øh. egentlig skulle æ skrive om.. savn, eller nokka sånt.

Æ vil skrive nokka akkurat nu, æ vil jakte på julestemning ett eller anna sted, men æ e litt trøtt (æ tror i hvert fall det e derfor øyan mine renn som om æ har sett verdens tristeste film) og æ e litt usikker på ka æ vil, ka æ skal (æ skal oversette nokka tekst, det skal æ, men først skal æ spise middag, det skal æ også), og æ tenke stort sett bare på ting som e ganske teit og veldig urealistisk.

Æ brukte november til å skrive en roman, på bokmål. Det e en veldig dårlig roman, og for øyeblikket hete den Kautokeino Calling fordi æ gikk tom for idea og den trengte en tittel, men den e på femti tusen – 50000 – ord, så det e forsåvidt også en veldig kort roman, men æ har skrevet den, den handle om folk som ikke finnes (stort sett) og den har en handling. En handling som man kunne skrevet om på ti tusen ord, antakeligvis, men likevel. Æ har aldri skrevet nokka så langt før, og æ har i hvert fall aldri skrevet nokka så langt som faktisk e sammenhenganes. Æ vet ikke helt ka æ skal gjøre med den, og æ vet ikke om æ vil la noen lese den (det finnes kanskje tre-fire persona som kan få lese den, om dem vil, men utover det e æ skeptisk), men den e der, den ligg på harddisken min og eksistere. Det i sæ sjøl e nok til at æ blir litt overraska hver gang æ tenke på det.

Slutten av november brukte æ i London sammen med mora mi, det va gøy. Bortsett fra at vi brukte omtrent like lang tid på å komme oss fra London som vi brukte på å være i London, og det va ikke planlagt. Æ har fått nok av Gatwick, og æ e enda ikke ferdig med å være skeptisk ovenfor Arlanda, men æ har stort sett bare kjærlighet for Gardemoen. Og SAS. Æ hjerte SAS. Æ vurdere fortsatt å skrive et kjærlighetsbrev til SAS, bare fordi æ kan – det e jo tross alt det lengstvaranes forholdet i livet mitt, sånn cirka. I London kjøpte æ for første gang mer klær enn bøker, og æ kjøpte muligens også mer klær enn sjokolade, litt avhengig av om sokka kommer inn under definisjonen klær. Æ kjøpte flere par sokka/leggvarmera enn klær ellers, tror æ.

Og ellers like æ julekalendra (æ har sjokoladekalender hjemme, hurra; Dagens Næringsliv har en slags adventskalender/julenedtelling som Kjetil Wiedswang1 står for, hurra; De 4 roser har en kaffekunstvideokalender som dem legg ut på facebook, hurra) og julegava (sjøl om æ slit litt med noen av dem, foreldra altså, dem e nokka herk gavemessig).

Og favorittbaristaen min på 4 roser har plutselig anlagt bart, og æ e helt fascinert. Æ tror kanskje det e en greie på gang, det virke som om flere av de ansatte har betydelig mer synlig skjeggvekst enn dem hadde i november. (Også har dem ansatt en ny barista, og ho e skikkelig søt, men det e nu neither here nor there)

(Å gud, æ innså nettopp kæm favorittbaristaen minne om nu når han har bart. Det e nokka galt med mæ. Men æ e i det minste konsekvent. Og nu kommer æ til å tenke andepenis resten av dagen, akk og ve!)

It was no thing to be always left behind
from the ship that would sail with everyone on it
I said give me the land, I know what I want
and where I’m wanted

[Sarah Harmer – Late Bloomer]

1Æ holdt på å si at Kjetil Wiedswang e favoritten min, men så kom æ på Espen Hauglid, og så kom æ på Kjetil B. Alstadheim, og Audun Vinger og Per A. Risnes og Kåre Bulie og han som skriv om bila som æ ikke huske ka hete (Karl Eirik Haug!), og så kom æ på Bjørn Gabrielsen og så blei det bare tull, for bortsett fra den langvarige åpenbare favoritten like æ alt og alle, siden æ e en enkel sjel og ganske billig (om enn bare på veldig sære spesifikke områda).

bedre seint enn aldri

Æ har hatt det her halvferdige blogginnlegget ligganes i over en uke, æ starta på det sist lørdag, fordi æ fikk et behov for å snakke om alle avisan æ leste, fordi det va så mye fint i dem. Men så blei æ distrahert – æ blir bestandig distrahert – også glemte æ av det, men da æ leste avisan nu på lørdag slo det mæ at æ antakeligvis burde poste det også, fordi æ vil ta vare på den følelsen æ hadde sist lørdag, fordi alt va perfekt, og det va fint og flott og sånne øyeblikk, sånne tima, man skal ta vare på.

Fordi avisan va full av sitata som «Problemet er ikke at jeg er uvanlig, det er at du er uvant.» (Sara Lund/Claes Schmidt, Magasinet) og «Proffe folk [kunne] arrangert konsert med Flo Rida i Tromsø, men for disse karene ville det være omtrent som å fly til månen i kajakk.» (fra iTromsø), og i iTromsø va det et portrett av Kjell Fjørtoft, skrevet av Jørn, og det fikk mæ til å tenke at han kommer til å bli god på sånt, portretta, etterhvert, bedre og bedre, og det e litt fint.

Også va det ting som at det i en reklame for Filosofisk supplement sto at dem har en «tidligere upubulisert tekst av Slavoj Žižek» – æ ser for mæ en tekst om filosofidiskusjon etter åtte øl. Æ tror pubulisering av teksta hadde vært en fin filosofisk (filosofiks) greie, ka sir den her teksten alt ettersom kor mange øl vi drikk mens vi les den? Æ tror pubulisering hadde vært løsninga på ganske mange teite ting her i verden.

Også va det Bokmagasinet da, og æ blei helt forelska, fra ende til anna; det starta fint med linja «Om dere tilgir en blandet metafor: [Maria Reinertsen] tar små biter av eplet hun høster fra kunnskapens tre, men føler kanskje ubehag hvis hun triller altfor langt fra stammen.» (Bent Sofus Tranøy) Metafora altså ♥

Æ tenkte det allerede første gangen æ leste nokka han hadde skrevet – men det gjelds samtidig ikke helt, fordi det va om norske sci-fi fanzine for lenge sida, og hovedkilden i teksten va veilederen min, så æ va muligens litt predisposed i retning å like det – men det blei åpenbart etter artikkelen om Knausgård som va på trykk i Bokmagasinet for kanskje en måned sida: Audun Lindholm skriv så vakkert. Og vakkert føles som helt feil adjektiv, men jo. Det e så fint oppbygd, og så godt tenkt, og så blir det satt sammen på måta som gjør at æ sitt der og les og les og når teksten e over har æ mest lyst til å lese den en gang til. Æ fikk en gang beskjed, av norsklæreren som for alltid kommer til å være favoritten min, om at æ skreiv sånn at det fløyt så fint at man ikke huska nokka av ka man hadde lest når man va ferdig, og at det va både positivt og negativt – logisk nok – og Audun Lindholm skriv sånn, bortsett fra at han skriv det på en sånn måte at det sitt i etterpå. (Æ e sjalu.)

Sitatet æ skreiv ned på twitter va: «Norsk black metal på begynnelsen av 90-tallet stiller en overfor en musikk som åpner opp et rom av svimlende dimensjoner.» Men det som va mitt favorittsitat, kanskje, va det her: «I mangel på virksomme fortellinger som springer ut fra deres egen livsverden, vender de unge seg mot mytologisk vrakgods. Mange var åpenbart på desperat jakt etter «den store Tanke, der hvælver sig over vort Liv», som det heter hos Bjørnstjerne Bjørnson. At musikkformen utviklet seg i et lukket miljø, førte til en mangel på korrigerende perspektiver som skulle vise seg skjebnesvanger.» (prøv å få dét ned til 140 tegn sånn at det passe på twitter:D)

En nydelig tekst av Susanne Christensen om Patti Smith sin selvbiografi Just Kids, og æ tror æ ønske mæ den boka i bursdagsgave, eller nokka, æ vet ikke, [eh, det skulle stå nokka anna her, nokka mer, nokka vettig, men. Ord, liksom, dem e tidvis vanskelig når man ikke helt får dem til. Sukk.]

Og i en anmeldelse av den nyeste boka til Einar Økland (woo, jernteppe der et øyeblikk!), sto det «Vel, klassiske fabler er de i hvert fall ikke: Personifiserte dyr finner man ikke så mange av, moralsk belærende kan man ikke akkurat si de er … – nei, best å stoppe, for forfatteren selv vet jo naturligvis også alt dette, og det er så man kan mistenke ham for å ville framprovosere slike litt snufornuftige og, huff, ja, belærende utlegninger.» (Kaja Schjerven Mollerin), og æ vet ikke kæm Kaja Schjerven Mollerin e, men æ elske måten ho skriv på. Æ tror forsåvidt heller ikke at det sitatet står så godt aleina, men bare se på måten det e skrevet på! ♥ (noen ganga reduseres æ fra ord til å lage hjerta enten i teksten, ved teksten, eller med fingran mine eller i blogginnlegg – det e kanskje litt som liker-knappen på facebook.)

Tromsø e fullt av militærgutta med for lite ytterklær, dem ser så søt og
ubrukelig ut, æ håpe vi ikke havne i krig med det første.

«Hør på hva professor Campbell sier: Empati = kvinnelig = sykepleier. Hvorfor ikke empati = kvinnelig = sjef? Empati gjør at vi kan se hva som er en persons svake eller sterke sider, hvilke oppgaver de passer til å utføre og hvordan en skal få de til å prestere best mulig. En empatisk person vil vite når noen trenger kjeft og når noen trenger ros. Kunnskapen om menneskenes følelsesliv kan strategisk utnyttes i forhandlingssituasjoner og til å få mennesker til å jobbe for et felles mål.» (Hannah Helseth, Klassekampen)

Akk og ve, æ blir reint heteronormativ av mannen ved siden av mæ som e på kafé med den lille dattera si. Fordi det va en sånn lørdag også, kor folkan som kom og satt sæ ved siden av mæ va aleina dem også, så æ ikke trengte å sitte skvisa inn i et hjørne, eller nokka, og mannen med dattera gjorde at æ nesten tenkte at det hadde vært litt fint med et barn man kunne ta med sæ på kafé, men ikke egentlig. (Litt seinere kom æ fram til at æ har vært erklært barnløs i cirka 15 år, men fordi æ ikke like å være skråsikker gir æ mæsjøl ti år til før æ erklære det på ordentlig – æ tror æ snart e i den kritiske fasen av barnfrihet, aldersmessig og sånt – men etter femogtyve år burde æ da kunne slå fast en gang for alle at æ like unga, men æ vil ikke ha mine egne?) Snakke om barn: Det fine med Nina Karin Monsen e at æ ikke blir frustrert, æ blir bare forvirra: «Om barnet bare trenger omsorg, trengs ikke voksne mer.»? Og der kan man slå fast av NKM aldri har sett på ungdomsserien «The Tribe» på NRK – æ skjønte aldri så mye av det, men æ tror det va et godt bevis på at man ikke skal la barn styre sjøl.

Også DN da, DN DN DN, æ eeeeelske Dagens Næringsliv, sjøl når dem har skrivefeil på forsida: «Sundstø ble rundlurt av stråmannen. Nå presseer [sic] han på for å få stråmannens mor til å betale.» (Stråmann og -mamma?) og inni avisa: http://twitpic.com/16y7nuEn så pretensiøs avis burde ikke ha så teite skrivefeil; det gjør ondt i sjela mi:( og i artiklan sine «I våre dager kan man ikke bare reise rundt å [sic] sette fra seg flagg uten videre. Dette er kanadisk, enkelt&greit!» (Polkappløpet) og i mellomtitlan: Per A. Risnes jr har skrevet «Acopalypse» – sjela mi e 50/50 latter og sorg:( (det tok 1min med tenking før æ va sikker på at det e feil.) Det va nesten litt imponeranes, og ga mæ litt lyst til å finne fram den røde penna – min trofaste følgesvenn – merke av alt, og sende den til dem og si «UUUÆH! Skriv ordentlig:(»

Det her har – om det ikke va åpenbart – vært en utrolig tilfredsstillanes avislørdag, det e nesten så æ treng en sigarett eller nokka sånt.

Og helt til slutt, da æ leste ferdig Nordlys, fortalte horoskopet mitt at «En gammel og vis person kan gi deg gode råd når det gjelder forhold. Det skader ikke å lytte.» Men det kom ingen gode råd, så æ antar det fortsatt e meninga at æ skal være aleina:D

it’s a good life if you don’t weaken

Sjekk, det ligg igjen resta fra november en gang her, dem e ikke logisk, fordi dem skulle være byggesteinan i et episk innlegg om krig og fred og religion og politikk og sama. Eller nokka.

It’s a pleasant time as far as people go, how far do they go?

Æ e litt usikker på om vi har nokka som helst til felles, men æ likte det. Æ vil lage en metafor, nokka sånt som at vi e hvert vårres stødige byggverk, og derfor passa det, sjøl om man kanskje ikke skulle tro det ville fungere, men de kraftige grunnmuran gjør at det går bra likevel, at det e interessant – kordan e du bygd opp (sjøl om det straks gjør metaforen hakket mer skitten enn den va ment å være).

Han: Æ tenkte æ skulle begynne litt forsiktig, siden vi ikke kjenne hverandre så godt.
Æ: Ja, æ så det på dæ: «ka kan æ si, for ille, for ille, hmmm. Bondage!» Vi får begynne med bondage og avansere etterhvert.

Og æ lure på om forskjellen ligg i at arbeidet hannes består av ordentlige ting? Du bruke et verktøy for å endre nokka fysisk, alt det der. Men for mæ så e ordan kjempeviktig fordi det e dem æ skal jobbe med resten av livet mitt (antakeligvis – men æ blir nok neppe bygningsarbeider uansett ka som skjer), og dermed blir dem uunngåelig tillagt mer mening? (Problemet mitt med den analogien e at det, uansett kordan æ formulere mæ, høres ut som om æ i bunn og grunn sir at han ikke vet ka han snakke om. Og det e ikke det æ vil si. Pokker.)

Så det sir jo ingen nokka som helst, sjøl om det fylle mitt hjerte med smil, eller øyan mine med hjerta, eller nokka anna sånt tull. Folk e søt og fin og morsom og rar, og det e konklusjonen for ka æ skal gjøre i 2010, eller ka æ skal tenke på: søte, fine, morsomme, rare folk og kordan æ forhold mæ til dem. I 2010 eksistere det ikke drittsekka i mitt univers. (og om dem gjør det skal æ kjenne på behovet for å gi dem en på trynet, for så å legge det fra mæ; æ skal tenke på å skrive et langt blogginnlegg om kor teit æ syns enkelte menneska e – ulempen med web 2.0 e at alle synseran e tilgjengelig hele tida, og du slipp liksom ikke unna med mindre du kutte ut alle, og det e jo trist fordi noen e vettig, om enn bare tidvis.) (egentlig e æ bittelitt betatt blabla – la oss ikke snakke om akkurat det – blabla, men uansett e æ kjempeforelska i Dagens Næringsliv, og det e mye morsommere å tenke på enn alt det andre – æ blei fjortisfnisate av å lese en kommentar om… partimålinge, tror æ det va, det burde ikke gå ann, men det va det æ gjorde, æ like hjernen min sin stadige evne til å overraske mæ)

Og æ like verdens evne til å overraske mæ: æ skreiv en artikkel i oktober, den uka æ va så samisk du vet, som kom ut i Kuiper i november, som blei anmeldt i Klassekampen tidlig i desember (kor Karin Haugen trakk fram min artikkel, i et sitat æ vurdere å tatovere speilvendt i panna til bruk for daga æ føle mæ ubrukelig: «Den mest interessante teksten er kanskje Siri K. Gaskis flotte artikkel om hva hun ønsker seg av samisk litteratur. Teksten er full av personlig driv, den tenker fram en kombinasjon av egne analyser, litteraturteori og urfolkserfaringer.» Det fikk mæ også til å konkludere med at æ e tøffere enn Arild Linneberg, Laila Stien og Øyvind Rimbereid (det e muligens et tilfelle av reducto ad absurdum, men dog), og så veiva æ med arman og fniste i en pute (æ har et håp om at æ slutte med det til fylte førti)) og som blei grunnlag for et intervju med Sameradioen i slutten av desember, som i begynnelsen av januar (dvs, for ca en halvtime siden) la grunnlag for et intervju til de samiske nyhetan til Radio Norge (tror æ, æ har tydeligvis hørselsproblema, men æ tror det va det han sa, mannen som ringte). Det e, med andre ord, en frydefull, bisarr verden vi – eller æ – leve i. Fascineranes!

Og om elleve daga starte filmfestivalen. Fiiilmfestivalen ♥

Ting æ har lært: 29.05-02.06

The Good

«All hail satan, og all hail norsk lov om varemerkebeskyttelse.»
– Roger Tiegs (aka Gorgoroth), i «Forlikte satanister» i DN, tirsdag 02.06.09

Det ville være upresist, for ikke å si direkte feil, å beskrive Dylans sanger som collager i tradisjonell forstand. Dette fordi sangene – med enkelte unntak – ikke synes å ha noen ambisjon om å vise fram spriket i referanser eller betone bruddene mellom ulike uttrykk. For Dylan er poenget snarere sammenfatningen: I hans versjon av tradisjonen står barokkdikteren John Donne og bluespoeten Blind Willie McTell side om side – ikke først som representanter for ulike tider eller kulturelle sfærer, men ganske enkelt som melankolske diktere. Dette er ikke en form for relativisme som handler om å gjøre alt likt, men en poetikk som er beslektet med den Walt Whitman i sin tid lanserte som en del av den kulturelle revolusjon, og som dreier seg om å se det like i det som i utgangspunktet er forskjellig.
– Kaja Schjerven Mollerin, i «Gammel kjærlighet» (anmeldelse av Bob Dylans sangtekster på Together Through Life), Klassekampen, 30.05.09

[…] disse akademikerne synes jammen ikke de er bedre enn noen andre, og nettopp dét er det som gjør dem så ufattelig mye bedre enn alle andre, som kan tenke slik, enda så uovertrufne de er […]
– Jens M. Johansson, i «Sur mann jogger» i DN, 30.05.09

The Bad

Jeg skriver for kidsa. Det er ikke noe komplekst med det.
– Alexander Rybak, i «- Kan bli veldig stor» i DN, 29.05.09

The Incomprehensible

Når jeg surfer [på nettet], så tenker jeg at det er en oppvarming til det livet jeg skal begynne å leve snart, ikke sant? At jeg får meg venner og knytter kontakter der, slik at jeg skal få en god jobb og at det er når jeg får den jobben at livet virkelig skal begynne.
– Marte Konradsen (student ved Westerdal) i «Digital ADHD» av Frank Lande, i D2, 29.05.09

metablogging og litteraturantakelsa. (æ bestilte boka allerede æ)

Æ fikk et plutselig behov for å oppdatere bloggen min. Æ tror æ delvis skylde på sangen æ høre på, og delvis skylde på den enormt lange, men fortsatt ganske usigelige saken i D2 i Dagens Næringsliv. (usigelig føles som det rette ordet, sjøl om æ ikke tror det e et ord som kan brukes på egenhånd, ting må vel nesten være usigelig ett eller anna? Æ vet ikke helt, æ tror ærlig talt ikke æ vet ka usigelig betyr, æ har bare en følelse av ka det betyr. Men den va usigelig, om enn ikke anna så med mine egne konnotasjona) For folk som ikke les D2 – gudan vet koffor folk ikke skulle lese D2, men det finnes vel noen sånne – så va det ørten side (pluss/minus) som handla om kvinnelige bloggera. Ørten side som fikk mæ til å konkludere at æ tydeligvis ikke e en kvinnelig blogger, bortsett fra at æ aldri kan slippe unna føleriet. Æ mene, ikke bryr æ mæ om klær1, ikke har æ lyst på tusen lesera daglig (OK, æ.. kanskje. Men ihvertfall ikke tusen lesera daglig som kunne føre til økte reklameinntekta). Det e nesten så æ e takknemlig for at æ blogge på dialekt, da slipp æ unna alt det der. (Æ hadde vært mer interessant – uten nødvendigvis å være interessant – om æ skreiv på bokmål. Kanskje æ sku begynne å blogge på nynorsk? Men æ like ikke å blogge på språk kor æ ikke e god på grammatikken, æsj.)

Uansett, la oss ikke rote oss inn i en selvreferensiell suppe av meta-blogging. Æ leste anmeldelsen Christian Refsum (sukk) hadde skrevet av Brenn ned skiten av Nils-Øivind Haagensen (sukk) og Bendik Wold (sukk2) som e utgitt på Flamme forlag (sukk). Den ga mæ faktisk lyst til å kjøpe boka (æ kommer til å kjøpe den før eller seinere, uansett, men den ga mæ lyst til å kjøpe den før), i motsetning til alt det andre æ har lest om den så langt. Ikke det at alt det andre ikke har gitt mæ lyst til å lese den, men… bla bla indie bla bla Thomas Seltzer bla bla det hele kjede mæ minst like mye som det plutselig ustoppelige fokuset på alternativ medisin bla bla Snåsamannen bla bla ørten hundre andre som alle kan det samme. Bla bla jævelskap, æ drit i om kongen og statsministern og gud og hvermann tror på helbredanes evna, det æ har vokst opp med e at sånt snakke man ikke om. Og siden æ har vokst opp med det e det selvfølgelig den eneste naturlige fremgangsmåten. Forøvrig e æ av den mening at Ari Behn antakeligvis e sikker på at han kommer til å dø snart og at det e derfor han e totalt ute av stand til å holde kjeft. (æ vet ikke engang ka han snakke om nu til dags, bortsett fra at han sammenligna Erlend Loe med et furubord, og til det vil mitt sekstenårige selv som leste Trist som faen i løpet av én utrolig kjedelig fritime på videregående si «hold kjeft.»)

Og egentlig skulle æ si nokka om et dypt bukk (med en av de der armbevegelsan du ser i historiske filma, sånt menn gjorde den gang da) og at æ e enkel å sjarmere og at æ rødme for ingenting (sjøl om det av og til dukke opp folk som sir «ka du skriv?» akkurat i det du skriv ting du virkelig ikke vil innrømme) og at æ vurdere å gi etter for lysten til å tilfredsstille det markedskapitalistiske behovet for selvpromotering og anskaffe mæ en nettside (sirigaski.nokka, med en lett tilgjengelig samling av alt æ har skrevet, på tre språk, mest bare fordi æ vil ha dem ett sted, fordi æ like å tenke framover og man kan jo like gjerne forberede sine samlede verker fra et tidlig tidspunkt. OK, egoet mitt e faktisk ikke så stort, men det hadde vært litt praktisk. Og utrolig tilfredsstillanes) og andre ting som handle om gud vet ka og eventuelt andre ting, men. Æ har ikke ordets makt om dagen, ihvertfall ikke når det gjeld sånt.

1Sjøl om æ tok mæsjøl i å tenke «æ vet ikke ka æ skal ha på mæ!» på seminaret på tirsdag. Æ vil anta æ blir påkledd, forhåpentligvis ser æ presentabel ut.

2Men (sukk) på en måte som e vesentlig forskjellig fra de andre. Bendik Wold gir mæ lyst til å klappe han på hodet – det skjer en gang i blant med mannlige akademikera (gjerne sånne som e eldre enn mæ, uten at det egentlig gjeld Bendik Wold, siden han jo ser ut som om han kanskje har fylt seksten. Ihvertfall på pressefotoet sitt), æ vet ikke helt, men æ tror ikke æ e så flink på å huske ka som e akseptabel oppførsel når æ først syns noen e sjarmeranes akademisk flink. (det e litt sånn «nei, så mange lange ord du kan og så flink du e å sette dem sammen og har du sett på maken for en søt liten hypotese du har.») Konklusjonen e at æ aldri kommer til å ha et noenlunde forståelig forhold til akademia.