke har glemt dem enda, og tanken på å kunne bruke dem til å konstruere et kart ulikt alt anna noen andre kunne laga e utrolig tilfredsstillanes – det her e verden som æ huske den, sjøl om det kanskje ikke e verden som den burde sees.

det her e skrevet som æ ønske at du kunne se mæ?

Har æ nevnt det her før, æ vet ikke, det føles sånn, men noen ganga dukke det opp igjen: noen ganga skriv æ ting fordi æ tenke at en spesifikk person skal lese dem. Noen ganga skriv æ ting bare fordi æ håpe at den ene personen skal lese det og like det. Det e ikke så ofte det skjer fordi æ e betatt av vedkommende, det e mest et ønske om, æ vet ikke, bekreftelse?

En setning som sitt i hodet mitt, som va skrevet av en poet som Nils-Øivind Haagensen intervjua mens han fortsatt jobba i Klassekampen – det e så lenge siden æ begynte å lese Klassekampen at æ føle mæ litt gammel når æ tenke på det, og så gikk æ over til å lese Dagens Næringsliv og det får mæ til å føle mæ både eldre og yngre, smartere og dummere – som æ har lyst å si va Bjørn Aamodt, men æ vet ikke om det e sant, gikk nokka sånt som «dette er skrevet til deg uten andre i tankene» (æ syns plutselig det hørtes feil ut, men æ tror det va sånn). Det e nokka med den linja som gjør at den sitt, at den blei væranes, kanskje fordi den traff samme område? Æ skriv det her til dæ uten tanke på ka andre kommer til å lese det som.

Den norske poeten hadde skrevet det til kona si, eller nokka sånt, en langvarig kvinne (det kan man vel ikke si), og æ har ingen kone, ingen langvarige forhold på den måten, æ har ingen som les alt æ skriv som kan tenke at det e skrevet bare til dem, det e en stund siden æ har skrevet mye med tanke på bare en person.

Men ofte e mye av det æ skriv skrevet med tanke på å leses av noen, noen ganga e det det som sett grensa for kordan æ skriv, kor lang æ lar setningan mine bli, kordan språket mitt utarte sæ: æ skriv det her fordi æ håpe du les det og merke at det treff dæ.

Æ skreiv en gang «noen ganga skriv du som æ ønske å bli sett» og æ tenkte på noen, og visste at noen tenkte på noen andre når dem skreiv (eller, det vet man jo ikke, men det va ikke en usannsynlig antakelse – langt mer sannsynlig enn det omvendte), og æ tenke av og til på det her med tekst, fordi æ kan forelske mæ i folk basert bare på det dem skriv. Det skal ikke mye skrift til for at æ blir betatt, og æ tror ikke det e vanlig, men samtidig burde det vel ikke overraske noen som kjenne mæ – at æ legg så mye vekt på det skriftlige, at æ kan bli forelska i noen basert på ordan dem velge, uten noensinne å ha møtt dem. Og æ tror ikke æ e den eneste som gjør det, sjøl om det neppe e så mange av oss.

Og det e ikke det at æ skriv alt æ skriv fordi æ håpe et abstrakt eller konkret du skal bli forelska i mæ, men en liten del av mæ tror at jo mer æ skriv, jo større e sjansen for at det skjer. Derfor kommer æ aldri til å bli en mann av få ord.

Også du e en sameblogger, min venn.

I gårsdagens DN va det en fyr som representerte en eller anna oppdrettsnæringsorganisasjon som sa at «verden ikke lenger e som når gud skapte den» (bortsett fra at han ikke sa det på dialekt, og at det muligens e lett omskrevet), og at man kanskje bare må ta til takke med at noen villfiskstamma dør ut. Min første reaksjon va, muligens ikke overraskanes, «men oppdrettslaks smake bæsj!» Og sjøl om han selvfølgelig har et poeng i at verden e i stadig utvikling og sånt, så virke det som en sørgelig utvikling om vi bare skal ha egenmata fisk som menneskemat, fordi vi ikke klare å finne en måte å ta vare på villfisken.

Og det e nokka grenseløst trist i at kongekrabben kommer fra ene enden, oljekatastrofen lure fra den andre, og oppdrettsfisk kommer fra tredje baugen – verden går til helvete, men likevel. Det e ikke som om æ har noen fornuftige løsninge på det, men. Æ ville bare informere verden om at æ syns det e trist.

I serien fornuftige løsninge prøvde æ å tenke mæ til en allegori på F-ord-dokumentaren (du vet, auhnnifllejF) (ikke det det at å tenke på den e særlig fornuftig), og det faktum at aloinaS krejB stadig vekk sir at det ikke e en forsvarstale for at ho brukte det ordet den gangen. Æ leste teksten til Bjørn Sørenssen i Rushprint, her, kor han sir at ho gjør det Michael Moore gjorde/gjør i sine dokumentara. Min første reaksjon va «Nei!» men til og med æ klare jo å se at det e fordi Moore stort sett innehar et synspunkt som ligne mitt eget, nokka man jo ikke kan si om ho.

Så det va det der med at ho ikke ville ha inn synsera og akademikera og andre som kan forvirre allmuen med de store ordan sine – æ syns det e teit, men æ kan skjønne ka ho mene (i hvert fall om æ legg godvilje til), men det resultere i at dokumentaren e stappfull av påstanda fra folk som ikke vet ka dem snakke om. Så allegorien min blei sånn her: Michael Moore lage filma som basere sæ på fakta på samme måte som politikera gjør, du kan gi dem det samme budsjettet og dem kommer til å lese det på fjorten forskjellige måta, sjøl om alle basere sæ på samme tall, mer eller mindre; F-ord-dokumentaren derimot, basere sæ på nokka som e like fornuftig som et transportbudsjett satt opp av mæ. Æ kjøre ikke bil, men æ har da vært passasjer ganske ofte, og sjøl om æ kanskje ikke vet nøyaktig ka æ snakke om har æ da fått med mæ ett og anna. Så får det så være at dem som arbeide med sånt antakeligvis hadde begått hara-kiri når dem så mine beregninge.1

Æ vet ikke helt om det e verdens beste metafor, men det e sånn det virke på mæ, æ bare gidd ikke bruke syv år på å lage film om det, æ hold mæ til et blogginnlegg som tar cirka syv minutt – det jevne sæ ut i lengden.

Sånn forøvrig, mens vi nu e inne på det jævla temaet igjen (blæææææ!), så vil æ anbefale kommentaren til Eilif Aslaksen, på NRK Sápmi sine nettside, som va så fin at æ nesten fikk lyst til å se Star Wars-filman. (Det e litt nerdeskam å ikke ha sett dem, det e godt æ e skamløs.)

1Dessuten e det nokka anna der også, når æ tenke mæ om, med at Moore blir markedsført som Stemmen Fra Venstresida/Folket/Proletariatet, og at folk dermed vet ka dem får, mens F-ord-dokumentaren hele veien e blitt markedsført som en undersøkende dokumentar om kordan det går med ting, det e kanskje nevnt at den e kritisk, men man får jo ikke egentlig et klart og forklart «fiendebilde» i den, bortsett fra ELITESAMAN og FINNMARKSLOVEN. Og ærlig talt, til og med æ kunne gått til kamp mot ELITESAMAN, sjøl om mange sikkert ville sagt at æ tilhøre dem (uten at dem nødvendigvis tar feil/har rett).

Forøvrig e hele jævla Moore-greia litt vanskeligere etter at han visste sæ å være en drittsekk, men sånt må man visst bare akseptere. Og, for ordens skyld, så sa han unnskyld etterhvert.

uten sammenheng forøvrig, eh?

I dag e æ litt hemmelig forelska i alt, bortsett fra det faktum at øyan mine renn som besatt hver gang æ prøve å fokusere på en dataskjerm i mer enn to minutt av gangen. Æ velge å tro at det e vintervær og søvnmangel som gjør det (sjøl om æ sov ganske lenge natt til i dag).

Ellers øve æ mæ på å ha bedre holdning, men det går ganske dårlig – sjøl om æ gjør mæ strakere i ryggen hver gang æ oppdage at æ heng litt ekstra. Men det e så vanskelig å være oppmerksom på sånt, dessuten e det ganske slitsomt å lese en avis mens man e strak i ryggen, æ gidd ikke sitte og holde den opp foran øyan heller.

Æ tenkte litt på julekort, mest på en sånn abstrakt måte, det e tvilsomt at æ sende nokka til noen, men æ har litt lyst. Det e jo ikke snakk om ordentlige julekort, æ vil sende et til Dagens Næringsliv kor det ikke står nokka, men bare e tegna et enormt hjerte (eller kanskje æ kunne skrive «god jul, søtnos» for at det skal bli ekstra absurd). Det kan man kanskje ikke gjøre, eller, man kan jo, men. Æ vet ikke, æ vil tegne hjerta rundt ting.

Også har æ litt lyst til å tegne hjerta rundt folk, men mest uspesifikke menneska; folk æ knapt vet navnet på – eller faktisk ikke vet navnet på, sånn som han ene fyren som heng på 4 roser nesten like mye som mæ – kanskje mer, nesten? – og smile til alle de pene jenten. Han ser litt forsoffen ut, stort sett, æ like det (æ satt og så på en fyr på undergrunnen i London, han så litt full ut, mens han satt der og gynga lett, og smilte til sæsjøl av alt og ingenting; han ligna nesten på Tom Hardy, det va ikke så dumt), litt forsoffen og litt som en person som kan flanere. Æ skreiv det, i Nano-en min, «[…] flanerte også hjem, selv om hun ikke hadde lest mange nok romaner til å vite at det var det hun gjorde.» Æ e veldig glad i flanering, og det e vel ikke til å komme unna at en lett forsoffen flanør hadde vært sånn cirka drømmetypen min (bortsett fra at æ muligens hadde gått fra vettet etter to uke, men i teorien! Egentlig vil æ ha en edruelig forsoffen flanør, det e der det ligg – æ like folk som virke forsoffen uten å drikke).

Egentlig handle det jo hverken om han som smile (men ikke til mæ, æ øve mæ på å ikke være bitter, sukk) eller om Tom Hardy-lookaliken, det handle om et uspesifikt ønske om en helt anna livssituasjon enn den her (haha, prøv å syng det til melodien til «Det handle om å leve/elske»). En håpløs idé om muligheten for å endre på alt (fordi en verden kor æ flanerte gatelangs i en storby med en edruelig forsoffen type ville være en verden som ikke e lik den æ e i nu), og en konsekvent usikkerhet om kordan man finn sånt (kordan blir æ en medflanerende halvpart?). Det e egentlig en håpløst komplisert måte å si at æ vil ha en kjæreste (i julegave! … eller ikke), men det e ikke akkurat det heller, æ vil ha nokka anna, nokka spennanes, something new and different for us. Men en liten del av mæ vil at noen andre skal ta ansvar for det, noen skal dukke opp (out of left field, e det ikke det dem sir?) og gjøre verden ny og bedre, morsommere. Nokka sånt.

Herrefred, det æ egentlig skulle si når æ starta det her blogginnlegget va at æ endelig har knødd mæ til å starte på forrige lørdags DN, men at æ ikke kom stort lenger enn side 2-kommentaren til Kjetil Wiedswang før æ blei distrahert av kor godt æ likte den.

Julehandelsskeptikere faller i tre grupper:
a) De som ikke forstår seg på økonomi.
b) De som forstår seg for mye på økonomi.
c) Menn.

Æ e et naturtalent når det gjeld distraksjona, særlig de totalt irrelevante. Hurra. (æ har forsåvidt litt lyst til å tegne hjerta rundt Kjetil Wiedswang, men det tror æ ikke e sømmelig å si, sukk)

Æ skal gå min vei nu og slutte å skrike foran dataskjermen (æ tørke tåra for dæ, bloggen, snakk om dedikasjon!).

øh. egentlig skulle æ skrive om.. savn, eller nokka sånt.

Æ vil skrive nokka akkurat nu, æ vil jakte på julestemning ett eller anna sted, men æ e litt trøtt (æ tror i hvert fall det e derfor øyan mine renn som om æ har sett verdens tristeste film) og æ e litt usikker på ka æ vil, ka æ skal (æ skal oversette nokka tekst, det skal æ, men først skal æ spise middag, det skal æ også), og æ tenke stort sett bare på ting som e ganske teit og veldig urealistisk.

Æ brukte november til å skrive en roman, på bokmål. Det e en veldig dårlig roman, og for øyeblikket hete den Kautokeino Calling fordi æ gikk tom for idea og den trengte en tittel, men den e på femti tusen – 50000 – ord, så det e forsåvidt også en veldig kort roman, men æ har skrevet den, den handle om folk som ikke finnes (stort sett) og den har en handling. En handling som man kunne skrevet om på ti tusen ord, antakeligvis, men likevel. Æ har aldri skrevet nokka så langt før, og æ har i hvert fall aldri skrevet nokka så langt som faktisk e sammenhenganes. Æ vet ikke helt ka æ skal gjøre med den, og æ vet ikke om æ vil la noen lese den (det finnes kanskje tre-fire persona som kan få lese den, om dem vil, men utover det e æ skeptisk), men den e der, den ligg på harddisken min og eksistere. Det i sæ sjøl e nok til at æ blir litt overraska hver gang æ tenke på det.

Slutten av november brukte æ i London sammen med mora mi, det va gøy. Bortsett fra at vi brukte omtrent like lang tid på å komme oss fra London som vi brukte på å være i London, og det va ikke planlagt. Æ har fått nok av Gatwick, og æ e enda ikke ferdig med å være skeptisk ovenfor Arlanda, men æ har stort sett bare kjærlighet for Gardemoen. Og SAS. Æ hjerte SAS. Æ vurdere fortsatt å skrive et kjærlighetsbrev til SAS, bare fordi æ kan – det e jo tross alt det lengstvaranes forholdet i livet mitt, sånn cirka. I London kjøpte æ for første gang mer klær enn bøker, og æ kjøpte muligens også mer klær enn sjokolade, litt avhengig av om sokka kommer inn under definisjonen klær. Æ kjøpte flere par sokka/leggvarmera enn klær ellers, tror æ.

Og ellers like æ julekalendra (æ har sjokoladekalender hjemme, hurra; Dagens Næringsliv har en slags adventskalender/julenedtelling som Kjetil Wiedswang1 står for, hurra; De 4 roser har en kaffekunstvideokalender som dem legg ut på facebook, hurra) og julegava (sjøl om æ slit litt med noen av dem, foreldra altså, dem e nokka herk gavemessig).

Og favorittbaristaen min på 4 roser har plutselig anlagt bart, og æ e helt fascinert. Æ tror kanskje det e en greie på gang, det virke som om flere av de ansatte har betydelig mer synlig skjeggvekst enn dem hadde i november. (Også har dem ansatt en ny barista, og ho e skikkelig søt, men det e nu neither here nor there)

(Å gud, æ innså nettopp kæm favorittbaristaen minne om nu når han har bart. Det e nokka galt med mæ. Men æ e i det minste konsekvent. Og nu kommer æ til å tenke andepenis resten av dagen, akk og ve!)

It was no thing to be always left behind
from the ship that would sail with everyone on it
I said give me the land, I know what I want
and where I’m wanted

[Sarah Harmer – Late Bloomer]

1Æ holdt på å si at Kjetil Wiedswang e favoritten min, men så kom æ på Espen Hauglid, og så kom æ på Kjetil B. Alstadheim, og Audun Vinger og Per A. Risnes og Kåre Bulie og han som skriv om bila som æ ikke huske ka hete (Karl Eirik Haug!), og så kom æ på Bjørn Gabrielsen og så blei det bare tull, for bortsett fra den langvarige åpenbare favoritten like æ alt og alle, siden æ e en enkel sjel og ganske billig (om enn bare på veldig sære spesifikke områda).

bedre seint enn aldri

Æ har hatt det her halvferdige blogginnlegget ligganes i over en uke, æ starta på det sist lørdag, fordi æ fikk et behov for å snakke om alle avisan æ leste, fordi det va så mye fint i dem. Men så blei æ distrahert – æ blir bestandig distrahert – også glemte æ av det, men da æ leste avisan nu på lørdag slo det mæ at æ antakeligvis burde poste det også, fordi æ vil ta vare på den følelsen æ hadde sist lørdag, fordi alt va perfekt, og det va fint og flott og sånne øyeblikk, sånne tima, man skal ta vare på.

Fordi avisan va full av sitata som «Problemet er ikke at jeg er uvanlig, det er at du er uvant.» (Sara Lund/Claes Schmidt, Magasinet) og «Proffe folk [kunne] arrangert konsert med Flo Rida i Tromsø, men for disse karene ville det være omtrent som å fly til månen i kajakk.» (fra iTromsø), og i iTromsø va det et portrett av Kjell Fjørtoft, skrevet av Jørn, og det fikk mæ til å tenke at han kommer til å bli god på sånt, portretta, etterhvert, bedre og bedre, og det e litt fint.

Også va det ting som at det i en reklame for Filosofisk supplement sto at dem har en «tidligere upubulisert tekst av Slavoj Žižek» – æ ser for mæ en tekst om filosofidiskusjon etter åtte øl. Æ tror pubulisering av teksta hadde vært en fin filosofisk (filosofiks) greie, ka sir den her teksten alt ettersom kor mange øl vi drikk mens vi les den? Æ tror pubulisering hadde vært løsninga på ganske mange teite ting her i verden.

Også va det Bokmagasinet da, og æ blei helt forelska, fra ende til anna; det starta fint med linja «Om dere tilgir en blandet metafor: [Maria Reinertsen] tar små biter av eplet hun høster fra kunnskapens tre, men føler kanskje ubehag hvis hun triller altfor langt fra stammen.» (Bent Sofus Tranøy) Metafora altså ♥

Æ tenkte det allerede første gangen æ leste nokka han hadde skrevet – men det gjelds samtidig ikke helt, fordi det va om norske sci-fi fanzine for lenge sida, og hovedkilden i teksten va veilederen min, så æ va muligens litt predisposed i retning å like det – men det blei åpenbart etter artikkelen om Knausgård som va på trykk i Bokmagasinet for kanskje en måned sida: Audun Lindholm skriv så vakkert. Og vakkert føles som helt feil adjektiv, men jo. Det e så fint oppbygd, og så godt tenkt, og så blir det satt sammen på måta som gjør at æ sitt der og les og les og når teksten e over har æ mest lyst til å lese den en gang til. Æ fikk en gang beskjed, av norsklæreren som for alltid kommer til å være favoritten min, om at æ skreiv sånn at det fløyt så fint at man ikke huska nokka av ka man hadde lest når man va ferdig, og at det va både positivt og negativt – logisk nok – og Audun Lindholm skriv sånn, bortsett fra at han skriv det på en sånn måte at det sitt i etterpå. (Æ e sjalu.)

Sitatet æ skreiv ned på twitter va: «Norsk black metal på begynnelsen av 90-tallet stiller en overfor en musikk som åpner opp et rom av svimlende dimensjoner.» Men det som va mitt favorittsitat, kanskje, va det her: «I mangel på virksomme fortellinger som springer ut fra deres egen livsverden, vender de unge seg mot mytologisk vrakgods. Mange var åpenbart på desperat jakt etter «den store Tanke, der hvælver sig over vort Liv», som det heter hos Bjørnstjerne Bjørnson. At musikkformen utviklet seg i et lukket miljø, førte til en mangel på korrigerende perspektiver som skulle vise seg skjebnesvanger.» (prøv å få dét ned til 140 tegn sånn at det passe på twitter:D)

En nydelig tekst av Susanne Christensen om Patti Smith sin selvbiografi Just Kids, og æ tror æ ønske mæ den boka i bursdagsgave, eller nokka, æ vet ikke, [eh, det skulle stå nokka anna her, nokka mer, nokka vettig, men. Ord, liksom, dem e tidvis vanskelig når man ikke helt får dem til. Sukk.]

Og i en anmeldelse av den nyeste boka til Einar Økland (woo, jernteppe der et øyeblikk!), sto det «Vel, klassiske fabler er de i hvert fall ikke: Personifiserte dyr finner man ikke så mange av, moralsk belærende kan man ikke akkurat si de er … – nei, best å stoppe, for forfatteren selv vet jo naturligvis også alt dette, og det er så man kan mistenke ham for å ville framprovosere slike litt snufornuftige og, huff, ja, belærende utlegninger.» (Kaja Schjerven Mollerin), og æ vet ikke kæm Kaja Schjerven Mollerin e, men æ elske måten ho skriv på. Æ tror forsåvidt heller ikke at det sitatet står så godt aleina, men bare se på måten det e skrevet på! ♥ (noen ganga reduseres æ fra ord til å lage hjerta enten i teksten, ved teksten, eller med fingran mine eller i blogginnlegg – det e kanskje litt som liker-knappen på facebook.)

Tromsø e fullt av militærgutta med for lite ytterklær, dem ser så søt og
ubrukelig ut, æ håpe vi ikke havne i krig med det første.

«Hør på hva professor Campbell sier: Empati = kvinnelig = sykepleier. Hvorfor ikke empati = kvinnelig = sjef? Empati gjør at vi kan se hva som er en persons svake eller sterke sider, hvilke oppgaver de passer til å utføre og hvordan en skal få de til å prestere best mulig. En empatisk person vil vite når noen trenger kjeft og når noen trenger ros. Kunnskapen om menneskenes følelsesliv kan strategisk utnyttes i forhandlingssituasjoner og til å få mennesker til å jobbe for et felles mål.» (Hannah Helseth, Klassekampen)

Akk og ve, æ blir reint heteronormativ av mannen ved siden av mæ som e på kafé med den lille dattera si. Fordi det va en sånn lørdag også, kor folkan som kom og satt sæ ved siden av mæ va aleina dem også, så æ ikke trengte å sitte skvisa inn i et hjørne, eller nokka, og mannen med dattera gjorde at æ nesten tenkte at det hadde vært litt fint med et barn man kunne ta med sæ på kafé, men ikke egentlig. (Litt seinere kom æ fram til at æ har vært erklært barnløs i cirka 15 år, men fordi æ ikke like å være skråsikker gir æ mæsjøl ti år til før æ erklære det på ordentlig – æ tror æ snart e i den kritiske fasen av barnfrihet, aldersmessig og sånt – men etter femogtyve år burde æ da kunne slå fast en gang for alle at æ like unga, men æ vil ikke ha mine egne?) Snakke om barn: Det fine med Nina Karin Monsen e at æ ikke blir frustrert, æ blir bare forvirra: «Om barnet bare trenger omsorg, trengs ikke voksne mer.»? Og der kan man slå fast av NKM aldri har sett på ungdomsserien «The Tribe» på NRK – æ skjønte aldri så mye av det, men æ tror det va et godt bevis på at man ikke skal la barn styre sjøl.

Også DN da, DN DN DN, æ eeeeelske Dagens Næringsliv, sjøl når dem har skrivefeil på forsida: «Sundstø ble rundlurt av stråmannen. Nå presseer [sic] han på for å få stråmannens mor til å betale.» (Stråmann og -mamma?) og inni avisa: http://twitpic.com/16y7nuEn så pretensiøs avis burde ikke ha så teite skrivefeil; det gjør ondt i sjela mi:( og i artiklan sine «I våre dager kan man ikke bare reise rundt å [sic] sette fra seg flagg uten videre. Dette er kanadisk, enkelt&greit!» (Polkappløpet) og i mellomtitlan: Per A. Risnes jr har skrevet «Acopalypse» – sjela mi e 50/50 latter og sorg:( (det tok 1min med tenking før æ va sikker på at det e feil.) Det va nesten litt imponeranes, og ga mæ litt lyst til å finne fram den røde penna – min trofaste følgesvenn – merke av alt, og sende den til dem og si «UUUÆH! Skriv ordentlig:(»

Det her har – om det ikke va åpenbart – vært en utrolig tilfredsstillanes avislørdag, det e nesten så æ treng en sigarett eller nokka sånt.

Og helt til slutt, da æ leste ferdig Nordlys, fortalte horoskopet mitt at «En gammel og vis person kan gi deg gode råd når det gjelder forhold. Det skader ikke å lytte.» Men det kom ingen gode råd, så æ antar det fortsatt e meninga at æ skal være aleina:D